Rt-1959-1214
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1959-12-01 |
| Publisert: | Rt-1959-1214 |
| Stikkord: | Stedbundet beskatning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 116/1959 |
| Parter: | Årdal kommune (høyesterettsadvokat Jac. P. Jacobsen) mot 1. Bergen kommune (høyesterettsadvokat Hans Sevaldson), 2. Oslo kommune (kommuneadvokaten v/høyesterettsadvokat J.A. Dahl). Hjelpeintervenient til støtte for motpartene: A/S Christiania Spigerverk (høyesterettsadvokat Helge Haavind). |
| Forfatter: | Leivestad, Rode, Thrap, justitiarius Wold. Mindretall: Bendiksby |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §18, §125, §99 |
Dommer Leivestad: A/S Bremanger Kraftselskab (senere kalt B) med stille interessenter i Bremanger Rujernsverk, Bergen, og A/S Christiania Spigerverk, Oslo (kalt S), ble for skatteåret 1953/54 - inntektsåret 1952 - lignet i Årdal kommune for formue og inntekt i forbindelse med jernsmelting foretatt av A/S Årdal og Sunndal verk (kalt Årdal) i henhold til en kontrakt av 1947 mellom selskapene. Samtidig ble B og S lignet for den samme formue og inntekt i kontorkommunene Bergen og Oslo.
I samsvar med lsktl. §99 ble tvisten om skattestedet innbrakt for Riksskattestyret. Ved kjennelse av 20. april 1956 ble ligningen i Årdal kommune opphevet, idet Riksskattestyret fant at vilkårene for stedbundet beskatning etter lsktl. §18 ikke var til stede.
I medhold av lsktl. §125 reiste Årdal kommune sak mot Bergen og Oslo kommuner. Riksskattestyret og skattyterne ble varslet om søksmålet. S møtte, men uten å erklære hjelpeintervensjon. Oslo byrett, satt med 3 dommere, stadfestet 28. september 1957 Riksskattestyrets kjennelse. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Årdal kommune har påanket dommen. Høyesteretts kjæremålsutvalg har 25. mars 1958 tillatt anken brakt direkte inn for Høyesterett.
Årdal kommune har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som overfor Riksskattestyret og byretten. Disse har tatt feil når de ikke har funnet at B og S i relasjon til lsktl. §18 er deltagere i rujernsfremstillingen. Kommunen har lagt ned slik påstand:
«1. Riksskattestyrets kjennelse oppheves.
2. Saken hjemvises til ny likningsbehandling, hvorunder A/S Bremanger Kraftselskab og de stille interessenter i
Side:1215
Rujernsverket samt A/S Christiania Spigerverk anses som deltakere i den jernsmeltningsvirksomhet som var knyttet til anleggene i Årdal.
3. Bergen kommune og Oslo kommune dømmes til å erstatte Årdal kommune sakens omkostninger for byretten og Høyesterett.»
Bergen og Oslo kommuner har lagt ned påstand om at byrettens dom stadfestes, dog slik at de blir tilkjent saksomkostninger for begge retter.
Riksskattestyret og skattyterne er varslet i medhold av lsktl. §125. S har for Høyesterett erklært hjelpeintervensjon til fordel for ankemotpartene, og påstått byrettens dom stadfestet og forlangt saksomkostninger.
Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til byrettens dom.
Til bruk for Høyesterett er avhørt ved bevisopptak 7 vitner, hvorav 5 er nye. Det er fremlagt en rekke nye dokumenter. Blant disse nevner jeg en rapport av 27. november 1958 fra revisor Henry Sæbø om rujernsfremstillingen i Årdal. For øvrig finner jeg ikke grunn til å regne opp de nye dokumenter, som for en stor del består av korrespondanse mellom skattyterne og Årdal kommunes prosessfullmektig. Det nye bevisstoff har ikke brakt saken i noen vesentlig annen stilling enn for byretten.
Jeg er kommet til et annet resultat enn byretten.
Det saken dreier seg om er hvorvidt B og S har vært deltagere i næringsvirksomhet knyttet til anlegg i Årdal kommune, slik at formue og inntekt knyttet til den blir gjenstand for stedbundet beskatning i medhold av lsktl. §18. Det er på det rene at det anlegg som har drevet den smeltevirksomhet det er tale om, helt ut tilhører Årdal, og at det er Årdal som har drevet rujernsmeltingen i egen regi. Spørsmålet blir derfor om det har vært et slikt interessefellesskap mellom Årdal på den ene side og B og S på den annen at de er blitt deltagere i virksomheten. Hvis et slikt fellesskap kan fastslåes, er det på det rene at vilkårene for stedbundet beskatning er til stede.
Avgjørelsen av spørsmålet beror på en tolkning av den kontrakt av 19. september 1947 med tillegg av 9. februar 1953 som ligger til grunn for forbindelsen mellom de 3 selskaper, og den praksis de på dette grunnlag har fulgt.
Angående de forhold som førte til forbindelsen, og hoved. innholdet av kontraktene, kan jeg vise til byrettens fremstilling som partene ikke har hatt noe å innvende mot.
Under de drøftelser som fant sted før kontraktslutningen, har selskapene vært inne på forskjellige former for samarbeid. De har da og senere brukt forskjellige betegnelser, leiesmelting, samarbeid m.v. Avgjørende kan ikke være de betegnelser som er brukt, men de reelle forhold som de har artet seg ut fra en skatterettslig vurdering på grunnlag av de hensyn som ligger bak bestemmelsene i lsktl. §18.
Etter mitt syn har kontrakten mellom selskapene gjort den
Side:1216
rujernsproduksjon som har vært drevet i Årdal kommune og forestått av Årdal, og den etterfølgende salgsvirksomhet som B har forestått, til et sammenhengende foretagende, slik at B og S etter en samlet vurdering må ansees for deltagere også i jernsmeltingen, med den følge at reglene om stedbundet beskatning kommer til anvendelse overfor B og S.
En rekke momenter taler etter min oppfatning for dette resultat.
Jeg nevner først bakgrunnen for forbindelsen sett fra B' og S' side. Disse eiet bl.a. sammen aksjene i Rødsand Gruber hvor de tok malm til sin jernproduksjon. På grunn av strømforholdene i Oslo måtte S opphøre med sin rujernsproduksjon i Nydalen til fordel for sin stålproduksjon. Det ble da aktuelt å få malm fra Rødsand smeltet annetsteds, og også å skaffe rujern til stålproduksjonen. Dette ble ordnet gjennom samarbeidet med Årdal som både tok slig fra Rødsand og Rekefjord gruber og leverte rujern til S. Her er det således tale om en delvis sammenhengende virksomhet fra grubedrift og sligproduksjon i Rødsand og Rekefjord, til rujernsfremstilling i Årdal, og for en del bearbeidelse til stål i Nydalen.
