Rt-1960-102

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-01-16
Publisert:	Rt-1960-102
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 7B/1960
Parter:	Thorvald Jensen (overrettssakfører Arnt Haarberg - til prøve) mot Halse og Harkmark Sparebank (høyesterettsadvokat Hans Hegje).
Forfatter:	Nygaard, Eckhoff, Hiorthøy, Endresen, Holmboe
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1896)

Dommer Nygaard: I mars 1939 ble Sigurd Bjørtvedt av Halse og Harkmark Sparebank bevilget en kassekreditt på inntil kr. 25 000. Emilie Schmidt, Eivind Bjørtvedt, Thorvald Jensen og Dagmar Bjørtvedt - senere Dagmar Bjørtvedt Sjøllingstad - stillet seg overfor banken som selvskyldnerkausjonister solidarisk ansvarlige for kassekreditten med renter og omkostninger. I 1957 anla banken sak ved Mandal herredsrett mot Thorvald Jensen og Dagmar Bjørtvedt Sjøllingstad med påstand om, at de, i henhold til kausjonserklæringen skulle dømmes til å betale

Side:103

kr. 29 371,51 med renter. Herredsretten avsa dom 27. november 1957 med slik domsslutning: «1. Thorv. Jensen og Dagmar Bjørtvedt Sjøllingstad dømmes til en for begge og begge for en innen 2 uker å betale til Halse og Harkmark Sparebank kr. 19 994,65 med 4 prosent renter fra 1. mai 1957. 2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Thorvald Jensen påanket dommen til Agder lagmannsrett som 21. februar 1959 avsa dom med følgende domsslutning: «Mandal herredsretts dom av 27. november 1957 stadfestes for så vidt angår Thorv. Jensen. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.» En av dommerne dissenterte idet han mente at visse utgifter ikke i forhold til kausjonistene skulle ha vært belastet kassekredittkontoen. Det måtte derfor etter hans oppfatning gjøres et fradrag i det beløp som lagmannsrettens flertall var kommet til, uten at han fant det nødvendig å gå nærmere inn på beløpets størrelse, dog slik at han mente at det minst dreiet seg om kr. 7 000. En annen av dommerne - rettens formann - stemte for at banken skulle tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Thorvald Jensen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han gjør gjeldende at kausjonsansvaret for hans vedkommende er falt bort ved foreldelse, ved passivitet eller på grunn av bristende forutsetninger. Han hevder også at lagmannsretten har tatt feil, når bankens unnlatelse av å anmelde kravet i Eivind Bjørtvedts dødsbo i 1942 bare er tillagt den virkning at 1/4 av kausjonsansvaret er falt bort. Etter den ankende parts mening må følgen av denne forsømmelse fra bankens side være at kausjonsansvaret er falt bort i sin helhet. Det hevdes nemlig at et oppgjør den gang ville ha skaffet den ankende part full dekning, idet hovedmannen - Sigurd Bjørtvedt - på dette tidspunkt var solvent. Subsidiært har Thorvald Jensen gjort gjeldende at han må frifinnes mot å betale kr. 7 994,65. Dette beløp fremkommer ved at det fra domsbeløpet i herredsretten kr. 19 994,65 trekkes kr. 12 000, som utgjør differansen mellom et bevilget byggelån på kr. 82 000 og et pantelån på kr. 70 000, som er innbetalt på kassekredittkontoen 26. mai 1950. Atter subsidiært har Thorvald Jensen påstått frifinnelse mot å betale kr. 12 761,50, idet han her fra domsbeløpet i herredsretten har trukket kr. 7 233,15. Thorvald Jensen har nedlagt følgende påstand: «1. Den ankende part frifinnes. 2. Subsidiært: Den ankende part frifinnes mot å betale kr. 7 994,65. 3. Atter subsidiært: Den ankende part frifinnes mot å betale kr. 12 761,50. 4. I alle tilfeller: Motparten erstatter den ankende parts saksomkostninger.»

Banken har nedlagt påstand om å bli frifunnet og tilkjent saksomkostninger for alle retter.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår ellers av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Det er til bruk for Høyesterett holdt bevisopptak ved Kristiansand byrett. Her ble det gitt partsforklaringer av Thorvald Jensen og av Frithjof

Side:104

Ihme som fra 1949 har vært banksjef i Halse og Harkmark Sparebank. Saken står for Høyesterett i samme stilling som for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsrettens flertall, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse som flertallet i lagmannsretten har gitt. På grunn av prosedyren for Høyesterett finner jeg å burde gjøre noen tilleggsbemerkninger.

