Rt-1959-258
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1959-02-28 |
| Publisert: | Rt-1959-258 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 27 B/1959 |
| Parter: | Metodistkirken i Norge v/hovedstyret (høyesterettsadvokat Harald Lothe) mot 1. Ingvald L. Handeland, 2. Martha Handeland (overrettssakfører Jan Årstad - til prøve). |
| Forfatter: | Helgesen, Heiberg, Kruse-Jensen, Berger. Mindretall: Hiorthøy |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §62, Odelsfrigjøringsloven (1907) §1, §43, §73, §76 |
Dommer Helgesen: Den 22. april 1958 avhjemlet Ryfylke skjønnsrett odelstakst over eiendommen «Johannesstad», g.nr. 28 b.nr. 340 i Sauda. Under takstforretningen påsto odelspretendentene Ingvald L. Handeland og Martha Handeland at eiendommen skulle takseres slik den var da Ingvald L. Handelands odelsklage ble forkynt den 30. juli 1957 for odelsgodsets eier og besitter Metodistkirken i Norge, mens Metodistkirken på sin side påsto at eiendommen skulle takseres slik den var da taksten ble holdt. Ved særskilt kjennelse under takstforretningen tok skjønnsretten odelspretendentenes (saksøkernes) påstand til følge. Taksten av 22. april 1958 la etter dette til grunn eiendommens tilstand den 30. juli 1957.
Odelsovertakst ble avhjemlet den 17. september 1958. Også under denne takstforretning var det tvist om hvilket tidspunkt skulle legges til grunn for taksten.
Overskjønnet kom for så vidt til samme resultat som underskjønnet, men da det er to odelspretendenter, som har uttatt hver sin klage, fant overskjønnet at det måtte avgis to takster: én takst i forhold til saksøkeren Ingvald L. Handeland, hvis odelsklage ble forkynt den 30. juli 1957, og én takst i forhold til Martha Handeland, hvis klage ble forkynt den 9. november 1957.
Overodelstakstens slutning var: «I sak nr. 15/1957 B settes verdien på g.nr. 28, b.nr. 340, Sauda, til kr. 18 000. I sak nr. 22/1957 B settes verdien til kr. 64 000. Heftelsene som påhviler tomten i form av gjerdeplikt og vegrett settes til kr. 4200. I saksomkostninger for underskjønnet betaler Ingvald L. Handeland kr. 100 og Martha Handeland kr. 100. I saksomkostninger for overskjønnet betaler Ingvald L. Handeland kr. 200 og Martha Handeland kr. 200.»
Metodistkirken har påanket overskjønnet til Høyesterett på grunn av feil ved saksbehandlingen og rettsanvendelsen.
Ankeparten gjør gjeldende at det er en feil når overskjønnet har unnlatt å avgjøre ved kjennelse tvistespørsmålet om hvilket tidspunkt skal legges til grunn ved takseringen av eiendommen. Det er også etter ankepartens mening en feil at overskjønnet ikke har gitt noen begrunnelse for sitt standpunkt, men bare erklært seg enig i underskjønnets resultat med hensyn til tidspunktet. Videre hevder Metodistkirken at det er en feil at overskjønnet ikke har gjort rede for hvilke forutsetninger skjønnet har lagt til grunn når det gjelder rivningen av bygget, idet skjønnet ikke har tatt standpunkt til hvem som i tilfelle skulle utføre rivningen og
Side:259
bekoste denne samt hvor langt man i tilfelle skulle gå med rivningen. Det er også en feil at man ikke av skjønnet kan se hvilke forutsetninger det bygger på når det gjelder eiendomsretten til det oppførte bygg for det tilfelle at odelsløsningen gjennomføres.
Angrepet på rettsanvendelsen går ut på at det er en feil når overskjønnet er kommet til at tidspunktet for forliksklagens forkynnelse må bli å legge til grunn for taksten. Ankeparten hevder at eiendommen må vurderes i den tilstand den befinner seg i ved takstens avholdelse.
Den ankende part har for Høyesterett nedlagt denne på stand:
«Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling. Ved det nye overskjønn blir eiendommen å vurdere i den stand og stilling den befinner seg i ved takstens avholdelse.