For Årdal var bakgrunnen at man hadde et uferdig anlegg for smelting av aluminiumoksyd som det ikke ble aktuelt å bruke, og overskudd av elektrisk kraft, og ønsket å gjøre dette innbringende.
Kontrakten ble inngått for lang tid, 10 år, med rett for B og S til fornyelse i ytterligere 10 år. Etter avtalen satte Årdal inn sitt uferdige smelteanlegg som var satt til en verdi av kr. 3 300 000, og gikk til ombygging og fullføring av en smelteovn til kr. 2 600 000. Videre overtok Årdal S' sinterverk, noe som kom på kr. 1 200 000. Årdal måtte også regne med å skaffe nytt sinterverk når det gamle ble utslitt i kontraktsperioden. Det tok ca. 1 1/2 år å få smelteanlegget driftsklart, og det var i sin helhet disponert for den smeltevirksomhet som var avtalt med B og S. Disse hadde på sin side bundet seg til å levere slig til full drift.
Det var således en langvarig og intim forbindelse som var etablert. Det nære samarbeid kom også til uttrykk ved at Årdal overtok folk med erfaring i jernsmelting fra S og også fikk utlånt arbeidere fra S da smeltingen ble startet. B og S hadde rett til å sende sine rujernspesialister til Årdal, og Årdal hadde rett til å be B og S om teknisk assistanse.
Av særlig betydning for den skatterettslige vurdering er den oppgjørsordning som ble avtalt mellom selskapene, og som er høyst særegen. Eiendommelig er den trinvise deling av utbyttet av det solgte produkt, slik som det er redegjort for i byrettens dom. Den skiller forholdet fra et vanlig interessentskap med faste andeler til interessentene, men avviker etter mitt syn enda mer fra ren verksleie. Ordningen må sees, som treffende uttrykt av Årdal i et brev av 27. august 1955 til Oslo ligningskontor, som et forsøk på «en så vidt mulig likelig fordeling av driftsresultatet, partenes innsats og risiko tatt i betraktning». Den
Side:1217
synes også å ha fungert tilfredsstillende mellom partene, særlig etter den justering og regulering som ble foretatt i 1953.
Fra ankemotpartenes side er det fremholdt at den omstendighet at kontraktens post 3 a sikrer Årdal en fast godtgjørelse fra de to andre parter, bygget på kalkulerte priser og ikke faktiske omkostninger, og uavhengig av driftsresultatet, utelukker at forholdet kan betraktes som noen form for interessentskap, og karakteriserer det som verksleie. Årdal driver på den måte jernsmeltingen for egen regning og risiko. Denne innvending har utvilsomt vekt, men jeg kan ikke finne den avgjørende. Det er ikke uforenelig med et interessentskapsforhold at visse ytelser får en fortrinsvis dekning, og at det skjer etter kalkulerte priser. Avgjørende må være om det likevel blir vesentlige fellesinteresser. Etter mitt syn er det tilfelle her.
Den godtgjørelse etter kalkulerte priser som var avtalt i 1947, og som ble regulert i 1953, innebar for Årdal mulighet for tap eller fortjeneste. Faktisk har Årdal her hatt et betydelig overskudd. Resultatet her har imidlertid hatt direkte innvirkning på det salgsutbytte som partene har fått til lik deling.
Dertil kommer at den fortrinsvise godtgjørelse etter kontraktens post 3 a ikke på noen måte innebar full dekning for Årdal. Skulle salgsutbyttet ikke blitt større enn at Årdal bare fikk denne godtgjørelse, ville Årdal bli med på å bære en del av tapet på den samlede felles virksomhet. Årdal har således vært med på å bære en del av risikoen ved foretagendet sammen med B og S, om enn ikke i like grad.
Det er imidlertid klart at ingen har regnet med noen sannsynlighet for at utbyttet ikke skulle gi dekning både for første og annet trinn, den godtgjørelse Årdal var sikret, og det B og S deretter skulle ha dekket. Partene har regnet med å oppnå et nettoutbytte til deling mellom seg. Det er det da også blitt både i det år saken gjelder, 1952, og i de foregående og etterfølgende år. Samlet er det kr. 17 541 223 selskapene har hatt til fordeling etter kontraktens post 3 f fra 1949 til 1957. Det er derfor avtalen om lik deling av nettooverskuddet som har preget forholdet sterkest, og etter min oppfatning på en avgjørende måte.
At kontrakten skaper en fellesinteresse i driften og i driftsresultatet, om enn ikke lik, kommer til uttrykk på flere måter.
Sligen til rujernsfremstillingen skulle som nevnt leveres av B og S fra Rødsand og Rekefjord gruber. Sligen fra Rødsand skulle leveres til selvkostende. Årdal ble derved interessert i sligprisen, og dermed i virksomheten i Rødsand, idet en lav sligpris ville gi øket utbytte av rujernsalget. I sligens selvkostende skulle gå inn renter av lån og amortisasjon av anlegg, bygninger og maskiner med de beløp som ble godtatt av skattemyndighetene. Av den grunn var det også avtalt at nyanskaffelser som ville medføre utgifter til renter og amortisasjon utover kr. 0,50 pr. tonn slig på forhånd skulle forelegges Årdal til godkjenning. Årdal skulle også ved autorisert revisor ha rett til å kontrollere sligens selvkostende.
Side:1218
B og S var på sin side direkte interessert i virksomheten i Årdal. Kvantitet og kvalitet av rujernsproduksjonen var av direkte betydning for salgsresultatet.
Det står i god sammenheng med denne fellesinteresse i et godt driftsresultat at B og S som nevnt kunne sende sine rujernspesialister til Årdal, som på sin side kunne kreve teknisk assistanse. Årdals driftsrapporter og driftserfaringer vedkommende rujernsproduksjonen skulle også være tilgjengelige for B og S. Tekniske forbedringer som resultat av samarbeid skulle komme alle parter til gode. Det skulle også tekniske forbedringer ellers som ikke skyldtes særlig innsats fra en enkelt, og likedan mulig salg eller annen utnyttelse av gass, slagg eller andre biprodukter.
Et annet uttrykk for interessefellesskap ser jeg i at det ble drevet sintringsforsøk i Årboga som ble dekket med de faktiske utlegg under produksjonsomkostningene, og ble båret med en halvdel av Årdal og en halvdel av B og S.
