Rt-1959-461

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-05-08
Publisert:	Rt-1959-461
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 1, avd. III/1959
Parter:	Viking Seim (høyesterettsadvokat Ivar Follestad) mot Helena Mannsåker m.fl. (høyesterettsadvokat Tjodvald Gjelsvik).
Forfatter:	Roll Matthiesen, Eckhoff, Rode, Schei, Kruse-Jensen
Lovhenvisninger:	LOV-1851-09-24-§13, LOV-1851-09-24-§1, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §234, Jordloven (1928) §37, §49, §50, §51, §70, Jordloven (1928)

Dommer Roll Matthiesen: Hardanger herredsrett avsa den 27. september 1952 dom med slik domsslutning:

«De saksøkte Helena Mannsåker, Sjur L. Mannsåker, Lars L. Mannsåker, Ola L. Mannsåker og Jakob Mannsåker dømmes til innen 14. april 1953 å fravike den husmannsplass som deres foreldre brukte og som de nå besitter under Mannsåker, g.nr. 25, b.nr. 3, i Odda.

Husene på plassen, som er de saksøktes eiendom, blir dog først å fraflytte eller å bortflytte innen 3. mai 1953, overensstemmende med husmannsloven av 24. september 1851 §13b.

De saksøkte tilpliktes in solidum å betale saksøkeren Viking Seim erstatning for avsavn av plassen i de siste 3 år med tilsammen 600 kroner. Beløpet blir å betale innen 14 dager fra dommens forkynnelse.

Innen samme frist betaler de saksøkte in solidum til Viking Seim saksomkostninger med 300 kroner.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet en av domsmennene stemte for frifinnelse av de saksøkte.

Helena Mannsåker m. fl. påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som den 16. september 1954 avsa dom med denne domsslutning:

«Helena Mansåker, Sjur L. Mansåker, Lars L. Mansåker, Ola L. Mansåker og Jakob Mansåker dømmes til innen 1. februar 1955 å fravike og ryddiggjøre den tomt hvor deres løe nå står på Mansåker, g.nr. 25, b.nr. 3.

Side:462

Forøvrig frifinnes de ankende.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Viking Seim har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har for Høyesterett anført det samme som for de tidligere retter. I tillegg hertil har han som nytt gjort gjeldende at den upåankede utskiftning av 1901 ikke bare har fremtredende betydning som bevismiddel i saken. Ved utskiftningen ble det omtvistede jordstykke tillagt den eiendom han nå eier (g.nr. 25, b.nr. 3), og dermed ble eiendomsretten uttrykkelig og rettskraftig fastslått. Samtidig ble det rettskraftig fastslått at jordstykket hadde karakteren av husmannsplass og at brukeren hadde karakteren av husmann. Han har nedlagt følgende påstand:

«Herredsrettens dom stadfestes, dog slik

a) at den ankende part i samsvar med denne tilkjennes ytterligere erstatning med kr. 200 pr. år fra 27. september 1952 og inntil fravikelse skjer,

b) at de i dommen omtalte hus bortflyttes innen ny frist som fastsettes av Høyesterett,

c) at den ankende part tilkjennes fulle saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett og delvise saksomkostninger for Høyesterett,

d) at ankemotpartene erstatter Staten prosessomkostningene for Høyesterett, så langt som den ankende part har hatt fri sakførsel, idet Høyesterett fastsetter salæret til den ankendes prosessfullmektig.»

Helena Mannsåker m. fl. har anført det samme som for herredsretten og lagmannsretten, dog således at anførselen om hevd ikke er tatt opp for Høyesterett. Subsidiært har de som nytt for Høyesterett gjort gjeldende at de har en stedsevarende bruksrett til den tomt våningshuset står på. Ankemotpartene - som ikke har motanket over lagmannsrettens dom om fravikelse og ryddiggjørelse av den tomt løen står på - har nedlagt sådan påstand:

«1. At lagmannsrettens dom stadfestes.

2. At Viking Seim betaler til Helena Mansåker, Sjur L. Mansåker, Lars L. Mansåker, Ola L. Mansåker og Jakob Mansåker sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett og delvise saksomkostninger for Høyesterett.

3. At advokat Tjodvald Gjelsvik's salær av det offentlige fastsettes av Høyesterett.

4. At Viking Seim betaler det offentlige sakens omkostninger for Høyesterett så langt som ankemotpartene har hatt fri sakførsel.»

Begge parter har fått fri sakførsel i ankesaken, men ikke til bevisopptagelsen.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Hardanger herredsrett til avhøring av Viking Seim, Sjur L. Mannsåker og Lars L. Mannsåker, samt 15 vitner, hvorav 4 er nye for Høyesterett. Vitnet Brita Sandstå er avgått ved døden. Med den

Side:463

ankende parts samtykke har ankemotparten fremlagt de notater to av lagdommerne gjorde av hennes forklaring for lagmannsretten. Det er videre fremlagt en del fotografier av gården Mannsåker med det omtvistede jordstykke og noen nye dokumenter, i det vesentlige vedkommende utskiftningen og jordstyresaken i 1930. Jeg kommer senere tilbake til disse dokumenter i den utstrekning jeg anser dem av betydning for sakens avgjørelse.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsrettens flertall.

