Rt-1959-849
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1959-09-19 |
| Publisert: | Rt-1959-849 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 121 B/1959 |
| Parter: | Agder Assuranceselskab A/S (overrettssakfører Helge Høverstad - til prøve) mot Paul Sande (høyesterettsadvokat T.E. Christensen). |
| Forfatter: | Bendiksby, Eftestøl, Leivestad, Eckhoff, Skau. 21-2 |
| Lovhenvisninger: | Norske Lov (1687) 3-, Renteloven (1888) §3, Motorvognloven (1926), Forsikringsavtaleloven (1930) §25 |
Dommer Bendiksby: Den 6. desember 1955 skjedde det i Sørkedalsveien ved Oslo en kjøreulykke med personbil A-17093, som tilhørte firmaet Brødrene Brager-Larsen. Ved ulykken ble to personer drept og flere såret og bilen ble påført skade. Bilen var innsatt til reparasjon i Paul Sandes bilverksted, og den ble ved anledningen kjørt av dennes læregutt Arne Oddvar Johnsen. Bilen var ansvars- og kaskoforsikret i Agder Assuranceselskab A/S, og selskapet har utbetalt til de skadelidte kr. 60 000 for personskader og kr. 1685,33 for skade på bilen.
Selskapet mener at Paul Sande er regresspliktig etter bestemmelsen i forsikringsavtalelovens §25, Paul Sande benektet ethvert ansvar, og selskapet anla deretter sak ved Oslo byrett.
Ved byrettens dom av 22. januar 1959 ble Paul Sande frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.
Selskapet har påanket dommen.
Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt saken brakt direkte inn for Høyesterett.
Selskapet har gjort gjeldende at byretten har tatt feil når den har funnet at Paul Sande ikke er ansvarlig etter bestemmelsen i N. L. 3-21-2, og videre at han ikke har gjort seg skyldig i en ansvarsbetingende uaktsomhet. Subsidiært har selskapet gjort gjeldende at Sande, enten i kraft av avtalen om reparasjon av bilen mellom ham og bilens eier, eller i medhold av bestemmelsen i N. L. 5-8-17, i hvert fall må være ansvarlig for skaden på bilen. Denne anførsel er ny for Høyesterett.
Selskapet har nedlagt følgende påstand:
«Paul Sande dømmes til å betale til Agder Assuranceselskab A/S kr. 61 685,33 med 5 pst. rente fra 2. mai 1958, foruten saksomkostninger for begge retter.»
Paul Sandes påstand lyder slik:
«Byrettens dom stadfestes, dog således at Paul Sande tilkjennes omkostninger for såvel byrett som Høyesterett.»
Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til byrettens domsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett til avhøring av Paul Sande og to vitner. Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som ved byretten.
Side:850
Det er enighet mellom partene om at forsikringsavtalelovens §25 kommer til anvendelse, slik at selskapet har regressrett overfor Sande i den utstrekning han finnes å være ansvarlig for skadene. Det er videre enighet om at skadene er voldt ved uaktsomhet fra Arne Oddvar Johnsens side.
Når det gjelder ansvaret for personskadene er jeg kommet til samme resultat som byretten.
Jeg er enig med byretten i at skadene ikke kan ansees å være voldt av Johnsen «i tjenesten», eller «derudi», som loven uttrykker det, og at et erstatningsansvar for Sande derfor ikke kan grunnes på N. L. 3-21-2. Jeg legger her avgjørende vekt på at Johnsens kjøring av bilen på gaten utenfor verkstedets område lå helt utenfor hans arbeidsoppgaver ved verkstedet og utenfor det arbeidsområde som lærlinger ved bilverksteder vanligvis har. Etter opplysningene i saken besto hans arbeid i det som er vanlig for nye lærlinger, nemlig å hjelpe til på verkstedet og i det hele tatt å gå verkstedets folk «til hånde». Av og til hadde han etter anmodning fra verkstedets folk flyttet biler inne på verkstedets område når dette var nødvendig for arbeidet; det er opplyst at også dette er i samsvar med en utbredt praksis ved bilverksteder. Derimot hadde han ikke noe med å prøvekjøre bilene eller overhodet kjøre dem utenfor verkstedets område; dette hadde han tvert imot fått pålegg om ikke å gjøre. Den kjøretur ut på gaten som han foretok, og som endte med ulykken, hadde ikke noen tilknytning til den reparasjon som han hadde utført på bilen og skjedde ikke for å prøvekjøre den, men var utelukkende begrunnet i hans lyst til å kjøre en tur. At kjøreturen ble foretatt i arbeidstiden og at Johnsen, før han startet kjøreturen ut på gaten, av Sandes arbeidsformann Ormstad (ikke salmaker Ormestad som byretten har nevnt) var bedt om å flytte på bilen fordi den sto i veien for salmakeren, kan jeg ikke legge noen særlig vekt på.