En eiendommelighet i kontrakten er at B og S hadde rett til å ta rujern til eget bruk til en særlig beregnet pris som ikke skulle være høyere enn gjeldende innenlands pris. Da denne kom til å ligge vesentlig lavere enn den pris som ellers ble oppnådd, innebar det en betydelig fordel for B og S i forhold til Årdal, fordi salgsutbyttet derved ble mindre. Dette punkt må også etter min oppfatning sees som et utslag av at det er tale om et fellesforetagende, med visse fellesinteresser allerede fra sligproduksjonen.
I samsvar med Årdals rett til andel i salgsutbyttet står selskapets rett til å kontrollere de oppnådde priser på rujernet. I sammenheng med utbyttedelingen står også de endringer som ble gjort ved tilleggsavtalen i 1953 som bl.a. nærmere bestemte de omkostninger som kunne belastes salget. Ved den ble avtalt at tap på utestående fordringer skulle gå inn som salgsomkostning og dermed også bæres av Årdal, og at enhver ekstraordinær forretning som medførte større risiko enn normalt skulle forelegges medkontrahentene til godkjenning på forhånd.
At det på den måte er skapt et interessefellesskap i salget, er åpenbart og også erkjent av ankemotpartene. Det er her imidlertid innvendt at rujernsfremstillingen og salget må sees hver for seg som selvstendige virksomheter. Slik oppgjørsreglene er formet, er det imidlertid etter min mening ikke naturlig å se forholdet slik. Når Årdal er gitt andel i salgsutbyttet, er det på grunnlag av innsatsen i rujernsproduksjonen. Om man vil betegne Årdals andel i nettoutbyttet som en særskilt kompensasjon for risikoen for ikke å få full dekning for sine omkostninger, kan jeg ikke oppfatte det annet enn som et karakteristisk uttrykk for interessefellesskap at partene deler risikoen for tap i form av manglende dekning for produksjonsomkostningene, om enn ikke likt, og på den annen side også deler nettooverskuddet, og det likt.
Jeg finner det ikke nødvendig å gå nærmere inn på flere momenter i forholdet mellom selskapene. Jeg har ikke funnet noe som er uforenelig med det interessefellesskap som jeg mener
Side:1219
etter en samlet vurdering må sies å ha vært til stede, og som gjør B og S til deltagere i rujernsfremstillingen i Årdal, med den følge at formue og inntekt knyttet til virksomheten må bli gjenstand for stedbundet beskatning etter lsktl. §18.
Årdal kommunes påstand, hvis utforming det ikke er reist innvendinger imot, må derfor tas til følge.
Da saken har frembudt atskillig tvil, finner jeg at saksomkostningene bør oppheves.
Jeg stemmer for denne dom:
Riksskattestyrets kjennelse oppheves.
Saken henvises til ny ligningsbehandling, hvorunder A/S Bremanger Kraftselskab og de stille interessenter i Rujernsverket samt A/S Christiania Spigerverk ansees som deltagere i den jernsmeltingsvirksomhet som var knyttet til anleggene i Årdal.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Bendiksby: Jeg er kommet til samme resultat som byretten, og jeg kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Etter førstvoterendes begrunnelse finner jeg å burde summere opp hovedpunktene i det resonnement jeg bygger på.
Det er smeltevirksomheten - og bare den - som har en slik tilknytning til fast eiendom eller anlegg i Årdal herred at det begrunner stedbundet beskatning der. Spørsmålet i saken er da, som førstvoterende og byretten har presisert, om Årdal i relasjon til lsktl. §18 første ledd, er å anse som eneutøver av smeltevirksomheten, eller om det ved overenskomsten av 1947 og tilleggsoverenskomsten av 1953 er blitt etablert et fellesskap mellom Årdal på den ene side og B og S på den annen side, slik at B og S er blitt deltagere i smeltevirksomheten. Dette spørsmål må, som førstvoterende har sagt, avgjøres ved en konkret, samlet bedømmelse av hele forholdet mellom partene i overenskomsten.
Jeg peker da først på at det var Årdal som alene og selvstendig foresto smeltingen. Anlegget med maskineri og redskaper tilhørte Årdal. Produksjonen ble planlagt, ledet og utført av Årdals folk, som selskapet selv lønnet. Hjelpestoffene - koks, koksgrus, kalksten, soda - ble anskaffet og betalt av Årdal. B og S leverte hovedråstoffet, slig, «til opparbeidelse» og mottok rujern som ferdig produkt. B og S kunne stille visse krav til produktets kvalitet, således med hensyn til innholdet av silicium, svovel og mangan, men de hadde etter overenskomsten ingen adgang til å gripe inn i produksjonsprosessen, eller til å gi direktiver for utførelsen. Årdal kommune har her påberopt overenskomstens pkt. 8; jeg er enig med byretten i at disse bestemmelser ikke ga B og S noen kontrollmyndighet.
På den annen side var det B og S som foresto salget av jernet og leveringen av slig. Årdals befatning med virksomheten begynte med mottagelsen av sligen og endte med leveringen av
Side:1220
rujernet til B og S. Det eneste virkelige unntak her er bestemmelsen i tilleggsoverenskomstens pkt. III, hvoretter «enhver forretning av ekstraordinær art som det er grunn til å tro vil medføre en større risiko enn normal forretningsførsel tilsier» skulle forelegges for Årdal til samtykke på forhånd. Denne bestemmelse hang sammen med at B og S ved tilleggsoverenskomsten fikk adgang til å regne tap på utestående fordringer med til de salgsomkostninger som de kunne trekke fra salgsutbyttet, før den trinvise fordeling av dette, og fremtrådte som et naturlig supplement til denne ordning. Bestemmelsen tok, som sees, bare sikte på forretninger av ekstraordinær art, og var etter min oppfatning ikke noe vesentlig trekk i bildet.
Når det så gjelder den økonomiske side av ordningen, er jeg enig i at overenskomsten etablerte et interessefellesskap mellom partene. Dette kom først og fremst til syne i bestemmelsen i pkt. 3 f om deling av det beløp som ble igjen av salgsutbringendet etterat alle utgifter i videste forstand var dekket, men også i bestemmelsene i pkt. 3 b-e om trinvis dekning av utgifter. Byretten har redegjort inngående for fordelingsreglene og hvordan de virket. Jeg innskrenker meg til å trekke frem to sider av forholdet som jeg mener er av særlig vekt når man skal vurdere betydningen av det økonomiske interessefellesskap som var etablert.