Jeg behandler først spørsmålet om bankens krav overfor Thorvald Jensen er falt bort ved foreldelse. Det dreier seg her om en kausjon for en løpende kassekreditt, og den gjaldt således for Sigurd Bjørtvedts fremtidige forpliktelser overfor banken. Hverken kassekreditten eller kausjonen var tidsbegrenset. Alle parter må derfor den gang antas å ha gått ut fra den forutsetning at forholdet ville kunne strekke seg over et lengre tidsrom. Jeg er enig med herredsretten og lagmannsretten i at bankens krav mot kausjonisten foreldes etter hvert for hver enkelt utbetaling på kassekredittkontoen, og at foreldelsesfristen - 10 år - må regnes fra forfallstid for hver enkelt utbetaling. Jeg finner videre at det i dette løpende mellomværende på ubestemt tid må være naturlig å gå ut fra, at innbetalingene fra Sigurd Bjørtvedt på kassekredittkontoen etter hvert har vært brukt til dekning av de eldste forpliktelser. At kassekreditten periodevis har vært overtrukket, kan etter min mening ikke få noen betydning for avgjørelsen av foreldelsesspørsmålet i dette tilfelle. Etter dette kan jeg ikke se at noen del av det krav som banken nå gjør gjeldende mot Thorvald Jensen er falt bort ved foreldelse.

Jeg er videre enig med herredsretten og lagmannsretten i at bankens krav mot Thorvald Jensen ikke er falt bort i sin helhet, fordi banken i 1942 unnlot å anmelde sin fordring i samkausjonisten Eivind Bjørtvedts dødsbo slik at denne fordring ble prekludert. I anledning av den ankende parts anførsler på dette punkt vil jeg tilføye, at jeg ikke kan se at det i saken er holdepunkter for å bygge på at en anmeldelse av bankens fordring i Eivind Bjørtvedts dødsbo ville ha ført til at den løpende kassekreditten ble brakt til opphør, og at Sigurd Bjørtvedt hadde innfridd sine forpliktelser i den anledning. Det er da ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til hvorledes spørsmålet ellers ville ha stillet seg.

Når det gjelder spørsmålet om bankens krav mot Thorvald Jensen er falt bort ved passivitet fra bankens side eller på grunn av bristende forutsetninger, kan jeg vise til det som er uttalt av herredsretten og lagmannsrettens flertall. Jeg vil her særlig fremheve at banken etter de foreliggende opplysninger ikke hadde grunn til å gå ut fra, at Thorvald Jensen regnet med at hans ansvar etter kausjonserklæringen var falt bort, slik at det av den grunn kunne ha vært naturlig for banken å varsle ham om at forpliktelsen fremdeles besto. Heller ikke kan jeg se at banken hadde større grunn enn Thorvald Jensen til å frykte for

Side:105

at det ville oppstå tap ved at Sigurd Bjørtvedt ikke kunne innfri sine forpliktelser. Jeg nevner i denne sammenheng at banken hadde kjennskap til at Thorvald Jensen var formann i styret for Buøy Veveri A/S hvor Sigurd Bjørtvedt var disponent. Banken må også ha vært oppmerksom på at det var et nært familieforhold mellom dem.

Det er ganske visst så at det må antas å være usedvanlig å føre utbetalingene etter det særskilt bevilgede byggelån på kassekredittkontoen. Det hadde her vært naturlig å opprette en egen konto for byggelånet. På grunn av dette forhold ble kassekredittkontoen i en viss periode betydelig overtrukket. Men jeg finner ikke at overtrekningene og den posteringsmåte som ble brukt, kan få noen betydning for bankens krav overfor Thorvald Jensen. Som nevnt av lagmannsrettens flertall, var det ikke tatt noe forbehold om hva kassekreditten skulle brukes til. Dersom særskilt byggelånskonto hadde vært opprettet, kunne således etter min mening den del av byggeomkostningene som ikke ble dekket ved pantelånet, ha vært ført på kassekredittkontoen. Overtrekningene av kassekredittkontoen på grunn av byggelånet har heller ikke medført noen øket risiko for Thorvald Jensen hvis ansvar den hele tid var begrenset etter kausjonsavtalen. Det er ikke opplyst noe om at selve sammenblandingen av kassekreditten og byggelånet har skapt vanskeligheter eller ulemper for Sigurd Bjørtvedt, som den gang må antas å ha vært solvent. Jeg tilføyer at etterat byggelånet var konvertert og pantelånet på kr. 70 000 var innbetalt på kassekredittkontoen den 26. mai 1950, ble saldoen brakt ned til kr. 25 137,66.

