Rt-1959-1321

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-12-12
Publisert:	Rt-1959-1321
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 159 B/1959
Parter:	Lars Kvernsletten, Martinius Benth, Margrethe Kventh (overrettssakfører Per Løken - til prøve) mot Ola L. Nordraak (høyesterettsadvokat Hugo J. Mohn).
Forfatter:	Eftestøl, Roll Matthiesen, Thrap, Rode, Berger
Lovhenvisninger:	Jordfredningsloven (1860) §24, Jordfredningsloven (1860), §24A, §2, Tvistemålsloven (1915) §180

Kst. dommer Eftestøl: Hadeland og Land herredsrett - sorenskriveren med domsmenn - avsa den 30. juni 1956 dom med slik domsslutning:

«Lars Kvernsletten som eier av Kvernsletten, g.nr. 8, b.nr. 5 og 6, Martinius Benth som eier av Bentestuen, g.nr. 8, b.nr. 3 og Margrethe Kventh som eier av Viken, g.nr. 8, b.nr. 4, alle i Fluberg, og som alle er beiteberettiget i Setton skog, g.nr. 8, b.nr. 1 i Fluberg, kjennes ifølge §24a i lov om jords fredning overfor Ola L. Nordraak som eier av Nordraak, g.nr. 9, b.nr. 1 i Fluberg å være erstatningspliktige for den skade som deres beitefe fremtidig måtte forvolde i Nordraak skog.

Side:1322

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lars Kvernsletten, Martinius Benth og Margrethe Kventh, som for herredsretten hadde hatt fri sakførsel med fritak for rettsgebyrer, påanket med bevilling til fritak for rettsgebyrer dommen til lagmannsretten. Denne avsa den 16. mai 1958 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Lars Kvernsletten, som eier av Kvernsletten, g.nr. 8, b.nr. 5 og 6, Martinius Benth, som eier av Bentestuen, g.nr. 8, b.nr. 3 og Margrethe Kventh, som eier av Viken, g.nr. 8, b.nr. 4, alle i Fluberg og som alle er beiteberettiget i Setton skog, g.nr. 8, b.nr. 1 i Fluberg kjennes å komme inn under bestemmelsen i §24a i lov av 16. mai 1860 om jords fredning, for så vidt angår den skade som deres beitefe måtte volde når det kommer inn i Nordraak skog, g.nr. 9, b.nr. 1 i Fluberg.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsrett eller lagmannsrett.»

Lars Kvernsletten, Martinius Benth og Margrethe Kventh bar påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. De har fått bevilling til fritak for rettsgebyrer også for Høyesterett.

Om saksforholdet og hva partene har gjort gjeldende for herredsretten og lagmannsretten viser jeg til disse retters domsgrunner. Jeg tilføyer at det for Høyesterett er opplyst at Settons og Nordraaks utmarker mot vest, på «åsen», rekker til et skogsområde som tidligere var sameie, men nå er delt. «Vammen» seter er på «åsen», men ikke i den tidligere sameiestrekning.

For Høyesterett hevder de ankende som for lagmannsretten at det er lokal sedvanerett i distriktet at om storfe og hest som er sluppet på beite på eierens egen eiendom eller på eiendom hvor han har beiterett, kommer inn på fremmed utmark (skog) hvor han ikke har beiterett og der gjør skade, kan det ikke kreves erstatning etter gjerdelovens §24a. Det hevdes ikke at det består noen regulær beiterett. Vedkommende grunn-(skog-)-eier kan jage dyrene, og stenge dem ute ved selv å gjerde, liksom gjerdelovens §2 flg. gjelder. Som begrunnelse for den påståtte sedvanerett gjør de ankende gjeldende det samme som for lagmannsretten. De hevder for Høyesterett å ha påvist at beitedyr i distriktet har trukket inn i fremmed skog og beitet der i stor utstrekning i eldre som i senere tid, at skadevirkningen av beitingen var like stor før som nå, slik at de som var utsatt for den badde oppfordring til å gripe inn før som nå, og at forholdet ikke bare har vært tålt uten erstatning, men at grunn- (skog-) eierne har vært av den oppfatning at de ikke hadde rett til å kreve erstatning.

