Rt-1959-666

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-06-18
Publisert:	Rt-1959-666
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 63/1959
Parter:	Einar A. Boge (overrettssakfører Nicolay Wiig - til prøve) mot Sogn og Fjordane fylkeskommune (høyesterettsadvokat Henning Bødtker v/høyesterettsadvokat Hans H. Michelsen).
Forfatter:	Hiorthøy, Thrap, Berger, Skau, justitiarius Wold
Lovhenvisninger:

Dommer Hiorthøy: Einar Boge var 20. oktober 1953 utsatt for en ulykke da han skulle passere Skurvehammeren i Fjaler i Sogn der det ved anledningen pågikk veiarbeid. En stenblokk oppe i fjellet som var løsnet under en utsprengning et par timer tidligere, styrtet ned på veien og tok ham med seg ut i Hovlandsdalsvatnet. Boge ble tilføyet betydelig skade og har fått varig mén ved ulykken. Han reiste erskatningssøksmål ved Sunnfjord herredsrett mot Sogn og Fjordane fylkeskommune, som var ansvarlig for anleggsarbeidet, og fikk medhold ved herredsrettens dom av 27. mai 1955 som har denne domsslutning:

«Sogn og Fjordane fylkeskommune v/fylkesmannen vert dømd til å betala Einar A. Boge kr. 20 000 innan 14 dagar, med 4 prosent rente rekna frå 8. mars 1954 og til summen vert betalt.

Sakskostnader vert ikkje ilagde.»

Herredsretten - den konstituerte sorenskriver med fagkyndige domsmenn - fant at det ikke var utvist ansvarsbetingende uaktsomhet fra veivesenets side, men bygget erstatningsplikten på objektivt grunnlag.

Side:667

Sogn og Fjordane fylkeskommune påanket dommen til Gulating lagmannsrett og Einar Boge motanket, idet han var misfornøyet med det erstatningsbeløp som var fastsatt av herredsretten. Lagmannsretten avsa 16. august 1957 dom i saken med denne domsslutning:

«Sogn og Fjordane fylkeskommune frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lagmannsretten, som var tiltrådt av to fagkyndige domsmenn, var enig med herredsretten i at det ikke var utvist ansvarsbetingende uaktsomhet, men antok at det heller ikke forelå grunnlag for objektivt erstatningsansvar.

Einar Boge, som har vært meddelt bevilling til fri sakførsel for samtlige instanser, har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har ved den oppnevnte prosessfullmektig, overrettssakfører Nicolay Wiig (til prøve), nedlagt slik påstand:

«Sogn og Fjordane fylkeskommune betaler til Einar A. Boge erstatning for utgifter, inntektstap og tap i fremtidig erverv, begrenset oppad til kr. 75 000 med 4 1/2 pst. årlig rente fra saksanlegget til betaling skjer.

Sogn og Fjordane fylkeskommune betaler til det offentlige saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Sogn og Fjordane fylkeskommune har tatt til gjenmæle og har nedlagt denne påstand:

«Gulating lagmannsretts dom av 16. august 1957 stadfestes, idet dog Sogn og Fjordane fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for samtlige retter.»

Partenes anførsler og de nærmere omstendigheter i saken fremgår av de tidligere avsagte dommer. Til bruk for Høyesterett har det vært holdt bevisopptak ved Sunnfjord herredsrett 2. juli 1958 med avhør av den ankende part og 17 vitner og ved Setra herredsrett 9. oktober 1958 med avhør av 3 vitner. Det er fremlagt en rekke nye skriftlige bevismidler, uttalelser, sakkyndige erklæringer m.v. som jeg skal gjøre nærmere rede for i det følgende i den utstrekning jeg finner det påkrevet. Saken står i samme stilling for Høyesterett som for herredsretten og lagmannsretten, men det faktiske saksforhold er bedre belyst ved det nye bevismateriale som er fremskaffet.