Når det gjelder samtalen mellom Thorvald Jensen og banksjef Ihme i 1952, viser jeg til fremstillingen i lagmannsrettens dom. På samme måte som lagmannsretten legger jeg til grunn at Jensen under denne samtalen ble gjort kjent med at banken var av den oppfatning at han fremdeles var ansvarlig etter kausjonsavtalen. Riktignok fikk ikke Jensen ved denne anledning noen underretning om hvor meget som var trukket på kassekreditten. Men det hadde ligget nær for Jensen selv å undersøke hvorledes kontoen stillet seg, slik at han kunne få brakt på det rene hvor stor saldoen var på dette tidspunkt. Jeg tilføyer at Sigurd Bjørtvedt må antas å ha vært solvent også da denne samtalen fant sted.

Etter pålegg fra Bankinspeksjonen krevet banken i april 1950 overfor Sigurd Bjørtvedt ytterligere sikkerhet for hans forpliktelser overfor banken. Bjørtvedt lovet da at banken skulle få pant i 58 aksjer som han hadde i Buøy Veveri A/S. Disse aksjene ble først overlevert til banken i august 1952. Jeg kan ikke finne at banken hadde noen oppfordring til å varsle Jensen om at denne sidesikkerhet ble krevet, og om at det trakk så vidt lenge ut med overleveringen av aksjene.

Mitt resultat blir etter dette at banken ikke har forsømt sine plikter overfor Jensen. Jeg kan ikke se at banken hadde en slik oppfordring til å underrette Jensen om de særlige forhold som

Side:106

forelå, at bankens krav av den grunn er falt bort ved passivitet. Heller ikke er det etter min mening grunnlag for å bygge på at kravet er falt bort på grunn av bristende forutsetninger fra Jensens side.

Jeg er enig med lagmannsretten i at saksomkostninger ikke bør tilkjennes ved herredsretten. Derimot finner jeg at banken må tilkjennes saksomkostninger både for lagmannsretten og Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Thorvald Jensen dømmes til å betale til Halse og Harkmark Sparebank 19 994,65 - nitten tusen ni hundre og nittifire 65/100 - kroner med 4 - fire - prosent rente fra 1. mai 1957.

I saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett betaler Thorvald Jensen til Halse og Harkmark Sparebank 2 500 - to tusen fem hundre - kroner. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy, Endresen og Holmboe: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Petter Wildhagen):

- - -

Saksøkeren gir følgende fremstilling av saken:

Den 25. mars 1939 ytet saksøkeren Sigurd Bjørtvedt en kassakreditt stor inntil kr. 25 000 med låntagerens svigermor Emilie Schmidt, far E. Bjørtvedt, onkel Thorv. Jensen og søster Dagmar Bjørtvedt Sjøllingstad som selvskyldnerkausjonister for lånet. Kontoen har ofte vært overtrukket, men var høsten 1951 regulert ned til under det beløp kr. 25 000 som var bevilget.

Den 29. februar 1952 skyldte Sig. Bjørtvedt pantelånsrenter på sin eiendom Neseveien 32 i Mandal med kr. 2 250 som måtte betales. Av velvilje utbetalte banksjefen i Halse og Harkmark Sparebank ham beløpet mot at han lovet å betale det tilbake omgående. Først den 29. desember 1952 betalte Sigurd Bjørtvedt tilbake kr. 998,40 av dette beløp. Banken erkjenner at denne utbetaling skal holdes utenom det som kausjonistene avkreves. Banken har fremlagt en rentenota som viser det nettobeløp den mener skal fratrekkes, nemlig kr. 1 546,90.

Den ene av kausjonistene fru Emilie Schmidt har erkjent sin forpliktelse til å betale og har den 8. april 1957 betalt kr. 1 468,41 til banken. Dette er det beløp hun har klart å reise.

