Rt-1960-1345

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-01-12
Publisert:	Rt-1960-1345
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 114 B/1960
Parter:	Hans Jørgen Rostock (høyesterettsadvokat Ivar Hole) mot Franz Rostock (høyesterettsadvokat Ludolf Næss).
Forfatter:	Endresen, Roll Matthiesen, Heiberg, Leivestad, Berger
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §21

Dommer Endresen: Brødrene Hans Jørgen og Franz Rostock er ansvarlige innehavere av firmaet H. J. Rostock i Drammen. Franz Rostock reiste i 1954 sak mot Hans Jørgen Rostock med krav om at firmaet skulle oppløses. Hans Jørgen Rostock gikk til motsøksmål og forlangte å få utløse Franz Rostock ved å betale dennes tilgodehavende ifølge bokført kapitalkonto pr. 31. desember 1954. Subsidiært påsto han at visse avgjørelser truffet av den oppnevnte tilsynsmann skulle kjennes uforbindende for partene. Drammen byrett som i medhold av domstollovens §21, 3. ledd var satt med 3 juridiske dommere, avsa 21. november 1955 dom med denne domsslutning:

«I. Hovedsøksmålet: Firmaet H. J. Rostock oppløses fra 1. mars 1956 ved like deling mellom Hans Jørgen Rostock og Franz Rostock. I mangel av enighet mellom partene gjennomføres delingen ved voldgift overensstemmende med interessentskapskontrakten av 30. mai 1931 §4.

II. Motsøksmålet: Franz Rostock frifinnes.

III. Begge søksmål: Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Hans Jørgen Rostock påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. I anken ble påstanden om utløsning av Franz Rostock ikke opprettholdt. Lagmannsretten avsa 10. april 1957 dom med denne domsslutning:

«Byrettens dom stadfestes for så vidt den er påanket dog således at tidspunktet for oppløsningen av firmaet settes til 1. juli 1957.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Hans Jørgen Rostock til Franz Christian Rostock 2 000 kroner innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Hans Jørgen Rostock har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han har for Høyesterett subsidiært erklært seg villig til å utløse Franz Rostock etter den reelle verdi av brorens halvdel i firmaet. Avgjørelsen i motsøksmålet vedrørende de 3 tilsynsmannsavgjørelser er ikke påanket. Den ankende part har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1. Prinsipalt: Hans Jørgen Rostock frifinnes.

Side:1346

Subsidiært: Hans Jørgen Rostock frifinnes mot å gi Franz Rostock adgang til å bli utløst for den ham (Franz Rostock) tilhørende halvpart i firma H. I. Rostock på grunnlag av denne halvparts reelle verdi, som blir å fastsette ved takst.

2. Hans Jørgen Rostock tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Franz Rostock har tatt til gjenmæle og har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«Firmaet H. I. Rostock erklæres oppløst fra 1. april 1961. Oppløsningen hvorved partene får anledning til å overta hver sin forretningsgård (Ø. Storgate 1 og Torvet 1 A) skjer ved like deling som i mangel av enighet mellom partene gjennomføres ved voldgift overensstemmende med interessentskapskontrakten av 30. mai 1931, §4.

Franz Rostock tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler vises til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner samt til mine bemerkninger i det følgende.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Drammen byrett og Oslo byrett til avhør av Hans Jørgen Rostock, Franz Rostock og 6 vitner. Høyesterett har som sakkyndige oppnevnt statsautorisert revisor Thomas Kjeldsberg som tidligere har avgitt uttalelse til bruk for lagmannsretten, og grosserer Christian Børs Pettersen. De sakkyndige har avgitt uttalelse i brev henholdsvis av 24. juni og 8. oktober 1959. For øvrig er for Høyesterett fremlagt en omfattende mengde nye dokumenter som jeg finner det unødvendig å spesifisere nærmere.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse retten har gitt for at Franz Rostock her må ha adgang til å kreve firmaet oppløst. Det foreligger imidlertid for Høyesterett enkelte nye anførsler som jeg skal behandle særskilt.

Jeg vil først nevne at det av den oppnevnte sakkyndige, revisor Thomas Kjeldsbergs uttalelse av 24. juni 1959 fremgår, at firmaet siden 1954 til utgangen av 1958 har gitt en formuesnedgang ved reduksjon av egenkapital og lagerreserver på tilsammen kr. 1 025 500. Regnskapet for året 1959 viser fortsatt betydelig formuesnedgang.

