Rt-1959-515
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1959-05-22 |
| Publisert: | Rt-1959-515 |
| Stikkord: | Fornyelsesprovisjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 49/1959 |
| Parter: | Magnus K. Andreassen (høyesterettsadvokat Nils Finn Simonsen) mot Forsikringsselskapet Sigyn A/S (overrettssakfører Johan Storm Bull - til prøve). |
| Forfatter: | Heiberg, Leivestad, Hiorthøy, Bahr, justitiarius Wold |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Heiberg: Denne sak gjelder krav om betaling av et beløp på kr. 1519,61, som utgjør differansen mellom den fornyelsesprovisjon Magnus K. Andreassen som agent for Sigyn hevder å ha krav på for tidsrommet 1. desember 1949 - 31. juli 1950, og den reduserte provisjon han har fått utbetalt for det samme tidsrom. Det er enighet mellom partene om at avgjørelsen skal være bindende også for den etterfølgende tid.
Side:516
Oslo byrett avsa 18. juni 1953 dom med domsslutning:
«Forsikringsselskapet Sigyn frifinnes.
Hver av partene bærer sine omkostninger.»
Etter anke fra Andreassen avsa Eidsivating lagmannsrett 14. mai 1955 dom med domsslutning:
«Byrettens dom stadfestes for så vidt den er påanket.
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Magnus K. Andreassen 1000 kroner til Forsikringsselskapet Sigyn innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»
Andreassen har påanket lagmannsrettens dom videre til Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi.
Sakens gjenstand fremgår av de avsagte dommer. For Høyesterett er fremlagt enkelte nye dokumenter. Sigyns administrerende direktør, Haakon Marius Petersson, som part og 8 vitner er avhørt ved bevisopptak for Oslo byrett.
Partene har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende det samme som i de tidligere instanser.
Andreassen har for Høyesterett særlig fremholdt at Sigyn som den ene part i et løpende kontraktsforhold ikke uten oppsigelse av kontrakten var berettiget til å endre kontraktens vilkår til skade for den annen part uten dennes samtykke. Subsidiært har han fremholdt at hans rett til agentprovisjon ved fornyelse er opptjent allerede ved tegningen av den enkelte polise og ikke senere kan berøves ham. Han bestrider også at den foretatte nedsettelse av hans provisjon uten samtidig oppsigelse var rimelig og saklig begrunnet, uten at han dog fastholder som en selvstendig ankegrunn at det er skjedd «diskriminering» av ham i forhold til selskapets øvrige agenter.
Sigyn har særlig fremhevet at den reduksjon av provisjonssatsene som ble foretatt i 1949, må sees i sammenheng med det som skjedde i 1946, da Andreassen i realiteten ble sagt opp fra sin tidligere stilling som inspektør i selskapet. Han gikk da over til å bli agent, men fikk foreløpig beholde den høyere provisjonssats han hadde hatt som inspektør. Da imidlertid resultatet av hans fortsatte virksomhet ikke svarte til forutsetningene, så Sigyn seg nødt til å redusere provisjonssatsene - også ved fornyelse - til dem som vanligvis gjaldt for selskapets agenter. Sigyn hevder at den foretatte nedsettelse av provisjonssatsene var saklig begrunnet og juridisk berettiget, og at den kunne gjennomføres uten noen særskilt oppsigelse av agentavtalen.
Andreassen har nedlagt påstand:
«Forsikringsselskapet Sigyn dømmes til å betale til Magnus K. Andreassen kr. 1519,61 med lovens renter fra 31. juli 1950 til betaling skjer samt sakens omkostninger for alle retter.»
Sigyn har nedlagt påstand:
«Lagmannsrettens dom stadfestes og Forsikringsselskapet Sigyn tilkjennes omkostninger for Høyesterett.»
