Rt-1960-1302

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-11-05
Publisert:	Rt-1960-1302
Stikkord:	Deling av separasjonsbo
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 110 B/1960
Parter:	A (høyesterettsadvokat Anders Rekve) mot fru A (overrettssakfører Georg Selmer - til prøve).
Forfatter:	Heiberg, Roll Matthiesen, Bendiksby, Berger. Mindretall: Leivestad
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §54, Ektefelleloven (1927) §12, Straffeloven (1902) §210, Tvistemålsloven (1915) §180, §37, §41, §42, Ektefelleloven (1927)

Dommer Heiberg: I ekteskapssak, anlagt av fru A mot A, avsa Hafrsfjord herredsrett - sorenskriveren - 1. mars 1958 dom med domsslutning:

«1. Ektefellene A og fru A, som ble ekteviet ved Jæren sorenskriverembete 13. oktober 1945, gis i medhold av ekteskapslovens §42 annet ledd og §41 separasjon.

2. I medhold av ekteskapslovens §54 fjerde ledd bestemmes at delingen av felleseiet skal skje på den måte som nevnt i samme lovs §37.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Hustruen påanket dommen til Gulating lagmannsrett for så vidt angår avgjørelsen om delingen av fellesboet. Lagmannsretten avsa 31. juli 1959 dom med domsslutning:

«Delingen av felleseiet mellom A og fru A skal skje på den måte som er nevnt i ekteskapslovens §54 første ledd, jfr. lov om ektefellers formuesforhold §12 annet ledd.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

En av lagmannsrettens dommere kom til samme resultat som herredsretten.

Sakens gjenstand og partenes anførsler fremgår av de avsagte dommer.

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett, og fru A har tatt til gjenmæle. Begge parter gjør i det vesentlige gjeldende det samme som for herredsretten og lagmannsretten.

For Høyesterett foreligger et omfattende nytt bevismateriale, vesentlig om forholdene i ekteskapet. Ved bevisopptak for Hafrsfjord herredsrett og Stavanger byrett er partene og i alt 14 vitner avhørt. Alle vitnene er nye for Høyesterett.

A har nedlagt påstand:

«I. Delingen av A og fru A's fellesbo foretas i samsvar med ekteskapsloven av 31. mai 1918 §54 fjerde ledd, jfr. §37.

II. Fru A tilpliktes å betale saksomkostninger for alle retter til A.»

Fru A har nedlagt påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at fru A tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i alt vesentlig den begrunnelse rettens flertall har gitt.

Også jeg ser således det ekteskap mellom partene som ble inngått i 1945, som en naturlig fortsettelse av det samliv partene da allerede hadde hatt i 8-9 år. Jeg finner ikke grunnlag for å anta at ekteskapet ble inngått som følge av press fra hustruens eller hennes daværende sakførers side. Heller ikke finner jeg

Side:1303

grunnlag for å anta at fru A ved utroskap eller på annen måte hadde krenket sin mann slik at det kan tillegges noen betydning i denne sammenheng, før hun i 1954 eller 1955 innledet forbindelse med en annen. På den annen side finner jeg grunn til å fastslå at det ikke på noen måte er lykkes fru A å føre bevis for utroskap fra mannens side, til tross for at en rekke vitner har vært avhørt med dette formål for øyet.

Det er for Høyesterett på det rene at huset var ferdig før A's senere hustru kom dit i 1936 eller 1937. Men etter det som er opplyst, oversteg den gang verdien ikke vesentlig gjelden. Den senere verdistigning på eiendommen skyldes ikke noen av partenes innsats, men konjunkturutviklingen og forholdene på stedet.

At hustruen i stor utstrekning har brukt de midler hun har tjent ved eget arbeid, til sine egne formål, er fullt ut i samsvar med ektefellelovens regler om rådighetsretten ved felleseie og kan etter min mening ikke tillegges vekt i den ene eller den annen retning.

