Rt-1959-92
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1959-01-24 |
| Publisert: | Rt-1959-92 |
| Stikkord: | Almenningsgrensetvist |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 9 B/1959 |
| Parter: | Kristoffer O. Leine, m.fl. (overrettssakfører Carl Tank - til prøve), mot 1. Staten ved Landbruksdepartementet (høyesterettsadvokat Eiliv Fougner), 2. Vågå kommune (høyesterettsadvokat Erik Bryn). |
| Forfatter: | Helgesen, Rode, Bendiksby, Skau, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | LOV-1908-08-08-6-§2, LOV-1908-08-08-6-§3, Fjelloven (1920) §8 |
Dommer Helgesen: Ved Høyfjellskommisjonens kjennelse av 29. august 1939 i forretningen 14. felt vest ble blant annet villfjellstrekningen på nordsiden av Bygdin kjent å være statsalmenning og avgrenset mot tilstøtende privateiendom i syd. Noen av de områder som kommisjonen kjente å være statseiendom lå innenfor grensene for Vang herred. Private grunneiere i Vang - blant dem eierne av Nybu sameie - og Vang kommune påanket kjennelsen av 29. august 1939 og den samme dag avsagte kjennelse i forretningen 18. felt til Høyesterett, som ved dom av 21. april 1951 blant annet gjorde den endring i Høyfjellskommisjonens avgjørelse at villfjellet i Vang innenfor 14. felt vest og 18. felt ble anerkjent som privat eiendom, jfr. pkt. 1 i Høyesteretts dom, som er inntatt i Rt-1951-417 flg.
For så vidt angår 14. felt ga Høyesteretts dom støtet til at Høyfjellskommisjonen av eget initiativ tok «saken opp til fortsatt behandling for å få kompletert grensefastsettelsen», eller, som kommisjonen også uttrykker det, for å «få bestemt grensen mellom privat eiendom i Vang og statsalmenningen i Lom og Vågå».
Høyfjellskommisjonen avsa den 25. juli 1953 tilleggskjennelse i 14. felt vest. Kjennelsens konklusjon lyder:
«I 14de felt vest går grensen mellom privat eiendom (ikke-statsalmenning) i Vang herred og statsalmenning i Lom og Vågå på det omtvistede stykke slik:
Fra Slettmarkpiggen (2163) går grensen til den sydligste toppen på Svartdalspiggen (uten høydetall), derfra til Langedalstind (2192), derfra til utfallsosen av det største vatnet i Svartdalen (1459), derfra til tinden (2208) uten navn på kartet sydvest for Leirungsbreen, og derfra til Kalvåhøgdi (2182) - hele veien i rette linjer mellom punktene.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Kristoffer O. Leine, Helge N. Leine, Lars Leine, Johannes Nordland og Kristoffer Nordland, hvis eiendom Nybu sameie i Vang tilleggskjennelsen angår, har påanket kjennelsen til Høyesterett, jfr. høyfjellslovens §8. De ankende parter har for Høyesterett nedlagt denne påstand:
«1. I Høyfjellskommisjonens tilleggskjennelse av 25. juli 1953 vedkommende 14de felt vest gjøres denne endring:
Side:93
Grensen mellom privat eiendom (ikke statsalmenning) i Vang herred og statsalmenning i Vågå går fra den sydligste toppen på Svartdalspiggen (uten høydetall hvor herredsgrensen mellom Lom og Vågå motstøter) til Knutsholstind (2340), derfra til Leirungstinden (2294) og derfra til tinden (2208) uten navn på kartet vest for Kalvåhøgdi (2182) - hele veien i rette linjer mellom punktene.
2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for Høy-. fjellskommisjonen og Høyesterett.»
De ankende parter gjør gjeldende at Høyfjellskommisjonen har tatt feil når den er kommet til det resultat at Høyesteretts dom av 21. april 1951 innebærer at grensen for statsalmenning i Lom og Vågå mot tilstøtende grunneiendom (ikke statsalmenning) i Vang går slik som avlagt på fylkeskartet. Ankepartene er enige i kommisjonens uttalelse om at herredsgrensen i dette tilfelle blir skillet mellom privateiendom i syd (i Vang) og statsalmenning i Nord (Lom og Vågå), men de hevder at grensen ikke ble rettskraftig fastlagt av Høyesterett i 1951, og at det heller ikke under Høyesteretts behandling av saken ble avgitt eller tidligere har vært avgitt noen for dem bindende erklæring om hvor herredsgrensen går. Det som er rettskraftig avgjort ved dommen av 1951 er etter de ankende parters mening bare at nordgrensen for de private grunneiendommer i Vang faller sammen med herredets nordgrense, derimot ikke at denne grense i marken skal gå slik som avmerket på amtskartet. Tvert imot bygger dommen på den oppfatning at grensen mellom Valdres og Gudbrandsdal følger vannskillet. De ankende parter mener derfor at spørsmålet om hvor herredsgrensen går i den foreliggende sak må avgjøres i realiteten, og da på grunnlag av en helt fri bevisbedømmelse. Til støtte for sin grensepåstand hevder Nybusameierne at det er vannskillet som her er den naturlige grense, og at dette alltid har vært den rådende oppfatning i Vang. Denne oppfatning har også vært den gjeldende på Gudbrandsdal-siden. Foruten vannskillet som den naturlige grense, har de ankende parter påberopt seg bruken av hele det omtvistede område til tamreinsbeite. Subsidiært gjør de ankende parter gjeldende at hvis grensen må ansees fastslått av Høyesterett i 1951, er det vannskillet som retten har ment er grensen.
