Rt-1959-733

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-08-28
Publisert:	Rt-1959-733
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 71/1959
Parter:	Trygve Johan Lie (overrettssakfører Alf Øgland - til prøve) mot Staten ved Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker v/høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen).
Forfatter:	Schei, Nygaard, Rode, Hiorthøy, justitiarius Wold
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §85, Landssvikloven (1947) §5

Dommer Schei: Denne sak gjelder krav om erstatning fra Trygve Johan Lie mot Staten ved Samferdselsdepartementet, bygget på at samferdselsnemnda for Oslo og Akershus under behandlingen av søknader om drosjebevilling den 29. juni 1954 rettsstridig satte hans ansiennitet som drosjesjåfør for lavt, med den følge at han ikke rakk frem ved den tildeling som da ble foretatt. Først et halvt år senere, etterat vedtaket var påanket og Lie hadde reist sak, ble ansienniteten riktig ansatt og bevilling gitt. Det er tapet av drosjeinntekter i dette halvår, beregnet til kr. 2500, Lie krever erstattet.

Oslo byrett avsa dom i saken den 15. mars 1956 og frifant staten. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Trygve Johan Lie påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, som stadfestet den ved dom av 9. desember 1957. For lagmannsretten ble staten tilkjent kr. 600 i saksomkostninger.

Trygve Johan Lie har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi.

Anken bygger på de samme anførsler som ble gjort gjeldende for de tidligere retter. Det hevdes at lagmannsretten har tatt feil i sin bevisvurdering når den ikke har funnet det godtgjort at Lies fravær fra drosjeyrket i tiden fra 16. september 1946 til 1. april 1949 var påtvunget ham.

Trygve Johan Lie har nedlagt denne påstand:

«Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å betale Trygve Johan Lie kr. 2500 med renter fra stevningens forkynnelse, samt sakens omkostninger for alle retter.»

Staten ved Samferdselsdepartementet har for Høyesterett i

Side:734

det store og hele fremsatt de samme innvendinger mot Lies krav som for byretten og lagmannsretten, og har nedlagt denne påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Staten ved Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Med hensyn til partenes anførsler og de nærmere enkeltheter i saksforholdet viser jeg til fremstillingen i de tidligere retters dommer.

Det er holdt bevisopptak i saken ved Oslo byrett den 30. april 1959. Ved bevisopptaket avga Lie partsforklaring, og det ble avhørt 3 vitner. For Høyesterett er fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å regne opp.

Saken står i vesentlig samme stilling som for de tidligere retter.

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Jeg presiserer først at samferdselsnemnda ved behandlingene av søknadene om drosjebevilling den 29. juni 1954 bare skulle fastslå hvilken ansiennitet hver enkelt søker hadde som drosjesjåfør. Etter den ordning som gjaldt, skulle de ledige bevillinger fordeles på grunnlag av søkernes yrkesansiennitet. I og med at nemnda tok standpunkt til ansiennitetsspørsmålet, var det avgjort hvem bevillingene skulle tilfalle. Selve tildelingen av bevilling eller avslaget på søknad om bevilling fulgte som en ren konsekvens av ansiennitetsfastsettelsen.

Det forhold tvisten gjelder er, som byretten nærmere har gjort rede for, at flertallet i samferdselsnemnda trakk Lie i ansiennitet for tidsrommet 16. september 1946-1. april 1949. Hans ansiennitet ble dermed bare 14 år og 10 måneder, og det strakk ikke til. Mindretallet gjorde ikke fradrag for den nevnte tid og kom til en ansiennitet på 17 år og 4 måneder, hvilket var tilstrekkelig til bevilling.

Det er på det rene at Lie ikke var i virksomhet som fast drosjesjåfør i noen del av den tid som ble fratrukket. Han hevder imidlertid at han uten egen skyld var tvunget vekk fra drosjekjøringen og at et slikt påtvunget fravær etter de regler som gjaldt ikke kunne trekkes fra i hans ansiennitet.

Staten gjør på sin side gjeldende at det ikke er godtgjort at Lies fravær fra drosjekjøring etter krigen skyldes at han ikke fikk adgang til å kjøre. Han var heller ikke selv, anføres det, uten skyld i de vanskeligheter han møtte. Under enhver omstendighet måtte det etter statens mening være samferdselsmyndighetenes egen sak å bedømme om fraværet var påtvunget eller ikke, og deres vurdering på dette punkt kan ikke prøves av domstolene. Nemnda har her foretatt et virkelig skjønn som ikke er vilkårlig og som domstolene derfor er bundet av. I hvilken utstrekning Lies fravær skulle trekkes fra i hans ansiennitet eller ikke, måtte administrasjonen, slik staten ser det, avgjøre ved fritt skjønn.