Jeg er kommet til samme resultat som byretten og
Side:517
lagmannsretten, og jeg kan i vesentlige punkter tiltre den begrunnelse disse har gitt. Da prosedyren for Høyesterett delvis har fulgt noe andre linjer enn tidligere, finner jeg grunn til å fremheve de momenter som etter min mening er avgjørende for resultatet:
Det er på det rene at Andreassen da han mottok Sigyns brev av 31. oktober 1949, var vanlig agent («formidlingsagent») for selskapet - en stilling som han da hadde hatt på uforandrede vilkår i over tre år. Spørsmålet hvorvidt han i 1946 var å anse som oppsagt fra sin tidligere stilling som inspektør, må under disse omstendigheter være uten selvstendig betydning for den rettslige vurdering av det som skjedde i 1949.
Ved det nevnte brev varslet selskapet om at betingelsene for agenturet fra 1. desember 1949 ble forandret, bl.a. slik at så vel nye forsikringer som fornyelse av tidligere portefølje ville bli provisjonsberegnet etter ordinære agentursatser, stort sett 10 prosent både ved nytegning og fornyelser. Tidligere hadde han uforandret oppebåret provisjonen etter de høyere satser han hadde hatt som inspektør.
Det er i og for seg klart - og bestrides heller ikke av Andreassen - at den løpende agentavtale mellom ham og selskapet fra hver av sidene kunne bringes til opphør ved oppsigelse med vanlig frist, eventuelt i forbindelse med tilbud om ny avtale på endrede vilkår. Men etter min mening måtte selskapet, når det ikke i og for seg ønsket å bryte ethvert samarbeid, ha adgang til, slik som her skjedd, å gi varsel med samme frist som oppsigelsesfristen om at det endret betingelsene for å fortsette det kontraktsmessige samarbeid. Den form som ble brukt, fremtrådte som mer hensynsfull overfor Andreassen, men tok også sikte på å tjene Sigyns egne interesser, idet selskapet - som dets kontorsjef Maanum har forklart som vitne - foretrakk å redusere satsene fremfor å si ham opp, da det i tilfelle av oppsigelse kunne risikere at Andreassen tok med seg porteføljen helt eller delvis. Realiteten var imidlertid i begge tilfelle den samme, idet det selvsagt sto Andreassen fritt å fratre hvis han ikke ville godta de endrede vilkår.
Andreassen valgte å fortsette som agent, men protesterte mot selskapets rett til å redusere provisjonssatsen ved fornyelse av den opparbeidede portefølje. Selskapet har på sin side ikke sagt ham opp, men beholdt ham som agent og utbetalt ham provisjon etter de reduserte satser.
Det avgjørende spørsmål blir derfor etter min mening om Andreassen allerede hadde opptjent retten til fornyelsesprovisjon ved tegningen av den enkelte polise på en slik måte at den ikke senere kan reguleres som selskapet har gjort, når det samtidig har beholdt ham som sin agent. Jeg er enig med byretten i at fornyelsesprovisjonen ikke utelukkende kan sees som betaling for tegningen av forsikringen, men også må sees som en godtgjørelse for det fortsatte arbeid med å holde forsikringen ved like. Det er ikke nødvendig i denne sak å ta standpunkt til om selskapet ved
Side:518
å si agenten opp, eller som vilkår for å fortsette kontraktforholdet, kunne ha brakt ethvert krav på provisjon av fremtidige fornyelser til opphør. Som byretten peker på, er det som foreligger, at selskapet som ledd i en regulering av godtgjørelsen for Andreassens fortsatte virksomhet i selskapet har betinget seg at provisjonen reduseres også for fornyelser av eldre forsikringer. Han beholder fremdeles den vesentligste del av provisjonen og betales etter de samme provisjonssatser som de fleste av selskapets vanlige agenter, og jeg kan ikke finne det tvilsomt at reduksjonen var fullt saklig begrunnet. Jeg mener at Sigyn var berettiget til å sette en slik reduksjon som vilkår for Andreassens fortsatte arbeid i selskapets tjeneste, og jeg tiltrer for så vidt den begrunnelse byretten med tilslutning av lagmannsretten har gitt.
Da Andreassen har anket forgjeves, må han betale saksomkostninger også for Høyesterett,
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Magnus K. Andreassen til Forsikringsselskapet Sigyn A/S 2000 - to tusen - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Hiorthøy, Bahr og justitiarius Wold: Likeså.
