Rt-1959-785

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-09-05
Publisert:	Rt-1959-785
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 73/1959
Parter:	Halvor Sætre m.fl. (høyesterettsadvokat Sverre Knutsen) mot Magne Finstad m.fl. (overrettssakfører Carl-Bernhard Kjelstrup - til prøve).
Forfatter:	Nygaard, Gaarder, Hiorthøy, Endresen, Skau
Lovhenvisninger:	LOV-1821-08-17-§7, Jordskifteloven (1882), Skylddelingsloven (1909)

Dommer Nygaard: I 1954 ble det av Magne Finstad, Birger M. Haugseth, Berger B. Haugseth, E. Th. Helstad og Magnhild Fonnås som har setre i Haugsethlia i Sølendalen i Øvre Rendal, anlagt søksmål ved Nord-Østerdal herredsrett mot Halvor Sætre m. fl. for å få avgjort spørsmålet om hvem som har eiendomsretten til grunnen og jaktretten i tre skogteiger i Haugsethlia, nemlig g.nr. 28 b.nr. 25 (skogteig nr. 5), g.nr. 28 b.nr. 12 (skogteig nr. 6) og g.nr. 28 b.nr. 11 (skogteig nr. 7). Videre gjaldt

Side:786

tvisten spørsmålet om hvor langt mot fjellet vestgrensene for disse skogteigene går. Herredsretten - sorenskriveren med domsmenn - avsa dom i saken 25. april 1955. Ved dommen ble de saksøkte frifunnet samtidig som det ble fastsatt at vestgrensene for skogteigene gikk «så langt mot fjellet som det er vekstmuligheter». Saksøkerne ble dømt til å betale 800 kroner i saksomkostninger. For så vidt angikk fastsettelsen av grensene for skogteigene var det dissens, idet rettens formann stemte for at grensene ikke gikk så langt mot vest som det var vekstmuligheter. Han stemte også for at saksomkostninger ikke skulle tilkjennes.

Magne Finstad m. fl. påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett som 17. september 1956 avsa dom i saken med følgende domsslutning: «I. Haugseth seterlag: Magne Finstad som eier av g.nr. 28 b.nr. 4, Haugseth mellem, Birger M. Haugseth som eier av g.nr. 28 b.nr. 6, Haugseth nordre, Berger B. Haugseth som eier av g.nr. 28 b.nr. 7, Haugsetheggen, E. Th. Helstad som eier av g.nr. 28 b.nr. 9, Haugseth mellem, Magnhild Fonnås som eier av g.nr. 28 b.nr. 13, Seter i Sølendalen, kjennes i forhold til Halvor Sætre, Olav Sætre, Marie Sætre, Einar Sætre, Gustav Sætre, Kersti Akre og Jon Nyberget som eiere av g.nr. 28 b.nr. 12, Skogteig nr. 6 i Sølendalen; og til Ottar Rundfloen, Ola Grønnæs, Knut Grønnæs, Helga Storbråten, Otto Grønnæs og Ingeborg Lutnæs' dødsbo v/Odd Lutnæs som eiere av g.nr. 28 b.nr. 11, Skogteig nr. 7 i Sølendalen; og til Ingrid Akre, Per Akre, Inger Aslaug Galåsen, Helene Kvile og Otto Akre som eiere av g.nr. 28 b.nr. 25, Skogteig nr. 5 i Sølendalen - alle eiendommer i Øvre Rendal herred - eiendomsberettiget til grunnen i de nevnte teiger. II. De frifinnes for ankemotpartenes subsidiære påstander. III. Eiendomsgrensene for de nevnte teiger nr. 5, 6 og 7 i Sølendalen går mot vest langs fjellbandet. IV. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herredsrett eller lagmannsrett.»

Halvor Sætre m. fl. har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. De ankende parter har for Høyesterett særlig fremholdt at uten hensyn til hvorledes utskiftningskontrakten av 17. september 1847 skal forståes, ble eiendomsretten til grunnen i de tre skogteigene og retten til jakt og fiske i området overdradd da teigene ble skyldsatt og solgt ved skjøtene av 2. mars 1898 og 15. juli 1908. I denne sammenheng er det bl.a. vist til at det i lengre tid har vært den alminnelige oppfatning i Rendalen at eiendomsretten til grunnen følger skogen. Det hevdes også at ankemotpartene har anerkjent at de ankende parter har jaktrett i skogteigene. Endelig gjør de ankende parter gjeldende at vestgrensene for skogteigene går så langt mot fjellet som det er vekstmuligheter. De ankende parter har nedlagt slik påstand: «1. De ankende parter er eneeiere av grunnen og eneberettiget til jakt og fiske i sine respektive skogteiger nr. 5, 6 og 7 i Haugsethlien i Sølendalen. 2. Grensen for disse teiger mot vest går så langt mot fjellet som det er vekstmuligheter. Subsidiært: De ankende parter og ankemotpart nr. 1, 2, 4 og 5 er i fellesskap eiere av grunnen i teigene nr. 1 til 7. Atter subsidiært: De ankende parter er

Side:787

innenfor grensene av sine respektive forannevnte teiger eiendomsberettiget til grunnen i fellesskap med ankemotpartene nr. 1, 2, 4 og 5, i teig nr. 5, med ankemotpartene nr. 1, 2, 3 og 4 i teig nr. 6 og med ankemotpartene nr. 2, 3 og 5 i teig nr. 7. I alle tilfelle: Ankemotpartene betaler in solidum sakens omkostninger for alle retter til de ankende parter.»

