Rt-1960-1370
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1960-11-19 |
| Publisert: | Rt-1960-1370 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 167/1960 |
| Parter: | Generaladvokat Ivar Follestad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Meyer). |
| Forfatter: | Gaarder, Nygaard, Schei, Rode, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Militære Straffelov (1902) §34, §35, Straffeloven (1902) §52, §53, §1 |
Dommer Gaarder: Ved Trondenes herredsretts dom av 29. februar 1960 ble A, født xx.xx.1939, dømt etter den militære straffelovs §35 første ledd, jfr. §34 annet ledd til fengsel i 90 dager. I saksomkostninger ble han tilpliktet å betale 100 kroner.
Om sakens sammenheng viser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Domfelte har erklært anke over lovanvendelsen, saksbehandlingen (domsgrunnene) og straffutmålingen.
Anken over lovanvendelsen er grunnet på at forholdet etter domfeltes mening rettelig burde vært henført under den militære straffelovs §34. Anken over domsgrunnene går ut på at retten har unnlatt å nevne og drøfte visse faktiske forhold som bør tillegges vekt når domfeltes handlemåte skal vurderes. Spesielt har han i denne forbindelse fremhevet at han ble innkalt 3 uker etterat de øvrige mannskaper var møtt frem, og at han da ble foreholdt at han skulle ta igjen de 3 ukers rekruttskole som var forløpet. Videre anfører han at han på grunn av sin dårlige helse ikke kjente seg i stand til å utføre denne hårde rekruttskoletjeneste.
Jeg finner anken over lovanvendelsen og saksbehandlingen grunnløs. Etter den beskrivelse som er gitt i herredsrettens dom mener jeg, at forholdet riktig er henført under den militære straffelovs §35 første ledd. Jeg nevner i den forbindelse at det til fellelse etter denne straffebestemmelse er tilstrekkelig at tiltalte på det tidspunkt da de militære tjenesteplikter skulle ha vært utført, hadde den hensikt helt å ville unndra seg disse plikter.
Side:1371
Domsgrunnene er etter min mening ikke mangelfulle i noen henseende som har betydning for avgjørelsen av skyldspørsmålet.
Når det gjelder anken over straffutmålingen, er jeg kommet til at den må tas til følge, slik at dommen gjøres betinget. Det foreligger for Høyesterett fyldigere opplysninger om domfeltes personlige forhold enn det gjorde for herredsretten. Således er det foretatt personundersøkelse ved Harstad og omegn vernelag. Uttalelsen fra vernelaget slutter med denne bemerkning fra lagets formann: «Under henvisning til ovenstående og i betraktning av guttens nervøse og vanskelige sinn, som dels synes være en arv fra hans far, at han har mistet sin stilling i banken på grunn av saken, er tidligere ustraffet og har sagt seg villig til å avtjene sin verneplikt (dersom det ikke skader), vil en tillate seg å anbefale at dommen vedr. A i ethvert fall gjøres betinget.»
Det fremgår av det som er opplyst i vernelagets rapport og av andre uttalelser som foreligger, at domfelte har psykiske særegenheter som lett skaper vansker for ham. Han har gjennomgått en sykdom (kusma) som han bærer varig mén av, av en art som må ha virket psykisk trykkende. Han har hatt en overdreven engstelse for at hans helbred og krefter ikke ville strekke til for militærtjenesten. Med denne forhåndsinnstilling måtte det få en særskilt betydning for domfelte at han ble innkalt for sent til tjenesten, og derfor kom til stede først 3 uker etterat de andre ved samme avdeling hadde begynt, og derved hadde fått en øvelse og praksis som domfelte ble forutsatt å skulle ta igjen. Jeg nevner også at han - slik det er opplyst av vernelaget - er blitt oppsagt fra sin stilling som bankassistent på grunn av det forhold som saken dreier seg om. Domfelte har dessuten nå erklært seg villig til å utføre militærtjeneste. I et brev til sin forsvarer for Høyesterett av 12. september 1960 uttaler han således bl.a.: «Som svar på Deres brev av 9. d. m., kan jeg meddele Dem at jeg uten forbehold i fremtiden er villig til å gjøre militærtjeneste. Ifølge legens uttalelser er jeg jo skikket til sådan tjeneste.»
