Rt-1960-1256
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1960-10-22 |
| Publisert: | Rt-1960-1256 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 103 B/1960 |
| Parter: | Staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (regjeringsadvokat Henning Bødtker v/høyesterettsadvokat Erik Willoch) mot 1) Jacob Jacobsen, 2) Anders Oldernes (høyesterettsadvokat Arne Eftestøl). |
| Forfatter: | Bendiksby, Roll Matthiesen, Thrap, justitiarius Wold Mindretall: Gaarder |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Bendiksby: Denne sak er anlagt av Jacob Jacobsen som eier av g.nr. 145 b.nr. 1 i Korgen, og Anders Oldernes, som sammen med sine 2 brødre eier g.nr. 145 b.nr. 2 i Korgen, mot Staten v/Norges vassdrags- og elekrisitetsvesen. Saken gjelder krav fra Jacob Jacobsen og Anders Oldernes om levering av elektrisk kraft til deres eiendommer i henhold til bestemmelse i kontrakt av 23. april 1898, mellom de daværende eiere av de nevnte 2 eiendommer og A/S Villemoen om overdragelse av eiendommenes vassdragsrettigheter i Sjøforsen. Vassdragsrettighetene er senere av A/S Villemoen overdradd til Staten v/Norges vassdrags- og elekrisitetsvesen.
Rana herredsrett - sorenskriveren - avsa den 9. juli 1957 dom i saken med følgende domsslutning:
«1. Staten, Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, dømmes til å levere til hver av saksøkerne Jacob Jacobsen som eier av g.nr. 145 b.nr. 1 i Korgen, og Anders Oldernes som - sammen med Jon Oldernes og Per Oldernes - eier av g.nr. 145 b.nr. 2 i Korgen, 7,5 kilowatt elektrisk energi, uten at noen av disse derfor erlegger vederlag.
2. Staten, Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen dømmes til å levere til hver av de nevnte saksøkere elektrisk energi til drift av en 20 HK. motor for drift av gårdssag til skur av tømmer fra brukenes skog, uten at noen av dem derfor erlegger vederlag.
3. Staten, Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, dømmes til å besørge det på saksøkernes nevnte eiendommer forefunne elektriske anlegg brakt i forskriftsmessig, av Elektrisitetstilsynet godkjent stand, uten at derfor pliktes erlagt vederlag.
4. I saksomkostninger betaler Staten, Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, til saksøkerne Jacob Jacobsen og Anders Oldernes 350 kroner.
Side:1257
5. Oppfyllingsfristen for de under 1-4 nevnte ytelser er 14 dager fra forkynnelsen av dommen.»
Staten påanket saken til Hålogaland lagmannsrett. Ved lagmannsrettens dom av 30. juni 1958 ble herredsrettens dom stadfestet med den endring, at saksomkostningene for herredsretten ble opphevet. Saksomkostninger for lagmannsretten ble ikke tilkjent. Dommen er avsagt under dissens, idet en dommer stemte for å ta statens påstand til følge.
Staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjaldt opprinnelig dommen i dens helhet, men under forberedelsen av ankesaken er anken - på vilkår som partene er enige om - frafalt for så vidt angår post 3 i herredsrettens domsslutning - spørsmålet om staten har plikt til gratis å utbedre den elektriske installasjon på eiendommene til Jacobsen og Oldernes.
Statens påstand for Høyesterett lyder slik:
«Prinsipalt: Staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen frifinnes.
Subsidiært: Et mulig kraftkvantum som tilkjennes ankemotpartene, fastsettes for hver eiendom til et antall kW begrenset oppad til 7,5 kW med en maksimal årlig brukstid begrenset oppad til 5000 timer, samt et mulig kraftkvantum til drift av en 20 HK motor for drift av gårdssag til skur av tømmer fra brukets nåværende skog.
I begge tilfelle: Staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»
Jacob Jacobsen og Anders Oldernes har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at de blir tilkjent saksomkostninger for alle retter.
Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Som en ny anførsel for Høyesterett har staten gjort gjeldende, at den rett til fri strøm som Jacobsen og Oldernes etter kontrakten av 1898 måtte hatt er ekstingvert ved overdragelsen fra A/S Villemoen til staten. Dette begrunnes med at retten til fri strøm etter kontrakten er knyttet direkte til bestemmelsen om rett for A/S Villemoen til å kreve avstått tomter, retten til fri strøm er å anse som vederlag for en slik avståelse. Dersom kontrakten forståes slik at retten til fri strøm knytter seg til avståelsen av selve vassdragsretten, altså slik at den er å anse som en heftelse på vassdragsretten, så er dette noe som ikke har noen dekning i kontraktens ordlyd. Under denne forutsetning har da retten til fri strøm ikke fått rettsvern ved tinglysingen av kontrakten, og da statens vedkommende var i begrunnet god tro ved skjøtningen fra A/S Villemoen, er retten ekstingvert. Jacobsen og Oldernes har påstått denne anførsel satt ut av betraktning som for sent fremsatt, og har subsidiært gjort gjeldende at anførselen ikke kan føre frem.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Rana herredsrett til avhøring av Jacobsen og Oldernes og 2 vitner.
Side:1258
Det er fremlagt en rekke nye dokumenter, som jeg ikke finner grunn til å regne opp, men som jeg senere vil nevne i den utstrekning det blir bruk for dem.
Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten, og jeg kan på vesentlige punkter tiltre den begrunnelse disse retter har gitt.
Når det gjelder det prinsipale spørsmål - om leveringsplikten er inntrådt - er det statens syn at bestemmelsen i kontrakten om fri strøm må forståes slik, at leveringsplikten er betinget av at det på grunn som måtte bli avstått fra gårdene i medhold av forbeholdet om dette i kontrakten, blir oppført «anlæg, til hvilke der benyttes elektrisk lys». På samme måte som lagmannsretten er jeg enig i at bestemmelsen etter ordlyden kan leses på denne måte, men det er etter forholdene ikke den naturlige og rimelige forståelse, og den stemmer ikke med det som jeg må gå ut fra har vært partenes mening.