Jeg behandler først de innsigelser som er reist mot

Side:735

domstolenes kompetanse i saken. Etter min mening kan statens anførsler på dette punkt ikke føre frem.

Det er uten videre klart at den vedtatte og kunngjorte ordning med tildeling av drosjebevillinger på grunnlag av søkernes ansiennitet, var bindende også for samferdselsnemnda og at søkerne hadde krav på å se fordelingen foretatt i samsvar med reglene for ordningen. Jeg nevner i denne forbindelse at man i 1954 hadde fulgt ansiennitetsreglene i en årrekke, og at det således dreiet seg om en innarbeidet praksis. Jeg kan ikke finne noe holdepunkt for at administrasjonen skulle stå fritt med hensyn til spørsmålet om et kjørefravær skulle trekkes fra i sjåførens ansiennitet eller ikke. Det gjaldt her en ordning bygget på objektivt fordelingsgrunnlag. Hvilken ansiennitet en søker hadde var i prinsippet et beregningsspørsmål, og ordningen ga ingen adgang for administrasjonen til å endre beregningsresultatet gjennom skjønnsmessige tillempninger. Spørsmålet om et kjøreavbrudd skulle ha virkning for sjåførens ansiennitet eller ikke, var et spørsmål som samferdselsnemnda hadde å avgjøre etter de regler som gjaldt. Jeg kan ikke finne det tvilsomt at det ligger innenfor domstolenes kompetanse å prøve om nemnda i det foreliggende tilfelle har anvendt disse regler riktig og på holdbar måte. Jeg kan heller ikke se annet enn at domstolene i forbindelse med dette også kan prøve helt ut det saksforhold som vedtaket om ansiennitetsfradraget for Lie bygger på, altså også spørsmålet om fraværet var påtvunget Lie uten at forholdet kan legges ham til last.

De vanskeligheter Lie fikk med å komme inn i drosjeyrket igjen etter krigen, skyldtes at han ble siktet for en tid å ha vært medlem av N. S. Han fikk imidlertid påtaleunnlatelse den 29. april 1946, «idet hans opptreden etter innmeldelsen har vært slik at det antas at forholdet ikke betinger straff».

På grunn av Lies forhold under krigen satte drosjesjåførene i Oslo seg bestemt imot at han fikk kjøre drosje igjen. Han ble i november 1945 ansatt som sjåfør hos drosjeeier Karl Nilsen, men måtte slutte allerede før jul samme år etterat Oslo Transportarbeiderforening hadde henvendt seg til Oslo Drosjeeierforening for å få ham fjernet. Motstanden mot ham fortsatte også etterat påtaleunnlatelsen var gitt, og var så sterk at han - så vidt jeg kan forstå - ingen rimelig mulighet hadde for å komme i fast kjøring i den tid det her spørres om. Det han oppnådde var bare å få kjøre reserveskift hos drosjeeier Gystad fra midten av april 1946, og det fortsatte han med til Gystad mistet bevillingen den 1. februar 1948. Dette var imidlertid som nevnt reservekjøring, og den ga etter det opplyste ikke ansiennitet i drosjeyrket, men likevel ble det fra drosjesjåførhold søkt å få Gystad til å si ham opp. Etter Gystads og Lies forklaringer ble det også ved flere anledninger øvet hærverk mot Gystads drosje i tiden etterat Lie var ansatt. Jeg må etter det som foreligger legge til grunn at Lie ikke kunne få fast drosjekjøring, og forretningsfører Strøm i Oslo Transportarbeiderforening har under

Side:736

bevisopptaket i saken forklart at etter hans oppfatning ville det ha ført til en spontan arbeidsnedleggelse fra drosjesjåførenes side om Lie var blitt fast ansatt. Fra Transportarbeiderforeningen ble det i denne tid også rettet henvendelse til Oslo politikammer for å få inndratt Lies kjøreseddel, uten at dette førte til noe.

I den tid tvisten om Lies ansiennitet gjelder - 16. september 1946 til 1. april 1949 - var Lie ansatt som lagerekspeditør og sjåfør i A/S Nils Andersens Farvehandel. Etter det som er opplyst må jeg anse det for godtgjort at han tok dette arbeid fordi han og hans familie ikke kunne leve av det reservekjøringen kastet av seg. Det er i saken ikke noe holdepunkt for at han ved å ta dette arbeid mente å oppgi drosjeyrket. Tvert om fortsatte han med reservekjøringen ved siden av så lenge denne kjøring varte, og han forlot stillingen i farvehandelen da det til slutt lykkedes for ham å bli ansatt som fast drosjesjåfør. Når det gjelder det spørsmål som har betydning her - om fraværet var påtvunget, - står perioden 16. september 1946 til 1. april 1949 så vidt jeg kan se helt ut i samme stilling som tiden umiddelbart før.

