Rt-1959-900

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1959-09-26
Publisert:	Rt-1959-900
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 86/1959
Parter:	A/S Storviks Mek. Verksted (høyesterettsadvokat Jan Didriksen) mot Sigurd Iversen (overrettssakfører Kåre Halden - til prøve).
Forfatter:	Endresen, Hiorthøy, Thrap, Schei. Mindretall: Holmboe
Lovhenvisninger:	Arbeidervernloven (1936) §33

Dommer Endresen: Sigurd Iversen ble i april 1956 oppsagt fra sin stilling som sveiser hos A/S Storviks Mek. Verksted (i det følgende kalt Verkstedet) fordi han i sin fritid hadde utført arbeid for en annen arbeidsgiver. Da han mente at oppsigelsen ikke hadde saklig grunn, reiste han søksmål mot Verkstedet med krav om erstatning etter den dagjeldende arbeidervernlov av 19. juni 1936 §33 nr. 3. Ved Kristiansund herredsretts dom av 22. januar 1957 ble Verkstedet frifunnet. Hver av partene ble pålagt å bære sine saksomkostninger.

Sigurd Iversen påanket herredsrettens dom til Frostating lagmannsrett. Lagmannsretten - som under hovedforhandlingen var satt med to domsmenn - avsa 28. februar 1958 dom med denne domsslutning:

«A/S Storviks Mek. Verksted betaler Sigurd Iversen innen 2 uker 5000 kroner med 4 av hundre årlig fra 28. mai 1956 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for byrett eller for lagmannsrett.»

Dommen er avsagt under dissens, idet en av lagmannsrettens juridiske dommere stemte for at erstatningen skulle settes til kr. 1000. En annen av de juridiske dommere kom til samme resultat som herredsretten.

Verkstedet har påanket lagmannsrettens dom, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har samtykket i at anken fremmes for Høyesterett uten hensyn til ankesummens størrelse. Den ankende part har for Høyesterett på samme måte som for herredsrett og lagmannsrett gjort gjeldende at oppsigelsen var saklig motivert, idet det omfattende ekstraarbeid som ble utført i fritiden, måtte føre til redusert arbeidsinnsats i den ordinære arbeidstid. Videre har den ankende part påberopt at oppsigelsen også var motivert i at Iversen hadde opptrådt illojalt overfor Verkstedet, idet ekstraarbeidet var utført til støtte for en konkurrerende bedrift og til fortrengsel for den ankende part. Verkstedet har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1. A/S Storviks Mek. Verksted, Kristiansund, frifinnes.

2. A/S Storviks Mek. Verksted, Kristiansund, tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Side:901

Sigurd Iversen har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom av 28. februar 1958 stadfestes.

2. Sigurd Iversen tilkjennes hos A/S Storviks Mek. Verksted saksomkostninger for alle retter.»

Om saksforholdet viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Til belysning særlig av spørsmålet om oppsigelsen av Iversen kan ansees saklig begrunnet i illojal handlemåte fra ankemotpartens side, er det fremkommet en del nye opplysninger som vil bli referert i den utstrekning de antas å ha betydning.

Til bruk for bevisførselen i Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Kristiansund byrett, der formannen i Verkstedets styre, sivilingeniør John Storvik, og ankemotparten Sigurd Iversen samt 6 vitner er avhørt. Det er fremlagt en rekke nye dokumenter.

Jeg er som lagmannsretten kommet til at oppsigelsen i dette tilfelle ikke kan sies å ha hatt saklig grunn, og at betingelsene for å tilkjenne erstatning etter arbeidervernloven av 19. juni 1936 §33 nr. 3 - som er den bestemmelse som får anvendelse på den foreliggende tvist - derfor er til stede. Lagmannsretten har imidlertid bare behandlet den ene av de anførsler som for Høyesterett er gjort gjeldende til støtte for at oppsigelsen er saklig begrunnet, nemlig anførselen om at Iversen ved å påta seg ekstraarbeid i sin fritid i den utstrekning som her er skjedd, har overtrådt sin arbeidsplikt. For så vidt angår dette spørsmål, kan jeg i vesentlig utstrekning tiltre lagmannsrettens begrunnelse, men tilføyer for å klargjøre mitt syn følgende:

Når det gjelder spørsmålet om arbeidsplikten kan ansees overtrådt som nevnt, tar jeg som herredsretten og lagmannsretten mitt utgangspunkt i at den enkelte arbeidstager i alminnelighet har full rådighet over sin fritid - også til å påta seg ekstrajobber og bistillinger i denne - når bare fritidsarbeidet ikke medfører en så hård belastning på hans arbeidskraft at det går utover hans ordinære arbeid. Det kan tenkes at adgangen til å ta fritidsarbeid av særlige grunner er ytterligere begrenset, men det er i hvert fall ikke aktuelt i denne sak.

Den ankende part har anført at det på grunn av arbeidsforholdene ved bedriften i praksis var utelukket å føre kontroll med Iversens arbeidsprestasjoner, og at det derfor var umulig for Verkstedet å påvise at det forelå noen svikt i arbeidskvalitet eller arbeidstempo som følge av ekstraarbeidet. Men verkstedet mener at det ikke i relasjon til arbeidervernloven av 19. juni 1936 §33 nr. 3 er nødvendig å føre noe konkret bevis for at Iversens arbeidsinnsats i Verkstedets tjeneste ble redusert, idet det er nok at ekstraarbeidet er av slik art og omfang at bedriften etter en alminnelig saklig vurdering finner at det vil influere på arbeidstagerens arbeidsevne i det ordinære arbeid.