Jeg kan ikke se at de vanskeligheter som kan oppstå i forbindelse med en utløsning av hustruen, her mer enn ellers ved oppløsning av et ekteskapelig felleseie i seg selv kan gi grunnlag for å nekte hustruen utløsning. Jeg nevner at det som nytt dokument er fremlagt en kontrakt av 16. mars 1960 mellom A og hans sønn B om overtagelse av bedriften og om leie av fabrikklokalene for kr. 150 pr. måned mot en fast «uke- eller månedslønn» etter nærmere avtale. A har anført at kontrakten er avhengig av at han får medhold i den foreliggende rettssak, mens fru A hevder at B har forelagt henne kontrakten, og at hun ikke har hatt noe å innvende. Forholdet er ikke nærmere klarlagt, men jeg tillegger det ingen avgjørende betydning for saken.

Alle forhold tatt i betraktning kan jeg ikke finne at det foreligger slike særlige grunner som må kreves for å fravike lovens utgangspunkt som er at felleseiet skal deles likt.

På grunn av de særegne forhold i saken i forbindelse med de tvil den har frembudt, finner jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett, og at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse for de tidligere instanser bør stå ved makt.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmanns rettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Leivestad: Jeg er under tvil kommet til samme resultat som herredsretten og den dissenterende lagdommer, og kan i det vesentlige slutte meg til disses anførsler.

Etter de opplysninger som foreligger, synes forholdet mellom partene aldri å ha vært et normalt og fullverdig ekteskap. Da ekteskapet ble inngått, var A en mann på 58 år, 2 ganger skilt, med 5 voksne barn fra første ekteskap. Hustruen var 24 år yngre. Hun hadde vært husholderske hos ham i ca. 8 år, og de hadde hatt en

Side:1304

del seksuell omgang. Når det kom til ekteskap, synes det vesentlig å ha vært fordi hustruen var blitt gravid. Hun aborterte imidlertid en tid før ekteskapsinngåelsen. Hvorvidt muligheten for straffansvar etter straffelovens §210, som var blitt nevnt for A av hans sakfører, eller andre motiver har spillet en avgjørende rolle for ham, er uklart.

Partene har ikke fått barn sammen. De synes i større utstrekning enn vanlig å ha ført sitt eget liv i ekteskapet, til tross for at de har levet sammen. De har delt rom antagelig til 1953, og de har hatt felles husholdning til hustruen flyttet hjemmefra i 1956. Mannen har båret husholdningsutgiftene, og hustruen har i det vesentlige forestått husstellet. Men ellers synes de i stor utstrekning å ha hatt hver sin økonomi. Hustruen har tatt forskjellig slags arbeid utenfor hjemmet, hun har hatt egen bankbok og på egen hånd kjøpt seg platespiller, kjøleskap, bil m.v. - ting som hun også tok med seg da hun flyttet hjemmefra. På den annen side synes hustruen ikke å ha blandet seg inn i hans bruk av sine penger.

Utenom de 6 måneder da A sonte fengselsstraff på Ilebu, har hustruen lite arbeidet i mannens bedrift, hvor alle hans barn i større eller mindre utstrekning har vært beskjeftiget. Jeg ser dette som et utslag av at partene ikke har trukket godt sammen.

Begges omgang og forhold til det annet kjønn har vært preget av at det ikke har vært noen sterk følelsesmessig tilknytning mellom dem. De har tatt og tolerert større frihet enn forenelig med et normalt ekteskap. Hustruen har vært uforsiktig i omgang med alkohol, mens mannen ikke selv nøt det, men serverte det for andre, også unge damebekjentskaper.

Det er hustruen som har begått utroskap og brutt endelig ut av ekteskapet, etterat hun i 1955 hadde opptatt varig forhold til den mann hun senere har flyttet sammen med og har oppgitt at hun skal ekte.

Hustruen har tatt med seg ut av ekteskapet mer verdier enn hun brakte inn i det. Hun er ervervsdyktig, og har nå en fiskematforretning. Den mann hun bor sammen med, driver som malermester.

På den annen side er A nå 73 år gammel og ikke lenger arbeidsfør. Det er han som har brakt inn fellesboets vesentligste aktivum, den faste eiendom med fabrikk. Den var ervervet før ekteskapet, og før hustruen var kommet som husholderske. Hans 5 barn har alle arbeidet mer eller mindre i bedriften. Eiendommen som var billig i anskaffelse, har senere fått sterkt øket verdi på grunn av sin beliggenhet. A har nå overlatt driften til en sønn. Han er avhengig av et tilskudd fra fabrikken for å dekke sine leveomkostninger. Bedriften har aldri gitt noe stort overskudd. Det synes klart at det ville medføre alvorlige vansker for den, og gå sterkt utover A's økonomi om han skulle måtte løse ut sin hustru.

