Rt-1960-1102

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-09-17
Publisert:	Rt-1960-1102
Stikkord:	Odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 89 B/1960
Parter:	Per Bendiksen (høyesterettsadvokat Hans A. Hegje) mot Marvin Bendiksen (overrettssakfører Emil Eriksrud - til prøve).
Forfatter:	Gaarder, Roll Matthiesen, Endresen, Eckhoff, Thrap
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821), Tvistemålsloven (1915) §142, Vergemålsloven (1927) §35, §40, §46, §49, §50, §55, Vergemålsloven (1927), Uskifteloven (1927)

Dommer Gaarder: I en odelsløsningssak reist av Marvin Bendiksen ved verge Lars Bendiksen avsa Trondenes herredsrett 19. mai 1958 dom med denne domsslutning:

«Per Bendiksen dømmes til innen lovens første faredag 14. april 1959 å utstede skjøte til Marvin Bendiksen på eiendommen Gåre Ytre, g.nr. 52 b.nr. 8 i Kvæfjord herred, og innen samme frist til fordel for Marvin Bendiksen å ryddiggjøre og fravike den nevnte eiendom, mot at denne betaler omkostningene ved skjøtningen og tilsvarer lovlig takstsum i samsvar med tilbud framsatt i rettsmøte den 3. desember 1957.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Rettens formann og den ene domsmann stemte for dette resultat, jfr. tvistemålslovens §142. De to andre domsmenn stemte for at odelsløsning ikke skulle tillates.

Per Bendiksen påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett. Lagmannsretten avsa dom 18. mars 1959, og den gikk ut på å stadfeste herredsrettsdommen, men slik at fravikelsesdagen ble satt til 14. april 1960. Også i lagmannsretten var det dissens. Formannen, lagdommer Rindahl, var enig med herredsrettens mindretall og stemte for å frifinne Per Bendiksen.

Om saksforholdet vises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Per Bendiksen har - med bevilling til fri sakførsel - anket til Høyesterett. Han har i alt vesentlig gjort gjeldende det samme som for de tidligere instanser. Han har således hevdet at det foreligger misbruk av odelsretten, fordi den er søkt anvendt utenfor sitt formål. Hensikten har nemlig utelukkende vært å presse til seg en verkstedstomt fra odelsgården, og når odelsretten søkes brukt på denne måten, bør søksmålet ikke føre frem. Han mener videre det er saksøkerens far og verge, Lars Bendiksen, som er

Side:1103

den virkelig interesserte, og som i tilfelle vil bli den reelle eier av gården. Det er også faren som har sørget for finansieringen. Overformynderiet burde ikke ha medvirket til søksmålet, som var et klart odelssviksøksmål. Selv om Marvin Bendiksen nå er blitt myndig - han er født xx.xx.1938 - er det fremdeles farens interesser saken dreier seg om. Og da saken var en odelssviksak da den ble reist, kunne det for øvrig heller ikke hjelpe om den senere skulle ha skiftet over til å angå Marvins egne interesser.

Den ankende har nedlagt denne påstand:

«1. Per Bendiksen frifinnes.

2. Marvin Bendiksen dømmes til å betale saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett til Per Bendiksen og saksomkostninger for Høyesterett til det offentlige som om saken ikke var benefisert.»

Motparten har nedlagt slik påstand:

«Per Bendiksen dømmes til innen 14. april 1960 å utstede skjøte til Marvin Bendiksen på eiendommen Ytre Gåre, g.nr. 52, b.nr. 8 i Kvæfjord herred, og til innen samme frist å fraflytte og ryddiggjøre eiendommen mot utbetaling av løsningssummen kr. 43 300 med fradrag av de heftelser som ved fraflytningen måtte hvile på eiendommen.

Per Bendiksen dømmes til å betale saksomkostninger for alle retter.»

Når ankemotparten ikke har innskrenket seg til å påstå lagmannsrettsdommen stadfestet, skyldes det at kåret på eiendommen nå er falt bort, og at den kontante løsningssum derfor er blitt forhøyet.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Trondenes herredsrett, og det er fremlagt en del nye dokumenter. Under bevisopptaket avga bl.a. overformynderiets medlemmer forklaringer, som jeg senere skal nevne. For øvrig foreligger saken i det vesentlige i samme skikkelse som for lagmannsretten.

Avgjørelsen er etter min mening tvilsom, men jeg er blitt stående ved lagmannsrettens resultat og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse. Det er imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til om Lars Bendiksen har fraskrevet seg sin løsningsrett ved å skrive under på kjøpekontrakten av mai 1946, fordi sønnen Marvins odelsrett (og løsningsrett) i ethvert fall er i behold.

Den ankendes anførsel om at odelsretten er brukt utenfor sitt formål, fordi det bestemmende motiv for løsningsmannen (eller vergen) har vært å skaffe en verkstedstomt, kan ikke føre frem. Det er ikke noe som tyder på at det ikke også har vært hensikten å bruke jordveien på vanlig måte. En fast eiendom kan tjene mange formål ved siden av jordbruket, og en odelsløser som f. eks. særlig har festet seg ved at gården egner seg fortrinlig til sommerpensjonat, kan ikke avvises av den grunn. Det er da også fastslått i praksis at anvendelsesmuligheter utenom det rene jordbruk etter omstendighetene må telle med ved taksten, jfr. således Rt-1948-1157, og man har ingen hjemmel for at det

Side:1104

hindrer odelsløsning om løsningsmannen ved sin beslutning om å gå til odelssak har lagt avgjørende vekt på disse muligheter.