Staten har nedlagt denne påstand:
«Høyfjellkommisjonens tilleggskjennelse av 25. juli 1953 i 14. felt vest stadfestes.
De ankende parter dømmes til å betale saksomkostninger til Staten ved Landbruksdepartementet både for Høyfjellkommisjonen og for Høyesterett.»
Vågå kommune har nedlagt denne påstand:
«1. Høyfjellkommisjonens tilleggskjennelse av 25. juli 1953 stadfestes.
2. Vågå kommune tilkjennes saksomkostninger for Høyfjellkommisjonen og Høyesterett.»
Side:94
Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til premissene til den påankende tilleggskjennelse.
For Høyesterett er fremlagt en del nytt bevismateriale.
Slik jeg ser saken har det nye bevisstoff ikke brakt denne i en annen stilling enn tidligere.
Jeg er kommet til samme resultat som Høyfjellskommisjonen og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse. Sakens avgjørelse beror på hvorledes høyesterettsdommen av 1951 er å forstå.
Som fremholdt av Høyfjellskommisjonen i den påankede kjennelse, ble dens kjennelse av 29. august 1939 i 14. felt vest og 18. felt avsagt i medhold av §2a jfr. §3 i høyfjellsloven av 8. august 1908, hvoretter kommisjonens oppgave var «med bindende virkning for alle vedkommende ved kjennelse å fastsette grensene mellom statens grunn og tilstøtende grunneiendommer». Denne oppgave - fastsettelsen av almenningsgrensen - ble så gjennomført og avsluttet på den måte kjennelsene av 29. august 1939 viser. Kjennelsen i 14. felt vest ble påanket til Høyesterett blant annet av eierne av Nybu sameie (de ankende parter), som gjennom anken ville oppnå en endring av den i forhold til deres grunneiendom (Nybu sameie) fastsatte almenninsgrense. De gjorde for Høyesterett blant annet gjeldende at det var en feil når Høyfjellskommisjonen var kommet til at noen del av strekningen nord for Bygdin i de høyere strøk overfor Nybu og frem til grensene til de tilstøtende herreder (dvs. Lom og Vågå) for noen dels vedkommende var almenning. Det fremgår etter min mening også klart av de foreliggende opplysninger - spesielt opplysningene om behandlingen i Høyesterett av den tidligere ankesak - at eierne av Nybu sameie bare angrep kommisjonens kjennelse av 29. august 1939 for så vidt angår den del av sameiet som Høyfjellskommisjonen hadde avgrenset som statsalmenning syd for herredsgrensen slik denne siden 1849 hadde vært avlagt på amtskartet (fylkeskartet). Jeg finner det her tilstrekkelig å peke på det kartmateriale som ble fremlagt i Høyesterett av de ankende parters advokat i 1951 sammenholdt med den påstand som ble nedlagt og som gikk ut på at villfjellet i Vang skulle anerkjennes som privat eiendom. Materialet omfattet blant annet følgende kart og skisser:
«Kart over Vang i Valdres» (gradteigskart hvor oberstløytnant Toralf Øyen har overført, etter oppdrag av de ankende parters advokat i 1951, Vangs herredsgrenser - inntegnet med rød, tykk strek - etter amtskart (fylkeskart) over Kristians amt, 1849, revidert 1904-05). Videre var på kartet inntegnet og fargelagt med rødt Høyfjellskommisjonens avgrensning til statsalmenning i Vang syd for kartets herredsgrense.
«Utsnitt av N.G.O.s amtskart II Kristians amt (1899, rev. 1904)», hvor herredsgrensen for Vang, Østre Slidre og Vestre Slidre og Høyfjellskommisjonens avgrensning bl.a. av Nybu sameie syd for amtskartets herredsgrense var inntegnet.
Side:95
Skisser over Nybu fjellsameie og over naboeiendommen Hestevollene fjellsameie. På disse to skisser er de to fjellsameier avgrenset i nord langs en herredsgrense mot Gudbrandsdalen (Vågå og Lom) som svarer til amtskartets (fylkeskartets) herredsgrense. Videre er på begge skisser også her inntegnet med rødt sønnenfor eiendommenes angitte nordgrense Høyfjellskommisjonens avgrensning til statsalmenning. Det er således riktig som konstatert av Høyfjellskommisjonen at «advokat Storm selv fremla en rekke karter hvor fylkeskartets herredsgrense var avlagt som nordgrense for de ankende parters påståtte eiendommer».
