Rt-1960-1030

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-09-08
Publisert:	Rt-1960-1030
Stikkord:	Forkjøpsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 82 B/1960
Parter:	Halvar J. Nybø (høyesterettsadvokat Tjodvald Gjelsvik) mot Niels J. Nybøe (høyesterettsadvokat Andreas Støylen).
Forfatter:	Nygaard, Hiorthøy, Endresen, Roll Matthiesen, Berger
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §366, Bygningsloven (1924)

Dommer Nygaard: Ved skjøte av 9. april 1932 solgte Johannes K. Nybø eiendommen g.nr. 41 b.nr. 11 Nybø i Fana herred til sin sønn Halvar J. Nybø. I skjøtet, som ble tinglyst 12. april 1932, var det bl.a. tatt inn bestemmelse om at kjøperens søsken etter alder skulle ha forkjøpsrett til eiendommen, dersom kjøperen skulle ville selge eiendommen eller dersom han døde uten livsarvinger. Videre var det bestemt at salg av parseller skulle «holdes utenom forkjøpsretten». Etterat Halvar J. Nybø ved farens død i 1938 hadde overtatt eiendommen, solgte han parseller til forskjellige kjøpere, siste gang i 1957. Den 15. mars 1956 ble det således opprettet en kjøpekontrakt mellom Halvar J. Nybø og byggmester John Nybø om en større del av eiendommen. Ved skylddelingsforretning av 21. januar 1957 fikk denne del av eiendommen b.nr. 711. Niels J. Nybøe - som er en eldre bror av Halvar J. Nybø - mente at parsellsalg hadde funnet sted i et slikt omfang at han kunne gjøre gjeldende sin forkjøpsrett etter skjøtet. Han anla i 1957 søksmål ved Midhordland herredsrett med påstand om at Halvar J. Nybø og John Nybø skulle dømmes til å utstede skjøter til ham på g.nr. 41 b.nr. 11 og 711, samt til å betale erstatning. Halvar J. Nybø reiste motsøksmål med krav om erstatning. Under hovedforhandlingen ved herredsretten frafalt Niels J. Nybøe kravet mot John Nybø og nedla for så vidt påstand om frifinnelse. Herredsretten - den konstituerte sorenskriver - avsa dom i saken 15. februar 1958 med slik domsslutning: «I hovedsøksmålet: 1. Halvar J. Nybø og John Nybø frifinnes. 2. I saksomkostninger betaler Niels J. Nybøe til John Nybø kr. 600 innen 14 dager fra dommens forkynnelse. I motsøksmålet: Niels J. Nybøe frifinnes.» Det fremgår av herredsrettens domsgrunner at saksomkostninger ikke ble tilkjent når det gjaldt tvisten mellom Niels J. Nybøe og Halvar J. Nybø.

Niels J. Nybøe påanket dommen til Gulating lagmannsrett for så vidt angikk Halvar J. Nybø. Under sakens behandling ved lagmannsretten ble det fra b.nr. 711 skilt ut 8 parseller, nemlig b.nr. 749-756. Lagmannsretten avsa den 7. mars 1959 dom med denne domsslutning: «1. Halvar J. Nybø dømmes til å utstede skjøte til Nils J. Nybøe på g.nr. 41 b.nr. 11 og b.nr. 711 og 749-756 i Fana mot oppgjør som bestemt i skjøtet av 9. april 1932