Av byrettens dom (dommer C. J. Fleischer):
- - -
Magnus K. Andreassen ble i mai 1927 midlertidig ansatt som inspektør i Sigyn. Den foreløpige ansettelse gjaldt til 1. august samme år, men arbeidsforholdet fortsatte og ble ansett for å ha fått en fast karakter. Skriftlig overenskomst ble ikke opprettet.
Det var mellom partene avtalt fast lønn og provisjon. Den faste lønn utgjorde kr. 300 pr. mnd., og provisjonen skulle beregnes etter nærmere bestemte satser for de forskjellige arter av forsikringer. Andreassen skulle ha provisjon for tegning av nye forsikringer, men han skulle også ha provisjon av de premier som ble betalt for fornyelser. Provisjonen ble beregnet med en viss prosent av premiebeløpene, og prosentsatsen var til dels forskjellig for de forskjellige arter av forsikringer og for nytegning og fornyelser.
For så vidt angår fornyelser var provisjonen for flere arter av forsikringer lavere enn den var for nytegning og ikke i noe tilfelle høyere.
Den faste lønn ble etter hvert satt ned, og selskapet begrunnet dette med at nytegningsresultatene var for dårlige. Fra 1. april 1946 falt den faste lønn helt bort, og det samme gjaldt den telefongodtgjørelse som
Side:519
Andreassen hadde hatt. Etter nevnte tidspunkt har Andreassen hatt godtgjørelse bare i form av provisjon.
I 1946 ble Andreassens stilling i selskapet endret også på annen måte. Til beskyttelse for inspektørene i deres konkurranse om forsikringsobjektene var det innført et kortsystem. I skrivelse av 21. mai 1946 meddelte selskapet at kortsystemets bestemmelser ville opphøre å gjelde for Andreassens vedkommende fra 1. september samme år. Selskapet anførte i denne forbindelse bl.a.:
«Fra denne dag blir De betraktet som alminnelig agent i relasjon til kortsystemet, hvoretter De ikke lenger er beskyttet like overfor våre inspektører og hvoretter kortsystemet heller ikke kan gi Dem grunnlaget for noe provisjonskrav. Etter den nevnte dato vil De altså kun være berettiget til provisjon av de forsikringer De innleverer begjæring for.»
Andreassen som selv mente at han allerede før krigen var gått over til å bli alminnelig tegningsagent, fant ikke grunn til å protestere mot de her nevnte forføyninger.
I skrivelse av 31. oktober 1949 fra selskapet til Andreassen kom selskapet tilbake til spørsmålet om hans stilling og lønnsvilkår. Selskapet fremholdt bl.a. at Andreassen ved selskapets skrivelse av 21. mai 1946 var gjort oppmerksom på at han fra 1. september s. å. ble å betrakte som alminnelig agent. Det ble videre pekt på at det ikke ble gjort noen endring i de provisjonssatser som Andreassen hadde fra sin inspektørtid, bortsett fra en endring som måtte foretas for automobilforsikring på grunn av Tarifforeningens bestemmelser. Selskapet anførte at man hadde inntatt en slik holdning fordi man håpet at Andreassen fortsatt ville være interessert i tegningsarbeid, og at de høyere provisjonssatser som da gjaldt, ville være berettigede også fremover. Imidlertid så det nå ut til at Andreassens øvrige gjøremål la så sterkt beslag på hans tid at det ble lite eller ingenting igjen til akkvisisjonsarbeidet. Da han etter vel 3 års forløp ikke var kommet i gang med noe akkvisisjonsarbeid, mente selskapet at man heretter ikke kunne gjøre regning med noen innsats fra hans side. Med hensyn til den fremtidige ordning anførte selskapet:
«Under disse forhold er det jo ingen rimelighet i at vi fremdeles skal opprettholde de provisjonssatser som gjelder for våre fast ansatte inspektører, så meget mer som Deres fornyelsessatser for enkelte bransjer sogar er høyere enn den som våre nuværende inspektører får. Vi er de første til å beklage at De ikke har funnet anledning til å anvende Deres kunnskaper i forsikring og Deres akkvisisjonsevner i den tid som er gått, men vi vil gjerne holde døren åpen for en noe høyere provisjon av nye forsikringer enn våre alminnelige agentbetingelser tilsier (beregnet etter første års premie). Det er vår forutsetning at det i denne sum kun regnes med helt nye forsikringer, og at forhøyelse av gamle forsikringer altså ikke telles med. Det er også vår forutsetning at ovennevnte samlede premiebeløp refererer seg til minst 10 forsikringer.