Med hensyn til ekstraarbeidets omfang bygger jeg etter prosedyren og de foreliggende opplysninger på at arbeidet begynte 9. eller 10. april 1956 og således i tiden frem til oppsigelsesdagen

Side:902

27. april hadde vart litt under tre uker. Det gjensto da 3-4 dagers arbeid. Lagmannsretten har videre lagt til grunn at arbeidet stort sett ble utført mellom kl. 18 og kl. 22, enkelte dager noe lenger, at det fant sted 3 til 4 dager i uken og at det samlede timetall utgjorde mellom 50 og 60 timer. I betraktning av at Iversen ikke gjennom lønnsoppgaver har fremskaffet nærmere opplysninger, er det neppe grunn til å gå under disse tall. Legger man til grunn maksimumsalternativet, vil ekstraarbeidet ha utgjort fra 16 til 20 timer pr. uke, hvilket fører til en samlet ukentlig arbeidstid på fra 64 til 68 timer hvortil kommer gangtid. Hensett til at det dreiet seg om en dyktig fagarbeider i sin beste alder, og at sveising - som nok krever nøyaktighet og presisjon - ikke kan karakteriseres som særlig tungt rent fysisk sett, finner jeg for mitt vedkommende ikke at det foreliggende ekstraarbeid hadde slikt omfang og slik karakter at det er rimelig grunn til å regne med at det ville nedsette Iversens arbeidsytelse i den ordinære arbeidstid.

Annerledes kunne det stille seg om Iversen over et lengre tidsrom påtok seg en ukentlig arbeidsbyrde av slikt omfang som her er nevnt. Den ankende part har i denne forbindelse anført at Verkstedets ledelse regnet med at Iversens ekstraarbeid ville være av lengre varighet, og det ikke kan regnes Verkstedet til skade at Iversen ikke har gitt den ankende part opplysninger om oppdragets varighet. Jeg kan ikke være enig i denne betraktningsmåte. Når Verkstedet uten nærmere undersøkelse har gått ut fra feilaktige forutsetninger, må det selv ta risikoen for dette.

Jeg finner som lagmannsretten at det i denne sak ikke kan tillegges betydning om ekstraarbeidet førte til at Iversen fikk en samlet arbeidstid som oversteg det som etter arbeidervernloven var tillatt. Heller ikke kan det etter min mening tillegges betydning om forholdet skulle være - hva jeg ikke har materiale til å bedømme - at ekstraarbeidet som det er utført, kom i strid med arbeidervernlovens regler om nattarbeid.

Når det gjelder anførselen om at saklig grunn i hvert fall har foreligget som følge av at ekstraarbeidet var utført til støtte for en konkurrerende bedrift og fortrengsel for den ankende part, nevner jeg innledningsvis at dette først er gjort gjeldende for Høyesterett og således ikke er vurdert hverken av herredsretten eller lagmannsretten.

Ankemotparten har for Høyesterett prinsipalt gjort gjeldende at oppsigelsen bare skyldtes at Iversen hadde påtatt seg ekstraarbeid i slik utstrekning at det gikk utover hans ordinære arbeid, og overhodet ikke har hatt grunn i at bedriften fant Iversens handlemåte illojal. Ankemotparten har pekt på at anførselen om illojalitet overhodet ikke har vært gjort gjeldende i herredsretten eller lagmannsretten; i herredsrettens domsgrunner opplyses det endog at Verkstedet for retten hevdet «at grunnlaget for oppsigelsen ene og alene var at bedriften fryktet for at overtidsarbeide av et slikt omfang etter all formodning ville gå ut over vedkommende arbeideres arbeidsevne og derved ut over det

Side:903

arbeide de kunne prestere i bedriften». Jeg finner imidlertid å kunne godta Verkstedets anførsel om at dette dets standpunkt i herredsretten skyldtes at det der var gjort gjeldende at Verkstedet hadde iverksatt blokadetiltak mot Flakke (som var den Iversen utførte arbeidet for).

Til støtte for at oppsigelsen også var begrunnet i illojalitetsbetraktninger, har Verkstedet vist til at konkurranseforholdet mellom Flakke og Verkstedet er nevnt i den ankende parts brev av 26. mai og 27. august 1956 til Mekaniske Verksteders Landsforening. Selv om dette konkurranseforhold i det første brev er nevnt i en spesiell forbindelse og ikke helt klart inngår som et ledd i den begrunnelse som gis for oppsigelsen, finner jeg - om enn under noen tvil som følge av at dette moment ikke i april 1956 ble brakt frem overfor Iversen eller noen av de andre impliserte arbeidere - å måtte anse det godtgjort at illojalitetsbetraktninger også har gjort seg gjeldende som begrunnelse for oppsigelsen ved siden av misnøyen med at Iversen hadde påtatt seg ekstraarbeid av så stort omfang.

Etter det resultat jeg er kommet til, finner jeg det unødvendig å ta stilling til om det i april 1956 eksisterte et konkurranseforhold mellom Verkstedet og Flakke. Heller ikke tar jeg standpunkt til om Iversen påtok seg et arbeid som bedriften etter et rimelig skjønn kunne fått. Avgjørende for meg er nemlig at jeg ikke kan finne at det er grunn til å bebreide Iversen at han påtok seg sveisearbeidet og heller ikke at han fortsatte med det etterat han den 27. april 1956 hadde mottatt den betingede oppsigelse.