Magne Finstad m. fl. har nedlagt følgende påstand: «Prinsipalt: Lagmannsrettens dom stadfestes. Subsidiært: I teigene nr. 5, 6 og 7 i Haugsethlien i Sølendalen har de ankende parter bare skogen og selve grunnen. Retten til jakt, fangst og fiske tilligger ankemotpartene for deres eiendommer. Atter subsidiært: 1. I Haugsethlien er også Berger B. Haugseth som eier av g.nr. 28 b.nr. 7 sameier. 2. Grense for teigene i Haugsethlien i vest er tregrensen («fjellbandet»). I alle tilfelle: Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger hos de ankende parter in solidum for alle retter.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår for øvrig av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Inger Aslaug Galåsen og Helene Kvile er nå trådt ut av saken idet de har solgt sine deler i skogteig nr. 5 til den ankende part Per Akre. Det er fremlagt for Høyesterett en rekke nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere. Det er holdt 3 bevisopptak der 8 parter og 15 vitner har gitt forklaringer.

For Høyesterett har de ankende parter erkjent at ankemotpartene har havnerett i de tre skogteigene. Videre er det gitt erklæring om at de ankende parter ikke har noen rettigheter i ankemotpartenes fjellområde. Partene er nå enige om at det i denne saken bare skal avgjøres hvem som har eiendomsretten og retten til jakt og fiske i skogteigene idet spørsmålet om ankemotpartene har andre rettigheter i teigene holdes utenfor saken.

Jeg er kommet til det samme resultat som lagmannsretten.

Når det gjelder spørsmålet om hvorledes utskiftningskontrakten av 1847 skal tolkes, kan jeg i alt vesentlig tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Det er ganske visst så at det også i Rendalen må antas å være den alminnelige oppfatning at den som har retten til skogen har eiendomsretten til selve skoggrunnen når det ikke foreligger særlige forhold som trekker i motsatt retning. Jeg kan imidlertid ikke se at det i denne saken er holdepunkter for å gå ut fra at en slik lokal oppfatning hadde festnet seg allerede på det tidspunkt da utskiftningskontrakten ble inngått. Men uten hensyn til hvorledes det måtte forholde seg med dette, står det for meg som lite tvilsomt at det som Haugseths oppsittere ved kontrakten av 1847 ble enige om, var å dele selve skogen, mens all annen rådighet over området fortsatt skulle ligge i fellesskap. Etter kontrakten gjaldt delingen bare «Skovhugsten», mens man fant det «rettest at Sameiet endnu fremdeles vedbliver» med hensyn til «Næverflaning, Havnegang, Slaat og Skovstrækningens øvrige Rettigheder». Kontrakten må derfor etter min mening forståes slik at også den jaktrett som grunneierne den gang hadde, fortsatt skulle være felles for oppsitterne og at de alle

Side:788

skulle ha rett til fangst og fiske i området. Under disse omstendigheter finner jeg det naturlig å bygge på at man ikke delte selve skoggrunnen, men at den ble liggende i sameie.

For herredsretten og lagmannsretten var partene enige om at tolkningen av utskiftningskontrakten skulle være avgjørende for sakens utfall. Som jeg tidligere har nevnt, har de ankende parter for Høyesterett fremholdt at selv om bare skogen ble delt ved denne kontrakten, er eiendomsretten til grunnen og retten til jakt og fiske gått over til dem ved det som er skjedd etter 1847. Spørsmålet blir således om den ordning som ble truffet ved kontrakten senere er blitt endret.

Skogteig nr. 6 og 7 ble særskilt skyldsatt i 1898, mens skyldsetningsforretning over skogteig nr. 5 ble holdt i 1908. Skogteig nr. 6 ble utskilt fra g.nr. 28 b.nr. 1 Haugseth søndre, skogteig nr. 7 fra g.nr. 28 b.nr. 4 og b.nr. 9 Haugseth mellem og skogteig nr. 5 fra g.nr. 28 b.nr. 7 Haugseth-Eggen. Jeg må gå ut fra at skyldsetningsforretningene var kjent av alle oppsitterne på Haugseth - flere av dem var med som skylddelingsmenn under forretningene. I skjøtene på skogteig nr. 6 og 7 av 2. mars 1898 står det at teigene skulle «følge og tilhøre» tre kjøpere fra Trysil «som deres retmæssige Eiendom». I kjøpekontrakt av 18. oktober 1907 heter det at selgeren har solgt skogteig nr. 5 med «de samme Rettigheder og Herligheder hvormed jeg har eiet den», og i skjøtet av 15. juli 1908 står det at teigen er overdradd Karl Sætre fra Trysil «som retmæssig Eiendom».

Når det gjelder skyldsetningsforretningene som ble holdt før skylddelingsloven av 1909, finner jeg grunn til å fremheve at det den gang ikke kan antas å ha vært noe til hinder for særskilt skyldsetning av skogteiger uten sammenheng med grunnen, jfr. Nærstad: Sameieretten til jord side 126. Ut fra det forhold at de tre skogteigene i dette tilfelle ble særskilt skyldsatt, kan man derfor etter min mening ikke trekke den slutning at det var meningen å overdra mer enn retten til skogen. De uttrykk som er brukt i salgsdokumentene for teigene peker i retning av at det her har dreiet seg om salg til eiendom. Men jeg er enig med lagmannsretten i at det ved de transaksjoner som vi her har for oss, ikke bør legges noen vesentlig vekt på disse uttrykkene. Det var - som lagmannsretten sier - standarduttrykk som vanligvis ble brukt i skjøter. I skjøtet på skogteig nr. 6 forbeholdt selgeren seg rett til «i den solgte skov at løbe næver samt aavirke til ved birk, vindfald og tørre træer og skat», og i skjøtet på skogteig nr. 7 rett «i den solgte skov til næverløb, birk til vedhugst samt skat, vindfald og tørre trær paa roden». I kjøpekontrakten på skogteig nr. 5 heter det at selgeren skal ha rett til «at tage skat og tørskog til Brendeved som ikke er tjenlig til Salgsvirke». Dette var forbehold som det var naturlig å ta ved overdragelse av selve retten til skogen. Dersom meningen hadde vært å overdra teigene med eiendomsrett til grunnen, ville det ha vært naturlig at selgerne iallfall hadde tatt forbehold om havnerett og rett til slått for samtlige oppsittere.

