Rt-1959-581

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-06-06
Publisert:	Rt-1959-581
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 73 B/1959
Parter:	Jens Mangor Pedersen (overrettssakfører Knut Askvig - til prøve) mot Evald Sørensen (høyesterettsadvokat Ivar Steig).
Forfatter:	Roll Matthiesen, Leivestad, Heiberg, Bendiksby, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907) §42

Dommer Roll Matthiesen: Jens Mangor Pedersen solgte i 1954 sin kjøttforretning i Oslo til Evald Sørensen og Ivar Wigforss. Forretningen ble drevet av Evald Sørensen, og da han mente at selgeren hadde gitt uriktige opplysninger, reiste han sak mot Pedersen med krav om hevning av kjøpet og erstatning, subsidiært prisavslag. Ved Oslo byretts dom av 27. oktober 1956 ble Pedersen frifunnet og tilkjent 350 kroner i saksomkostninger. Evald Sørensen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, hvor han begrenset saken til å kreve en erstatning på 16 700 kroner. Lagmannsretten avsa den 10. februar 1958 dom med denne domsslutning:

«Jens Mangor Pedersen dømmes til å betale til Evald Sørensen 8000 kroner med 4 prosent årlig rente fra 20. juli 1955 til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Pedersen har påanket dommen til Høyesterett. Han har nedlagt sådan påstand:

Side:582

«J. M. Pedersen frifinnes og tilkjennes sakens omkostninger for samtlige retter.»

Evald Sørensen har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Oslo byrett til avhør av partene, deres ektefeller og to vitner. Det er fremlagt noen nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å nevne.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de tidligere retters domsgrunner. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Den salgsoppgave Hugo Eid A/S satte opp i februar 1954 inneholdt følgende: «Omsetning nu ca. kr. 150 000 pr. år, som bør kunne økes.» Denne positive uttalelse sier klart at det var siste års omsetning som beløp seg til ca. 150 000 kroner. Det er ikke antydet noe om at tallet fremkom på grunnlag av en gjennomsnittsberegning for flere år. Oppgaven var uriktig, idet omsetningen i 1953 var 116 700 kroner - i 1952 126 000 kroner. Den ville for øvrig også ha vært uriktig som gjennomsnittstall for årene 1951, 1952 og 1953, idet den gjennomsnittlige omsetning for disse år var 129 700 kroner. Det er noe uklart hvorledes Hugo Eid A/S kom til å gi den nevnte oppgave. Jeg finner imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på dette, da det er på det rene at Pedersen ikke foretok noe for å beriktige salgsoppgaven etterat han med brev fra Hugo Eid A/S av 8. februar 1954 fikk seg forelagt oppgaven med anmodning om straks å gi underretning hvis det var noen feil i den. Jeg kan ikke godta Pedersens anførsel om at han i februar 1954 ikke kunne oppgi tallet for 1953 fordi årsregnskapet for 1953 da ikke var gjort opp. Slik uttalelsen i salgsoppgaven var utformet, hadde han plikt til å bringe tallet for siste år på det rene, og dette ville for øvrig ha vært en meget enkel sak i betraktning av at det bare var spørsmål om forretningens bruttoomsetning. For øvrig ble kjøpekontrakten først opprettet 10. april 1954, og på dette tidspunkt hadde Pedersen gjort opp regnskapet for 1953. Jeg finner ikke å kunne tillegge det noen betydning at Hugo Eid A/S anførte på salgsoppgaven: «Uten forbindtlighet. Oppgaven garanteres ikke, men antas å være riktig.» Dette forbehold fra meglerens side fritar ikke selgeren fra plikten til å gi riktige opplysninger, eventuelt beriktige mulige feil og misforståelser fra meglerens side.