Det er i seg selv en naturlig og fornuftig ordning når vannkraftrettigheter selges med henblikk på utbygging, at selgerne forbeholder seg fri strøm til sine gårder, og slik at leveringsplikten inntrer når vannkraften blir utbygget. Det er opplyst at dette har vært - og er - en vanlig fremgangsmåte. Som jeg senere kommer tilbake til, ble det også forholdt på denne måte da de samme vannkraftrettigheter som denne sak gjelder i 1896 ble håndgitt til Ragnar Sehjølberg og Jarl Bjørseth. At retten til fri strøm i vårt tilfelle skulle ha en annen karakter, nemlig at den skulle være vederlag - ikke for vassdragsrettighetene - men for en mulig - og høyst usikker - fremtidig overdragelse av tomtegrunn, og at leveringsplikten først skulle inntre hvis, og når, det på denne grunn ble oppført anlegg som veier, fabrikkbygninger, boliger m.v. som benytter elektrisk lys, har formodningen mot seg, og jeg kan ikke se at det er opplyst noe som gir en rimelig forklaring på at kontraktpartene skulle ha tatt sikte på en slik ordning. Det er opplyst at vassdrags- og elektrisitetsvesenet ikke kjenner noe annet tilfelle hvor et forbehold om fri strøm har et slikt innhold som staten her vil legge inn i kontrakten. Man må således gå ut fra at retten til fri strøm for gårdene var ment å være en del av vederlaget for fossen. Da er det naturlig at leveringsplikten inntrer i og med at fossen blir utbygget og strøm blir produsert.
Det er neppe tvilsomt at kontraktpartene etter forholdene som de den gangen var, regnet med at Sjøforsen ville bli utbygget særskilt, at det ville komme en kraftstasjon, og eventuelt andre anlegg i tilknytning til den, således en demning, i eller i umiddelbar nærhet av fossen, og videre at det ville bli nedtransformert strøm til lys i disse anlegg. Jeg må gå ut fra at det er slike anlegg det er siktet til når kontrakten har knyttet leveringsplikten til det vilkår, at det «paa eiendommene af kjøberne eller deres successorer maatte blive opført anlæg, til hvilke der benyttes elektrisk lys». Men når man, som jeg mener er riktig, ser retten til fri strøm som vederlag for fossekraften, ikke for den mulige
Side:1259
fremtidige avståelse av tomtegrunn, ville det ikke ha noen rimelig mening å sette som vilkår for leveringsplikten, at tomtegrunn ble avstått og at anleggene ble plasert akkurat på denne grunn.
De opplysninger man har om kontraktforhandlingene er meget sparsomme, og det er ikke mulig nå - ca. 60 år etterpå - å ha noen sikker mening om hvorfor uttrykket «på eiendommene» ble valgt. Jeg lar imidlertid dette stå hen. Etter det som foreligger for Høyesterett kan jeg ikke finne det synderlig tvilsomt, at kontrakten må forståes slik at det er utbyggingen av kraften som utløser plikten til å levere strøm. Jeg legger her atskillig vekt på det som lagmannsretten har nevnt om at dette var Ludvig Jacobsens og lensmann Pleyms oppfatning.
Som jeg allerede har vært inne på, er det som nytt dokument for Høyesterett fremlagt en håndgivelse (kontrakt), datert 15. juni 1896, til Ragnar Schjølberg og Jarl Bjørseth vedkommende de samme vannkraftrettigheter som saken gjelder. I denne håndgivelse heter det i post 4:
«Vi forbeholde os i Tilfælde Salg til enhver Tid Ret til Vandkraft for Sag og Mølle til Husbehov, ligesom vi i Tilfælde Anlæg af elektrisk Station finder Sted ved Fossen, da forbeholder os Ret til at lede Elektrisitet til vore Huse for fornøden Belysning.»
Det er videre som nytt dokument fremlagt en kontrakt, datert 9. juli 1897, om salg av halvparten i «vandfaldet Sjøfors», altså de samme vannkraftrettigheter som kontrakten av 1898 og kontrakten av 1896 omhandler, til overrettssakfører Aubert «pr. kommission». Denne kontrakt har på de punkter som her har interesse, således med hensyn til retten til fri strøm, i det vesentlige samme ordlyd som kontrakten av 1898. Det er fra statens side gjort gjeldende at kontrakten av 1897 er skrevet av overrettssakfører Aubert, og at kontrakten i 1898 er en videreføring - eller fullbyrdelse - av denne. Man må, hevdes det, gå ut fra at formuleringen i 1897 har vært vel overveiet, og at det ikke beror på noen tilfeldighet når bestemmelsen om rett til fri strøm i kontrakten av 1897 og kontrakten av 1898 har fått en helt annen - og snevrere - ordlyd enn i kontrakten i 1896. Jeg finner ikke å kunne legge noen særlig vekt på dette. Man vet for lite om det som passerte under avslutningen av kontraktene og om sammenhengen mellom dem. Det er således ikke sikkert at kontrakten i 1897 er skrevet av Aubert, og man vet ikke om kontrakten fra 1896 da var fremme. Det er på samme måte heller ikke på det rene at kontrakten i 1898 er en videreføring eller fullbyrdelse av kontrakten av 1897.
Når det gjelder statens anførsel om at retten til fri strøm i tilfelle er ekstingvert, kan jeg ikke se at det er grunnlag for å sette den ut av betraktning som for sent fremsatt. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på dette spørsmål, idet jeg finner det klart at anførselen ikke kan føre frem. Retten til fri strøm har sitt grunnlag i kontrakten, og kontrakten er tinglyst og har dermed fått rettsvern. Staten kunne etter det varsel den hadde fått ved tinglysingen, ikke uten å foreta nærmere undersøkelse slå seg
Side:1260
til ro med sin oppfatning av kontrakten, som avviker så sterkt fra det som er vanlig og naturlig.