Etter omstendighetene finner jeg således at det er grunn til i medhold av ekteskapslovens §54 fjerde ledd å fravike den alminnelige

Side:1305

regel om like deling av fellesboet, og å bestemme at delingen skal skje i samsvar med ekteskapslovens §37. Det synes å svare best til hvordan ektefellene faktisk har innrettet seg, og å føre til minst urimelighet. Jeg stemmer for at herredsrettens dom stadfestes.

Jeg er enig i at saksomkostninger ikke tilkjennes.

Dommer Roll Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bendiksby og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver K. B. Helland):

- - -

Partene ble ekteviet ved Jæren sorenskriverembete 13. oktober 1945. Saksøkersken er født xx.xx.1911 i - - -, hennes pikenavn var D. Saksøkte er født xx.xx.1887 i - - -. Han er fabrikkeier. Det er ikke barn i ekteskapet. - - -

Det er utenom dette bare ett tvistepunkt partene imellom. Det gjelder det økonomiske oppgjør. Da partene ble gift i 1945, hadde saksøkeren 8 år vært husholderske hos saksøkte. Hun kom til ham uten noen eiendom, men av sin lønn, 100 kroner pr. måned, i de år hun var husholderske, sparte hun seg opp noe, og hadde etter det hun har forklart ca. 4 000 kroner da. Saksøkte innbrakte fast eiendom, innkjøpt av ham i 1936 for 2 600 kroner. På denne var i årene før krigen oppført bygning, og det var da krigen kom en pantegjeld på 12 000 kroner på eiendommen. Pantegjelden ble innfridd i 1943. Etter krigen er det opptatt lån i Bøndernes Bank i oktober 1948 stort 8 000 kroner på eiendommen. I øvrig er den beheftet med et par utpantninger for skatter og omsetningsavgift. Eiendommen ligger i det beste strøk av X og må ansees verdifull. I bygningen har saksøkte i en årrekke drevet en fabrikk for fremstilling av appelsinsaft og annen fruktsaft, og der er de nødvendige maskiner og utstyr til den slags fabrikasjon. Under ekteskapet har saksøkeren i de siste årene hatt arbeid utenfor hjemmet og tjent såpass at hun var i stand til å anskaffe seg en bil som hun kjøpte 1954 for omtrent 11 000 kroner, hvorav hun betalte omtrent halvparten kontant. Den er fullt utbetalt. Videre kjøpte hun i 1952 eller 1953 et kjøleskap for 1 200 kroner, hvorav 360 kroner ble betalt kontant og resten er betalt i avdrag. I 1953 kjøpte hun også en platespiller for 500 kroner kontant. Utenom dette har hun av sin inntekt utenfor hjemmet holdt seg med klær selv. I saksøkerens bedrift har hun arbeidet en del i årene fra 1945 til 1948 og de 5 måneder av 1949 da saksøkte satt inne til soning. I den tid var det saksøkeren og en datter av saksøkte fra tidligere ekteskap som i fellesskap holdt driften gående. Etter 1948 hadde saksøkeren en del kveldsarbeid noen ganger i uken i B-kafeen, og fra 1951 noen timer daglig arbeid som syerske ved en konfeksjonsfabrikk, hvor hun ble fast ansatt i 1953 og arbeidet der inntil fabrikken gikk konkurs i 1957. Det er opplyst at hun har vært en dyktig husmor. Hun kan ikke bebreides at hun tok arbeid utenfor hjemmet, idet saksøkte neppe ga henne nok til hennes personlige behov. Et normalt ekteskapelig liv har som nevnt ikke eksistert mellom ektefellene siden 1952, og på en måte kan det da sies at ekteskapet har bestått fra høsten 1945 til i 1952. Hvem der egentlig har skylden for at det ekteskapelige samliv ble avbrutt i 1952, er ikke helt klarlagt under saken.