Side:789

Ellers må jeg etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett bygge på at oppsitterne på Haugseth både før og etter overdragelsene av skogteigene, har brukt området til havning, at de har drevet jakt der og at de også har fisket i Sølna fra dette område. Når det gjelder jakten nevner jeg at oppsitterne i en lang årrekke leiet ut jaktterreng til fabrikkeier Andresen m. fl. Selv om det ikke i jaktkontraktene var angitt nøyaktig hvilke strekninger som var leiet ut, finner jeg det - i likhet med lagmannsretten - godtgjort at Andresen og hans jaktselskap drev jakt også i de tre skogteigene og at det må antas at dette er gjort etter anvisning fra utleierne. På den annen side finner jeg det bevist at også kjøperne av teigene og deres rettsetterfølgere - «tryslingene» - har drevet jakt i området.

Med hensyn til anmeldelsen for ulovlig jakt i 1930, viser jeg til fremstillingen i lagmannsrettens domsgrunner. Når det fra Haugseth-oppsitternes side ble henstillet til tryslingene å anmelde to personer for å ha drevet ulovlig småviltjakt i skogteigene på vestsiden av Sølna, trekker dette i retning av at Haugseth-oppsitterne på dette tidspunkt gikk ut fra at tryslingene hadde jaktrett i de tre skogteigene. Men forholdet er så vidt uklart at det etter min mening ikke bør legges noen særlig vekt på denne episode. Jeg finner således ikke at Haugseth-oppsitterne ved det som her passerte har erkjent at tryslingene har jaktrett i området.

Jeg kan heller ikke se at det ble gitt noen erkjennelse av tryslingenes jaktrett i de tre skogteigene da Rendal Renselskap ble stiftet i 1930-årene. I beskrivelsen av reinfeltområdene og disponeringen over dem kan det etter min mening ikke legges noen slik erkjennelse.

Etter en samlet vurdering av alle de opplysninger som foreligger i saken, finner jeg at det har hersket atskillig uklarhet om rettsforholdene i det omtvistede område i tiden etter utskiftningskontrakten av 1847. Men når jeg tar mitt utgangspunkt i at det klart følger av utskiftningskontrakten at retten til jakt og fiske - og også selve skoggrunnen - ble liggende i fellesskap mellom oppsitterne på Haugseth, kan jeg ikke se at det som senere er skjedd er tilstrekkelig til å fastslå at det er inntrådt noen endring i den ordning som den gang ble truffet. Utskiftningskontrakten ble tinglyst og har i panteregisteret vært anmerket på alle tre skogteiger.

Jeg kan heller ikke se at de ankende parter kan gis medhold i sine subsidiære påstander og tiltrer for så vidt lagmannsrettens begrunnelse.

Mitt resultat blir således at ankemotpartene i forhold til de ankende parter har rett til jakt og fiske i de tre skogteigene som saken gjelder. Selv om det i dag ikke synes å ha noen reell betydning, har ankemotpartene etter mitt syn på saken også eiendomsretten til selve skoggrunnen i teigene. Men jeg finner å burde tilføye at de ankende parter i forbindelse med sin rett til skogen også må ha en viss rådighet over grunnen i den utstrekning det

Side:790

er nødvendig for å drive skogen rasjonelt og så lenge det ikke skjer noe inngrep i ankemotpartenes rettigheter over området.

Når det gjelder vestgrensene for skogteigene, kan jeg slutte meg til det som er uttalt av lagmannsretten. I betraktning av at det var skogen som ble delt ved utskiftningskontrakten, er det naturlig at grensene mot fjellet følger tregrensen eller «fjellbandet».

Jeg har funnet saken tvilsom. Da den uklarhet som foreligger for tiden etter 1847 i ikke liten grad skyldes Haugseths oppsittere, antar jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy, Endresen og Skau: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Petter A. Larsen med domsmenn Ole J. Sørhus og Ivar O. Eide):

Saken gjelder eiendomsretten til grunnen i skogteigene nr. V, VI og VII i Vestre Haugsethlien i Sølendalen i Øvre Rendal og jaktretten i samme teiger.

Ved en kommisjonsdom av 17. mars 1786 ble hele Sølendalen kjent å være almenning. Denne dom ble stadfestet av Overhofretten den 11. februar 1790. Strekningen vestenfor den nåværende herredsgrense mellom Øvre Rendal og Engerdal fra Gloføken til Rauhola ble deretter ved kgl. res. av 6. februar 1798 skjenket gårdene i Øvre Rendal med forpliktelse til å utskifte skogen tillikemed hjemmeskogen. I henhold hertil delte bønderne ved kontrakt av 1. desember 1802 tinglyst 13. februar 1807 Sølendalen i hoveddeler, slik at hvert seterlag fikk tildelt strekningen rundt setrene. Eierne av Haugsethgårdene ble ved denne anledning tildelt en strekning vest for elven Sølna, omkring gårdenes setre, og i denne strekning som kalles Vestre Haugsethlien ligger de skogteiger som er omtvistet i nærværende sak.