Under prosedyren for Høyesterett har partene reist spørsmål om det - i tilfelle av jordleie - foreligger et husmannsfeste eller om leieforholdet rettelig bør rubriseres under en annen form for jordleie. Den ankende part har anført at alt peker hen på et husmannsfeste, men at det ikke i og for seg er nødvendig å fastslå at Lars var husmann. Forholdets rettslige bedømmelse må etter den ankende parts mening bli den samme om jordleieforholdet gis en annen karakteristikk enn husmannsfeste. Ankemotpartene har anført at det i tilfelle nok kunne tenkes å foreligge en stedsevarende bruksrett til jordstykket, en bruksrett som har en annen karakter enn husmannsfeste. Ankemotpartene har imidlertid ikke villet påberope seg dette vedkommende jordstykket. Spørsmålet i saken er derfor etter ankemotpartenes prosedyre bare om det foreligger eiendomsoverdragelse eller husmannsfeste. Under henvisning hertil finner jeg ikke grunn til å komme nærmere inn på det reiste spørsmål, men jeg tilføyer at både utskiftningen og jordstyresaken av 1930 bygger på at husmannsfeste er den rette karakteristikk. Dette bestyrkes også av enkelte vitneforklaringer i saken. Herredsretten og lagmannsretten - som begge foretok åstedsbefaring - har for øvrig uten videre gått ut fra at det bare var spørsmål om husmannsfeste.

Jeg behandler først det omtvistede jordstykke og deretter den grunn våningshuset står på.

Det avgjørende i saken er innholdet av den avtale som ble sluttet i 1887 mellom Helge og Brita Mannsåker på den ene side og Lars og Gunhild Fatland Mannsåker på den annen side. Som påpekt av de tidligere retter foreligger det ikke noen skriftlig nedtegnelse av denne avtale, hverken da den ble inngått eller på noe senere tidspunkt. Heller ikke foreligger det noe direkte skriftlig utsagn fra avtalepartene - som nå alle er døde - om avtalens innhold. Den omstendighet at avtalen ikke ble satt opp skriftlig kan - slik forholdene lå an - etter min mening ikke tillegges særlig betydning. Jeg kan således ikke være enig med den ankende part i at mangelen på skriftlighet skulle peke klart på at det ikke forelå en eiendomsoverdragelse. Heller ikke kan jeg være enig med ankemotpartene i at manglende husmannskontrakt (husmannslovens §1) viser at det fant sted en eiendomsoverdragelse.

De parts- og vitneforklaringer som foreligger for Høyesterett er i det vesentlige de samme som forelå for herredsretten og lagmannsretten. Etter min mening er disse forklaringer ikke tilstrekkelige til å fastslå at avtalen i 1887 gikk ut på at Lars og Gunhild fikk overdratt eiendomsretten til det jordstykke de hadde

Side:464

inntil utskiftningen. Forklaringene går i begge retninger og de gir ikke noe direkte bidrag av betydning til klarleggelse av hva den opprinnelige avtale gikk ut på. Heller ikke finner jeg at man kan trekke noen avgjørende slutning fra forholdene for avtalepartene den gang Lars og Gunhild valgte å slå seg ned på Mannsåker i stedet for å etablere sitt hjem på Børve, slik som jeg må anta de hadde muligheter for. Det er riktignok så at man ut fra forholdene i dag muligens kan si at det ville ha vært en rimelig ordning at Lars og Gunhild hadde fått jordstykket til eiendom. Men det er ikke forholdene i dag som er avgjørende, det er avtalen av 1887 som er avgjørende, og det er den som må søkes klarlagt for løsningen av tvisten. Og til denne klarleggelse har vi en rekke bevis som etter min mening viser at det var et husmannsforhold som ble etablert i og med at Lars og Gunhild i 1887 flyttet til Mannsåker og slo seg ned der. Disse bevis er i første rekke utskiftningen, pliktarbeidet og saken om tvungen avståelse etter jordloven av 1928. Om disse bevis skal jeg bemerke:

Utskiftningen ble påbegynt den 11. juni 1898, og den ble avsluttet den 10. september 1901. Den ble hele tiden styrt av den samme utskiftningsformann, og det var de samme utskiftningsmenn som deltok under hele utskiftningen. Ankemotpartene har erkjent at utskiftningsretten gikk ut fra og handlet ut fra den forutsetning at Lars var husmann. Dette er også ganske klart, idet utskiftningen bl.a. inneholder følgende: «Ved de nye Skiftelinjer er tvende Husmænds Pladse bleven berørte nemlig Lars Larsens Plads og Mikkel Ormsens do.

Lars Larsens Plads er bleven flyttet hen til Brita Svendsdatters nye Land og er hun hans Jorddrot, som tidligere. Hans Plads er nu udlagt ved 3.je Linje, hvor den er afmærket i hans eget og Brita Svendsdatters Søn Oles Overvær, og det er aflagt paa Kartet. Desuden er han efter Overenskomst med Jorddrotten tilstaaet fri Byggetomt paa en Grund, der tidligere har tilhørt Henrik Tobiassen. - - -»

Jeg tilføyer at det er på det rene at plassen overhodet ikke ble avmerket på utskiftningskartet på tross av det som her er anført.

Videre siterer jeg fra utskiftningsforretningen:

«Britha Svendsdatter skal være fuldt ansvarlig for, at hendes Husmand Lars Larsens Hus bliver flyttet paa forsvarlig og fuldt tilfredsstillende Mande for Husmanden» og: «Som Laanestykke til Husmand Lars Larsen - indtil han faar opbrudt sig noget mere Ager, enedes han og hans Jorddrot om, at han i 5 - fem - Aar fra Udskiftningens Ikrafttræden skulle faa bruge Ageren paa Kartet nr. 389 og 390.»

Også en rekke andre steder i forretningen er Lars betegnet som husmann og plassen som husmannsplass.