Side:1031

fra Johannes K. Nybø til Halvar J. Nybø. Oppfyllelsesfristen settes til 6 måneder etter forkynnelsen av denne dom. 2. Halvar J. Nybø dømmes til å betale til Niels J. Nybøe kr. 5000. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av denne dom. 3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Halvar J. Nybø har påanket denne dommen til Høyesterett. I ankeerklæringen er det bl.a. gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil, når den har funnet at det med bestemmelsen i skjøtet om parsellsalg må «menes parseller som kunne selges uten at det hadde noen betydning for gårdsdriften». Såfremt det i 1932 hadde vært selgerens mening at parsellsalg skulle være begrenset til arealer som var av mindre verdi jordbruksmessig sett, måtte dette ha fått et klart uttrykk i skjøtet. Det er videre fremholdt at det er en feil når Halvar J. Nybø av lagmannsretten er dømt til å utstede skjøte på den del av eiendommen med hovedhusene som han har igjen. Han har ikke solgt og vil heller ikke selge den gjenværende del av eiendommen. Det gjøres også gjeldende at det ikke er grunnlag for å pålegge Halvar J. Nybø å betale erstatning til Niels J. Nybøe i anledning av at b.nr. 719 ble solgt til Olav Hansen i 1957. Subsidiært hevdes det at erstatningen kr. 5000 er satt for høyt. Endelig uttales det i ankeerklæringen at Halvar J. Nybø og John Nybø etter lagmannsrettens dom er blitt enige om å annullere kjøpekontrakten av 15. mars 1956. Niels J. Nybøe kan etter dette - hevdes det - ikke for så vidt påstå forkjøpsrett. Imidlertid har den ankende part fortsatt rettslig interesse av å få fastslått ved dom at han har rett til å selge tomter enkeltvis av det areal som er igjen. Han mener at han for Høyesterett kan kreve fastsettelsesdom for dette, jfr. tvistemålslovens §366. Halvar J. Nybø har nedlagt denne påstand: «1. At Halvar J. Nybø frifinnes. 2. At Halvar J. Nybø uten hinder av forkjøpsretten i skjøte av 9. april 1932 på g.nr. 41 b.nr. 11 har rett til å selge parseller enkeltvis av eiendommen. 3. At Halvar J. Nybø tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Niels J. Nybøe har tatt til gjenmæle. Han har bl.a. anført at annulasjonen av kjøpekontrakten av 15. mars 1956 er uten betydning for avgjørelsen i saken. Ved inngåelsen av kjøpekontrakten har Halvar J. Nybø gitt uttrykk for sin vilje til å selge, og dette må være tilstrekkelig til at forkjøpsretten kan gjøres gjeldende. Ankemotparten har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom må stadfestes, og om at han må tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår ellers av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Under behandlingen i Høyesterett er bl.a. fremlagt et flyfotografi fra 1955 og en del karter m.v. Det er videre fremlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å redegjøre for. Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Midhordland herredsrett. Her er det gitt forklaringer av Halvar J. Nybø og av 2 vitner: pensjonert lensmann Kristoffer Olsen Ekeland og

Side:1032

gårdbruker Hans Martin Nybø. Disse 3 hadde også gitt forklaringer for lagmannsretten.

Når det gjelder tolkningen av skjøtets bestemmelser om forkjøpsrett og parsellsalg, er jeg kommet til det samme resultat som herredsretten, og jeg kan også i det vesentlige tiltre herredsrettens begrunnelse. Jeg er således enig med herredsretten i at det hverken ut fra selve ordlyden i skjøtet eller ut fra de opplysninger som ellers foreligger i saken, er holdepunkter for å fastslå at det skal gjelde noen begrensninger i Halvar J. Nybøs rett til å selge parseller fra eiendommen. Det er riktignok så at det i skjøtet var bestemt at eiendommen skulle overtas etter en rimelig takst «som gårdsbruk betraktet», dersom forkjøpsretten ble gjort gjeldende. Men det som her er sagt kan etter min oppfatning ikke forståes slik, at det var meningen at kjøperen bare hadde adgang til å foreta parsellsalg så lenge eiendommen fortsatt kunne drives som gårdsbruk. Jeg finner at man her har ment å ville gi retningslinjer for hvorledes selve verdsettelsen av eiendommen skulle foregå, dersom forkjøpsretten ble gjort gjeldende. Ellers legger jeg ved tolkningen av klausulene atskillig vekt på at det dreiet seg om salg av en eiendom som lå i et villastrøk, og at bygningsloven i en årrekke hadde vært gjeldende i dette strøket. Eiendommen lå like ved jernbanestasjon og ved offentlig vei. På det tidspunkt da skjøtningen fant sted, må det således ha ligget nær for partene å regne med at det forholdsvis snart ville bli aktuelt å selge tomter fra eiendommen i atskillig utstrekning. Etter min mening er det naturlig å gå ut fra at bestemmelsen om adgang til parsellsalg nettopp er tatt inn i skjøtet med en slik eventualitet for øye. Jeg nevner således at faren før skjøtningen i 1932 hadde solgt flere tomter med et samlet areal på ca. 7,6 mål. For Høyesterett er det også opplyst at det etterat skjøtet var utferdiget og mens faren ennå levet, ble utarbeidet en skisse over et område på ca. 10 mål som skulle utparselleres. Denne skissen ble utarbeidet i full forståelse med faren.