På grunnlag av foranstående betraktninger, varsler vi Dem herved om at betingelsene for Deres agentur hos oss blir forandret fra 1. desember førstkommende således:
I. Såvel nye forsikringer som fornyelse av tidligere portefølje provisjonsberegnes etter ordinære agentursatser med 10 pst. i alle bransjer, unntatt fornyelsesprovisjon i garanti hvor satsen er 5 pst.
Side:520
II. Ved tegning av minst kr. 5000 som årspremie for helt nye forsikringer (reguleringer av tidligere forsikringer ikke medregnet) fordelt på minst 10 forsikringer pr. kalenderår, tilstår vi Dem en tilleggsprovisjon av 10 pst. av årspremien i bransjene: Enkelt ulykke, ansvar, innbrudd, brann (unntatt avbrudd og industri-risiko), vannledningsskade, glass, sykkel og reisegods. Det er vår forutsetning at De selv sender oss en oppgave over de forsikringer som De mener Dem berettiget til tilleggsprovisjon for, og at tilleggsprovisjonen eventuelt utbetales etterskuddsvis pr. kalenderår.
Regulering av gammel portefølje blir å beregne etter tidligere avtale inntil i. desember d. å., men det er en forutsetning for å beregne nytegningsprovisjon av stedfundne reguleringer at De ikke angriper vår portefølje på noe som helst vis, idet vi i så tilfelle straks vil stryke Deres agentur og stoppe all utbetaling av provisjon.»
De bestemmelser som selskapet således fastsatte, endret provisjonsvilkårene også for fornyelse av eldre forsikringer. Dette anser Andreassen uberettiget. Selskapet har etter hans oppfatning ikke anledning til å nedsette provisjonssatsene for den allerede opparbeidede portefølje. Andreassen mener at porteføljen må ansees opparbeidet av ham på basis av og i tillit til avtalen om fornyelsesprovisjon. Reduksjonen ansees i strid med forutsetningene for hans opprinnelige ansettelse i selskapet og med det som da ble uttalt av saksøkeren selv og selskapets administrerende direktør.
Selskapet har senere erklært seg villig til, på nærmere bestemte vilkår, å yte Andreassen den tidligere avtalte provisjon for nytegninger, men har fastholdt reduksjonen for så vidt angår fornyelser. Det er lovligheten av denne reduksjon som Andreassen vil ha rettslig prøvet i nærværende sak. Han krever dom for differansen mellom den fornyelsesprovisjon som selskapet har betalt ham og den som han ville ha fått hvis provisjonssatsene ikke var blitt nedsatt. Reduksjonen ble gjennomført med virkning fra 1. desember 1949, og regnet frem til 31. juli 1950 utgjør den omtvistede differanse kr. 1519,61. - - -
Retten skal bemerke:
Saksøkeren ble, iallfall i formen, opprinnelig ansatt som inspektør, og til å begynne med reiste han også en del for selskapet. Det er imidlertid på det rene at saksøkeren gikk over til å bli alminnelig tegningsagent. Fra saksøkerens egen side har det vært anført at dette skjedde allerede før krigen, og under enhver omstendighet må det antas at agentforholdet har vært klart siden 1. april 1946 da den faste lønn falt bort. Retten finner i denne forbindelse å burde fremheve at det ikke for det fremsatte provisjonskrav er gjort noen forskjell på forsikringer tegnet før og etter endringen i saksøkerens stilling. Det kan for så vidt ansees på det rene at i den utstrekning det ikke følger noe annet av arbeidsavtalen skal forholdet vurderes som et vanlig agentforhold. Bortsett fra det spesielle krav på feriegodtgjørelse er det en agents rettigheter partene har drøftet.