For herredsretten og lagmannsretten gjorde Helena Mannsåker m. fl. gjeldende at Lars ikke var varslet til utskiftningen og at han ikke deltok i denne, idet han anså den seg uvedkommende, dog således at han faktisk medvirket ved den av

Side:465

utskiftningsretten pålagte flytning. Lagmannsretten synes også å ha gått ut fra dette, og lagmannsretten legger til grunn at opplysningene om Lars og hans rettslige stilling ensidig ble gitt utskiftningsretten av Britas sønn, Ole Helgesen Mannsåker. Som nytt for Høyesterett er imidlertid fremlagt ekstraktutskrift fra utskiftningsrettens første møte - den 11. juni 1898 - hvor det står at alle vedkommende hadde vedtatt varsel «med Undtagelse af Husmand Lars Larsen, som derfor vil blive at varsle til et senere Møde». Denne del av protokollen var ikke inntatt i den utskrift av utskiftningsforretningen som ble tinglyst og deretter oppbevart på en av Mannsåker-gårdene, hvor den senere har berodd til disposisjon for alle interesserte. Det er fra dette tinglyste dokument de tidligere i saken fremlagte utskrifter ble tatt. Videre er som nytt for Høyesterett fremlagt følgende varselsvedtagelse, datert samme dag - 11. juni 1898 - og underskrevet av Lars: «Undertegnede Lars Larsen Mandsager vedtager herved lovlig Varsel til den nu paa denne Gaard verserende Udskiftning.»

Etter det som nå foreligger opplyst, anser jeg det klart at Lars har fått lovlig varsel til utskiftningen, og jeg anser det også klart at han har deltatt i utskiftningen i den utstrekning den berørte ham. Jeg peker på sitatet foran om at hans nye plass ble avmerket «i hans eget og Brita Svendsdatters Søn Oles Overvær» og at han ble tilstått fri byggetomt. Dessuten ble det truffet bestemmelse om omkostningene ved flytningen av hans hus, og han fikk et lånestykke hvorom «enedes han og hans Jorddrot».

Jeg trekker den konsekvens av det jeg her har anført at Lars ikke bare ble regnet som husmann av utskiftningsretten, men at han også selv var klar over dette og at han selv medvirket til flytning av sin husmannsplass uten at han på noe tidspunkt under forretningen fremkom med protest mot å bli regnet som husmann. Hvis han på det tidspunkt hadde ment at han eiet jordstykket, ville det ha vært naturlig at han hadde sagt fra og krevet skylddeling, men noe herom fremkom ikke. Jeg kan ikke godta - slik som lagmannsretten har gjort - at Lars aksepterte husmannsbetegnelsen fordi han ikke tidligere hadde fått parsellen skyldsatt og tilskjøtet.

For mitt vedkommende gir utskiftningen et tilstrekkelig grunnlag for å kunne fastslå at avtalen av 1887 gikk ut på å etablere et husmannsforhold. Jeg finner imidlertid også å burde medta pliktarbeidet og jordstyresaken.

Det er på det rene at Lars utførte arbeid for eieren av b.nr. 3 frem til omkring 1926, antagelig med 9 dagsverk om året. Ankemotpartene hevder at dette arbeid var vederlaget for jordstykket, idet avtalen av 1887 gikk ut på at han skulle hjelpe Brita inntil hennes barn var blitt voksne. I betraktning av at barna var født i 1880 og 1882 og arbeidet som nevnt fortsatte frem til omkring 1926, må jeg gå ut fra at det her har dreiet seg om et virkelig pliktarbeid. Dette peker avgjort for at det er et husmannsforhold. Den omstendighet at Lars opphørte med pliktarbeidet

Side:466

omkring 1926, kan jeg ikke tillegge noen betydning i betraktning av det slektskapsforhold som besto mellom Lars og Gunhild og Ole Helgesen Mannsåker, som da var eier av b.nr. 3.

Vedrørende saken om tvungen avståelse av husmannsplassen etter jordlovens §49, §50, §51 foreligger en del nye dokumenter for Høyesterett. Det er på det rene at den første søknad til jordstyret er skrevet av overrettssakfører Gustav Næss våren 1930 etterat Næss hadde satt opp et utkast sammen med Lars i dennes hus på Mannsåker. Søknaden til herredsstyret av 16. oktober 1930 er undertegnet av Lars selv. Ingen av søknadene inneholder noen antydning om at Lars skulle være eier av jordstykket. Som eier oppføres i begge søknader Ole Helgesen Mannsåker. Jordstyret holdt møte på Mannsåker 10. april 1930. Det fant at det var meningsløst og i strid med jordloven å gå til tvungen avståelse av hele plassen. Jordstyret foreslo at Lars i stedet skulle få overdratt en tomt til eiendom. Lars og hans to eldste sønner var til stede og erklærte at de kunne gå med på dette mot at de fikk stor nok tomt. Eieren av b.nr. 3 var imidlertid uvillig til å gå med på en slik ordning, da det ville være til stor ulempe å få et nybygg på den lille gården. Jordstyret frarådet tvungen avståelse av plassen, men anbefalte avståelse av en tomt etter jordlovens §70. Herredsstyret vedtok å søke om tvungen avståelse overensstemmende med jordstyrets forslag. Deretter ble saken sendt Landbruksdepartementet, som krevet ytterligere opplysninger. Disse ble gitt, og saken endte med at søknaden ble avslått. Det er ikke i disse dokumenter fremkommet noen antydning om at Lars skulle være eier av plassen. Jeg kan ikke akseptere den forklaring ankemotpartene har gitt, nemlig at Lars forsøkte å få plassen ved tvungen avståelse - mot betaling - for å unngå rettssak om spørsmålet om eiendomsrett. Jeg kan heller ikke her godta - slik som lagmannsretten har gjort - at Lars vel ikke var i tvil om sin eiendomsrett, men at han mente at han ikke kunne gjøre denne rett gjeldende fordi han ikke tidligere hadde fått parsellen skyldsatt og tilskjøtet. Hele saken om tvungen avståelse må etter min mening sees som et klart uttrykk for at Lars også på det tidspunkt betraktet seg som husmann ikke bare i navnet, men også i realiteten.