Når det gjelder påstanden om odelssvik, vil jeg peke på det nære interessefellesskap mellom far og sønn. Sønnen hadde fra han forlot skolen arbeidet i farens bedrift og hadde en sterk tilknytning til denne, uansett om han var medeier eller ikke. Det lar seg vanskelig hevde under disse omstendigheter at odelsløsningen bare var i farens interesse og bare skjedde av hensyn til ham. Overformynderiets medlemmer har da også under bevisopptaket forklart at de mente odelssaken først og fremst skulle tjene Marvins interesser, ut fra det kjennskap som særlig formannen Enok Mehus hadde til samarbeidet mellom far og sønn, og til betydningen av sønnens innsats i bedriften og de fremtidsmuligheter han hadde. Overformynderiets medvirkning ville for øvrig være nødvendig ved viktigere fremtidige disposisjoner over eiendommen, jfr. således §49, §50 og §55 i vergemålsloven. Jeg er derfor enig med lagmannsrettens flertall i at det ikke er ført noe bevis for at løsningsmannens (Marvins) interesse ikke var reell. Dette gjelder også på det tidspunkt da saken ble anlagt. Det er da for så vidt unødvendig å drøfte betydningen av at Marvin senere er blitt myndig og har erklært, at han vil overta gården av hensyn til dens rent jordbruksmessige interesse. Som jeg tidligere har nevnt hevder den ankende at en sak som opprinnelig er anlagt som en «odelssviksak», ikke senere kan skifte karakter fordi interessene er blitt andre. Jeg vil om dette bare si at hvis en verge misbruker sin myndighet og går til et odelssøksmål ut fra egne interesser, og i strid med myndlingens, og myndlingen fyller 21 år under sakens gang, ville det være lite tilfredsstillende om han ikke skulle ha anledning til å overta den verserende sak.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet og finner at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Per Bendiksen dømmes til innen 14. april 1961 å utstede skjøte til Marvin Bendiksen på eiendommen Ytre Gåre g.nr. 52 b.nr. 8 i Kvæfjord herred, og til innen samme frist å fra flytte og ryddiggjøre eiendommen mot utbetaling av løsningssummen 43 300 - førti tre tusen tre hundre - kroner med fradrag av de heftelser som ved fraflytningen måtte hvile på eiendommen.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Roll Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Eckhoff og Thrap: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Tore Sinding-Larsen med domsmenn Bernhard Kind, Sverre Høybak og Oluf Fagerås):

Side:1105

Retten skal bemerke:

Eiendommen Gåre Ytre, g.nr. 52 b.nr. 8 i Kvæfjord, tilhørte Per Bendiksens far, Bendiks Pedersen, som døde våren 1946. Per Bendiksens mor, Mikoline Pedersen, sitter i uskiftet bo. Per Bendiksen er nest eldste sønn. Eldste sønn er Lars Bendiksen som er far til saksøkeren i nærværende sak, Marvin Bendiksen.

Per Bendiksen har drevet eiendommen for egen regning siden farens død.

I 1946 ble det satt opp et utkast til en kjøpekontrakt mellom Mikoline Pedersen og Per, som gikk ut på at hun forpliktet seg til å selge ham gården med redskaper og besetning for kr. 12 000 + kår. Utkastet ble ikke underskrevet hverken av Per eller av moren, men Pers søsken, også broren Lars, underskrev en slik påtegning på utkastet: «Underskrevne arvinger etter avdøde Bendiks Pedersen erklærer oss herved enig i nærværende kjøpekontrakt.»

Per fikk skjøte på eiendommen fra moren den 8. juli 1955. Skjøtet ble tinglyst 11. juli. Skjøtet svarer i sitt innhold ikke helt til kjøpekontrakten, bl.a. er kjøpesummen satt til kr. 15 000. Det er ikke innhentet nytt samtykke fra de øvrige arvinger.

Lars Bendiksen arbeidet inntil 19-52 på sildoljefarikken på Borkenes. I 1952 ble han utsatt for en bedriftsulykke og måtte slutte på fabrikken. Han begynte da en snekkeribedrift i kjelleren i det huset han bor i. Dette huset står på en tomt Lars har fått overdratt fra moren etterat den var fraskylddelt hovedbruket.

Saksøkeren i saken, Marvin Bendiksen, er født i 1938. Han har arbeidet i sin fars snekkerifabrikk siden han ble konfirmert i 1952. Han har ikke fått lønn, men har hatt kost og losji i hjemmet og har fått lommepenger av faren.