Saksøkeren ble ansatt i det saksøkte selskap i mai 1927 etter muntlig avtale med selskapets daværende administrerende direktør, Christian Magnus Ringnes. Ansettelsen skulle foreløpig gjelde bare fra tiltredelsen ca. 1. juni til 1. august. Det ble av direktør Ringnes satt opp et notat om
Side:521
avtalen, og notatet er fremlagt i saken. De avsnitt som særlig har interesse lyder således:
«Magnus Andreassen ansettes fra ca. 1. juni som midlertidig inspektør i Sigyn.
Gagen er kr. 300 pr. maaned indtil 1. august 1927. Ca. 1. august tas spørsmaalet om herr Andreassens gageringsforhold og stilling i det hele tatt op til ny behandling.
Ved siden av den faste gage tilkommer herr Andreassen indtil videre for forsikringer der tegnes utenom agenturene følgende provisjon - - -».
Etter det som her er gjengitt følger en detaljert oppgave over provisjonssatsene for de enkelte arter av forsikringer og en bestemmelse angående reiseutgifter.
Det kan ikke ansees bevist at saksøkeren har kjent notatet eller godkjent det, og det kan allerede av denne grunn ikke legges noen avgjørende vekt på notatets form og innhold. Det foreligger imidlertid andre momenter som etter rettens oppfatning gjør det klart at man ikke kan feste seg ved at avtalen etter notatet hadde en helt midlertidig karakter. Etter utløpet av det korte tidsrom som er nevnt i notatet, og som tydelig var ment som en prøvetid, fortsatte saksøkeren i sin stilling gjennom en lang årrekke, uten ny avtale og uten endring i vilkårene. Saksøkte har selv erkjent at saksøkeren uten ny avtale måtte ansees fast ansatt. Retten antar at man for den etterfølgende tid heller ikke bør kunne feste seg ved at provisjonssatsene var fastsatt «inntil videre». Uttrykket må sees på bakgrunn av at den opprinnelige avtale i sin helhet var av midlertidig karakter. Dette gjaldt således både selve ansettelsen og vilkårene for den. Etterat ansettelsen stilltiende var gått over til å bli fast kan det ikke i seg selv være avgjørende at de forskjellige ansettelsesvilkår med det ene eller det annet uttrykk er betegnet som midlertidige. Den del av avtalen som gjelder provisjonsvilkårene kan for så vidt ikke settes i noen særstilling.
Det er etter de foreliggende opplysninger ikke grunn til å tvile på at saksøkeren la vekt på å få en stilling som berettiget ham både til tegningsprovisjon og fornyelsesprovisjon. Det var blant annet dette ønske han mente å få oppfylt ved å forlate sin tidligere stilling og gå over til å arbeide for saksøkte. Saksøkeren har anført at han fremholdt dette sterkt for direktør Ringnes i den konferanse, som de hadde, og som lå til grunn for ansettelsen. Han hevder at direktør Ringnes på uttrykkelig forespørsel bekreftet at saksøkeren ville ha i behold sitt krav på provisjon av den opparbeidede portefølje ved sin fratreden, uansett grunnen til at han sluttet. Videre mener han det måtte være en klar forutsetning etter samtalen at provisjonen ikke skulle kunne settes ned med virkning for porteføljen.
Retten anser det ikke tilstrekkelig bevist at saksøkeren uttrykkelig eller stilltiende er gitt noen spesiell garanti av den her omhandlede art. Direktør Ringnes har som vitne bl.a. forklart at han aldri har tilsikret noen inspektør en fast og uforanderlig provisjon eller rett til å beholde porteføljen ved sin fratreden. Han anser det meningsløst om han skulle ha forholdt seg på en annen måte i dette tilfelle, og han benekter at han har gjort det. Saksøkeren har påberopt at direktør Ringnes overfor en annen inspektør har uttalt at denne hadde rett til å beholde porteføljen for seg og sine etterlatte. Vedkommende inspektør har vært ført som vitne, og
Side:522
retten finner det ikke ved forklaringen bevist at en slik rett har vært erkjent. Som opplyst av direktør Ringnes har selskapet i enkelte tilfelle stillet seg velvillig for å hjelpe når det trengtes, og mer ligger det etter rettens oppfatning ikke i de uttalelser som direktøren angivelig skal ha latt falle.