Jeg kommer således til at avtalen i 1887 gikk ut på å etablere et husmannsforhold. Den ankende parts påstand om fravikelse av jordstykket må derfor tas til følge, og det blir ikke nødvendig å komme inn på anførselen om utskiftningens rettslige virkninger i tilfelle av at Lars var blitt eier av det opprinnelige jordstykke som følge av avtalen av 1887. Fristen for fravikelse bør settes til 14. april 1960.

Jeg går så over til å behandle spørsmålet om rettsforholdet vedkommende tomten for våningshuset er et annet enn for jordstykket. Dette finner jeg ikke grunn til å anta. Den omstendighet at tomten ved utskiftningen ble behandlet som tilhørende b.nr. 3 uten at det fremkom noen innsigelse mot dette, må etter min mening være avgjørende for at grunnen den gang tilhørte b.nr. 3.

Side:467

Ankemotpartene må ha bevisbyrden for at Lars ved kjøpet av huset og overtagelse av leieretten til tomten fikk en annen og sterkere stilling til tomten enn han hadde til jordstykket under samme eiendom. Og noe slikt bevis er ikke ført. Ved utskiftningen ble huset så flyttet over til en annen tomt på det nye b.nr. 3, men denne overflytning skjedde nettopp fordi Lars var husmann under b.nr. 3. Selv om også den nye tomt kom til å ligge utenfor jordstykket, er det ikke noe grunnlag for å sette retten til tomten i en annen stilling enn retten til jordstykket. Jeg til- føyer for øvrig at søknadene om tvungen avståelse i 1930 også omfattet tomten, uten at det var sagt noe om at tomten sto i en særstilling. Ole Helgesen Mannsåker var i søknadene også oppført som eier av tomten.

Da det gjelder et husmannsforhold, må fristen for ryddiggjørelse settes til 3. mai 1960, jfr. husmannslovens §13b.

Som jeg før har nevnt har ankemotpartene ikke erklært motanke med hensyn til lagmannsrettens dom om fravikelse og ryddiggjørelse av den tomt løen står på. Denne del av lagmannsrettens dom er således endelig, dog således at den ankende part har samtykket i at Høyesterett setter samme frist for fravikelse her som for fravikelse av tomten for våningshuset.

Det er enighet mellom partene om at avsavnsgodtgjørelsen skal settes til 200 kroner pr. år fra januar 1950 til fravikelse skjer. Frem til 1960 blir beløpet således 2000 kroner. Renter er ikke påstått.

Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av rettene.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Helena Mannsåker, Sjur L. Mannsåker, Lars L. Mannsåker, Ola L. Mannsåker og Jakob Mannsåker dømmes til å fravike jordstykket og tomten for våningshuset under Mannsåker, g.nr. 25, b.nr. 3 i Odda.

2. Jordstykket skal være fraveket innen 14. april 1960 og tomtene innen 3. mai 1960.

3. Helena Mannsåker, Sjur L. Mannsåker, Lars L. Mannsåker, Ola L. Mannsåker og Jakob Mannsåker dømmes til å betale til Viking Seim 2000 - to tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Rode, Schei og Kruse-Jensen: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver J. Cappelen Dahl med domsmenn Olav Bleie og Knut Tverberg):

Lars Fatland som var født i 1863, kom vinteren 1887-88 til gården

Side:468

Mannsåker i Odda. Han var gift med Gunhild Mannsåker, som var søster av Helge O. Mannsåker, den daværende eier av g.nr. 25 b.nr. 3, Mannsåker.

Det var etter anmodning av Helge O. Mannsåker at Lars Fatland og hans hustru flyttet til Mannsåker. De hadde ellers tenkt å slå seg ned på Børve i Ullensvang, hvor de hadde fått løfte om en hustomt.

Helge Mannsåker var sykelig og trengte arbeidshjelp på gården sin. Han lovet Lars Fatland at denne skulle få et jordstykke på Mannsåker hvis han ville flytte dit. Det er tvist mellom partene i denne sak om Lars Fatland var eier eller bare bruker av dette jordstykke, som har en utstrekning av ca. 4 dekar.

Lars Fatland, som senere tok navnet Mannsåker, hygget hus på Mannsåker og ble boende der til sin død i januar 1942. Hans enke Gunhild ble boende på Mannsåker til sin død i januar 1950. Etter Gunhilds død har datteren Helena Mannsåker, en av de saksøkte i denne sak, bodd i foreldrenes hus og dyrket den jord som foreldrene hadde på Mannsåker.

Da Lars og Gunhild Mannsåkers arvinger ikke sendte inn søknad etter jordlovens §37 om å få beholde «plassen», forlangte den nåværende eier av gården Mannsåker, saksøkeren Viking Seim, ved brev av 17. mars 1950 til de saksøkte plassen stillet til rådighet for seg fra den 14. april 1950.