Når det gjelder det subsidiære spørsmål, om utmålingen av den kraftmengde som skal leveres, kan jeg i det vesentlige tiltre den begrunnelse som herredsretten og lagmannsretten har gitt. I anledning av herredsrettens generelle bemerkninger vil jeg tilføye, at det må være avgjørende hvilket innhold kontraktpartene må antas å ha lagt i kontrakten. Det var vel først og fremst strøm til belysning partene hadde for øye - det var den mest kjente anvendelsesmåte - men etter det som er opplyst var også andre anvendelsesmåter kjent, og det ble stillet store forventninger til en utvidet anvendelse av den elektriske kraft. Da kontrakten ble inngått var det helt på det uvisse når kraften ville bli utbygget og leveringen ta til, og som nevnt gikk det ca. 60 år. Under disse omstendigheter er det ikke rimelig å tro at det var meningen å innskrenke den fremtidige leveringsplikt til bare å gjelde lys, og utelukke andre anvendelsesmåter som måtte være blitt aktuelle den dag leveringsplikten inntrådte. Som herredsretten og lagmannsretten har nevnt har uttrykket «elektrisk lys» vært den alminnelige betegnelse for elektrisk kraft eller elektrisk strøm; at dette uttrykk er brukt kan da ikke være avgjørende.
Det er fra statens side ikke gjort noen særlig innvending mot det kvantum som herredsretten og lagmannsretten har fastsatt, 7,5 kW, dersom retten til fri strøm finnes å omfatte annet og mer enn strøm til lys. Ansettelsen må her etter sakens natur bli kjønnsmessig, og jeg kan ikke se at det for Høyesterett er grunnlag for å sette ut av betraktning noen av de enkelte anvendelsesmåter som herredsretten og lagmannsretten har godtatt, eller til å nedsette det kvantum som de har fastsatt. Staten har imidlertid gjort gjeldende at det må fastsettes en årlig brukstid, og at denne bør være maksimum 5000 timer. Jacobsen og Oldernes har for Høyesterett erklært seg enig i dette, og påstanden blir da å ta til følge.
Etter resultatet finner jeg at staten må dømmes til å betale saksomkostninger til Jacobsen og Oldernes for Høyesterett. Derimot finner jeg ingen grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.
Jeg stemmer for slik
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes med den endring at det for den elektriske energi som er nevnt i post 1 i herredsrettens domsslutning fastsettes en maksimal årlig brukstid av 5000 - fem tusen - timer.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Staten v/Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen til Jacob Jacobsen og Anders Oldernes 8000 - åtte tusen - kroner.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Side:1261
Dommer Gaarder: Jeg ser det slik at retten til elektrisk lys må oppfattes som et vederlag for det som ble overdradd eller innvilget Aksjeselskapet Villemoen i 1898, hvorav det alt vesentlige var fossen, og jeg anser det klart at retten ikke kan være ekstingvert. Jeg er videre enig med førstvoterende i at sterke reelle grunner taler for å legge det innhold i den omtvistede klausul som han gjør, slik at utbyggingen av fossen ansees som den utløsende faktor for retten til å kreve lys. Imidlertid kan denne forståelse etter min oppfatning vanskelig forenes med klausulens ordlyd. Rettelser i klausulen i den håndskrevne kontrakt av 1897 som er forevist i Høyesterett, tyder også på at formuleringen er overveiet. Den endelige form av klausulen i 1897 er ordlydende gjentatt i kontrakten av 1898. Jeg anser det heller ikke godtgjort at den forståelse som er gjort gjeldende av lagmannsrettens mindretall, og som jeg slutter meg til, er så irrasjonell at man av den grunn må anta at den ikke har dekket partenes mening. Det er ikke så fjernt å tenke seg at det forholder seg slik som den dissenterende lagdommer mener, nemlig at man ville se om det ble bruk for lavspent (nedtransformert) strøm i umiddelbar nærhet av gårdene, og at fremføring av ledning og levering av strøm i så fall kunne skje uten særlig store omkostninger for aksjeselskapet.
Jeg går imidlertid ikke nærmede inn på disse betraktninger, fordi jeg likevel er blitt stående ved førstvoterendes resultat i dette punkt, men på et annet grunnlag. Jeg finner det nemlig med førstvoterende ganske klart at man i 1897 og 1898 tenkte seg en særskilt utbygging av Sjøforsen med kraftstasjon på stedet. I så fall ville det lett blitt aktuelt med bygg på østsiden av vassdraget. Når nå Villemoen eller dens etterfølger staten velger å bygge ut vassdraget under ett, med kraftstasjon langt nedenfor Oldernesgårdene, mener jeg at en vesentlig forutsetning for kontrakten av 1898 er bristet. Hadde man i 1898 tenkt seg muligheten av en slik utbyggingsmåte, må jeg anta at klausulen ville fått en annen utforming. Den ene kontraktpartner kan imidlertid ikke ved ensidige disposisjoner gjøre klausulen helt illusorisk, selv om den etter sitt innhold er av en betinget karakter. Jeg mener derfor at staten etter det inntrufne nå må ha plikt til strømleveranse.
Når det gjelder spørsmålet om kvantum, er jeg kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Utgangspunktet må etter mitt skjønn være at kontrakten må tolkes etter det innhold partene kan antas å ha lagt i den på opprettelsestiden. Det var i 1898 kontrakten fikk sitt innhold. På den tid ble elektrisiteten som den alt overveiende hovedregel bare brukt til belysning, og at det skulle skje noen annen anvendelse i dette tilfelle, kan partene etter min mening ikke ha tenkt seg. Kontraktens ord peker også positivt og med stor tydelighet på den begrensede anvendelse. Det står «elektrisk Lys til Husebruk i de af dem beboede Huse». Henvisningen til de beboede huse tar jeg ikke så strengt at uthusene skulle falle utenfor, men elektrisk kraft til maskinelle formål omfattes ikke av klausulen slik jeg forstår den. Elektrisk
Side:1262
energi til drift av en 20 HK motor til gårdssag, slik som tilkjent i den påankede dom, kan således etter min mening ikke sies å være elektrisk lys til husbruk. På den annen side har jeg vanskelig for å skjønne, at herredsretten etter det syn den har på klausulen har holdt strøm til elektrisk oppvarmning helt utenfor. Dette spørsmål forelå for øvrig ikke for lagmannsretten og foreligger ikke for Høyesterett, fordi det ikke har vært motanket, men det viser hvilke vanskeligheter man står overfor, når man går utenfor den begrensning som etter min mening ligger i kontrakten.