Jeg sikter for det første til bestemmelsen om at Årdal under alle omstendigheter - uten hensyn til størrelsen av salgsutbyttet og uten hensyn til om jernet var solgt - skulle ha dekket sine utgifter etter pkt. 3 a. Man har altså her å gjøre med en «fast godtgjørelse» til Årdal. Denne post var en meget vesentlig faktor i oppgjøret mellom partene, så vel i forhold til hva Årdal for øvrig fikk, som i forhold til det som B og S fikk. For det år vi her har å gjøre med - 1952 - fikk således Årdal etter pkt. 3 a 7 millioner kroner av et samlet brutto salgsbeløp på 15,6 millioner. Etter pkt. 3 c-e fikk selskapet 1,2 millioner, og overskuddsandelen etter pkt. 3 f var 1,25 millioner, B og S fikk for levering av slig etter pkt. 3 b 3,3 millioner, etter pkt. 3 d og e 430 000 og til slutt overskuddsandel 1,25 millioner (alle beløp er avrundet). Betydningen av det moment som her er nevnt svekkes ikke ved det som er anført om at partene regnet med at utgiftene etter pkt. 3 a i alle tilfelle ville bli dekket av salgsinntektene. Dette kan i og for seg være riktig nok, men det skyldes jo nettopp den ordning som var etablert ved overenskomsten, nemlig at disse utgifter skulle dekkes ubetinget.
Den annen side av forholdet som jeg særlig vil fremheve, er at godtgjørelsen til Årdal etter pkt. 3 a var basert på en forhåndskalkyle over arbeidstid og mengde av hjelpestoffer pr. produsert tonn rujern. Det ble Årdals gevinst eller tap om den kalkulerte tid eller de kalkulerte mengder var for høye eller for lave. Så langt dette rekker må det være en riktig karakteristikk at B og S ikke hadde risikoen for utfallet av produksjonen, men at denne lå på Årdal alene. Dette korresponderer, synes jeg, med
Side:1221
det som før er nevnt om at det var Årdal som alene sto for produksjonen.
Etter det som er opplyst må jeg gå ut fra at når partene valgte formen med fast godtgjørelse, som dekket det aller meste av Årdals utgifter, trinvis dekning av resten av utgiftene og andel i det beløp som deretter ble igjen, så var det fordi det i den situasjon som forelå, for begge parter fortonet seg betenkelig å binde seg utelukkende til en fast godtgjørelse for smeltingen, som i tilfelle måtte ha omfattet alle Årdals utgifter i videste forstand og fortjeneste. Dette har også fått positivt uttrykk i innledningsordene i overenskomstens pkt. 3.
Slik jeg ser saken var det ikke annet som pekte i retning av noe slags fellesskap mellom Årdal på den ene side og B og S på den annen side enn det, at dekningen av en mindre del av Årdals utgifter var gjort avhengig av salgsutbringendet, og at Årdal fikk andel i det som ble til overs etterat alle utgifter i videste forstand var dekket. Men dette - at partene av særlige grunner valgte å stipulere Årdals godtgjørelse på denne måte - kan ikke være avgjørende slik ordningen mellom partene ellers var, det er ikke dette som sterkest preger forholdet. Ser man overenskomsten i sammenheng, fremtrådte smeltevirksomheten som en avsluttet virksomhet, som ble utøvet av Årdal, og de ytelser Årdal fikk etter pkt. 3 a og c-f fremtrådte - uansett formen for fastsettelsen - som godtgjørelse for smeltingen, eller «godtgjørelse for opparbeidelsen», for å bruke overenskomstens eget uttrykk. Den interesse som B og S hadde av smeltevirksomheten, og den tilknytning de hadde til den, var ikke av en slik art at det faller naturlig å betrakte dem som utøvere - sammen med Årdal - av denne virksomhet, eller å betrakte de ytelser de fikk som inntekt av smeltevirksomheten.
Jeg nevner til slutt at det syn jeg har gjort gjeldende på innholdet av overenskomsten, har sterk støtte i overenskomstens ordlyd, særlig i pkt. 2, men også i pkt. 1, 3 og flere steder, og det stemmer med de uttalelser som man har fra de forhandlinger som gikk forut for overenskomsten og som, så vidt jeg har oppfattet det, endte med at partene blant flere mulige alternativer bestemte seg for «leiesmelting i Årdals regi».
Med hensyn til saksomkostningene er jeg enig med førstvoterende.
Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Thrap og justitiarius Wold: Likeså.
Av byrettens dom (dommerne A. Roll Matthiesen, Alf W. Østensen og Hans Aubert):
Mellom Årdal kommune på den ene side og Bergen og Oslo kommuner på den annen side oppsto tvist om beskatningen for 1953/54 (inntektsåret 1952) av A/S Bremanger Kraftselskab og de øvrige interessenter i Bremanger Rujernverk og av A/S Christiania Spigerverk, for så vidt angikk
Side:1222
disse skattyteres formue og inntekt i forbindelse med jernsmeltning, utført av A/S Årdal og Sunndal Verk i Årdal. Årdal kommune hadde gått ut fra at betingelsene for stedbundet beskatning etter landsskattelovens §18, 1. ledd var til stede og foretok ligning i samsvar hermed. Bergen og Oslo kommuner la til grunn at skattyterne skulle lignes i kontorkommunene også for den formue og inntekt det her er tale om. Tvisten ble i henhold til landsskattelovens §99 innbrakt for Riksskattestyret, som ved kjennelse av 20. april 1956 opphevet ligningen i Årdal kommune, idet Riksskattestyret fant at betingelsene for stedbundet beskatning ikke var til stede. - - -
Følgende saksforhold legges til grunn:
Det nyopprettede selskap A/S Årdal Verk - i 1951 endret til A/S Årdal og Sunndal Verk - kjøpte etter frigjøringen Nordag-anlegget i Årdal for produksjon av aluminium. Anlegget besto bl.a. av et større kraftverk og et smelteverk, som var planlagt med tre elektriske smelteovner. Av ovnene var den ene omtrent ferdig, den annen halvferdig mens den tredje ikke var påbegynt. Det ble imidlertid besluttet at aluminiumproduksjonen skulle baseres på importert oksyd, og smelteverket ble derved overflødig som ledd i produksjonen. I 1947 ble det derfor opptatt forhandlinger med A/S Bremanger Kraftverk og A/S Christiania Spigerverk om utnyttelse av smelteverket til fremstilling av rujern. Begge disse selskaper hadde drevet jernsmeltning gjennom lengre tid - førstnevnte selskap som interessent i Bremanger Rujernverk i Svelgen og sistnevnte selskap som tidligere interessent i Bremanger Rujernverk og som eier av smelteverk i Oslo, Bremanger og Spigerverket eier samtlige aksjer i A/S Rødsand Gruber, hvor jernmalm brytes og omdannes til slig. Under drøftelsene var det spørsmål om fire alternative løsninger: 1. Spigerverket skulle leie anlegget og drive leiesmeltning i egen regi (Bremanger var ikke interessert i denne løsning), 2. leiesmeltning i Årdal Verks regi, 3. Bremanger og Spigerverket skulle kjøpe smelteverket, og 4. stiftelse av nytt selskap med Årdal Verk, Bremanger og Spigerverket som aksjonærer. Forhandlingene førte til at alternativ 2 ble lagt til grunn og den 19. september 1947 ble det opprettet en overenskomst, som er det sentrale dokument i nærværende sak sammen med en tilleggsoverenskomst av 9. februar 1953 (som ble lagt til grunn for oppgjøret fra og med 1. januar 1951). Overenskomsten av 19. september 1947 fyller 8 maskinskrevne sider og den er meget detaljert. I forbindelse med overenskomstens inngåelse kjøpte Årdal Verk Spigerverkets sinterverk, som ble overført til Årdal. Smeltningen kom i gang i løpet av 1949 og virksomheten drives fortsatt. Overenskomsten gjaldt til 1. juli 1958, men med rett for Bremanger og Spigerverket til å kreve forlengelse i 10 år. Sådan forlengelse er krevet, men det er blitt enighet om opphør i 1959 mot at A/S Årdal og Sunndal Verk betaler en erstatning på 1,8 mill. kroner.