De saksøkte nektet å fravike plassen. Saksøkeren begjærte dem da i april 1950 utkastet av plassen med hjemmel i tvangsfullbyrdelseslovens §234 tredje ledd, idet saksøkeren mente at de saksøkte satt på plassen uten hjemmel eller med en åpenbart uholdbar hjemmel. Hardanger namsrett ga saksøkeren medhold ved kjennelse av 20. mai 1950, men Gulating lagmannsrett, som de saksøkte påkjærte kjennelsen til, fant at de saksøktes hjemmel til det omtvistede jordstykke ikke kunne betegnes som så «åpenbart uholdbar» at tvangsfullbyrdelseslovens §234, 3 kunne anvendes og de saksøkte dermed avskjæres fra å føre bevis for sine påstander. Lagmannsretten omgjorde derfor namsrettens kjennelse den 9. januar 1951 og besluttet at utkastelsen av de saksøkte ikke ble å fremme.

Etter denne avgjørelse uttok Viking Seim i februar 1951 forliksklage mot Helena Mannsåker og hennes 4 brødre og nedla påstand om at disse skulle fravike plassen og betale avsavnsgodtgjørelse for denne. - - -

Rettens bemerkninger:

Rettens flertall, sorenskriveren og domsmannen Bleie, legger følgende betraktninger til grunn for sin avgjørelse:

De saksøkte påstår at deres far, Lars Mannsåker, helt siden han og hans hustru vinteren 1887-88 flyttet til Mannsåker, hadde eiendomsrett til det jordstykket som faren ryddet og dyrket på gården Mannsåker.

De saksøkte har ikke kunnet fremlegge et eneste dokument som beviser eller bekrefter at en slik eiendomsrett har bestått.

De saksøkte påberoper seg en muntlig avtale som skal være inngått vinteren 1887-88 mellom eieren av g.nr. 25, b.nr. 3, Helge Mannsåker og hans hustru Brita på den ene side og de saksøktes foreldre på den annen side, hvoretter de to førstnevnte ga de sistnevnte et jordstykke av sin eiendom Mannsåker «til odel og eie».

Til dette er å si at det er helt usedvanlig i dette land å overdra fast eiendom alene ved muntlig avtale. Et slikt arrangement har i den grad formodningen mot seg at det må kreves et meget sterkt bevis for at retten skal kunne godta en påstand om at en slik overdragelse har funnet sted.

Side:469

Rettens flertall kan ikke finne at de saksøkte har levert et fyldestgjørende bevis for at en slik eiendomsoverdragelse har funnet sted.

Den erklæring som de saksøkte har avgitt den 22. juni 1950 i sakens anledning (underbilag 1 til dok. 5), kan etter flertallets mening ikke tillegges noen bevisverdi. Erklæringen er formet som et partsinnlegg og må oppfattes og vurderes som sådant.

De saksøkte har ført 3 vitner, vitnene nr. 4, 5 og 6, som alle har uttalt som sin oppfatning at Lars Mannsåker hadde fått det omtvistede jordstykke som sin eiendom. Disse vitneprov har ikke kunnet overbevise rettens flertall om at det her virkelig foreligger en eiendomsoverdragelse. Et av vitnene, Johannes Børve, hadde sin viten om eiendomsoverdragelsen fra Lars Mannsåker selv. Lars hadde sagt til vitnet at han hadde fått stykket til eiendom og vitnet stolte på at Lars talte sant.

Et annet av vitnene, Brita Sandstå, hadde kjent Lars og Gunhild Mannsåker personlig. Hun mente at disse aldri ville slått seg til på Mannsåker hvis de ikke hadde fått det omtvistede stykke til eiendom. Hun kjente også til at Lars Mannsåker hadde nektet å underskrive en husmannskontrakt som hadde vært forelagt ham.

Det tredje vitne, Marta Sekse, forklarte at «hun hadde inntrykk av at Lars hadde fått stykket».

Mot disse vitner står da de 4 vitner fra Mannsåker som alle forklarer at Lars ble betraktet som husmann, at han selv betraktet seg som husmann, at han hadde pliktarbeid på gården Mannsåker og at vitnene for sin del aldri hadde vært i tvil om at Lars var husmann.

Dette gjelder vitnene nr. 1, 2, 3 og 7.

Vitne nr. 8, Lars Låte, har forklart seg i samme retning.

Da de saksøktes foreldre vinteren 1887-88 flyttet til Mannsåker etter anmodning av Helge O. Mannsåker var de nygifte og hadde ikke noe fast bosted. Det var naturlig at Gunhild Mannsåker, de saksøktes mor, ønsket å komme tilbake til den gård hvor hun var født og oppvokset og det var like naturlig at faren, Lars Mannsåker, som var en ubemidlet gårdsarbeider, var glad over å kunne få hus og jord på Mannsåker selv om det var i form av et husmannsfeste.

At det ikke ble opprettet skriftlig husmannskontrakt mellom partene må antas å skyldes Lars Mannsåker, som etter hva der er opplyst ikke var villig til å underskrive noen husmannskontrakt.

Et utkast til kontrakt ble skrevet i tiden omkring 1890 og forelagt Lars som nektet å skrive under. Kontraktutkastet brente senere opp.

Rettens flertall anser det bevist at Lars Mannsåker i alle år fra han flyttet til Mannsåker og inntil 1926 utførte pliktarbeid på hovedbruket, og likeledes at han hadde gjerdeplikt idet det pålå ham å vedlikeholde gjerdet mellom gården Mannsåkers innmark og utmark (bøgjerdet). Pliktarbeidet opphørte i 1926 idet Lars da nektet å fortsette med det. Gjerdeplikten derimot fortsatte helt til 1950, idet Lars' sønner overtok gjerdeholdet etter farens død i 1942.

