Rt-1959-1244

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-12-03
Publisert:	Rt-1959-1244
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 118/1959
Parter:	Klepp skytterlag (overrettssakfører Andreas Arntzen - til prøve) mot Mainer Thu (høyesterettsadvokat T. Tengs Pedersen).
Forfatter:	Helgesen, Endresen, Nygaard, Leivestad. Mindretall: Gaarder
Lovhenvisninger:

Dommer Helgesen: Saken gjelder krav på erstatning i anledning av et skyteuhell som inntraff lørdag 28. juni 1952 på Klepp skytterlags bane på Øksnevad i Klepp. Mainer Thu ble skadet ved ulykken, og han reiste senere erstatningssak ved Jæren herredsrett mot Abraham Salte, som ved et vådeskudd hadde voldt ulykken, og mot Klepp skytterlag. Jæren herredsrett forenet sakene til felles forhandling og avgjørelse og avsa med domsmenn dom 24. oktober 1956 med denne domsslutning:

«I sak nr. 52/1953 A: Saksøkte Klepp skytterlag frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

I sak nr. 3/1954 A: Saksøkte Abraham Salte dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen av dommen å betale til Mainer Thu kr. 20 000 med 4 pst. årlig rente fra den 6. oktober 1953 og inntil betaling skjer. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Mainer Thu påanket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett, som avsa dom 24. april 1958 med følgende domsslutning:

«Klepp skytterlag betaler til Mainer Thu innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom kr. 20 000 med 4 prosent årlig rente fra 27. mai 1953 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Klepp skytterlag har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett på grunn av rettsanvendelsen.

Laget hevder at det er en feil når lagmannsretten har gjort det ansvarlig for Abraham Saltes handling. Laget gjør for det første gjeldende at Saltes skytning og opphold i skytterhuset var av helt privat karakter og derfor laget uvedkommende. Saltes handlemåte kan da - hevdes det - ikke medføre ansvar for laget, idet laget i tilfelle bare kan gjøres ansvarlig for sin egen virksomhet. For det annet hevder laget at det er en feil når lagmannsretten har pålagt skytterlaget ansvar på objektivt grunnlag.

Skytterlaget har ikke anket over lagmannsrettens fastsettelse av erstatningsbeløpet.

Jeg nevner at den ankende part ikke for Høyesterett har angrepet lagmannsrettens vurdering av Mainer Thus forhold. Jeg sikter her til den uttalelse i lagmannsrettens dom som går ut på at det ikke kan sees at det «er noe å legge Mainer Thu til last i forbindelse med at Salte fikk anledning til å bruke sitt gevær uten etterfølgende visitasjon.»

Den ankende part har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

Side:1245

«Klepp skytterlag frifinnes og tilkjennes saksomkostninger alle retter.»

Ankemotparten Mainer Thu har påstått lagmannsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Som tidligere gjør Thu for Høyesterett gjeldende at laget er erstatningsansvarlig på grunn av uaktsomhet, eventuelt på objektivt grunnlag slik som antatt av lagmannsretten.

Det som bebreides laget som uaktsomhet er: at laget - skjønt det visste at det den 28. juni 1952 da ulykken skjedde, skulle foregå reparasjonsarbeid på banen - ikke nedla forbud mot skytning denne dag, og at skytterlagets styre har tillatt lagets medlemmer å drive øvelsesskytning på lagets skytebane uten å sørge for tilsyn og kontroll med skytningen slik som forutsatt i «Grunnregler for Det Frivillige Skyttervesen».

Ankemotparten gjør endelig gjeldende at det var uaktsomt av skytterlagets styremedlem Martin Thu å tillate Salte å avskyte noen skudd som øvelsesskytning uten samtidig å sørge for tilsyn og kontroll, og hevder at også dette må medføre erstatningsansvar for laget.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Jæren herredsrett med avhør av parter og 6 vitner. Det er også fremlagt en del nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere.

Saksforholdet vil for øvrig fremgå av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en annen begrunnelse, idet jeg antar at erstatningsplikten i dette tilfelle må bygges på det vanlige skyldansvar.

Jeg bemerker først at innvendingen mot ansvar for laget på det grunnlag at det her dreier seg om såkalt privat - ikke - organisert - øvelsesskytning, som er laget uvedkommende, ikke kan gis medhold. Det må være klart at all øvelsesskytning - trening - på lagets bane, altså også den som med lagstyrets samtykke drives utenom de terminbestemte skytninger, er et naturlig ledd i lagets virksomhet og bidrar til å fremme lagets formål.