Ved en mindelig utskiftning vedtatt 17. september 1847, tinglyst 14. februar 1862, ble Vestre Haugsethlien delt mellom gårdene for så vidt skogen angikk. Strekningen ble ved anledningen delt i 7 skogteiger. Utover skogens deling skulle området fortsatt brukes i fellesskap av gårdenes eiere. Etter på forhånd avholdte skylddelingsforretninger ble teigene nr. V, VI og VII senere solgt til personer fra Trysil, nemlig:

a) ved skjøte av 2. mars 1898 ble skogteig nr. VI som var blitt utskilt fra g.nr. 28, b.nr. 1 og gitt betegnelsen g.nr. 28. b.nr. 12 ved skylddelingsforretning av 11. januar 1898 tinglyst 2. mars s. å., solgt av E. Haugseth til P. Galaasen, H. Sætre og Otto Rundfloen.

b) Ved skjøte av 2. mars 1898 ble skogteig nr. VIl, som var blitt utskilt fra

Side:791

g.nr. 28, b.nr. 4 og 9 og gitt betegnelsen g.nr. 28, b.nr. 11 ved skylddelingsforretning av 11. januar 1898 tinglyst 2. mars s. å. solgt av P. K. Haugseth og Sæmming K. Haugseth til samme personer som nevnt under a).

c) Ved skjøte av 15. juli 1908 ble skogteig nr. V som var blitt utskilt fra g.nr. 28, b.nr. 7 og gitt betegnelsen g.nr. 28. b.nr. 25 ved skylddelingsforretning av 18. mai 1908. tinglyst 19. mai s. å., solgt av Simen A. Øien til Karl Sætre.

De som i dag har seterrett i Haugsethlien, nemlig Magne Finstad, Birger M. Haugseth, Berger B. Haugseth, E. Th. Helstad og Magnhild Fonnås, samtlige fra Øvre Rendal, hvilke alle bortsett fra Berger B. Haugseth eier andre skogteiger i Haugsethlien, mener at utskiftningsforretningen av 1847 bare omfattet trebestanden og at derfor grunnen under denne og jaktretten ikke er innbefattet i de senere salg av skogteigene nr. V-VII, som er beskrevet ovenfor. Da dette syn på eiendomsforholdet bestrides av de nåværende eiere av teigene nr. V-Vll, har Magne Finstad, Birger M. Haugseth, Berger B. Haugseth, E. Th. Helstad og Magnhild Fonnås etter forgjeves prøvet forliksmegling i Øvre Rendal forliksråd den 2. august 1954, ved sin prosessfullmektig overrettssakfører Kjelstrup, Tynset ved stevning av 15. august 1954 stevnet nedennevnte personer for Nord-Østerdal herredsrett: 1) Halvor Sætre. 2) Olaf Sætre. 3) Marie Sætre, 4) Einar Sætre, 5) Gustav Sætre, 6) Kersti Akre, samtlige fra Trysil, 7) Jon Nyberget, Elverum, 8) Gerda Røgeberg, Høvik, 9) Ottar Rundfloen, 10) Ola Grønnæs. 11) Knut Grønnæs, samtlige fra Trysil, 12) Helga Storbråten, 13) Otto Grønnæs, begge fra Brandbu. 14) Ingeborg Lutnæs' dødsbo v/Odd Lutnæs, Ytre Rendal. 15) Ingrid Akre, 16) Per Akre, 17) Inger Aslaug Galaasen, 18) Helene Kvile og 19) Otto Akre, samtlige fra Trysil. - - -

Retten skal bemerke:

Som påpekt av begge sakens parter beror sakens utfall på hvorledes utskiftningskontrakten av 1847 skal forståes. Nevnte kontrakt betegner seg selv som et utskiftningsdokument, viser til lov av 17. august 1821 §7, og uttaler innledningsvis at «Eiere af Skovstrekningen i Mindelighed har udskiftet denne Skovstrekning» og «i Anledning denne Udskiftning ladet forfatte nærværende Dokument». Noe lenger ut i kontrakten heter det at kontrakten skal være «bindende for os og efterkommende Eiere af benevnte Skov». Kontrakten sier videre at «den hele Skov» med en viss unntagelse er delt i 7 teiger. Retten er enig med de saksøkte i at de her nevnte uttrykk peker hen på at man her har å gjøre med en reell utskiftning og at skogen, både trær og grunn, er skilt ut.

Det er så et spørsmål om det i kontrakten benyttede uttrykk «ovenbeskrevne Deling er kun gjældende med Hensyn til Skovhugsten» endrer kontraktens karakter av et utskiftningsdokument og gjør dokumentet til å inneholde bare en partiell deling av et sameie som av saksøkerne påstått. Retten finner at uttrykket ikke kan leses isolert for seg, men må sees i sammenheng med dokumentets tekst for øvrig og kan derfor ikke legge den betydning i uttrykket «Skovhugsten» som saksøkerne gjør. Uttrykket må etter rettens mening leses i sammenheng med den etterfølgende tekst om hustømmer og brendeved for Udstues og Eggens setre og uttrykket kan ikke etter rettens mening forandre dokumentets karakter av et utskiftningsdokument. Retten finner heller ikke at kontraktens uttrykk «Med

Side:792

Hensyn til Næverflaaning, (Havnegang), Slaat og Skovstrækningens øvrige Rettigheder have vi fundet det rettest at Sameiet endnu fremdeles vedbliver,» å kunne trekke den slutning at skoggrunnen fremdeles skulle være udelt. Uttrykket «Sameiet» må etter rettens mening i denne forbindelse peke hen på bruksutøvelse i fellesskap.

