Rt-1959-833

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-09-19
Publisert:	Rt-1959-833
Stikkord:	Barnefordeling
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 80 A/1959
Parter:	A (overrettssakfører Egil Endresen - til prøve) mot fru A (høyesterettsadvokat Nils L.S. Jacobsen).
Forfatter:	Thrap, Schei, Endresen, Hiorthøy, Holmboe
Lovhenvisninger:	Ektebarnloven (1915) §3, Ekteskapsloven (1918) §42

Dommer Thrap: I ekteskapssak mellom fru A og A avsa Nordfjord herredsrett 18. juni 1957 dom med slik domsslutning:

«1. Fru A, Y, og A, X, blir separert i henhold til ekteskapslovens §42 annet ledd.

2. Fru A blir tilkjent foreldremyndigheten over fellesbarna B født xx.xx.1953 og C født xx.xx.1954. A tilkjennes rett til å ha barna på besøk på X i tilsammen 2 måneder hvert år.

3. A blir tilpliktet å betale underholdsbidrag slik: kr. 125 pr. måned til hustruen fru A, regnet fra 1. januar 1957, kr. 50 pr. måned til fellesbarnet B regnet fra den dag moren overtar henne, kr. 50 pr. måned til fellesbarnet C, regnet fra 1. januar 1957. Alle bidrag forfaller forskuddsvis og månedsvis.

4. A pålegges ikke sakskostnader til det offentlige, og fru A fritas for å svare sakskostnader til A.»

Dommen ble av A - for så vidt angår spørsmålet om foreldremyndigheten, besøksretten og underholdsbidraget - påanket til Gulating lagmannsrett, som 10. september 1958 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna B født xx.xx.1953 og C født xx.xx.1954.

2. A tilkjennes rett til å ha barna på besøk 1 måned hvert år.

3. A tilpliktes å betale bidrag slik: til fru A kr. 60 pr. måned, regnet fra 1. januar 1957, til fellesbarnet B kr. 60 pr. måned, regnet fra den dagen moren overtar henne, til fellesbarnet C kr. 60 pr. måned, regnet fra 1. januar 1957.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for herredsrett eller for lagmannsrett.»

Lagmannsretten avsa samme dag med 2 mot 1 stemme kjennelse for at barnet B, som oppholdt seg hos faren, skulle være hos moren inntil endelig dom i saken var avsagt. Denne avgjørelse ble imidlertid endret ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 6. november 1958, idet kjæremålsutvalget var enig med lagmannsrettens mindretall i at det ikke var tilstrekkelig grunn til å foreta flytning av barnet før endelig dom forelå.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han gjør gjeldende at barna nok i materiell henseende vil få det

Side:834

tilfredsstillende hos moren, men at hun på grunn av sin psykiske tilstand ikke er skikket til å ta seg av dem. Begge barna bør derfor være hos faren, hvor forholdene er fullt betryggende. I hvert fall bør datteren B, som nå er 6 år, som har sluttet seg helt til faren og som ikke ønsker å flytte, fortsatt være hos sin far. Han mener at han under ingen omstendighet bør pålegges å betale underholdsbidrag til hustruen. Han er enig i at han skal betale bidrag til barnas underhold, såfremt moren blir tilkjent foreldremyndigheten over dem. Han har nedlagt sådan påstand:

«Prinsipalt:

1. A blir tilkjent foreldremyndigheten over fellesbarna B født xx.xx.1953 og C født xx.xx.1954.

2. Det tilkjennes ikke underholdsbidrag til noen av partene.

Subsidiært for det tilfelle fru A skulle bli tilkjent foreldremyndigheten over noen av fellesbarna:

3. Høyesterett fastsetter det bidrag A vil ha å utrede til barneunderhold.

I begge tilfelle:

A tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Fru A mener at lagmannsrettens avgjørelse er riktig når det gjelder foreldremyndigheten og besøksretten, men gjør gjeldende at underholdsbidragene bør forhøyes. Hun har ved sin oppnevnte prosessfullmektig nedlagt sådan påstand:

«I hovedanken prinsipalt:

1. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarna B født xx.xx.1953 og C født xx.xx.1954.