At Lie ikke hadde noen rimelig mulighet for å få fast drosjekjøring tidligere enn skjedd, fremgår etter min mening best av det som hendte da han endelig oppnådde å bli fast drosjesjåfør 1. april 1949. Drosjesjåførene i Oslo gikk da med en gang til streik, og Lie ble fortsatt forhindret i å kjøre helt til juletider 1949 da en tremannsnemnd som partene var blitt enige om, avgjorde at han kunne fortsette. Etter hele situasjonen må det etter min mening ansees for godtgjort at Lie var avskåret fra fast drosjekjøring i hele den tid ansiennitetstrekket gjelder.

Jeg kan heller ikke finne at det er grunnlag for å legge Lie til last at han var kommet i den situasjon at drosjesjåførene ikke ville ha ham inn i yrket igjen. Han hadde fått påtaleunnlatelse, og med det var hans forhold under okkupasjonen oppgjort. Også hans yrkeskolleger pliktet å rette seg etter det.

Min konklusjon blir således at Lies fravær fra drosjeyrket i den periode tvisten gjelder var påtvunget, og at dette forhold ikke kan bebreides Lie selv.

Spørsmålet blir så om et slikt påtvunget fravær etter beregningsreglene skal trekkes fra i Lies ansiennitet eller ikke.

Det er på det rene at en sjåførs ansiennitet etter ordningen ikke uten videre bestemmes av hans faktiske kjøretid. I Samferdselsdepartementets retningslinjer for ansiennitetsberegningen, gjengitt i skriv fra Arbeidsdepartementet til Oslo politikammer av 29. november 1947, er det bestemt i pkt. 1 at fravær på grunn av sykdom ikke regnes som avbrudd i kjøretiden. I samferdselskonsulentens kunngjøring av 1. desember 1951 om ordningen for Oslo, er sykdom ikke spesielt nevnt, men det er sagt rent generelt at «godtakbar grunn» for annet fravær fra drosjeyrket enn fravær i tiden 9. april 1940 til 1. januar 1946 må legitimeres. Når kunngjøringen i det hele tatt omhandler fravær med

Side:737

«godtakbar grunn» på denne måte, kan meningen så vidt skjønnes ikke godt ha vært noen annen enn at slikt fravær ikke skulle føre til fradrag i sjåførens ansiennitet, forutsatt at den godtakbare grunn ble legitimert. Og at et fravær som er påtvunget sjåføren uten at forholdet kan legges ham til last må ligge innenfor rammen av fravær som har «godtakbar grunn», synes ikke tvilsomt.

Den forståelse av beregningsreglene som både retningslinjene og kunngjøringen således peker hen på, styrkes vesentlig ved det som foreligger om hvorledes samferdselsmyndighetene selv har oppfattet og praktisert ordningen. Samferdselskonsulentens innstilling til samferdselsnemnda om Lies ansiennitet, bygger således på den oppfatning at Lie hadde krav på ansiennitet for tiden etter krigen, dersom han uten egen skyld hadde vært avskåret fra å kjøre drosje i denne tid. Etter å ha gjennomgått opplysningene i saken anførte samferdselskonsulenten bl.a.: «Under henvisning til foran anførte må en anta at søkeren har hatt godtakbar grunn til avbruddet 1946-1949. På grunn av sjåførenes reaksjoner mot inntakelse av Lie i drosjeyrket har han ikke kunnet oppta drosjeyrket som fast yrke i nevnte tidsrum, og han har derfor mens saken pågikk måttet ta seg annet arbeide.» På dette grunnlag innstilte han på at Lie ikke skulle trekkes i ansiennitet for fraværstiden.

Jeg kan heller ikke forstå det annerledes enn at samferdselsnemnda selv enstemmig har lagt samme oppfatning av beregningsreglene til grunn for en del av den tid Lie etter krigen var borte fra drosjekjøringen. Også flertallet i nemnda har nemlig gitt ham ansiennitet for fravær i yrket når det gjelder tiden før 16. september 1946 og tiden etter 1. april 1949. Noen motivering for dette har flertallet ikke gitt, men så vidt skjønnes kan begrunnelsen bare ha vært at flertallet for disse perioder har godtatt at fraværet var uforskyldt. Noen adgang til å gi Lie ansiennitetstillegg eller unnlate å foreta ansiennitetstrekk av billighetsgrunner hadde nemnda ikke, og den eneste grunn som Lie hadde åberopt seg var at fraværet var påtvunget ham. Men dette gjaldt hele fraværstiden, tidsrommet 16. september 1946 til 1. april 1949 på samme måten som tiden før og etter. Det forelå og det foreligger heller ikke nå noe som gir grunnlag for å skille ut nettopp dette tidsrom når det gjelder spørsmålet om tvang.