Da Gundersen og Iversen ble engasjert til å foreta sveising for Flakke, var de klar over at Verkstedet var blitt spurt om å overta arbeidet, men hadde avslått. I egenskap av formann i produksjonsutvalget hadde Gundersen for øvrig selv - for å skaffe øket beskjeftigelse - overfor Verkstedets direktør tatt opp spørsmålet om å låne ut folk til sveisearbeidet på S/S Strindheim på samme måte som tidligere ved ombyggingsarbeidet på S/S Orkla. Resultatet ble imidlertid negativt, idet direktøren innvendte at Verkstedet etter et skriv fra Mekaniske Verksteders Lands forening ikke hadde adgang til å låne ut arbeidere, direktøren antydet imidlertid heller ikke noe om at Verkstedet håpet å få sveisearbeidet selv. Videre ga Flakke overfor Gundersen og Iversen uttrykk for at Verkstedet på grunn av den knappe tid som sto til rådighet (S/S Strindheim skulle leveres i ferdig stand i Honningsvåg 15. mai 1956) ikke under noen omstendighet ville få arbeidet. Når hertil kommer at det tidligere utlån av sveisearbeidere til ombyggingen på S/S Orkla lett måtte gi Iversen det inntrykk at et mulig konkurranseforhold mellom Verkstedet og Flakke ikke stillet seg i veien for ekstraarbeidet, finner jeg det nærliggende og forståelig om ankemotparten mente at han ikke gikk Verkstedets interesser for nær ved å påta seg dette arbeid, og noen illojalitet kan jeg derfor ikke finne at han derved har gjort seg skyldig i.

Tilsier et rimelig skjønn at ekstraarbeidet - fordi det skjedde

Side:904

til støtte for en konkurrent eller til fortrengsel for Verkstedet - gikk ut over bedriftens interesser, måtte Verkstedet kunne kreve at arbeidstageren ga ekstraarbeidet opp. I det foreliggende tilfelle fremgikk det imidlertid ikke hverken av oppsigelsesskrivets ordlyd eller av andre omstendigheter at oppsigelsen hadde en slik grunn. De foreliggende forklaringer fra Iversen, Gundersen, verksmester Larsen og den daværende klubbformann Naalsund viser at det var spørsmålet om den alminnelige adgang til å ta ekstraarbeid i fritiden som utelukkende var fremme i diskusjonen mellom bedriften og arbeidstagerne både i forbindelse med advarselen til Gundersen og oppsigelsen. Da den betingede oppsigelse forelå, henvendte Iversen seg sammen med klubbformannen og Gundersen til Verkstedets direktør, som imidlertid avslo å drøfte saken, og forholdet ble derfor heller ikke ved denne anledning klarlagt. Etter det foreliggende måtte Iversen få den oppfatning at det Verkstedet bygget oppsigelsen på, var at det hadde en alminnelig adgang til å forby alt ekstraarbeid. Han hadde derfor ingen foranledning til å sette oppsigelsen i forbindelse med spørsmålet om bedriftens interesser ble skadelidende fordi ekstraarbeidet ble utført for Flakke. Det er under disse omstendigheter forståelig at Iversen valgte ikke å bøye seg, idet han dermed utelukkende mente å forsvare en rett til å ta ekstraarbeid i sin fritid, en rett som etter hva jeg har antatt, i alminnelighet også tilkom ham. Noen illojalitet overfor Verkstedet kan jeg etter dette heller ikke se i at Iversen nektet å etterkomme bedriftens krav. På den annen side kan det dog i noen grad bebreides ham at han ikke fant anledning til å opplyse Verkstedets ledelse om at det bare sto 34 dager igjen av ekstraarbeidet.

Det har vært hevdet at det ikke er avgjørende om Iversen forsto eller burde ha forstått at han handlet til skade for sin arbeidsgiver ved å ta ekstraarbeidet hos Flakke. Verkstedet mener at det under enhver omstendighet hadde saklig grunn til å si ham opp, når det etter et forsvarlig skjønn anså Flakke som en konkurrent og derfor så sine interesser truet ved at dets fagarbeidere gikk i Flakkes tjeneste; Iversen måtte da handle på egen risiko når han ikke ville slutte med ekstraarbeidet til tross for at Verkstedet forlangte det. Som det vil fremgå, er jeg ikke enig i dette. Jeg peker i denne forbindelse på ny på at Iversen gjorde henvendelse til Verkstedets direktør da han hadde mottatt oppsigelsen, men at denne avslo å drøfte saken. I tillegg til hva jeg foran har anført, nevner jeg også at Iversen - når Verkstedet ikke hadde rett til å forby ham å ta ekstraarbeid - måtte ha krav på å få vite hva det var Verkstedet hadde å innvende mot det arbeid han hadde tatt. Ellers kunne han ikke gjøre seg opp noen mening om hvorvidt Verkstedets krav var berettiget eller innebar et overgrep.

Betingelsene for å tilkjenne erstatning etter arbeidervernloven av 19. juni 1936 §33 nr. 3 skulle således være til stede. Jeg finner at begge parter i noen grad kan bebreides mangel på

Side:905

åpenhet overfor den annen part. Med hensyn til de økonomiske følger oppsigelsen har hatt for Iversen, peker jeg på at han har måttet begynne å opparbeide nytt erstatningsvern hos en annen arbeidsgiver, hvortil kommer at en nyansatt arbeidstager i alminnelighet ikke har en så trygget stilling i en bedrift som en arbeider som har vært i bedriften gjennom et lengre tidsrom. Men bortsett fra dette legger jeg etter hva der er opplyst under prosedyren til grunn, at det direkte økonomiske tap neppe har vært nevneverdig. Etter en samlet vurdering antar jeg at den erstatning lagmannsretten har fastsatt vesentlig bør nedsettes. Jeg finner at den passende kan settes til kr. 2000.