Hvis saksøkeren skal gis medhold i sitt krav om uforandret provisjon av den omhandlede portefølje, kan det derfor ikke være på grunnlag av spesiell avtale. Spørsmålet må være om han har den påberopte rett i kraft av alminnelige regler om en forsikringsagents rettigheter. Saksøkte har i retten fremlagt et trykt skjema for de kontrakter som saksøkte vanligvis inngår med sine agenter. Av punkt 8 i denne kontrakt fremgår bl.a. at agenten ved sin fratreden taper ethvert provisjonskrav, endog for flerårige forsikringer, og at han således har meget begrensede rettigheter med hensyn til porteføljen. En slik kontrakt er imidlertid ikke underskrevet eller i annen form godtatt av saksøkeren. Den omstendighet at saksøkeren muligens kan ha sett skjemaet er etter rettens oppfatning ikke tilstrekkelig til å fastslå at kontraktskjemaets bestemmelser skal være gjeldende for ham. Han kan etter omstendighetene meget vel ha ansett seg for å stå i en noe annen stilling enn mange av dem som måtte underskrive og derved vedta en slik kontrakt. Retten kan etter dette ikke anse saksøkerens rettigheter i forbindelse med porteføljen kontraktsmessig regulert.
Spørsmålet om en agents mulige rett til porteføljen ved hans fratreden foreligger ikke til avgjørelse i denne sak. Spørsmålet har allikevel vært drøftet, vesentlig i tilknytning til et foredrag som professor, dr. juris Sjur Brækhus holdt i Norske Forsikringsagenters Landsforbund i 1948 med titel «Eiendomsretten til porteføljen». Foredraget er gjengitt i Nordisk Forsikringstidsskrift for 1948 313 flg. Det er dessuten henvist til et foredrag som den danske højesteretssagfører Stig Rode holdt i Forsikringsforeningen i København i 1941, og som er gjengitt i samme tidsskrift for 1941 97 flg. Retten er enig med partene i at det som er fremholdt i de nevnte foredrag har en viss interesse, også for den foreliggende sak. Spørsmålet om agentens rettigheter med hensyn til porteføljen har nær sammenheng med spørsmålet om fornyelsesprovisjonens karakter. Det er etter rettens oppfatning løsningen av det sistnevnte spørsmål som er avgjørende for vurderingen av saksøkerens krav.
Nærmere bestemt er spørsmålet i hvilken utstrekning retten til provisjon ved fornyelser av en forsikring er kontraktsmessig ervervet i og med at agenten har fått tegnet forsikringen. Når en agent har avtale med selskapet, både om tegningsprovisjon og om fornyelsesprovisjon, er det lett forståelig at han ser begge disse provisjonskrav som ervervet ved tegningen av forsikringen. Retten til fornyelsesprovisjon representerer en ikke uvesentlig del av det vederlag som agenten kan regne med. Han kan gjøre seg en berettiget forventning om at en forsikring vil bli fornyet, ikke bare en, men flere ganger, og i et relativt betydelig antall tilfelle.
Det må imidlertid være klart at man ikke kan se fornyelsesprovisjonen utelukkende som en del av tegningsprovisjonen, bare med den særegenhet at den er betinget av at forsikringen blir fornyet. Tvert imot må man gå ut fra at fornyelsesprovisjonen mer eller mindre, og kanskje for en vesentlig del, er betaling for arbeid med å bevare forsikringen. Det er forutsatt at agenten, i egen og selskapets interesse, gjør sitt beste for at forsikringen skal bli opprettholdt og ikke bli overført til et annet selskap.