Hovedbestemmelsene i overenskomsten av 19. september 1947 er følgende - A/S Årdal og Sunndal Verk nedenfor kalt Årdal, A/S Bremanger Kraftselskab kalt B og A/S Christiania Spigerverk kalt S:
Punkt 1. B og S forplikter seg til å levere slig tilstrekkelig til å holde en av Årdals smelteovner i full drift - levering suksessivt i årets løp, således at det sikres så vidt mulig jevn drift av smelteovnen.
Punkt 2. «Årdal påtar seg mot en godtgjørelse som nedenfor bestemt å opparbeide den leverte slig til elektro-rujern for B og S i de kvaliteter
Side:1223
som B og S til enhver tid spesifiserer - - -. Det ferdige produkt leveres B og S fob. Årdalstangen etter rekvisisjon av B og S.» Videre inneholder punktet bestemmelse om plikt for Årdal til vederlagsfritt å lagre rujernet, dog slik at B og S skal betale de ekstrautgifter som er forbundet med lagring av kvanta som overstiger 3 måneders normalproduksjon.
Punkt 3 innledes slik: «For såvidt mulig å sikre en jevn produksjon og avsetning under varierende konjunkturer, skal Årdals godtgjørelse for opparbeidelsen beregnes etter nedenstående regler: - - -.» Deretter følger i 6 hovedposter bestemmelsene om godtgjørelsens beregning og til disse hovedposter knyttes forskjellige kommentarer og utfyllende bestemmelser - overenskomstens punkt 3 fyller alene 3 sider. Bestemmelsene om godtgjørelse er i hovedtrekkene følgende:
a) Årdal skal ha dekket sine direkte utgifter med opparbeidelsen (beregnet på en nærmere angitt måte), herunder medregnet kraftleie etter 0,3 øre pr. kWt. samt andel i generalomkostninger med kr. 3,00 pr. tonn rujern og forrentning og amortisasjon av nyanlegg med kr. 8,00 pr. tonn inntil disse anlegg er nedskrevet til kr. 1,00 etter nærmere fastsatte regler. Med Årdals «direkte utgifter» forståes utgifter som er medtatt i en vedheftet kalkyle, oppsatt i 4 alternativer - produksjon 22 000, 29 000, 44 000 og 58 000 tonn. Kalkylen er basert på et forbruk av fikserte kvanta koks, koksgrus, kalksten og soda pr. tonn rujern og Årdal hadde risikoen for at anslaget over disse kvanta holdt. Videre er kalkylen basert på bestemte priser for nevnte varer og for frakt av kalksten, men herom bestemmes følgende: «Er de av Årdal virkelig betalte cif. priser for koks, koksgrus og soda eller den av Årdal virkelig betalte frakt for kalksten høyere eller lavere enn de ovenfor angitte beløp, skal kalkylen forandres i samsvar med denne endring i forutsetningene» -, at denne revisjonsbestemmelse ikke også medtar prisen på kalksten henger sammen med at Årdal eier Glærem kalkstenbrudd. Enn videre inngår i kalkylen direkte og indirekte lønninger med et bestemt beløp pr. tonn rujern, utregnet på basis av en nærmere angitt timelønn. Årdal har risikoen for at den kalkulerte arbeidstid pr. tonn holder, mens kalkylen skal endres hvis timelønnen stiger eller faller etter nærmere angitte retningslinjer.
Det er på det rene at Årdal har krav på å få dekket samtlige utgifter etter post a (også kraftleie, andel generalomkostninger, forrentning og amortisasjon) uten hensyn til om rujernet ved salg innbringer så meget. Men det synes også å være på det rene at ingen av partene har regnet med at rujernprisene skulle bli så lave, at disse utgifter ikke blir dekket.
b) Hvis den av B og S i året oppnådde gjennomsnittspris pr. tonn rujern - beregnet på nærmere angitt måte - overstiger Årdals utgifter etter post a, skal B og S ha rett til av det overskytende å dekke sine utgifter til produksjon eller kjøp og levering av slig, for Rødsand-sligen etter selvkostende, inklusiv renter og amortisering etter nærmere angitte regler.
c) Hvis rujernet utbringer mer enn det som medgår etter post a og b «skal Årdal så langt det overskytende rekker få dekket resten av sine generalomkostninger med kr. 4,00 pr. tonn rujern og ytterligere kr. 8,00 pr. tonn til forrentning og amortisering av nyanlegg - - -», (inntil anlegget ved den samlede amortisasjon er nedskrevet til kr. 1,00).
d) Av mulig overskytende beløp skal inntil kr. 6,00 pr. tonn deles
Side:1224
med kr. 3,00 på Årdal og kr. 3.00 på B og S til dekning av renter av beholdninger.
e) Resterende beløp inntil kr. 40,00 pr. tonn rujern fordeles med % på Årdal og 1/4 på B og S. Av Årdals andel skal de første inntil kr. 13,50 utgjøre forhøyet godtgjørelse for elektrisk energi (energiforbruket er i saken oppgitt til ca. 2900 kwt. pr. tonn rujern), mens resten - inntil kr. 16,50 - skal gå til forrentning og amortisering av den del av Årdals gamle anlegg som kommer til anvendelse i forbindelse med rujernsmeltningen inntil dette anlegg er nedskrevet til kr. 1,00. Da kommer andre satser til anvendelse.
f) Overskytende beløp fordeles med 50 prosent på Årdal og 50 prosent på B og S.