Jeg nevner til slutt i denne forbindelse at i kontrakten av 1896 som er behandlet av førstvoterende, forbeholdt de tidligere eiere av ankemotpartenes bruk seg «Ret til at lede Elektrisitet til vore Huse for fornøden Belysning». Dette er en tydelig utforming og den er etter min mening illustrerende for oppfatningen på denne tid.
Når jeg etter dette skal fastsette det kvantum som etter mitt syn er passende, er jeg blitt stående ved 2 kW til hvert av de 2 bruk, slik som eierne selv har anslått under denne forutsetning.
Etter mitt resultat finner jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.
Dommer Roll Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Thrap og justitiarius Wold: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Albert Mørkved):
- - -
Saksøkeren Jacob Jacobsen eier g.nr. 145 b.nr. 1 i Korgen. Saksøkeren Anders Oldernes eier sammen med sine 2 brødre Jon Oldernes og Per Oldernes g.nr. 145 b.nr. 2 i Korgen.
Den 23. april 1898 underskrev Jacob Jacobsens farmor, Lydia Olaussen og Anders, Jon og Per Oldernes' stebestefar følgende kontrakt:
«Undertegnede eiere af gårdparterne Oldernæs grnr. 145, m.nr. 86, l.nr. 209 a og 209 b sælger og overdrager herved til aktieselskabet Villemoen, Christiania, vor ret til Rydsåen og Sjøfors, der flyder forbi vore eiendommer, for en kjøbesum af kr. 10 000 der er afgjort på omforenet måde. Kjøberne er derhos berettiget til at forlange afstået og sig tilskjødet af vore eiendomme al den grund kjøberne måtte finde nødvendig til anlæg af ethvert slag, veie, fabrikbygninger, boliger m.v. mod betaling efter overenskomst. Såfremt parterne ikke bliver enige om betalingens størrelse, fastsettes denne ved skjøn af 4 uvillige mænd, hvoraf hver af parterne opnævner 2. I tilfælde stemmelighed, opnævnes en femte skjønsmand af fogeden.
Omkostningerne ved skjønnet bæres med en halvpart af hver af partene.
Sælgerne forbeholder sig ret til uden betaling at få indlagt elektrisk lys til husebrug i de af dem beboende huse, såfremt der på eiendommene af kjøberne eller deres successorer måtte blive opførte anlæg til hvilke der benyttes elektrisk lys.»
Kontrakten er tinglyst 16. mai 1898.
Det bemerkes at både det som utgikk fra b.nr. 1 og det som utgikk fra
Side:1263
b.nr. 2 ligger på østsiden av Sjøforsen (Røssåga). Det som utgikk fra b.nr. 1 fikk betegnelsen b.nr. 7, og det som utgikk fra b.nr. 2 fikk betegnelsen b.nr. 3. Skylddelingsforretninger er avholdt 20. desember 1898 og tinglyst 19. juni 1900.
A/S Villemoen har senere avhendet sine eiendommer til Staten, Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen.
I Røssåga er det 3 fosser av noen størrelse: Nederst Sjøforsen, som kontrakten gjelder, lenger oppe Stabbforsen og enda lenger oppe Fallforsen. I sin tid var det nok meningen å bygge ut hver av disse fosser separat. Men våre dagers tekniske hjelpemidler har muliggjort en samlet utbygging: Vassdraget sperres med en dam på toppen av Fallforsen. Fra det basseng som dannes ovenfor dammen føres vannet i tunnel til maskinhall noen kilometer lenger nede, beliggende inne i fjellet, og etter å ha passert maskinene kommer vannet i en utløpstunnel som munner ut i vassdraget noen hundre meter nedenfor foten av Sjøforsen. På avsnittet toppen av Fallforsen - utløpskanalens utmunning i Røssåga - blir vassdraget tørrlagt.
Saksøkerne mener nå at de i henhold til siste avsnitt av den refererte kontrakt, har krav på levering av elektrisk energi og krav på fri installasjon. - - -
Retten finner det formålstjenlig å drøfte og avgjøre hvert enkelt tvistepunkt.
I. Hva angår spørsmålet om saksøkte i det hele tatt har noen plikt til vederlagsfri levering av elektrisk energi, har saksøkerne vist til siste avsnitt i kontrakten. Saksøkte anfører hertil: Det tilsagn som er gitt saksøkerne i kontrakten er ikke betingelsesløst. Det er betinget av at «der på eiendommene af kjøberne eller deres successorer måtte blive opført anlæg til hvilke der benyttes elektrisk lys». Denne betingelse er ikke inntrådt, sier saksøkte. Det er nemlig slett ikke oppført noe slikt anlegg på eiendommene. Med «eiendommene» menes - hevder saksøkte - de arealer som er omtalt i kontraktens annet punktum, altså de arealer som A/S Villemoen forbeholdt seg å få avstått senere mot særskilt vederlag, etter overenskomst eller skjønn. Saksøkte har imidlertid aldri forlangt noen slik avståelse. Noe anlegg av den art som er omtalt i kontrakten er ikke kommet i stand på de «eiendommer» som er omtalt i kontraktens tredje avsnitt, og følgelig er forpliktelsen ikke inntrådt.
