Rt-1959-59

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-01-24
Publisert:	Rt-1959-59
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 10/1959.
Parter:	1. Trondheim Elektrisitetsverk, 2. Lars Graabak (overrettssakfører Kaare J. Tapper - til prøve) mot Strinda herredsstyre (høyesterettsadvokat Otto Jebens).
Forfatter:	Schei, Hiorthøy, Thrap, justitiarius Wold. Mindretall: Leivestad
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §19, §26, Byskatteloven (1911) §19, §21, Domstolloven (1915) §21, Tvistemålsloven (1915) §172, §6

Dommer Schei: Trondheim Elektrisitetsverk ble for skatteårene 1952/53 og 1953/54 inntektsbeskattet i Strinda ved prosentligning av sine anlegg der i henhold til landsskattelovens §19 annet ledd, første punktum, og ved siden av det, for nettoinntekten av verkets salg av elektrisk kraft i Strinda etter samme ledds annet punktum. Trondheim Elektrisitetsverk, som mente at det ikke var adgang til å anvende disse bestemmelser ved siden av hverandre, brakte saken inn for en særskilt klagenemnd, som ved kjennelse av 19. oktober 1954 kom til at «§19 annet ledds første punktum og annet punktum ikke kan anvendes kumulativt».

Strinda kommune reiste deretter sak om ligningen ved Gauldal herredsrett, som den 25. januar 1957 avsa dom med denne domsslutning:

«Den særskilte klagenemnds avgjørelse av 19. oktober 1954 oppheves for så vidt inntektsansettelsen angår, og likningen av Trondheim Elektrisitetsverk i Strinda for skatteårene 1952/53 og 1953/54 hjemvises i samme utstrekning til ny behandling av klagenemnda.

Side:60

Ved siden av prosentlikning etter landsskattelovens §19, 2. ledd, 1. punktum blir Trondheim Elektrisitetsverk i den forbindelse også å inntektsbeskatte for kraftsalg i Strinda etter samme paragrafs annet ledd, 2. punktum.

Hver av partene bærer sine omkostninger i saken.»

Herredsretten var i saken satt med tre rettskyndige dommere i henhold til domstollovens §21, siste ledd.

Trondheim Elektrisitetsverk har påanket herredsrettens dom, og anken er med samtykke av Høyesteretts kjæremålsutvalg brakt direkte inn for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §6.

Begge parter gjør for Høyesterett stort sett gjeldende det samme som for herredsretten, og jeg kan derfor i all vesentlig innskrenke meg til å vise til den fremstilling som herredsretten har gitt av deres anførsler. Trondheim Elektrisitetsverk hevder således at et kommunalt elektrisitetsverk som både har anlegg i en kommune og selger elektrisk kraft der, i det hele tatt ikke kan skattlegges for strømsalget etter landsskattelovens §19, 2. ledds annet punktum. Det kan etter verkets mening bare prosentlignes for anleggsverdien etter samme ledds første, punktum. De ankende parter har nedlagt denne påstand:

«1. Klagenemndas kjennelse av 19. oktober 1954 stadfestes.

2. Ankemotparten tilpliktes å betale de ankende parter saksomkostninger for begge retter.»

Strinda kommune gjør på sin side gjeldende at de to bestemmelser i §19 annet ledd er sideordnet og at begge kommer til anvendelse i det foreliggende tilfelle. Kommunen har påstått herredsrettens dom stadfestet og seg tilkjent saksomkostninger for begge retter.

Med hensyn til de nærmere enkeltheter i saksforholdet viser jeg til herredsrettens domsgrunner.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten.

Jeg er enig i at lovteksten ikke klart viser hvordan bestemmelsene i landsskattelovens §19 annet ledd er å forstå på det punkt tvisten gjelder. Etter min oppfatning er det da naturlig å se på hvordan loven i samme paragrafs første ledd har løst det tilsvarende spørsmål for verker som eies av andre enn kommuner.