Det endelige beløp som kan avkreves kausjonistene blir:

Saldo pr. 1. juli 1956 kr. 32 386,82

Innbetalt av Emilie Schmidt kr, 1 486,41

Regulert utbetaling over konto » 1 546,90 » 3 015,31

Nettobeløp kr. 29 371,51

Side:107

Den ene av kausjonistene, Sigurd Bjørtvedts far E. Bjørtvedt, døde i 1942 og saksøkeren antar at det først var på dette tidspunkt søsteren Dagmar Bjørtvedt Sjøllingstad skrev på som kausjonist. Hun ble tatt inn istedenfor faren.

Banken har ikke sendt kontoutdrag til kausjonistene, men i 1952 konfererte banksjefen med saksøkte nr. 1 om et annet lån på kr. 30 000 som Buøy Veveri A/S hadde søkt om med kausjon bl.a. av saksøkte nr. 1. Banksjefen minnet ham da om lånet på kr. 25 000 som saksøkte nr. 1 sto som kausjonist for, og sa til ham at det ble forholdsvis store kausjonsforpliktelser for saksøkte. - - -

Retten bemerker:

Retten kan ikke finne at banken ved passivitet har tapt sin rett overfor kausjonistene. Kontoen har for det meste vært overtrukket. Den var imidlertid pr. 1. januar 1944 nede i kr. 10 449,49, pr. 1. juli 1947 i kr. 11 965,31. På den tid Sig. Bjørtvedt drev husbygging, ble byggelånet ført på kassakredittkontoen, hvorved denne på det høyeste utviste en saldo på kr. 94 179,15 pr. 1. januar 1950. Banken hadde imidlertid her annen sikkerhet. Senere ble pantelånet godskrevet kontoen og denne var pr. 1. januar 1952 igjen regulert nedover til kr. 25 472,91. Senere er kontoen foruten det foran omskrevne beløp renter av pantelånet på huset kr. 2 250 bare tilført renter for hvert halvår, hvorved kontoen er kommet opp i kr. 32 386,82 pr. 1. juli 1956. Det kan ikke ansees godtgjort at banken hadde noen grunn til å gå, ut fra at kausjonistene trodde de var kvitt sitt ansvar, og at den derfor hadde noen spesiell oppfordring til å varsle kausjonistene. Kausjonistene var låntagerens nærmeste familie, og det lå nær å tro at de var ajour med hans økonomiske forhold. Spesielt gjelder dette for saksøkte nr. 1 som satt sammen med ham i styret for Buøy Veveri A/S. At banken lot låntageren få overtrekke kontoen var ikke noen omstendighet som ga banken grunn til å underrette kausjonistene om at deres ansvar fortsatt besto, idet banken den hele tid selvfølgelig var klar over at dette var noe som den gjorde på eget ansvar.

Heller ikke kan retten anse kausjonsansvaret for foreldet. Det er på det rene at hovedskyldnerens forpliktelse består og retten kan ikke slutte seg til den oppfatning de saksøkte har hevdet, nemlig at etter vår rett foreldes kausjonsansvar i 10 år etter det er inngått.

Kausjonspåtegningen på kassakredittbeviset er en kausjon for hovedskyldnerens fremtidige forpliktelser og hver enkelt post på kassakredittkontoen foreldes 10 år etter dens utbetaling, uansett når denne utbetaling har funnet sted. En viser om dette til C. Stub Holmboes kommentar til foreldelsesloven side 114 note 16. Kausjonsansvaret som sådant kan derfor ikke ansees som bortfalt ved foreldelse. Om hvorvidt noen av de enkelte poster på kontoen kan være foreldet vil retten senere komme tilbake til.

Retten finner derimot at banken har tapt sin rett overfor de 2 saksøkte for den del av lånet, som banken kunne ha fått dekket ved å melde fordringen i E. Bjørtvedts dødsbo i 1942. Retten kan ikke anse det godtgjort at det i 1939 bare var 3 kausjonister, og at fru Dagmar Bjørtvedt Sjøllingstad først skrev under som kausjonist etter farens død, og at hun skulle være kausjonist istedenfor ham. Retten må derfor legge til grunn at det opprinnelig i 1939 var 4 kausjonister for lånet. Det er på det rene at det i E. Bjørtvedts dødsbo var en nettoformue på kr. 20 598,11 som ble delt ut

Side:108

til arvingene. Følgen av at banken har gitt slipp på en av de 4 kausjonister, må bli at banken bare kan kreve 3/4 parter av kausjonsansvaret dekket av de 2 saksøkte.