Side:523
Når man således bare delvis kan se fornyelsesprovisjonen som en betinget tegningsprovisjon og med utsatt forfallstid, blir stillingen en annen enn den ellers ville ha vært. I den utstrekning man må se fornyelsesprovisjonen som en bevaringsprovisjon, er provisjonen avtalt med fremtidig arbeid for øye. Ser man isolert på denne del av provisjonen er det, etter rettens oppfatning, ikke tilstrekkelig grunn til å anta at provisjonssatsen ikke kan endres med virkning for eldre forsikringer. I avtalen om fornyelsesprovisjon ligger det da ikke annet eller mer enn i en vanlig lønnsavtale. I mangel av avtale i motsatt retning må vilkårene for ennå ikke utført arbeid når som helst kunne endres, under iakttagelse av lovlig oppsigelsesfrist og på saklig grunnlag. En tilbakevirkende kraft av rettsstridig karakter ville det bare bli spørsmål om hvis satsene ble redusert for en forsikringstermin som agenten ved sitt arbeid allerede hadde sikret. Retten gjør oppmerksom på at det ikke i den foreliggende sak er tale om såkalte flerårige forsikringer, tegnet for et nærmere bestemt antall år. I slike tilfelle ville man kunne si at hele arbeidet var utført i og med tegningen.
Retten anser det klart at man ikke kan spalte fornyelsesprovisjonen opp i to deler som rettslig skal vurderes forskjellig. Om man regner med de to elementer, utsatt tegningsprovisjon og bevaringsprovisjon, er de begge bestanddeler av ett og samme krav, og det vil ikke engang tilnærmelsesvis være mulig å fastslå et prosentvis eller tallmessig forhold mellom dem. Man må se det hele som et enkelt krav, og det avgjørende for den rettslige vurdering må i første rekke være hva man vil anse for å være det mest karakteristiske trekk. Retten fester i denne forbindelse oppmerksomheten ved det som er spørsmålet i den foreliggende sak. Det har ikke vært på tale å berøve saksøkeren hans fornyelsesprovisjon. Det som foreligger er at saksøkte, som ledd i en lønnsregulering, også har foretatt en reduksjon for så vidt angår fornyelser av eldre forsikringer. Reguleringen i sin alminnelighet anser retten saklig begrunnet, noe som saksøkeren selv synes å erkjenne. Provisjonssatsene ble fastsatt i håpet om en betydelig større innsats for saksøkte enn den som karakteriserer saksøkerens virksomhet i dag. Saksøkeren, som er anerkjent dyktig, har funnet det mer formålstjenlig å ofre seg for andre arbeidsoppgaver. Det er av vesentlig betydning å være klar over dette moment. Saken begrenses til et spørsmål om fornyelsesprovisjonens karakter må medføre at den holdes utenfor en ellers godkjent lønnsregulering. Det bør her også nevnes at satsene eller nedsettelsen ikke er blitt lavere enn for selskapets agenter i sin alminnelighet.
Retten har ikke i fornyelsesprovisjonens blandede karakter funnet tilstrekkelig grunnlag for den oppfatning at den for eldre forsikringer må holdes utenfor reguleringen. Det kan ikke anerkjennes at fornyelsesprovisjonen i den grad må sees som en utsatt tegningsprovisjon at en reduksjon innenfor rimelige grenser må ansees uberettiget. Når det er avtalt både tegningsprovisjon og fornyelsesprovisjon kan agenten regne med en løpende inntekt, utenom den som han til enhver tid skaffer seg ved nytegninger. Han må imidlertid være forberedt på ganske sterke variasjoner. For det første er det uvisst om en forsikring vil bli fornyet eller ikke, og for det annet vil provisjonens størrelse variere med premiene. En nedsettelse av premiene vil umiddelbart få konsekvenser for provisjonen. Man vil på bakgrunn av dette se at fornyelsesprovisjonen ikke i bestemt beløp kan utgjøre noen del av tegningsprovisjonen, slik at agenten skal ha beløpet
Side:524
ubeskåret. Det er etterfølgende omstendigheter som i større eller mindre utstrekning vil avgjøre provisjonens størrelse, og retten finner ikke å kunne sette en etter forholdene rimelig regulering i en særstilling. Den oppfatning som retten her har gitt uttrykk for synes i resultatet å ha støtte i en uttalelse som er gitt av Den norske Forsikringsforenings 20-mannsutvalg. Saksøkte forela utvalget spørsmål om det er i strid med god forretningsskikk at et skadeforsikringsselskap, som har oppsagt en Oslo-inspektør på grunn av mindre tilfredsstillende arbeidsresultater, endrer fornyelsesprovisjonen av hans portefølje slik at den svarer til de for selskapets agenter i sin alminnelighet anvendte. Til dette spørsmål svarte utvalget nei.