Side:1306

I den tid saksøkeren var husholderske hos saksøkte, hadde det noen ganger vært på tale at de skulle gifte seg. Den endelige bestemmelse om at så skulle skje ble truffet etterat det var konstatert at saksøkeren skulle ha et barn i 1945. På den tid satt saksøkte i varetektsarrest. Imidlertid var han sluppet ut derfra før det kom så langt at de i oktober 1945 giftet seg, og før den tid hadde saksøkeren abortert. Det var således ikke noe barn i vente som nødvendiggjorde et ekteskap partene imellom. Saksøkte hadde vært gift 2 ganger før og ble begge ganger skilt. Ved den første skilsmisse hadde han ingen formue, men derimot da han ble skilt fra sin annen hustru i 1945. I intet av de tidligere ekteskap hadde han opprettet særeie, og det ble heller ikke gjort da han i 1945 giftet seg med saksøkeren. Hans hustru nr. 2 hadde reise fra ham og gjorde ikke krav på noen del av formuen. Men han hadde etter det han forklarer i retten utbetalt henne 5 000 kroner likevel. Fra saksøktes side er det hevdet at når det i 1945 ikke ble opprettet særeie mellom partene, hadde det sammenheng med den måte ekteskapet i det hele tatt kom i stand på.

Retten har funnet grunn til i medhold av ekteskapslovens §54 fjerde ledd å bestemme at fellesboets deling skal foregå på den måte som er nevnt i ekteskapslovens §37. Retten tar i denne forbindelse ikke noe standpunkt til skyldspørsmålet i saken, og etter rettspraksis er det heller ikke ansett som et avgjørende moment ved bedømmelsen av hvorvidt delingen skal foregå som nevnt i §37. Retten ville funnet det rimelig om det i 1945 var blitt opprettet særeie mellom ektefellene om de hadde forutsett hvordan det ville komme til å gå. Saksøkte er nå en mann i 70-års alderen og har 5 barn fra sine tidligere ekteskap, hvorav 1 sønn er beskjeftiget sammen med ham i bedriften. Etter en kontrakt opprettet i desember 1953, er det denne sønn sammen med en av saksøktes andre sønner som i fellesskap skal overta fabrikken med inventar, lokaler og maskiner når saksøkte trekker seg tilbake fra driften. Det er en vesentlig del av saksøktes formue som ligger i fabrikken, dens maskiner og utstyr. Det er ikke rimelig at han skal måtte dele en slik formue med sin hustru. Slik verdiene er i dag, særlig av fast eiendom, er det ikke rimelig at saksøkte ville greie å fortsette driften av fabrikken etter en utløsning av saksøkeren på grunnlag av de reelle verdier. Saksøkeren på sin side er forholdsvis ung og kan lett greie seg, mens en lik deling for saksøkte representerer en stor belastning. Det er på det rene mellom partene at ved en deling etter §37 vil saksøkeren beholde de verdier hun tok med seg da hun i 1956 flyttet fra hjemmet, nemlig bilen, kjøleskapet og det øvrige som er nevnt samt en del innbo og løsøre og sølvtøy. Man kan ikke si at saksøkeren som følge av ekteskapet er blitt dårligere stillet enn uten det, og hun greier å forsørge seg selv. Hun har opplyst at hun skal gifte seg med den mann som hun nå lever sammen med, og som er malermester. Det hun bringer med seg fra sitt ekteskap med saksøkte, vil hun føre med seg inn i sitt nye ekteskap. Også dette er et moment som det etter rettens mening ligger en viss vekt på. Man må regne med at hun vil bli i tilstrekkelig grad forsørget i sitt nye ekteskap. Den mann hun skal gifte seg med er meget yngre enn saksøkte. Da hun giftet seg med saksøkte, visste hun at han 2 ganger tidligere var blitt skilt. Noe særlig stabilt forhold kunne hun ikke regne med å gå inn i. Faktisk har det også under ekteskapet mellom partene vært så at han disponerte sin fabrikk og hun det hun selv anskaffet for penger hun tjente.