For et ikke-kommunalt verk som er skattepliktig i flere kommuner, gir første ledd to bestemmelser om inntektsbeskatningen: Av nettoinntekten blir for det første «inntil 5 pst. årlig av de skattepliktige formuesverdier forholdsmessig å fordele til beskatning med den ene halvdel på samtlige disse verdier og med den annen halvdel på verdien av kraftanlegg og fordelingsanlegg». Deretter skal «mulig overskytende inntekt komme til beskatning i de distrikter, hvortil salg av elektrisk energi finner sted, i forhold til dettes størrelse». Selv om disse bestemmelser fremtrer som regler om fordeling av verkets skattepliktige inntekt, innebærer den første av dem i realiteten at verkets anleggsverdier innføres som skattefundament ved inntektsbeskatningen i de kommuner hvor anleggene ligger, med inntil

Side:61

den fastsatte prosent. I kommuner hvor verket ikke bare har anlegg, men også selger elektrisk kraft, vil begge bestemmelser, slik som jeg forstår loven, få anvendelse ved siden av hverandre, forutsatt at verkets nettoinntekt er tilstrekkelig stor. Dette er også partene i denne sak enige om. Verket vil således i disse tilfelle bli prosentlignet for anleggsverdiene og dessuten beskattet for nettoinntekten av kraftsalget i vedkommende kommune, med den begrensning at det tilsammen ikke må skattlegges et større beløp enn verkets hele nettoinntekt utgjør.

Når bestemmelsene i første ledd ikke også er gjort gjeldende for kommunale elektrisitetsverker, skyldes det etter forarbeidene til skatteloven av 1911 de særlige forhold som her knytter seg til prisfastsettelsen. Mens et privatleiet elektrisitetsverk normalt vil fastsette sine priser på forretningsmessig grunnlag, spiller mange andre hensyn inn når en kommune fastsetter kraftprisen innenfor sitt eget område. De fremmede kommuner som et kommunalt elektrisitetsverk har anlegg i, ville derfor ikke være tjent med at verkets regnskapsmessige inntekt skulle danne grunnlaget for deres inntektsbeskatning av disse anlegg. For å løse denne vanskelighet bestemmer §19 annet ledds første punktum at den skattbare inntekt av slike anlegg alltid skal regnes å utgjøre «5 pct. av nettoformuen (jfr. §36, 5. led) i kraftanlægget og fordelingsanlægget og 2 1/2 pct. av nettoformuen i ledningerne». Ved denne bestemmelse har loven således direkte innført den samme beskatningsform for anleggsverdiene, som fordelingsregelen i første ledd i realiteten fastsetter for privateiede elektrisitetsverker.

De særlige forhold som knytter seg til kommunale elektrisitetsverkers prispolitikk, gjør seg imidlertid ikke gjeldende ved deres salg av elektrisk kraft utenfor kommunens eget område; i slike tilfelle vil også de kommunale verker normalt legge forretningsmessige hensyn til grunn. Når det gjelder inntektene av kraftsalg utenfor kommunen, er det således ikke grunn til å ha prinsipielt forskjellige lovbestemmelser for de to grupper, og §19 annet ledds siste punktum fastsetter derfor - på linje med bestemmelsen i første ledds siste punktum om privateiede verkers kraftsalg - at de virkelige nettoinntekter av denne omsetning skal komme til beskatning. Når loven imidlertid for kommunale verker som nevnt ikke har funnet å kunne trekke inn også verkets samlede inntekt som beregningsfaktor, har det her heller ikke vært plass for den begrensning av den skattepliktige inntekt som første ledd fastsetter. Som jeg senere skal komme tilbake til, kan imidlertid dette forhold ikke bringe kumulasjonsspørsmålet i en annen stilling. Når forholdet er at en kommune etter §19 første ledd kan inntektsbeskatte et privateiet elektrisitetsverk både for anleggsverdiene og for inntektene av strømsalget i kommunen, ville det etter min mening ikke bli god sammenheng i reglene om annet ledd skulle være slik å forstå at kommunen, når det gjelder kommunale elektrisitetsverker, bare skulle kunne skattlegge anleggsverdiene, men ikke salgsinntektene.