Saken har berørt spørsmål av prinsipiell karakter som bare i liten utstrekning har vært forelagt for domstolene, og har fremstillet seg som tvilsom. For Høyesterett kommer dessuten til at den ankende part har fått den pålagte erstatning vesentlig nedsatt. Jeg antar derfor at saksomkostningene bør oppheves for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

A/S Storviks Mek. Verksted betaler til Sigurd Iversen 2000 - to tusen - kroner med 4 - fire - prosent årlig rente fra 28. mai 1956 til betaling skjer.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 3 - tre - dager fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Thrap og Schei: Likeså.

Dommer Holmboe: Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere voterende. Jeg kan i alt vesentlig tiltre førstvoterendes fremstilling av saksforholdet, med enkelte tilføyelser som vil fremgå av det følgende.

Jeg legger til grunn at Verkstedet, etterat det den 18. april hadde fått rede på at de tre sveisere hadde tatt arbeid hos Flakke, den 19. overfor Karlsvik meddelte at de måtte slutte med dette arbeid, og at de i motsatt fall ville bli sagt opp. Karlsvik refererte denne samtale for Iversen kort etter. I motsetning til Karlsvik, som bøyet seg for Verkstedets krav, valgte Iversen å fortsette arbeidet hos Flakke. Den 27. april ga så Verkstedet Iversen skriftlig meddelelse om at han var oppsagt med mindre han sluttet arbeidet ombord i Strindheim. Iversen fortsatte med dette arbeid og fratrådte sin stilling hos Verkstedet ved oppsigelsesfristens utløp.

Jeg finner det klart at Verkstedets eneste grunn til å si opp Iversen var at det anså det for å være av vesentlig betydning for bedriften at han sluttet arbeidet hos Flakke. Det er ikke antydet i saken at Verkstedet skulle ha noen utenforliggende grunn for

Side:906

oppsigelsen. Iversen hadde vært lenge i Verkstedets tjeneste, uten at det badde vært noe å si på ham. Han var en dyktig fagarbeider, og det var mangel på sveisere. Jeg må derfor gå ut fra at Verkstedet mente å ha tungtveiende saklig grunn til å skille seg med ham.

Spørsmålet er da etter min mening om denne Verkstedets oppfatning var så dårlig begrunnet at man må sette dets skjønn til side og erklære at den påberopte grunn ikke var saklig fyldestgjørende. Etter min mening må dette spørsmål besvares benektende. Jeg må etter opplysningene i saken legge til grunn at når verkstedet fant å måtte motsette seg ekstraarbeidet, var det ikke bare fordi det fryktet for at det skulle gå ut over sveisernes arbeidskraft, men også fordi det i Flakke så en konkurrent, som det stred mot dets interesse å hjelpe frem. Jeg kan ikke anse Verkstedets frykt for konkurranse fra Flakke som ugrunnet. Flakke hadde høsten 1955 foretatt en reparasjon av sin egen båt Orkla, og våren 1956 utførte det altså den omhandlede reparasjon av Strindheim, som Verkstedet gjerne selv ville hatt senere. Av oppgave over arbeidere ansatt ved Rena Verft & Dokk - et av de navn under hvilket Flakke drev sin verkstedvirksomhet - fremgår at virksomheten ble drevet fra 12. juli til 15. oktober 1955 og fra 1. mars til 12. juli 1956. At frykten for konkurranse ikke var ugrunnet, fremgår også av den senere utvikling.

Jeg finner det etter dette forståelig at Verkstedet så sin interesse truet ved at dets fagarbeidere gikk i Flakkes tjeneste. Og jeg legger her vekt på det som er opplyst i saken, at flere av Verkstedets arbeidere hadde henvendt seg til verksmesteren og gitt uttrykk for at de gjerne ville ta arbeid hos Flakke hvis det var adgang til det.

At Verkstedet ikke ga arbeiderne beskjed om hvorfor det krevet at de skulle slutte hos Flakke, kan jeg ikke tillegge noen vekt når det spørres om oppsigelsesgrunnen var saklig fyldestgjørende. Når Iversen fortsatte arbeidet i ca. 8 dager, idet han satte sitt skjønn angående berettigelsen av forbudet over Verkstedets uten å søke kontakt med dette, måtte han handle på egen risiko, og jeg kan ikke finne det rimelig at han skal kunne kreve erstatning av Verkstedet fordi hans skjønn var galt.

At direktøren den 27. april avslo å drøfte oppsigelsen var etter min mening uheldig, men det må sees på bakgrunn av at Iversen hadde fortsatt ekstraarbeidet uten å ta kontakt med ledelsen. Verkstedets noe steile holdning kan etter min mening ikke medføre at oppsigelsen må ansees saklig ubegrunnet.