Jeg er kommet til det resultat at Sogn og Fjordane fylkeskommune som ansvarlig for veiarbeidet ved Skurvehammeren må være erstatningspliktig overfor Einar Boge for det tap han har lidt som følge av den inntrufne ulykke. I motsetning til herredsretten og lagmannsretten antar jeg at erstatningsplikt følger derav at veivesenets folk har utvist ansvarsbetingende uaktsomt forhold. Under disse omstendigheter finner jeg ikke foranledning til å gå inn på spørsmålet om hvorvidt erstatningsplikt i dette tilfelle også ville kunne bygges på objektivt grunnlag.

Når det gjelder bedømmelsen av veivesenets forhold, nevner jeg innledningsvis at så vel herredsretten som lagmannsretten har gått ut fra at beskaffenheten av fjellgrunnen i Skurvehammeren var fast og solid, bl.a. hadde det her ikke tidligere

Side:668

forekommet stensprang. Ved en sakkyndig utredning av 24. november 1958 fra professor Niels-Henr. Kolderup må det nå ansees brakt på det rene at det forholder seg annerledes. Ved undersøkelse på åstedet har han konstatert at det finnes usedvanlig meget bomfjell (dvs. løst fjell som gir dump lyd ved slag) i skjæringene, og at fjellet etter sin struktur og konsistens i det hele er så sprøtt og sprekker så lett ved sprengning at skjæringene trenger en mer enn alminnelig omhyggelig rensk for å bli sikre. I et fjell som er så oppsprukket, og hvor fjellveggen står så bratt, til dels med overheng, må man etter hans mening regne med at en sprengning kan ryste løs stenblokker.

På bakgrunn av dette og i betraktning av at det dreiet seg om et anerkjent «stygt» veistykke, kan veikontoret etter mitt skjønn ikke gå helt fri for kritikk for den måten abeidet ble lagt opp på. Dette også av den grunn at det av hensyn til den stedlige befolkning vanskelig kunne la seg gjøre å gå til total avsperring av området i et noe lengre tidsrom. Selv om veioppsynsmannen og veivokteren, som var overdratt planleggingen og utføringen av arbeidet, var dyktige og erfarne folk, hadde det etter min mening vært rimelig om en av veivesenets ingeniører på forhånd eller under arbeidet hadde befart og undersøkt åstedet. Hadde dette vært gjort, må man etter det som nå er opplyst anta at de faremomenter var blitt oppdaget som senere er kommet for dagen ved professor Kolderups undersøkelse.

Professor Kolderup anfører bl.a. at de av ham påpekte særlige forhold vedkommende fjellgrunnen er noe som erfarne fjellarbeidere fort blir klar over og innretter seg etter. Man må etter dette anta at den forhåndsgransking som ble utført av veioppsynsmannen, ikke har vært så omfattende og grundig som man med rimelighet kunne forlange. Han har forklart for retten at han visstnok på forhånd undersøkte fjellet der det var tilgjengelig, nemlig på østsiden, men at han ellers, og da særlig på det sted hvor stenblokken senere løsnet, hovedsakelig innskrenket seg til å besiktige fjellet fra selve veibanen. Tau eller stige ble ikke brukt, og han synes i det hele tatt noe for raskt å ha slått seg til ro med at «fjellet ga inntrykk av å være fast og sikkert».

Mest påtagelig er den svikt som synes å ha funnet sted når det gjelder opprenskingen etter de foretatte sprengninger. Veivokteren har forklart at «etter hver salve ble forholdene tatt i øyesyn fra veien, og de hadde derfra god oversikt over det som var sprengt ut. Det var ikke noen løse steiner å se i fjellet, og det var derfor ikke etter noen av sprengningene nødvendig å gå opp i fjellet og renske ut». Selv om forholdet i noen grad unnskyldes ved at man ikke på forhånd var tilstrekkelig orientert om fjellgrunnens farlige beskaffenhet, forekommer det meg lite tvilsomt at det her ikke er vist tilstrekkelig aktsomhet. Jeg nevner at professor Kolderup om dette uttaler følgende: «Å stå nede på veien og se etter slike sprekker noen mannshøyder oppe med det blotte øye vil ikke for meg fremstille seg som noen undersøkelse. Det har mange ganger hendt meg at blokker som så truende ut

