Rt-1960-260

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-02-12
Publisert:	Rt-1960-260
Stikkord:	Erstatning ved ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 31/1960
Parter:	Volda kommunale Elektrisitetsverk (overrettssakfører Einar Raae - til prøve) mot Sverre Rotevatn m.fl. høyesterettsadvokat Kjell Haavind).
Forfatter:	Thrap, Leivestad, Roll Matthiesen, Bahr, Berger
Lovhenvisninger:	Ektefelleloven (1927) §16, Ekspropriasjonsloven (1894), Skjønnsprosessloven (1917) §4, §5, Avtaleloven (1918) §33, §14

Dommer Thrap: I årene 1951-53 lot Volda kommunale Elektrisitetsverk bygge kraftledninger over forskjellige eiendommer i Volda. Linjene ble bygget i henhold til konsesjon, men uten at ekspropriasjonstillatelse forelå og uten at det var avgitt fullstendige erklæringer om fri stolpegrunn fra samtlige grunneiere. Verket ble imidlertid enig med grunneierne om at erstatningsplikten og dens omfang skulle fastsettes ved skjønn etter skjønnslovens §4 og §5, og fremsatte begjæring herom i 1955. Underskjønnet ble avhjemlet ved Søre Sunnmøre herredsrett den 29. august 1956. Verket og flere av grunneierne forlangte overskjønn, som ble avhjemlet 3. oktober 1957.

Dette overskjønn har verket påanket til Høyesterett for så vidt angår 2 av de avgjørelser som ble truffet av skjønnet. For det første gjelder anken avgjørelsen om at verket - i tillegg til de fastsatte erstatninger - skulle betale 4 prosent årlig rente av erstatningsbeløpene fra den tid da linjene ble bygget, nemlig fra 1. juni 1951 (for 3 takstnumres vedkommende fra 1. juli 1953). Det gjøres gjeldende at da erstatningene er fastsatt etter prisnivået på den tid skjønnet ble holdt, vil renteavgjørelsen medføre at grunneierne får mer enn full erstatning. I hvert fall er skjønnsgrunnene på dette punkt mangelfulle. Den begrunnelse skjønnsretten har gitt, synes å tyde på at skjønnsretten har lagt til grunn en generell regel om at besittelsestagelse flere år før skjønn holdes, hjemler en ubetinget rett til renter, og at tilkjennelse av renter ikke er skjedd på grunnlag av en konkret vurdering med hensyn til skadens omfang.

Dernest gjelder anken erstatningsfastsettelsen overfor en enkelt av grunneierne, nemlig Ragnar Aarflot (takstnr. 48 a), som ved overskjønnet ble tilkjent kr. 12 275, svarende til halvparten av den skade som ansåes påført eiendommen g.nr. 30 b.nr. 1. Det gjøres gjeldende at overskjønnsretten har bygget på en uriktig lovanvendelse når den ikke har ansett ham bundet av hustruens underskrift på kontrakten av 26. juni 1947 om fri stolpegrunn. Mannen måtte ha fremmet sitt krav innen de frister som er nevnt i ektefellelovens §16 annet ledd. I hvert fall har han tapt sitt krav om erstatning på grunn av den passivitet han utviste i tiden fra 1951 - da linjene ble bygget - og frem til 1955.

Det foreligger i saken også en motanke fra Ragnar Aarflot.

Side:261

Motanken var opprinnelig erklært av ham på egne vegne, idet det ble hevdet at han alene satt med hjemmelen til eiendommen og at hustruens underskrift på kontrakten ikke kunne medføre noen reduksjon i mannens erstatning. Under saksforberedelsen er dette imidlertid endret derhen at motanken er erklært på vegne av hustruen. Det hevdes nå at hustruen er ubundet av kontrakten, dels fordi den er inngått under den forutsetning at linjen ikke skulle gå over innmark, dels fordi det vil stride mot avtalelovens §33 å gjøre kontrakten gjeldende. Verket har anført at denne motanke må avvises fordi hustruen ikke har vært part i skjønnssaken og derfor ikke har adgang til å anke. Subsidiært anfører verket at de nå fremsatte innsigelser mot gyldigheten av kontrakten ikke har vært fremsatt tidligere, at de ikke har vært behandlet av skjønnsretten og at de for øvrig heller ikke er holdbare.