Til støtte for sin påstand om at firmaet ikke kan kreves oppløst, har den ankende part for Høyesterett påberopt seg et skriv av 7. januar 1959 fra partenes søster, fru Elna Syvertsen, hvori denne uttaler følgende: «Min erklæring av 17. april 1955 var et forsøk på å stå utenfor tvisten mellom mine brødre. Men da denne erklæring medvirket til at Franz R. fikk medhold i sin påstand om oppløsning med lik deling, føler jeg meg nå forpliktet til å benytte meg av min rett ifølge §3, punkt 7 i skifte av 1931 til å nekte samtykke i oppløsning av firmaet. Hvilket jeg herved gjør. Grunnen til mitt ændrede standpunkt er at jeg ikke er enig i dommen i byrett og lagmannsrett.» Jeg finner ikke at denne erklæring kan bringe saken i noen annen stilling enn tidligere. Når

Side:1347

forholdet først er at Franz Rostock - på grunn av motsetningsforholdet mellom partene med derav følgende forringelse av firmaets økonomiske stilling - overfor broren har rett til å kreve firmaet oppløst, kan ikke fru Syvertsen som stille interessent med et gjenstående lite innskudd som kan sies opp med 3 måneders varsel og for øvrig endog er sikret ved bankgaranti, motsette seg slik oppløsning. Bestemmelsen i interessentskapskontraktens §3, punkt 7 som gir henne adgang til å nekte samtykke ved frivillig oppløsning, kan etter min mening ikke anvendes i et tilfelle som dette.

I tilknytning til at Hans Jørgen Rostock subsidiært har erklært seg villig til å utløse Franz Rostock på grunnlag av den reelle verdi av dennes halvpart i firmaet, har den ankende part gjort gjeldende at en medinnehaver av et navngitt handelsselskap etter alminnelige selskapsrettslige regler ikke kan kreve oppløsning av selskapet, men bare utløsning, og det uansett om firmaet bare har 2 innehavere. Hans Jørgen Rostock har videre gjort gjeldende at om oppløsning skal finne sted, kan dette etter alminnelige selskapsrettslige regler bare skje i form av likvidasjon. Jeg går ikke nærmere inn på disse anførsler. Avgjørende i det foreliggende tilfelle er etter min mening nemlig at det er best i samsvar med interessentskapskontraktens bestemmelser - som tilsikter å bevare for familien de verdier som er opparbeidet gjennom firmaet - at fellesskapet i firmaet opphører ved deling. Det er på det rene at ingen av partene ønsker å tre ut av firmaet. Når en fortsettelse av firmaet etter samme linjer som hittil må bety en alvorlig fare for at dets gjenværende økonomiske ressurser kan gå tapt, ville det etter min mening være lite rimelig om den som således med rette finner en fortsettelse av firmaet etter de gamle retningslinjer uforsvarlig, skulle være henvist til som eneste utvei å avfinne seg med at den annen løste ham ut. Et slikt resultat - som ville gi preferanse til den som motsetter seg nødvendige endringer - synes lite egnet til å bevare de opparbeidede verdier på familiens hånd. Jeg kan derfor ikke gi den ankende part medhold i at Franz Rostock bare kan kreve utløsning, derimot ikke oppløsning av firmaet. Jeg finner det også best i samsvar med interessentskapskontraktens ånd og formål at oppløsningen skjer i form av deling. Når firmaet ikke kan fortsette uforandret, vil dets verdier nettopp best bevares på familiens hånd om oppløsningen ikke skjer ved likvidasjon, men ved deling mellom innehaverne. Den ankende part har under prosedyren for Høyesterett pekt på den mulighet at en likvidasjon kan skje ved salg av firmaet og dets verdier under ett, og at salget da også kan foregå til den høystbydende av brødrene. Med mindre partene blir enige om å utelukke andre bydere - noe som man ikke vet om de kan nå frem til -, må det imidlertid regnes med at firmaet ved en slik realisasjon også kan bli solgt ut av familien.

Jeg nevner for øvrig at lagmannsretten har ansett det prosessuelt på det rene at det forelå enighet mellom partene om at oppløsningen ikke skulle skje ved likvidasjon, men ved like deling

Side:1348

mellom brødrene, dersom retten kom til det resultat at vilkårene for oppløsning av firmaet forelå. Den ankende part har gjort gjeldende at det må bero på en misforståelse når lagmannsretten har ment at det forelå enighet om dette. Etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett, kan jeg ikke anse det godtgjort at lagmannsretten på dette punkt har gjort seg skyldig i noen misforståelse. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på dette, idet jeg som nevnt antar at det også uten enighet mellom partene er adgang til her å bestemme at oppløsningen skal skje ved deling.

For Høyesterett har partene vært enige om at delingen skal gjennomføres ved voldgift i samsvar med bestemmelsen i interessentskapskontraktens §4, dersom retten kommer til at oppløsning skal skje ved deling.

Jeg finner ikke at Høyesterett - som påstått av ankemotparten - bør treffe noen bestemmelse om at hver av partene skal ha anledning til å overta hver sin eiendom, idet delingen av firmaets aktiva bør høre under voldgiftsretten. Derimot antar jeg at Høyesterett i samsvar med ankemotpartens påstand må treffe bestemmelse om tidspunktet for oppløsningen. Jeg antar at dette bør settes til 1. april 1961.

Etter resultatet finner jeg at den ankende part bør pålegges å betale saksomkostninger også for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket, dog således at tidspunktet for oppløsningen av firmaet settes til 1. april 1961.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Hans Jørgen Rostock til Franz Rostock 12 000 - tolv tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Roll Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Leivestad og Berger: Likeså.