Det hevdes at Marvin er farens kompanjong i snekkerverkstedet. Bedriften drives nå under navnet Lars Bendiksen & Sønn. Marvins formuesforhold har en viss betydning for saken, idet det fra begge parter er lagt vekt på hvorvidt det er farens eller Marvins midler som brukes til å løse eiendommen. Retten finner at det er meget tvilsomt om Marvin har noen aktuell medeiendomsrett i bedriften. I sin forklaring for retten sa han at han eiet en halvdel i bedriften. Lars Bendiksen sa i sin forklaring at han badde lovet Marvin at hele fabrikken skulle være hans, siden de verdier som var der skyldtes at Marvin hadde arbeidet uten lønn. Det er ikke opprettet noen avtale om kompaniskap mellom Marvin og faren, hverken muntlig eller skriftlig, og det er ikke oppgitt hverken til overformynderiet eller ligningsmyndighetene at Marvin har noen formue. Retten ser det slik at det dreier seg om mer eller mindre løse løfter fra farens side om, at Marvin skal få overta bedriften og ikke om noen aktuell eiendomsrett til en andel i bedriften.

Bakgrunnen for løsningssaken er at Lars Bendiksen i 1956 planla en utvidelse av bedriften. Den tomten han hadde var for liten til den planlagte utvidelse, og han forsøkte derfor å få broren til å selge seg en tomt av hovedbruket. Denne var ikke villig til å gjøre dette. I brev den 16. mars 1957 meddelte Lars Bendiksen Per at han ville ta hele eiendommen på odel dersom han ikke fikk kjøpe den tomten han ville ha. Per gikk fortsatt ikke med på å selge verkstedstomt. Lars var i mellomtiden blitt minnet om

Side:1106

påskriften på kjøpekontraktsutkastet fra 1946, og at han derved kunne ha fraskrevet seg odelsretten. Han skrev derfor til overformynderiet og søkte om å få bruke Marvins odelsrett til å løse eiendommen. Overformynderiet samtykket og nærværende løsningssak ble reist. Så sent som etterat odelsstevning var tatt ut, tilbød Lars Per å la løsningssaken falle dersom han kunne få kjøpe den tomten han ville ha.

Retten finner det nødvendig å ta prejudisielt standpunkt til, hvorvidt Lars Bendiksen med sin underskrift på erklæringen av 1946 fraskrev seg retten til å bruke sin odelsrett til å løse eiendommen fra Per. Dersom Lars har rett til å bruke sin odelsrett mot Per, kan det ikke være noen grunn til å nekte Marvin å løse eiendommen med den begrunnelse, at han i realiteten er stråmann for faren. Resultatet av et slikt proformaarrangement, nemlig at Lars fikk eiendommen, ville i så fall ikke være i strid hverken med odelsloven eller med noen forpliktelse Lars har påtatt seg overfor broren.

Påtegningen på kjøpekontraktutkastet nevner ikke odelsretten. Påtegningen inneholder i første rekke et samtykke til at Per får kjøpe eiendommen til en pris som ellers ville gjøre salget i strid med uskifteloven. Men i erklæringen ligger det også at alle Pers medarvinger, også den bedre odelsberettigede Lars, er enige i at Per skal overta gården. Og når det skrives under på at en dårligere odelsberettiget arving skal få overta gården, er det ikke unaturlig om en forstår det slik at det i dette også ligger et løfte om at odelsretten ikke skal benyttes til å løse gården fra ham. Retten kommer til at den foreliggende erklæring må forståes slik, at Lars har fraskrevet seg retten til å løse eiendommen fra Per. Det legges da særlig vekt på at Lars selv synes å ha forstått erklæringen på denne måten, jfr. det foran siterte brev til overformynderiet.

Retten finner etter dette at det er grunnlag for å nekte løsning av eiendommen, dersom det i realiteten er Lars som skal bli eier av eiendommen etter løsningen og ikke Marvin.

I avgjørelsen av spørsmålet om det i realiteten er Lars Bendiksen som skal overta eiendommen og ikke saksøkeren, Marvin Bendiksen, har retten delt seg i et mindretall og et flertall.

Flertallet, rettens formann og domsmann Fagerds, (jfr. tvm.l. §142) skal bemerke:

Saksøkte har anført at løsningssaken gjennomføres av Lars Bendiksen i egen interesse og ikke for å ivareta den umyndige Marvins interesser, og at det er Lars Bendiksens midler som brukes til å løse eiendommen.

Rettens flertall finner det utvilsomt at bakgrunnen for løsningssaken er Lars Bendiksens ønske om å få tomt til utvidelse av snekkerverkstedet, og at Lars Bendiksen fremdeles har en meget sterk personlig interesse i å gjennomføre løsningssaken. Det ansees også på det rene at de midler som er nødvendige for å gjennomføre løsningen skaffes av Lars Bendiksen. Det antas videre at når løsningssaken blir gjennomført, har dette sin grunn i Lars' egen interesse av den, idet Marvin ikke under noen omstendigheter kunne gjennomført den uten farens økonomiske bistand. Retten har ikke grunn til å anta at Marvin har lagt for dagen noe særlig sterkt ønske om at faren skal løse gården på hans vegne. Marvin har ikke vist noen interesse for saken. Han var ikke til stede hverken ved underskjønnet eller overskjønnet og viste under sin forklaring for retten lite kjennskap til eiendommen og til saken.

Side:1107

Dette er imidlertid ikke avgjørende dersom eiendommen likevel i realiteten løses for Marvin, og han blir eier av den etter løsningen.