Når jeg så etter dette skal ta stilling til ansvarsspørsmålet i den foreliggende sak, finner jeg grunn til innledningsvis å understreke den fare og den risiko for liv og eiendom som bruk av skytevåpen alltid vil føre med seg. Det må derfor stilles særlig strenge krav til aktsomhet hos alle dem som på en eller annen måte har befatning med skytevåpen og skytning. Dette strenge aktsomhetskrav må gjelde ikke bare skytteren selv, men alle dem som på en eller annen måte har til oppgave å organisere og lede skytning, altså også styret i et skytterlag.

At all skytning må omgjerdes med sikkerhetsregler for å beskytte liv og eiendom, har blant annet fått sitt uttrykk i grunn-. reglene for Det Frivillige Skyttervesen (skytereglementet), som vel alltid går inn som en del av skytterlagenes lover. I lovene for Klepp skytterlag heter det således i §7 at «styret avtaler og ordner øvelses- og premieskytning. Det våker over at alt går etter

Side:1246

skytereglene». Det har vært omtvistet i saken om skytereglementet bare har anvendelse på konkurranseskytning og den såkalte terminbestemte øvelsesskytning. I et dokumentert brev av 15. april 1959 fra Det Frivillige Skyttervesen, Skytterkontoret, uttales det om dette: «Det er ikke gitt generelle og skriftlige regler i Det Frivillige Skyttervesen om øvelsesskytning på skytebanene utenom de oppsatte terminlister. Det er overlatt til lagene selv eventuelt å gi slike bestemmelser.»

Jeg tar ikke standpunkt til om skytereglementet må tolkes derhen at det bare gjelder de øvelses- og konkurranseskytninger som drives på banen i fellesskap og som er oppsatt på terminlistene. Reglene må i alle tilfelle tillegges betydelig vekt når det spørres om hvilke krav til aktsomhet som må stilles også ved annen øvelsesskytning på banen.

En av de grunnleggende sikkerhetsbestemmelser i skytereglementet er de regler som etablerer eller forutsetter dobbeltkontroll før skytteren forlater standplassen. Jeg viser her til grunnreglenes kap. VII pkt. 4 og pkt. 16, som forutsetter at ved all skytning i skytterlag skal både skytteren selv og skytelederen foreta visitasjon av geværet før skytteren forlater standplassen.

Jeg antar at det ut fra sikkerhetsmessige grunner ville være høyst betenkelig å oppgi eller slappe på prinsippet om dobbeltkontroll ved øvelsesskytning utenom terminlistene, og det selv om det dreier seg om et enkelt lagsmedlems isolerte øvelsesskytning på banen. Hvis et skytterlag først tillater den slags øvelsesskytning, ville det etter min mening måtte betegnes som uforsvarlig å fravike kravet om at det skal være to - hvorav den ene er skytteren som visiterer geværet før standplassen forlates. Spesielt må det gjelde i de tilfelle da det oppholder seg andre personer enn skytteren på baneområdet eller i skytterhuset. Det vil - så vidt jeg skjønner - ikke i alminnelighet by på uoverstigelige praktiske vanskeligheter i alle tilfelle av øvelsesskytning å gjennomføre en slik dobbeltkontroll i en eller annen form. Jeg nevner i denne forbindelse at man i saken har opplysninger om at to andre skytterlag i distriktet - Gann skytterlag og Stavanger skytterlag - praktiserer prinsippet om dobbeltkontroll ved all slags øvelsesskytning på bane.

I den foreliggende sak legger jeg til grunn at medlemmene av Klepp skytterlag med styrets billigelse hadde adgang til når som helst å bruke skytebanen til øvelsesskytning, og slik at det ikke var nødvendig for medlemmet i det enkelte tilfelle å spørre styret om tillatelse til skytningen. Styret foretok med andre ord ingen individuell prøvelse av om det var forsvarlig å la vedkommende medlem skyte på banen. Det var heller ikke gitt noen regler eller instrukser for øvelsesskytning utenom terminlisten. Denne øvelsesskytning foregikk derfor helt ukontrollert. Jeg finner at denne ordning eller rettere sagt mangel på ordning av øvelsesskytningen må karakteriseres som uforsvarlig når man ser hen til de faremomenter som er til stede ved all skarpskytning. Spesielt finner jeg det uforsvarlig at det ikke var gitt noen

Side:1247

alminnelig instruks om dobbeltkontroll. En praksis som i virkeligheten går ut på å overlate til og stole på den enkelte skytter selv - før han forlater standplassen - kontrollerer at geværet er uladd og magasinet tomt, kan etter mitt skjønn ikke forsvares. Jeg finner etter dette at styrets alminnelige stilling til den slags øvelsesskytning det her er tale om ikke var tilstrekkelig aktsom og derfor må betinge erstatningsansvar hvis - hva jeg mener - vilkårene for slikt ansvar ellers er til stede.