Et dokument som det her omhandlede må etter rettens mening bedømmes på historisk bakgrunn og under hensyn til lokal sedvane i bygden. Som av de saksøkte anført, finner retten at det var Kongens gave som var gjenstand for deling. Med hensyn til lokal sedvane, så er det på det rene at saksøkerne ikke har kunnet påvise et eneste tilfelle fra Øvre Rendal hvor trebestand og skoggrunn er på forskjellige hender. Retten finner bevist på grunnlag av partsforklaringer og vitneprov at det er regel i Øvre Rendal at trær og grunn følges ad. At eierne av Haugsethgårdene ved den deling som fant sted i 1847 skulle forholde seg annerledes enn det som er det vanlige i bygden, nemlig å la trær og grunn høre sammen, har etter rettens mening formodningen mot seg. Hvis en slik oppdeling ønskedes i 1847, måtte det etter rettens mening fremgå helt klart og utvetydig av kontrakten. Man må i slike tilfelle etter rettens mening stille ganske strenge krav til eksakt uttrykksmåte i dokumenter. I mangel av slik klar tilkjennegivelse av at det var bare trær, og ikke grunn, som var skiftet ut ved kontrakten av 1847, må retten gå ut fra at eierne av Haugsethgårdene ved nevnte kontrakt tilsiktet å foreta den utskiftning av et sameie som var vanlig i bygden. De uttrykk som er brukt i skjøtene av 1898 og 1908, «tilhøre som rettmessig eiendom og bliver jeg hjemmelsansvarlig efter loven» og «som rettmessig eiendom idet jeg vedtar lovlig hjemmelsansvar», viser etter rettens mening at de daværende selgere, saksøkernes rettsforgjengere, mente å overføre eiendomsretten til grunnen til tryslingene. Selv om uttrykkene ikke kan gi kjøperne større rett enn selgerne hadde, er uttrykkene av betydning til fortolkning av kontrakten av 1847, idet uttrykkene viser hvorledes saksøkernes rettsforgjengere betraktet rettsforholdene i 1898 og 1908.

Som det vil fremgå av det ovenfor anførte, finner retten at så vel skogbestanden som grunnen under denne ble utskiftet ved kontrakten av 1847. En følge herav er at også eiendomsretten til grunnen ble overført til tryslingene ved kjøpene av skogteigene i 1898 og 1908, hvorfor de saksøkte må bli å frifinne for saksøkerens prinsipale påstand.

Retten vil så gå over til å behandle spørsmålet om saksøkerne har jaktretten i de omtvistede skogteiger. Det er av saksøkerne påstått subsidiært at selv om grunnen ble utskiftet ved kontrakten av 1847, så ble jaktretten holdt tilbake idet utskiftningen i så fall bare omfattet den nakne eiendomsrett til grunnen samt retten til trærne. At jaktretten skulle være unntatt fremgår etter saksøkernes mening av uttrykket «Med Hensyn til - - - og Skovstrekningenes øvrige Rettigheder have vi fundet det rettest at Sameiet endnu fremdeles vedbliver». Retten finner heller ikke å kunne gi saksøkerne medhold heri. De «øvrige Rettigheder» det her er tale om må etter rettens mening være beføyelser som rishugst og mosetak. Å skille jaktretten ut fra skogen var vel lovlig på den tid, men formodningen er for at skogeieren har jaktretten. I slike generelle vendinger «øvrige Rettigheder» finner retten ikke at det kan være riktig å innfortolke jaktretten. Skulle jaktretten være unntatt, måtte det som det ikke vanlige i slike tilfelle klart fremgå av kontrakten.

Side:793

Det har under saken vært ført en rekke vitner om jaktutøvelsen i de omtvistede skogteiger. Således er ført som vitner flere personer som har båret vilt for fabrikkeier Andresen under hans jakt i teigene. På den annen side har en rekke av de saksøkte forklart seg om sin utøvelse av jakt i skogteigene. Retten finner ikke å kunne tillegge noen vesentlig betydning den jakt som måtte være utøvet av Andresen. Det kan av jaktkontrakten med Andresen ikke sluttes noe med hensyn til det areal han har leiet. Om Andresen av utleierne er blitt informert om det terreng han har rett til å bruke under jakten, hvilket man må anta, så kan lett misforståelser ha oppstått med hensyn til terrengets utstrekning. Det er i hvert fall på det rene at 3 personer av dem som undertegnet jaktkontrakten med Andresen i 1930, innrapporterte ulovlig jakt av noen unge gutter fra Rendal på tryslingenes skogteiger. M. B. Haugseth henstillet i skriv av 6. oktober 1930 til Paul Akre. Trysil at saken ble anmeldt og dette ble også gjort. Dette viser etter rettens mening tydelig at Haugsethfolkene i 1930 anså tryslingene som jaktberettiget. At et forbehold tatt i kontrakten av 1847 skulle ha gått i glemmeboken i 1930 finner retten ikke sannsynlig.

Det står så igjen for retten å ta standpunkt til saksøkernes subsidiære påstand om at de saksøkte ikke har noen rettigheter utenfor sine teiggrenser og at grensen for disse i vest følger tre grensen.