Fra Niels J. Nybøes side er det for Høyesterett gjort gjeldende at skjøtningen i 1932 var en dødsdisposisjon, idet eiendommen først skulle overtas ved farens død og kjøpesummen gjøres opp på skiftet etter ham. Videre er det fremholdt at når prisen for selve eiendommen ble satt så lavt som til kr. 25 000, ble pliktdelsretten for medarvingene krenket. Når det likevel ikke ble gjort noen innsigelse mot overdragelsen av eiendommen til denne pris, var det fordi Halvars søsken ville respektere farens vilje. Under disse omstendigheter må - hevdes det - også medarvingenes forutsetninger tillegges vekt ved tolkningen av klausulene i skjøtet. Jeg kan imidlertid ikke se at det som her er anført av ankemotparten kan få noen betydning ved tolkningen.

Jeg finner etter dette at klausulene i skjøtet ikke kan tolkes slik, at Halvar J. Nybø er avskåret fra å selge tomter som har betydning for gårdsdriften. Heller ikke kan det etter min mening utledes av skjøtets bestemmelser, at parseller bare skal kunne selges så lenge driften av eiendommen som gårdsbruk ikke blir

Side:1033

hindret eller vanskeliggjort. Dersom klausulene i skjøtet skulle forståes på denne måten, måtte det være kommet til uttrykk i skjøtet. Jeg kan derfor ikke se at noen av de parsellsalg som har funnet sted - således heller ikke parsellsalget ved kjøpekontrakten til John Nybø av 15. mars 1956 - kan føre til at Niels J. Nybøe kan gjøre gjeldende noen forkjøpsrett.

Imidlertid er forholdet - som tidligere nevnt - at kjøpekontrakten med John Nybø er annullert etterat lagmannsrettens dom ble avsagt. Det kreves nå fra Halvar J. Nybøs side fastsettelsesdom for, at han uten hinder av forkjøpsretten har rett til å selge parseller enkeltvis av eiendommen. Niels J. Nybøe har ikke gjort noen innvending mot den form som den ankende parts påstand her har fått. Under disse omstendigheter finner jeg at påstanden på dette punkt må tas til følge.

Det er etter min mening ikke grunn til å gjøre noen endring i herredsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Derimot finner jeg at Niels J. Nybøe må betale saksomkostninger til den ankende part både for lagmannsretten og for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Halvar J. Nybø frifinnes.

2. Halvar J. Nybø har uten hinder av forkjøpsretten i skjøte av 9. april 1932 på g.nr. 41 b.nr. 11 Nybø rett til å selge parseller enkeltvis av eiendommen.

3. Saksomkostninger for herredsretten tilkjennes ikke Halvar J. Nybø. I saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesterett betaler Niels J. Nybøe til Halvar J. Nybø 3500 - tre tusen fem hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Roll Matthiesen og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Erik Hellstenius):

- - -

I 1932 kjøpte Halvar J. Nybø g.nr. 41, b.nr. 11 av sin far Johannes K. Nybø ved sålydende skjøte:

«Undertegnede Johannes K. Nybø erkjenner å ha solgt, likesom jeg herved til min sønn Halvar J. Nybø skjøter og overdrager min eiendom b.nr. 11, av g.nr. 41, Hop, med påstående huser i Fana herred for kr. 41 000. Med i handelen følger all på gården værende besetning, maskiner og redskaper, altså alt løsøre. For det stemplede papirs skyld verdsettes løsøre og besetning til kr. 16 000. Eiendommen med løsøre overtages ved selgerens død, til hvilken tid kjøperen svarer til selgeren den nuværende forpaktningsavgift kr. 100 pr. måned samt 2 liter melk daglig, poteter og brendsel som nu. Selgeren svarer alle utgifter på eiendommen så lenge han lever. Selgeren har også leieinntekt av eiendommen. Skulle kjøperen ville selge

Side:1034

eiendommen eller dør han uten livsarvinger, skal hans søsken efter alder ha forkjøpsrett til eiendommen efter en rimelig takst som gårdsbruk betraktet. Kjøperens enke skal dog kunne sitte med eiendommen så lenge hun lever. Forkjøpsretten må være gjort gjeldende 1/2 år efter at de som har forkjøpsrett herom er varslet. Salg av parseller holdes utenom forkjøpsretten, og kan også finne sted før selgerens død, når selgeren samtykker heri. Utbytte ved salg av parseller tilfaller kjøperen også før selgerens død. Kjøperen eller eieren av b.nr. 11, g.nr. 41, Hop skal når som helst eierne eller eieren av «Sørengen» b.nr. 315, g.nr. 41 Hop forlanger det, heftelsesfritt tilskjøte dem et mindre jordstykke i nordre grense av «Sørengen». Jordstykket er allerede inngjerdet i «Sørengens» eiendom. Kjøpesummen for eiendommen med fradrag i daværende pantegjeld avgjøres i skifte efter selgerens død.»