Etter min mening må salgsoppgaven forståes slik at den tilsikret en omsetning på ca. 150 000 kroner siste år. Da dette langt fra var tilfelle, foreligger en mangel som etter kjøpslovens §42, 2. ledd må medføre erstatningsplikt, hvis ikke andre omstendigheter avskjærer erstatningskravet. Noen slike omstendigheter foreligger ikke. Sørensen kjøpte en igangværende forretning i den hensikt å fortsette i samme bransje. Jeg er enig med

Side:583

lagmannsretten i at det må legges til grunn at Sørensen - som en kjøper vanligvis gjør - la avgjørende vekt på salgsoppgavens opplysning om omsetningen. Og jeg kan ikke være enig med Pedersen i at Sørensen har tapt retten til å kreve erstatning på grunn av unnlatelse av å undersøke regnskapene. Sørensen hadde i salgsoppgaven fått en klar opplysning om omsetningen, og han fikk ikke noen oppfordring om å kontrollere opplysningen ved hjelp av regnskapene. Han hadde heller ikke noen grunn til å tvile på at den gitte opplysning var riktig. På bakgrunn herav og på bakgrunn av Pedersens unnlatelse av å foreta beriktigelse, et forhold som må karakteriseres som grovt uaktsomt, kan Sørensens passivitet ikke tillegges betydning.

Jeg er enig med lagmannsretten i at Sørensen ikke har forspilt sitt erstatningskrav på grunn av for sen reklamasjon. Den gitte opplysning om omsetningen gjaldt for ett driftsår, og han måtte derfor under de foreliggende omstendigheter være berettiget til å vente med å reklamere til resultatet av ett års drift forelå. Den første skriftlige reklamasjon fremkom den 24. mai 1955, men det er på det rene at Sørensen reklamerte muntlig på et tidligere tidspunkt, antagelig i april 1955.

Da partene er enige om at erstatningen skal settes til 8000 kroner hvis erstatningsplikt finnes å foreligge, vil lagmannsrettens dom bli å stadfeste.

Jeg antar at lagmannsrettens avgjørelse av spørsmålet om saksomkostninger bør bli stående. Etter resultatet må Pedersen imidlertid betale saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Jens Mangor Pedersen til Evald Sørensen 1800 - atten hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Bendiksby og Eckhoff: Likeså.

Av byrettens dom (dommer T. Juell):

Ved kontrakt av 10. april 1954 solgte saksøkte Jens Mangor Pedersen til saksøkeren Evald Sørensen og Ivar Wigforss sin kjøttforretning i - Konowsgt. nr. 80 i Oslo. Kjøpesummen var kr. 28 000. Med i handelen fulgte forretningens inventar og maskiner ifølge spesifisert liste. Varebeholdningen ble overtatt særskilt etter opptelling. Forretningen ble overtatt fra 1. mai 1954. Saksøkeren drev så forretningen, men det viste seg ut på vinteren 1955 at det var vanskelig å få den til å bære seg. Den ble derfor stengt i oktober 1955. Saksøkeren har ment at han fikk uriktige opplysninger om størrelsen av omsetningen da han skulle kjøpe og har derfor ved

Side:584

stevning datert 26. april 1956 anlagt denne sak for å få kjøpet omgjort eller iallfall et prisavslag. - - -

Retten skal bemerke at ifølge opplysninger som saksøkte har gitt under hovedforhandlingen, har han svennebrev og næringsbrev som slakter og pølsemaker. Han har drevet forretningen i Konowsgt. siden 1932 som han og hans familie i alt 4 personer har levet av. Da han fikk tilbud om en forretning utenbys, ga han sommeren 1953 salgsoppdrag til eiendomsmegler Wohrm og ga da opplysning om at omsetningen var ca. kr. 150 000. Fra Wohrm hadde Pedersen hatt tilbud om salg til kr. 30 000. I begynnelsen av 1954 gikk salgsoppdraget over til Hugo Eid A/S. Pedersen forlangte da skriftlig kr. 35 000. For maskiner og inventar hadde han tidligere hatt tilbud på kr. 45 000. - - -

Av lagmannsrettens dom (kst. lagmann Kr. Strømsted, lagdommer J. Aars Rynning og tilkalt dommer, sorenskriver Mentz Darre Lødrup):

- - -

Lagmannsretten bemerker:

Som det vil fremgå av byrettens dom har byretten regnet med at Sørensen i de første 12 måneder han drev forretningen (1. mai 1954-1. mai 1955) oppnådde en omsetning på kr. 136 800. Under ankeforhandlingen har Sørensen imidlertid opplyst at dette beløp er feilaktig, idet det også inkluderer salg av en bil og endel møbler. Det riktige omsetningsbeløp for forretningen skal være ca. kr. 125 000. Denne opplysning er ikke bestridt av ankemotparten.

