Rt-1959-17

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-01-10
Publisert:	Rt-1959-17
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 2 B/1959
Parter:	Fru A (overrettssakfører Øistein T. Walle - til prøve) mot A (høyesterettsadvokat John Kjellevold).
Forfatter:	Eckhoff, Helgesen, Roll Matthiesen, Hiorthøy, Berger
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §54, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §42, §56

Dommer Eckhoff: I ekteskapssak mellom A og fru A avsa Bergen byrett 10. juli 1956 dom med denne domsslutning:

«1. Ektefellene A, født xx.xx.1909, og fru A, født xx.xx.1932, viet av byfogden i X den 8. februar 1955, separeres i medhold av lov om inngåelse og oppløsning av ekteskap av 31. mai 1918 §42 annet ledd.

2. Saksøkte fru A skal ha foreldremyndigheten over partenes fellesbarn B.

3. Saksøkte fru A tilkjennes retten til partenes felles leilighet i - - -.

4. Saksøkeren A betaler for tiden og inntil videre til saksøkte fru A som bidrag for henne og barnet kr. 350 pr. måned, fra domsavsigelsen å regne.

5. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

6. Salæret for saksøkte fru A's oppnevnte prosessfullmektig, overrettssakfører Øistein T. Walle, fastsettes til kr. 230.»

A påanket dommen til Gulating lagmannsrett for å få endret avgjørelsen i punktene 3 og 4. Han opplyste i denne sammenheng at leiligheten hadde vært hans flere år før ekteskapet ble inngått, og at han hadde større behov for den som bolig siden han hadde omsorgen for en adoptivdatter, C, født xx.xx.1942. Han mente videre at det hverken var rimelig eller nødvendig å tilkjenne hustruen bidrag, og at dette alene burde fastsettes for deres felles barn, B.

Gulating lagmannsrett avsa dom i saken 29. mars 1957. Lagmannsretten fant å burde tilkjenne A leiligheten, men den gjorde ingen forandring i byrettens fastsettelse av bidraget. Domsslutningen lyder:

«A tilkjennes retten til partenes felles leilighet i - - -.

Forøvrig stadfestes byrettens dom forsåvidt den er påanket.

Side:18

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Fru A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og hun har nedlagt påstand:

«1. Fru A tilkjennes retten til partenes felles leilighet i - - i X.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for Høyesterett.»

Motparten A har nedlagt påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes og ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»

Under bevisopptak i X holdt 31. oktober 1958 har partene og fem vitner gitt forklaring til bruk for prosedyren i Høyesterett. Det kan ikke sees at det under bevisopptaket er fremkommet nye opplysninger av betydning for pådømmelsen. Det er videre fremlagt utskrift av beslutninger vedrørende A's adoptivdatter, C, truffet av X barnevernsnemnd, av fylkesmannen i X og av Sosialdepartementet. De opplysninger som her er kommet frem er nye for Høyesterett, og de er etter min oppfatning av betydning for avgjørelsen av saken i Høyesterett.

Jeg nevner at da A flyttet fra hjemmet i januar 1956 for å reise separasjonssaken, ble C, som var fylt 13 år, boende i leiligheten i ... sammen med hustruen fru A og B, som da var et spebarn. A, som senere har bodd alene på hotell, i pensjonat og på hybel uten å ha hatt forbindelse med familien, søkte i april 1957 barnevernsnemnda i X for å få den til å gripe inn slik at han fikk datteren anbrakt i pensjonatskole inntil forholdene kunne bli mer avklaret. Det ble foretatt undersøkelse ved barnevernsnemnda. Nemnda fremholdt i sin redegjørelse at C tidligere hadde levet under ustabile forhold uten trygg forankring i et hjem, og nemnda uttalte at den fant at det ville virke meget uheldig om hun på ny skulle kastes ut i en lignende usikker tilværelse under farens omsorg. Til dette kom at C selv meget sterkt ga uttrykk for at hun ville bli boende sammen med stemoren. Nemnda uttalte videre at fru A stelte hjemmet og barna meget godt, og at det fra den senere tid ikke forelå noen opplysninger som viste at hun var uegnet som oppdrager.

Nemndas vedtak av 7. mai 1957 lyder således: «1. Barnevernsnemnda overtar omsorgen for C, født xx.xx.1942. 2. Hun skal fortsatt ha opphold hos fru A, ... Fru A skal midlertidig være hennes fostermor. 3. Som tilsynsfører med fosterhjemmet oppnevnes frk. D.»

Den byrettsdommer, som ledet møtet og rådslagningen i nemnda, uttalte at han under sterk tvil sluttet seg til flertallets godkjennelse av fru A som fostermor. Han forutsatte at det ble ført strengt tilsyn med fostermoren, og at saken ble tatt opp til revisjon om hun senere mistet leiligheten.

A påanket vedtakets punkt 2 til fylkesmannen i X. Fylkesmannen bestemte 14. juni 1957 at han etter de opplysninger som var innhentet fant å måtte omgjøre vedtaket om

Side:19

anbringelse av C hos fru A for å få barnet anbrakt i pensjonatskole på Lillehammer eller i Oslo.