I en erklæring til bruk for Høyesterett i den foreliggende sak, har advokat Storm opplyst at foruten det forannevnte kartmateriale fremla han i 1951 også Norges geografiske oppmålings rektangelkart 1891, Heftyes kart over Eidsbugaren 1897, som er bygget på rektangelkartet, og lensmann Thunes kart av 1917 over fjellsameiene i Vang, (også bygget på rektangelkartet, 1891). På ingen av disse kart var imidlertid avlagt herredsgrenser mellom Gudbrandsdalen og Valdres på den strekning denne sak gjelder. Den på rektangelkartet av 1891 avlagte grense fra Svartdalspiggene nordøstover til Knuthulstinden var - så vidt jeg forstår - en grenselinje mellom herredene Lom og Vågå. Den eneste kartmessige herredsgrense mellom Vang og Vågå man hadde under behandlingen i Høyesterett i 1951 var derfor amtskartets herredsgrense.
Det er på det rene at Høyesterett i dommen av 1951 bygget sin avgjørelse blant annet på begge prosessfullmektigers opplysning om at det var enighet om herredsgrensen nord for Bygdin. Jeg kan etter de foreliggende opplysninger ikke finne det tvilsomt at denne enighet refererte seg til amtskartets herredsgrense, og at de ankende parters advokat måtte være klar over dette.
Som jeg har sagt tidligere gikk Nybusameiernes påstand i Høyesterett ut på at villfjellet i Vang skulle anerkjennes som privat eiendom. Etter den enighet det var om Vangs nordgrense, kan denne påstand ikke forståes på annen måte enn at den gjaldt det område som lå syd for den nordgrense partene var enige om. Det var med andre ord ikke noen tvist i ankesaken om områder som ligger nord for denne grense.
Jeg kommer så til forståelsen av Høyesteretts dom av 1951 (dommens pkt. 1). Etter sakens art og gjenstand og etterat førstvoterende med tilslutning av de øvrige dommere hadde fastslått at det ikke er statsalmenning i Vang, måtte spørsmålet melde seg for retten hvordan den skulle trekke grensen mellom statens grunn (statsalmenningen i Lom og Vågå) og de tilstøtende grunneiere, i Vang, hvoriblant Nybusameierne. Jeg finner det klart at Høyesterett ved dommen mente å trekke denne grense og også gjorde det. Jeg viser her til følgende uttalelse av førstvoterende:
«Da det er enighet mellom Vang og Lom om herredsgrensene,
Side:96
finner jeg det ubetenkelig å la dommen forsåvidt angår dette punkt gå ut på at herredsgrensene også er grenser for de omtvistede fjellhavner.»
Den grense som således ble angitt fikk sitt uttrykk i dommens pkt. 1. Den var i samsvar med de ankende parters påstand og var en endring i Høyfjellskommisjonens fastsettelse av grensen mellom statsalmenningen og de tilstøtende private grunneiere. Dommen (dens formulering av pkt. 1) må leses på bakgrunn av den enighet som var konstatert mellom partenes prosessfullmektiger og kommunene om herredsgrensen, som etter Høyesteretts resultat også i dette tilfelle er almenningsgrensen. Når det står i dommens pkt. 1: «I Vang», må dette utvilsomt bety Vang herred med den nordgrense som er avlagt på amtskartet (fylkeskartet). Det måtte, som førstvoterende sier, fremstille seg som ubetenkelig for Høyesterett under de foreliggende omstendigheter å trekke grensen slik retten gjorde. Jeg peker her på det forhold at amtskartets herredsgrense er markert på kartet ved punkter som lett kan tas ut i terrenget, og at det ikke kunne være noen tvil om at advokat Storm selv var klar over dette forhold.
Jeg finner etter dette at Høyesteretts dom av 1951 rettskraftig avgjorde at grensen mellom statsalmenning i Lom og Vågå og tilstøtende grunneiendom i Vang følger amtskartets herredsgrense. Mitt resultat blir da at ankemotpartenes påstand tas til følge. Jeg bemerker at det ikke er noen dissens mellom partene om den måte hvorpå Høyfjellskommisjonen har overført fylkeskartets grense til gradteigkartet.
I anledning av uttalelser under prosedyren for Høyesterett, bemerker jeg at jeg ikke finner grunn til å reise noen innvending mot den av Høyfjellskommisjonen benyttede fremgangsmåte med avsigelse av tilleggskjennelse.
Etter sakens art og den tvil den kan fremby, finner jeg etter omstendighetene at saksomkostninger ikke bør tilkjennes og stemmer for denne
dom:
Høyfjellskommisjonens kjennelse stadfestes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Bendiksby, Skau og Holmboe: Likeså.
Side:97