Jeg stemmer etter dette for at den ankende part frifinnes.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Bernhard Caspari):

- - -

Ved brev av 27. april 1956 ble saksøkeren - Sigurd Iversen - oppsagt fra den stilling han hadde som sveiser i den saksøktes bedrift, Storviks Mek. Verksted. Oppsigelsen var motivert med at saksøkeren i sin fritid hadde utført arbeid for en annen arbeidsgiver. Da saksøkeren fant

Side:907

oppsigelsen usaklig begrunnet har han gått til sak med krav om erstatning. Kravet er grunnet på arbeidervernlovens §33 pkt. 3 a. - - -

I tiden fra 1935 og til 1939 arbeidet saksøkeren hvert år en kortere eller lengre periode på Storviks Mek. Verksted. Den samlede arbeidstid pr. år utgjorde fra 7 uker i 1936 til 33 uker i 1938. Fra 1940 inntil utgangen av mai 1956 har han vært fast ansatt ved bedriften, dog med et avbrudd på 5-6 uker våren 1951.

Våren 1956 kom saksøkeren og et par av hans arbeidskamerater - Karlsvik og Gundersen - i forbindelse med skipsreder Flakke og ble av denne forespurt om de var villig til å påta seg en sveisejobb på D/S Strindheim som på den tid lå i Kristiansund for ombygging og reparasjon. Arbeidet som besto i å sveise en oljetank skulle utføres i fritiden om ettermiddagen og kvelden. Saksøkeren og hans ovennevnte arbeidskamerater påtok seg arbeidet som ble påbegynt første halvdel av april. Etter saksøkerens forklaring - støttet av Gundersens vitneprov - ble det arbeidet 3-4 ganger i uken, hver gang 3 à 4 timer. Ved en tilfeldighet ble Storviks Mek. Verksted kjent med forholdet, hvoretter Karlsvik og Gundersen muntlig ble underrettet om at bedriften ikke kunne godta at folkene utførte slikt arbeid på overtid. De ble videre gjort kjent med at oppsigelse ville bli følgen hvis de ikke opphørte med overtidsarbeidet. Etter denne advarsel sluttet Karlsvik med overtidsarbeidet, mens Gundersen fortsatte. Den sistnevnte har ikke vært ansatt så lenge i bedriften at han kan kreve erstatning i tilfelle uberettiget, oppsigelse. Det ansees bevist at saksøkeren ikke ved denne anledning fikk noen advarsel, men han har på den annen side i retten innrømmet at han kjente til at de to andre hadde fått en advarsel.

Den 27. april 1956 mottok saksøkeren sålydende brev: «Vi er kjent med at De for egen regning utfører arbeide på overtid ombord i D/S Strindheim uten å ha innhentet tillatelse fra oss. Hvis De ikke straks slutter med dette arbeide er De oppsagt fra dags dato i vår bedrift.» Saksøkeren nektet å slutte hvorfor oppsigelsen trådte i kraft. Arbeidet hadde da pågått i ca. 3 uker og ble fullført 4 dager senere.

Saksøkeren har hevdet at oppsigelsen ikke er saklig begrunnet og derfor erstatningsbetingende ifølge arbeidervernlovens §33 pkt. 3 a. Han har blant annet gjort gjeldende at oppsigelsen ikke skyldtes hans eget forhold, men er et blokadetiltak mot skipsreder Flakke. I denne anledning har han påberopt seg angivelige uttalelser fra verkstedledelsen gående ut på at verkstedet av Arbeidsgiverforeningen var blitt anmodet om å blokere Flakke.

På grunn av sykdom har det ikke vært mulig å få avhørt vedkommende som angivelig skulle ha kommet med disse uttalelser. Formannen i styret for bedriften - John Storvik - har under sin rettslige forklaring på det bestemteste benektet at det forelå noe blokadetiltak overfor Flakke. Tvert om har han hevdet at Flakke er god kunde som Verkstedet ikke på noen måte var interessert i å legge seg ut med. Han har henvist til at Verkstedet - så vel før som etter oppsigelsen av saksøkeren - har utført arbeid for skipsreder Flakke. Således ble Flakkes båt Rensvik reparert ved verkstedet i mai 1956. Skipsreder Flakke som har vært ført som vitne har likeledes benektet at han har vært utsatt for blokadetiltak fra Verkstedets side, men har på den annen side bekreftet at han har fått utført diverse arbeid ved Verkstedet samt at forholdet til dette er godt. Når han i nærværende

Side:908

tilfelle ikke lot arbeidet på Strindheim utføre ved verftet, men med egne folk, var dette på grunn av at Verkstedet neppe var i stand til å utføre et så vidt omfattende arbeid på den tid som sto til rådighet. Som eksempel på det gode forhold mellom Flakke og verkstedet er nevnt at førstnevnte åpent hadde henvendt seg til Verkstedet og anmodet om å få låne 4 sveisere, men at bedriften hadde måttet avslå det på grunn av at de selv trengte folkene. Med hensyn til den påberopte henvendelse fra Arbeidsgiverforeningen er det for øvrig opplyst at dette må sikte til en henvendelse fra Mekaniske Verksteders Landsforening gående ut på at medlemmene ikke skulle leie folk fra såkalte sveisebedrifter.

Retten har etter ovenstående ikke kunnet høre saksøkeren med hans påstand om at oppsigelsen av ham var et ledd i blokadetiltak mot skipsreder Flakke og at oppsigelsen av denne grunn skulle være usaklig. Retten vil i denne sammenheng anføre at det i tilfelle må være saksøkeren som har bevisbyrden for tilstedeværelsen av et slikt forhold som påberopt.

Saksøkte på sin side har hevdet at grunnlaget for oppsigelsen ene og alene var at bedriften fryktet for at overtidsarbeid av et slikt omfang etter all formodning ville gå utover vedkommende arbeideres arbeidsevne og derved utover det arbeid de kunne prestere i bedriften.