Jeg er etter dette kommet til at Lie etter gjeldende beregningsregler hadde rettskrav på å bli godskrevet ansiennitet også for tiden fra 16. september 1946 til 1. april 1949, og spørsmålet blir da om staten plikter å erstatte ham det tap han har lidt ved at samferdselsnemnda ikke gjorde dette i møte den 29. juni 1954.

Når det gjelder spørsmålet om Lies fravær fra drosjeyrket i perioden 16. september 1946-1. april 1949 var påtvunget, synes det som anført klart at dette tidsrom ikke står i noen annen stilling enn fraværstiden ellers. Jeg kan heller ikke finne noe holdepunkt for å anta at nemnda kan ha sett annerledes på dette. Det er imidlertid på et annet punkt at denne perioden skiller seg ut,

Side:738

nemlig i det at Lie da hadde lønnet arbeid i farvehandelen. Selv om flertallet ikke har begrunnet sin avgjørelse uaktet det, så vidt jeg forstår, hadde plikt til det etter reglene i kongelig resolusjon av 16. juni 1950 §3 pkt. 4 i. f. om protokollering i saker hvor det er grunn til å regne med anke, kan det neppe etter min mening være tvilsomt at grunnlaget for flertallets standpunkt nettopp må være å søke i at Lie i denne tid var i lønnet beskjeftigelse utenfor drosjeyrket.

Jeg må således legge til grunn at Lie er trukket i ansiennitet fordi han i den nevnte tid hadde lønnet arbeid utenfor drosjeyrket. Flertallet har imidlertid da bygget på et uvedkommende kriterium som det måtte være klart at ordningen ikke gir plass for. Jeg kan derfor ikke se det annerledes enn at det er foretatt en rettsstridig beskjæring av den ansiennitet Lie hadde krav på etter ordningen. Jeg tilføyer at nemndas vedtak etter min mening (også var i høy grad urimelig. Jeg peker her på at det utelukkende var den uberettigede aksjon fra drosjesjåførene som hadde tvunget Lie vekk fra drosjeyrket etter krigen, og at det også var sjåførene som var hans konkurrenter om drosjebevilling. Å gi Lie ansiennitetstrekk for det kjøreavbrudd sjåførene hadde påtvunget ham, ville uten videre bety at deres stilling i konkurransen med ham ble bedret, og således innebære at deres aksjon medførte vinning for dem selv. Jeg mener at all rimelighet tilsier at flertallets rettsstridige avgjørelse under de foreliggende forhold må føre med seg erstatningsansvar for staten.

Det har vært anført mot Lie at han ikke ga fullstendige opplysninger i sin søknad om bevilling. Jeg finner innvendingen uten vekt, fordi det er på det rene at alle opplysningene i saken forelå for samferdselsnemnda før den traff sin avgjørelse.

Jeg nevner til slutt at det fra ankemotpartens side er henvist til at vedtaket av 29. juni 1954 ble påanket, og anført at nemndas vedtak da ikke kan medføre erstatningsansvar. Ansvaret måtte i tilfelle bygges på ankeinstansens avgjørelse, men noen slik avgjørelse er ikke truffet fordi nemnda selv omgjorde sitt vedtak. Jeg finner ikke at dette kan føre frem. Det tap som kreves erstattet oppsto i og med nemndas vedtak og er ikke falt bort ved omgjørelsen av vedtaket. Det må da kunne kreves erstattet, uansett at vedtaket ble påanket.

Det er ikke reist noen innvending mot selve størrelsen av erstatningskravet.

Jeg finner at Staten ved Samferdselsdepartementet må betale sakens omkostninger for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til å betale til Trygve Johan Lie 2500 - to tusen fem hundre - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 29. oktober 1954.

I saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett

Side:789

betaler Staten ved Samferdselsdepartementet til Trygve Johan Lie 5000 - fem tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Rode, Hiorthøy og justitiarius Wold: Likeså.

Av byrettens dom (dommer Odd Pløen):

- - -

De faktiske forhold i saken er følgende:

Trygve Johan Lie begynte som drosjesjåfør i Oslo 4. august 1930.

Han var i drosjeyrket inntil april 1940. Den 12. april 1940 sluttet han som drosjesjåfør og begynte som sjåfør i Oslo politi.

Om hans forhold under krigen anfører samferdselskonsulenten i sin innstilling vedrørende Lies søknad om drosjebevilling:

«Trygve Johan Lie var under okkupasjonen politisjåfør i Oslo. Han var medlem av N. S. fra 18. desember 1940 til 1. juni 1942. N. S.-saken mot Lie er av Statsadvokaten med samtykke av Riksadvokaten den 29. april 1946 henlagt etter strpl. §85 annet ledd (påtaleundlatelse), og etter landssviklovens §5. (oppreisning), idet Lies opptreden etter innmeldelsen i N. S. har vært slik at hans forhold ikke kunne antas å betinge straff - betydelig illegal innsats fra 1941 og til frigjøringen.»