Med lagmannsretten bygger jeg på at ulykken ville ha vært unngått hvis Saltes gevær var blitt tilfredsstillende visitert før han forlot standplassen. At slik visitasjon ikke skjedde, mener jeg har klar sammenheng med styrets alminnelige holdning til øvelsesskytning utenom terminlistene, og jeg ser styremedlemmet Martin Thus handlemåte ved anledningen bare som en frukt av lagsstyrets praksis. Jeg antar etter dette at den nødvendige årsakssammenheng er til stede mellom styrets praksis og ulykken.

Etter det resultat jeg er kommet til behøver jeg ikke å ta standpunkt til spørsmålet om objektivt ansvar. Om erstatningsbeløpets størrelse er det ingen tvist.

Jeg antar at de tidligere retters omkostningsavgjørelse bør bli stående; men etter utfallet av anken over lagmannsrettens dom, bør den ankende part ilegges omkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Klepp skytterlag til Mainer Thu 2500 - to tusen fem hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard og Leivestad: Likeså.

Dommer Gaarder: Jeg er kommet til et annet resultat.

På samme måte som herredsretten og lagmannsretten antar jeg at vilkårene for ansvar bygget på uaktsomhet fra skytterlagets eller dets styres side ikke er til stede. Jeg nevner da først at de sikkerhetsbestemmelser som er gitt i skytereglementet, etter min mening direkte bare tar sikte på øvelses- og konkurranseskytninger som arrangeres av laget. Dette fremgår av reglenes utformning, og det støttes av de uttalelser fra Norges Skytterstyre som jeg senere skal nevne. Som et reelt moment som taler i samme retning kan det også anføres at det ved et skytterstevne eller en fellesøvelse foregår en akkumulasjon av faremomenter som kan tilsi særskilte sikkerhetsregler for disse tilfelle.

Den «private øvelsesskytning» - jeg bruker for korthets skyld denne betegnelse - faller altså utenfor de forskrifter som

Side:1248

er gitt av de sentrale myndigheter for skattevesenet. Herav kan imidlertid ikke sluttes at det prinsipielt er forkastelig av det enkelte skytterlag å tolerere slike øvelser på sin bane. Men selvsagt må det vises aktsomhet fra lagets - styrets - side, og i mangel av positive forskrifter er det de alminnelige aktsomhetsregler som kommer til anvendelse. Jeg er enig med førstvoterende i at aktsomhetsnormen hvor det gjelder behandlingen av skytevåpen, må være streng. Jeg tror imidlertid ikke at det ubetinget kan betegnes som ansvarsbegrunnende uaktsomhet at det enkelte lag ikke har gitt nærmere kontrollregler for den private øvelsesskytning, således heller ikke at det ikke har påbudt at dobbeltkontroll av geværene i alle tilfelle skal finne sted. Som nevnt er det ikke fra de sentrale myndigheter kommet noe påbud i den retning, og det kan vel også nevnes at ukontrollert skytning under jakt og som øvelse utenfor skytebane er en dagligdags foreteelse. Å kreve av et skytterlag at det skal ha gitt en alminnelig instruks om dobbeltkontroll ved enhver privat øvelsesskytning, også om det bare er en enkelt mann som skyter, er derfor etter min mening å stille et krav av en så vidt positiv karakter at det ikke følger av de alminnelige aktsomhetsregler, selv om disse oppfattes strengt.

Jeg antar etter dette at det ikke ubetinget kan ansees som uaktsomhet fra et skytterlags side om det tillater medlemmer som har den tilstrekkelige øvelse og ansvarsbevissthet, å benytte lagets bane på egen hånd uten at det er oppstillet spesielle kontrollregler for disse tilfelle. De konkrete forhold kan naturligvis tilsi noe annet. Slik som anført foregår det i en rekke skytterlag, og etter det som er dokumentert under saken, må jeg gå ut fra at lagene her handler overensstemmende med det syn som er rådende innenfor Skyttervesenets sentrale organer. Jeg viser her til et brev datert 15. april 1959 fra Det Frivillige Skyttervesen, Skytterkontoret, til den ankende parts prosessfullmektig. Det heter her:

«Når det gjelder medlemmer av skytterlag og da vanligvis medlemmer som hører til de bedre skytterne, forekommer det nok ganske ofte at disse går på skytebanen og skyter uten på forhånd å ha innhentet formannens tillatelse. En slik skytning blir da nærmest betraktet som laget uvedkommende og som laget ikke kan ha noe ansvar for. Det bemerkes her at utenom byer og tettbebyggelser, veier osv., kan hvem som helst på eget ansvar skyte hvor som helst når vedkommende iakttar de alminnelige forsiktighetsregler og innhenter grunneierens tillatelse. Skytterlagene arrangerer således ofte feltskytninger ute i terrenget etter å ha innhentet grunneierens tillatelse. De generelle og skriftlige regler som er gitt i Det Frivillige Skyttervesen om sikkerhet og ledelse på skytebanen, er bare gitt med tanke på de øvelsesog konkurranseskytninger som drives i fellesskap og arrangeres av skytterlag.»

Videre kan vises til et brev av 7. august 1959 fra Norges Skytterstyre ved dets formann til Mainer Thus rettsfullmektig.

Side:1249

Det uttales i dette brev at jevn trening er nødvendig for de skyttere som vil oppnå gode resultater, at kontrollen med og ansvaret for at sikkerhetsbestemmelsene blir overholdt ved treningsskytning på banen når styremedlem ikke er til stede, er overlatt til vedkommende skytter, at et skytterlags styre vanligvis kjenner sine medlemmer ganske godt og vet hvem som kan tillates å benytte banen under eget ansvar, og at Skytterstyret mener den nåværende ordning er den mest praktiske. Det tilføyes at noen hundre prosent sikkerhet mot ulykker vil en neppe kunne få, hvilken ordning en enn innfører.

Nå er imidlertid forholdet det at det i Klepp skytterlag ikke har vært gitt noen særskilt tillatelse for det enkelte medlem eller for grupper av medlemmer til å drive privat øvelsesskytning, men at faktisk hvem som helst har kunnet benytte banen på denne måte. Riktignok må det vel antas at forholdene i et mindre lag som Klepp er oversiktlige. Lagets tidligere formann, lensmann Karlsen, har forklart at det vanligvis er lagets mest øvede og interesserte skyttere som har drevet disse ukontrollerte øvelser, og lensmannen tror ikke det har forekommet at uøvede skyttere på egen hånd har drevet skyteøvelser, skjønt han ikke vil benekte det. Hvorom allting er, er jeg imidlertid enig i at det i og for seg er en ubetryggende ordning at det faktisk ikke er øvet noen kontroll med hvem som har benyttet banen. Men jeg tillegger likevel ikke dette noen avgjørende betydning for saken, fordi jeg mener den nødvendige årsakssammenheng mellom dette forhold og ulykken ikke er til stede. Jeg er nemlig enig med herredsretten og lagmannsretten i at det ikke var uaktsomt å gi Abraham Salte adgang til banen, idet Salte var en mann i moden alder, 34 år, hadde vært medlem av laget i en årrekke og var en øvet skytter. Selv om man hadde hatt et system med individuell prøvning, må jeg derfor regne med at Salte var av dem som ville fått adgang. Det kan i denne forbindelse tilføyes at styremedlemmet Martin Thu faktisk ga Salte lov til å skyte ved anledningen. Det er nok så at Martin Thu her bare realiserte hva som var skikk og bruk i laget, men det var dog bl.a. sin egen og sønnens sikkerhet han hadde å ta hensyn til, og jeg ser hans opptreden som et uttrykk for at det for en forhåndsbetraktning ikke kunne fremstille seg som betenkelig å la Salte få skyte uten at dobbeltkontroll av geværet ble etablert.

Når jeg således finner at ansvar ikke kan bygges på skyld fra lagets side, oppstår spørsmålet om det kan bygges på objektivt grunnlag. Jeg er i dette spørsmål enig med herredsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Jeg tar ikke standpunkt til om objektivt ansvar kan ilegges for ulykker under skyte stevner o. l. - det er mulig bedømmelsen her kan falle forskjellig ut etter de forskjellige måter en ulykke kan inntreffe på men jeg mener at objektivt ansvar iallfall ikke kan inntre ved en isolert opptreden fra et lagsmedlems side som i denne sak.

Jeg stemmer etter dette for at herredsrettens dom stadfestes, men at saksomkostninger ikke tilkjennes for noen av instansene.