Side:669

nedenfra, viste seg å henge trygt, mens slike som så trygge ut nedenfra, lett lot seg ta ned. Hvis man arbeider med overheng, er det særlig om å gjøre å undersøke og renske godt, dels fordi selve overhenget kan være blitt løsnet ved sprengningen, dels fordi det kan hindre utsikten oppover. Med en utpreget sprekkretning parallell skjæringen, som tilfellet er i Skurvehammeren, fremstiller det seg for meg som at det var dobbelt grunn til forsiktighet.» I samme retning går en fremlagt uttalelse av 6. november 1958 fra ingeniør Caspar Trumpy.

Selv om det kanskje ikke er så meget å bebreide noen enkelt av veivesenets folk, antar jeg at en samlet vurdering av forholdet som helhet må føre til ansvar. Slik som saken ligger an, kan veivesenet ikke ansees å ha truffet de sikringstiltak man med rimelighet må kunne forlange, og kan ikke høres med at det har vært gått frem slik som det er vanlig i forhold av denne art.

Påstanden om at den ankende part ved eget uaktsomt forhold har medvirket til skaden, er ikke opprettholdt for Høyesterett.

Fastsettelsen av erstatningens størrelse har frembudt tvil, idet man som følge av skadelidtes yrke og forholdene for øvrig ikke har særlig sikre holdepunkter for skjønnet. Jeg finner det imidlertid klart at det erstatningsbeløp som herredsretten i sin tid kom frem til, kr. 20 000, må forhøyes betraktelig. Skadelidte var 100 pst. arbeidsufør fra 20. oktober 1953 til 31.- desember 1954 og 80 pst. arbeidsufør fra 1. januar 1955 til 24. april s. å. Ifølge legeerklæring av 28. november 1958 kan den medisinske invaliditet nå ansettes til 30 pst. og den yrkesmessige til 35-10 pst. Noen bedring i tilstanden kan ikke ventes, heter det i erklæringen, «kanskje heller det motsatte». Det fremgår av ligningsattester m.v. at skadelidte har hatt en betydelig inntektsnedgang i årene etter ulykken, og han er på grunn av sin tilstand ikke som tidligere i stand til å supplere sine inntekter av gårdsbruket ved annet arbeid. Hittil har han hatt hjelp av sine voksne barn i tungarbeidet på gården, men man kan ikke se bort fra muligheten av at han senere vil bli nødt til å skaffe seg leiet hjelp. Alle omstendigheter tatt i betraktning antar jeg etter dette at den samlede erstatning for utlegg og tap inntil i dag samt for tap i fremtidig erverv passende kan fastsettes til kr. 40 000. Beløpet innbefatter renter inntil domsavsigelsen fra hvilket tidspunkt det må bli å beregne lovlig rente (4 pst.).

Jeg har funnet avgjørelsen atskillig tvilsom, og antar at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Sogn og Fjordane fylkeskommune dømmes til å betale til Einar A. Boge 40 000 - førti tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 18. juni 1959.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:670

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Berger, Skau og justitiarius Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Knut Aabø med fagkyndige domsmenn Anton Bruland og Elias Kirkebø):

Saksøkjaren Einar Andersson Boge, født xx.xx.1899 var tysdag den 20. oktober 1953 utsett for ei rasulukke på fylkesvegen Nautsund-Engen, ved Skurvehammeren, der vegstellet sine folk var i gang med vegarbeid. Saksøkjaren fekk ein komplisert kneskade og låg m. a. på sjukehus i Høyanger frå 20. oktober til 5. november 1953. Det har gått seint med heilinga av kneskaden, og etter lækjarutsegn vil saksøkjaren koma til å få varig mein av ulukka. - - -