Farens sterke personlige interesser i løsningssaken er ikke noe bevis på at eiendommen i realiteten løses for ham, eller for at han misbruker sin stilling som verge til å fremme sine egne interesser uten hensyn til Marvins.

Lars Bendiksens interesser er på det nærmeste like godt ivaretatt ved at Marvin blir eier som ved at han selv blir det. I det ytre vil det iallfall den første tid bli omtrent det samme for driften av eiendommen om det er Lars som overtar eller Marvin. Om Marvin blir eier må han ha hjelp til driften av eiendommen av familien den første tiden, og da han er ugift, vil man måtte regne med at han fortsetter å bo sammen med sin familie i felles husholdning. På denne måten vil eiendommens avkastning komme hele familien til gode. Dersom det i fremtiden skulle bli aktuelt med en utvidelse av snekkerverkstedet, kan Lars regne med at det ikke blir så vanskelig å forhandle med sønnen, særlig fordi denne selv vil være interessert i utvidelsen. Lars Bendiksens sterke interesse i løsningssaken kan derfor forklares selv om eiendommen reelt løses på sønnens vegne.

Likevel må løsningen sees som et proformaarrangement, dersom det er på det rene at løsningen er uten interesse for Marvin eller direkte i strid med hans interesser, og at han derfor aldri kom til å benytte seg av sin eierstilling. Her skal for det første bemerkes at bruken av odelsretten i den hensikt å få tomt til verksted ikke var i strid med Marvins interesser. Selv om han antagelig ikke er medeier i verkstedet, er det sannsynlig at han kommer til å få det, og hans ervervsvirke er iallfall knyttet til verkstedet, slik at han på samme måte som faren har interesse i utvidelsesmuligheter.

Videre kan det ikke sees bort fra at det kan være av betydning for Marvin å ha muligheten åpen for å kunne drive eiendommen som jordbrukseiendom ved siden av sitt arbeid på snekkerverkstedet. Jordbruket vil gi svært lite arbeid i vinterhalvåret. Eiendommen er ikke særlig stor. Innmark omkring husene er ca. 25 da. Oppdyrket mark i utmark er ca. 27 da. Sistnevnte innmark ligger flere km fra hovedeiendommen.

Det kan heller ikke sees bort fra at snekkerverkstedet kanskje ikke i lengden vil kunne gi tilstrekkelig levebrød både til Marvin og faren, og at det derfor har betydning for Marvin å holde åpen en annen ervervsmulighet. Dette med de begrensede ervervsmuligheter for verkstedet kan særlig gjøre seg gjeldende når det viser seg å være vanskeligheter med å få tomt til utvidelse.

Det må legges vekt på at selv om Marvins interesse for saken ikke synes særlig stor, så har han i sin rettslige forklaring sagt at han kommer til å drive gården som jordbrukseiendom.

Selv om Marvin selv ikke har vist noen sterk interesse for løsningen, må vergen kunne gjennomføre den på hans vegne etter å ha hørt hans mening og fått hans samtykke, når løsningen kan være til fordel for ham.

Rettens flertall finner at løsningens gjennomføring kan være til fordel for Marvin, og at det ikke foreligger noe som viser at han ikke kommer til å benytte seg av den eierstilling han vil få om han gis adgang til å løse gården.

Søknaden til overformynderiet er formet slik at det ser ut til at Lars Bendiksen opprinnelig bare hadde tenkt å bruke Marvin som stråmann,

Side:1108

men selv om dette var hans mening, kan dette ikke føre til at Marvin nektes å løse gården, dersom det er grunn til å anta at løsningen når den blir gjennomført likevel ikke blir et proformaarrangement. En verge kan ikke alene frafalle odelsretten på vegne av en umyndig, og en må da også anta at et forsøk på misbruk av odelsretten til egen fordel fra vergens side, ikke bør føre til at den umyndige taper retten.

Rettens flertall legger videre vekt på at Marvin kommer til å være myndig når han overtar gården, idet han fyller 21 år den 20. januar 1959, mens gården først kan overtas den 14. april 1959. Vergen vil derfor ikke få den rettslige rådighet over gården på noe tidspunkt.

Etter dette har rettens flertall kommet til, at det ikke er bevist at løsningen av eiendommen er et proformaarrangement til fordel for Lars Bendiksen, og at løsning av eiendommen ikke kan nektes på dette grunnlag.

Saksøkte har videre anført at når eiendommen løses er motivet ikke å erverve eiendommen som jordbrukseiendom, men å skaffe tomt til utvidelse av snekkerverkstedet, og at det er i strid med grunntankene i odelsretten å bruke den til et slikt formål. Som det fremgår av fremstillingen ovenfor, mener rettens flertall at løsningen av eiendommen også kan ha betydning for Marvin, selv om det ikke blir tale om noen utvidelse av verkstedet, og at det kan ha betydning for ham også å erverve eiendommen til jordbruksformål. Det er ingen grunn til å anta at eiendommen når den er ervervet ikke vil bli brukt som jordbrukseiendom. Retten anser det sannsynlig at spørsmålet om utvidelsesmuligheter for verkstedet fremdeles har betydning som motiv for løsningen, men det kan ikke gjøre løsningen stridende mot odelsloven at saksøkeren gjennomfører den, fordi eiendommen ved siden av jordbruksvirksomhet også kan gi rom for utvidelse av annen økonomisk virksomhet saksøkeren er interessert i. En kommer derfor til at løsningen heller ikke er i strid med odelsrettens motiver på en slik måte, at det gir grunnlag for å nekte løsning av eiendommen.