Side:1307

Det er fra saksøkerens prosessfullmektig pekt på at hun ved sin inntekt utenfor ekteskapet har spart saksøkte for utgifter til anskaffelse av klær til henne som han ellers ville ha hatt, og at hun på den måte har vært med på å opparbeide den formue han har i dag. Imidlertid har saksøkte hertil henvist til at hun har brukt pengene til anskaffelse av en urimelig stor garderobe til seg selv. Likevel er det sikkert riktig som saksøkeren fremstiller det, at saksøkte er blitt spart for utgifter til henne som han ellers måtte tatt på seg. Men retten har ikke funnet å kunne tillegge dette en avgjørende vekt ved bedømmelsen av delingsmåten. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Helge Refsum og Jonas Madsø og sorenskriver Wilhelm Fareth):

- - -

Lagmannsrettens flertall - lagdommer Madsø og sorenskriver Fareth - er kommet til et annet resultat enn herredsretten og bemerker:

Samlivet mellom ankemotparten og hans annen hustru opphørte i 1932, og de ble skilt i 1945. I 1936-37 ble den ankende hushjelp hos ham. Hun fikk først lønn kr. 50 pr. måned, og senere kr. 100. Denne lønn hadde hun til partene giftet seg med hverandre i 1945. Ganske snart etterat den ankende kom til ankemotparten, innledet de kjønnslig forbindelse med hverandre, og dette forhold besto helt til de giftet seg. Den ankende har forklart at hun hadde sitt eget værelse, men de levet sammen som ektefolk. Ankemotparten hevder at det at de hadde levet sammen 8-9 år før 1945 uten å gifte seg, viser at det var hans mening ikke å inngå ekteskap med den ankende. Men da han satt varetektsfengslet for landssvik i 1945, kom sakfører Rødne til ham med beskjed fra den ankende om at hun ventet et barn. Hun forlangte at de skulle gifte seg, og Rødne gjorde ham oppmerksom på at han ellers risikerte straffansvar etter straffelovens §210. Han gikk da med på ekteskap. Da hun senere aborterte, var allerede lysing uttatt og forberedelser til ekteskapet gjort. Rødne gjorde ham oppmerksom på at han kunne risikere erstatningsansvar hvis han da nektet å gå med på ekteskap. Hans formue var beslaglagt i anledning av landssviksaken, og da han derfor mente at han ikke kunne pådra seg risiko for noe erstatningsansvar, gikk han fremdeles med på ekteskap.

Den ankende hevder at ekteskapet ikke kom i stand som forklart av ankemotparten. Det er riktig at hun nevnte for Rødne, som var ankemotpartens sakfører i anledning av landssviksaken, at hun ventet et barn, og at Rødne fortalte dette til ankemotparten under en konferanse med ham, men hun gjorde ikke noe krav på ekteskap, og truet heller ikke med straffansvar. Hun har imidlertid hørt av andre som satt varetektsfengslet, at det i fengselet var snakket om at ved ekteskap og felleseie ville halvparten av formuen bli spart for inndragning i anledning av landssviksaken, og hun mener at denne oppfatning var en medvirkende årsak til at ankemotparten giftet seg med henne.

Det foreligger ikke opplysninger som viser hvem av partene som har rett i sin fremstilling. Lagmannsrettens flertall antar imidlertid at ekteskapet var en naturlig følge og en naturlig fortsettelse av det samliv partene allerede hadde hatt i 8-9 år.

Ankemotparten har opplyst at da han kom ut av fengselet i 1949, fikk han høre at den ankende hadde kjønnslig forbindelse med andre menn.

Side:1308

Hun kom også beruset fra sitt arbeid og fortsatte å ha forbindelse med andre menn etterat han kom fra fengselet. Dessuten uttalte hun flere ganger at han var for gammel og ikke noe tess som ektemann. Da hun begynte å være stadig borte fra hjemmet, hendte det at han hadde besøk av yngre kvinner for selskaps skyld. Men han hadde ikke noe kjønnslig samkvem med dem og var også for gammel til at de kunne interessere seg for ham på den måten.

Den ankende benekter at hun hadde noen forbindelse med andre menn før hun i 1955 ble glad i den mann hun fremdeles er sammen med. Derimot hadde ankemotparten allerede på den tiden kjønnslig forbindelse med andre kvinner, som han også hjalp noe økonomisk. Han sa til henne at han måtte ha noen yngre enn henne.