Det må etter Pedersens forklaring antas at han sommeren 1953 ga salgsoppdrag til eiendomsmegler Wohrm og at han til denne ga disse opplysninger om omsetningen:

1950 kr. 174 787,71

1951 » 144 515,94

1952 » 128 300,00

kr. 447 603,65: 3 = kr. 149 603,65.

I begynnelsen av 1954 overførte han salgsoppdraget til Hugo Eid A/S. Hvorvidt han også overfor dette firma oppga de nevnte tall eller om han kort og godt opplyste at omsetningen var ca. kr. 150 000 er uklart. Imidlertid ble som foran nevnt den nåværende omsetning i meglerens salgsoppgave angitt å være ca. kr. 150 000 og at den burde kunne økes. Denne salgsoppgave ble med brev fra Hugo Eid A/S av 3. februar 1954 tilsendt Pedersen med anmodning om å beriktige mulige feil i oppgaven. Noen beriktigelse fremkom imidlertid ikke fra Pedersens side. Retten må etter dette konstatere at salgsoppgaven ga et villedende bilde av omsetningens størrelse og at Pedersen var kjent med dette.

Om forhandlingene mellom Pedersen og kjøperne har Ivar Wigforss, som iallfall formelt sto som kjøper sammen med Sørensen, forklart at han før kjøpets avslutning fikk Pedersens garanti for at det i salgsoppgaven oppførte beløp på ca. kr. 150 000 medførte riktighet, og at omsetningen burde kunne økes. Pedersen benektet dette. Det er enighet mellom Pedersen og Sørensen om at det iallfall dem imellom ikke ble nevnt noe om omsetningens størrelse, liksom Sørensen heller ikke krevet å få gjennomgå forretningens regnskaper. Grunnen til dette var etter Sørensens, fru

Side:585

Sørensens og Wigforss' forklaringer at fru Sørensen, som er religiøs, mente at det ikke var noen grunn til ikke å stole på Pedersen, som også er religiøs.

Pedersen hevder, på grunnlag av kjøperens passive holdning, at når det gjaldt omsetningen og regnskapene, at omsetningens størrelse ikke på noen måte var motiverende for kjøpet. Det var forretningens inventar, maskiner m.v. med husleierett de kjøpte, ingen goodwill.

Retten finner ikke å kunne gi Pedersen medhold heri. Rent generelt finner retten at det må være innlysende at omsetningens størrelse må være av stor betydning ved kjøp av forretninger, og retten har ingen grunn til å anta at forholdet skulle være noe annerledes i nærværende tilfelle. Retten godtar derfor Sørensens forsikring om at han la avgjørende vekt på de opplysninger om omsetningen som var gitt i salgsoppgaven.

Retten finner som nevnt at salgsoppgaven gir et villedende bilde av omsetningen, både på grunn av dennes sterkt synkende tendens og at det overhodet ikke er opplyst noe om tallet for 1953 som var sunket ytterligere til kr. 116 700. Retten mener at Pedersen - uansett om han har gitt noen garanti overfor Wigforss eller ikke - måtte forstå at Sørensen henholdt seg til salgsoppgaven og finner at han hadde plikt til å opplyse det riktige forhold. Ved å unnlate dette mener retten at Pedersen har handlet mot god forretningsskikk i en grad som må betegnes som erstatningsbetingende uaktsomhet. Pedersen har riktignok henvist til at han foruten den ordinære omsetning ved forretningen også drev omsetning av kjøtt en gros og har fremlagt en oppgave over salg til Kjøtthallen som viser salg i 1953 for kr. 48 548,25 og i 1954 kr. 42 057,04. Retten finner imidlertid at denne geskjeft lå utenfor det som var gjenstand for salget til Sørensen, og at den omsetning det her gjelder således ikke har noen betydning. Pedersen har videre pekt på at Sørensen i begynnelsen av 1955 ga Hugo Eid A/S i oppdrag å selge forretningen for kr. 37 000 (senere redusert til kr. 28 000) og at han da anslo omsetningen til ca. kr. 140 000. Retten finner imidlertid at heller ikke dette forhold endrer dens standpunkt når det gjelder Pedersens erstatningsplikt. Som nevnt viste det seg at omsetningen for det første år bare nådde opp i ca. kr. 125 000. - - -