Når det gjelder den sedvanemessige oppfatning har man ikke bare fått spørsmålet belyst gjennom 20-mannsutvalgets uttalelse. Det har vært gitt uttalelser om dette forhold i parts- og vitneforklaringer. Etter rettens oppfatning er det ikke godtgjort at det foreligger noen sedvane som står i strid med den oppfatning som retten er kommet frem til. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Per Anker og Arne Aas og tilkalt dommer, byfogd K. Høvde):
- - -
Lagmannsretten viser om sakens forhistorie til byrettens fremstilling. Det skal tilføyes at Andreassen etter hva han selv opplyser, sluttet sin inspektørvirksomhet og gikk over til bare å være agent for Sigyn, da reisene opphørte i 1940-41. Han hadde kontor i selskapets lokaler til 1946.
Lagmannsretten, som kommer til samme resultat som byretten, skal i det følgende behandle de spørsmål som fremdeles er aktuelle etter den begrensning saken er gitt i ankeinstansen.
Lagmannsretten er enig med byretten i at ordlyden i Sigyns alminnelige agentkontrakter ikke kan tillegges betydning i nærværende sak og tiltrer i det vesentlige byrettens begrunnelse for så vidt.
Den ankende part påberoper seg bl.a. at nedreguleringen av satsene for fornyelsesprovisjon er uberettiget fordi den åpenbart er i strid med de synbare forutsetninger for Andreassen da han opparbeidet porteføljen. Dette kan ikke føre frem. Det påberopes ikke lenger at direktør Ringnes ga Andreassen tilsagn om å få beholde fornyelsesprovisjonen uendret, og det kan ikke sees at Sigyn har, hatt grunn til å regne med at det for Andreassen skulle gjelde andre vilkår enn de som følger av alminnelige regler om en forsikringsagents rettigheter. Det er da slike alminnelige regler man må falle tilbake på, og retten er enig med byretten i at Andreassens krav ikke kan bygges på dem. Lagmannsretten slutter seg - med etterfølgende tilføyelser - i det vesentlige til byrettens begrunnelse for denne oppfatning.
Retten finner det unødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om forsikringsselskapet plikter å klarlegge og godtgjøre sakligheten av motivene for en slik nedregulering av provisjonssatser som her er foretatt. I nærværende tilfelle kan det iallfall ikke være noen tvil om motivet og dets saklighet. Grunnen er klart angitt i Sigyns brev av 31. oktober 1949. Det var den at Andreassen etter vel 3 års forløp - siden selskapet skrev til ham i 1946 - ikke var kommet i gang igjen med akkvisisjonsarbeid i selskapets bransjer. At hans nytegninger i denne perioden var særdeles beskjedne, fremgår av en oppstilling Sigyn har gjort i et brev av 8. januar 1954 til
Side:525
advokat Winsnes, og forholdet har åpenbart sin forklaring i at Andreassen hadde skaffet seg et handelsagentur og ikke hadde tilstrekkelig tid eller interesse til overs for forsikringsagenturet. Selv om det da ikke var noe å si på hans arbeid med bevaring av den gamle porteføljen - Sigyn hevder at hans innsats også for så vidt var liten, - kan det ikke sees å være usaklig at selskapet ved regulering av fornyelsesprovisjonene har tatt hensyn til at akkvisisjonsarbeidet sviktet. - - -