Side:62

Hverken lovteksten eller de forhold som har ført til særlige beskatningsregler for kommunale elektrisitetsverker, gir holdepunkt for en slik forståelse. De to bestemmelser i annet ledd er etter lovens ordlyd sideordnet. Heller ikke står de to beskatningsformer i et slikt forhold til hverandre at man kan slutte seg til at meningen må ha vært at anvendelsen av bestemmelsen i første punktum utelukker anvendelse av den annen. Tvert om ville det - som herredsretten har pekt på - virke åpenbart urimelig om den omstendighet at elektrisitetsverket har et kanskje ubetydelig anlegg i kommunen, skulle bevirke at salgsinntektene der ikke kunne beskattes, uansett hvor store disse måtte være.

Den ankende part har sterkt fremholdt at en kumulativ anvendelse av bestemmelsene leder til dobbeltbeskatning og at det må ha formodningen mot seg at dette kan ha vært lovens mening. Det er henvist til at den prosentsats loven fastsetter, bygger på rentabilitetsberegninger, og at inntektene ved kraftsalg derved i virkeligheten kommer under beskatning gjennom prosentligningen av anlegget. Jeg finner ikke at dette kan føre frem. Som fremholdt i Ot. prp. nr. 5 for 1909 og i Innst. O VI/1909 fra den forsterkede budsjettkomité, skriver et elektrisitetsverks inntekter seg fra en rekke faktorer, som hver for seg bare kan tillegges betydning som en del av den samlede virksomhet. Som tre av hovedfaktorene er spesielt nevnt produksjon av elektrisk strøm i kraftanlegg, overføring av strømmen og salg og fordeling av den. Det er også understreket hvilken betydning detaljomsetningen har for verkets inntekter. Prosentligning av et kraftanlegg, en overføringslinje, en transformatorstasjon eller et fordelingsnett, basert på rentabilitetsberegning for dette spesielle anlegg, kan, så vidt jeg forstår, ikke ta sikte på å bringe under beskatning verkets samlede inntekter, men bare den inntekt som kan sies å knytte seg til den begrensede del av verket det er tale om.

Det er neppe tvilsomt at det kan forekomme tilfelle hvor en kumulativ anvendelse av de to bestemmelser leder til dobbeltbeskatning. Jeg kan imidlertid ikke se at dette forhold er avgjørende for lovens forståelse. De særlige omstendigheter som gjør at §19 annet ledd har måttet gi avkall på den begrensning som sikrer private elektrisitetsverker mot dobbeltbeskatning, har ingen tilknytning til spørsmålet om bestemmelsene kan anvendes ved siden av hverandre. Det er også grunn til å peke på at det for kommunale elektrisitetsverker foreligger omstendigheter som gjør at betenkelighetene ved en mulig dobbeltbeskatning i andre kommuner neppe virker med den samme styrke som ellers. Det gjelder her forhold kommuner imellom, og en vesentlig del av et kommunalt elektrisitetsverks samlede inntekt vil normalt knytte seg til virksomhet innenfor eierkommunen. Disse inntekter er etter landsskattelovens §26e og byskattelovens §21c helt fritatt for formues- og inntektsskatt.

Alt i alt mener jeg at de beste grunner taler for å forstå

Side:63

loven slik at de to bestemmelser i §19 annet ledd kan anvendes kumulativt. Etter de opplysninger som foreligger, må jeg også gå ut fra at det er denne forståelse av loven som vesentlig har vært fulgt i praksis i de senere år, etterat Riksskattestyret la den til grunn i en voldgiftsdom av 23. februar 1937 i sak mellom Akershus elektrisitetsverk og Stange kommune. Jeg nevner i denne forbindelse at det etter denne tid også for domstolene har vært oppe saker der begge parter uten videre har bygget på at bestemmelsene i annet ledd kan anvendes kumulativt, jfr. således høyesterettsdom inntatt i Rt-1938-875.