Så vel det utførte pliktarbeid som gjerdeholdet viser etter flertallets oppfatning at Lars var husmann. Hadde han vært eier av jordstykket, ville det ikke ha vært spørsmål hverken om pliktarbeid på hovedbruket eller om plikt til gjerdehold av dette.

Når de saksøkte anfører at Lars fikk jordstykket til eiendom som

Side:470

vederlag for de tjenester han hadde gjort Helge og Brita Mannsåker ved å arbeide på hovedbruket og ved å yte Helge pengelån, vil flertallet bemerke at såfremt det hadde vært Helges mening å gi Lars og hans hustru jordstykket til eiendom, hadde det vært naturlig at Helge hadde sørget for å få parsellen skyldsatt og skjøte utstedt på den. Dette ble ikke gjort hverken av Helge Mannsåker eller av hans hustru eller arvinger.

De saksøkte har påstått at Lars Mannsåker i alle tilfelle har hevdet eiendomsrett til det omtvistede jordstykke, idet han har sittet med dette i mer enn 20 år i god tro.

Etter det resultat flertallet er kommet til med hensyn til Lars Mannsåkers pliktarbeid og gjerdehold på hovedbruket, er hevd utelukket, idet Lars ikke kan ha været i god tro med hensyn til sin påståtte eiendomsrett til jordstykket.

Men selv om man antar at Lars har sittet med jordstykket i god tro inntil utskiftningen på Mannsåker i 1898-1901, er det utelukket at han kan ha sittet med stykket i god tro etter utskiftningen.

Det fremgår av utskiftningsforretningen, bilag 2 til dok. 5, at Lars har vært til stede under utskiftningen og at han den hele tid av utskiftningsretten er blitt betraktet og behandlet som husmann uten at det er fremkommet noen protest mot dette fra hans side.

Hvis Lars hadde oppfattet seg som eier av jordstykket eller ment at han var eier, ville han uten tvil ha forstått å gi uttrykk for dette overfor utskiftningsretten. Det hadde vært naturlig at han da overfor utskiftningsretten hadde fremsatt krav om skyldsetning av sitt jordstykke. Dette har han ikke gjort.

Etter flertallets mening danner det som under utskiftningsforretningen er protokollert om Lars Mannsåkers jordstykke og om hans rettsstilling i forhold til eieren av g.nr. 25, b.nr. 3, Mannsåker, et avgjørende bevis for at Lars var husmann og ikke selveier.

Lars Mannsåkers søknad om oreigning av plassen i 1930 viser også tydelig at han oppfattet seg selv som husmann og sitt jordstykke som husmannsplass.

Rettens flertall kan ikke være enig i de saksøktes subtile fortolkning av Lars Mannsåkers opptreden i forbindelse med oreigningssaken.

Etter det resultat rettens flertall således er kommet til, vil saksøkerens påstand om de saksøktes fravikelse av husmannsplassen bli å ta til følge.

Av de saksøkte er det nå kun saksøkte nr. 1, Helena Mannsåker som bor på plassen.

Flertallet finner at husmannsplassens jordvei bør fravikes innen 14. april 1953.

For så vidt angår husene på plassen, som er de saksøktes eiendom, må disse være fraflyttet eller fjernet fra plassen innen 3. mai 1953, jfr. husmannsloven av 24. september 1851 §13b.

Med hensyn til den påståtte avsavnsgodtgjørelse finner rettens flertall at denne passende kan fastsettes til kr. 200 pr. år. Saksøkeren har på grunn av de saksøktes forhold tapt 3 års avling, idet husmannsfestet rettelig skulle ha opphørt ved Gunhild Mannsåkers død i januar 1950. Det blir således avkastningen av plassen i de forløpne 3 år saksøkeren skal ha erstatning for.

Den samlede avsavnsgodtgjørelse blir etter dette fastsatt til kr. 600.

Side:471

Da de saksøkte har tapt saken fullstendig og da flertallet ikke kan finne at de saksøkte hadde rimelig grunn til å la det komme til saksanlegg, finner retten at de saksøkte bør dømmes til å betale saksomkostninger til motparten. Saksomkostningene finnes passende å kunne settes til kr. 300.

Rettens mindretall, domsmannen Tverberg, er av den oppfatning at Lars Mannsåker hadde ervervet eiendomsrett til det omtvistede jordstykke gjennom den avtale som ble inngått mellom ham og Helge Mannsåker vinteren 1887-88. Han mener dessuten at Lars har sittet med jordstykket i over 20 år i den tro at han var eier av det og at han således har hevdet eiendomsrett til stykket. Tverberg slutter seg til den oppfatning av rettsforholdet som de saksøkte har gitt uttrykk for. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Aage Mørdre og Kristen Syvertsen og byskriver Leif Plahter):

- - -

I tillegg til det som fremgår om saksforholdet av herredsrettens dom, skal lagmannsretten bemerke at det jordstykke som ble overlatt Lars og Gunhild i 1887/88 av Helge og Brita Mansåker, var ca. 2 1/2 mål. Det lå i det sydøstlige hjørne av gården Mansåker. Bøgjerdet var kort tid tidligere flyttet noe lenger opp i fjellsiden. Det stykke Lars fikk lå mellom det gamle og det nye bøgjerde. Avstanden mellom parsellen og husene der Lars bodde var i luftlinje 320-340 m og stykket lå ca. 75 m høyere over havet enn husene. Retten bygger på at dette stykke var uoppdyrket da Lars overtok det. Lars dyrket opp en del av stykket. Resten er dyrket opp av eierne av b.nr. 4, etterat stykket ble tillagt dette bruk ved utskiftningen i 1901.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten. Retten finner det godtgjort at det ble inngått en avtale mellom Lars og den daværende eier av hovedbruket, Helge Mansåker, da Lars kom til Mansåker i 1887 eller 1888. At det ble inngått en avtale er det enighet om mellom partene. At Lars slo seg ned der og overtok et stykke mot at han utførte noe arbeid viser også at så var tilfelle.