Side:1250

Av herredsrettens dom (sorenskriver E. Birketvedt med domsmenn Rasmus Kydland og Torulf Østraat):

Lørdag den 28. juni 1952 inntraff det et skyteuhell på Klepp skytterlags bane på Øksnevad i Klepp. Om ettermiddagen nevnte dag kom Mainer Thu sammen med sin far Martin Thu for å ordne med reparasjon av en selvanvisende skive på banen. Begge var medlemmer av skytterlaget og sistnevnte var på den tid også med i styret for laget og formann for den såkalte banekomité. Arbeidet som skulle utføres skulle imidlertid gjøres mot betaling, idet både Mainer og Martin Thu er snekkere av fag. Omtrent samtidig med at disse ankom til skytebanen for å utføre det nevnte arbeid, kom også et annet av lagets medlemmer, Abraham Salte, til banen sammen med sin hustru. Han hadde sitt Krag-Jørgensen gevær med seg og meningen var at han ville skyte noen skudd som øvelsesskytning. Martin Thu sa da til ham at det ikke var noe i veien for at han skjøt noen skudd på tross av det arbeidet som skulle gjøres, da han og sønnen hadde en del å ordne før de kunne gå i gang med dette. Salte skjøt en del skudd på en selvanvisende skive og gikk deretter inn i skytterhuset bl.a. for å pusse geværet. Han gikk ut fra at magasinet var tomt og i forbindelse med pussingen tok han ut sluttstykket. Da han igjen satte dette i og skulle løse ut spendet, viste det seg at det likevel var en patron i geværet og skuddet gikk av. Salte holdt geværet i skråstilling, idet det pekte mot veggen til et tilstøtende rom. Kulen gikk gjennom veggen, traff stengulvet i det andre rommet, hvoretter den rikosjeterte og gikk gjennom ytterligere en vegg og inn i det tilstøtende rom, hvor Mainer og Martin Thu da oppholdt seg. I dette siste rommet oppbevartes forskjellige ting, hengsler m.v., som de hadde bruk for under sitt arbeid. Etter de opplysninger som foreligger er det sannsynlig at kulen først gikk gjennom buksebenet til Mainer Thu og streifet hans ene ben, og at den deretter støtte mot noen gjenstander av jern som lå på gulvet i samme rom. Resultatet ble i hvert fall at kulen ble smadret, slik at Thu fikk en rekke splinter i sin venstre fot og ankel. Han ble ført til Sandnes sykehus like etter uhellet og behandlet der kort tid etterat skaden var inntruffet. De fleste av splintene ble også fjernet. Han var arbeidsudyktig til den 21. juli 1952, men begynte så igjen i sitt tidligere arbeid som maskinsnekker ved farens trevarefabrikk. Da det viste seg at han fortsatt hadde smerter i venstre fot, ble det den 8. oktober 1952 tatt røntgenbilder av denne. Denne undersøkelse viste at det fremdeles er 4 små metallsplinter som ikke er blitt fjernet. Det har senere vært spørsmål om ved operativt inngrep å fjerne det ene av disse metallegemene, som må antas å være årsaken til smertene i foten. Overlæge G. Ulland ved Sandnes sykehus, som har behandlet pasienten, er dog etter nærmere overveielse kommet til det resultat at han ikke kan tilråde en slik operasjon.

Rettens bemerkninger: - - -

En behandler først saksøkte Abraham Saltes forhold. Etter det som er opplyst skjøt han hurtigskytning på en selvanvisende skive på skytebanen, etterat Martin Thu hadde gitt ham beskjed om at det ikke var noe i veien for at han kunne skyte noen skudd, da han og saksøkeren hadde en del å ordne før de kunne gå i gang med arbeidet som de skulle utføre. Salte har forklart at han hadde i alt 6 patroner i geværet, og han mente som nevnt at alle patronene var gått av da han forlot standplassen og gikk