Jeg er også enig med byretten i at Sande selv ikke har gjort seg skyldig i noen uaktsomhet som kan medføre erstatningsplikt for ham.
Det må således være klart at ansettelsen av Johnsen som læregutt ved verkstedet ikke i seg selv innebar noen uaktsomhet, selv om det måtte være så at Johnsen med hensyn til kjøredyktighet og kjennskap til trafikkregler ikke fylte de krav som stilles til en bilfører, noe jeg ikke behøver å gå inn på. Et uaktsomhetsansvar for Sande måtte i tilfelle grunnes på at han, enten ved å la Johnsen kjøre, eller ved ikke å føre tilstrekkelig kontroll i med at han ikke kjørte, kunne sies å ha forårsaket eller medvirket til ulykken.
Det er som nevnt på det rene at Sande har latt Johnsen flytte biler inne på verkstedområdet, og Johnsen var bedt om å flytte ulykkesbilen da han bega seg ut på den tur som førte til ulykken. Det er mulig at Sande ved å forholde seg på denne måte har handlet uaktsomt og ulovlig, men det kan Jeg la stå åpent. Ulykken er, som nevnt, ikke inntruffet under flytning av bilen inne på
Side:851
verkstedets område, men under kjøring på gaten. Denne kjøring var i strid med uttrykkelig pålegg fra Sandes side om ikke å kjøre utenfor området, et pålegg som Sande måtte kunne regne med ville bli respektert. Jeg kan da ikke se at Sande ved det forhold som lier er nevnt har forårsaket eller medvirket til ulykken.
Jeg er videre etter opplysningene i saken enig med byretten i at Sande ikke kan bebreides for manglende kontroll med Johnsen. En virkelig effektiv kontroll med at en arbeider ikke kjører ut fra verkstedet med en bil, ville formentlig vanskelig la seg gjennomføre.
Hva dernest skaden på bilen angår, er jeg kommet til det resultat at Sande må være ansvarlig for denne. Når ikke noe annet fremgår av forholdene, synes det naturlig å forstå avtalen mellom verkstedet og bileieren om reparasjonen slik, at verkstedet skal være ansvarlig for skader som, slik tilfelle er her, påføres bilen ved uaktsomt forhold fra verkstedets egne folk i arbeidstiden. Dette resultat støttes, mener jeg, av den betraktning at verkstedeieren er nærmere til å bære risikoen for et slikt forhold enn bilens eier.
Sande har reist innsigelse mot selskapets påstand om 5 pst. renter. Jeg finner at renten bør settes til 4 pst. p. a., jfr. lov nr. 2 av 29. juni 1888 §3.
Etter det resultat jeg er kommet til finner jeg at selskapet må betale saksomkostninger ved Høyesterett. Riktignok har selskapet fått medhold i sin subsidiære påstand for Høyesterett, men denne gjelder et relativt lite beløp, og Sande tilbød seg under saksforberedelsen å forlike saken mot å betale dette beløp. Byrettens omkostningsavgjørelse finner jeg ikke grunn til å endre.
Jeg stemmer for slik
dom:
Paul Sande betaler til Agder Assuranceselskab A/S 1685,33 - ett tusen seks hundre og åtti fem 33/100 - kroner med 4 - tre - prosent rente fra 2. mai 1958 til betaling skjer.
For øvrig stadfestes byrettens dom.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Agder Assuranceselskab A/S til Paul Sande 1500 - ett tusen fem hundre - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Eftestøl: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Leivestad, Eckhoff og Skau: Likeså.