Av byrettens dom (byfogd K. Høvde, sorenskriverne Bj. Rognlien og Otto Rømcke):

Sakens parter er brødrene Hans Jørgen Rostock født xx.xx.1905 og Franz Christian Rostock født xx.xx.1906. De er kjøpmenn og har siden 1931 i fellesskap drevet firmaet H. J. Rostock, Drammen, som de overtok etter sin far, Jørgen Rostock som døde 29. oktober 1930. Firmaet ble grunnlagt i 1856 av partenes oldefar, Hans Jørgen Rostock, og har alltid vært på samme families hånd. Det er et ansvarlig handelsselskap som eies av partene, de har i fellesskap den daglige ledelse og tegner hver for seg firmaet. Det er manufaktur- og utstyrsforretning med 3 store avdelinger for detaljhandel, nemlig en herreavdeling, en dameavdeling og en utstyrsavdeling. Til herreavdelingen hører et skredderverksted og til utstyrsavdelingen et salmaker- og tapetserverksted. Hver avdeling har sin fast

Side:1349

ansatte avdelingssjef, og arbeidsdelingen mellom brødrene er den at Franz Rostock har inspeksjonen og den forretningsmessige ledelse av herre- og dameavdelingen, mens Hans Jørgen Rostock på samme måte står for utstyrsavdelingen samt dessuten kontoravdelingen, som for øvrig har egen kontorsjef. Firmaet beskjeftiger ca. 70 personer, hvorav 10 har vært ansatt i over 25 år.

Begge brødrene er merkantilt utdannet og har arbeidet i firmaet siden 1926 under farens ledelse til dennes død. Hans Jørgen Rostock med et års tids avbrytelse på grunn av utenlandsopphold til videreutdannelse. Faren døde plutselig uten at noen bestemmelse var truffet av ham hvordan det skulle forholdes med firmaets fortsatte ledelse og drift. Dette ble derfor ordnet i forbindelse med skiftet av Jørgen Rostock og gjenlevende hustru fru Jonny Rostocks fellesbo, ved en skifteavtale mellom moren og hennes 2 sønner, datteren fru Elna Syvertsen og dennes mann. Denne skifteavtale, som er inngått 30. mai 1931, inneholder samtidig en interessentskapskontrakt som danner grunnlaget for partenes overtagelse av og rettsstilling i firmaet H. J. Rostock.

Hovedinnholdet av avtalen er at fellesboet, bestående av de verdier som tilhører H. J. Rostock i henhold til status pr. 1. januar 1931, skiftes således at firmaet med aktiva og passiva fra 1. januar 1931 overtas av Hans Jørgen Rostock og Frans Rostock som eneste ansvarlige innehavere, med fru Jonny Rostock som stille interessent i firmaet med kr. 300 000 og et årlig vederlag samt prosenter av nettoutbyttet, og med fru Elna Syvertsen som stille interessent for kr. 100 000 og prosenter av utbyttet. Avtalens §3 og §4 inneholder de viktigste bestemmelser om interessentskapsforholdet mellom brødrene Hans Jørgen Rostock og Franz Rostock. Foruten bestemmelsene om at brødrene i fellesskap har den daglige ledelse av firmaet, at de begge skal anvende sin hele arbeidskraft i forretningen, at firmaets gevinst eller tap deles likt, at de har rett til hver å heve a konto et visst beløp pr år m.v., har avtalen følgende bestemmelser som her gjengis ordlydende:

«- - -

§3. 4. Hans Jørgen Rostock og Franz Rostock tegner hver for seg firmaet, men skal i størst mulig utstrekning konferere sammen, særlig angående disposisjoner av større betydning. Hvis her oppstår meningsforskjell, skal intet foretas før saken har vært forelagt den i §4 nevnte tilsynsmann, der avgjør saken.

7. Hans Jørgen Rostock og Franz Rostock har ikke rett til å oppløse eller selge firmaet uten samtykke av fru Jonny Rostock og fru Elna Syvertsen, sålenge disse har kapital stående i firmaet.

8. Hvis en av innehaverne vil uttre av firmaet, må han gi den annen innehaver 6 måneders varsel herom. Utløsningssummen blir vedkommendes bokførte kapitalkonto etter siste årsregnskap og kan kreves utbetalt i 10 årlige terminer forskuddsvis. Det til enhver tid gjenstående restbeløp forrentes med 5 prosent årlig og erlegges hvert halvår etterskuddsvis. Den uttredende har ikke rett til å begynne eller delta i konkurrerende forretning før 5 år etter uttredelsen.

9. Hvis en av innehaverne vesentlig misligholder sine forpliktelser etter denne kontrakt, har den annen innehaver rett til å utløse ham etter bestemmelsene i pkt. 8.

Side:1350

§4. Enhver tvist om forståelsen og håndhevelsen av denne kontrakt mellom fru Jonny Rostock, fru Elna Syvertsen, Hans Jørgen Rostock og Franz Rostock skal forelegges tilsynsmann herr kaptein Einar Barre til uttalelse og megling. Hvis herved ikke oppnåes enighet, blir tvisten å forelegge og avgjøre ved voldgift etter tvl. kap. 32, unntagen i de tilfelle hvor tilsynsmannen selv avgjør saken (§3 pkt. 4 og 6).