Den ankende part tilkjennes saksomkostninger. »
Ankemotpartene Ingvald L. Handeland og Martha Handeland er enige i at kjennelse skulle ha vært avsagt, men de hevder at denne formfeil ikke kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, og at denne feil i saksbehandlingen derfor ikke kan lede til opphevelse av overskjønnet. Ankemotpartene gjør videre gjeldende at overskjønnet, som har henvist til underskjønnets kjennelse, må forståes slik at det har tiltrådt kjennelsens premisser, og at det må ansees å være tilstrekkelig til begrunnelse av dets resultat. I forbindelse med ankepartens angrep på saksbehandlingen har motpartene endelig fremholdt at spørsmålene om hvem som i tilfelle skulle bekoste og rive bygget, samt hvor langt man i så tilfelle skulle gå med rivningen, ikke var forutsetninger for skjønnet. Det var derfor riktig at overskjønnet ikke drøftet og tok standpunkt til disse spørsmål, og det tillå heller ikke overskjønnsretten å ta standpunkt til hvordan eiendomsretten til bygget ville stille seg såfremt odelsløsningen gjennomføres.
Når det gjelder spørsmålet om hvilket tidspunkt skal legges til grunn for taksten mener ankemotpartene at overskjønnets avgjørelse er riktig. Derimot finner de at overskjønnet uriktig har ilagt dem saksomkostninger idet de antar at dette var i strid med bestemmelsen i skjønnslovens §43.
Ankemotpartene har for Høyesterett nedlagt denne påstand:
«1. Overodelstaksten stadfestes.
2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger hos den ankende part for overskjønnsretten og for Høyesterett.»
Om saksforholdet viser jeg til overskjønnets skjønnsgrunner sammenholdt med underskjønnet og spesielt med premissene til den kjennelse som ble avsagt av skjønnsretten den 22. april 1958.
Jeg er kommet til det resultat at overskjønnet må oppheves på grunn av feil i rettsanvendelsen. Med hensyn til det tidspunkt som skal legges til grunn for takseringen uttaler underskjønnet: «Skjønnsretten finner at tidspunktet som bør legges til grunn for takseringen må settes til 30. juli 1957 hvilket er tidspunktet for forliksklagens forkynnelse for saksøkte. Forliksklagens
Side:260
forkynnelse antas å legge et bånd på saksøktes rådighet over eiendommen som omfatter det å ikke bebygge eiendommen. Skjønnsretten finner ikke at byggearbeidet var så vidt langt fremskredet 30. juli 1957, at det var naturlig for saksøkte å få fullføre byggingen etterat grunnmuren var ferdig. At skjønnsrettens stillingstagen vil ha som konsekvens at kirkebygget eventuelt må rives, kan ikke tillegges avgjørende betydning.» Jeg forstår overskjønnet derhen at dette har lagt til grunn for sin taksering samme rettslige synspunkt som underskjønnet har bygget på, nemlig at forliksklagens forkynnelse legger «et bånd på saksøktes rådighet over eiendommen som omfatter det ikke å bebygge eiendommen». Jeg er ikke enig i at man kan oppstille en slik generell regel. Utgangspunktet og hovedregelen må være at eiendommen skal verdsettes i den stand den er når taksten holdes, jfr. skjønnslovens §62, siste ledd, hvoretter eiendommen ved taksten skal settes til full verdi etter gangbar pris i egnen. Noe forbud mot å bygge på eiendommen etterat forliksklagen er forkynt, har odelslovgivningen ikke. Derimot har skjønnslovens §73 et hugstforbud og et forbud mot på annen måte å forringe eiendommen fra den dag da forliksklage er forkynt. Overtredelse av dette forbud foreligger ikke her. Ankemotpartene har tvert imot erkjent at en verdiøkning av eiendommen har funnet sted, og at bestemmelsen i skjønnslovens §73 derfor ikke er anvendelig i dette tilfelle.
Det er på det rene at den ankende part ikke gjennomførte oppføringen av det kombinerte forsamlings- og bolighus i den hensikt å forskjertse ankemotpartenes løsning av eiendommen. Det er for Høyesterett heller ikke hevdet at Metodistkirken på annen måte handlet rettsstridig ved å oppføre bygget. Det er således erkjent at byggingen av huset under de foreliggende omstendigheter ikke kan karakteriseres som en illoyal handling av Metodistkirken, og at det heller ikke på annen måte foreligger misbruk av rett eller rettsstridig atferd. Det er endelig erkjent at det ikke skyldtes Metodistkirken at det gikk så vidt lang tid før skjønnet ble holdt etterat forliksklagen var forkynt. Det hevdes imidlertid at den ankende part oppførte bygget på egen risiko og derfor ikke har krav på å få bygningen erstattet etter gangbar pris i egnen, slik Metodistkirken krever det. Jeg kan ikke finne at dette synspunkt kan føre frem og lede til at det er tidspunktet for klagens forkynnelse som skal legges til grunn for takseringen. Bortsett fra den innskrenkning i rådigheten som følger av skjønnslovens §73, beholder besitteren også etter forliksklagens forkynnelse eierrådigheten over odelsgodset. Man kan ikke uten positiv lovhjemmel pålegge odelsgodsets eier og besitter en generell plikt til ikke å bygge på eiendommen etterat odelsklagen er forkynt, og frata ham kravet på å få bygget sammen med eiendommen ellers taksert og betalt etter regelen i skjønnslovens §62, siste ledd hvis han bygger. Jeg peker også på at det i dette tilfelle dreier seg om en mindre hustomt i Saudas tettbebyggelse, og om oppføringen av et hus som ledd i en ordinær
Side:261
utnyttelse av tomten i samsvar med det formål som lå til grunn for kjøpet. Jeg viser her til skjøtets bestemmelse om at tomten skal brukes til kirke- eller kapelltomt og eventuelt predikantbolig. Jeg peker også på det forhold at i det foreliggende tilfelle var det forberedende arbeid til fremme av byggesakene gjort, og selve byggearbeidet påbegynt da forliksklagen ble forkynt, liksom det senere ble fullført på normal måte etter byggeplanen.