Da de saksøktes prinsipale påstand om frifinnelse etter det ovenfor anførte vil bli tatt til følge, finner retten ingen grunn til å gå inn på de saksøktes subsidiære påstander. Det var bare i de subsidiære påstander de saksøkte gjorde gjeldende at de hadde rettigheter også utenfor sine teiggrenser. Det blir etter dette ikke nødvendig for retten å gå nærmere inn på denne del av saksøkernes subsidiære påstand, som så vidt skjønnes refererer seg til de saksøktes subsidiære påstand. Derimot er det nødvendig for retten å ta standpunkt til hvor grensen for de saksøktes skogteiger går i vest. Om dette spørsmål er det dissens i retten. Rettens flertall domsmennene finner at en riktig forståelse av uttrykket i kontrakten av 1847 begrenses i vest af det nøgne Fjeld under Askhaugen og Sølenskarven» må føre til at det areal som den gang ble delt ikke bare omfattet det skogbevokste areal, men at arealet må gå så langt som det er vekstmuligheter, eller med andre ord også må omfatte vidjekjerr og kjerringris. Etter flertallets oppfatning er den vanlige oppfatning i Østerdalen at skogteigene strekker seg lenger enn den egentlige trebestand. I denne forbindelse pekes på at skogeiere mange steder søker å få hevet skoggrensen ved å gjerde inn terrenget mellom den egentlige trebestand og snaufjellet. At snaufjellet ligger i sameie finner retten å være helt på det rene. Uten å ha vært i terrenget, er det uråd for retten å fastsette grensene for teigene mot fjellet; men retten regner med at dette kan gjøres senere av jordskifteretten.

Rettens mindretall, formannen, finner at teigenes grenser ikke går så langt mot vest som flertallet hevder. Mindretallet bygger sitt syn på at det var bare den drivverdige skog som ble delt ved kontrakten av 1847 og viser for øvrig til den begrunnelse som er gitt i dom i R. G. for 1953 747. Det er ikke av sakens parter hevdet annet enn at salgene av skogteiger i 1898 og 1908 omfattet 3 av de teiger som ble utskilt i 1847 i hele deres utstrekning.

Det er av saksøkerne bedt om at retten må presisere hvilke beføyelser

Side:794

i form av bruksrettigheter saksøkerne har i de omtvistede skogteiger. Disse beføyelser fremgår av utskiftningskontrakten av 1847, etter hvilken de omfatter neverflåning, havnegang og slått. De «øvrige Rettigheder» som er omhandlet i samme kontrakt omfatter etter rettens mening rett til rishugst og mosetak, som av de saksøkte anført. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Thor Breien, K. Strømsted og Fr. Hassel):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:

Ved Kommisjonsdommen av 17. mars 1786, stadfestet ved Overhofrettens dom av 11. februar 1790. ble det fastslått at Rendalens almenning tilhørte Kongen og almenningens grenser i vest ble angitt på grunnlag av et situasjonskart av 29. januar 1784. En kopi av et utsnitt av dette kart er fremlagt i saken og grensen er der angitt ved en gul linje trukket mellom punktene K og C på kartet. Området vest for denne linje og inn til den røde linje trukket mellom punktene L og B på samme kart, ble ved de nevnte dommer erkjent å tilhøre gårder i Øvre Rendal. Etter søknad fra bøndene i Øvre Rendal skjenket Kongen ved res. av 21. februar 1798 «den saa kaldte Øvre-Bøjgd i Reendalen, el. de indbemeldte 22 Gaarde» en strekning av almenningen øst for den nevnte gule linje. Det er enighet mellom partene om at denne strekning og de strekninger som var tilfalt bøndene ved de nevnte dommer etter dette lå i sameie mellom de 22 gårder i Øvre Rendal, senere redusert til 18. Som vilkår for sin gave bestemte Kongen at «almuen», dvs. de 22 gårder, skulle utskifte «tilligemed deres Hiemskove, saavel den dem ved den ergangne Commissions Dom og Overhofrets Dommen tilkiendte som fornævnte dem nu skiænkede Almindings-Part». Rørås verk ble samtidig forbeholdt skogsrettigheter i den bortgitte del og det ble bestemt at «Fiskerierne - - - skulde være Almuen fremdeeles forbeholdne».

I henhold til betingelsene for gaven skjedde så delingen mellom seterlagene, som er omhandlet i kontrakten av 1. desember 1802. Delingen omfattet foruten Kongens gave også deler av de strekninger som var tilkjent bøndene ved dommene av 1786 og 1790. I delingskontrakten ble bl.a. bestemt at «Heste og Fæehavne» skulle brukes som fra gammel tid. Som det fremgår foran er det uenighet mellom partene om hva delingen gjaldt, om den omfattet hele Sølendalen eller bare skogen i denne, og om det var skogen alene eller også eiendomsretten til skoggrunnen som ble skiftet ut. Etter det resultat retten kommer til nedenfor, finner man det ikke nødvendig å ta standpunkt til disse tvistespørsmål.

I årene etter 1802 ble det så etter hvert foretatt utskiftninger innen de forskjellige seterlag. Ved utskiftningskontrakt av 11. juli 1839 ble således området omkring Skjelaavoldsetrene noe nord for Haugsethsetrene utskiftet, jfr. den under saken påberopte høyesterettsdom, Rt-1919-107. Den 10. september 1847 ble området syd for Haugsethretrene utskiftet ved offentlig utskiftningsforretning, den 17. september 1847 fulgte den minnelige utskiftning innen Haugsethsetrene «ved Hjelp af den constituerede Conducteur i Østerdalen» og den 5. september 1864 skjedde offentlig utskiftning av området mellom Haugsethsetrene og Skjelaavoldsetrene.