Retten kan ikke anse kausjonsansvaret i sin helhet falt bort fordi om banken har forsømt å få E. Bjørtvedts andel dekket i boet. Følgen kan ikke bli annen enn at de må være fri for å betale den del som ved endelig oppgjør skulle falle på dem.

Retten kan heller ikke anse kausjonsansvaret bortfalt fordi kontoen til stadighet har vært overtrukket, og fordi kontoen har vært belastet poster som det ved lånets opptagelse ikke var forutsetningen at lånet skulle brukes til. Retten kan ikke anse det godtgjort at det ved lånets opptagelse ble meddelt banken, at lånet utelukkende skulle benyttes til driften av Buøy Veveri eller at banken har måttet forstå dette. Retten kan derfor ikke anse dette som noen forutsetning for kausjonen. Angående overtrekningen av kontoen vises til de opplysninger som foran er gitt om dette. Retten kan ikke anta at følgene av at kontoen ble overtrukket må bli at kausjonistene blir helt fri sitt ansvar. Det kan ikke ha andre følger enn at kausjonistene må være fri for den del av gjelden som overstiger de kr. 25 000 som de hadde kausjonert for. - - -

Etter ovenstående blir de ovenfor foreldede renteposter å fratrekke saksøkerens påstandsbeløp.

Dette var kr. 29 371,51

v foreldede renter » 2 778,65

rest kr. 26 592,86

Av dette kan de 2 saksøkte bare gjøres ansvarlig for 3/4 deler, fordi banken selv må bære ansvaret for den del den kunne fått i E. Bjørtvedts dødsbo. Beløpet blir da kr. 19 994,65. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Knut Løken og Reidar Borge og sorenskriver Toralf Hald):

- - -

Lagmannsretten vil først bemerke at det for lagmannsretten er enighet mellom partene om at det opprinnelig var 4 samkausjonister for Sigurd Bjørtvedts kassakreditt, og at i alle tilfelle 1/4 del av kassakredittansvaret er bortfalt for de gjenlevende kausjonister ved at sparebanken ikke meldte kausjonsforpliktelsen i den avdøde samforlover Eivind Bjørtvedts dødsbo. Videre har partene på forespørsel under ankeforhandlingen ikke hatt noe å bemerke til, at herredsretten før denne fjerdedel er beregnet og avskrevet, har fratrukket på den udelte kassakredittgjeld hva den ene av de 3 gjenlevende samforlovere, fru Emilie Schmidt, den 8. april 1957 betalte inn på sitt ansvar kr. 1 486,11.

Den ankende part har heller ikke villet gjøre noen innsigelse mot ankemotpartens rentekrav overfor kausjonistene, men har også her godtatt herredsrettens avgjørelse i tilfelle av at noe ansvar i det hele foreligger. På samme måte har den ankende part heller ikke villet kreve den beriktigelse av rentesrente-beregningen som er nevnt i herredsrettens dom.

Etter dette foreligger det enighet mellom partene om at størrelsen av den ankende parts forpliktelse er som fastsatt i herredsrettens dom, hvis noe ansvar overhodet foreligger. Og lagmannsretten går over til å behandle dette spørsmål.

Side:109

Lagmannsrettens flertall, lagdommer Løken og sorenskriver Hald er med hensyn til spørsmålet om det består noe ansvar for den ankende part kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dennes begrunnelse.

Lagmannsretten finner således som herredsretten at selve selvskyldnerforløftet ikke er gjenstand for foreldelse, men at dette bare er tilfelle for de enkelte forpliktelser forløftet er stillet for.

Vår manglende lovhjemmel for foreldelse av selve selvskyldnerforløftet kan etter lagmannsrettens mening heller ikke avhjelpes ved at man anser forløftet bortfalt som en passivitetsvirkning, når det er gått et passende antall år fra forløftets inngåelse, uten at kreditor i mellomtiden har minnet om forløftet eller på annen måte har underrettet forloveren om at hans forløfte opprettholdes og ikke er frafalt. For en slik passivitetsvirkning måtte man i alle tilfelle bygge på flere år enn de 17 som påberopes i denne sak.