Etter dei rapporter som er lagde fram, etter provføringa under hovudførehavinga og synfaring på åstaden, legg retten fylgjande fakta til grunn for domen:

Fylkesveg nr. 579 Nautsund-Engen i Fjaler herrad går for storparten langs sørsida av Hovlandsdalsvatnet. Ved Skurvehammaren lagar landet seg som et nes, og fjellet stig bratt opp frå vatnet på denne staden. Vegen er gamal og svært smal. Framom Skurvehammaren, det smaleste stykket på fylkesvegen, var vegbreidda før ulukka omlag 3 meter. Vegen er for ein del skoten inn i fjellet, og for ein del underbygd med steinmur framom Skurvehammaren. Vegen heng i ei høgd på kring 5 meter over vassflata og fjellet stig bratt til værs på innsida av vegbana. Det vert opplyst at vegstellet har fått mange oppmodingar om å gjera vegen betre. Etter framlegg frå Sogn og Fjordane vegkontor vart det i 1949 gjort framlegg om at fylket sette av ei løyving til utbetring av del verste vegstykka på fylkesvegen Nautsund-Engen. Sidan 1949 har det kvart år vore sett av kr. 8250 på fylkebudsjettet til dette føremålet.

Sjåførane på bussruta Dale-Sørebø hadde lenge klaga over vegstykket Skurvehammaren. Dei meinte at muren, murfoten, og dei boltane som heldt murfoten var så dårlege, at det var fåre for at vegen ville koma til å rasa ut i Hovlandsdalsvatnet. Dei klaga og over at vegen var for smal på denne staden. Den 18. september 1953 sendte Firda Billag eit skriv i saka til lensmannen i Fjaler. Billaget peika på at sjåførane ville nekta å køyra Guddalsruta framom Skurvehammaren dersom det ikkje no vart gjort noko med vegen. Billaget hadde hatt sjåfører oppe og sett etter korleis det såg ut med murfoten, og sjåførane meinte at det var uansvarleg å halda fram med køyring denne staden. Lensmannen sende skrivet vidare til Ytre Sogn vegkontor og ba om at det vart halde synfaring på staden snarast. Med di det drog ut før det vart gjort noko frå vegkontoret si side, stengde lensmannen den 8. oktober 1953 vegstykket framom Skurvehammaren for all tung trafikk. Han kunngjorde stengjinga med oppslag alle stader i Guddal og med skilt ovan- og nedanfor Skurvehammaren.

Nokre dagar seinare ga Ytre Sogn vegkontor ordre om at det verste vegstykket i Skurvehammaren skulle utbetrast. Kontoret ga melding om dette til vegoppsynsmannen Sigurd Hovland, 4. vitnet. Han opplyser i retten at han var oppe på synfaring og at han då fann at boltane som heldt murfoten var gode. Etter samråd med vegkontoret vart det difor fastsett at arbeidet fyrst og fremst skulle ta sikte på å utvida vegen det verste stykket.

Side:671

Arbeidet vart så sett i gang 19. oktober 1953, etter at det hadde vore stikking og synfaring på vanleg måte. Attåt dei skilta lensmannen hadde sett opp, med ordlyden: SPERRET FOR TONG TRAFIKK, vart det sett opp reglementerte fåreskilt (reparasjonsskilt) kring 100 meter frå arbeidsstaden på kvar side.

Vegen vert halden open for lettare trafikk heile tida arbeidet var i gang, men vegen vart sperra på vanleg måte kvar gong dei sprengde i fjellet. Sprengjingsarbeide gjekk føre seg på den måten at dei skrella av fjellsida i ein halvtunnel innetter i fjellet, for å få vegen breidare. Dei reinska fjellsida og vegbanen for laust fjell og stein etter kvar sprengjing.