I hovedanken subsidiært:

2. Fru A gis rett til samvær med fellesbarna i to måneder hvert år.

I motanken:

3. Underholdsbidragene til fru A og til fellesbarna B og C forhøyes.

I alle tilfelle:

4. A dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter til det offentlige.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår for øvrig av de tidligere retters domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det 5. og 6. juni 1959 holdt bevisopptak ved Nordfjord herredsrett med avhør av partene, en sakkyndig (overlege Wennevold) og i alt 15 vitner, samt fremlagt en del nye dokumenter som det ikke er nødvendig å gjøre nærmere rede for.

Jeg er - i likhet med de tidligere retter - kommet til at moren bør ha foreldremyndigheten over begge barna.

Jeg nevner først at det for Høyesterett ikke er fremkommet noe som tyder på at morens mentale tilstand skulle være slik at hun må ansees som uskikket til å ha omsorgen for sine barn. Etter det som er opplyst i saken må jeg gå ut fra, at hun nå har overvunnet den depresjon som gjorde seg gjeldende i den siste tid hun levet sammen med mannen på X, og at hun nå må betegnes som helt frisk. Det kan da etter min mening overhodet ikke

Side:835

komme på tale å frata henne foreldremyndigheten over gutten C, som den hele tid siden bruddet mellom ektefellene i mai 1956 under betryggende forhold har levet sammen med moren på Y. Den ankende part har for øvrig for Høyesterett erklært seg enig i at C fortsatt bør være hos moren, såfremt hennes psykiske tilstand ikke gjør henne uskikket til å ha omsorgen for gutten.

Det som volder tvil i saken er - som også fremholdt av lagmannsretten - spørsmålet om hvilken ordning som datteren B i det lange løp vil være best tjent med. Hun er nå vel 6 år og har den hele tid oppholdt seg på X hos faren, som hun har sluttet seg til med sterke bånd og som hun selv fortsatt ønsker å være hos. Det er klart at en flytning av barnet til et annet miljø under disse omstendigheter vil kunne medføre en viss risiko for skadevirkninger for barnet, men det er etter min mening grunn til å regne med at disse ulemper vil være av forbigående art og at barnet om ikke så lenge vil slå seg til ro i de nye forhold. Og i ethvert fall er man i denne sak nødt til å veie de eventuelle ulemper opp mot de fordeler som flytningen åpenbart vil føre med seg. B vil på Y ikke bare nyte godt av en mors kjærlige omsorg, men også få anledning til å vokse opp sammen med sin omtrent jevnaldrende bror C.

Jeg finner også grunn til å nevne at den ankende parts prosessfullmektig for Høyesterett har gitt uttrykk for at faren vil stille seg lojal overfor Høyesteretts avgjørelse i barnefordelingsspørsmålet, og at det er grunn til å anta at faren ikke vil legge unødige hindringer i veien for en overflytning av barnet til Y, men gjøre sitt til forat overflytningen kan gå for seg så lempelig som mulig.

Jeg er etter en samlet vurdering av opplysningene i saken blitt stående ved å slutte meg til den avgjørelse som så vel herredsretten som lagmannsretten har truffet når det gjelder barnefordelingen, avgjørelser som er truffet på grunnlag av en omfattende umiddelbar bevisføring for de dømmende retter, og som det i en sak av denne art skal sterke grunner til for å fravike.

Jeg tilføyer at det for meg i denne sak ikke kan spille noen avgjørende rolle for resultatet at det - siden lagmannsrettens dom ble avsagt - er forløpet ytterligere et år og at B's opphold hos faren er blitt tilsvarende forlenget.

Det er etter min mening ikke grunn for Høyesterett til å gjøre noen endring i lagmannsrettens avgjørelse med hensyn til besøksretten.

Jeg er også enig i lagmannsrettens avgjørelse med hensyn til underholdsbidraget til hustruen. Derimot er jeg etter opplysningene om farens økonomiske forhold kommet til at bidragene til barna i noen grad bør forhøyes, og jeg er blitt stående ved at han til hvert av barna bør betale kr. 80 pr. måned i underholdsbidrag. Det er opplyst for Høyesterett at faren er à jour med bidragsbetalingen til 1. oktober 1959, fra hvilken dag de forhøyede bidrag må bli å betale.

Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. På

Side:836

grunn av de tvil saken har frembudt, antas saksomkostninger heller ikke å burde tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes med den endring at bidraget til hvert av barna fastsettes til 80 - åtti - kroner pr. måned regnet fra 1. oktober 1959.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Hiorthøy og Holmboe: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver W. Wahr Fareth):

Fru A. født xx.xx.1917 og A, født xx.xx.1917, ble gift den 7. juni 1952. Det er to barn i ekteskapet, B født xx.xx.1953 og C født xx.xx.1954. Partene har felleseie.

Partene bodde på gården X i samme hus som mannens foreldre og en bror av mannen. En søster var også meget hjemme.

Mannen har oppgitt sitt yrke å være gårdsarbeider på gården som etter grunnboken tilhører hans far.

Barnefordelingen:

Retten har ikke funnet at det er ført tilstrekkelig bevis for at saksøkeren er uskikket til å oppdra barna. En har fått inntrykk av at hun er svært glad i barna. Hun har også gjort gjeldende at hvis partene ble tilkjent ett barn hver, ville hun overlate det barn hun fikk til saksøkte så barna fikk vokse opp i lag, da hun mener dette har svært stor betydning. Retten er enig i dette siste. Søsken bør få vokse opp sammen når forholdene gjør dette mulig.

Saksøkeren bor nå på gården Y sammen med sine gamle foreldre og en 42 år gammel ugift bror. Det er sistnevnte som driver gården som er på omlag 60 mål. Saksøkeren har husstellet og deltar ellers i gårdsarbeidet. Det er opplyst at hun har stelt bra med det yngste barnet som hun har hos seg.

Retten viser til at barna er små, det eldste litt over 4 og det yngste ennå ikke 3 år. Det naturlige må være at så små barn er hos moren, selv om det - slik som i dette tilfelle - ikke synes å være noe å si på den måten hvorpå det eldste barnet blir oppdratt og behandlet på hos faren. Det er opplyst at dette barnet, 3. er sterkt knyttet til faren, og at moren ikke synes å ha kommet i så nært forhold til B som faren gjorde det den tiden ektefellene bodde i lag på X. Retten vil nevne at dette kan skyldes mange årsaker. Det synes bl.a. å være på det rene at mannens foreldre i atskillig utstrekning har hatt med barna å gjøre, noe som har vært naturlig all den stund moren har vært sterkt opptatt med gjøremålene sine på kjøkkenet og ellers. En viss ulikhet i synet på behandlingen av barna mellom moren på den ene side og mannens foreldre på den andre, kan også ha medvirket til at B kanskje har følt seg mer knyttet til faren. Og når det nå er gått over et år siden moren flyttet fra X og bare mer leilighetsvis har vært på besøk der, er det desto mer forklarlig at B føler seg nært knyttet til faren.

Side:837

Retten mener imidlertid at så liten som B er, vil det være uheldig for henne å være unndratt samværet med sin mor og med sin mindre bror. Det vil tjene henne best at hun får være sammen med disse.

Det foreligger ikke nærmere påvist at moren ikke er skikket til å oppdra barna eller at det i dennes hjem ikke skulle kunne bys begge barna fullt forsvarlig og betryggende opphold, forpleining og stell.

Det skal etter rettspraksis ganske meget til før en frakjenner en mor foreldremyndigheten til så små barn som det her gjelder.

Retten mener etter en samlet vurdering av forholdene og når en tar omsyn til de momenter som er nevnt i §3 i loven om foreldre og ektebarn av 10. april 1915, at det riktige må være å tilkjenne moren foreldremyndlgheten over begge barna.

Hensett til at det er på det rene at faren ikke er uskikket til å oppdra barna og til at han kan by dem betryggende og bra forhold finner retten, etter forslag av saksøkerens prosessfullmektig, det ubetenkelig å tilstede faren rett til å ha barna på besøk på X inntil to måneder pr. år. Tidspunktet for slike besøk forutsettes det at partene treffer nærmere avtale om. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Helge Refsum og Jonas Madsø og byrettsdommer Kåre Høyland):

- - -

Barnefordelingen:

Lagmannsretten har vært i atskillig tvil om det kan hende ikke ville være det beste for det eldste barnet, B, som hele tiden og siden det avgjørende brudd mellom ektefellene har bodd på X, at hun fortsatt ble boende hos sin far. Det antas at de økonomiske forhold på X er rommeligere enn på Y der moren nå bor med C hos sin bror D.