Side:1251

inn i skytterhuset. Før han gikk fra standplassen trakk han ut spendet, hvoretter han i skytterhuset tok ut sluttstykket for å pusse geværet og dette ble også gjort. Etter saksøkerens forklaring er det således utelukket at patronen kan ha sittet i løpet da han gikk fra standplassen. Det er under hovedforhandlingen opplyst at det unntaksvis kan hende at en patron forskyver seg eller henger seg opp under ladningen av magasinet. Dette må i så fall være forklaringen til at den siste patronen ikke er ført inn i løpet på vanlig måte etterat Salte hadde løsnet det siste skuddet på skytebanen. Under den senere manøvrering av geværet på veien til skytterhuset eller under pussingen, må patronen i så fall ha kommet på plass på tilbringeren og er blitt ført inn i løpet da sluttstykket igjen ble satt i. Hvorledes det nå enn måtte forholde seg med dette, er retten kommet til det resultat at Salte har vist ansvarsbetingende uaktsomhet ved anledningen. Han burde, slik som foreskrevet i skytereglementet, ha forvisset seg om at geværet var uladd og magasinet tomt før han forlot standplassen. Det synes også å kunne bebreides ham at han ikke ble oppmerksom på patronen da han etter pussingen av geværet igjen satte sluttstykket i og førte dette frem. Med de faremomenter som er forbundet med bruk av skytevåpen, må det stilles meget strenge krav til dem som behandler dem. Slik som retten ser på saken, kan saksøkte ikke sies å ha overholdt denne strenge aktsomhetsplikt, og en finner således ikke å kunne godta hans forklaring om at det hele må betegnes som et hendelig uhell.

Derimot finner en ikke at ulykken kan føres tilbake til subjektiv skyld eller nærmere bestemt uaktsomhet fra skytterlagets side. Det er rett nok så at det i skytereglementets punkt 16 er forutsatt at det på hver standplass skal være en skyteleder som har ansvaret for ledelsen av skytningen, overvåke sikkerheten og påse at skytereglementet følges. I tilknytning hertil kan nevnes at det i §7 i lovene for Klepp skytterlag er bestemt, at styret avtaler og ordner øvelses- og premieskytning og at det våker over at alt går etter skytereglene. Av den i saken fremlagte terminliste for 1952 fremgår at styret hadde satt opp vakter til å overvåke skytningen ved stevner, øvelses- og instruksjonsskytning som etter programmet skulle holdes nevnte år. Det er for øvrig også i terminlisten innskjerpet at skytelederen, for å unngå ulykker, må påse at skytereglementet følges og at instruksen om våpenbruk overholdes. I det foreliggende tilfelle foregikk imidlertid Saltes øvelsesskytning, som allerede nevnt, på en dag som ikke sto på terminlisten. Det er på det rene at lagets vedkommende var kjent med og aksepterte at enkelte skyttere på denne måten drev øvelsesskytning på banen på egen hånd og uten at noen av styrets medlemmer eller andre tillitsmenn var til stede. Hensett til det som ellers må antas å være praksis i skytterlagene, eller i hvert fall i mange av lagene, synes det etter forholdene ikke å være noe å si på dette. Forholdet vil ellers eventuelt måtte bedømmes annerledes hvis det dreier seg om uøvede skyttere, som på denne måten får drive øvelsesskytning uten noen oppsikt fra lagets side. Så var imidlertid ikke tilfelle her. Etter det som er opplyst, meldte Salte seg inn som medlem av Klepp skytterlag like etterat krigen sluttet, og han hadde vært medlem og drevet som aktiv skytter i de følgende år inntil uhellet inntraff. På dette tidspunkt hadde han ellers kvalifisert seg som skytter i klasse 2 og deltok i denne klasse under konkurranser som han var med på. Heller ikke for øvrig vites det å foreligge noe forhold som

Side:1252

etter rettens oppfatning kan medføre ansvar for laget på subjektivt grunnlag. Som det fremgår av innledningen til dommen, var Martin Thu medlem av styret i laget den gang ulykken inntraff. Det kan imidlertid ikke innsees at det har vært noe å bebreide ham, som i tilfelle kunne medføre ansvar for styret eller for laget som sådant.