Lagmannsrettens flertall finner etter de foreliggende opplysninger ikke grunnlag for noen oppfatning om, at den ene av ektefellene mer enn den annen har krenket den annen før den ankende i 1955 innledet forbindelse med den mann hun nå holder sammen med.

Da dette skjedde, hadde det ikke vært noe ekteskapelig samliv mellom ektefellene i flere år, ankemotparten sier fra 1949, og den ankende sier fra 1952. Ankemotparten hadde fått opplyst av hustruens lege at hun hadde en underlivslidelse som gjorde at han ikke burde ha noe samleie med henne. Hun var på Rikshospitalet og fikk behandling for lidelsen, og det er uklart om det er underlivslidelsen eller andre ting som var årsaken til at det ekteskapelige samliv ble brutt. Det synes i ethvert fall ikke som det var det som var årsaken til at det ikke var noe samliv mellom dem i 1955.

Ut fra det som således foreligger opplyst om det ekteskapelige samliv mellom partene, finner lagmannsrettens flertall at det ikke foreligger forhold som stiller oppløsningen av felleseiet i noen annen stilling enn vanlig ved separasjon og skilsmisse. Det finnes således ikke i forholdet noe særlig grunnlag for å fravike den vanlige delingsmåte, nemlig likedeling av felleseiet.

Da den ankende kom til ankemotparten, hadde han bare tomten, Som det var utført noe grunnarbeid på. Tomten representerte da et par tusen kroner, og annen formue hadde han ikke. Han lånte penger til bygging av hus og inventar til fabrikken. I 1945 skyldte han bare vel kr. 4 000 på eiendommen.

Ankemotparten har benektet at den ankende utførte noe arbeid på fabrikken før eller etterat de giftet seg, utenom det hun utforte den tiden han satt fengslet for landssvik i 1949. Den ankende hevder at hun også ellers arbeidet i fabrikken både før og etterat de giftet seg, inntil hun i 1949 begynte å ta seg arbeid andre steder. Etter de foreliggende opplysninger antar lagmannsrettens flertall at hun ikke har utført meget arbeid ved fabrikken utenom det hun utførte i 1949.

Den ankende hevder ikke at det var noe økonomisk fellesskap før ekteskapet. Ankemotparten har forklart at den ankende var flink i sitt arbeid i huset helt inntil hun i 1948 begynte å ta seg arbeid ute. Etter den tid har han for en stor del måttet lage mat og vaske selv. Den ankende hevder at hun ivaretok sitt arbeid i huset selv om hun hadde arbeid ute.

Det ser ut til at den ankende skaffet bilen, kjøleskapet og platespilleren for midler hun selv tjente, uten at hun tok noe særlig hensyn til om mannen var enig i anskaffelsene eller ikke. Delvis har hun konferert med mannen

Side:1309

før hun gikk til anskaffelsene. Tingene har vært til felles nytte. Mannen brukte også bilen, også i forbindelse med arbeidet i fabrikken, og han hevder videre at han betalte reparasjonsomkostninger på den. Den ankende hevder at hun hadde noen hundre kroner da hun kom til ankemotparten, og hadde lagt seg opp ca. kr. 3 000 før hun giftet seg. Disse pengene ble brukt til anskaffelsen av bilen. Ankemotparten har trukket dette i tvil, idet han hevder at den ankende på tross av provokasjoner ikke har kunnet legitimere sine opplysninger.

Det vesentlige av ankemotpartens formue var opparbeidet i tiden fra han begynte det seksuelle samliv med den ankende, og etter de forhold som forelå da ekteskapet ble inngått i 1945, finner lagmannsrettens flertall at det ikke var noen spesiell grunn som gjør det rimelig at det ikke skulle være felleseie mellom partene da. I kontrakt av 7. desember 1953 uttales at hvis ankemotparten trakk seg tilbake fra ledelsen av fabrikken, skulle hans 2 sønner B og C overta den. Hvis ankemotparten sluttet på grunn av alder eller sykelighet skulle han ha en passende ukelønn, og når han falt bort skulle dette gå over på hustruen. Den ankende underskrev også kontrakten. Kontrakten synes ikke å tyde på at eiendommen og fabrikken er blitt betraktet som noe den ankende ikke hadde noe med å gjøre. Det at den ankende ikke har arbeidet meget i mannens bedrift, men har hatt arbeid andre steder, er ikke noe som er uvanlig hvor det er felleseie, og heller ikke er anvendelsesmåten av det hun og det mannen tjente i strid med det som er vanlig ved felleseie. Det kan bemerkes at den ankende har opplyst at hun av selvtjente midler kjøpte flere ting som utstyr til huset, hvilket benektes av ankemotparten. Det kan heller ikke finnes at det i ektefellenes økonomiske forhold er noe som gir særlig grunn til at ikke felleseiet skal deles likt. Lagmannsrettens flertall finner det tvilsomt om delingen nødvendigvis må medføre vesentlige vanskeligheter for den fortsatte drift av fabrikken. Slike vanskeligheter finnes i ethvert fall ikke å være noe grunnlag for å frata den ankende den rett hun har i fellesboet.