Side:795

Utskiftningen av 1847 i Haugsethlia angis i utskiftningsdokumentet å være skjedd i medhold av loven av 17. august 1821 (angaaende Jord og Skovs Udskiftning af Fellesskab), dens §7. som omhandler minnelig utskiftning. Det som ble utskiftet var etter dokumentene «Skovstrækningen Hoksæt-Sølendalen». Det er på det rene at strekningen foruten et område av Kongens gave også omfattet en del av sameiestrekningen vest for denne. «Den hele Skov med Undtagelse af den Del af Samme, der benævnes 'Sølenmoen' ble delt i 7 teiger ved parallellinjer gående mot øst «fra det nøgne Fjeld» og teigenes bredde ble anført langs en «Langlinie», som er angitt på utskiftningskartet. Partene er enige om at denne langlinje ikke betegner noen grenselinje. Videre heter det i forretningen: «Ovenbeskrevne Deling er kun gjældende med Hensyn til Skovhugsten, hvorunder ogsaa er indbefattet den af Huustømmer Brændeveed og øvrige Fornødenheder til vore i Strækningen beliggende Sætre - - - Med Hensyn til Næverflaaning, Havnegang, Slaat og Skovstrækningens øvrige Rettigheder have vi fundet det rettest, at Sameiet endnu fremdeles vedbliver». - Det er uenighet mellom partene om hvorvidt utskiftningen bare gjaldt skogen eller om den også omfattet fjellstrekningen ovenfor denne til vannskillet. Det var imidlertid bare skogen Kongen hadde forlangt utskiftet og retten finner ikke holdepunkt i utskiftningsdokumentet til å anta at mer enn denne ble skiftet ut. Når man ser hen til de rettigheter som etter utskiftningen fremdeles skulle bli liggende i sameie, er det i og for seg lite rimelig at det har vært meningen å skifte ut også fjellstrekningen.

Spørsmålet blir så om utskiftningsforretningen er slik å forstå at eiendomsretten til skoggrunnen ble skiftet ut sammen med skogen. Begge parter er enige om at fortolkningen av utskiftningsdokumentet er avgjørende for om de ankende parter eller ankemotpartene i dag er eiendomsberettiget til grunnen. De mener at det som senere er skjedd, således også skjøtningen av de 3 teigene i 1898 og 1908, bare får betydning for så vidt dette kan tjene til belysning av hvorledes utskiftningsdokumentet av 1847 her er å forstå. Spørsmålet om forholdet i 1898 og 1908, selv om utskiftningen i 1847 ikke omfattet eiendomsretten til grunnen, kan ha blitt at sameierne i Haugsethlia på grunn av en etter hvert festnet lokal oppfatning om at skog og jord følges ad. eventuelt i forbindelse med andre omstendigheter, har ansett seg som eiere også av grunnen i de respektive teiger, og om eiendomsretten til grunnen til de solgte teigene derfor i 1898 og 1908 kan være gått over på kjøperne med bindende virkning for alle sameiere, er ikke reist i saken.

Retten vil først bemerke at man er enig med de ankende parter i at det var hensynet til en rasjonell skoghugst som lå bak vilkåret for Kongens gave om at utskiftning skulle finne sted, og at dette hensyn ble tilstrekkelig tilgodesett når skogen ble delt uten at det kunne ha betydning om også eiendomsretten til skoggrunnen ble skiftet ut. Det måtte for så vidt stå oppsitterne på Haugsethsetrene fritt om de ønsket fortsatt å beholde eiendomsretten til grunnen i fellesskap. Videre bemerkes at eiendomsretten til selve grunnen i fjerntliggende fjellstrekninger, som det her er tale om, på den tid hadde liten eller ingen betydning. Det som betydde noe var de forskjellige bruksutøvelser som strekningen ga anledning til. «Grunnen som sådan eksisterte ikke», som Gausland uttrykker det i sin

Side:796

kommentarutgave av utskiftningsloven av 1882 24, og dette gjaldt ifølge Gausland også under utskiftning.