Spørsmålet er videre om det, som av saksøkeren påstått, kan gjøres ansvar gjeldende overfor laget uten hensyn til skyld. Bruk av skytevåpen, under jakt, til sports- eller konkurranseskytning, ved militære øvelser m.v., innebærer i seg selv en viss risiko for at et uhell kan skje, uten at det nødvendigvis i det enkelte tilfelle kan overføres skadevolderen noen subjektiv skyld. Dette er imidlertid selvsagt ikke tilstrekkelig til at man under alle forhold kan pålegge erstatningsansvar på objektivt grunnlag. Mer tvilsomt er det om et slikt ansvar kan eller bør statueres når skytningen, slik som i dette tilfelle, er et ledd i et skytterlags virksomhet. Det står ikke til å nekte at risikoen eller faremomentet i noen grad akkumuleres når skytningen utøves i forbindelse med en sammenslutning med et større antall medlemmer, for Klepp skytterlags vedkommende er medlemstallet oppgitt å være vel 200. Til støtte for at lagene bør være ansvarlige også uten at det foreligger noe uaktsomt forhold fra lagets eller dets organers side, kan anføres at de har anledning til å gardere seg ved å tegne ansvarsforsikring, hva også saksøkte i denne sak har gjort. I denne forbindelse skal en ellers nevne at slik forsikring, så vidt retten kjenner til, ikke er påbudt av den sentrale skytterorganisasjon gjennom reglement eller på annen måte, men det er visstnok alminnelig at iallfall de noe større lag tegner ansvarsforsikring. Det foreligger så vidt vites ikke noen rettsavgjørelse som løser det her omhandlede spørsmål. Den av saksøkeren påberopte høyesterettsdom i Rt. for 1949 212 har stor likhet med den foreliggende sak, når det gjelder selve hendelsesforløpet ved ulykken. Det gjaldt i nevnte sak en politisoldat som ved uaktsom behandling av sitt gevær skadet en utenforstående, en arbeider, som var beskjeftiget i utrykningspolitiets brakke. Staten ble der dømt ansvarlig for skaden. Det vil imidlertid neppe være riktig uten videre å overføre dette resultat på det her foreliggende tilfelle, hvor saksøkte er et skytterlag basert på frivillig deltagelse av de enkelte medlemmer. Selv om det ikke kan tillegges noen avgjørende vekt at det gjelder en sammenslutning uten økonomisk formål, antas likevel dette moment å ha en viss betydning. Gjennom domstolenes praksis har det utvidede ansvar på objektivt grunnlag vunnet stadig større plass innen erstatningsretten, uten at det lar seg gjøre å si noe bestemt om hvilke kriterier som betinger dette strenge ansvar. Den omstendighet at en bedrift eller virksomhet erfaringsmessig medfører en viss risiko for at uhell kan skje, er imidlertid i seg selv ikke tilstrekkelig til å pålegge ansvar uten hensyn til skyld, jfr. til sammenligning dommer i R. G. for 1951 776 og 1956 100 og 242. Alt tatt i betraktning er herredsretten blitt stående ved at det må ansees best stemmende med rettsoppfatningen idag, ikke å pålegge et skytterlag erstatningsansvar for skyteulykker på objektivt grunnlag, Klepp skytterlag vil etter dette bli å frifinne. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer T. Gjessing, hjelpedommer Dagfinn Breistein og byrettsdommer Helge Maroni):

- - -

Side:1253

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det ikke er utvist ansvarsbetingende uaktsomhet fra skytterhusets side, men antar i motsetning til herredsretten at laget er ansvarlig for skaden uten hensyn til skyld.

Retten skal først behandle spørsmålet om det er utvist ansvarsbetingende uaktsomhet fra lagets side.

Etter skytereglementet, som er en del av grunnreglene for det frivillige skyttervesen, må geværet være uladd og magasinet tomt når skytteren forlater standplassen. På hver standplass skal det være en skyteleder som bl.a. skal overvåke sikkerheten og påse at skytereglementet følges. I praksis skjer dette ved at geværene blir visitert før skytterne forlater standplassen. Det blir da påsett at kammeret er tomt og at tilbringeren er på plass. I Klepp skytterlag ble det drevet øvelsesskytning utenfor terminlisten, idet medlemmer møtte på banen lørdag ettermiddag. Etter de opplysninger som foreligger ble det etter øvelsesskytningen ikke foretatt visitasjon av geværene. Det kan være tvil om skytereglementet gjelder ved sådan øvelsesskytning. Men det er meget som taler for at unnlatelsen av visitasjon må ansees som en forsømmelse av de sikringsforanstaltninger som alminnelig aktsomhet tilsier bør foretas når skyteøvelser drives i fellesskap.

Om ettermiddagen den 28. juni 1952, da Mainer Thu ble skadet, kom han sammen med sin far, Martin Thu, til skytebanen. Martin Thu er snekker og skulle reparere en skyteskive. Mainer Thu, som arbeider på farens trevarefabrikk, var med for å hjelpe faren. Det er opplyst at det skulle betales for arbeidet. Martin Thu var medlem av skytterlagets styre og formann i dets banekomité. Noe senere kom Abraham Salte. Han hadde ikke nøkkel til banen. Han ville skyte noen skudd som øvelseskytning i tilfelle av at banen var åpen. Martin Thu sa til Salte at det ikke var noe i veien for at han skjøt noen skudd, da Thu og sønnen hadde en del å ordne med før de gikk ut og arbeidet på skiven. Ulykken skjedde etterat Salte hadde skutt og var kommet tilbake til skytterhuset slik som beskrevet av herredsretten.