Trygve Johan Lie begynte å kjøre drosje igjen fra 1. november 1945 for drosjesjåfør Karl Nilsen.

Den 6. desember 1945 sendte Oslo Transportarbeiderforening følgende brev til Oslo Drosjeeierforening:

«Vedlagt oversendes avskrift av brev vi har mottatt fra Oslo Politi, Landssvikavdelingen.

Som der fremgår av brevet har Trygve Johan Lie vært medlem av N. S.

Såvidt oss bekjent kjører han for tiden på drosje 5049. Vi vil anmode Drosjeeierforeningen om å foreta det fornødne skritt for å få ham fjernet som drosjesjåfør.»

Trygve Johan Lie sluttet å kjøre for Karl Nilsen før jul 1945. Lie har selv forklart om dette at han ble oppsagt av sin arbeidsgiver på grunnlag av ovenstående henvendelse fra Oslo Transportarbeiderforening. Andre bevis for dette foreligger ikke.

I april 1946 begynte Trygve J. Lie å kjøre for drosjeeier Gystad. Trygve Lie hadde bare reservekjøring for Gystad. Denne reservekjøring varte inntil Gystad den 1. februar 1948 mistet drosjebevillingen.

Lie hadde den 1. september 1940 tatt ansettelse hos A/S Nils Andersens Farvehandel. Han var ansatt i denne bedrift i full dagsstilling i tiden 16. september 1946 til 1. april 1949. Dette fremgår av firmaets melding til Oslo trygdekasse. Lie fortsatte den ovennevnte reservekjøring for Gystad også etterat han tok stilling hos Andersen.

Det er videre på det rene at Oslo Transportarbeiderforening den 12. juli 1947 gjorde en henvendelse til Oslo politikammer angående inndragning av Lies kjøreseddel. Den 12. august 1947 meddelte Oslo politi i brev til Oslo Transportarbeiderforening at politiet ikke fant grunn til å inndra kjøreseddelen da landssviksaken mot Lie var henlagt etter str.prl. §85.

Side:740

Det er videre på det rene at drosjeeier Gystad fikk henstilling fra drosjesjåforhold om å si opp Lie som reservesjåfør, men at Gystad ikke tok denne henstilling til følge.

Den 1. april 1949 fikk Lie ansettelse som sjåfør hos drosjeeier K. R. Brurberg. Dette resulterte i en konflikt med drosjesjåførene i Oslo. Konflikten førte til en overenskomst mellom Oslo Transportarbeiderforening og Drosjeeierforeningen av 2. mai 1949, hvor det blant annet står: «Drosjeeierne og sjåførenes organisasjoner er begge enige om at tidligere N. S.-medlemmer ikke skal kjøre drosje.»

Da Lie imidlertid fortsatte å kjøre for Brurberg, som trakk sin oppsigelse av Lie tilbake, ledet dette til at drosjesjåførene i Oslo på ny gikk til streik. Saken ble brakt inn for arbeidsretten som ved dom av 8. juli 1949 kjente avtalen av 2. mai 1949 ugyldig og i sine premisser uttalte at sjåførene ikke hadde rett til å gå til streik for å tvinge Lie til å slutte.

Konflikten ble deretter løst ved at det ble overlatt til en 3-mannsnemnd å avgjøre hvorvidt Trygve Lie skulle få gjeninntre i sitt yrke som drosjesjåfør. Denne 3-mannsnemnd kom til det resultat at Lie skulle fortsette som drosjesjåfør.

Det er videre på det rene at den kjøretid flertallet i samferdselsnemnda la til grunn for Lies ansiennitet refererer seg til følgende tidsrom:

Før 9. april 1940:

Fra 4. august 1930 til 9. april 1940 9 år 8 mnd.

Etter 1. januar 1946:

Fra 15. april 1946 til 16. september 1946 0 år 5 mnd.

Fra 1. april 1949 til 1. januar 1954 4 år 9 mnd.

Sum 14 år 10 mnd.

Det fremgår herav at Lie har fått godskrevet fullt ut den tid han var ansatt hos Brurberg, selv om han på grunn av konflikten en tid var forhindret fra å kjøre.

Det er enn videre på det rene at han har fått godkjent den tid han har kjørt som reservesjåfør for Gystad inntil han tok arbeid hos Nils Andersen A/S.