Ankemotpartens barn som ikke bodde hjemme i den tiden partene bodde sammen, har arbeidet i bedriften. Etter det som foreligger, går lagmannsrettens flertall ut fra at de har hatt tilstrekkelig lønn for sitt arbeid, slik at det heller ikke i forholdet med barnas arbeid ved bedriften kan finnes noe særlig grunnlag for annet enn lik deling av felleseiet.

Lagmannsrettens flertall er etter dette kommet til at den ankende må gis medhold i sin påstand om at delingen av felleseiet skal skje på den måte som er nevnt i ekteskapslovens §54 første ledd, jfr. lov om ektefellers formuesforhold §12 annet ledd.

På grunn av de motstridende og uklare opplysninger om faktum har lagmannsrettens flertall funnet saken særlig tvilsom, og finner i medhold av tvistemålslovens §180 første ledd i. f. ikke å burde tilkjenne saksomkostninger.

Lagdommer Helge Refsum er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre dens domsgrunner. Han finner at den bodeling som fru A krever, vil komme til å få meget alvorlige økonomiske skadevirkninger for fabrikken. Fabrikken er en utpreget familiebedrift der A's barn av tidligere ekteskap har arbeidet og fremdeles arbeider.

Han legger vekt på at også kontrakten av 7. desember 1953 synes å tale for det synspunkt at «A. Fabrikk for Næring og Nytelsesmidler. X» er en

Side:1310

«familiebedrift». Slike småindustrielle tiltak som det er mange av i Rogaland, drives gjerne av familien nesten på samme måte som et gårdsbruk.

Fru A har aldri vært knyttet til fabrikken hverken som funksjonær eller arbeider. Hun har tvert imot hatt lønnet arbeid i andre bedrifter, og har disponert sine selvtjente penger helt for egen regning. Hun har aldri ytet noe økonomisk tilskudd til fabrikken, hverken i form av kontanter eller arbeid av noen betydning.

Det er på det rene at fru A brøt ekteskapet og flyttet sammen med en gift mann på Y, og bor nå sammen med ham. Hun driver f. t. en mindre fiskematforretning i X, og hun må antas å være fullt arbeidsfør til å forsørge seg selv.

Da hun og A giftet seg 13. oktober 1945, satt han fengslet for landssvik og var meget deprimert. Hans forsvarer, overrettssakfører Lars Rødne fortalte ham at han hadde fått beskjed om at fru A var gravid, og at hun ville anmelde sin husbond for forbrytelse mot strl. §210, dersom han ikke giftet seg med henne.

A hadde egentlig ikke tenkt på å gifte seg med henne. Men den fortvilte stilling han var i som landssvikfange og den psykiske depresjon som han befant seg i, gjorde at han mente at det for alle tilfelles skyld var best å få den mulige straffesak ut av verden ved ekteskap.

De opplysninger som foreligger i saken synes etter lagdommer Refsums oppfatning å gå i den retning at det hele tiden har vært hensikten at fabrikken, som den familiebedrift den var, skulle holdes utenom ektefellenes økonomiske fellesskap. En annen ordning ville da også vært økonomisk uforsvarlig av hensyn til A's barn som skulle overta fabrikken.

Derfor er fru A i avtalen av 7. desember 1953, som hun har underskrevet, ikke gitt noen medeiendomsrett i fabrikken, men bare en slags enkeunderstøttelse. - - -