Overenskomstens punkt 3 inneholder også de verdier Årdals nyanlegg og gamle anlegg skal settes til ved forrentningen og amortiseringen. Videre inneholder punktet bestemmelser om rujernprisens beregning og at B's og S' salgsomkostninger skal trekkes fra før fordeling skjer Sluttelig forutsettes det at B og S har rett til uten begrensning å utta rujern til eget bruk etter en gjennomsnittspris, som ikke skal være høyere enn gjeldende innlandspris. I denne forbindelse bemerkes at innlandsprisen - som blir fastsatt av Prisdirektoratet - ligger lavere enn den pris som kan oppnåes ved eksport.
Punkt 4. Her uttales at den i punkt 3 fastsatte godtgjørelse er basert på at smelteovnen har en kapasitet på 22 000 tonn rujern pr. år. Hvis ovnen viser seg å ha en kapasitet på 29 000 tonn - hvilket viste seg å bli tilfelle - skal godtgjørelsen baseres på kalkylens alternativ II med lavere satser pr. tonn for en rekke poster, bl.a. lønninger og amortisering. Ved produksjon over 29 000 tonn blir ytterligere reduksjoner å foreta.
Punkt 5 gir B og S rett til å kreve at Årdal skal opparbeide et ytterligere kvantum slig tilstrekkelig til å holde en smelteovn til i full drift. Krav herom er ikke blitt fremsatt og kalkylens alternativ III og IV er derfor ikke blitt aktuelle.
Punkt 6 fastsetter rujernets Si-innhold og svovelinnhold og bestemmer at kalkylen skal endres hvis forutsetningene på dette punkt endres. Det er også bestemmelse om at B og S skal bære merutgiftene, hvis de ønsker rujernet fremstillet med innhold av mangan.
Punkt 7 inneholder bestemmelser om tidspunktet for betalingen av Årdals godtgjørelse.
Punkt 8 bestemmer at alle Årdals driftsrapporter og alminnelige driftserfaringer vedkommende rujernsproduksjonen skal være tilgjengelig for B og S, som har adgang til å sende sine rujernsspesialister til Årdal mot selv å bære de utgifter som er forbundet med reise og opphold. B og S skal - om Årdal ønsker det - yte den alminnelige tekniske assistanse de er i stand til mot at Årdal betaler utgiftene hermed. Videre inneholder punktet bestemmelser om tekniske forbedringer.
Punkt 9 gir Årdal rett til ved en statsautorisert revisor å la gjennomgå B's og S' og Rødsands bøker for å kontrollere de oppnådde salgspriser for rujernet og sligens selvkostende. I denne forbindelse bemerkes at etter overenskomstens punkt 3 b skal spørsmålet om nyanskaffelser ved Rødsand forelegges Årdal til godkjennelse når nyanskaffelsen medfører en viss stigning i de samlede utgifter til renter og amortisering for Rødsand.
Side:1225
Punkt 10 bestemmer for begge parter at ved force majeure (nærmere oppregning) «bortfaller vedkommende forpliktelser i den utstrekning og i det tidsrum hindringen varer».
Punkt 11 lyder slik:
«Skulle forholdene i kontraktstiden utvikle seg på en slik måte at en oppfyllelse av kontrakten etter dens ordlyd ville bli særlig byrdefull for en av partene eller ville medføre betydelige fordeler for en part på den eller de andres bekostning, plikter partene å komme sammen i den hensikt å søke å tilpasse kontrakten til den nye situasjon.
Kan B og S dokumentere at de i løpet av 1 kalenderår har hatt et samlet tap ved denne kontrakt på minst 200 000 eller tilsammen kr. 300 000 i to på hinannen følgende år, skal B og S har rett til å suspendere kontrakten med 3 måneders varsel mot å betale Årdal en erstatning for suspensjonstiden beregnet etter kr. 200 000 pr. år for en smelteovn og kr. 300 000 pr. år for to smelteovner. Hvis B og S erklærer å ville benytte sin rett til suspensjon, skal Årdal på sin side ha rett til å annullere kontrakten fra det tidspunkt suspensjonen skulle trådt i kraft. B og S forplikter seg til i dette tilfelle å betale en engangserstatning på kr. 200 000 for 1 smelteovn og kr. 300 000 for 2 smelteovner.
I en situasjon som forutsatt i denne paragraf 1. eller 2. avsnitt skal B og S også ha rett til om forholdene etter deres mening tilsier det, å kreve at partene i stedet for rujernssmeltning går over til annen smelteproduksjon som ikke konkurerer med den virksomhet som Årdal ellers driver eller har besluttet å drive. Årdals godtgjørelse blir i såfall å fastsette ved ny avtale.
Samtlige de i denne paragraf nevnte beløp for tap og erstatninger skal være gjenstand for indeksregulering med utgangspunktet i engrosprisindekstallet for juli 1947.»
Punkt 12 har bestemmelse om kontraktens varighet, jfr. det som er sagt herom tidligere.
- - -
Etter langvarige forhandlinger ble det den 9. februar 1953 opprettet en tilleggsoverenskomst «som blir å legge til grunn for oppgjøret fra og med 1. januar 1951». Ved dette tillegg ble bl.a. grunnkalkylens satser justert ut fra de høstede erfaringer, B's og S' salgsomkostninger ble spesifisert og det ble inntatt bestemmelse om at tap på utestående fordringer skal regnes til salgsomkostninger med plikt til å forelegge spørsmål om salg med større risiko enn normalt for alle medkontrahenter på forhånd. Sluttelig ble punkt 11, 1. avsnitt endret til å lyde således:
«Hvis forholdene i kontraktstiden utvikler seg slik at anvendelsen av noen av kontraktens bestemmelser medfører urimelighet eller betydelige fordeler for en part på den/de andres bekostning, kan enhver av partene kreve at det skal foretas drøftelser om mulig endring av angjeldende kontraktsbestemmelse.»
Årdal kommune har i saken fremlagt en rapport av 2. september 1957 fra revisor Henry Sæbøe om rujernsvirksomheten i Årdal med tilleggsrapport av 13. september. Det fremgår bl.a. av disse dokumenter at resultatet av smeltevirksomheten i Årdal i årene 1949-1952 var så godt, at det ble penger igjen til like fordeling etter overenskomstens punkt 3 f. I 1952 ble det således solgt 33 037 tonn rujern for kr. 15 595 246.