Saksøkeren har på den annen side gjort gjeldende at det må stå ham helt fritt på hvilken måte han ønsker å disponere sin fritid og at hans gjøremål i denne tid derfor må være bedriften uvedkommende. For øvrig har han benektet at det angjeldende overtidsarbeid gikk utover hans arbeidskapasitet.

Den alminnelige arbeidsavtale pålegger så vel arbeidsgiver som arbeidstager diverse plikter. Hva den sistnevnte angår nevnes f. eks. plikten til å møte frem, til å utføre arbeid etter beste evne, til å rette seg etter foresatte osv. Et utslag av arbeidsplikten er at arbeidstageren ikke bare skal utnytte sin arbeidskraft i arbeidstiden, men at han også utenfor arbeidstiden forholder seg på et slikt vis at han har den fornødne evne og arbeidskraft til å gjøre sin plikt i arbeidstiden. Av arbeidsplikten må derfor antas å følge at han ikke utenfor arbeidstiden må påta seg så meget annet arbeid at det arbeid han gjør for sin arbeidsgiver blir skadelidende.

I henhold til ovenstående finner retten derfor at utgangspunktet må være at den enkelte arbeidstager har full rådighet over sin fritid, derunder å ta overtidsarbeid og inneha bistillinger, men dog med den viktige begrensning at han ikke anvender sin fritid på et slikt vis at det går utover hans arbeidsevne i den ordinære arbeidstid. I så fall må det karakteriseres som saklig grunn om arbeidsgiveren går til oppsigelse.

Om arbeidstageren har disponert sin fritid på et vis som er til skade for hans arbeidsgiver, må derfor i siste omgang bero på en konkret bedømmelse av hvert enkelt tilfelle.

Saksøkeren har gjort gjeldende at arbeidsgiveren i alle fall må føre bevis for at arbeidet har blitt skadelidende ved saksøkerens overtidsarbeid samt at ingen av Storviks vitner har kunnet påvise en slik følge. Retten finner at dette neppe bør være avgjørende idet det må formodes at det ville være så godt som umulig for arbeidsgiveren å føre et slikt bevis. For en formann eller en annen arbeidsleder vil det være meget vanskelig til enhver tid å ha oppsyn med hver enkelt arbeider samt å kunne si med sikkerhet at arbeidet går noe tregere eller blir dårligere utført enn før

Side:909

vedkommende påtok seg overtidsarbeid. Etter rettens oppfatning bør det derfor være tilstrekkelig at arbeidsgiveren ut fra et forsvarlig skjønn finner at det er overveiende sannsynlig at overtidsarbeidet er til skade for vedkommendes ordinære arbeid.

Hva angår saksøkerens arbeidsdag i den tid han hadde overtidsarbeid har retten funnet følgende bevist:

Arbeidstiden på Storviks Mek. Verksted var fra kl. 7 til kl. 16.15. Saksøkerens hjem ligger 5-10 minutters gange fra verkstedet. Arbeidet på Strindheim - som lå ved Hjelkremkaia på Gomalandet - tok vanligvis til ca. kl. 18, og pågikk inntil kl. 21-22-tiden om kvelden. Hvis saksøkeren etter endt arbeid om kvelden skulle ta bussen hjem måtte han vente på bussen fra byen kl. 23 som var på Dale ca. kl. 23.15. Syklet han trengte han 15-20 minutter, gikk han brukte han innpå 3 kvarter. Til byen - Gomalandet - tok han vanligvis bussen.

Det ansees godtgjort at saksøkeren har arbeidet overtid 34 ganger i uken 3 à 4 timer hver gang. Dette utgjør minimum 9, maksimum 16 timer pr. uke, gjennomsnittlig 12 1/2 time pr. uke. Etter rettens oppfatning er det nødvendig - for å få et fullstendig bilde av forholdet - også å ta reisetiden i betraktning. Videre må det tas hensyn til at arbeidet hadde pågått i flere - 3 - uker da saksøkeren ble oppsagt samt at Verkstedet intet kjennskap hadde til når arbeidet ville bli avsluttet. Likeledes må erindres at sveisearbeid - i henhold til vitneprov - regnes for å være et tungt arbeid. At arbeidet ble avsluttet 4 dager etter oppsigelsen samt at det i nærværende tilfelle muligens var mindre anstrengende på grunn av god hjelp fra håndlangere, må være uten betydning for bedømmelsen, da bedriften var ubekjent med dette og må antas heller ikke ha plikt til å undersøke det.

Retten finner - skjønt under tvil - at det etter ovenstående må være grunn for bedriften til å anta at saksøkerens ordinære arbeid i bedriftens tjeneste ville bli skadelidende. Vel er det grunn til å anta at bedriften på tiden for oppsigelsen var i den tro at omfanget av overtidsarbeid var enda større. Denne villfarelse må dog være uten betydning idet saksøkte har gjort gjeldende at selv det foreliggende overtidsarbeid ville ha medført oppsigelse. Saksøkte har i denne sammenheng vist til arbeidervernlovens regler om overtid og hevdet at denne bør kunne tillegges en viss rettledende betydning. Saksøkeren har anført at han en tid i forveien i Verkstedets tjeneste hadde arbeidet ca. 170 timer overtid på 9 uker, hvilket er betydelig mer enn i nærværende tilfelle. Hertil er å bemerke at overtidsarbeid utført i Verkstedets tjeneste kommer dette til gode og selvfølgelig ikke kan sammenlignes med overtidsarbeid utført for fremmede.