Det fremgår av skrivelse av 29. november 1947 til Oslo politikammer fra Arbeidsdepartementet at Samferdselsdepartementet hadde fastsatt visse retningslinjer for beregning av ansiennitet for nye søkere av drosjebevilling i Oslo. Av disse retningslinjer hitsettes:

«1. Ansiennitet beregnes etter kjøretiden i yrket. - - -

Har kjøretiden vært avbrutt mer enn 2 år sammenhengende, blir ansienniteten å beregne etter den sist sammenhengende kjøretid i yrket. Dispensasjon herfra kan gis såfremt et avslag vil virke særlig urimelig.

Fravær på grunn av sykdom regnes ikke som avbrudd i kjøretiden.

2. I ansienniteten for foreliggende søknader blir å regne med kjøring i årene før krigen til 9. april 1940. For fremtidige søknader kommer kjøretiden etter 8. mai 1945 i tillegg såfremt søkeren har gjenopptatt kjøringen innen 2 år etter 8. mai 1945.-»

I den kunngjøring som samferdselskonsulenten utferdiget 1. desember 1951 om opprettelse av ansiennitetsliste for fremtidige søkere om drosjebevilling er det anført bl.a.:

Side:741

«Det mottas søknad kun fra søkere som har kjørt drosje som eneste yrke fra før 1. januar 1933 og har fortsatt drosjeyrket uten annet avbrudd enn tiden 9. april 1940 til 1. januar 1946. Godtakbar grunn for annet fravær i yrket enn foran nevnt må legitimeres.»

Trygve Lie sendte inn søknad om drosjebevilling 12. desember 1951. Han oppga å ha kjørt for Karl Gystad i tiden 6. juli 1946-31. januar 1948 og for Reidar Brurberg fra 1. mars 1949. - Det er intet anført om avbruddet 31. januar 1948-1. mars 1949, og grunnen til dette.

Det ble utarbeidet en ansiennitetsliste som ble utlagt til gjennomsyn og bemerkninger.

Trygve Lie sendte 11. mars 1954 gjennom høyesterettsadvokat Børresen en klage over at han var oppført med for dårlig ansiennitet på denne listen og fremhevet at det ikke måtte regnes til fradrag i Lies ansiennitet de perioder etter frigjøringen som han var forhindret fra å utøve sitt yrke som drosjesjåfør. Det anføres videre i brevet:

«Da detaljene i Trygve Lie-saken formentlig er samferdselsmyndighetene vel bekjent, går jeg ut fra at det er unødvendig å redegjøre for og dokumentere, at de periodevise avbrudd i min klients erverv som fast drosjesjåfør i årene etter frigjøringen, var ham påtvunget.

Hvis samferdselsmyndighetene mot formodning skulle være uenig heri, ber jeg meg underrettet, således at redegjørelse med nødvendige dokumentasjoner kan bli gitt før bevillingsutstedelsen blir aktuell.»

Søknaden ble deretter behandlet av politiet, samferdselskonsulenten og bevillingskomiteen.

På grunnlag herav utarbeidet samferdselskonsulenten en liste, A-listen, som omfattet de søkere som fylte kravene og var anbefalt av bevillingskomiteen.

De søkere som ikke fylte kravene i henhold til de retningslinjer for tildeling av drosjebevillinger som praktisertes og som av bevillingskomiteen ikke var oppført på A-listen, ble av samferdselskonsulenten ført opp på en B-liste. Grunnen til at disse søkere ikke er kommet med er angitt for hver søker.

Trygve Johan Lie ble ført opp på B-listen i gruppe 3, og det er for hans vedkommende anført:

«Søkeren begynte i drosjeyrket den 4. august 1930. Han har avbrudd i tiden 16. september 1946 til 1. april 1949. I dette tidsrommet kjørte han en del reserveskift til høsten 1948. Søkerens samlede kjøretid i drosjeyrket er utregnet til 14 år 10 mnd. Avbrudd er fratrukket.»

Det er deretter referert to forklaringer Lie har avgitt overfor politiet om sitt arbeid som drosjesjåfør fra høsten 1945. Det er enn videre referert det ovennevnte brev fra høyesterettsadvokat Børresen av 11. mars 1954, samt ovennevnte redegjørelse om Lies forhold under krigen, samt forholdene i forbindelse med drosjestreiken i 1949.

Samferdselskonsulentens konklusjon er følgende:

«Sk.: Under henvisning til foran anførte må en anta at søkeren har hatt godtakbar grunn for avbruddet 1946/1949.

På grunn av sjåførenes reaksjoner mot inntakelse av Lie i drosjeyrket, har han ikke kunnet oppta drosjeyrket som fast yrke i nevnte tidsrom, og han har derfor mens saken pågikk måttet ta seg annet arbeid.»