De ankende har ikke for Høyesterett gjort gjeldende at de bar en subjektiv rett, bygget på alders tids bruk.

De ankendes påstand er:

«1. De ankende parter frifinnes.

2. Ankemotparten tilpliktes å erstatte det offentlige dets omkostninger for alle retter.

Side:1323

3. Ankemotparten tilpliktes å erstatte de ankende parter deres omkostninger for lagmannsretten og Høyesterett.»

Motparten, Ola L. Nordraak, har holdt seg til lagmannsrettens dom, og bestridt at det består noen lokal sedvanerett som hevdet av de ankende. Tidligere forekom det bare i liten utstrekning at beitedyr trakk over i fremmed skog, og skadevirkningen av beitingen på skogen var ubetydelig. Den moderne form for skogskjøtsel, som han begynte å ta i bruk i 30-årene, og som etter krigen er blitt mer utbredt, fører med seg at beitende dyr søker til vedkommende skogstrekning i langt større utstrekning enn før, og at skadevirkningen av beitingen også blir vesentlig større enn tidligere. De skogeiere som er utsatt for ulovlig beiting har derfor nå oppfordring til å gripe inn, hva de ikke hadde under de tidligere skogsdriftsmåter. De har tidligere tålt forholdet, dvs. ikke krevet erstatning, da forholdet ikke hadde nevneverdig betydning, men de har ikke ment ikke å ha rett til erstatning, og har i alle tilfelle retten dertil i behold nå da den er blitt av betydning.

Motpartens påstand er:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Ola L. Nordraak tilkjennes saksomkostninger hos de ankende parter.»

Til bruk for høyesterettssaken er det holdt bevisopptak ved Hadeland og Land herredsrett, hvorunder de ankende Lars Kvernsletten og Martinius Benth og to vitner - ingen av dem nye for Høyesterett - har gitt forklaring. Som nye dokumenter er fremlagt en skrivelse av 13. februar 1956 fra ankemotparten til hans prosessfullmektig for herredsretten, og en «Bekjentgjørelse» av juni 1875 fra eierne av Landåsen skog i Fluberg om at de i henhold til gjerdeloven ville sette inn dyr som uberettiget beitet i skogen, og ikke utlevere dem før eieren bl.a. hadde betalt erstatning. Videre er fremlagt et skrift om beiteundersøkelser på skogsmark og en rekke skrivelser som jeg ikke finner grunn til å regne opp, vesentlig svar fra ordførere, lensmenn, jordstyrer, skogutvalg, skogråd, bondelag, småbrukerlag og skogselskaper i Fluberg og andre kommuner i Hadeland og Land og et par kommuner på Toten og fra Oppland fylkesskogråd og Oppland skogselskap på spørreskrivelser fra prosessfullmektigene.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Jeg finner nemlig som den at det ikke kan antas å bestå noen slik lokal sedvanerett som hevdet av de ankende, og tiltrer i det vesentlige lagmannsrettens begrunnelse for dette. Jeg antar således at da det er spørsmål om lokal sedvanerett i strid med positiv lov, måtte det kreves et sterkt bevis for fast praksis i strid med loven i lengre tid og ut fra den ikke bare etter gjerdelovens §24a tross lovens bestemmelse ikke kan kreves. Tilstrekkelig bevis for slik praksis finner jeg ikke ført.

Side:1324

Det må ansees på det rene at det i lengre tid, og siden før gjerdeloven, var vanlig i Fluberg og formentlig i nabokommunene at beitefe ble sluppet i skogstrekning som dyreeieren eiet eller hadde beiterett til, at gjerde mellom de store skogstrekninger det gjelder ikke har vært alminnelig, og at det derfor har forekommet at feet har trukket inn på tilgrensende områder hvor deres eier ikke hadde beiterett, og beitet der. Jeg antar at dette har skjedd uten at det er blitt krevet erstatning etter gjerdelovens §24a. Jeg nevner imidlertid at eierne av Landåsen skog ved den kunngjøring jeg har nevnt, påberopte seg gjerdeloven og bebudet at de ville bruke den.