Jeg bemerker til slutt at det helt fra først av har vært uklarhet om forståelsen av §19 annet ledd, og at det kan være delte meninger om hvordan beskatningsspørsmålet på dette område bør løses kommunene imellom. Siden skattelovene ble gitt, har også forholdene endret seg vesentlig når det gjelder kraftforsyningen. Etter min oppfatning taler gode grunner for at lovgivningsmyndighetene tar disse skattespørsmål opp, jfr. også uttalelser i innstilling fra skattelovkommisjonen av 1929 flg.

Jeg finner etter sakens art at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Leivestad: Jeg er under tvil kommet til et annet resultat enn førstvoterende.

Jeg er enig i at lovteksten ikke gir noen sikker løsning, og at man heller ikke i lovforarbeidene kan finne noen klar veiledning. Dertil kommer at ingen av de to løsninger det er spørsmål om, den kumulative og den alternative, fører til et praktisk tilfredsstillende resultat. Den kumulative, som går ut på at anleggskommunen samtidig skal kunne skattlegge anlegg etter landsskattelovens §19 annet ledd første og annet punktum, fører til sterk underbeskatning. Så vidt jeg kan forstå, har den situastilling for kommunale elektrisitetsverk enn for private, mens den alternative, som går ut på at anleggskommunen bare kan skattlegge etter §19 annet ledd første punktum, lett vil kunne føre til sterk underbeskatning. Så vidt jeg kan forstå, har den situasjon som er aktuell i den foreliggende sak, og ofte ellers, at den kommune som har større eller mindre anlegg i en annen kommune, også selger betydelige mengder kraft til den, ikke vært nærmere overveiet i forarbeidene.

Jeg er likevel blitt stående ved at den såkalte alternative løsning stemmer best med tanken i den ordning for beskatning av kommunale kraftverk som landsskattelovens §19 annet ledd innførte. Så vidt jeg kan forstå, regnet man da man innførte en

Side:64

fast prosentvis inntektsskatt av anleggsverdien til anleggskommunen, ikke med noen ytterligere beskatning. Denne faste sats mente man svarte til sakkyndiges beregning av anleggenes påregnelige rentabilitet, og den ble visstnok oppfattet som temmelig høy.

De særlige regler for beskatning av kraftverk kom inn i loven bl.a. etter henvendelse fra Kristiania formannskap, med tilslutning bl.a. fra Trondhjem. Jeg viser her til Innst. O VI/ 1909. At det fra byenes side ikke har vært tenkt på muligheten av at den faste skattesats for anlegg i andre kommuner skulle kunne lede til dobbeltbeskatning, synes selvsagt. Men jeg kan heller ikke finne at man i stortingskomiteen har vært inne på den tanke at den faste skattesats skulle kunne kumuleres med skatt på omsetning etter §19 annet ledd annet punktum.

At en slik forståelse ville være urimelig og føre til uheldige resultater, ble meget sterkt fremholdt av skattelovkommisjonen av 1929, jfr. Innst. XI/1933. Den foreslo da også annet punktum i §19 annet ledd opphevet.

Ordlyden i §19 annet ledd kan ikke med nødvendighet føre til en kumulativ anvendelse. Tvert om antar jeg at den alternative anvendelse er den som har vært den vanlige i praksis i den første tid, noe som nok også kan henge sammen med at de kommunale verkers økonomi ofte var dårlig.