Halvar var 3. eldste sønn og hadde gått hjemme på gården i alle år. Av Halvars 2 eldre brødre var den ene i USA, den andre på Østlandet. (Den siste er saksøkeren i denne sak.) Begge hadde forlatt hjemmet tidlig.

Halvar J. Nybø overtok gården i henhold til skjøtets bestemmelser ved farens død i 1938 og utredet kjøpesummen på skiftet etter faren. Gården var ved overtagelsen på ca. 60 mål, alt innmark.

I 1939 solgte Halvar J. Nybø den første parsellen av gården. Derpå fulgte salg i 1941, 1943, 2 i 1944, 2 i 1950, 1953, 1954, 1956 og 1957. Endelig ble i 1957 også skylddelt og opprettet kjøpekontrakt med John Nybø om 25 av de 28-29 resterende mål av eiendommen, idet det var Halvar J. Nybøs hensikt å selge hele eiendommen til hustomter, bortsett fra hovedbygningen med 3-4 mål grunn. I henhold til kjøpekontrakten skulle kjøpesummen for de 25 da være kr. 112 500 og John Nybø skulle betale 3 prosent rente av den til enhver tid resterende del av kjøpesummen fra 15. januar 1957. Etterat nærværende sak er kommet opp, har kjøperen ansett seg uforpliktet til å betale renter av kjøpesummen så lenge det er uvist om han vil kunne få skjøte på arealet. - - -

Retten bemerker:

Skjøtet av 1932, som ga saksøkte hjemmel til g.nr. 41 b.nr. 11, fastslår en forkjøpsrett for saksøktes søsken i aldersrekkefølge for tilfelle av at saksøkte ville selge eiendommen eller døde uten livsarvinger. Forkjøpsretten skulle imidlertid ikke kunne gjøres gjeldende overfor salg av parseller.

Det er etter rettens mening intet i skjøtets ordlyd som kan begrunne den fortolkning av det som saksøkeren har gjort gjeldende. Således kan retten ikke finne holdepunkt for den antagelse at Halvar J. Nybø i henhold til skjøtet var forpliktet til å holde gården samlet og i hevd som gårdsbruk til fordel for slekten, og at skjøtet i sin alminnelighet må betraktes som et slektsdokument. Forkjøpsretten går nemlig etter ordlyden ikke lenger enn til å tilgodese den av søskenene som eventuelt overtok eiendommen med hjemmel i den. Retten kan nemlig ikke se at skjøtets forkjøpsrett ville kunne gjøres gjeldende mot noen annen enn Halvar J. Nybø. Et annet moment i samme retning er, at skjøtet ikke på noen måte tilgodeser de etterfølgende generasjoner i slekten.

Heller ikke legger skjøtet etter sin ordlyd noe bånd på Halvar J. Nybøs adgang til å selge parseller. Tvert imot sier skjøtet uttrykkelig at parseller er unntatt fra forkjøpsretten.

Side:1035

Spørsmålet blir derfor om saksøkeren har klart å føre bevis for at det i 1932, da skjøtet ble skrevet, forelå en avtale eller forutsetning som gjør at skjøtet skal fortolkes på en annen måte enn ordlyden skulle tilsi, og derfor pålegger saksøkte å holde eiendommen samlet som jordbrukseiendom og bare selge parseller av de udyrkbare deler- av gården. Saksøkeren har etter rettens mening ikke sannsynliggjort dette. Tvert imot tyder kjøpesummens størrelse og de parsellsalg som etter sigende ble foretatt med Johannes K. Nybøs samtykke på, at det ikke har vært meningen å legge større bånd på saksøktes eierrådighet enn den rene forkjøpsrett. Man må i denne forbindelse være klar over at gården Nybø allerede i 1932 lå innenfor Fana bygningsdistrikt, og at det derfor var sannsynlig at hele gården før eller senere ville bli utlagt til byggetomter.