Hvis herr Barre frasier seg vervet som tilsynsmann eller avgår ved døden, blir ny tilsynsmann å oppnevnes av byfogden, hvis samtlige parter ikke kan bli enige om valget.»

Firmaet, som er det eldste i Drammen i sin bransje og visstnok også det største, har vokset og utviklet seg også i løpet av den tiden brødrene har drevet forretningen sammen. Firmaets gamle forretningsgård, Øvre Storgate 1 ble bygget i 1868, og i 1936 fikk firmaet ferdigbygget en ny moderne forretningsgård ved siden av den gamle hygning, Bragernes Torg 1 A, som hittil i det vesentlige har vært bortleiet til forretningslokaler og kontorer. Forretningens drift og ledelse har i alle år, helt frem til 1949, gått bra og uten at samarbeidet mellom brødrene tilsynelatende har budt på noen synderlig vanskelighet. Men fra sommeren 1949 og frem til i dag har det personlige forhold mellom brødrene utviklet seg på en ugunstig måte. De taler ikke med hinannen, slik at når den ene har noe å meddele den annen, skjer dette kun skriftlig. Dette har pågått iallfall fra og med året 1950, i det deres siste muntlige samtale fant sted i 1949, bortsett fra noen ord i telefonen i januar 1955. Forholdet var allerede i 1950 slik at den eldste av brødrene Hans Jørgen Rostock henvendte seg til høyesterettsadvokat Finn Arnesen, Oslo, som deretter i brev til Franz Rostock av 21. juli 1950 meddelte at broren «finner at samarbeidet er så dårlig at forholdet ikke lenger kan fortsette. Han har derfor besluttet å begjære oppløsning - likvidasjon av firmaet - hvilket jeg herved på hans vegne underretter Dem om. For å drøfte de spørsmål som naturlig melder seg i forbindelse med en oppløsning av firmaet, vil jeg være takknemlig for å få en konferanse og tør be Dem underrette meg når dette måtte passe Dem.» Franz Rostock henvendte seg da til høyesterettsadvokat Ludolf Næss, Oslo, som i brev til advokat Arnesen av 9. november 1950 anfører at Hans Jørgen Rostocks opptreden gjennom, flere år etter brorens oppfatning berettiger denne til å kreve at Hans Jørgen trer ut av firmaet. Videre anføres det at hvis sistnevnte ønsker brødrenes samarbeid brakt til opphør, må fremgangsmåten ifølge interessentskapskontraktens §3, pkt. 8 være den at han forlanger utløsning, men at han ikke har noen rett til å kreve firmaet likvidert.

Det kom deretter i gang forhandlinger om en minnelig ordning, gående ut på at brødrene skiller lag og fortsetter hver sin forretning, og slik at den ene overtar den ene av firmaets faste eiendommer og en eller flere av forretningens avdelinger, mens den andre overtar den andre eiendommen og resten av forretningen. Det ble i lengre tid forhandlet om dette, hver av partene ved sin advokat, og for å muliggjøre en slik løsning ble det enighet om å søke lediggjort de nødvendige lokaler i Bragernes Torg 1 A, som i det vesentlige var bortleiet. Man gikk derfor til oppsigelse av leieboerne, en rekke husleiesaker ble innledet og flere avgjort, og det ble derved og til dels også ved minnelige overenskomster oppnådd å få ledig en del lokaler og

Side:1351

utsikt til senere frigjøring av ytterligere rom til disposisjon for firmaet, slik at en praktisk brukbar deling av forretningen med nødvendige butikk- og kontorlokaler for begge parter var innen rekkevidde. Man var også i møter 26. og 29. november 1952 nær en endelig avtale om deling, men det oppnåddes ikke enighet om forretningsavdelingenes fordeling partene imellom. Siden desember 1952 har Hans Jørgen Rostock ikke hatt noen juridisk rådgiver, og noen egentlige forhandlinger har det senere heller ikke vært mellom partene, bortsett fra en resultatløs skriftveksling mellom ham og advokat Næss. Husleiesakene fortsatte i løpet av 1953 og 1954, men til slutt under motstand fra Hans Jørgen Rostock, fordi han var kommet til den oppfatning at de ikke lenger burde fortsette, hvilket han meddelte advokat Næss i brev av 26. mars 1954. Da fordelingsforhandlingene således til slutt var strandet, meddelte advokat Næss i brev til Hans Jørgen Rostock av 7. juli 1954 at Franz Rostock «finner det helt umulig å la tingene drive på den måten som de hittil har gjort. Han mener derfor at firmaet nå må oppløses med de lokaler man har til rådighet. Overensstemmende hermed vil jeg ved nærværende skrivelse på hans vegne stadfeste at han vil anse kompaniskapet og firmaet for oppløst pr. 31. desember 1954. Det vil selvfølgelig være i høy grad å anbefale at partene nå kommer sammen og søker å komme til enighet om hvorledes firmaoppløsningen skal finne sted. Skulle der imidlertid mot formodning ikke oppnåes noen enighet herom innen årets utgang, må firmaoppløsningen skje etter vanlige regler. Dette innebærer bl.a. salg av eiendommene ved offentlig auksjon.»