Skogsdriften foregikk imidlertid tidligere som «plukkhugst», og jeg har etter bevisførselen fått den oppfatning at det ikke ble ansett for å være til synderlig skade for skogen at det ble beitet i den. Skogeierne hadde da ikke særlig oppfordring til å gjøre noe krav gjeldende i anledning av at det forekom at beitefe kom inn på fremmed område. Det ville også ha vært brysomt, og støtt på bevisvanskeligheter og i stor utstrekning blitt gjensidig.

I den senere tid er «flatehugst» med kunstig foryngelse av skogen tatt i bruk. Etter det som foreligger legger jeg til grunn at ankemotparten tok til med moderne skogskjøtsel i begynnelsen av 1930-årene, men at de moderne metoder først etter siste verdenskrig er blitt mer utbredt. Jeg finner det godtgjort at under denne form for skogskjøtsel er skadevirkningen av beiting på skogen og dens fornyelse blitt betydelig større enn tidligere, og at beitefe også i økende omfang vil trekkes til de uthuggede steder, hvor det i første omgang lett vil bli gressvekst. Skogeierne har dermed i den senere tid en ganske annen og sterkere oppfordring enn før til å unngå beiting i skogen, og dermed til å gjøre bruk av sine rettigheter etter gjerdeloven overfor fremmed beitefe. Jeg kan tross en rekke uttalelser som de ankende påberoper seg, og som jeg straks kommer tilbake til, ikke finne at den alminnelige unnlatelse av å gjøre bruk av de nevnte rettigheter tidligere, da det ikke var noen særlig oppfordring til det, er tilstrekkelig til at det er dannet lokal sedvanerett som har fortrengt gjerdelovens §24a.

De ankendes prosessfullmektig har sendt en skrivelse med forskjellige spørsmål til ca. 80 personer og kollegier - ordførerne, lensmennene, jordstyrene, skogutvalgene, skogrådene, skogselskapene, bondelagene og småbrukerlagene - i Fluberg og 9 andre herreder i Land, på Hadeland og på Toten. Et av spørsmålene er delt i to, og lyder:

«1. Har skogeierne på sin side vært av den oppfatning at de er berettiget til å kreve erstatning for den skade dyrene måtte ha forårsaket på tilveksten i samsvar med gjerdelovens §24 a?

2. Eller har skogeierne vært av den oppfatning at fremmede dyr kan komme inn i hans skog fra tilstøtende skoger som

Side:1325

dyreeierne eier eller har beiterett i og volde skade på tilveksten uten erstatningsansvar for dyreeierne?»