Retten kan ikke finne noe bevis for saksøkerens fortolkning av skjøtet i de parsellsalg som saksøkte har foretatt. Under åstedsbefaringen har retten konstatert at saksøkte også før 1954 solgte tomter av gårdens beste dyrkbare jord. Særlig gjelder dette salget i 1941, et salg som Johannes K. Nybø skal ha samtykket i.

Endelig er retten kommet til at saksøkeren heller ikke kan gis medhold i sin anførsel om, at saksøkte i og med kontrakten om b.nr. 711 selger den gjenværende del av eiendommen på en slik måte, at saksøkeren kan gjøre forkjøpsretten gjeldende. Det er på det rene at området i den offentlige reguleringsplan er regulert til 9 tomter, og at John Nybø skulle oppføre bolighus på tomtene. Som nevnt ovenfor er retten kommet til at Halvar J. Nybø må antas å være fullt berettiget til å selge parseller enkeltvis, og retten kan ikke innse at et en-bloc salg av 9 tomter under disse omstendigheter er vesensforskjellig fra det å selge parseller enkeltvis. All den stund det videre er på det rene at saksøkte akter å beholde det resterende av hovedbruket, kan retten ikke finne at det foreligger noe salg av eiendommen som helhet. Det må ansees på det rene at en odelsrett kan uthules fullstendig gjennom salg av hustomter, og retten kan ikke finne at den foreliggende forkjøpsrett er ment å ha eller kan gis en større virkning. Tvert imot følger det av skjøtets bestemmelse om at parsellsalg skal være unntatt fra forkjøpsretten, at forkjøpsretten meget lett vil kunne falle bort i sin helhet ved oppdeling av eiendommen.

Av det som er anført ovenfor følger at saksøkeren heller ikke kan gis medhold i sitt erstatningskrav. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Helge Refsum, Kr. Syvertsen og Odd Schei):

- - -

Lagmannsretten, som er kommet til et annet resultat enn herredsretten, skal bemerke:

Halvar Elias J. Nybø er nest yngste sønn i et barnekull på 9 søsken, 5 søstre og 4 brødre. Av brødrene lever nå nest eldste bror, ankeparten, Niels Nybøe, og yngste bror, Johannes Nybø, som også bor i Fana.

Da Halvar Nybø fikk skjøtet på gården Nybø b.nr. 11 i 1932, var han 42 år gammel og hadde vært hjemme på gården all sin tid. Hans far var da 78 år gammel og hadde drevet i mange år med skiftefjøs på gården. Da Halvar J. Nybø overtok gården var besetningen 18 kuer, 7 griser og 2 hester. Gårdsdriften krevet store innkjøp av kraftfor og høy. A drive

Side:1036

skiftefjøs var den gang en driftsmåte som i Fana ga forholdsvis gode inntekter. Under okkupasjonen og siden er denne drift av skiftefjøs oppgitt, fordi den av flere årsaker ikke lenger er lønnsom.

Halvar J. Nybø har opplyst at han i de siste årene ikke har hatt besetning på gården. Dette skyldes også bl.a. at hans hustru og han selv på grunn av sykdom er mindre arbeidsføre.

Halvar Nybø har i lagmannsretten forklart at det ikke ble ført noen underhandlinger mellom ham og faren før skjøtet av 9. april 1932 ble utstedt. Faren lot skrive skjøtet, Halvar fikk se det, men fikk det ikke utlevert før etter farens død i 1938. Han har forklart at han ikke gjorde seg opp noen mening om de forskjellige betingelser som var inntatt i skjøtet, men godtok det slik som faren hadde skrevet det.

Ved fortolkningen av skjøtet må man derfor i første rekke ta hensyn til hva som kan antas å ha vært Johs. K. Nybøs mening.

Lagmannsretten antar at da Johs. K. Nybø utstedte skjøtet i 1932 har han hatt for øye at det, slik som gården den gang ble drevet, var det intet til hinder for at det kunne selges bort en del tomter uten at det ville bli til slik skade for gårdsdriften at den måtte opphøre. Gården som i 1932 var på ca. 60-70 mål, har et meget skiftende lende av meget forskjellig kvalitet som dyrkningsjord.