Retten finner det klart at saksøkte ikke kan høres hermed. Det er på det rene at de arealer som er omtalt i kontraktens første setning (bruksnumrene 3 og 7) ikke er slik beskaffen at det med de tekniske hjelpemidler som sto til rådighet i 1898 kunne bli tale om å anlegge noe der. I hvert fall var slikt utelukket av økonomiske grunner. Dernest er det klart at tredje avsnitt av kontrakten sikter til eiendommer som tilhører kjøperen, A/S Villemoen. De anlegg det er tale om skal oppføres av «kjøberne eller deres successorer», og de måtte da selvsagt oppføres på kjøpernes eiendom, idet A/S Villemoen ikke kunne oppføre anlegg på annen manns grunn. De beste grunner taler derfor for at de «eiendommer» tilhørende kjøperne som omtales i kontraktens tredje avsnitt er de arealer på vestsiden av Røssåga som A/S Villemoen allerede før hadde sikret seg for der å oppføre de anlegg som var nødvendige for utbygging av fossen. Og at slike anlegg er kommet der er det ingen meningsforskjell om. Forstår man kontrakten
Side:1264
på denne måte er betingelsen for leveringspliktens inntreden klarligvis inntrådt.
Men selv om kontrakten skulle være slik å forstå at «eiendommer» i tredje avsnitt sikter til det senere avståendes areal i dens annet punktum, kan saksøktes anførsler ikke gis medhold. Den elektriske energi som var tilsagt grunneierne i kontrakten, var en del av det vederlag de betinget seg for det de overdro. Det var en forpliktelse som A/S Villemoen påtok seg. Dette energikvantum skulle bli levert dem når fossen ble utbygget. Den gang var det tenkt på separat utbygging av Sjøforsen. Om dette ikke holder stikk, idet den forpliktede i medfør av en mer fremskreden teknikk finner det formålstjenlig, mer rasjonelt og mer effektivt, å foreta en samlet utbygging av vassdraget, kan ikke det føre til at forpliktelsen ikke inntrer. At den fremskredne teknikk tillater en utbygging av vassdraget som øker dets effektive utnyttelse, skulle så langt fra medføre minskning av grunneiernes rettigheter, at det motsatte snarere er det mest nærliggende.
Retten finner således at saksøktes plikt til levering av elektrisk energi i henhold til kontraktens avsnitt 3 er inntrådt.
Retten går så over til å behandle saksøktes subsidiære innvendinger.
II. Kontrakten går ut på at det skal leveres saksøkerne «elektrisk lys til husebrug i de af dem beboende huse». Elektrisk energi til annet formål enn belysning kan saksøkerne ikke kreve, anfører saksøkte. Saksøkerne påstår derimot - som det fremgår av deres påstand - at de har krav på elektrisk energi til koking, arbeidsmaskiner og oppvarming. De gjør oppmerksom på at det var A/S Villemoens stedlige representant, lensmann G. Pleym, som skrev kontrakten. Når han har brukt uttrykket «elektrisk lys» er dette et uttrykk for det man i våre dagers sprogbruk kaller «elektrisk kraft» eller «elektrisk energi».
Retten finner det upåkrevet detaljert å redegjøre for partenes forskjellige anførsler i denne sammenheng. Etter rettens vurdering er det vesentlige følgende:
I et tilfelle som det foreliggende, da kontrakten kommer til oppfyllelse først ca. 60 år etterat den er avsluttet, og den dessuten gjelder et område som man kunne ha liten oversikt over ved avslutningen og hvor det i mellomtiden har foregått en sterk utvikling, vil det ikke være riktig å anvende en streng ordfortolkning. Sett på bakgrunn av hele det faktiske forhold vil det være uriktig å ta kontraktens uttrykk «elektrisk lys» som uten videre inneholdende det samme som i våre dager, nemlig som elektrisk energi til belysningsformål, og som en motsetning til elektrisk energi til drivkraft, koking og oppvarming. Blant de ting som taler for at «elektrisk lys» i kontraktens tredje avsnitt annen linje er brukt i en videre betydning er det, at avsnittet slutter med samme uttrykk («elektrisk lys»), og her er det åpenbart tatt i betydningen elektrisk kraft eller elektrisk energi. Retten er dessuten av den oppfatning at ved fortolkningen av en kontrakt som den foreliggende, må det tas hensyn til det formål den har, hvilket behov forpliktelsen skal dekke, og da må hensyn tas ikke bare til hvordan behovet var i 1898, men også til hvordan behovet var på den tid da utbygging skjer og leveringstiden inntrer, altså til forholdene på den tid da oppfyllelse skal skje. For ett punkts vedkommende står dette i selve kontrakten. Det sies nemlig at de skal ha elektrisk energi til «de af dem beboende huse», og hermed siktes det klarligvis ikke til de hus som eksisterte
Side:1265
i 1898, men til de hus som forefantes på oppfyllelsestiden. I det hele tatt må det rette være at man ikke forstår «elektrisk lys» strengt og bokstavelig, men anser det for å omfatte den elektriske energi som er nødvendig for drift av eiendommene som gårdsbruk med de tekniske hjelpemidler som er vanlige ved ordinær, men rasjonell drift i våre dager.
Anvender man denne synsmåte på de detaljspørsmål som foreligger i saken skulle resultatet bli følgende:
1. Belysning. - Det er enighet om at saksøkerne skal ha kraft ikke bare til våningshus, men også til driftsbygninger, uthus o.lign., i det hele tatt til de hus som står på eiendommen, eies av eiendommens eier og hører sammen med eiendommens egenskap av bondegård. Saksøkte kan ikke høres med at det skal være kraft bare til en husstand på hvert bruk. For saksøkeren Jacob Jacobsen medfører dette for tiden ingen vanskelighet, men for b.nr. 2, hvor det er 3 eiere, må resultatet bli at de har krav på elektrisk kraft alle 3. Kårfolk som bor i eiendommens hus må likeledes ha krav på elektrisk kraft. Det er enighet om at utskilte parseller ikke har krav på elektrisk kraft. Hvordan stillingen vil bli dersom en eiendom deles i noenlunde like store deler finner retten det upåkrevet å komme inn på, idet det skal fastsettes en bestemt kraftmengde.
2. Saksøkerne må ha krav på kraft til vanlige husholdningsredskaper, såsom separator, kjerne, strykejern, mixmaster, kjøleskap.