Rettens flertall er etter dette kommet til at saksøkerens påstand må tas til følge, bortsett fra i omkostningsspørsmålet, som vil bli behandlet senere.

Rettens mindretall, domsmennene Kind og Høibakk, er kommet til et annet resultat enn flertallet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Astrup Rindahl og Einar Wessel Holst og sorenskriver Olaf Sirnæs):

- - -

Lagmannsretten - flertallet, lagdommer Wessel Holst og sorenskriver Sirnæs - er kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker:

I spørsmålet om Lars Bendiksen for sin person har fraskrevet seg løsningsretten, tiltres herredsrettens begrunnelse. Det finnes således bevist at Per Bendiksen påsken 1946 var kommet overens med faren om å overta gården, og at den kjøpekontrakt som ble skriftlig utformet i mai samme år var i samsvar med denne avtale. Han har senere i realiteten inntatt en eiers stilling, og når skjøte ikke er blitt utferdiget før 8. juli 1955, skyldes det ikke noen uoverensstemmelse om overtagelsen. At han av hensyn til den senere prisstigning samtykket i en noe høyere kjøpesum, kr. 15 000 for gården og kr. 6 000 for løsøre m.v. - uten at dette skyldes

Side:1109

noen inngripen fra medarvinger - kan ikke tillegges betydning, og heller ikke at kjøpekontrakten ikke ble underskrevet av ham eller moren. Medarvingene var helt på det rene med at her forelå en reell overdragelse. Når de da erklærte seg «enig i nærværende kjøpekontrakt» innebar dette for samtlige en godkjenning av salgsvilkårene, idet selgeren satt i uskiftet bo. Men hensikten har åpenbart vært at medarvingene overhodet ikke skulle anfekte eller rokke hans eierstilling. For Lars Bendiksens vedkommende må dette også innebære en fraskrivelse av hans løsningsrett som nærmere odelsarving. Hans opplysning til overformynderiet i brevet av 21. mars 1957 om at han har fraskrevet seg sin odelsrett, må ansees som en erkjennelse herav.

Videre finnes det bevist, at løsningssaken opprinnelig var foranlediget av Lars Bendiksens ønske om å skaffe tomt til den planlagte utvidelse av snekkerfabrikken. Dette fremgår tydelig av hans brev til Per Bendiksen av 16. mars 1957 og hans søknad til overformynderiet av 21. s. m., og bekreftes av vitneprov og partsforklaringer.

Når det gjelder Marvin Bendiksens deltagelse i bedriften finner lagmannsretten det bevist at Marvin ikke har vært medeier, men bare har arbeidet der som hjemmeværende sønn, i de senere år for en beskjeden betaling av kr. 150 pr. måned. Han begynte hos faren i 1952 da han var ferdig med framhaldsskolen, og har forklart at hans bror Asbjørn (nå 18 år) likeledes har arbeidet på verkstedet siden 1955 og de siste år for samme lønn som ham. Påstanden om at Lars Bendiksen har gjort Marvin til «medhaver» ved et muntlig tilsagn en gang i 1956, støttes bare på forklaringer fra disse to. To fremlagte regninger viser at fra høsten 1956 har Bendiksen brukt regningsblanketter med «firmanavn» Lars Bendiksen & Sønns Snekkerverksted. Han har også forevist brevpapir med samme utstyr. Det foreligger imidlertid intet bevis for at dette har innebåret en realitet. Etter vergemålslovens §46 kunne Marvin ha fått overformynderiets samtykke til å drive ervervsvirksomhet «på egen hånd». Etter lovens forarbeider er det tvilsomt om det overhodet kunne ha vært samtykket i slik virksomhet i kompaniskap med faren. Det ville innebære ubegrenset ansvar for den umyndige (vml. §35), og det var hensikten med bestemmelsen å hindre «at der etableres virksomheter, som går under myndlingens navn og på hans ansvar, men som i virkeligheten drives i farens egen interesse». I foreliggende tilfelle er det nok å konstatere, at noe spørsmål om kompaniskap overhodet ikke har vært forelagt overformynderiet. Heller ikke har kompaniskapet kommet til uttrykk i farens eller sønnens selvangivelser. Lars Bendiksen har her alltid stått som bedriftens eneeier. At dette også er det virkelige forhold mellom far og sønn er lagmannsretten blitt bestyrket i gjennom deres forklaringer. Det fremgår således at Marvin ikke etter det angivelige tilsagn om kompaniskap har inntatt noen annen stilling enn før. Han har fortsatt bare hatt sin lønn på kr. 150 pr. måned, liksom broren Asbjørn, og det er ikke gitt noen forklaring på hvorfor han skulle ha rimelig krav på å få overdratt halvdelen av bedriften, hvis nettoverdi oppgis til ca. kr. 50 000. Verkstedbygningen med maskiner etc. er fullverdiforsikret for kr. 180 000. En slik ordning ville innebære en påtagelig forfordeling av hans 7 søsken - i 1956 i alderen 3-21 år - og ikke minst av Asbjørn, der som nevnt har arbeidet i bedriften siden 1955. Barnas mor har ikke vært tatt med på råd om en slik ordning.