At saksøkte tjente meget godt ved denne overtid - 8 kroner timen og det derfor var særlig fristende å ta dette arbeid - kan neppe tillegges relevans. Saksøkte har for øvrig opplyst at når bedriften i nærværende tilfelle fant å måtte benytte seg av sin påberopte rett til å gå til oppsigelse var dette bl.a. forat et betydelig antall arbeidere ved Verkstedet hadde forespurt om det var anledning til fritt å kunne ta slikt overtidsarbeid og at bedriften derfor måtte gjøre det klart at så ikke var tilfelle. Retten har ikke funnet grunn til å dra i tvil saksøktes påstand om at oppsigelsen ene og alene var diktert ut fra hensynet til bedriften og skyldtes formodningen om at saksøkeren på grunn av overtidsarbeid ikke var i stand til fullt ut å skjøtte sitt ordinære arbeid. I denne forbindelse nevnes at saksøkte

Side:910

konfererte med kontorsjef Ofstad i Arbeidsgiverforeningen om saken på dennes kontordag i Kristiansund samt at beslutning om oppsigelsen ble truffet i styremøte, og endelig at oppsigelsen samtidig var formet som en advarsel som ga saksøkeren mulighet til å fortsette såfremt han sluttet overtidsarbeid. Saksøkte har for øvrig i retten gitt saksøkeren det beste skussmål. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Harald Sund, sorenskriver Alf Glad og dommer Birger Kolstad med domsmenn Andreas M. Haukebø og Johan B. Skylstad):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten. Det er noe uklart i hvilken utstrekning omhandlede ekstraarbeid er foretatt. Men lagmannsretten finner for sin vurdering av forholdet å ville legge til grunn at arbeidet stort sett blir utført mellom kl. 18.00 og kl. 22.00, enkelte dager noe lengre, at det fant sted 3 til 4 dager i uken, og at det samlede arbeid strakte seg over ca. 4 uker. Retten anslår det samlede timetall til mellom 50 og 60 timer. Hertil kommer gangtid for Iversen fra og til hans hjem i Dale, anslagsvis en halv time hver vei. Det er på det rene at den avtalte timebetaling, kr. 8 pr. time, også omfattet gangtiden, som i denne forbindelse visstnok ble noe liberalt beregnet.

Verkstedet har, når det gjelder gangtiden, hevdet at også denne må medtas i vurderingen når det gjelder spørsmålet om ekstraarbeidets innflytelse på Iversens arbeidsinnsats om dagen. Retten finner imidlertid at denne gangtid, som i stor utstrekning er foretatt til fots eller på sykkel, ikke kan tillegges betydning i så henseende, så meget mer som Iversen til sitt ordinære arbeidssted hadde meget kort vei.

Når det gjelder selve ekstraarbeidets art, legger lagmannsretten til grunn at det fysisk sett ikke er særlig tungt (selv om det er anstrengende for øynene), at det hadde en karakter som Iversen gjennom årelang arbeidspraksis var vel fortrolig med, og at det ikke ble utført i noe oppdrevet tempo. Man legger her vesentlig vekt på skipsreder Flakkes vitneprov om at det ble fiksert timelønn og ikke akkord for å unngå hastverksarbeid.

Verkstedet anfører mot Iversen at dennes arbeidsinnsats i det ordinære arbeid har sviktet som følge av ekstraarbeidet. Det er på det rene at det i dag ikke er mulig å få fastslått om dette virkelig har vært tilfelle. Men retten finner at det i saken foreligger tilstrekkelige holdepunkter for at man må legge til grunn at noen sådan svikt ikke er inntrådt. Det er på det rene at det intet har vært å si på Iversens arbeid, rent ytre sett, i det omhandlede tidsrom. Han har rettidig møtt frem til arbeidet, det er ikke fremkommet noen klager på ham, han har ikke mottatt noen tilrettevisning, og det har ikke vært anført noe på kvaliteten av det arbeid han har utført. Uansett hva Iversen da måtte ha foretatt seg utenfor sin ordinære arbeidstid, vil det gjennom denne hans ordinære arbeidsinnsats være skapt en formodning for at denne innsatsen er holdt på det vanlige og normale nivå. Når det derfor påståes, som i nærværende sak, at innsatsen ikke ligger under nivået, må dette i det minste nærmere påvises av den som påstår det. Det er også arbeidsgiveren som langt har de beste forutsetninger for dette. Det er denne som gjennom verksmester og formenn både har rett og muligheter for å kunne kontrollere det arbeid som utføres, og det er da bare rimelig

Side:911

at det er arbeidsgiveren som må godtgjøre den svikt som påståes. Retten anser det imidlertid på det rene at verkstedet ikke på noe punkt har kunnet påvise noen redusert arbeidsinnsats, hverken i kvantitativ eller kvalitativ henseende.