Tysdag den 20. oktober 1953, i 3-tida om ettermiddagen, kom saksøkjaren Einar A. Boge i bil, ei «Commer» 500 kg varevogn, frå Guddal, saman med sonen sin Georg Boge, (3. vitnet) og Odd Johan Huseklepp, (10. vitnet). Dei var på veg til Dale i Sunnfjord, og laut framom Skurvehammaren. Einar A. Boge kjende til at det var vegarbeid i gang. Dei sette bilen frå seg eit stykkje unnan arbeidsstaden, og alle tri gjekk til fots fram dit arbeidet var i gang. Arbeidslaget var då ferdig med tridje sprengjingssalva, nokre av arbeiderane var i ferd med å reinska vegbanen for lause steinar etter sprengjinga, og arbeidsformannen, som sto innunder halvtunnelen i fjellet heldt på med å visa borarane «ansett» til ny sprengjingssalve. Einar A. Boge stogga og spurde om det ville væra mogeleg å få bilen framom. Arbeidsformannen svara at bilen var no Ikkje større enn at han trudde det skulle lata seg gjera. Han hadde ikkje før sagt dette, så fall det ut ei steinblokk om lag 4-5 meter over vegbana, rett over den staden der siste salva var avfyrt og rett over den staden der Boge og arbeidsformannen sto. Boge sto yttst på vegkanten. Steinblokka råka vegen innafor han, slo ut eit stykke av vegen, og Boge vart dels slegen, dels hoppa han sjølv, ut for vegen og ned i Hovlandsdalsvatnet. Boge fikk ein del av steinen over seg, da han traff vassyta, og øydela såleis venstre kneet stygt. Vatnet er brådjupt utafor Skurvehammaren denne staden. Sonen til skadelidne og Jon J. Hovlandsdal (7. vitne), ein av arbeidarane hoppa på vatnet og fekk skadelidne til lands. Distriktslækjaren i Fjaler vart bodsend, Einar A. Boge vart kjøyrd til Dale og derifrå til sjukehuset i Høyanger. - - -

Retten tek fyrst føre seg spursmålet om Sogn og Fjordane fylkeskommune v/vegstellet kan ileggjast skadebot-ansvar på culpagrunnlag.

Det er under provinga kome fram at Ytre Sogn vegkontor ikkje har hatt nokon av folka frå kontoret på arbeidsstaden i Skurvehammaren før ulukka hende. Avdelingsingeniør Sørbotten har peika på at det ikkje hadde vore steinsprang i Skurvehammaren, det vegkontoret kjende til, og del klager over vegstykket som var innkomne til vegkontoret gjaldt vegbana og murfoten, ikkje fjellet ovanfor. Vegkontoret gjekk fram på vanleg måte når del sette i gang det førebuande arbeidet. Det måtte kunne lita på den rapport del fekk av vegoppsynsmannen om tilhøva på åstaden, hevdar saksøkte og peikar på at del fekk opplyst at boltane som heldt murfoten var gode. Dessutan var del gjort kjende med at lensmannen hadde sperra vegen for tung trafikk. Slik tilhøva den gongen var, måtte vegkontoret kunna overlata inspeksjon og førebuande arbeid til vegoppsynsmannen som er ein velrøynd fjellmann, hevdar vegkontoret. Vegoppsynsmannen fekk ordre om å setja i gang med stikking og om å ta vanlege tryggjingsåtgjerder når arbeidet vart sett i gang.

Side:672

Etter det opplyste finn retten ingen grunn til å lasta vegkontoret for den måten arbeidet er lagt opp derifrå. Det er rimeleg at dei i fyrste rekkje hadde vegbana og murfoten for tanken når dei skulle ta stede til korleis arbeidet burde leggjast opp og kva for sperringstiltak som burde settest i verk. Den nøgnare utføringa av vegarbeidet måtte dei etter retten si meining kunne overlate til vegoppsynsmannen og arbeidsformannen, som båe har lang røynsle i den slags vegarbeid som vart sett i gang ved Skurvhammaren.