Av byrettens dom (dommer C. Bretteville):
- - -
Retten bygger sin avgjørelse på følgende faktiske omstendigheter:
Side:852
Arne Oddvar Johnsen var ca. 3 uker før ulykken hendte blitt ansatt som læregutt på saksøktes verksted. Han var 19 år gammel og hadde gjort militærtjeneste ved Rygge flyplass. Her hadde han fått tilsammen 10 timer teknisk instruksjon og praktisk opplæring i bilkjøring på flyplassen og på landevei. Han fikk ikke anledning til å avslutte sin sjåførutdannelse i det militære og hadde heller ikke kjørt med kjørelærer etterat han var dimittert. Hans far er lastebilsjåfør og han hadde kjørt litt med ham. På verkstedet var det vanlig at læreguttene flyttet vogner som var under reparasjon fra et sted til et annet innenfor verkstedområdet. Saksøkte hadde forsikret seg om at Johnsen hadde noen øvelse i å kjøre biler og mente at han meget snart ville kunne avlegge kjøreprøve etter å ha kjørt noen timer med sjåførlærer. Den nevnte dag hadde Johnsen fått i oppdrag å foreta noen mindre reparasjoner på bil A-17093 og beskjed om deretter å flytte den til sadelmaker Ormestads verksted som ligger vegg i vegg med Sandes bilverksted på det samme verkstedområde. Av Ormestad fikk han senere beskjed om å flytte vognen tilbake igjen. Han kjørte i stedet ut på Sørkedalsveien, oppover denne og snudde for å kjøre tilbake i krysset Sørkedalsveien-Fr. Nansens vei. På tilbaketuren skjedde så ulykken. For sin uaktsomme kjøring ved denne anledning er Johnsen idømt fengselsstraff. Sande har vedtatt forelegg fordi han ved flere anledninger i 1955, bl.a. 6. desember 1955, som eier av bilverkstedet, lot Johnsen kjøre motorvogn på verkstedområdet, uten å forvisse seg om at Johnsen hadde gyldig kjørekort. - - -
Rettens bemerkninger:
Med hensyn til spørsmålet om saksøkte må bli ansvarlig for den forvoldte skade etter den gamle lovbestemmelse om husbondens ansvar for tjeners handlinger i N. L. 3-21-2, skal retten bemerke at denne bestemmelse er en unntaksbestemmelse tilblitt under de enklere livsforhold som hersket i gammel tid. At det er nødvendig ved anvendelsen av lovregelen å legge til grunn en streng fortolkning har vært fremholdt av rettsvitenskapen. Domspraksis har sluttet seg hertil. Det er hva «derudi» forsees som skal erstattes. Hermed forståes «i tjenesten» og det må i alminnelighet forlanges at skaden er voldt under utførelsen av en tjenestehandling (eller unnlatelse av en pliktig sådan). Det har vært krevet at det skal være funksjonell sammenheng mellom gjerningen og tjenerens verv. Derimot må utelukkes de tilfelle hvor tjenesten bare har gitt leilighet til forgåelsen. I den foreliggende sak er det på det rene at Johnsens oppdrag bare var å stelle med bilene inne på tomten. Kjøring av bil på offentlig gate lå utenfor oppdraget. Han har som av saksøkte anført brutt ut av rammen for tjenesten og husbonden blir da ikke ansvarlig.
Det finnes på det rene at det ved bilverkstedene beskjeftiges en del læregutter som er så unge at de ikke kan få førerkort. Det er praksis at disse læregutter, når det er nødvendig for arbeidet, flytter vognene inne på verkstedenes områder. Dette pleier å skje uten uhell og synes tolerert av politiet i erkjennelse av at risikoen er liten og at en Inngripen ville volde vanskeligheter og økede utgifter for verkstedene. Da Sande ansatte Johnsen var denne 19 år gammel og hadde tilstrekkelige kunnskaper og ferdighet til å flytte biler på området. At Sande forsikret seg om dette, selv om han Ikke foretok noen egentlig prøve på guttens ferdigheter, finnes på det rene. Retten finner ikke bevist at det fra saksøktes side er vist uaktsomhet ved
Side:853
ansettelsen av Johnsen som læregutt og heller ikke ved å unnlate å forsikre seg om hans ferdigheter. Kjennskap til motorvognlov og trafikkregler var etter forholdene ikke av betydning. Heller ikke finner retten at ansvar for saksøkte kan bygges på at det fra hans side har manglet kontroll med læregutten. - - -