På dette brev svarer Hans Jørgen Rostock 29. juli 1954 i brev til advokat Næss, at «når min bror vil gå til oppløsning av firmaet og selge eiendommene ved offentlig auksjon, så ser jeg dette som et ønske fra ham om å komme ut av det hele. Jeg må da som den eldste gjøre krav gjeldende på å overta firmaet.» I brev av 31. juli 1954 minner advokat Næss Hans Jørgen Rostock om at det var denne som i 1950 forlangte likvidasjon, og at broren deretter gjennom 4 år har anstrengt seg for å finne en utvei til å oppløse firmaet på en lempelig måte. Men når dette viser seg umulig, må begge parter finne seg i en likvidasjon med de ulemper som dermed følger. Hans Jørgen Rostock kan ikke sees som den eldste å ha noe krav på å overta firmaet, anfører advokaten videre, heller ikke med den begrunnelse at broren ønsker «å komme ut av det hele». Dette ønske var det Hans Jørgen Rostock selv som fremsatte i 1950, og begge parter har senere vært enige om å komme fra hverandre. Advokaten fastholder derfor at firmaet blir å oppløse pr. 31. desember 1954 og at oppløsningen i mangel av enighet mellom partene må skje ved likvidasjon. «Det vil ikke komme på tale at Deres bror uttrer av firmaet og overlater det hele til Dem.» - - -

Retten skal bemerke:

Det er under saken fremkommet tilstrekkelig til å kunne konstatere at noe samarbeid partene imellom i virkeligheten ikke kan sies å eksistere. Det er vanskelig å si hva motsetningsforholdet fra først av egentlig bunner i, men det har vært nevnt 3 forhold som i særlig grad skal ha vært medvirkende årsaker.

Brødrene hadde i 1946 drøftet en av Hans Jørgen Rostock fremlagt ombygnings- og moderniseringsplan vedkommende Ø. Storgt. 1, som denne hadde arbeidet meget med, men som han måtte oppgi fordi broren mente det ble for dyrt på et tidspunkt da man hadde stort kapitalbehov for å få

Side:1352

opp varebeholdningen. I 1947 overtok Hans Jørgen Rostock foreldrenes tidligere eiendom Bakkehuset for kr. 75 000, noe som hos Franz Rostock skapte bitterhet fordi han mente broren hadde benyttet seg av en juridisk rett til på sine søskendes bekostning å få eiendommen til en betydelig for lav pris. Samme året eller i 1948 ble Hans Jørgen Rostock interessert og satte penger i et foretagende som skulle produsere gulvbelegg, og broren gikk - skjønt motvillig, fordi han hadde mindre tro på det - med på at firmaet investerte kapital i tiltaket, men det medførte tap og ble avviklet i 1950.

Motsetningsforholdet har gitt seg utslag på forskjellige vis i forbindelse med forretningens drift gjennom årene, uten at retten finner det nødvendig å komme nærmere inn på enkelthetene i forholdet partene imellom.

Uenigheten manifesterte seg første gang tydelig i Hans Jørgen Rostocks brev til broren av 9. juni 1949 (bilag 1 til dok. nr. 12), der han bl.a. forlanger at det treffes en eller annen praktisk ordning partene imellom angående firmaet, og at saken legges opp til tilsynsmannen forat denne kan fremkomme med et forslag. Tilsynsmannens meglingsforsøk førte ikke til noe resultat, og Franz Rostock ble av sin bror ved brev fra overrettssakfører Georg Krog av 5. november 1949 (dok. nr. 32) underrettet om at større saker i forretningen som nødvendigvis krever felles behandling, inntil videre blir å stille i bero, og videre anmodet om å henvende seg til Krog med spørsmål om økonomiske disposisjoner som han måtte ønske å ta opp med broren. I brevet vises ellers til en angivelig den 20. september samme år mellom partene stedfunnen samtale, som - bortsett fra noen få ord i telefonen under en tilspisset episode i januar 1955 - er den siste samtale brødrene har hatt med hverandre. Franz Rostock fant ikke å kunne gjøre noen henvendelse til overrettssakfører Krog, og lot brevet ubesvart. I et nytt brev fra Krog av 31. januar 1950 (bilag 2 til dok. nr. 12), hvor det vises til brevet av 9. juni 1949 og de resultatløse meglingsforsøk av tilsynsmannen, blir det meddelt Frans Rostock at det må finne sted «en radikal forandring», at Hans Jørgen Rostock har et forslag om at denne selv overtar firmaets forretningsmessige ledelse, men at broren fortsatt kan være økonomisk interessert, dog uten å ta del i den forretningsmessige ledelse. Det er Hans Jørgen Rostocks oppfatning at forretningens ledelse, slik forholdene har utviklet seg, bør være underlagt en mann, og Krog spør om Franz Rostock er villig til å drøfte denne linje og anfører at det i tilfelle vil bli utarbeidet et forslag til ny interessentskapskontrakt. Franz Rostock svarte heller ikke på dette brev. Først da han mottok brev fra advokat Arnesen av 21. juli 1950 (bilag 2 til dok. nr. 1) om oppløsning og likvidasjon, kom det i gang brevveksling mellom partenes juridiske rådgivere og delingsforhandlinger.