At en alternativ anvendelse kan føre til meget sterk underbeskatning, er jeg helt klar over. Det er også mulig at den kumulative anvendelse av §19 annet ledd i den senere tid er blitt alminnelig i praksis, noe det dog ikke er gitt nærmere opplysninger om. At den alternative anvendelse også er blitt fulgt kontinuerlig, og blitt funnet best i samsvar med loven også av et fylkesskattestyres klagenemnd, gir imidlertid denne sak et tydelig eksempel på.

Under disse omstendigheter finner jeg det rimeligst å bli stående ved den alternative anvendelse, som jeg oppfatter som den historisk best begrunnede forståelse av en i dag inadekvat lovbestemmelse.

Da jeg er i mindretall, former jeg ingen konklusjon.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Thrap og justitiarius Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriverne Ingvar Høstad, Alf Glad og Aage Thor Falkanger):

Trondheim Elektrisitetsverk, som eies av Trondheim kommune har sine kraftanlegg langs Nidelven. Således har det to anlegg ved Svean i Klæbu, et ved Øvre Lerfoss i Tiller og et ved Nedre Lerfoss i Strinda. Halvparten av hver av disse fosser ligger også i Strinda, mens de andre halvpartene ligger i Tiller.

Fra Nedre Lerfoss kraftstasjon føres ledningene i jordkabel over Strinda grunn inn i byens område. Det er også et mindre ledningsnett til fabrikker ved Selsbakk, dels i Tiller og dels i Strinda.

Side:65

Fra Øvre Lerfoss kraftstasjon føres også ledningene i jordkabel til Trondheim delvis over Strindas grunn. Parallelt dermed går også en luftlinje.

Fra kraftstasjonene ved Svean går det en luftledning til Moholt transformatorstasjon i Strinda. Der transformeres strømmen ned til 6 kV og med den spenning føres den videre inn i byen i jordkabel over Strindas grunn.

Omtrent 60 pst. av leveringen av kraft til Fjæremsfossens Kommunale Kraftselskap (F.K.K.), som er et interkommunalt selskap, uttas imidlertid med 6 kV spenning fra Moholt transformatorstasjon, mens de resterende 40 pst. av leveringen dertil vesentlig skjer fra Øvre Lerfoss kraftstasjon.

Strinda kommune er parthaver i F.K.K. for ca. 70 pst. Kraftforbruket i Strinda fra F.K.K. utgjør imidlertid ca. 80 pst. av dette selskaps hele omsetning av kraft, mens de resterende ca. 20 pst. av forbruket faller på de øvrige kommuner.

I sin selvangivelse til Strinda for regnskapsåret 1950-51 (tiden 1. juli 1950-30. juni 1951) oppga Trondheim Elektrisitetsverk følgende inntekt til beskatning i kommunen for skatteåret 1952/53:

5 pst. av nettoformuen i kraftanlegg, vannkraft og reguleringserstatninger kr. 937 863,80 kr. 46 893,19

2 1/2 pst. av nettoformuen i kraftledninger kr. 650 000 .... » 16 250,00

Inntekt av funksjonærboliger og Nydalen Mølle » 2 116,00

kr. 65 259,19

med fradrag:

Vedlikehold av funksjonærboliger etc. kr. 5 293,66

Renter av gjeld 4 pst. av kr. 46 200 » 1 843,00

Avskrivninger 2 pst. av kr. 92 400 » 1 848,00

Gårdsskatt og brannkontingent » 2 394,20 » 11 383,86

Netto kr. 53 875,33

Strinda ligningsvesen ansatte imidlertid verkets inntekt i kommunen ved ligningen for nevnte skatteår (1952/53) således:

5 pst. av kr. 1 097 863 kr. 54 893,15

2 1/2 pst. av kr. 711 000 » 17 775,00

Inntekt av funksjonærboliger og Nydalen Mølle » 2 116,00

kr. 74 784,15

- korrigerte fradragsposter » 9 607,86

kr. 65 176,29

+ inntekt av salg av kraft til F.K.K. iflg. beregning » 425 998,62

Netto kr. 491 174,91

I sin selvangivelse til Strinda for regnskapsåret 1951/52 (tiden 1. juli 1951-30. juni 1952) oppga Trondheim Elektrisitetsverk følgende inntekt til beskatning i kommunen for skatteåret 1953/54:

Side:66

5 pst. av nettoformuen i kraftanlegg, vannkraft og reguleringserstatninger kr. 937 863,80 kr. 46 393,19

2 1/2 pst. av nettoformuen i kraftledninger kr. 650 000 » 16 250,00

Inntekt av funksjonærboliger og Nydalen Mølle » 2 170,00

kr. 65 313,19

med fradrag:

Vedlikehold av funksjonærboliger kr. 7 097,78

Renter av gjeld 4 pst. av kr. 46 200 » 1 848,00

Avskrivninger 2 pst. av kr. 92 400 » 1 848,00

Gårdsskatt og brannkontingent » 2 477,64 » 13271,42

Netto kr. 52 041,77

Strinda ligningsvesen ansatte imidlertid verkets inntekt i kommunen ved ligningen for nevnte skatteår (1953/54) således:

5 pst. av kr. 1 525 613 kr. 76 280,00

2 1/2 pst. av kr. 1 178 000 » 29 450,00

Inntekt av funksjonærboliger og Nydalen Mølle » 2 170,00

kr. 107 900,00

v korrigerte fradragsposter » 11 494,00

kr. 96 406,00

+ Inntekt av salg av kraft til F.K.K. iflg. beregning » 440 407,00

Netto kr. 536 813,00

Trondheim Elektrisitetsverk påklaget deretter ligningen av det i Strinda for de nevnte skatteår til særskilt klagenemnd som med driftsbestyrer Lars Graabak, Melhus, som formann og ingeniør Leif Smeby, Orkanger, som varaformann og driftsbestyrer Svein Vognild, Oppdal, som øvrige medlem den 19. oktober 1954 for inntektsligningens vedkommende avsa kjennelse for «at §19 annet ledds første punktum og annet punktum ikke kan anvendes kumulativt.» - - -

Saksøkeren tar sitt utgangspunkt i en uttalelse av den forsterkede budsjettkomité i Indst. O VI - 1909, hvor det side 123 heter:

«I andet led foreslaas særregler for det tilfælde, at en kommune er eier af kraftanlæg udenfor kommunens omraade eller omsætter kraft i fremmede kommuner. For første tilfælde foreslaar komiteen, at indtægten i vedkommende fremmede kommune altid skal ansættes til 5 pct. aarlige renter af nettoformuen (om denne procentsats se ovenfor). Der skal saaledes da ikke ske nogen beregning af den virkelige nettoindtekt i overensstemmelse med reglerne i første led. Det er ligegyldigt, hvorledes kommunen sætter sine priser, og hvad den i virkeligheden tjener ved sin virksomhed. Sker omsætning af kraft udenfor kommunens omraade foreslaar komiteen, at som indtægt skal beskattes den erholdte pris med fradrag af udgifter, herunder produktionsomkostninger, beregnet i forhold til de omkostninger, der falder paa den samlede omsætning. Man antager, at disse regler vil være praktisk let haandterlige og afskjære de vanskeligheder som vilde møte, om man skulde udfinde kommunens virkelige nettoindtægt og fordele denne til beskatning mellem distrikterne.»