Spørsmålet er om denne avtale gikk ut på eiendomsoverdragelse av stykket, eller om avtalen var en husmannskontrakt.

Etter den vitneforklaring som er gitt av Brita Sandstå var Lars og Gunhild tilbudt tomt og hjelp til hus på Børve. At dette ikke bare var noe det var snakket om ved bryllupet, fremgår av at Brita Sandstås far reiste til Aga for å kjøpe hus.

Hvis en legger til grunn det som er kjent om partenes forutsetninger, taler dette for at avtalen i 1887/88 gjaldt overføring av eiendomsrett til stykket. Retten må gi de ankende medhold i at det synes å være urimelig at Lars skulle godta betingelsene på Mansåker, hvis det var husmann han skulle være, når han hadde bedre tilbud fra Børve. På den annen side kan det ikke forståes at det omhandlede stykke som lå høyt oppe og i utkanten av gården, og besto av ur og bevokset med krattskog, hadde noen særlig verdi for eiendommen.

Retten legger også vekt på at det var et nært slektskap mellom partene, og at det var Helge som led av tuberkulose, som anmodet Lars om å komme til Mansåker. Om en ser bort fra hvilke økonomiske kår partene satt i, måtte det være av interesse for Helge å få arbeidskraft som var knyttet til gården. Lars var også en meget god arbeidsmann, og arbeidshjelpen

Side:472

var sikret så lenge Brita hadde bruk for den. Hvis tilbudet gikk ut på det som de ankende hevder, synes det å være et rimelig forhold mellom ytelsene på begge sider.

Når det gjelder spørsmålet om partene har gitt noe utsagn som viser hva avtalen gikk ut på, viser lagmannsretten til Brita Sandstås forklaring, hvoretter Brita Mansåker en gang sa til dette vitne at hun ville gi Lars og Gunhild skjøte på stykket, men at hennes bror Aslak Sekse hadde sagt nei. Helge Mansåker døde allerede i 1890 og en har ingen opplysninger om at han har uttalt noe om hvorledes han forsto den inngåtte avtale.

Lars har overfor flere vitner gitt uttrykk for at han hadde fått stykket til eiendom, således overfor 4. vitne Johannes S. Børve, 8. vitne Ingvald Sekse og 9. vitne Johannes Ullvang. Til 11. vitne Arna Hjøllo sa han at han eiet stykket, og 3. vitne Marta A. Sekse og 7. vitne Bård Mansåker fikk også det inntrykk av Lars at han eiet stykket.

På den annen side er det ikke for lagmannsretten opplyst at det noen gang fra noen av de opprinnelige parter er gitt uttrykk for at avtalen skulle gå ut på husmannsfeste.

Alt i alt finner retten at det som foreligger om partenes stilling da de inngikk avtalen og om de utsagn de til forskjellige tider har gitt om avtalens innhold, trekker sterkt i retning av at avtalen var en overdragelse av eiendomsrett og ikke en husmannskontrakt.

Spørsmålet blir så om det er andre kjensgjerninger som kommer i strid med denne forståelse av avtalen. Det er da følgende det kan bli tale om:

1. Den inngåtte avtale ble ikke bekreftet skriftlig, og stykket ble ikke skyldsatt. Ved bedømmelsen av hvilken vekt som skal legges på dette, må det etter rettens mening tas i betraktning det nære slektskap mellom partene, og at Helge var syk og døde forholdsvis kort tid etter. Det var etter det som er opplyst et godt forhold mellom Lars og eierne av hovedbruket.

Etterat Helge var død, var det etter det som er fremkommet Aslak Sekse som var rådgiver for Brita i økonomiske spørsmål. Som tidligere nevnt satte denne seg imot at Lars fikk skjøte. Han ville i stedet ha Lars til å skrive under på husmannskontrakt, hvilket Lars nektet.

Retten finner etter det som er anført ikke å kunne legge noen særlig vekt på at avtalen ikke var skriftlig.

2. Det er delte meninger blant vitnene om hvilken rettslig stilling Lars hadde på Mansåker. 2., 3., 4., 7., 8. og 11. vitne har ansett Lars som eier, mens 5., 6. og 12. vitne og den tidligere eier av hovedbruket Ola H. Mansåker mener at Lars var husmann.

Stort sett kan en sammenfatte disse vitneprov slik at de som mente at Lars var eier, har dette fra Lars selv, mens de vitner som anså han som husmann, i hovedsaken slutter fra den stilling Lars sto i forhold til eierne av hovedbruket, særlig at han hadde arbeidsplikt.

Noe bidrag av betydning til opplysning om hva den opprinnelige avtale gikk ut på kan disse vitner ikke gi utover det som allerede er nevnt.