Saksøkjaren har gjort gjeldende at vegoppsynsmannen ikkje har granska fjellet ovanfor arbeidsstaden på ein slik måte at han kunne vera heilt viss på at det ikkje var laust fjell til stades. Vegoppsynsmannen Hovland (4. vitnet) på si side hevdar at han før stikkinga var oppe i fjellet både innafor og utafor arbeidsstaden og såg over denne delen av Skurvhammaren så langt det let seg gjera. Han seier og at han freista å bryta ned dei lause steinane han kom til og som han rekna som fårlege for arbeidet på vegen. Fjellet over arbeidsstaden er så hengjebratt at det var uråd å koma framtil der. Vegoppsynsmannen opplyser at han difor inspiserte denne delen av fjellet nede frå vegen sammen med arbeidsformannen Jørgen E. Hovlandsdal (5. vitnet). Dei har båe opplyst at dei ikkje såg noko som etter deira meining kunne tyda på laust fjell.

Retten skal her bemerke at den steinblokka som fall ut, kom frå foten av ein fjellnakke som stakk fram omlag 10-15 meter over vegbana. Etter synfaring på åstaden finn retten grunn til å tru at det hev vore vanskeleg å sjå moglege sprekker under fjellnakken nedanfrå vegen, så smal som vegen var før utvidinga. Arbeidsformannen, vegvaktar Jørgen E. Hovlandsdal, hevdar at dei måtte hatt stegar, eller dei måtte ha firt seg ned fjellet, dersom dei skulle kunna synfara fjellet noggrant. Det er ikkje kome fram noko under hovudførehavinga som kan tyda på at arbeidslaget eller vegoppsynsmannen og arbeidsformannen ottast fåre frå den delen av fjellet det her gjeld. Retten kan difor heller ikkje byggja på at vegoppsynsmannen og arbeidsformannen har nytta skjønet sitt på ein slik måte at dei må seiast å ha sett seg ut over den aktsemd det er rimeleg å krevja ved eit granskingsarbeid som ovanfor nemnd. Retten vil og peika på at det etter vitneprova ikkje er kome fram noko som tyder på at det har vore steinsprang i Skurvehammaren før ulukka. Det er tvert imot opplyst at fjellet på denne staden er sterkt og fast.

Saksøkjaren har gjort gjeldende at arbeidsformannen ikkje har fylgt del reglane som er fastsette for tryggjingstiltak i samband med sprengjingsarbeid, med di han ikkje har sytt for at det vart reinska ned or fjellet etter kvar sprengjing. Retten vil her peika på det som er nemnt ovanfor. Arbeidsformannen ottast ikkje laust fjell frå den staden der steinblokka fall ut, retten kan difor ikkje sjå anna enn at han reinska fjellet dei stedene der det var turvane så langt arbeidsformannen hadde tilskuv til dette arbeidet. Retten har heller ikkje funne at sjølve sprengjingsarbeidet vart ansvarslaust utført. Vegen skulle utvidast berre omlag 1-1 1/2 meter inn i fjellsida. Sprengjingsarbeidet baud difor ikkje på større vanskar. Av vitneprova går det fram at ingen av arbeiderane på staden har noko å utsetja på den måten arbeidet vart leia på. Arbeldsformannen har lang røynsle i sprengjingsarbeid. Han opplyser at han har arbeidet med sprengjing sidan 1904. Retten finn difor ikkje grunnlag for ein påstand um at dei føresegnene som

Side:673

gjeld for sprengjingsarbeid er tilsidesette under vegarbeidet i Skurvehammaren.