Det er fra Verkstedets side hevdet at det ikke er mulig for et verksted å påvise noen slik svikt, og at det derfor må være tilstrekkelig å anføre at det store ekstraarbeid som av Iversen er utført etter livets alminnelige erfaring nødvendigvis må virke forringende på Iversens innsats i hans ordinære arbeid. Retten antar at de mulige vanskeligheter et verksted har i så henseende ligger i det alminnelige forhold mellom arbeidsgiver og arbeidere. Om en arbeidsgiver av slike grunner finner seg mest tjent med å vike tilbake fra en kontroll som i og for seg kunne ha vært foretatt, må løsningen av slike problemer søkes på det kollektiv-rettslige plan. Slike vanskeligheter kan arbeidsgiveren ikke la gå ut over den individuelle arbeider. Retten finner heller ikke at et ekstraarbeid av det omfang og av den karakter som ovenfor angitt nødvendigvis må bevirke en slik påstått nedsettelse av arbeidsinnsatsen. Ekstraarbeid av et slikt omfang er meget alminnelig, og selv om en arbeidsuke på ca. 62 timer over et lengre tidsrom antagelig må ansees sunnhetsskadelig behøver det slett ikke være det over et så kort tidsrom som det her er tale om. At arbeidet hadde et omfang som vesentlig overstiger det som etter arbeidervernloven er tillatt, selv etter dispensasjon, finner man i så henseende å være uten betydning. Disse regler er satt av hensyn til arbeiderens egen helse, og ikke av hensyn til arbeidsinnsatsen. Og om et arbeid er helseskadelig selv av den grunn at arbeidstiden er for lang, er ikke ensbetydende med at det utførte arbeid derfor behøver å være dårligere.

Retten er, med begge parter, enig i at det må være en grense, slik at ekstraarbeid utover et visst omfang vil kunne være av en slik karakter at den ordinære arbeidsgiver er berettiget til oppsigelse uten nærmere å måtte påvise ekstraarbeidets skadelige virkninger på det ordinære arbeid. Men lagmannsretten finner det klart at med det i saken omhandlede ekstraarbeid er denne grense ikke nådd.

Iversen vil således etter arbeidervernlovens §33 nr. 3 b ha krav på erstatning. Han har selv gjort krav på kr. 5000 som et uttrykk for lovens maksimum. Verkstedet har anført at Iversen bare gikk en kortere tid arbeidsledig etter oppsigelsen, og at hans forhold for øvrig heller ikke berettiger til maksimal erstatning.

Lagmannsretten finner under hensyntagen til samtlige omstendigheter i saken ikke grunn til å gå under dette maksimum. Man legger her vesentlig vekt på at Iversen ved oppsigelsen var nesten 43 år gammel, og at han i 21 år hadde vært tilknyttet Verkstedet, de siste 16 år fast. Dertil kommer at Verkstedet synes å ha gått frem mindre smidig da forholdet om ekstraarbeidet ble kjent og Iversen ble oppsagt. Det er riktig at Iversen gikk ganske kort tid ledig, og at han nå er i arbeid i sitt fag. Men han må nå i sen alder opparbeide nytt oppsigelsesvern, noe som etter den nye arbeidervernloven har særlig verdi for folk med lang tid i samme bedrift.

Dommer Kolstad skal merke:

Jeg er enig i at under de foreliggende omstendigheter må oppsigelsen karakteriseres som ikke saklig begrunnet i arbeidervernlovens forstand. Jeg tenker da særlig på at Iversen hadde vært fast ansatt i bedriften i 16 år

Side:912

og at det gjensto få dagers arbeid da oppsigelsen kom. Men på den annen side anser jeg også Iversens forhold i noen grad kritikkverdig. Jeg finner derfor ingen grunn til å tilkjenne ham erstatning utover tapt fortjeneste i de 5 uker han gikk ledig som følge av oppsigelsen. Erstatningen antar jeg bør settes til kr. 1000.

Sorenskriver Glad. som er kommet til samme resultat som byretten, tiltrer byrettens teoretiske utgangspunkt angående arbeiderens fritid og likeledes dens bevisvurdering av ekstraarbeidets omfang.

Bedriften burde ha henvendt seg til Iversen på arbeidsplassen og Iversen burde på sin side da han mottok oppsigelsen ha sagt fra til bedriften om at ekstraarbeidet var slutt om få dage. Man må tro at konflikten derved kunne være unngått.

Mindretallet finner ikke grunnlag for å fastslå at oppsigelsen mangler saklig grunn i bedriftens forhold eller at den skyldes helt utenforliggende grunner. Bedriftens vurdering, hvoretter Iversens arbeidsdag på grunn av ekstraarbeidet varte jevnlig til sent på kveld er forsvarlig og i alt vesentlig korrekt. Iversens spesialarbeid var anstrengende og fordret konsentrasjon og nøyaktighet. Han hadde daglig sin fulle arbeidsdag i bedriften. Bedriften må sies å ha sannsynliggjort at ekstraarbeid av slikt omfang må forventes å gå ut over bedriftens interesser. Det kan i alle fall ikke være noen uforsvarlig vurdering når man kom til at så var tilfelle. Ekstraarbeidets omfang gikk ganske betydelig ut over grensene for overtidsarbeid som lovlig kunne pålegges av bedriften. Det forelå også en aktuell mulighet for at ekstraarbeider av tilsvarende art skulle bli søkt av flere innen arbeidsstokken.

For sakens avgjørelse kreves en konkret vurdering av arbeidets omfang og av risikoen arbeidet medfører for så vel bedriftens som arbeiderens interesser. Det sistnevnte moment er viet særlig oppmerksomhet i lovgivningspolitiske betraktninger angående spørsmålet om øket beskyttelse av arbeidstageren mot for lang arbeidsdag.

De krav man med rimelighet kan stille til bedriften om en undersøkelse og vurdering av disse momenter er det etter mindretallets oppfatning godtgjort at bedriften har efterkommet. Det kan derfor ikke være berettiget å karakterisere oppsigelsen som usaklig. - - -