Skjønt partene på det tidspunkt ikke lenger var på talefot med hverandre, gir den foreliggende korrespondanse klart uttrykk for enighet om at samarbeidet mellom partene var så dårlig at begge ønsket å komme fra hverandre. På annen måte kan delingsforhandlingene vanskelig forståes.

Den løsning som kontrakten ga anvisning på, nemlig at tilsynsmannen, hvor det var meningsforskjell, skal ta avgjørelsen angående disposisjoner av større betydning, var enten ikke benyttet eller hadde ikke ført frem. I steden ble det brudd, idet Hans Jørgen Rostock forlangte oppløsning og

Side:1353

likvidasjon, noe broren i første omgang motsatte seg, men henviste den annen part til å kreve utløsning etter §3, pkt. 8.

Etter rettens oppfatning må begge parter være bundet av sin tidligere overfor hinannen i ord og handling tilkjennegivne vilje, at fellesskapet skal opphøre og firmaet oppløses og deles, om mulig ved minnelig ordning. Den omstendighet at delingsforhandlingene til slutt strandet, fordi partene ikke ble enige om hvordan delingen skal foregå, gir ikke den ene part adgang til ensidig å trekke seg tilbake og kreve fellesskapet fortsatt. Det var enighet om oppsigelse av leieboerne i Torget 1 A for å skaffe plass for begge ved forretningens deling, og det er ikke påvist at Hans Jørgen Rostock tidligere enn 23. oktober 1953 har tilkjennegitt at han ikke lenger ønsket at husleiesakene skulle fortsette, se hans brev av 26. mars 1954 (bilag 23 til dok. nr. 1). Det må være klart at han derved stiller motparten overfor en situasjon denne ikke behøver å finne seg i. Franz Rostock må kunne kreve delingen gjennomført, selv om det ikke kan skje i minnelighet. Dette har han også tilkjennegitt og fastholdt ved brever av 7. juli og 31. juli 1954 (bilag 29 og 31 til dok. 1).

Hans Jørgen Rostock kan ikke fritas for å være med på oppløsning og deling fordi om advokat Arnesens brev av 21. juli 1950 ikke ble akseptert. Brevet var egentlig ikke noe tilbud, men fremsettelsen av et krav. Men det ledet faktisk til forhandlinger og forståelse om å dele firmaet. Dette har Hans Jørgen Rostock selv vært klar over og bekreftet så sent som i brev av 18. april 1953 (bilag 17 til dok. nr. 1), der han sier at partene «står like foran en deling av forretningen». Først senere i løpet av 1953 eller i 1954 har han gitt uttrykk for noe annet vedrørende husleiesakene, mens motparten hele tiden har fastholdt og forsøkt å få delingsforhandlingene brakt frem til et endelig resultat. Men på denne tid hadde forhandlingene vært drevet så lenge og med slike praktiske tiltak til resultat, at Frans Rostock må antas å ha fått rett til å se delingen fullført. Saksøkte burde ha trukket seg tilbake fra forhandlingene på et langt tidligere tidspunkt, hvis han skulle kunne ansees ubundet av det som er gjort.

Retten legger således til grunn at partene har bundet seg til å oppløse og dele firmaet. Dette kan de gjøre etter kontraktens §3, pkt. 7, når de stille interessenter samtykker. Fru Rostock døde i 1943 og fru Syvertsen har avgitt en skriftlig erklæring av 17. april 1955 (bilag 1 til dok. 26). Det anføres der at hun ikke ønsker å blande seg inn i og ta parti i striden mellom brødrene, som hun begge setter stor pris på. Hun har ikke fulgt med i forretningens drift og mener seg således ikke kompetent til å ta et begrunnet standpunkt for eller imot oppløsning. Videre anføres: «Jeg håper at domstolene kan se bort fra kontraktens §3, pkt. 7 - så meget mer som min andel av kapitalen nå er en brøkdel av hva den var da kontrakten ble opprettet.»

Saksøkte hevder at brevet ikke inneholder noe samtykke etter §3, pkt. 7, og at partene derfor ikke kan oppløse firmaet.

Selv om erklæringen ikke direkte sier at fru Syvertsen samtykker i oppløsning, mener retten at den må være tilstrekkelig til at partene står fritt. Brevet må etter sin ordlyd forståes slik, at fru Syvertsens interesser ikke skal være til hinder for oppløsning hvis partene eller retten måtte bestemme det. Partene synes for øvrig ikke tidligere, da de gikk i gang med

Side:1354

delingsforhandlingene, å ha lagt noen vekt på søsterens samtykke, antagelig fordi begge har regnet med at de ville få det.