Henved halvparten av de spurte har svart. Et betydelig flertall av disse har svart nei på det siterte spørsmål 1, og de fleste av disse igjen har også svart ja på spørsmål 2. De andre har dels ikke svart på de siterte spørsmål, dels svart at de vet ikke, bortsett fra en enkelt (lensmannen i Vestre Toten), som har svart vet ikke på spørsmål 1 og nei på spørsmål 2. De ankende søker i disse svar støtte for at det har dannet seg den rettsoppfatning i distriktet, at erstatning som hjemlet i gjerdelovens §24a ikke kan kreves. Under henvisning til det jeg har sagt om kravet til sterkt bevis finner jeg imidlertid ikke på grunnlag av det som foreligger å kunne slå fast at så er tilfelle. Jeg har herved følgende for øye: Over halvparten av de spurte har ikke svart. Skogrådet i Fluberg er blant dem som har svart «Vet ikke» på de siterte spørsmål. Det samme har skogutvalget i naboherredet i syd, Søndre Land, gitt uttrykk for. Det foreligger ikke uttalelse fra skogutvalg for Fluberg eller skogråd for Søndre Land. Skogrådet for naboherredet i nord, Nordre Land, har ikke ønsket å uttale seg. Nordre Land skogbruks- og jordbrukslag har gitt en uttalelse som jeg finner det vanskelig å trekke noen bestemt slutning av. Jeg finner også spørsmålsformuleringen mindre heldig for så vidt som den synes å forutsette, at skogeierne nødvendigvis har gjort seg opp en bestemt mening om det omhandlede rettsspørsmål. De ankendes standpunkt støttes av en skrivelse til motpartens prosessfullmektig fra formannen i Oppland Bondelag med tilslutning av styret for laget. Styret for Fluberg Bondelag har imidlertid i en skrivelse til Oppland Bondelag tatt avstand fra denne uttalelse og fremholdt, at det mener at skogeierne ikke har ansett seg forpliktet til å finne seg i at fremmede dyr gjør skade på nyplantninger og uten at dyreeierne kan gjøres ansvarlige for skaden. Videre heter det i skrivelsen: «Beiting på annen manns grunn uten at det har vært reist krav om noen slags erstatning eller tiltalt for å hindre gjentagelser, skyldes henholdsvis velvilje, slapphet eller trang til å unngå tvistespørsmål hos de respektive skogeiere. Skadene av beiting i skogen ble heller ikke påaktet slik tidligere.»

Jeg finner etter dette ikke at det ble dannet noen lokal sedvanerett i distriktet før den moderne form for skogskjøtsel ble utbredt, da jeg ikke finner godtgjort at en slik regel har vært praktisert som en rettsregel. Det ville også ha vært meget vanskelig nærmere å avgrense distriktet for en slik sedvanerett. Etterat den moderne skogskjøtsel er blitt utbredt, er det i alle tilfelle gått for kort tid til at det kan bli tale om lokal sedvanerettsdannelse.

Jeg finner at de ankende bør betale saksomkostninger for Høyesterett til motparten i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §180 første ledd. Motpartens prosessfullmektig har erklært at hans påstand ikke er å forstå som omfattende saksomkostninger for herredsretten eller lagmannsretten.

Side:1326

Jeg stemmer for slik

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Lars Kvernsletten, Martinius Benth og Margrethe Kventh in solidum 2500 - to tusen fem hundre - kroner til Ola L. Nordraak innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Roll Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Thrap, Rode og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Arne Wang med domsmenn):

Saksøkte Lars Kvernsletten er eier av bruket Kvernsletten, g.nr. 8, b.nr. 5 og 6, Martinius Benth er eier av Bentestuen, g.nr. 8, b.nr. 3 og Margrethe Kventh eier av Viken, g.nr. 8, b.nr. 4, alle i Fluberg. Disse bruk er alle utskilt fra eiendommen Setton, g.nr. 8, b.nr. 1 og er tillagt havnerett i denne eiendoms utmark (skog). Setton skog grenser i syd til skogen til Nordraak, g.nr. 9, b.nr. 1 som eies av saksøkeren. Da det ikke er gjerde i utmarken, trekker de saksøktes beitefe over i Nordraak skog, og saksøkeren som hevder at skogen derved blir påført skade, har etter forgjeves prøvet forliksmegling reist denne sak ved stevning av 26. mars 1956 med krav om dom for de saksøktes erstatningsplikt. - - -

Gårdene Setton og Nordraak ligger på Randsfjordens vestside ned til fjorden. Fra innmarken strekker utmarken, skogen seg oppover lien og innover åsen. Fra åskammen og ned til fjorden danner Nordraakelven grensen mellom de 2 eiendommer, men noe gjerde i utmarken som ellers kan stenge for beitefe er det ikke.