Lagmannsrettens flertall finner heller ikke at det ved kontoen eller dens bruk har foreligget slike spesielle forhold, at de har gitt ankemotparten en slik oppfordring til å sende den ankende part en underretning, at unnlatelsen herav kan medføre noen passivitetsvirkning.

Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at ankemotparten for den kreditt som over kassakredittkontoen har vært ytet Sigurd Bjørtvedt, den hele tid har stolet på sikkerheten iblant annet den ankende parts forløfte, og ikke til noen tid har ment å ha fritatt ham for dette. Lagmannsretten finner det godtgjort at ankemotpartens banksjef under en konferanse med den ankende part en gang i 1952 om en kassakreditt for Buøy Veveri A/S mot blant annet den ankende parts selvskyldnerforløfte, også tok frem den ankende parts selvskyldnererklæring for Sigurd Bjørtvedts personlige kassakreditt, og nevnte den på en slik måte at det måtte fremgå for den ankende part, at banken fremdeles anså forløftet gjeldende. At banksjefen ikke nevnte hvilket beløp som på den tid var uttrukket på kassakreditten, finnes uten betydning. Det samme gjelder om den ankende part som forlover hadde fått uriktige opplysninger av hovedmannen om hva denne var skyldig på kassakreditten. Hovedmannens uriktige opplysninger kan ikke gi kreditor noen varslingsplikt, så lenge kreditor selv ikke kjente til at det var gitt uriktige opplysninger.

De bristende forutsetninger den ankende part påberoper seg er ikke knyttet til selvskyldnerforløftets stiftelse, men til forhold som er oppstått for eller med kassakreditten under dens løp. Disse bristende forutsetninger skal da heller ikke, så vidt skjønnes, ha medført at selvskyldnerforløftet er ugyldig, men følgen skal være at forløftet er bortfalt.

Lagmannsretten finner ikke at de forhold at en kassakredittkonto er blitt over trukket eller er blitt uten bevegelser, er omstendigheter som bringer selvskyldnerforløftet for kassakreditten til å bortfalle. Tvert imot de er begge ting som kan lede til at det blir fremsatt krav overfor forloveren. At kreditor er hensynsfull og lar kassakreditten stå overtrukket og uten bevegelse noen tid, forringer ikke hans rett til å kreve forpliktelsen dekket av forloveren innenfor rammen av dennes forpliktelse.

At ankemotparten på en løpende kassakredittkonto også fører inn posteringer for et særskilt bevilget byggelån, kan synes noe overraskende og uvanlig, men lagmannsrettens flertall kan ikke finne noe holdepunkt

Side:110

for at dette forhold skulle bringe forløfte for kassakreditten til opphør. Etter kassakredittbeviset var ikke kassakreditten bundet til noe bestemt formål og den kunne for så vidt også benyttes til husbygging. Av byggelånet, som var bevilget med kr. 82 000, ble ifølge utskrift av kassakredittkontoen kr. 70 000 dekket pr. 26. mai 1950 ved pantsettelse til Halse og Harkmark Sparebank. Resten av hva som måtte være utbetalt til bygge arbeidet, ble stående på kassakredittkontoen, som ved posteringen av de 70 000 kroner ble brakt ned i kr. 25 139,00. I siste halvår av 1951 var for øvrig forpliktelsen på kassakredittkontoen under det bevilgede beløp kr. 25 000.

Lagmannsrettens flertall kan ikke se at kausjonistene er påført noe tap ved at byggelånet er ført over kassakredittkontoen, eller at kausjonistene har hatt noe krav på at hele byggelånet skulle konverteres i pantegjeld, og ikke for noen del midlertidig eller ved oppgjør av byggelånet komme til utgift på kassakredittkontoen. Som nevnt har ikke kausjonistene overfor kreditor tatt noe forbehold om hva kassakreditten skulle brukes til, og de kan ikke til sin fritagelse påberope seg at hovedmannen og banken har vært uberettiget til å dekke byggeutgifter eller rest på byggelån av kassakreditten.

Endelig er lagmannsretten enig med herredsretten i at bankens unnlatelse av å anmelde noe krav i dødsboet til en av samforloverne ikke leder til at de øvrige samforloveres forpliktelser er bortfalt. Det er ikke motanket over herredsrettens nedsettelse av de gjenværende samforloveres ansvar med 1/4 del på grunn av denne unnlatelse, og begge parter har erklært at de godtar denne avgjørelse. Dette spørsmål foreligger således ikke til avgjørelse for lagmannsretten.