Landsskattelovens §19 annet ledd ble nemlig vedtatt i samsvar med

Side:67

nevnte budsjettkomites forslag uten å være endret siden og på bakgrunn av denne uttalelse hevder saksøkeren at man her bare har valget mellom enten kumulativ eller alternativ beskatning. Noe tredje alternativ av noen art kan ikke tenkes. Det finnes ikke et ord i lovens forarbeider som antyder noe slikt. - - -

Retten skal bemerke:

Det er enighet mellom partene om at saken gjelder spørsmålet om kumulativ inntektsbeskatning av Trondheim Elektrisitetsverk i Strinda i tilfelle skal finne sted etter landsskattelovens §19 annet ledd, 1. og 2. punktum. Spørsmålet om hvorledes inntekten av verkets kraftsalg til Strinda gjennom Fjæremsfossens Kommunale Kraftselskap i så fall blir å beregne, ligger således utenfor saken. Videre er det så vidt skjønnes også enighet mellom partene om at det bare kan bli tale om enten alternativ eller kumulativ beskatning. Noen modifikasjon eller variant av disse to beskatningsmåter er det ikke prosedert på av noen av partene.

Når det da gjelder det spørsmål som etter dette foreligger til avgjørelse i denne sak, finner retten for det første at lovens forarbeider ikke gir noen synderlig veiledning i så henseende idet de direkte ikke inneholder annet om dette enn hva som er gjengitt foran fra Indst. O.VI - 1909 23. Og ordet «eller» i første setning kan neppe tillegges noen avgjørende betydning.

Heller ikke finner retten at man kan slutte noe direkte ut fra bestemmelsens ordlyd eller fra paragrafens 1. til annet ledd, slik som partene har vært inne på, da disse to ledd etter rettens oppfatning har helt forskjellige forhold for øye. Mens således første ledd, 2. og 3. punktum bare gjelder hvorledes et ikke kommunalt elektrisitetsverks hele regnskapsmessige inntekt blir å fordele mellom de interesserte kommuner, gir 2. ledd, 1. og 2. punktum ikke bare bestemmelser om hvorledes et kommunalt elektrisitetsverks inntekt skal fordeles mellom disse kommuner, men også hvorledes denne inntekt blir å beregne og ansette.

Videre gir heller ikke skattelovkommisjonen av 1929 i sin Innstilling XI (av 6. mai 1933) noen autoritativ uttalelse om hvorledes paragrafens annet ledd er å forstå. Men så meget må man kunne slutte av denne innstilling at kommisjonen i hvert fall ikke mener at bestemmelsens ordlyd utelukker kumulativ beskatning.

I innstillingen, side 10, 2. spalte flg., heter det nemlig:

«Siste punktum i det nuværende annet ledd inneholder en regel, som har ført til betydelig uenighet og til prosesser. Man skal herom henvise til osv. - - -

Kommisjonen (uthevet) finner, at denne bestemmelse bør utgå. De 5 pct. som er omhandlet i leddets første punktum, er en fiksert inntekt, og der er, såvidt forståes, ingen grunn til at den kommune hvor kraftverket er beliggende, i tillegg (uthevet) til denne inntekt skal kunne beskatte mulig inntekt ved salg utenfor eierkommunen. Heller ikke kan det innses, at en beskatning i den kommune, hvortil (uthevet) kraften leveres, utover den i første punktum omhandlede inntekt, har noen rimelig grunn. Berettigelsen av bestemmelsen måtte i tilfelle ligge deri, at mens den energi, som omsættes innen kommunens eget område, kan tenkes satt til en pris som er bestemt ved hensynet til kommunens skatteborgere og ikke etter forretningsmessige hensyn, vil dette ikke være

Side:68

tilfelle med energi som selges i fremmed kommune. Den inntekt som utspringer av salg i egen kommune, bør derfor settes til en bestemt procent av nettoformuen, mens den øvrige del av inntekten ansettes etter regnskap. Men dette kan ikke føre til, at først den hele (uthevet) inntekt settes til en bestemt procent av den hele (uthevet) nettoformue og deretter den del av inntekten som ansettes etter regnskap kommer i tillegg til den allerede beregnede hele inntekt. Man antar imidlertid heller ikke, at denne dobbelte ansettelse av inntekten bør opprettholdes på den måte, at den regnskapsmessige beregnede inntekt kommer til fradrag i den efter 1ste punktum ansatte inntekt. Denne sistnevnte antas å burde utgjøre den hele inntekt. Den vil i det overveiende antall tilfelle visstnok bli høi nok uten noget tillegg.»