Da retten således er kommet til at partene gjensidig har forpliktet seg til å oppløse og dele firmaet, blir det for så vidt unødvendig å ta stilling til om det sterke motsetningsforhold mellom partene i seg selv kunne gi rett til oppløsning. Retten bemerker imidlertid at den finner at Franz Rostock også har krav på å få interessentskapsforholdet oppløst på grunn av det dårlige samarbeid mellom partene. Selv om samarbeidet hittil muligens har vært av mindre betydning fordi firmaet har en dyktig kontorsjef, og forholdet mellom brødrene ikke har gitt seg påviselige økonomiske uheldige utslag for firmaet, vil motsetningsforholdet i det lange løp kunne bli til skade. Firmaet er en levende organisme hvis levedyktighet og fremgang er avhengig av et godt og tillitsfullt samarbeid, særlig innen ledelsen. Ordningen med en tilsynsmann som tar avgjørelsen når det er meningsforskjell har vist seg ikke å strekke til. I lengden kan det heller ikke gå når forholdet er slik, at tilsynsmannen må tilkalles i alle spørsmål av noen betydning.

Retten legger også vekt på den rent personlige side av saken. Når motsetningsforholdet er så sterkt at firmaets 2 ansvarlige, likestilte innehavere ikke taler sammen på over 5 år, må en vesentlig forutsetning for kompaniskapet være falt bort. Hensynet til og ønsket om firmaets beståen og udelelighet ved kontraktens opprettelse må her vike. Det kan ikke forlanges at noen av partene under slike omstendigheter skal være bundet til fortsatt kompaniskap, hvis han ikke vil kreve utløsning etter kontraktens §3, pkt. 8, eller kan forlange den annen part utløst på grunn av misligholdelse etter pkt. 9. Det må etter rettens mening i den foreliggende sak også tillegges betydning, at en praktisk og rimelig løsning for begge parter ikke byr på uoverstigelige hindringer. Firmaet har 2 forretningsgårder som vil kunne gi plass for en forretning til hver av partene med de samme bransjer som firmaet hittil har drevet. Under forutsetning av deling har Franz Rostock også sagt seg villig til å la Hans Jørgen Rostock beholde det gamle firmanavn.

Av det resultat retten er kommet til i hovedsøksmålet følger at Frans Rostock ikke ansees forpliktet til å tre ut mot utløsning etter kontraktens §3, pkt. 8. Hans brev av 7. juli 1954 kan ikke tolkes som uttrykk for noe ønske herom, det motsatte er uttrykkelig understreket i brevet av 31. juli 1954. Franz Rostock blir derfor å frifinne for Hans Jørgen Rostocks prinsipale påstand i motsøksmålet.

Retten har vært i tvil om hvorvidt oppløsningskravet må føre til selskapets likvidasjon, men er kommet til at dette ikke nødvendigvis må skje i det foreliggende tilfelle. Likvidasjon er også imot begge parters ønske og interesser. Det er naturlig å se firmaets oppløsning i sammenheng med delingsforhandlingene og voldgiftsklausulen i kontraktens §4, som bør følges så langt det er rimelig. Det må da være rettelig adgang til å fastslå at firmaet skal oppløses ved deling, og at delingen i mangel av enighet mellom partene skal skje ved voldgift. At partene har latt saken innbringe for retten i stedet for å benytte seg av adgangen til voldgift om kontraktens «forståelse og håndhevelse», kan ikke være til hinder for at retten bestemmer at oppløsningen skal skje ved voldgift. Det må også kunne sies at bestemmelse om hvordan firmaet skal oppløses etter kontraktens §3, pkt. 7,

Side:1355

er et ledd i kontraktens håndhevelse og derfor må kunne avgjøres på den måte som er fastsatt i §4.

Også rent prosessuelt mener retten herved å ha holdt seg innen rammen av saksøkerens påstand og prosedyre, idet han så vel under hovedforhandlingen som tidligere klart har gitt uttrykk for at han ønsker en deling av firmaet fremfor likvidasjon, dette så meget mer som en dom for deling gjennom voldgift må ansees som mindre vidtgående enn søkerens påstand om oppløsning ved likvidasjon.

Saksøkeren har satt tidspunktet for oppløsningen til 1. mars 1956, etterat han først i sine skriv av 7. juli og 31. juli 1954 og i stevningen hadde angitt det til 31. desember 1954. Da oppløsningen ikke kan kreves gjennomført før dommen blir rettskraftig og en utskytelse av tidspunktet ikke kan hindre like deling, og - i motsetning til ved utløsning etter §3, pkt. 8 - således neppe får praktisk betydning for oppgjøret, kan det ikke være noe i veien for å sette tidspunktet til 1. mars 1956. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Gunder Egge, kst. lagdommer Halvor Husaas og tilkalt dommer, lagdommer P. J. Gløersen):

- - -

Lagmannsretten er enig med byretten i at vilkårene for oppløsning av firmaet foreligger, men er kommet frem til dette resultat på et noe annet grunnlag enn byretten.