Retten er like vel kommen til at det er ristingane i fjellet under sprengjinga som må vera årsak til at steinblokka fall ut og skadde saksøkjaren. Ein vil her peika på at det ikkje er kjent at det hadde vore steinsprang i Skurvehammaren før. Vidare byggjer retten på vitneforklaringa frå tidlegare vegoppsynsmann Ingebright Hovlandsdal (11. vitnet) som opplyser at det fall ned stein frå toppen av Skurvehammaren for fleire år sidan, då dei dreiv med sprengjingsarbeid litt aust for Skurvehammaren. Ein av arbeiderane Nils Andreas Yndestad (8. vitnet) opplyser og at det kom ned noko stein etter ulukka 20. oktober 1953, då dei arbeidde lenger inne på vegen i Skurvehammaren. Retten skynar det slik at og dette steinraset har hatt sammanheng med sprengjingsarbeidet. Retten vil vidare peika på at den steinblokka som skadde Boge fall ut berre 4-5 meter over vegbana, og rett over den staden der arbeidslaget nokre timar før hadde fyrt av 3. sprengjingssalva. Etter at ulukka var hendt, vart den fjellnakken der steinblokka fell ut skoten bort.

Når det gjeld sperringstiltaka i samband med vegarbeidet i Skurvehammaren, meiner retten at vegstellet har teke dei åtgjerder som det er vanleg å nytta til trygd for dei som skal fram ein stad der det er i gang vegarbeid av det slaget det her gjeld. Retten har vidare funne å måtte godta den vurderinga som har lege til grunn, når vegstellet avgjorde at vegen skulle haldast open for persontrafikk og trafikk av lettare køyrety, av di tilhøva på arbeidsstaden tykkjest ha vore slik at vegstellet ikkje hadde tilskuv til å fråvika vanleg praksis, når det gjaldt å tryggja ferdsla under det vølingsarbeidet det her gjeld. Det er på det rene at det var sett opp både sperreskilt for tung trafikk og dessutan vanlig åtvaringsskilt (reparasjonsskilt).

Etter ei samla vurdering av dei vitneprov som er førde i saka, er retten komen til at vegstellet ikkje kan seiast å ha satt seg ut over fastsette reglar eller godkjende normar for aktsemd på ein slik måte at Sogn og Fjordane fylkeskommune kan ileggjast skadebotansvar på culpagrunnlag. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Kristen Syvertsen, hjelpedommer Dagfinn Breistein og sorenskriver Nils Faaberg med fagkyndige domsmenn H. Steindal og Albert Storevik):

- - -

Lagmannsretten er kommet til at Sogn og Fjordane fylkeskommune må bli å frifinne.

Retten er enig med herredsretten i at sprengningene må være årsaken til at stenblokken over sprengningsstedet løsnet slik at den falt ut og den motankende kom til skade.

Retten er videre enig med herredsretten i at hverken Veikontoret, oppsynsmann Sigurd Hovland eller veivokter Jørgen E. Hovlandsdal har vist ansvarsbetingende uaktsomt forhold i forbindelse med omhandlede arbeid, og kan i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse for disse punkters vedkommende. - - -

Retten finner bevist at veioppsynsmann Hovland har foretatt undersøkelse av fjellet før arbeidet ble satt i gang og at denne undersøkelse etter omstendighetene må sies å være tilstrekkelig. Han har riktignok ikke

Side:674

undersøkt oppe i fjellet på det sted stenen løsnet. Når retten allikevel finner oppsynsmannens undersøkelse forsvarlig, legger den vekt på at han fra veien kunne se temmelig godt hvorledes det lå an. Fjellet ligger slik at faren for at det skulle komme sten måtte ansees for meget liten. Det har da heller ikke vært stensprang der tidligere. Retten kan etter dette heller ikke finne at Hovland kan bebreides at han ga beskjed om at arbeidet skulle utføres slik at det skulle sprenges en halvtunnel på oversiden av veien. - - -

Retten finner det bevist at Hovlandsdal har foretatt forsvarlig undersøkelse av fjellet over sprengningsstedene etter hver salve. Når den stenen som forårsaket skaden ikke ble oppdaget, skyldes dette etter rettens oppfatning at stenen nærmest må betegnes som et flak hvis form og beliggenhet i fjellet gjorde at det ikke var mulig å oppdage fra veien at det var noen fare for at den hadde løsnet. At arbeidsformannen slik som situasjonen lå an ved hjelp av tau skulle undersøke hele fjellskrenten over arbeidsstedet etter hver salve, kan man ikke forlange. - - -