Side:1110

Som det også fremgår av søknaden til overformynderiet, som er medunderskrevet av Marvin, har han vært enig i løsningssaken, jfr. vml. §40. Så vel han som faren mener nå at odelsløsningen vil kreve så mange penger, at det ikke på lenge kan bli råd til den utvidelse av snekkerfabrikken som var påtenkt, og som var foranledningen til henvendelsen om å få kjøpe tomt. Lars Bendiksen har opplyst at utvidelsen beregnes å ville koste kr. 70-80 000. Ikke desto mindre finner lagmannsretten det bevist, at anlegget av løsningssaken var motivert med ønsket om å skaffe tomt for bedriften. Således var dette den eneste begrunnelse i henvendelsen til overformynderiet, og det var bare spørsmål om å iverksette odelsløsning dersom Per Bendiksen ikke ville avstå verkstedtomten.

Lagmannsretten finner det bemerkelsesverdig at overformynderiet tilsynelatende har truffet sin avgjørelse utelukkende på grunnlag av denne henvendelse, som ikke gir noen som helst opplysninger til bedømmelse av om odelsløsningen ville være til myndlingens fordel, og som etter begrunnelsen kunne reise tvil om vergens habilitet. (Sorenskriver Sirnæs finner dog ikke at det kunne reises tvil herom.) Overformynderiets saksbehandling har imidlertid ikke vært berørt av noen av partene, og lagmannsretten har intet grunnlag for å fastslå at myndlingens tarv ikke har vært ivaretatt. I mangel av nærmere opplysninger kan lagmannsretten ikke se bort fra, at overformynderne som lokalkjente folk kan ha hatt tilstrekkelig kjennskap til forholdene til å vurdere den umyndiges interesser. Selv om Marvin ikke hadde en medeiers stilling i bedriften, er det intet i veien for at hans sterke tilknytning til denne kunne tale for å erverve odelseiendommen med henblikk på guttens fremtidsmuligheter. Hans lange virksomhet som medarbeider i bedriften gir ham formentlig mulighet for med tiden å opparbeide seg en fordelaktig stilling her, samtidig som han driver gårdsbruket. Under enhver omstendighet er det ikke grunnlag for å underkjenne overformynderiets skjønn, når det har ansett myndlingens odelsløsning fordelaktig for ham.

Som bevis for odelssvik er det for øvrig utilstrekkelig å reise tvil om holdbarbeten av dette skjønn. Den ankende part har ikke godtgjort omstendigheter som viser at myndlingens interesser er tilsidesatt til fordel for vergens, eller at deres interesser overhodet har vært motstridende. Vergens interesse i å erverve fabrikktomt ville for øvrig gjøre ham ugild i spørsmålet om tomtesalg på den umyndiges vegne, og en setteverge ville sammen med overformynderiet vareta myndlingens tarv og motsette seg salget, dersom den umyndige selv ville ha bruk for grunnstykket (vml. §49).

Den ankende part har den fulle bevisbyrde for at løsningsmannens interesse, som overformynderiets samtykke skulle borge for, ikke har vært reell. Han hevder at Marvin Bendiksen ved enkelte anledninger har kommet med bemerkninger som tyder på at han ikke er personlig interessert i saken. Lagmannsretten finner ikke grunn til å oppholde seg ved disse episoder, som ikke gir noe pålitelig grunnlag for å bedømme graden av Marvin Bendiksens interesse. Det dreier seg om løse bemerkninger - trolig som svar på spøkefulle ytringer fra vitner - fra en ung gutt. Det synes klart at slike uttalelser er uegnet som bevis for en påstand om odelssvik. Den umyndiges personlige interesse gir ham - bortsett fra at hans mening skal høres, vml. §40 - ingen medbestemmelsesrett, og hans innstilling

Side:1111

til løsningssaken har i seg selv mindre betydning for spørsmålet om den som avgjørelsen tilligger, vergen med tilslutning av overformynderiet, handler med myndlingens tarv for øye. Etter det inntrykk lagmannsretten har av Marvin Bendiksen, er det meget forståelig at han har overlatt til sin far å ordne alt i forbindelse med odelsløsningen, og hans manglende orientering om enkeltheter kan ikke sees som bevis for at han er uten reell interesse. Han har i lagmannsretten vist at han iallfall nå er ganske bra orientert, alderen tatt i betraktning, og har fremfor alt gitt bestemt uttrykk for at han ønsker å drive odelsgården.