De saksøktes bruk er opprinnelige husmannsplasser under Setton, men de ble i midten av 1920-årene alle utskilt og solgt til de daværende husmenn. Brukene ble, som vanlig er, tillagt beiterett for sine kreaturer i utmarken, Kvernsletten for 2 voksne dyr og 1 kalv, Bentestuen for 2 dyr og Viken for 4 dyr og de har etter det som er opplyst i saken årlig års beitet med dette antall dyr i utmarken.

Denne beiterett etablerte for så vidt ikke noen ny tilstand, idet også husmennene hadde hatt beiterett for sine kreaturer i utmarken.

Husmannsplassene hadde sine havneløkker på nedsiden og øversiden av bygdeveien og det var da grinder over veien. Disse grinder ble revet omkring den tid plassene ble solgt og de tidligere gjerder rundt løkkene råtnet ned. Disse havneløkkene er nå helt tilvokset med skog. Den tidligere bygdevei er avløst av en fylkesvei som her stort sett følger den gamle veitrasé. Fra broen ved Nordraakelven er lien forholdsvis slak de første 3-400 m, og her er det enkelte steder passeringsmulighet for beitefe. Deretter går lien temmelig bratt oppover inntil den når åskammen.

Saksøkeren gjør gjeldende: De saksøkte slipper sitt beitefe i Setton skog og det var i tidligere tid en sjeldenhet at feet kom inn i Nordraak skog, fordi det dro rett inn på åsen der det var best beite. Grindene over veien hindret at dyrene fra veien kom inn i Nordraakskogen og

Side:1327

Nordraakelven som tidligere var regulert med jevnere vassføring om sommeren dannet et effektivt stengsel.

I slutten av 1920-årene gikk Nordraak over til mer moderne skogskjøtsel med hugst av større flater, med markberedning, tilsåing og nyplantning. Disse hugstflatene skaper til dels et godt beite med frodig gressvegetasjon, og dette har i sin tur medført at de saksøktes beitefe søker inn i disse feltene i skoglien og påfører plantefeltene betydelig skade.

Tilsvarende flatehugst ble først påbegynt i Setton skog i krigsårene, slik at det i de senere år har vært bedre beite i Nordraakskogen, hvorfor feet i betydelig utstrekning trekker over dit. Dyrene har etter hvert fått vanen til å gå etter veien og direkte inn i Nordraak skog. - - -

De saksøkte gjør med hensyn til den faktiske beiteutøvelse på sin side gjeldende, at deres beitedyr fra gammelt av har beitet i Nordraak skog, slik har det vært så lenge gamle folk kan minnes. Beitedyrene i Setton og Nordraak skog har gått om hverandre. Dyrene ble sluppet fra havneløkkene, og da har de ofte gått over elven som det ikke har vært noen vanskeligheter med å passere i sommertiden og så blitt gående og beite i lien der. Også når dyrene har trukket inn på åsen er de derfra kommet inn i Nordraakskogen. At grindene ble revet i midten av 1920-årene har ikke gjort noen vesensforskjell. Beitebruken har ikke noen gang vært påtalt av Nordraaks eier før i forbindelse med saksanlegget i denne sak. - - -

Rettens mening: Det er ikke i saken brakt til veie nærmere opplysninger om når de saksøktes bruk ble opprettet som husmannsplasser, men etter alt som foreligger må man gå ut fra at plassene har bestått fra lang tid tilbake. Beitefeet har fra gammelt av vært sluppet i utmarken, Setton skog. I hvilken utstrekning dyrene i eldre tid kan ha trukket over i den sønnenfor liggende Nordraak skog, er det i dag vanskelig å bringe nærmere klarhet i. Beiting i skoglien til Nordraak av fe fra Settonskogen må etter alt å dømme ha vært en sjeldenhet. I tidligere tid, antagelig inntil for en 60-70 år siden, hadde også husmennene sitt fe på Setton seter, Vammen om sommeren, og vår og høst sine havneløkker ved husmannsplassene. Etterat setringen opphørte har nok feet beitet i skoglien i noe større utstrekning enn før, og da kan det oftere ha hendt at feet fra plassene er trukket over i Nordraaklien. Det må nemlig antas at det har vært muligheter for feet å passere Nordraakelven på flere steder nede i lien, selv i den tiden da elven var regulert av hensyn til sag og møllebruk nede ved gården, og vannføringen om sommeren av den grunn var jevnere enn i dag. Denne regulering av elven opphørte så vidt opplyst omkring 1920.