Søkerens N. S.-forhold er unnlatt påtaleunnlatelse. Søkeren har hele

Side:742

tiden hatt kjøreseddel for drosjekjøring av politiet. Sk.: vil derfor tilrå at søkeren ikke trekkes i ansiennitet for tidsrommet 16. september 1946-1. april 1949. Hans ansiennitet blir derved 17 år 4 mnd.

Trygve Johan Lie tilrås meddelt drosjebevilling i Oslo dersom hans ansiennitet (17 år 4 mnd.) er tilstrekkelig ved denne utdeling.»

Samferdselsnemndas beslutning av 29. juni 1954 har følgende ordlyd:

«2. Trygve Johan Lie. Avslag med 4 mot 3 stemmer.

For sk's innstilling stemte Platou, Fürst og Brevig.

Imot stemte Strøm, Olsen, Hagen og Haugen.

Flertallet stemte for at søkeren oppføres med en ansiennitet på 14 år 10 mnd. Mindretallet stemte for at søkeren får sin ansiennitet beregnet til 17 år 4 mnd. overensstemmende med sk's innstilling.

Mindretallet innanker saken.»

Denne beslutning ble meddelt Lie i brev av 13. juli 1954 fra samferdselskonsulenten.

Den 20. juli 1954 ble nemndas vedtak påanket til Samferdselsdepartementet av Lie ved høyesterettsadvokat Børresen.

Dette førte til at saken på ny ble forelagt nemnda som i møte 9. desember 1954 med 4 mot 2 stemmer besluttet å ta anken til følge og tildelte Lie drosjebevilling i Oslo. - - -

Rettens bemerkninger:

Retten kan ikke finne at det som er anført og påberopt av Trygve Johan Lie gir tilstrekkelig grunnlag for i dette tilfelle å anse nemndas beslutning av 29. juni 1954 som rettsstridig og dermed ansvarsbetingende.

Retten kan ikke se bort fra at bevisførselen i saken gir grunn til å anta at Lie hadde visse muligheter for å få fast kjøring hos Gystad, som han ikke nyttet.

Det er ikke ført noe bevis for og heller ikke fastholdt av saksøkeren under hovedforhandlingen at drosjesjåførene anvendte rettsstridige midler før streiken i 1949 for å få Lie fjernet fra sjåføryrket.

Retten må legge til grunn at når han ikke tok fast kjøring for Gystad skyldtes dette mer en viss usikkerhet med hensyn til fremtiden, enn på,- trykk fra sjåførene.

Lie hadde nok følelsen av å være «uglesett», og han mente selv å være best tjent med å komme inn i yrket igjen litt etter litt, og at veien for dette var reservekjøring hos Gystad.

Det er på det rene at reservekjøring ikke gir ansiennitet ved tildeling av drosjebevilling.

Retten kan ikke se at en avgjørelse begrunnet med at avbruddet ikke var påtvunget på noen måte kan ansees vilkårlig.

Retten kan ikke være enig med saksøkeren i at nemnda var bundet til å legge et bestemt faktum til grunn for sin avgjørelse.

Det ansees åpenbart at nemndas enkelte medlemmer måtte stå fritt i sin vurdering av om avbruddet i kjøringen var Lie påtvunget.

Retten er også av den oppfatning at nemndas medlemmer må stå meget fritt i sin vurdering av hva som er godtakbar grunn til avbrudd, selv om den anså avbruddet påtvunget.

Det presiseres i denne forbindelse at de ovennevnte retningslinjer ikke er bindende og at retningslinjene selv bare nevner sykdom som godtakbar

Side:743

grunn. Godtagelsen av andre grunner må i alminnelighet ansees helt overlatt til nemndas skjønn.

Det kan ikke sees at det er påvist noen bestemt praksis fra nemndas eller departementets side i forhold som har likhet med denne saken.

En vurdering om dette avbrudd - selv om det ansåes påtvunget - skulle medregnes i kjøretiden, er derfor etter rettens mening overlatt til nemndas avgjørelse ved et konkret fritt skjønn. Om kjøretiden på det grunnlag ikke godskrives, kan det ikke dermed sies at nemnda har gjort brudd på likhets- eller velferdsprinsipper.

Retten vil henvise til det som arbeidsretten uttaler at tvisten fra første stund er kommet i et skjevt spor. Etter avtalen av 12. april 1946 punkt 4, burde spørsmålet om Lies inntagelse som sjåfør være tatt opp organisasjonsmessig og i siste instans vært løst ved arbeidsrettstvist etter hovedavtalens §13. sier arbeidsretten. Den samme adgang hadde Lie i 1946 da han tok kjøring hos Gystad. At denne fremgangsmåte ikke ble nyttet må Lie bære sin del av skylden for.