3. I den utskiftning som ble avsluttet i 1901 er Lars flere ganger betegnet som husmann. Den 7. september 1901, 3 dager før utskiftningen sluttet, var Lars og Brita Mansåker til stede da hans nye plass ble oppmerket og avtegnet på kartet. Det kan ikke sees at hverken Lars eller Brita

Side:473

Mansåker for øvrig har vært med under utskiftningen. Ved utskift ningens slutning ble forretningen lest opp for de tilstedeværende, men hverken Lars eller Brita var til stede. Den som representerte Brita var hennes sønn Ole Helgesen Mansåker. Etter dette synes det nærliggende at utskiftningsretten har bygget på opplysninger fra denne.

4. I 1930 søkte Lars om ekspropriasjon av sitt stykke etter jordloven. Han betegnet seg i søknaden som husmann. De ankendes forklaring her er at overrettssakfører Næss spurte Lars om han skulle «drive inn skjøtet». Lars ville ikke ha noen rettssak og etterat Næss hadde forsikret at det ikke ville ha noen betydning for Lars' eiendomsrett, ble søknaden skrevet. Denne fremstilling forklarer imidlertid ikke hvorfor ikke Lars og overrettssakfører Næss sikret seg ved å ta de nødvendige forbehold.

5. Når det gjelder arbeidsplikten, hevder de ankende at Lars i den opprinnelige avtale hadde tatt på seg å hjelpe Brita til barna var voksne. Det er på det rene at Lars arbeidet på hovedbruket til i 1920-årene, i hvert fall til 1923, og at han da sa opp. At det var en arbeidsplikt har Lars gitt uttrykk for mange ganger. Når han arbeidet helt til i 1920- årene og da sa opp, tyder dette på at Lars selv mente plikten ikke var avhengig av at barna ikke var voksne, idet han i så fall ikke kunne ha noen plikt lenger enn til ca. år 1900.

Lars' opptreden under utskiftningen og ekspropriasjonssaken og hans arbeid på hovedbruket helt til i 1920-årene, får etter rettens mening en naturlig forklaring når den sammenholdes med 13. vitne Lars Låtes forklaring. Dette vitne som var meget sammen med Lars i årene 1902-1914 har forklart at Lars til ham flere ganger har gitt uttrykk for at han var husmann. Lars sa at Helge ville han skulle få stykket, men det ble aldri ordnet, slik at han fikk noe papir på det. Når Lars oppfattet seg som husmann, var det således fordi han ikke hadde fått parsellen skyldsatt og tinglyst skjøte.

Det er som anført av herredsretten usedvanlig å overdra fast eiendom ved muntlig avtale. Det er derfor naturlig at Aslak Sekse og Ole H. Mansåker har ansett forholdet som et husmannsfeste, og det er naturlig at Lars som ikke hadde noen dokumenter til å bevise sin hjemmel, har vært usikker på sin rettslige stilling, fordi avtalen var muntlig. Men det er ikke fremkommet noe som tyder på at han noen gang har vært usikker på hva avtalen gikk ut på.

Det øvrige som er anført av partene, finner ikke retten har noen vesentlig betydning for utfallet av saken, således bl.a. lærer Apolds avisartikkel, de fremlagte dåpsattester, vedlikeholdet av bøgjerdet og inntegningen på kartet av det opprinnelige stykke.

Retten finner etter det foran anførte at Lars da han kom til Mannsåker i slutten av 1880-årene, fikk overlatt stykket i det sydøstlige hjørnet av eiendommen på ca. 2 1/2 mål til eiendom. Han er da ved utskiftningen blitt eier av det stykke som ble tillagt ham ved utskiftningsforretningen. Etter dette finner retten det unødig i denne forbindelse å drøfte spørsmålet om hevd.

Husene og grunnen under dem omfattes ikke av den opprinnelige avtale. Våningshuset kjøpte Lars i 1890-årene av Ole Næss. Det ble i sin tid bygget av Elling Mansåker. De ankende hevder at tomten tilhørte Ole

Side:474

Næss, mens motparten hevder at den tilhørte Brita Mansåker. Det er ikke fremlagt noe hjemmelsdokument på huset eller tomten.

Ved utskiftningen ble huset flyttet dit det nå står på b.nr. 3. Dette kan ikke få noen betydning for spørsmålet om de ankende skal fravike tomten.

Motparten har ikke fremlagt noe bevis for at huset opprinnelig sto på leiet grunn. Det er således på det rene at det ikke ble betalt noen leieavgift.

Selv om tomten opprinnelig tilhørte motpartens bruk, er det ikke dokumentert noe om at huset sto på tidsbegrenset feste eller at leieavtalen skulle kunne oppsies.

Motpartens påstand kan etter dette ikke tas til følge når det gjelder våningshuset.

Løen kjøpte Lars etter utskiftningen. Han fikk fri grunn til løen på hovedbruket. Motparten hevder at løen først ble satt opp etterat Ole H. Mansåker hadde overtatt eiendommen i 1905, og retten legger dette til grunn. Etter det som foregikk i utskiftningsretten må retten gå ut fra at det var Oles oppfatning at Lars var husmann. Når Lars fikk fri grunn til løen, måtte det være Oles forutsetning at det skulle være på Lars' og Gunhilds levetid. Lars hadde på det tidspunkt erfart at Aslak Sekse hadde villet anse partsforholdet som et husmannsfeste. Hadde han villet erverve grunnen under løen til eiendom, hadde han all oppfordring til å få denne sin forutsetning klarlagt overfor Ole. Det er ikke påvist at han det har gjort. Det kan derfor heller ikke bli spørsmål om hevd av løegrunnen til eiendom, idet Lars her ikke kan sies å ha vært i aktsom god tro. - - -