Side:1226
Salgsomkostningene utgjorde kr. 1 136 736 og produksjonsomkostningene (overenskomstens punkt a og b) kr. 10 306 866. Av restbeløpet - kr. 4 151 643 - fikk Årdal etter punkt c, d og e kr. 1 230 943 og B og S etter punkt d og e kr. 429 486, mens resten - kr. 2 491 183 - ble delt likt etter punkt f. For samme år (1952) var den gjennomsnittlige salgspris - etter fradrag av salgsomkostninger - kr. 437,64 pr. tonn og dette beløp kom til fordeling etter overenskomsten således:
Årdal B og S
1. Smelteomkostninger - punkt 3 a 217,17
(Grunnkalkylen var kr. 148.92 for 29 000 tonn.
fradrag for høyere produksjon kr. 1,11 og tillegg ved
automatiske justeringer kr. 69,36, alt pr. tonn.)
2. Materialforbruk - punkt 3 b 101,31
3. Etter punkt 3 c, d og e 37,26 13,00
4. Etter punkt 3 f 34,45 34,45
288,88 148,76
- - -
Partene har påberopt seg en rekke høyesterettsdommer, bl.a. de som er inntatt i Rt-1925-339. 1926 417. 490 og 504 og 1933 500.
Retten henviser til det saksforhold som foran er lagt til grunn, idet en ytterligere skal bemerke:
Spørsmålet i saken er om B og S kan sies å ha utøvet en virksomhet i Årdal kommune som kan betegnes som «næringsdrift knyttet til fast eiendom eller anlegg». jfr. landsskattelovens §18 første ledd. Det er på det rene at det fabrikkanlegg m.v. som benyttes til smeltevirksomheten i sin helhet eies av Årdal, som den hele tid har hatt den juridiske og faktiske rådighet over anlegget, idet smeltevirksomheten har vært drevet og drives i Årdals regi uten noen rett for B og S til direkte å gripe inn i virksomheten. Det kan således ikke på noen måte sies at B og S selv direkte har utøvet sådan næringsdrift, men spørsmålet blir om overenskomsten mellom Årdal på den ene side og B og S på den annen side etablerer et fellesskap mellom partene på en slik måte at B og S derigjennom er blitt deltagere i den virksomhet som er knyttet til anlegget i Årdal. Spørsmålet er med andre ord om næringsdriften drives for felles regning og risiko eller om det er Årdal alene som står for den. Årdal kommune har hevdet at partene er interessenter i salgsvirksomheten, som har vært drevet av B og S fra Bremangers kontor i Bergen, at smeltevirksomheten og salgsvirksomheten er en enhet og at følgelig B og S må være interessenter i smeltevirksomheten. Retten er ikke enig i at spørsmålet i saken kan løses så lett. Smeltevirksomheten og salgsvirksomheten må anskues som to selvstendige virksomheter og spørsmålet om stedbundet beskatning må løses særskilt for smeltevirksomheten. En annen ting er at man ved løsningen av dette spørsmål også må kunne trekke inn momenter fra overenskomsten mellom partene om det som er gått forut for leveringen av råstoffet i Årdal, og det som skal skje etterat Årdal har oppfylt sine plikter ifølge overenskomsten ved å levere det ferdige produkt, særlig med hensyn til det økonomiske oppgjør overenskomsten fastsetter og som unektelig i høy grad er avhengig av salgsvirksomhetens resultat.
Årdal kommune har som før nevnt gjort gjeldende at overenskomsten
Side:1227
etablerer et interessentskapsforhold mellom de kontraherende selskaper, mens Bergen og Oslo kommuner mener at forholdet må anskues som verksleie. Ut fra disse anførsler mener partene at sakens løsning er å finne. Det synes også klart at kunne man fastslå at overenskomsten etablerer et interessentskapsforhold med gjengs innhold eller verksleie etter den alminnelige definisjon, ville løsningen følge av seg selv. Men det kan være betenkelig å søke å presse en så uvanlig overenskomst inn under en gjengs begrepsdefinisjon, særlig hvor det som her med grunn kan anføres at overenskomsten inneholder kriterier fra begge institutter. Det riktige må være - slik som Riksskattestyret har gjort - å gå direkte på overenskomsten og ut fra dens innhold søke å fastslå om den gjør B og S til deltagere i smeltevirksomheten på en slik måte som kreves etter landsskattelovens §18 første ledd eller om B og S står utenfor denne næringsdrift.
Etter det som er fremkommet under saken - Spigerverkets uttalelse og en skrivelse av 17. september 1955 fra A/S Årdal og Sunndal Verk til Oslo ligningskontor, inntatt i Riksskattestyrets kjennelse - synes partene i overenskomsten å mene at smeltevirksomheten er Årdals alene og at B og S ikke er deltagere i den. Dette er imidlertid ikke avgjørende, idet partene må ta konsekvensen av overenskomsten, hvis en fortolkning av den i relasjon til landsskattelovens §18 første ledd fører til at et deltagerforhold må sies å være etablert.
Retten er som Riksskattestyret kommet til at betingelsene for stedbundet beskatning ikke er til stede, idet B og S ikke er deltagere i smeltevirksomheten i relasjon til landsskattelovens §18 første ledd. Herom bemerkes:
Årdal er etter rettens mening utvilsomt alene ansvarlig for den tekniske del av den produksjon som drives i Årdals anlegg. B og S kan ikke gripe direkte inn i produksjonen, men B og S kan gjennomgå råstoffleveringen og ved bestemmelser om svovel- og manganinnhold m.v. få innflytelse på det ferdige produkts kvalitet, på samme måte som en verksherre kan øve innflytelse på det produkt verksmesteren skal utføre for ham. Overenskomstens punkt 2 sier også klart at det er Årdal som påtar seg å opparbeide den av B og S leverte slig til rujern. B og S er ikke tillagt noen rådighet over anlegget utover den indirekte rådighet som følger av at B og S skal levere tilstrekkelig slig til å holde en smelteovn i full drift, dette sammenholdt med det faktum at det aldri har vært mer enn en smelteovn på stedet. Men her må en merke seg at smelteverket bare er en liten del av Årdals anlegg og at det i 1947 var muligheter for flere smelteovner, hvorav B og S hadde rett, men ikke plikt til å kreve ytterligere en ovn brukt til opparbeidelse av deres slig. Ut fra kriteriet om rådighet over anlegget eller «kontinuerlig drift» som Årdal kommune opererer med, kan man derfor etter rettens mening ikke trekke noen slutning om fellesskap. Det samme gjelder kontrollspørsmålet. Slik retten oppfatter overenskomstens punkt 8, gir den overhodet ikke B og S noen rett til å utøve kontroll med produksjonen - B og S får rett til å orientere seg gjennom driftsrapporter og ved å sende rujernspesialister til Årdal på egen bekostning, men det er først når Årdal ønsker det, at assistansespørsmålet blir aktuelt. Bestemmelsene i punkt 8 må for øvrig sees i sammenheng med at B og S satt inne med stor erfaring i jernsmeltning, mens denne virksomhet var ny for Årdal. Det var derfor i alles interesse at den erfaring B og S hadde ble formidlet videre til Årdal, en formidling som
Side:1228
etter det opplyste i stor grad skjedde ved at spesialister hos B og S sluttet der og ble fast ansatt hos Årdal.