Når det gjelder spørsmålet om hvorledes løsningssummen er tilveiebrakt, finnes det bevist at et lån på kr. 25 000 er opptatt av vergen i Kvedfjord Sparebank på Marvin Bendiksens vegne og med overformynderiets samtykke. Det fremgår av bankens erklæring av 28. desember 1957 at det skal gis pant i samtlige maskiner og alt utstyr i snekkerverkstedet. Dette kan bare skje i forbindelse med en pantsettelse av Lars Bendiksens eiendom, g.nr. 52 b.nr. 23, hvor fabrikken er beliggende. Bankens erklæring, hvoretter det utenom maskiner m.v. bare synes å skulle stilles pant i odelseiendommen g.nr. 52 b.nr. 8, er derfor uklar. Prosessfullmektigen har for herredsretten (dok. 10) opplyst at formalia vil bli ordnet når odelssaken er gjennomført, idet det da først blir adgang til pantsettelsen. Ifølge Lars Bendiksen innestår beløpet på sperret konto i banken, men vil være disponibelt for løsningen. Overformynderiet anfører i erklæring av 14. januar 1958: «Til forelagt låneopptak i anledning nevnte odelssak, har en intet å bemerke.»

Den ankende part har ikke bestridt bankens erklæring eller selv fremskaffet nærmere opplysninger om låneforholdet. Lånet kan etter det foreliggende ikke for tiden være et pantelån, men er forutsatt senere å skulle sikres ved pant både i Lars Bendiksens eiendom - fabrikk og maskiner - og i odelseiendommen når løsningen blir gjennomført. Lagmannsretten kan ikke finne at dette beviser at Marvin Bendiksen ikke er den reelle løsningsmann.

I spørsmålet om Marvin Bendiksen er den virkelige odelsløser, kan det etter flertallets oppfatning ikke bortsees fra at han 20. januar 1959 ble myndig, og at han etter det foreliggende nå selvstendig disponerer for løsningen omhandlede lån på kr. 25 000. Ved løsningen vil han således innta en av Lars Bendiksen uavhengig eierstilling. At han faktisk i de nærmeste år kan være avhengig av farens støtte - også økonomisk - er ikke tilstrekkelig til å konstatere at Lars Bendiksen vil bli den virkelige eier av odelsgården. Selv om det må antas å være hensikten at Lars Bendiksen før eller senere skal få disponere over en verkstedstomt på en eller annen måte, vil en slik ordning ikke med noen nødvendighet innebære at han blir den reelle eier av odelsgården - ja ikke engang av verkstedstomten. Han er for øvrig 33 1/3 prosent invalid på grunn av en ryggskade, så det synes utelukket at han selv kan drive gården. Han er dessuten fullt opptatt som leder av snekkerifabrikken. At han ved økonomisk støtte til Marvin kan få en viss innflytelse på gårdsdriften og sønnens disposisjoner i det hele er bare en formodning, og man har intet sikkert holdepunkt for å konstatere at det mellom far og sønn foreligger noen ordning som rettslig eller faktisk vil gi Lars Bendiksen en eiers rådighet.

Selv om tomtespørsmålet var et sterkt motiv for Lars Bendiksen

Side:1112

- om enn ikke det eneste hensyn - kan flertallet derfor ikke se at han for dette formåls skyld nødvendigvis behøver reelt å erverve eiendommen selv. Det kunne overhodet vanskelig gjennomføres før Marvin ble myndig på grunn av overformynderiets kontroll, og senere ville Marvin under enhver omstendighet innta en eiers stilling som hjemmelshaver overfor ligningsmyndighetene og i kontraktforhold. At Lars Bendiksens opptreden i enkelte henseender kan gi grunn til kritikk, og at utevelsen av odelsretten under de foreliggende omstendigheter muligens kan misbilliges, er etter flertallets oppfatning ikke relevant for spørsmålet om det foreligger odelssvik, når det ikke kan påvises omstendigheter som samtidig godtgjør på fyldestgjørende måte, at den virkelige eier av odelsgården vil bli Lars Bendiksen. Det er således heller ikke relevant om Marvin Bendiksen ved anlegget av saken som umyndig har dannet seg en mer eller mindre velgrunnet oppfatning av sin økonomiske stilling som odelsløser; det må være nok at han har sagt seg enig i løsning og nå som myndig står ved dette. Heller ikke kan det for spørsmålet om odelssvik være avgjørende om han i noen grad kan ha behov for økonomisk støtte av sin far, når det ikke kan påvises å foreligge et sådant avhengighetsforhold, at Lars Bendiksen i realiteten kommer til å innta en eierstilling på gården. - - -

Lagdommer Rindahl er kommet til samme resultat som herredsrettens mindretall og bemerker:

Når det gjelder spørsmålet om Lars Bendiksen har frafalt sin løsningsrett og om Marvin Bendiksen er medeier i snekkeribedriften, er jeg enig med flertallet og tiltrer dets grunngivning. Jeg slutter meg også til flertallets bemerkninger om at motivet for anlegget av løsningssaken var å skaffe tomt til den nye verkstedsbygning. Jeg finner imidlertid å måtte trekke andre rettslige konsekvenser av dette.

Motivet for Lars Bendiksens henvendelse til Per Bendiksen den 16. mars 1957 og for hans henvendelse til overformynderiet den 21. s. m., var således å skaffe tomt til den snekkeribedrift han var eneier av. Han har derfor bevisst uriktig søkt å gi det utseende av at sønnen Marvin i 1956 var blitt medeier av bedriften, og at løsningen således ville tjene hans eierinteresser. Han har likeledes søkt å gi det utseende av at løsningssummen var skaffet til veie ved pantsettelse av denne Marvins halvpart i bedriften, og har derfor på uriktige premisser søkt og oppnådd overformynderiets godkjenning av låneopptak i anledning av løsningssaken. Det hele er således brakt i stand uten reelt grunnlag, for derved å unngå konsekvensene av at han i sin tid ved overfor Per Bendiksen å gi avkall på sin løsningsrett, forpliktet seg til å respektere hans eiendomsrett til odelsgården.