Jeg stemmer for denne
dom:
I herredsrettens dom gjøres den endring at straffens fullbyrdelse utstår overensstemmende med bestemmelsen i straffelovens §52 flg., jfr. den militære straffelovs §1, med en prøvetid av 2 - to - år.
Dommer Nygaard: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Schei, Rode og Holmboe: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Alf Haaland med domsmenn Sevald Eilertsen og Ignor Hansen):
Statsadvokaten i Troms og Finnmark har 18. desember 1959 utferdiget sådan tiltalebeslutning:
A. født xx.xx.1939, bopel X, verger: B og fru B, settes herved under tiltale ved Trondenes herredsrett til fellelse etter
Side:1372
militære straffelov §35 første ledd, jfr. §34 annet ledd, for som krigsmann, i hensikt aldeles å unndra seg sin militære tjenesteplikt, rettsstridig å ha forlatt eller blitt borte fra det sted hvor det pålå ham som militær plikt å være til stede, eller, etter å være fremmøtt eller fremstillet til militær tjeneste, rettsstridig å ha nektet aldeles å utføre sin tjenesteplikt, derved at han, i hensikt aldeles å unndra seg sin militære tjenesteplikt 31. januar 1959, rettsstridig forlot sitt tjenestested ved Infanteriets øvingsavdeling på Steinkjersannan, og etter 7. februar 1959 å være inntransportert til tjenestestedet, rettsstridig nektet aldeles å utføre sin tjenesteplikt.
Tiltalte, hvis navn, fødselsdag og bopel er som anført i tiltalebeslutningen, er bankassistent, ugift, uten forsørgelsesbyrde, uten formue, oppgir sin årsinntekt til ca. kr. 7 000, han er tidligere ikke tiltalt eller mulktert.
Han erkjente seg ikke straffskyldig etter tiltalen.
Retten finner enstemmig følgende bevist:
Etter tiltaltes forklaringer hadde han i 1955 kusma, og anfører at han da fikk et snev av hjernehinnebetennelse.
Han har imidlertid fra sommeren 1956 vært ansatt som bankassistent i X, og han har vært arbeidsdyktig og hatt den vanlige tjeneste der som bankassistent og ikke vært mer borte enn de andre i banken.
Etter dette og etter uttalelse fra den sakkyndige lege i saken, finner retten at noen hjernehinnebetennelse kan ikke ha gjort seg gjeldende i 1959, da de begivenheter foreligger som denne sak har reist seg av.
Tiltalte har også forevist attest fra overlege Gilsaa angående denne lidelse for militære leger, uten at de har funnet noe som tyder på at noen hjernehinnebetennelse har plaget ham i 1959.
Ved legekjennelse visstnok i 1958 ble han kjent som arbeidsdyktig A. Han ble telegrafisk innkalt til å møte i Steinkjer som arbeidsdyktig den 31. januar 1959, og han møtte etter innkallingen.
Da han kom inn ble han undersøkt av militærlege, fikk utlevert uniform m.v. og anvist et barakkerom.
Tiltalte ble deretter henvist til å delta i et kurs av en befalingsmann. Retten finner det godtgjort at dette kurs gikk ut på at han skulle lære militær opptreden, hilsningsplikt, gjennomgå det gevær han hadde fått utlevert, slik som det er vanlig for arbeidsdyktige A's vedkommende.
Det ble imidlertid ikke til at han fant kursdeltagerne. Han forsøkte å få fatt i legen i leiren, men legen var ikke til stede.