Bildet har imidlertid vesentlig endret seg siden midten av 1920-årene da plassene ble selveierbruk og grindene over veien nedlagt.

Beitefeet har da hatt uhindret adgang til å trekke sydover etter veien og inn i Nordraak skog. Dette i forening med at det etter hvert på grunn av den endrede skogsdrift er opparbeidet større hugstflater i Nordraak skog med frodig gressvokst, har åpenbart medført at de saksøktes beitefe i betydelig større utstrekning enn før har beitet i Nordraakskogen, da beiteforholdene her har vært bedre enn i Settonskogen.

Hva her er sagt stemmer med parts- og vitneforklaringene og for øvrig også med alminnelig erfaring i den slags forhold.

Side:1328

Retten kan ikke finne at de saksøkte på grunnlag av den bruksutøvelse som således har funnet sted, derved gjennom alders tids bruk har ervervet en rett til å la sine kreaturer beite i Nordraak skog, uten å svare erstatning etter gjerdelovens §24a for den skade beitedyrene måtte påføre skogen. Rettstilstanden før gjerdeloven av 1860 var den at jordeieren selv måtte beskytte sin eiendom mot fremmed fe, mens gjerdeloven bygger på det prinsipp at feets eier selv må passe på at feet ikke volder skade på fremmed eiendom. Når det som her påberopes en rett ervervet med grunnlag i alders tids bruk og som støter mot positiv lovforskrift, måtte man etter rettens mening kreve sterkere bevis for en regelmessig gjennom lang tid utøvet beitebruk i strid med grunneierens interesser enn det her er tilfellet. Som før nevnt har beitet i Nordraak skog i tidligere tid fra de saksøktes eiendommer vært mer tilfeldig enn i dag, og som følge av datidens skogbruk har beitingen vært til liten ulempe. Nordraaks eier har av den grunn hatt liten oppfordring til å påtale forholdet. Det kan under disse forhold ikke finnes avgjørende at de saksøkte og deres forgjengere kan ha ment, at de ansvarsfritt kunne la sine dyr trekke over i Nordraak skog og beite der. At de ikke har hatt noen selvstendig beiterett i dette område har de jo selv vært på det rene med.

Når da den omlegning av skogsdriften som har funnet sted i de senere år har ført med seg at skogen blir utsatt for skade, kan retten ikke se det annerledes enn at grunneieren må kunne verge sin eiendom mot fremmed beitefe ved med hjemmel i gjerdelovens §24a å kreve erstatning for den skade han derved blir påført. At det kan oppstå betydelig skade for gjenvekst av skog ved havning på foryngelsesfelter ved at beitedyrene tråkker ned de unge planter og at småplanter blir avbeitet sammen med gresset, kan vel neppe med grunn bestrides.

Det kan etter dette ikke finnes avgjørende at den urettmessige beiting av fremmed fe av Nordraak ikke er påtalt tidligere, at beitebruken tidligere har vært talt må ansees som en villighet fra hans side som ikke kan danne grunnlag for noen rett.