Innledningen av løsningssaken ut fra dette motiv er etter min oppfatning ikke bare i strid med denne forpliktelse, men også et misbruk av hans stilling som Marvins verge. Når nemlig motivet for løsningssaken ikke har vært reelt, må jeg anta at det heller ikke har vært Lars Bendiksens mening, at Marvin skulle bli den virkelige eier av odelsgården og den omhandlede tomt. Jeg er således enig med herredsrettens mindretall i at det må antas, at Lars Bendiksen ville måtte bære alle omkostninger og få alle økonomiske fordeler vedrørende odelsgården, og at han således i virkeligheten kom til å være eier, selv om Marvin formelt kom til å stå som hjemmelshaver.

Side:1113

Av momenter som taler for denne oppfatning, nevner jeg at det er på det rene at Marvin selv den gang ingen interesse hadde av odelsgården. Han hadde arbeid som snekker i farens bedrift siden 1952. Han var ugift og uten faglige og økonomiske forutsetninger for å kunne overta og drive odelsgården. Om det hadde vært hans mening å tiltre odelsgården, er det utelukket at han - 19 år gammel - ville ha kunnet være med på å underskrive farens henvendelse 21. mars 1957 til overformynderiet om samtykke til å ta gården tilbake på odel, «dersom min bror ikke vil avstå verkstedtomt stor ca. 700 m2». Senere har han visstnok gitt uttrykk for et endret standpunkt. Således har han under bevisopptak 6. januar 1958 - bare 3/4 år etterat aksjonen var reist for å skaffe tomt til utvidelse av den bedrift han angivelig var blitt medeier av og dermed innehaver av formuesverdier på ca. kr. 25 000 - uttalt, at han ville ha odelsgården for å drive den, «da det ikke er noen framtid ved verkstedet». Han må ha vært klar over at han forklarte seg usant når han under samme bevisopptak uttalte, at «Fra han begynte å arbeide, har det vært en muntlig avtale at han skulle eie halvdelen i bedriften,» idet både han og faren under ankeforhandlingen har opplyst at dette ikke ble avtalt før en gang i 1956. Det kan heller ikke være riktig når han forklarte, at han og faren i mange år hadde diskutert om han (Marvin) skulle bruke sin odelsrett. Det vises for så vidt til at faren inntil i mars 1957 mente at han kunne benytte seg av sin odelsrett, og da først etter konferanse med sakfører fant å måtte benytte seg av Marvins odelsrett til eiendommen. På bakgrunn av at faren opprinnelig hadde ment å bruke sin løsningsrett og deretter etter Marvins medunderskrift oppnådde overformynderiets samtykke til å bruke hans løsningsrett, dersom broren ikke frivillig ville avstå verkstedstomt, synes det likeledes å være i tvilsom overensstemmelse med sannheten, når Marvin videre forklarte at «Det har ikke mellom hans far og han vært snakk om at han skulle forplikte seg til å overdra faren noen tomt til verksted». Det synes også å være grunn til å peke på at Marvin den gang selv ikke kunne gi noe svar på om han, da brevet til overformynderiet ble sendt, var enig i at det ikke skulle reises løsningssak, dersom onkelen avsto tomten, og at han selv den gang ikke synes å ha hatt noen sikker forståelse av, at han måtte bli reell eier av odelsgården med de forpliktelser dette ville føre med seg for ham.

Jeg finner etter dette ikke å kunne bygge noe på at Marvin under saken og nå - etterat han nettopp er blitt myndig - har gitt uttrykk for at han har vært enig i løsningssaken og skal tiltre den som reell eier.

Jeg antar at det heller ikke kan få noen betydning at overformynderiet under de foreliggende omstendigheter har gitt vergen samtykke til løsningssaken, og har godkjent låneopptaket i den anledning. Overformynderiet har så vidt skjønnes av vergen heller ikke vært gjort kjent med den angivelige muntlige avtale i 1956, hvoretter halvparten av bedriften og betydelige formuesverdier var blitt overført til den umyndige Marvin med overtagelse av løpende og fremtidige gjeldsforpliktelser som kompanjong. Av søknaden til overformynderiet fremgikk det visstnok at den umyndige var enig i at hans løsningsrett ble brukt, såfremt onkelen ikke frivillig gikk med på å avstå verkstedstomt, men den umyndiges mening ble ikke utesket om den situasjon som nødvendigvis ville foreligge i forbindelse med en eventuell tiltredelse av odelsgården og driften av den. Det er

Side:1114

bemerkelsesverdig at overformynderiet ikke har funnet grunn til å overveie dette med den umyndige, jfr. vergemålslovens §40 første ledd. Jeg kan imidlertid vanskelig se at overformynderiet uten kjennskap til disse forhold, og uten å ha hørt den 19-årige myndlings mening, kan ha hatt grunnlag for overhodet å vurdere om løsningen hadde et reelt formål og ville være til gagn for den umyndige. - - -