3. Saksøkerne må ha krav på kraft til elektriske komfyrer, kokeplater o.lign.
4. Saksøkerne må ha krav på kraft til arbeidsmaskiner vedkommende gårdsbruket, såsom treskeverk, vedkapper, melkemaskiner. Saksøkerne har dessuten hevdet å ha krav på energi til en motor for gårdssagen. Begge eiendommer var i 1898 og er fremdeles skogeiendommer. Og saging av tømmer fra egen skog er et så ordinært ledd i driften av eiendommen at saksøkerne må gis medhold i deres påstand for så vidt.
5. Når saksøkerne derimot krever elektrisk energi til oppvarming, finner retten at de ikke kan få medhold heri. Det er nok så, som av saksøkerne anført, at på grunn av vanskeligheter med arbeidshjelp og av andre grunner, er det flere skoggårder som har gått over til elektrisk oppvarming. Men her gjelder det fortolkning av uttrykket «elektrisk» lys, og dette kan etter rettens mening under de i saken foreliggende omstendigheter ikke trekkes så vidt at det omfatter også oppvarming.
III. Partene er enige om at det fastsettes en bestemt kraftmengde. Saksøkerne har erklært at når denne nå fastsettes - og etter hvert blir levert - er dermed kontrakten oppfylt fra saksøktes side. Mulige forandringer, såsom nybygging av hus, skal ikke medføre ytterligere forpliktelse for saksøkte. Den fiksering av forpliktelsen som nå foretas er med andre ord definitiv.
Saksøkerne har ønsket kraftmengden fastsatt til et bestemt antall kilowatt, jfr. deres påstand. Saksøkte har antydet et bestemt antall kilowatt-timer. Retten finner saksøkernes standpunkt best begrunnet. Praktisk kan det formentlig ordnes på den måte at det settes opp vippe.
Saksøkerne har erklært at de intet har å innvende mot at saksøkte - om så ønskes - leverer kraften gjennom Midt-Helgeland Kraftlag.
Side:1266
Saksøkte kan derfor velge mellom direkte levering og levering gjennom Kraftlaget.
Fastsettelsen av kraftmengden må skje skjønnsmessig. På grunnlag av det som er anført under II fastsetter retten den kraftmengde som skal leveres til hvert bruk til 7,5 kilowatt.
Retten har vært inne på den tanke at siden b.nr. 2 har 3 eiere, blir det å fastsette et større kvantum til dette bruk enn til b.nr. 1. Partene har imidlertid ikke påstått dette, og retten finner at det samsvarer best med kontrakten at de 2 bruk stilles likt.
Det tilføyes at Anders Oldernes innen retten har erklært at hans brødre vedtar dommen som bindende for dem, selv om de formelt ikke har vært anført som saksøkere i saken.
IV. I kontrakten sies det at selgerne har «ret til uden betaling at få indlagt - - -». Retten finner at saksøkerne på dette grunnlag har krav på «fri installasjon». Men dette er å forstå i samsvar med de faktiske forhold på den tid kontrakten ble å oppfylle. Det har allerede i mange år vært elektrisk kraft fra et lokalt elektrisitetsverk. Saksøkerne har i mange år hatt elektrisk kraft på gårdene. Det kan da ikke bli tale om å dømme saksøkte til å betale det beløp som installasjonen i sin tid kostet, så meget mindre som retten mangler enhver opplysning om dette beløps størrelse. Heller ikke finner retten at det kan bli tale om å dømme saksøkte til å betale det en installasjon nå koster. Også for dette punkts vedkommende må det være i best samsvar med kontrakten å legge til grunn det faktiske forhold som nå foreligger. Saksøkeren Jacob Jacobsen har opplyst at elektrisitetstilsynet har gitt ham pålegg om å bringe installasjonen i full forskriftsmessig orden, og dette har han utsettelse med i påvente av denne sak. Det adekvate må under disse omstendigheter være at saksøkte bringer installasjonen på gårdene i den orden elektrisitetstilsynet forlanger på grunn av gjeldende forskrifter. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Harald Loe og E. Wessel Holst og sorenskriver Egil Fiane):
- - -
Lagmannsretten - flertallet bestående av lagdommer Loe og sorenskriver Fiane - er kommet til samme resultat som herredsretten og viser til dennes begrunnelse.
Flertallet er således enig med herredsretten i at plikten for Vassdragsvesenet til å levere ankemotpartenes eiendommer elektrisk kraft er inntrådt i henhold til overenskomsten av 23. april 1898, pkt. 3. Vilkåret etter denne overenskomst er at det «på Eiendommene af Kjøberne eller deres Successorer måtte blive opførte Anlæg til hvilke der benyttes elektrisk Lys». Formuleringen er nok uklar og kan isolert leses slik, at klausulen bare blir effektiv dersom kjøperen oppfører slikt anlegg på eiendommer ervervet fra de selgende gårder i henhold til overenskomstens pkt. 1. De beste grunner taler imidlertid for å forstå den siterte passus slik, at gårdene får rett til «elektrisk lys» dersom kjøperne på de eiendommer de i tidens løp hadde ervervet eller nå ervervet i Korgen, gikk til kraftutbygging. A/S Villemoen hadde tidligere ervervet eiendommer på vestsiden av Sjøforsen, og fikk ved den nevnte overenskomst sikret seg den øvrige del av vannfallet. Etter
Side:1267
den forklaring den tidligere eier av Oldernes g.nr. 145 b.nr. 1 Ludvig Jacobsen har gitt for Rana herredsrett 29. august 1950, må det ansees på det rene at det var flere liebhabere til rettighetene til vannfallet, og at grunnen til at A/S Villemoen fikk kontrakten var, at dette firma i tillegg til kjøpesummen tilbød fritt lys til selgerne. Man legger til grunn at så vel Jacobsen som lensmann Pleym, som opptrådte på vegne av A/S Villemoen under forhandlingene, og som antas å ha konsipert overenskomsten, har stått i den formening at gårdene skulle få elektrisk lys fritt innlagt når Sjøforsen i sin tid ble utbygget. Ved den utbygging som er foretatt i Røssåga ved at vassdraget er sperret ved en dam på toppen av Fallfors, slik herredsretten redegjør for, må også Sjøforsen ansees utbygget og klausulen i overenskomsten dermed blitt effektiv.