Tiltalte kledde da uten videre uniformen av seg, tok på seg sine sivile klær og gikk ut i byen uten å melde av til noen av sine foresatte. Han gikk på jernbanestasjonen, ventet der til toget gikk og kjørte til Mosjøen. Derfra startet han om morgenen, overnattet på veien og gikk praktisk talt til Y, idet han dog fikk kjøre et kort stykke før Y. Fra Y til Mo i Rana fikk han medfølge en bil, og der tok han inn hos en slektning på Z. Han ga fremdeles ingen beskjed og ble der til han ble hentet av lensmannen, visstnok den 6. februar 1959.
Hans militære avdeling hadde da telegrafisk anmodet lensmannen om å pålegge tiltalte å møte på Steinkjer. Lensmannen fremmet dette pålegg, men tiltalte ville ikke reise godvillig og måtte inntransporteres til Steinkjer med 2 mann.
Da han kom til Steinkjer ble det tatt opp forklaring av ham. Tiltalte nektet å gjøre tjeneste som arbeidsdyktig A, og han ble derfor sendt hjem.
Side:1373
Retten finner enstemmig godtgjort at tiltalte har handlet slik i den hensikt helt og aldeles å unndra seg sin militære tjenesteplikt. Han fikk ordre til å delta i forannevnte kurs, men han la uniformen av seg og stakk uten videre av. Han nektet også å møte på Steinkjer på ny etter pålegg av lensmannen, og da han kom tilbake nektet han å gjøre tjeneste. Da disse handlinger fant sted og hans forbrytelse derved ble fullbyrdet, finnes det bevist at det var hans hensikt aldeles å unndra seg sin militære tjeneste. Han påberoper seg at han ikke var helsesterk nok til å gjøre militærtjeneste som arbeidsdyktig A, men retten finner det godtgjort ved legeundersøkelser og ved den undersøkelse tiltalte hadde på X sykehus i september 1959, at så ikke er tilfelle. Sykehusets attest er forelagt militære leger, som har opprettholdt den tidligere legekjennelse.
Det var rettsstridig av tiltalte uten videre å forlate Steinkjer, hvor det pålå ham som militær plikt å være til stede. Han nektet også å utføre sin tjenesteplikt på rettsstridig måte etterat han var fremmøtt, og alt dette, både sin rettsstridige handlemåte, at han forlot stedet hvor det pålå ham å være til stede og likeså at han nektet å utføre sin tjenesteplikt, var han seg bevisst.
Han har handlet slik mens han var krigsmann, idet han var innkalt og var i uniform, og også dette forsto han.
Retten finner derfor enstemmig godtgjort at tiltalte så vel objektivt som subjektivt har overtrådt den militære straffelovs §35 første ledd, jfr. §34 annet ledd, og at han må dømmes for denne overtredelse.
Rettens flertall - formannen og domsmann Eilertsen - finner å måtte idømme tiltalte lovens minimumsstraff, 90 dagers fengsel. De mener at det ikke foreligger den slags formildende omstendigheter at de kan stemme for betinget dom. Av hensyn til den alminnelige lovlydighet er det nødvendig at straffen sones i et tilfelle som dette.
Tiltalte har først uten videre forlatt sitt tjenestested, deretter blitt hentet, men nektet å reise godvillig tilbake, og da han kom tilbake har han på ny nektet aldeles å utføre militærtjeneste.
Flertallet mener derfor at straffen må sones.
Mindretallet - domsmann Hansen - stemmer for en straff av fengsel i 120 dager. Videre stemmer han for at soningen av straffen utstår etter reglene i straffelovens §52 og §53.
Mindretallet begrunner dette med at tiltalte er ung, at han synes å være noe nervøs slik at soningen av straffen kan virke hårdt for ham. Han vil da også bli tatt ut av det arbeid som han har hatt i den senere tid i en bank. Mindretallet stemmer for at straffens fullbyrdelse utsettes som foran nevnt. - - -