X er etter Nordfjords-forhold en velstelt og god gård. Den har 50 mål under plog, 18 mål kulturbeite, 6-7 kyr, 3 ungdyr, 1 hest og 15 sauer. Gården har stor utmark av skiftende bonitet, men så stor løvskog at det uten å skade tilveksten kan selges ca. 20 favner ved om året.

Gården Y skal være på omlag 60 mål innmark. Den før 6 kyr, 2 hester, 9-10 «lambsauer» og har dessuten en mindre frukthave. Det foreligger ingen opplysninger om den hevd denne gården er i. Fru A har sin mor i live og denne har hjulpet henne med klær og mindre pengebeløp.

A har ikke noen annen utdannelse enn folkeskolen og noen måneders opphold på Mindresund jordbruksskole. Han begynte på denne skolen i 25 års alderen, men måtte avbryte skolegangen på grunn av tuberkulose. Han har siden arbeidet på sin farsgård. I årene 194849 tjente han ca. kr. 6000 på å drive ut noen uthugstkontrakter på farsgården. Disse penger har han overlatt faren til lån uten at det er på det rene hva formålet med denne transaksjonen har vært. Det er ingen grunn for lagmannsretten til å ta stilling til om disse 6000 kroner var vederlag til faren, fordi A overtok gården X da han giftet seg med fru A, slik som hun hevder. Om dette gårdsalg har Nordfjord skifterett i kjennelse av 9. mai 1958 fastslått at gården nå ikke tilhører A, men hans far E. Denne saken er påanket til Gulating lagmannsrett den 5. juli 1958.

Lagmannsretten legger derfor til grunn for sin avgjørelse at A ikke er eier av bruket, men for tiden arbeider på gården, er hjemmeværende odelsgutt og åsetearving. Han er skattet etter en inntekt av kr. 3000 for året 1957.

Side:838

Han er i ligningen kalt gårdsarbeider, men lagmannsretten mener at dette ikke kan forståes på denne måte at han er gårdsdreng med lønn etter tariff. Den antar at han tross sin mindre gode utdannelse, og etter rettens oppfatning mangel på fremferd og tiltak, burde være i stand til å skaffe seg bedre betalt arbeid enn det han skattlegges for. Likevel antar lagmannsretten slik situasjonen på X nå er at hans inntekter, når alle forhold tas i betraktning, knapt er så gode at han vil være i stand til å by barna under oppveksten så vesentlig gunstigere økonomiske kår enn moren kan, at dette er avgjørende for barnefordelingen.

På Y der moren bor vil kårene ikke være dårligere enn på bondebruk flest i Nordfjord.

Lagmannsretten kan for så vidt være enig med den sakkyndige overlege Wennevold i, at det etter bygdeforholdene ikke er dårlig miljø på noen av gårdene.

Når det gjelder datteren B som synes å være sterkt knyttet til faren og som har vært øyenvitne til flere av de opptrinn der moren opptrådte ulikevektig, finner lagmannsretten at enda om hun har det godt og trives på X der hun altid har bodd, vil det i lengden være heldigst for henne å vokse opp sammen med sin bror C. Miljøet på X er sterkt preget av farfaren E som er en viljesterk mann med, som det synes, en viss agg og vrangvilje mot værdatteren.

Lagmannsretten legger til grunn for sin avgjørelse at fru A på ingen måte er uskikket til å oppdra sine barn. Retten finner ingen grunn til å tro at fru A er sinnssyk, om hun enn på grunn av sterkt arbeidspress og de vansker hun mener hun uforskyldt kom opp i på X på grunn av konfliktene med sin mann og hans skyldfolk, særlig værfaren, av og til kom sterkt ut av likevekt.

Disse miljøsituasjoner har bidratt til den psykiske depresjon som hun led av da bruddet mellom ektefellene skjedde.

Under henvisning til ovenstående finner lagmannsretten tross sine tvil ikke å burde fravike lovens hovedregel om, at moren bør ha foreldremyndigheten til barna. - - -