Retten finner at Lies sak er avgjort på grunnlag av en meget inngående og grundig saksbehandling. Retten finner at flertallet har lagt et virkelig skjønn til grunn for sin avgjørelse og at dette skjønn ikke kan betegnes som rettsstridig, selv om resultatet av denne prøvelse kan synes lite rimelig.

Retten vil bemerke at nemnda i de saker hvor det gjelder prøvelse av kjøretid ved tildeling av nye bevillinger må stå meget fritt, og at det skal særdeles avgjørende grunner til for å tilsidesette en avgjørelse av denne art. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Erling Rikheim, kst. dommer, lagdommer P. J. Gløersen og tilkalt dommer, sorenskriver Gerh. Kloumann):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i vesentlige punkter tiltre dens begrunnelse med følgende tilføyelser:

Når den ankende part hevder at samferdselsnemndas beslutning av 29. juni 1954 ikke er bygget på et virkelig skjønn, men er utslag av en helt vilkårlig beslutning som er rettsstridig og ansvarsbetingende, er det åpenbart at han for så vidt har en vanskelig bevisbyrde.

Det er i denne forbindelse tilstrekkelig bl.a. å peke på at det er samferdselsnemndas behandling av søknaden fra Trygve Lie med tilhørende opplysninger og selve nemndsbeslutningen som her må undersøkes og prøves.

Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå i detaljer vedrørende de enkelte beviser, men vil bl.a. nevne, at det er forståelig at den ankende part så sterkt som skjedd påberoper seg aksjonen i 1949 og det som er opplyst omkring denne samt den absolutt avvisende holdning overfor tidligere N. S.-medlemmer som Oslo Transportarbeiderforening inntok, som formodning for at Trygve Lie allerede i tiden 1946-1949 ble tvunget vekk fra yrket som drosjesjåfør, og at han derfor for det i saken omhandlede tidsrom fra 16. september 1946 til 1. april 1949 mente å ha godtakbar grunn for å få dette fravær medregnet ved avgjørelsen av sin ansiennitet som drosjesjåfør.

Side:744

Lagmannsretten er imidlertid på den annen side enig med regjeringsadvokaten i at det også foreligger opplysninger som trekker sterkt i motsatt retning. Han har bl.a. pekt på at Lies søknad av 12. desember 1951 var ufullstendig. Det er først under saksforberedelsen for samferdselsnemnda at supplerende opplysninger er kommet frem gjennom to politiforklaringer den 21. august og 26. september 1952, den siste foranlediget av opplysning innhentet av politiet hos Oslo trygdekasse om Lies frivillige medlemskap i trygdekassen i tiden 16. september 1946 til 1. april 1949.

Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at det ikke fra aksjonen i 1949 og det som er opplyst om Oslo Transportarbeiderforenings holdning overfor tidligere N. S.-medlemmer, kan trekkes noen bindende slutning om at en aksjon ville ha kommet tidligere, hvis Lie hadde fått anledning til å arbeide som drosjesjåfør i årene fra 1946 og utover. Det som er opplyst for så vidt om Lies forhold i dette tidsrom gir ikke noe avgjørende grunnlag for en slutning som nevnt og heller ikke for at Lie i det nevnte tidsrom var avskåret fra å få arbeid som drosjesjåfør. Lagmannsretten har herunder også tatt i betraktning det som Lie og første vitne Gystad har forklart om at det ble stukket hull på bilringene på Gystads bil og helt sukker på tanken mens Lie kjørte for Gystad i april 1946 til 1. februar 1948.

I tilslutning til regjeringsadvokatens anførsler pekes også på at samferdselsnemndas beslutning er fattet under dissens, hvilket allerede ikke i liten grad avsvekker formodningen om at flertallet med åpne øyne har satt seg ut over gjeldende lov og forskrifter, som i tilfelle forpliktet dem til å stemme for at Lies søknad ble innvilget.

På samme måte nevnes også at de samme opplysninger som nå foreligger for lagmannsretten i alt vesentlig har foreligget for samferdselsnemnda, bortsett fra Lies partsforklaring og de foreliggende vitneprov - som man imidlertid ikke finner har satt saken i noen annen stilling. Slik som saken foreligger opplyst for lagmannsretten kan det ikke antas at det har hatt noen avgjørende betydning for nemndas behandling av avgjørelsen at den ikke har fått Lies personlige forklaring, jfr. også de foran nevnte politiforklaringer.

Lagmannsretten antar således at en samlet vurdering av sakens bevisligheter må lede til at det ikke er tilstrekkelig godtgjort at samferdselsnemndas vedtak av 29. juni 1954 er en vilkårlighet og at vedtaket derfor ikke som følge av rettsstridighet gir grunnlag for noe erstatningskrav fra den ankende part overfor staten. - - -

Side:745