Mitt resultat blir etter dette at ankepartens påstand tas til følge, dog således at saksomkostninger ikke tilkjennes på grunn av den tvil saken kan fremby.
Etter det syn jeg har på rettsanvendelsesspørsmålet, behøver jeg ikke ta stilling til anken over saksbehandlingen.
Jeg stemmer for denne
dom:
Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling. Ved det nye overskjønn blir eiendommen å vurdere i den tilstand den befinner seg i ved takstens av holdelse.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Hiorthøy: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende, idet jeg med de tidligere retter antar at taksten i det foreliggende tilfelle må legge til grunn odelsgodsets tilstand ved forliksklagens forkynnelse.
Normalt vil det visstnok være eiendommens tilstand på det tidspunkt da taksten holdes, som er bestemmende for verdsettelsen. Og nye eller forbedrede bygninger må i alminnelighet omfattes av taksten, hva enten de skriver seg fra tiden før eller etterat odelssak er innledet. Stillingen er imidlertid særegen når løsningskravet angår særskilt matrikulerte hustomter hvor det bygges eller er bygget beboelseshus. Vanligvis vil disse være odelsfri, nemlig hvis grunnen er utskilt og solgt av nærmeste odelsmann, jfr. lov 16. juli 1907 (nr. 1) §1 nr. 2. Er dette ikke tilfelle, og er tomten bebygget når spørsmålet om odelssak blir aktuelt, må hele eiendomskomplekset i mangel av lovregler i annen retning trolig være gjenstand for løsningsrett og -plikt, uansett at tomten her praktisk og økonomisk er en tilliggelse til huset og ikke omvendt. Løsning vil imidlertid i alminnelighet være praktisk utelukket som følge av overdragelsesforbudet i skjønnslovens §76, med mindre pretendenten selv ønsker å bo i huset. Det vil videre i svært mange tilfelle være økonomisk utelukket som følge av bebyggelsens verdi «etter gangbar pris i egnen».
Som følge av de anførte forhold og med tilknytning i bestemmelsen i skjønnslovens §73 første ledd, vil det etter min mening i disse tilfelle være naturlig og nødvendig å sette et skille ved odelssakens innledning, nærmere bestemt ved forliksklagens forkynnelse. En annen ordning vil under nåtidens forhold i stor utstrekning gi besitteren adgang til å gjøre odelsretten illusorisk
Side:262
ved at odelsløsning blir økonomisk ugjennomførlig. Med særlig styrke må denne betraktning kunne gjøres gjeldende i den foreliggende sak hvor det dreier seg om en kombinert kirke- og prestebolig som ikke godt kan utnyttes av odelsmannen på annen måte enn ved salg eller bortleie, noe det imidlertid i 3-årsperioden ikke vil være anledning til.
Ankemotpartene har innskrenket seg til å påstå overodelstaksten stadfestet, idet de har akseptert at det også i den sist påstevnte odelssak er tidspunktet for forliksklagens forkynnelse, 9. november 1957, som skal legges til grunn for taksten. Jeg er tilbøyelig til å anta at man med virkning for begge saker må legge til grunn det tidligere tidspunkt, 30. juli 1957, men finner etter omstendighetene ikke grunn til å gå nærmere inn på dette punkt. Heller ikke finner jeg grunn til å behandle de praktiske vanskeligheter som vil oppstå i forbindelse med en takst med påfølgende løsningssak hvor bebyggelsen er holdt utenfor.
Da jeg etter konferansen er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.
Jeg er enig i at sakens omkostninger oppheves.
Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Helgesen.
Dommerne Kruse-Jensen og Berger: Likeså.