Det har vært sagt at Martin Thu ikke skulle ha latt Salte skyte den ettermiddag når det skulle foretas reparasjonsarbeid. Dette moment kan Ikke tillegges vekt all den stund ulykken skjedde etterat Salte var kommet tilbake til skytterhuset, ikke mens arbeiderne var ute ved skiven eller på vei til denne.

Det må antas at ulykken ville ha vært unngått om Saltes gevær var blitt tilfredsstillende visitert før han forlot standplassen. Tilbringeren kan ikke ha vært på plass. Spørsmålet blir da om det kan ansees som en ansvarsbetingende uaktsomhet fra lagets side at et av dets styremedlemmer tillot Salte å skyte uten etterfølgende visitasjon.

Som før nevnt har visitasjon vært forsømt ved øvelsesskytning på lagets bane. Men denne gang var det bare en mann som skulle skyte. Salte var den gang 34 år. Han var medlem av laget, hadde skutt noen år og var i 1952 rykket opp som skytter av klasse 2. Det er opplyst at Salte i 1949 hadde skutt 50 skudd, i året 1950 henimot 1300, i året 1951 vel 1050 og i 1952 skjøt han ca. 1000 skudd. Han hadde deltatt i skytterstevner. Salte var således ikke en uøvet skytter. Bortsett fra den ulykken som denne saken gjelder, foreligger det ikke opplysninger om at det kunne

Side:1254

være særlig grunn til å kontrollere Salte. Etter omstendighetene finner retten at det ikke er vist ansvarsbetingende uaktsomhet fra lagets side ved at et av dets styremedlemmer tillot Salte å skyte uten å dra omsorg for at hans gevær ble visitert.

Det neste spørsmål er om skytterlaget er ansvarlig for skaden uten skyld.

Skytterlaget har til formål å fremme skyteferdigheten. Dette må sees som et ledd i vår forsvarsberedskap. Staten yter således betydelige bidrag til skytterlagenes virksomhet. Bruken av gevær er forbundet med en viss risiko for vådeskudd. På skytebanen konsentreres bruken av gevær og risikoen blir derved øket, selv om det treffes omfattende sikkerhetsforanstaltninger. Den særpregede risiko for skyteulykker knytter seg ikke bare til selve skytningen fra standplassen, men også til at det i langt større utstrekning enn vanlig ferdes folk med gevær som nettopp har vært brukt. Risikoen er kanskje ikke stor, men synes dog å være så vidt stor at skytterlaget, som ved sin virksomhet skaper risikoen, er nærmere til å bære skaden enn en tilfeldig utenforstående som blir skadet uten egen skyld. Det er nok så at skytterlaget ikke har noe økonomisk formål og således ikke, som en farlig bedrift, kan innkalkulere en risikopremie i varer eller tjenester. På den annen side er det på det rene at skytterlagene for en meget rimelig premie kan tegne forsikring mot erstatningsansvar.

Mainer Thu var medlem av skytterlaget. En kan kanskje si at medlemmene som sådanne godtar eller er nærmest til å bære den særlige risiko som er forbundet med å oppholde seg på en skytebane. Den dag da ulykken skjedde var Mainer Thu ikke på banen som medlem av laget, men som betalt snekker. Det kan derfor ikke legges vekt på at han var medlem av laget. Det kan ikke sees at han er noe å legge til last i forbindelse med at Salte fikk anledning til å bruke sitt gevær uten etterfølgende visitasjon.

Ved rettspraksis har ansvar uten skyld fått stadig større plass i erstatningsretten. Lagmannsretten har ikke funnet at det spørsmål som her er til behandling er avgjort i tidligere saker. Den ankende part har bl.a. henvist til høyesterettsdom i Rt-1949-212. Selve ulykkene har en viss likhet, men de nærmere omstendigheter er forskjellige, således gjaldt det den gang vakttjeneste med skarpladd gevær, slik at faren for vådeskudd var betydelig større enn i det foreliggende tilfelle.

Retten har funnet spørsmålet meget tvilsomt, men er blitt stående ved at det vil være best overensstemmende med erstatningsretten slik som denne har utviklet seg, at Klepp skytterlag uten skyld har plikt til å erstatte den skade som Mainer Thu har lidt. - - -

Side:1255