Retten er, som fremhevet av de saksøktes prosessfullmektig, oppmerksom på at det er en alminnelig utbredt ordning at bruk som ikke har egne kulturbeiter er henvist til å slippe beitefeet i utmark hvor de er tillagt beiterett, og at det da ikke er til å unngå at dyrene som ikke er voktet kommer over på fremmed eiendom, og at dette i stor utstrekning har passert uten innvending fra grunneierens side. Likeså at det for brukerne ville bety en alvorlig økonomisk belastning om de skulle pålegges å vokte feet. At det kan oppstå interessekollisjoner i forholdet mellom skogsdrift og skogsbeite er på det rene, men retten vil dog peke på at lovgivningen i noen grad har gitt anvisning på rådebøter herimot, idet således jordskifteloven, som tidligere loven om utskiftning, på visse vilkår gir adgang til å kreve avløsning av beiterett. Hvorvidt disse bestemmelser er tilstrekkelige til å råde bot på ulempene ved den nåværende rettstilstand, må det imidlertid være lovgivningens sak å ta standpunkt til. Retten er også kjent med at det offentlige for tiden forbereder en revisjon av gjerdeloven. Men etter den i dag gjeldende rettstilstand kan det ikke antas, at de hensyn som her er fremholdt fra de saksøktes side kan være avgjørende for bedømmelsen av de rettsspørsmål som er forelagt retten til avgjørelse. - - -

Side:1329

Av lagmannsrettens dom (kst. lagdommer K. Strømsted, kst. lagdommer J. Aars Rynning og lagdommer Hans Østgaard):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Det som foreligger til avgjørelse i den foreliggende sak er spørsmålet om, hvorvidt de ankende parter i henhold til lokal sedvanerett eller alders tids bruk har rett til å la sitt beitefe beite i Nordraak skog uten plikt til å betale erstatning etter gjerdeloven for den skade beitefe måtte gjøre.

Det er bevist, og også innrømmet av Nordraak, at de ankende parters beitefe fra Setton skog fra gammelt har trukket inn i Nordraak skog og beitet der. Heller ikke for lagmannsretten foreligger det imidlertid nærmere opplysninger om i hvilken utstrekning slikt beite har funnet sted i eldre tid. Ut fra behovet, de stedlige forhold og driftsmåten i skogen, må man imidlertid anta at beitingen i Nordraak skog av fe fra Setton skog tidligere har foregått i atskillig mindre utstrekning enn senere, særlig etter midten av 1920-årene da de ankende parters eiendommer, som tidligere hadde vært husmannsplasser, ble selveierbruk. Man peker i denne forbindelse på at samtlige bruk den gang de var husmannsplasser hadde egne havneløkker. Etter de foreliggende opplysninger hadde plassene også adgang til å setre fra Vammen seter, hvor det var eget størhus og særskilt rom i fjøset for husmannsdyrene. Denne adgang ble også nyttet av enkelte av husmannsplassene, dels på den måten at folk fra en av husmannsplassene lå på seteren med besetning fra Setton gård, dels slik at plassene kunne veksle om å setre på Vammen med sitt eget og eventuelt en av de andre plassers fe. Nordraakelven må også. I hvert fall til enkelte tider, ha vært vanskeligere å passere i eldre tid, og adgangen til å følge veien sydover og inn i Nordraak skog var stengt ved grinder. Driftsmetoden i skogen i eldre tid skapte heller ikke slike beitemuligheter som de nyere metoder med flatehugst gjør.

Som påpekt av herredsretten, førte nedleggelsen av veigrindene i midten av 1920-årene og den endrede driftsmåten i skogskjøtselen til, at de ankende parters beitefe trakk inn i Nordraak skog i betydelig større utstrekning enn før.

Når det gjelder virkningene av skogsbeite, må man anta at dette alltid medfører skader, særlig på tilveksten. I eldre tid, da beitingen av feet fra de ankende parters eiendommer i Nordraak skog må antas å ha foregått i forholdsvis liten utstrekning, må skadene imidlertid antas å ha vært minimale. Annerledes må man gå ut fra at det har vært senere da beitedyrene oftere har trukket inn i Nordraak skog og tilveksten - etter flatehugst - ble konsentrert på mindre områder hvor beitefeet søker hen samlet.

Det foreligger noe mangelfulle opplysninger til bedømmelse av om det er alminnelig i distriktet, at beitedyr på lignende måte som i den foreliggende sak trekker inn på fremmed grunn og beiter der uten at det pliktes eller kreves erstatning for skade, og om en slik eventuell sedvane er blitt en lokal sedvanerett.