Når det gjelder utstrekningen av de omtvistede rettigheter til uten betaling å få innlagt «elektrisk lys», er lagmannsrettens flertall også enig med herredsretten og kan i det alt vesentlige tiltre dennes begrunnelse. Både på den tid overenskomsten ble inngått og i den etterfølgende tid, har man i dagligtale brukt uttrykket «elektrisk lys» ikke bare om elektrisitet til belysning, men om elektrisk strøm i det hele tatt. På den tid det gjelder - året 1898 - var det i vårt land praktisk talt bare til belysning elektrisitet ble anvendt, men mulighetene for en mer utstrakt anvendelse av elektrisitet i hjemmene og næringslivet var man alt tidligere på informert hold klar over. Det kan for så vidt vises til «Trekk fra elektrisitetsforsyningens utvikling» (Oslo 1951) I side 39-40. At elektrisitet i fremtiden kunne nyttiggjøres på gårdene til annet enn belysning, lå således ikke utenfor hva iallfall A/S Villemoen måtte regne med. A/S villemoen må betraktes som den presumptivt sakkyndige part under kontraktsinngåelsen, og en uklarhet bør da ikke gå ut over selgende bønder. For et kraftanlegg som Røssåga, må det ansees som et i og for seg uvesentlig tillegg om det leveres kraft til disse 2 gårder, ikke bare til belysning, men til videre husbehov. At det i kontrakten av 23. april 1898 skal stå «beboede» hus og ikke som tidligere opplyst «beboende» hus, får etter flertallets mening ingen betydning.
Lagmannsrettens flertall finner at herredsrettens dom må bli å stadfeste, idet man også er enig med herredsretten i avgjørelsen av de nærmere detaljer ved kraftleveringen til ankemotpartene. Man er således enig i at energikvantumet settes til 7,5 kW for hver. Vassdragsvesenet har under ankeforhandlingen hevdet at det bør settes en fast årlig brukstid, jfr. for så vidt den ankende parts subsidiære påstand. Ankemotpartene har ikke tatt noe bestemt standpunkt til dette forslag som de ble kjent med under ankeforhandlingen, og lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunn til å endre herredsrettens fastsettelse. Om dette mer tekniske spørsmål antar man partene eventuelt vil kunne komme til enighet etter forhandlinger. - - -
Mindretallet - lagdommer Wessel Holst - finner at anken bør tas til følge og bemerker:
Jeg kan ikke se at kontraktens ordlyd er uklar eller gir dekning for en annen tolkning enn man umiddelbart må utlede av den.
Ved kontrakten selger gårdeierne «vor Ret til Rydsåen og Sjøfors, der flyder forbi vore Eiendommer» for kr. 10 000, og gir kjøperne rett til mot betaling etter overenskomst eller skjønn å få avstått «al den Grund
Side:1268
Kjøberne måtte finde nødvendig til Anlæg af ethvert Slag, Veie, Fabrikbygninger, Boliger m.v.».
Den omtvistede bestemmelse kommer i nær tilknytning til retten til å kreve grunnavståelse. Jeg finner for øvrig å burde fremheve de uttrykk jeg legger vekt på:
«Sælgerne forbeholder sig Ret til uden Betaling at få indlagt elektrisk Lys til Husebrug i de af dem beboede Huse, såfremt der på Eiendommene af Kjøberne eller deres Successorer måtte blive opførte Anlæg til hvilke der benyttes elektrisk Lys.»
Som påvist av flertallet var kontrakten resultatet av samtidige forhandlinger med flere liebhabere. Overrettssakfører Schjølberg bød kr. 6000. Da lensmann Pleym bød kr. 10 000 høynet også Schjølberg til samme beløp. Lensmann Pleyms tillegg om elektrisk lys gjorde øyensynlig utslaget, men derav kan ikke sluttes at denne klausul ble oppfattet som noe vesentlig mere, og fremfor alt ikke med hensyn til betydningen av uttrykket «elektrisk Lys til Husebrug». Den annen liebhaber ville overhodet ikke innlate seg på noen slik klausul og krevet «rent skjøte», som det fremgår av Ludvig Jacobsens utenrettslige forklaring.
Ludvig Jacobsen representerte i 1898 en av selgerne. Han var da 17 1/2 år og er den eneste som har gitt direkte opplysninger om kontraktforutsetningene. Han deltok i 1912-14 i stiftelsen av Hemnes kommunale elektrisitetsverk hvor han i mange år var styreformann, og er skildret som en våken og innsiktsfull mann. Da han ga vitneforklaring i 1950, først utenrettslig og dernest rettslig, var nærværende tvist faktisk innledet, og alt taler for at det var klart hvilket betydningsfullt spørsmål som knyttet seg til uttrykket «elektrisk lys». Vitnet Svend Kibsgaard, som var til stede da Jacobsen ga den utenrettslige forklaring som medfulgte anmodningen om rettslig avhøring, har for lagmannsretten bekreftet at dette spørsmål ble spesielt omtalt. Det var således helt på det rene hvilket spørsmål man her sto overfor da Jacobsen ble rettslig avhørt. Hans forklaring viser imidlertid en rekke steder, at så vel han som lensmann Pleym oppfattet avtalen slik at det bare gjaldt strøm til belysning, og byr ingen støtte for en utvidende tydning av uttrykket «elektrisk lys til husbruk».