Barnevernsnemnda fastholdt sitt vedtak 17. juni 1958, og saken ble deretter innbrakt til avgjørelse ved Sosialdepartementet. Departementet anmodet barnevernsinspektøren om å foreta nærmere undersøkelse i X, og uttalte deretter i brev av 27. august 1958 til fylkesmannen: «På grunnlag av dokumentene i saka og barneinspektørens rapport finner departementet å måtte stadfeste barnevernsnemndas vedtak av 7. mai 1957, gjentatt 17. juni 1958: «1. Barnevernsnemnda overtar omsorgen for C, født xx.xx.1942. 2. Hun skal fortsatt ha opphold hos fru A, ... Fru A skal midlertidig være hennes fostermor. 3. Som tilsynsfører med fosterhjemmet oppnevnes frøken D.» Departementet forutsetter at barnevernsnemndas tilsynsfører besøker fosterheimen så ofte at nemnda kan følge utviklingen og eventuelt gripe inn dersom forholdene i fosterheimen skulle utvikle seg i uheldig retning. Både fostermoren fru A, som jo er meget ung, og C, synes å trenge tilsynsførende støtte.»

Jeg er kommet til det resultat at fru A's anke må tas til følge.

Det fremgår av lagmannsrettens dom at lagmannsretten la vesentlig vekt på at A hadde plikt til å dra omsorg for adoptivdatteren C, og at han, for å kunne fylle denne omsorgsplikt, hadde et rimelig krav på å komme i besittelse av den større leilighet, som han selv hadde ervervet og utstyrt før ekteskapet med fru A. Etter de nye opplysninger som er fremkommet, senest under Sosialdepartementets behandling av saken, mener jeg at Høyesterett må legge til grunn at C fortsatt kommer til å bli boende sammen med fru A. Når man dessuten må legge vekt på at fru A også skal ha omsorgen for ektefellenes eget barn, B, og at det synes å være vanskelig for henne å skaffe seg et annet husvære, finner jeg at A's krav på å bruke leiligheten under den avveiing som skal foretas etter ekteskapsloven av 1918 §54 fjerde ledd, jfr annet ledd i. f., må stå tilbake for hustruens.

Jeg antar at det ikke bør tilkjennes fru A saksomkostninger for Høyesterett, jfr. tl. §180 annet ledd, sml. §172 annet ledd i. f.

Jeg stemmer for denne

dom:

Fru A tilkjennes retten til partenes felles leilighet i ... i X.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll Matthiesen, Hiorthøy og Berger: Likeså.

Av byrettens dom (dommer R. Hille Andresen):

Etter lovbefalt megling har A, født xx.xx.1909, saksøkt sin ektefelle fru A, født 14, juli 1922, med krav om separasjon etter ekteskapslovens §42 annet ledd. Partene ble viet av byfogden i X den

Side:20

8. februar 1955 og har i ekteskapet et barn, B, født xx.xx.1955. Saksøkeren har dessuten hos seg en adoptivdatter, C, 13 år gammel, som han adopterte under et tidligere ekteskap og som han etter skilsmisse fikk foreldremyndigheten over.

Dommeren har så vel under saksforberedelsen som under hovedforhandlingen anstillet forliksmegling mellom partene, men uten resultat. Under hovedforhandlingen har begge parter avgitt forklaring og det er dessuten avhørt 4 vitner. Etter de opplysninger som således er fremkommet synes det tydelig at det er oppstått alvorlige uoverensstemmelser under ekteskapet og at dette beit fra begynnelsen av ikke har vært lykkelig.

Saksøkeren hevder at grunnen til dette ligger i saksøktes forhold. Han fikk etterat ekteskapet var inngått rede på at hun hadde gjort seg skyldig i forskjellige tyverier og har nevnt 3 tilfelle: Fra E, som var leieboer i partenes felles leilighet i ... i 1955, fra F, hvor saksøkte var hus hjelp før ekteskapet og fra G, hvor hun har vært daghjelp. Han hevder at han, hvis han før ekteskapet hadde vært kjent med disse forhold ikke ville ha giftet seg med saksøkte. Videre hevder han at saksøkte har et ulikevektig sinn og ofte får anfall som kan minne om epilepsi. Under slike anfall oppfører hun seg slik at saksøkeren helst vil gå hjemmefra og det har også en gang hendt at han har gått ute en hel natt etter et slikt anfall.

Saksøkte på sin side hevder at det er riktig at hun har gjort seg skyldig i tyveri hos F før partene ble gift, men saksøkeren var, hevder hun, klar over dette forhold før ekteskapets inngåelse. Hva angår det påståtte tyveri hos G benekter saksøkte dette. Hun erkjenner å ha «låntatt» et pengebeløp hos E, men hevder at dette gjorde hun sammen med saksøkeren, da de begge ved anledningen var i pengeknipe. Med hensyn til saksøkerens påstand om at saksøkte har et ulikevektig sinn mener hun at dette ikke er riktig. Hun har under hovedforbandlingen fremlagt en legeerklæring fra dr. Røine. Av denne fremgår det at hun under sin graviditet hadde forskjelllge nervøse plager, at hun en gang 16 år gammel fikk et krampeanfall på et religiøst møte og senere også under affekt og endelig at hun i inneværende år har søkt lege for forskjellige nervøse plager (brekninger, hodepine m.v.) som legen, så vidt forståes mener skyldes ekteskapelige konflikter.