1. vitne, Olaf Stanes, som er jordstyreformann i Fluberg og selv har beiterett for fe i Landåsen skog, har forklart at hans dyr ofte går over grensen til skoger i Nordre Land, og at mange dyr forholder seg på lignende måte. Det er også dyr fra tilstøtende distrikter som beiter i

Side:1330

Landåsen skog. Han har imidlertid aldri hørt tale om erstatningsplikt for slik beiting på fremmed grunn. 4. vitne, Olaf Hanserud, har også eget bruk, Røen i Fluberg, med beiterett i skog hvor dyrene går «sams» over flere eiendommer uten at erstatningsspørsmålet har vært reist. 6. vitne, Nils Johansen Odden, Fluberg, har hatt beiterett for ku i Nordraak skog. Han mente seg ikke erstatningspliktig for skade ved at kua, som det kunne treffe, kom inn i fremmed skog. Endelig har ordfører og tidligere jordstyreformann i Søndre Land, Bernt Skjølaas, som har beiterett for sitt fe i Schee's utmark, i redegjørelse av 22. april 1958 blant annet uttalt, at de fleste småbrukere i S. Land har beiterett for sitt fe i hovedbølets utmark, men dyrene beiter også i skoger som ligger slik til at det er naturlig for dyrene å beite der. Således hender det ofte at hans kuer, hest og sau beiter i Nordberg og Midtberg skog som ligger inntil Schee's skog. Det kan også ofte hende at beitedyr fra bruk som har beiterett i Nordberg skog beiter i Schee's skog. Han uttaler videre at beiterett bestandig har vært nyttet slik i S. Land, og at de beiteberettigede mener å ha rett til dette. Han har ikke hørt at grunneiere i S. Land har protestert mot dette. Skjølaas uttalte til slutt at han, som formann i ankenemnda for jordstyresaker i Oppland, har oppfattet det slik at det ved tvungne avståelser av husmannsbruk som blir tillagt beiterett, blir forholdt på samme måte som i S. Land når det gjelder utøvelsen av beiteretten.

Etter de foreliggende opplysninger må man anta at beitedyr fra eget beiteområde, trekker inn og beiter på fremmed grunn i utmark i en slik utstrekning at det må sies å være alminnelig i distriktet. At beitefeet derved påfører vedkommende eiendom skade, følger av det som er sagt ovenfor. Anerkjennelsen av denne sedvane som en lokal rettsregel beror imidlertid på, om den av dyreholderne er utøvet og av grunneierne er tålt som en rett. Det er her ikke tilstrekkelig at enkelte innen de to grupper har vært av denne mening, det må være den alminnelige oppfatning blant begge, og dette foreligger det etter rettens mening ikke tilstrekkelige holdepunkter til å kunne konstatere. Det er således opplyst at de ankende parter ikke har tenkt på om det er som en rett at dette beitet blir utøvet, og heller ikke for øvrig foreligger det tilstrekkelige opplysninger til å anta at det fra dyreeierne har vært oppfattet som utøvelse av en rett som tilkommer dem. Når det gjelder grunneierne kan man ikke tillegge den omstendighet at det ikke tidligere er krevet erstatning den betydning, at de har følt seg forpliktet til å følge sedvanen som en rettsregel. Det foreligger ingen opplysning om hvilket omfang denne beitingen har hatt, og heller ikke om hvorledes forholdene for øvrig har ligget an, blant annet med hensyn til skogens beskaffenhet i beiteområdene. Det er således grunn til å anta at det, som i den foreliggende sak, tidligere bare har dreiet seg om minimal skade som eierne ikke har funnet grunn til å påtale.

Retten antar at det her, hvor det dreier seg om en lokal sedvane som er i strid med loven, må stilles et strengt krav til beviset, og man finner ikke at de opplysninger som foreligger er tilstrekkelige til å fastslå at den eksisterende sedvane er gått over til å bli en lokal sedvanerettsregel. - - -

Side:1331