Lagmannsrettens flertall er også enig med herredsretten i avgjørelsen av omkostningsspørsmålet.

Rettens formann lagdommer Løken mener at den ankende part etter hovedregelen i tl. §180 første ledd må ilegges saksomkostninger til ankemotparten ved sakens behandling for lagmannsretten. Da han er i mindretall nevnes intet beløp.

Sorenskriver Hald finner at spørsmålet om byggelånets innflytelse på den ankende parts ansvar etter selvskyldnerforløftet for kassakreditten har vært så tvilsomt, at det er en særlig omstendighet som bør frita den ankende part for å betale saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagdommer Reidar Borge er kommet til et noe annet resultat enn rettens flertall, idet jeg finner at det må være uriktig overfor kausjonistene å belaste kassekreditten for byggeomkostningene. Det er riktig nok at kassekreditten ikke kan sees opptatt til noe bestemt formål, men på den annen side ser jeg det slik at det også må ha vært alle parters, altså hovedmannens, bankens og kausjonistenes forutsetning, at kassekreditten bare skulle belastes slike utbetalinger og mellomværender som en kassekreditt vanligvis brukes til. A bruke en kassekreditt som byggelån faller etter min mening utenfor formålet med en vanlig kassekreditt. Jeg ser det slik at banken ved å bevilge byggelånet har gitt byggherren, dvs. Sigurd Bjørtvedt, en helt selvstendig kreditt og at alle byggeomkostninger skulle ha vært belastet dette lånet og ikke kassekreditten. Jeg tror heller ikke at forlovernes ansvar for kassekreditten har vært i Bjørtvedts eller bankens tanke som sikkerhet da byggelånet ble innvilget, enn si noen forutsetning for

Side:111

dette. Det kunne jo i så fall ha vært tilstrekkelig bare å ha forhøyet kassekreditten eller tillatt den overtrukket med det nødvendige beløp. Jeg peker i denne forbindelse også på det forhold at da byggelånet ble innvilget, var det svært lite disponibelt på kassekreditten. Videre peker jeg på at det i lånetilsagnet ikke er tatt noe som helst forbehold om at sikkerheten for kassekreditten også skulle tjene som sikkerhet for byggelånet, med andre ord at byggeutgiftene skulle belastes kassekreditten. Banken har etter min mening tatt en helt selvstendig risiko ved å bevilge Bjørtvedt et byggelån på kr. 82 000 uten at det var gitt konverteringstilsagn fra noe hold. Denne risiko mener jeg kausjonistene ikke har påtatt seg noe ansvar for.

Det viste seg da også at det ikke lykkedes å få byggelånet konvertert. Halse og Harkmark Sparebank måtte selv gjøre det og konverterte byggeomkostningene i en pantobligasjon på kr. 70 000 som ble godskrevet kassekredittkontoen.

I og med at jeg mener at byggeomkostningene overhodet ikke skulle ha vært ført på kassekredittkontoen, antar jeg at kausjonistene må være uten ansvar for det beløp hvormed byggeomkostningene måtte overstige kr. 70 000. Hadde det vært opprettet en spesiell konto for byggelånet, følger også av det anførte at jeg heller ikke ville ha ansett banken berettiget til å belaste kassekredittkontoen forskjellen mellom byggeomkostningene og konverteringsbeløpet kr. 70 000.

Etter de foreliggende opplysninger bygger jeg på at byggeomkostningene overstiger nevnte kr. 70 000, og at det derfor etter min mening må gjøres et tilsvarende fradrag i det ansvarsbeløp herredsretten og lagmannsrettens flertall er kommet til. Da jeg er i mindretall med dette mitt syn, finner jeg det unødvendig å komme nærmere inn på beløpets størrelse, dog slik at jeg i alle tilfelle antar at det utgjør minst kr. 7 000. Det bemerkes her at pristaksten på huset ble kr. 77 000.

For øvrig er jeg i alt vesentlig enig med rettens flertall for så vidt angår sakens realitet.

Vedkommende sakens omkostninger for byretten er jeg enig med lagmannsrettens flertall. Etter det resultat jeg er kommet til foran, finner jeg at det heller ikke bør tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. - - -