Retten finner det godtgjort at det er sikker rettsoppfatning i Øvre Rendal at eiendomsretten til skoggrunnen regelmessig følger skogen. Det har ikke kunnet opplyses ett tilfelle derfra hvor eiendomsretten til skog og grunn har vært atskilt. Det ene eksempel som de ankende parter har påberopt seg er meget lite karakteristisk. Hvor langt tilbake i tiden en slik rettsoppfatning kan følges, er imidlertid uklart. Det er naturlig å tro at den særlig kan ha festnet seg i tiden etter skogloven av 1863, da man fikk forbudet mot atskillelse av skoggrunn og trebestand. De foran nevnte utskiftninger i strekningene nord og syd for Haugsethsetrene i årene 1839- 1864, hvor eiendomsretten til grunnen antas å ha fulgt skogen, kan tyde på at dette har vært det vanlige også på den tid. Retten finner dog ikke å kunne tillegge disse utskiftningsforretninger vesentlig betydning i denne sak, da de angjeldende utskiftningsdokumenter inneholder bestemmelser som er meget forskjellige fra dem som ble truffet ved utskiftningen av Haugsethlia. De uttrykk som er brukt i skjøtene ved overdragelsene av skogteigene i 1898 og 1908, sitert i herredsrettens dom, kan til en viss grad tyde på at selgerne, de ankende parters rettsforgjengere, har ment å overføre eiendomsretten til grunnen og at de således har oppfattet seg som eiere av denne. Noen vesentlig vekt kan man imidlertid ikke legge på disse uttrykk. Det er standarduttrykk som vanlig ble brukt i skjøtene. Anmeldelsen i 1930 av den ulovlige jakt i de solgte teigene synes å vise at anmelderen og de 2 oppgitte vitner, som alle var rettsforgjengere til de ankende parter, på den tid anså eierne av skogteigene som jaktberettiget og altså som eiere av skoggrunnen i teigene. Anmelderen M. B. Haugseth, som var far til ankemotpart nr. 2. Birger M. Haugseth, eiet den gang Gammelstu-Haugseth, g.nr. 28, b.nr. 6, og teigene nr. 1 og 4. som han hadde overtatt i 1906 etter sin far. Hans bestefar, Engebret B. Haugseth, eiet gården da utskiftningen fant sted i 1847. Det kan ligge nær å tro at M. B. Haugseth har fått sitt syn på rettsforholdene fra sine forfedre. Det er dog også mulig at det dreier seg om en oppfatning som er tilegnet etter hvert som den lokale oppfatning om at skog og grunn følges ad, har festnet seg. Man kjenner ikke til om M. B. Haugseth og de vitner han har oppgitt har hatt kjennskap til utskiftningsforretningen av 1847. For øvrig må man her være oppmerksom på at oppsitterne på Haugseth i årene fra 1909 til etter krigen har leiet bort jakten til sine «skog- og fjellstrekninger» til fabrikkeier Andresen, Oslo. Grensene for disse strekninger er ikke angitt i kontrakten, men etter bevisførselen ansees det på det rene at Andresen også jaget på ankemotpartens teiger, og det må antas at dette er skjedd etter bortleierens anvisning. Dette tyder på at disse har ansett seg jaktberettiget og altså som eiere av grunnen i teigene. Blant disse bortleiere var M. B. Haugseth og de ankende parter.

Det foreligger etter dette momenter som kan tyde på at eiendomsretten til grunnen ble utskiftet i 1847. Når retten allikevel kommer til det resultat at dette ikke er skjedd, skyldes det at man legger avgjørende vekt på Innholdet av selve utskiftningsdokumentet. Etter rettens mening viser dette med tilstrekkelig tydelighet at eiendomsretten til skoggrunnen ikke omfattes av utskiftningen. Det heter uttrykkelig i dokumentet at delingen bare gjelder «Skovhugsten», men at man har funnet det rettest at

Side:797

«Næverflaaning, Havnegang, Slaat og Skovstrækningens øvrige Rettigheder» fremdeles skal forbli i sameiet. «Skovstrækningens øvrige Rettigheder» antas å omfatte også den jaktrett som grunneierne den gang hadde og som det for øvrig ville ha vært lite rasjonelt å dele opp. Fiskeriene var allerede forbeholdt «almuen» ved den kgl. res. av 21. februar 1798. Alle rettigheter, bortsett fra «Skovhugsten», skulle således forbli i sameie, og det ville ha vært lite naturlig om nakne grunneieretten da skulle ha vært utskiftet i forbindelse med skogen. Dette så meget mer som fjellstrekningen ovenfor skogen forble uskiftet. Ordet «Skovhugst» kan neppe tillegges den betydning at sameierne derved spesielt har ment å gi uttrykk for at eiendomsretten til skoggrunnen ikke skulle følge med. Sannsynligvis har man overhodet ikke hatt den nakne grunneierrett i tankene. Skulle det imidlertid allerede på det tidspunkt ha hersket en sikker lokal oppfatning om at skogen følger grunnen, kan det være naturlig å forstå ordet på denne måten. Retten vil tilføye at skogeier T. Js. Bjøntegaard, som på grunn av sitt arbeid i Høyfjellskommisjonen er vel kjent med rettsforholdene i fjellet og særlig godt kjent med forholdene i Rendalen hvor han bor, som vitne har opplyst at han har lest utskiftningsdokumentet angående Haugsethlia og at det etter hans oppfatning må være utvilsomt at eiendomsretten til skoggrunnen ved denne anledning ikke har fulgt skogen.

Retten finner at ankemotpartenes subsidiære anførsler ikke fører frem. Eiendomsretten til grunnen ble ikke utskiftet i 1847, og grunnen må som saken ligger an antas fremdeles å ha ligget i sameie i 1898 og 1908. Det er da intet holdepunkt for å anta at de teiger som ble utskilt og solgt i disse år var annet enn det som ble utskiftet i 1847. nemlig skogen alene.

Lagmannsretten finner etter dette at de ankende parter i forhold til ankemotpartene må antas eiendomsberettiget til de omtvistede teiger. Den prinsipale del i post I i de ankende parters påstand vil således bli tatt til følge.

Med hensyn til de omtvistede vestgrenser for teigene, finner retten etter vitneførselen og blant annet etter hva T. Js. Bjøntegaard har forklart cm hvorledes utskiftningsforretningens uttrykk om at teigene «grenser mot fjellet» o. l. vanlig forståes i Rendalsbygdene, at utskiftningen må forståes derhen at grensene går i fjellbandet. Noen nærmere fastsettelse av grensene kan retten ikke foreta, det må i tilfelle skje ved grenseoppgangsforretning. Man vil dog tilføye at om grensen går i fjellbandet, hindrer dette selvsagt ikke at enkelte trær kan bli liggende utenfor grensen eller at skogbare flekker kan falle innenfor. Noen spesiell grensepåstand i tilknytning til post II i herredsrettens dom har de ankende parter ikke utformet, men av prosedyren og den subsidiære påstand fremgår at grensen påståes å følge tregrensen. - - -

Side:798