Også de foreliggende dommer i materien går i forskjellig retning.

Mens således Narvik byrett i dom av 7. mars 1941 (nevnt i Utvalg VIII, side 20, men uten inntagelse av noen begrunnelse for rettens avgjørelse) går mot kumulativ beskatning, kommer Drammen byrett i dom av 7. juli 1941 (inntatt i Utvalg VII, side 769) til det stikk motsatte resultat, nemlig «at den kumulative fortolkning som også stemmer best med lovens ordlyd, og iallfall ikke kan sies å stride mot denne - må være den riktige.»

Etter det som er opplyst i sistnevnte dom om sammenhengen dermed synes det heller ikke å kunne tillegges noen betydning at partene i den sak som ble pådømt av Høyesterett den 6. desember 1938 ( Rt-1938-875) var enige om at kumulativ beskatning etter landsskattelovens §19 annet ledd, 1. og 2. punktum kunne finne sted, i samsvar med hva den særskilte klagenemnds avgjørelse gikk ut på. jfr. referatet av herredsrettens dom 1. c. side 879.

Heller ikke foreliggende teori gir etter rettens oppfatning noen bindende veiledning om dette emne etterat Per Rygh senere flere ganger modifiserte hva han tidligere synes å ha uttalt i sin Formue og indtægt, side 362, VI, - noe som også er nærmere omhandlet i forannevnte dom av Drammen byrett av 7. juli 1941 i Utvalg VII, side 771.

Når da stillingen er denne, får retten avgjøre det foreliggende spørsmål slik den finner det rimeligst og rettferdigst ut fra gjeldende lovgivning og ikke de lege ferenda.

Og det som da umiddelbart slår en, er det urimelige i at selv det minste anlegg i en kommune hvortil salg av kraft finner sted skulle kunne utelukke inntektsbeskatning derav uansett i hvor stor målestokk leveringen av kraft skjer, mens selv det minste kraftsalg til en kommune hvor intet anlegg has straks skal kunne betinge inntektsbeskatning derav i denne kommune. Dette er etter rettens oppfatning et for urimelig resultat til at det i mangel av uttrykkelig bestemmelse derom kan antas å ha vært lovgivernes mening. Riktignok kan det herved i enkelte tilfelle komme til å inntrede dobbeltbeskatning. Det samme kan imidlertid også bli tilfelle ved inntektsbeskatning av kraftsalg til en kommune hvor anlegg ikke has og som ingen bestrider hjemmelen til etter landsskattelovens §19 annet ledd, 2. punktum. Og for øvrig er jo det av de saksøkte for våre skattelover påberopte grunnleggende prinsipp om at dobbeltbeskatning ikke må finne sted bare et utgangspunkt for fortolkningen av skattelovene og ikke noen skattelovbestemmelse i seg selv som det ikke

Side:69

kan påvises unntak fra. Det av de saksøkte påberopte grunnleggende prinsipp om den stedbundne beskatning er for øvrig også i beste fall et med bosteds- (og kontor-) beskatningen sideordnet prinsipp, som vanlig regnes som hovedregelen, uten at retten finner det nødvendig å gå nærmere inn derpå i den foreliggende sak.

Idet således retten finner at kumulativ beskatning av Trondheim Elektrisitetsverk i Strinda etter landsskattelovens §19 annet ledd, 1. og 2. punktum kan finne sted, vil saksøkerens påstand i samsvar dermed bli å ta til følge, idet dog retten former sin egen domsslutning.

Saken stiller seg imidlertid så tvilsom at det må ansees for å ha vært fyldestgjørende grunn for de saksøkte til å la den komme for retten, hvorfor hver av partene antas å burde bære sine omkostninger med den etter tvistemålslovens §172 annet ledd. - - -