Jeg er enig i at det avgjørende ved tolkningen må være partenes forutsetninger på avtaletiden. Det er uten betydning hva man etter nåtidens - for øvrig ennå usikre - sprogbruk kan legge i uttrykk som «elektrisk lys til husbruk». Avgjørende er heller ikke om der i 1898 blant forskere og andre pionerer rådet store forventninger om elektrisitetens muligheter. Den fremlagte historiske utredning viser, at man ennå møtte betydelige vanskeligheter i den praktisk-økonomiske anvendelse, bl.a. med kraftoverføringen, og at elektrisitet til belysning var kostbar - i 1885 kr. 25 årlig for en 20 lys lampe - og strengt rasjonert til belysning om kvelden og morgenen. Også i 1898 måtte elektrisk lys for en gårdbruker i Korgen stå som en luksus. Ut fra det som er tilgjengelig for lagmannsretten finner jeg ingen støtte for den oppfatning, at partene i 1898 har hatt for øye noe mer enn de har sagt, nemlig elektrisk lys til husbruk. Det sier seg selv at anvendelsesformer som gårdbrukernes påstand innebærer, til kjøleskap, kjøkkenmotorer og den slags, selv ikke i helt generelle forestillinger om elektrisitet «til husbehov» har foresvevet partene. Selv om rettspraksis i utviklingens medfør gjennomfører en elastisk tolkning av
Side:1269
kontrakter som tar sikte på å tilgodese visse generelt angitte behov («gårdsfornødenhet», «husbruk» o. 1.), har man ingen hjemmel for en utvidelse av kontrakten som ikke alene strider mot ordlyden, men også gir ytelsesplikten et vesentlig annet innhold enn partene har hatt for øye.
Antar man først at avtalen bare tok sikte på elektrisk lys til 2 gårder, synes det utrolig at kjøperne i tillegg til at de bød konkurrerende pris, og når konkurrenten nektet å gå med på noen tilleggsklausul, ville påta seg en byrde av helt uberegnelig omfang.
Det sier seg selv at partene regnet med at kjøperne eller successorer før eller senere ville realisere de utbyggingsmuligheter som var formålet for ervervelsen av rettighetene i vassdraget. Kontrakten byr imidlertid ingen støtte for at en slik generell utnyttelse skulle gjøre retten til å få «innlagt elektrisk lys» aktuell. En rettighet som skulle bli aktuell som herredsretten har funnet, nemlig ved oppføring av «de anlegg som var nødvendige for utbygging av fossen» (uthevet her), uten noen nærmere tilknytning til de eiendommer som skulle ha kraftleveransen, hadde neppe blitt kontraktfestet slik som her: «såfremt der på Eiendommene af Kjøberne eller deres Successorer måtte blive opførte Anlæg til hvilke der benyttes elektrisk Lys.» Når det måtte ventes oppført anlegg et eller annet sted for vassdragets utbygging, måtte leveringsplikten ha vært knyttet til denne begivenhet på en ganske annen måte enn her skjedd. Jeg kan ikke være enig i den betraktning, at det på gårdenes grunn med datidens hjelpemidler overhodet ikke kunne bli tale om noe «anlegg». Retten til å erverve grunn ville jo da være formålsløs. På kontrakttiden kunne man ikke ha noen oversikt over hvordan utbyggingen ville bli gjennomført, og hvorvidt et eller annet «anlegg» kunne bli aktuelt her, og har derfor helt generelt reservert seg adgang til «anlegg av ethvert slag». Henvisningen til veier og arbeiderboliger viser at det kunne bli tale om nokså mangfoldige muligheter. Dette innebar imidlertid også flere muligheter for at dette område kunne bli tilført elektriske lysledninger. Det ville i så fall bli bruk for lavspent (nedtransformert) strøm i umiddelbar nærhet av gårdene. Heri ligger etter min oppfatning en naturlig og tydelig begrensning av leveringsplikten, som forutsetter anlegg på grunn frakjøpt disse gårder, «til hvilke der benyttes elektrisk lys» som kontrakten sier. Det synes helt naturlig at levering til lysstrøm til disse 2 gårder ble gjort betinget av at dette kunne skje uten uforholdsmessige - ja uberegnelige - omkostninger, nemlig i tilknytning til et eller annet «anlegg» i nærheten av gårdene som likevel måtte ha fremført lysstrøm, slik at fremføringen til gårdene ville medføre beskjedne omkostninger og stå i rimelig forhold til den nytte gårdene kunne ha av elektrisk lys. Slik kjøpet kom i stand i konkurranse med andre, ved bud og overbud, kan det neppe ha vært meningen at selgerne skulle skaffes lysstrøm så å si for enhver pris, så snart kraftproduksjon kom i gang et eller annet sted i vassdraget. Samtlige rettigheter er som nevnt ervervet med sikte på kraftproduksjon. Det var selvsagt - og derfor ganske overflødig - å si at gårdene ikke kunne få strøm før kraftproduksjonen kom i gang. Hvis dette var det eneste forbehold - hva det blir etter flertallets tolkning av betingelsen for leveringspliktens inntreden - ville hele den del av kontrakten som tvisten gjelder være meningsløs, og da spesielt forutsetningen om «Anlæg til hvilke der benyttes elektrisk Lys». Dette er jo noe helt annet enn et anlegg som produserer elektrisk
Side:1270
kraft, og det var man selvsagt også klar over i 1898. Lensmann Pleym skildres som en meget dyktig mann, og jeg kan ikke tro at han har gitt så helt inadekvate uttrykk for partenes mening, som tilfellet må være etter flertallets tolkning.
Hvis man som flertallet finner at en helt annen utbygging av vassdraget enn den man kunne tenke seg på kontrakttiden gjør leveringsplikten aktuell, har man overhodet ingen støtte i kontrakten for en begrensning av de økonomiske byrder leveringen kunne påføre kjøperne. Leveringsplikten blir i så fall aktuell uten ethvert hensyn til omkostningene ved å føre svakstrøm frem til gårdene, uansett over hvilken avstand.
Jeg finner således at partene har tenkt på en beskjeden leveranse av strøm til belysning, hvis dette kunne gjennomføres uten uforholdsmessige omkostninger. Denne forutsetning har fått et etter min mening adekvat og tydelig uttrykk i betingelsen om at der på eiendommene måtte bli oppført anlegg til hvilke der benyttes elektrisk lys. Det er på det rene at denne forutsetning ikke foreligger. - - -