Hele området betegnes som «bømark», dvs. inngjerdet jord. Det hører ingen utmark, havnegang eller beiter til eiendommen. Men det fantes på eiendommen en del rabber, homper, hauger, koller og fjellhamrer som ikke eller lite kunne nyttes til jordbruksformål, men som med fordel kunne skilles fra jordveien for å brukes til byggetomter.

Bestemmelsene i skjøtet om forkjøpsretten og adgang til salg av parseller, kan synes å stå i strid med hverandre. Retten antar at når Johs. K. Nybø ikke har tatt inn bestemmelser om begrensning av parsellsalgene, så var det fordi dette etter forholdene den gang var selvsagt. Driften av skiftefjøset var etter forholdene meget innbringende, mens tomteverdien den gang var en helt annen og lavere enn den er blitt slik som forholdene har utviklet seg. Salg av tomter som ville gå utover gårdsdriften, var derfor ikke aktuelt. Når det i skjøtet heter at salg av parseller holdes utenom forkjøpsretten, må med dette menes parseller som kunne selges uten at det hadde noen betydning for gårdsdriften. Ved en slik fortolkning blir det bra overensstemmelse mellom bestemmelsene om parsellsalg og om forkjøpsrett. Johs. K. Nybø har ikke tenkt at Halvar kunne skille seg med selve gården og gårdsdriften uten ved salg av eiendommen, og for dette tilfelle har han tatt inn bestemmelsen om salg til søsken etter alder og etter rimelig takst som gårdsbruk betraktet. Halvar kan da ikke omgå denne bestemmelse i skjøtet ved å utparsellere hele eiendommen til byggetomter.

Siden 1939 har Halvar J. Nybø solgt tomter av Nybø for omlag kr. 294 000.

I 1957 solgte han b.nr. 711 på ca. 14,8 mål av skuld 28 øre, til John Nybø. I dette salg fulgte fjøs, stall og låvebygningen med, som skulle betales i tillegg til kjøpesummen etter «rivningstakst fastsatt av 2 bygningskyndige takstmenn».

Til sin kones nevø, restauratør Olav Hansen, solgte han i 1957 en tomt på ca. 5 mål, med en skyld på 10 øre, b.nr. 719. Dette salg har Niels Nybøe

Side:1037

ikke påstått omgjort. Derimot er det påstått erstatning for salget av jorden etter den verdi tomten ville hatt for gårdsbruket.

Det synes noe påfallende at de siste salgene til Olav Hansen og John Nybø har funnet sted etterat Halvar J. Nybø kjente til brevet fra overrettssakfører Kandahl av 17. oktober 1956. Niels J. Nybøe hadde protestert mot salget til John Nybø alt 22. septemb&r 1956, da Halvar J. Nybø besøkte ham i Follo.

Lagmannsretten finner at i skjøtet av 9. april 1932 har søskenene til Halvar J. Nybø fått en rett til å overta eiendommen etter rimelig takst som gårdsbruk betraktet, som også gjelder ikke bare om Halvar Nybø selger gården, men også dersom han ved tomtesalg eller på annen måte disponerer gården slik, at den ikke lenger kan drives som jordbruk.

På det bruk som Halvar J. Nybø sitter igjen med etter salget av b.nr. 711 til John Nybø og 719 til Olav Hansen, ca. 3-4 mål, kan det ikke med økonomisk utbytte drives enn det mest småvørne småbruk etter jordbruksforholdene i bygden.

Lagmannsretten finner at Halvar Nybø ved salgene av b.nr. 711 til John Nybø og b.nr. 719 til Olav Hansen, må sies å ha solgt eiendommen slik som dette må forståes etter skjøtet av 1932. De tidligere salg finner ikke lagmannsretten ville hindre driften av eiendommen som gårdsbruk. Etter de siste salg av 711 og 719 må forkjøpsretten etter skjøtet kunne gjøres gjeldende. Forkjøpsretten må omfatte også b.nr. 11, selv om Halvar Nybø ikke har solgt dette. B.nr. 11 er nå bare en villatomt på 3-4 mål, men det gamle våningshus står på denne tomt, som hører med til eiendommen som gårdsbruk.

Da Niels Nybøe har gjort sin forkjøpsrett gjeldende innen den frist som er fastsatt i skjøtet av 9. april 1932, må Halvar J. Nybø avstå til ham g.nr. 41, b.nr. 11 og 711 eller senere b.nr. 749-756 som er utskilt fra b.nr. 711, etter «en rimelig takst som gårdsbruk betraktet». - - -