De viktigste kriterier for et mulig fellesskap er imidlertid som fremhevet av Årdal kommune - hvorledes den økonomiske side av saken er ordnet. Bestemmelsen i punkt 3 f peker isolert sett klart hen på et fellesskap, men ser man bestemmelsen i sammenheng med de øvrige bestemmelser om godtgjørelsens beregning, sammenholdt med de foran siterte innledningsord i punkt 3, må bedømmelsen etter rettens mening bli en annen. Årdal får sin godtgjørelse trinvis: først dekning for de direkte utgifter etter kalkulerte satser, som vel må antas - så tilnærmet som mulig - å skulle dekke de faktiske utgifter, men med muligheten for gevinst og tap for Årdal, hvis de kalkulerte vare- og arbeidsmengder varierer fra anslaget. Det er utvilsomt en viss grad av risiko for Årdal her, noe som etter det opplyste var særlig tydelig i den første tid smeltningen ble drevet. I første dekningstrin ligger også betaling for elektrisk kraft fra eget anlegg og andel i generalomkostninger og amortisering, men ved sammenholdning av bestemmelsene her med punkt 3 c og e, må det kunne fastslåes at beløpene ikke er ment å skulle gi full dekning. Men Årdal er sikret dekning etter punkt 3 a uten hensyn til hva rujernet innbringer og betalingen forfaller etter punkt 7 uten hensyn til når rujernet blir solgt. Neste dekningstrin for Årdal kommer så når B og S har fått dekning for sligen etter selvkostende og her ser man straks at Årdal løper en risiko for at den elektriske kraft, generalomkostningene og amortiseringen ikke blir dekket fullt ut og at det ikke blir noe til renter av beholdningene, hvis rujernet blir solgt til priser som ikke gir noe til dekning etter punkt 3 c, d og e - eller bare til utilstrekkelig dekning etter disse punkter. Når man så tar i betraktning at rujernet er en meget konjunkturømfintlig vare, ligger det i kontrakten en fare for at Årdal enkelte år ikke skal få dekning for sine utgifter i videste forstand - en fare som partene må ha regnet med ved overenskomstens opprettelse, idet man ikke den gang hadde grunnlag for å regne med at årene fremover stort sett skulle bli preget av en økonomisk høykonjunktur, slik som forholdet faktisk er blitt. På bakgrunn herav fikk Årdal andel i overskuddet i gode tider og som vederlag for manglende dekning i mindre gode tider. Denne overskuddsandel bør derfor etter rettens mening ikke bedømmes som andel av et overskudd i et felles foretagende, men som en ekstra godtgjørelse som kompensasjon for den risiko Årdal løper for manglende dekning. På den annen side er det ikke riktig å si at Årdal har noe ansvar for underskudd. Årdal får under alle omstendigheter full dekning etter punkt 3 a, mens det er Årdal uvedkommende hvis det skulle vise seg at B og S ikke får dekning for sine råstoffutgifter etter punkt 3 b. Det faktiske forhold er som foran nevnt at Årdal kan risikere ikke å få dekning - eller bare en utilstrekkelig dekning - etter punkt 3 c, d og e og at de kalkulerte satser etter punkt 3 a ikke holder. Men denne eventuelle manglende dekning kan ikke karakteriseres som et ansvar for eller en deling av underskudd. Det samme gjelder tap på utestående fordringer og minsket godtgjørelse som følge av at B og S uttar rujern etter innlandspriser. Det er B og S som helt alene forestår salgsvirksomheten, og det er denne virksomhets endelige resultat som etter overenskomsten er bestemmende for beregningen av Årdals samlede godtgjørelse. Noen underskuddsdeling
Side:1229
foregår således heller ikke her, men det er jo utvilsomt så at tap og lavere priser reduserer Årdals godtgjørelse.
Retten skal videre bemerke at heller ikke andre bestemmelser i overenskomsten fører til at B og S må antas å være deltagere i smeltevirksomheten. Bestemmelsen i punkt 4 om reduksjon av Årdals kalkulerte produksjonsomkostninger er en naturlig følge av at øket produksjon reduserer enkelte omkostninger og en hensyntagen hertil vil f. eks. være vel kjent i vanlige verksleieforhold. Bestemmelsen i punkt 9 om rett for Årdal til å la B's og S' og Rødsands bøker gjennomgå, tilsikter ikke annet enn en bokholderimessig revisjon, som utelukkende har sammenheng med den betydning sligens kostende og salgsvirksomhetens resultat har for beregningen av Årdals godtgjørelse. Årdals rett til i visse tilfelle å godkjenne nyanskaffelser ved Rødsand har sin naturlige forklaring i at Rødsand også leverer slig til Bremanger Rujernsverk, og at Årdal derfor er interessert i at nyanskaffelser ikke belaster sligen til Årdal til fordel for sligen til Svelgen. Og revisjonsbestemmelsen i punkt 11 er en naturlig følge av at kontrakten skulle være langvarig, hvorfor begge parter har interesse av å søke å bli enige om endringer, som tilpasser overenskomsten etter erfaringene og utviklingen. En slik tilpasningsklausul er vel tenkelig i en langvarig vekselleiekontrakt.
Sluttelig skal retten tilføye at flere bestemmelser i overenskomsten synes tydelig å vise at det er to selvstendige parter som opptrer i den tid overenskomsten varer. Foruten at dette klart fremgår av bestemmelsene om partenes gjensidige rettigheter og plikter i punkt 1 og 2, fremgår det av punkt 10 om force majeure, av punkt li om rett for B og S til å suspendere kontrakten ved tapbringende virksomhet mot å betale erstatning til Årdal, som på sin side da får rett til å annullere kontrakten, samt av bestemmelsen om tekniske forbedringer i punkt 8, en bestemmelse som etter rettens mening må forståes slik, at forbedringer som skyldes den ene part alene bare kommer vedkommende part til gode.
Etter det anførte vil Riksskattestyrets kjennelse bli å stadfeste. - - -