Retten anser det klart at det mellom ektefellene er oppstått sådan uenighet eller uoverensstemmelse at det ikke billigvis kan forlanges at samlivet skal fortsette. På den annen side er de foreliggende opplysninger ikke tilstrekkelige til å vise om disse uoverensstemmelser i sitt utspring skyldes den ene av partene mer enn den annen.

Partene ble kjent i 1954 da saksøkte ble ansatt som hushjelp hos saksøkeren. Under dette bekjentskap ble saksøkte besvangret av saksøkeren. Dette førte til at de ble enige om å gifte seg og retten sitter med det inntrykk at partene helt fra begynnelsen av har manglet de følelser overfor hinannen som skulle kunne danne grunnlag for et harmonisk og lykkelig ekteskap. - - -

Det er på det rene at saksøkeren hadde leiet den omhandlede leilighet før ekteskapet mellom partene ble inngått og at han i den anledning gjorde et innskudd på kr. 5200.

Side:21

Retten har vært i atskillig tvil angående hvem av partene som bør få beholde leiligheten. For begge gjelder det at de neppe vil ha lett for å skaffe seg annet husvære. For saksøkeren kompliseres dette ved at han som nevnt har sitt adoptivbarn å ta vare på. Retten er blitt stående ved å burde tilkjenne saksøkte retten til leiligheten. Den legger da vekt på de skjebnesvangre følger det må befryktes å kunne få for henne og partenes 1 1/2 år gamle barn om saksøkte ble stående uten tak over hodet. Herimot kan man innvende at følgene av å miste leiligheten også kan bli alvorlige for saksøkeren og hans barn. Til dette er imidlertid å bemerke at saksøkeren allerede tidligere har hatt adoptivdatteren på pensjonatskole i 2 år. Videre må en kunne anta at muligheten for å skaffe annen leilighet vil være noe lysere for en mann i saksøkerens stilling enn den vil være for saksøkte. Hun forlot sitt hjem i Lærdal i 14-årsalderen og kan ikke vende tilbake dit, bl.a. fordi foreldrene - etter hva der er opplyst - bare disponerer over to værelser. Hun er overlatt til seg selv og har ingen pårørende som kan ta seg av henne. - - -

Som det fremgår av det foranstående har retten ikke funnet noe grunnlag for å anta at separasjonen hovedsakelig skyldes forgåelse eller dårlig forhold fra saksøktes side. Den påberopte lovbestemmelse kan derfor ikke få anvendelse.

Retten antar at saksøkte etter ekteskapslovens §56 annet ledd, 1. punktum bør tilkjennes underholdsbidrag også for seg personlig. Hun er frisk og arbeidsfør og har, som nevnt tidligere hatt arbeid som hushjelp.

Henne muligheter for å skaffe seg inntektsbringende arbeid er imidlertid blitt vesentlig forringet som følge av omsorgen for barnet. Noen utdannelse har saksøkte ikke utover folkeskolen.

Saksøkeren har tidligere arbeidet som restauratør og har inntil for noen dager siden vært ansatt som kelner på restaurant Y. Etter de opplysninger som foreligger må man kunne legge til grunn at hans inntekt der har dreiet seg om henimot kr. 1000 pr. måned - hvortil kommer at han har kunnet innta sine måltider på restauranten uten å behøve å betale for dem. Han er som nevnt nettopp sluttet i sitt arbeid ved Y. Dette er skjedd frivillig fra hans side og det finnes helt ubetenkelig å regne med at saksøkeren vil kunne få arbeid igjen i samme fag, og med noenlunde samme inntektsforhold. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl, lagdommer Otto Maalstad og rettsskriver Dagfinn Breistein):

- - -

I spørsmålet om leiligheten kommer lagmannsretten - skjønt under tvil, - til et annet resultat enn byretten.

Lagmannsretten legger ikke til grunn at motparten kan få husrom hos sine foreldre, og legger ikke vekt på mulig for sen betaling av husleien.

Det legges imidlertid vesentlig vekt på at A har sin adoptivdatter C å dra omsorg for. Det er opplyst at hun er svakelig og er litt på akters på skolen. A trenger mer husrom til seg og sin 14 år gamle adoptivdatter enn fru A til seg og den ennå ikke 2 år gamle B. Vekten av hensynet til adoptivdatteren forsterkes litt ved at det dreier seg om en

Side:22

innskuddsleilighet, som A har ervervet og utstyrt til hjem for seg og C før han ble kjent med fru A.

Etter lagmannsrettens oppfatning er det i hvert fall ikke mer å legge A enn fru A til last at ekteskapet gikk i stykker.

Etter dette vil leiligheten bli tilkjent den ankende. - - -