Lagmannsretten kan - i motsetning til byretten - ikke se at partene har bundet seg overfor hinannen til å oppløse firmaet. Etterat høyesterettsadvokat Finn Arnesen på vegne av Hans Jørgen Rostock i brev av 21. juli 1950 hadde satt frem krav om «oppløsning - likvidasjon» av firmaet, ble det innledet forhandlinger om deling i minnelighet. Med tanke på en slik deling ble det gått til aksjon mot leieboerne for å få frigjort lokaler som ville bli nødvendige om delingsforhandlingene skulle føre frem. At Hans Jørgen til å begynne med og i atskillig tid utover må ansees å ha vært enig i denne aksjon, kan ikke medføre at han derved overfor sin bror er blitt bundet til en deling. Han kan heller ikke på annen måte i ord eller handling sees å ha bundet seg på en slik måte. Derimot antar lagmannsretten - i likhet med byretten - at det motsetningsforhold og det dårlige samarbeid - eller rettere sagt mangel på samarbeid - som i lang tid har vært til stede mellom partene, må gi grunnlag for et krav om oppløsning av firmaet. For så vidt kan lagmannsretten i det vesentlige slutte seg til det byretten anfører i sine domsgrunner. Forholdet mellom brødrene er ikke blitt bedre siden saken var oppe i byretten, det synes tvert imot å være blitt ytterligere tilspisset. Partene snakker fremdeles overhodet ikke med hverandre. De sender hverandre lapper av og til når særlige sporsmål dukker opp i forretningen, men den kontakt de på denne måte har seg imellom synes å være ubetydelig. Hva dette motsetningsforhold bunner i, finnes det unødvendig å gå nærmere inn på. Det er heller ikke prosedert på hvem som har den større eller mindre skyld.

Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å konstatere at forholdet mellom brødrene er slik, at det ikke med rimelighet kan kreves at de fortsatt skal drive forretningen sammen. En vesentlig forutsetning for interessentskapskontrakten av 30. mai 1931 må etter rettens mening sies

Side:1356

å være falt bort, og det må gi hver av partene rett til å kreve oppløsning av firmaet.

Lagmannsretten er ikke enig med den ankende part i at nevnte kontrakt overhodet ikke gir anledning til oppløsning med mindre partene er enige. Den situasjon som er oppstått er en helt annen enn den man regnet med på kontrakttiden, og kontrakten inneholder ingen bestemmelse for et slikt tilfelle, bortsett fra at voldgiftsbestemmelsen i §4 vel må antas å omfatte en tvist som den foreliggende. Partene er imidlertid enige om ikke å nytte voldgiftsbestemmelsen og ønsker spørsmålet prøvet for retten. Når kontrakten således ikke gir noen løsning på den tvist som er oppstått, må det Søkes hjelp i alminnelige selskapsrettslige regler. Det synes da ikke tvilsomt at resultatet må bli oppløsning av firmaet. I denne forbindelse kan vises til Platous Selskapsrett I, annen utg. side 131 flg.

Det synes å være helt uholdbart at forholdet fortsetter som nå. Etter de opplysninger som er kommet frem under ankeforhandlingen, går firmaet tilbake i omsetning og fortjeneste, og dette synes bl.a. å skyldes det manglende samarbeid mellom firmaets innehavere. I den foran nevnte beretning fra revisor Kjeldsberg står således bl.a.:

«Etter den korreksjon som jeg har foretatt av regnskapene kan det påvises en markert tilbakegang siden 1954. Denne tilbakegang har gitt seg uttrykk i en nedgang i salgsinntekten, en reduksjon av den bokførte egenkapital og i en betydelig oppløsning av skjulte reserver.

Selvom firmaet fremdeles har meget betydelige reserver i varebeholdningen, idet de pr. 1. januar 1957 utgjør 75,3 prosent av den bokførte verdi, må utviklingen karakteriseres som betenkelig.»

Med hensyn til den personlige side av saken synes forholdet enn mer uholdbart. Det vises i så henseende til det som anføres foran og til det som fremgår av byrettens domsgrunner.

Slik saken ligger an finnes det i virkeligheten ingen annen måte for partene å komme fra hverandre på enn ved oppløsning av firmaet. Selskapskontraktens bestemmelser om utløsning er uten betydning i så henseende, bl.a. fordi en utløsning etter de bokførte verdier slik kontrakten gir anvisning på, praktisk talt vil sette den uttredende på bar bakke, mens den annen beholder firmaet med dets betydelige verdier i såkalte skjulte reserver.

Med hensyn til spørsmålet om fru Elna Syvertsen kan ansees å ha gitt samtykke til oppløsning av firmaet, er lagmannsretten enig med byretten og finner det tilstrekkelig å vise til den begrunnelse som for så vidt gis i byrettens domsgrunner.

Under forutsetning av at retten kommer til det resultat at vilkårene for oppløsning av firmaet foreligger, er partene enige om at oppløsningen ikke skal skje ved likvidasjon men ved like deling mellom brødrene, og at denne deling i mangel av enighet - slik som bestemt av byretten - gjennomføres ved voldgift i samsvar med bestemmelsene i interessentskapskontrakten av 30. mai 1931 §4. - - -

Side:1357