Den ankende part har nedlagt sådan påstand:

«I ankesaken:

1. Overskjønnet oppheves for så vidt angår renteavgjørelsene.

2. Den ankende part frifinnes for kravet fra ankemotparten Ragnar Aarflot om erstatning for ulemper på g.nr. 30 b.nr. 1 i Volda.

3. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

I motankesaken:

Prinsipalt: Motanken avvises.

Subsidiært: Den ankende part frifinnes.

I begge tilfelle: Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Ankemotpartene har nedlagt sådan påstand:

«I ankesaken:

Prinsipalt: Overskjønnet stadfestes for så vidt gjelder renteavgjørelsen og den erstatning som er tilkjent Ragnar Aarflot.

Subsidiært: Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling ved Søre Sunnmøre herredsrett.

I begge tilfelle: Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

I motankesaken:

Prinsipalt: Ragnar Aarflot på vegne av Ragnhild Aarflot tilkjennes kr. 12 275 med 4 prosent renter fra 1. juli 1951, for Ragnhilds halvdel av g.nr. 30 b.nr. 1 i Volda.

Subsidiært: Overskjønnet oppheves og hjemvises til ny behandling ved Søre Sunnmøre herredsrett for så vidt Ragnar Aarflot ikke er tilkjent erstatning på vegne av Ragnhild Aarflot også for så vidt angår hennes halvdel av eiendommen g.nr. 30 b.nr. 1 i Volda.

I begge tilfelle: Ragnar Aarflot tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår ellers av de foreliggende skjønnsgrunner. Til bruk for Høyesterett er det 27. november 1958 holdt bevisopptak ved Søre Sunnmøre herredsrett

Side:262

med avhør av partene og 5 vitner. Det er fremlagt en del nytt bevisstoff, som det ansees unødvendig å gjøre nærmere rede for.

Jeg behandler først anken vedkommende renteavgjørelsen og dernest - under ett - anken og motanken vedkommende Ragnar Aarflot.

Ad renteavgjørelsen.

Det er på det rene i saken at erstatningene til grunneierne er fastsatt etter prisnivået på den tid da overskjønnet ble holdt. Når grunneierne - i tillegg til grunnerstatningene - er tilkjent renter fra besittelsesovertagelsen, er det fordi - som det heter i overskjønnet - «det her er begjært skjønn flere år etter at linjene ble bygget». Denne begrunnelse er særdeles knapp, men den må etter min mening leses i sammenheng med hva underskjønnet har anført om rentespørsmålet. Etter å ha referert den nedlagte rentepåstand, som var den samme som senere ble nedlagt for overskjønnet - uttaler underskjønnsretten: «Vanligvis pleier renter å være inkludert i de fastsatte erstatninger, men slik forholdene ligger an i dette tilfelle, hvor skjønnet først er begjært flere år etterat linjen er bygget, finner retten å kunne gå med på at 4 prosent rente beregnes som nevnt.» Jeg antar etter dette at overskjønnet i likhet med underskjønnet har ment at de fastsatte erstatninger ikke ga grunneierne full erstatning for alt tap som var dem påført, men at de - hensett særlig til den lange tid som var gått siden verkets besittelsestagelse - også hadde krav på avsavnsgodtgjørelse regnet fra den tid da linjene ble bygget. Jeg antar videre at man etter omstendighetene må være berettiget til å gå ut fra at overskjønnet - på samme måte som underskjønnet - etter en konkret vurdering har ment å kunne fastsette avsavnsgodtgjørelsen som et normaltap til 4 prosent årlig rente av de fastsatte erstatninger, og denne skjønnsmessige vurdering antas Høyesterett ikke å kunne sette til side.

Etter dette vil overskjønnsrettens renteavgjørelse bli å stadfeste.

Ad Ragnar Aarflot.

Overskjønnsretten har bygget sin avgjørelse på at eiendommen (g.nr. 30 b.nr. 1) tilhører ektefellene Ragnar og Ragnhild Aarflot i fellesskap, at de sammen har hjemmel til eiendommen og at de råder over hver sin halvpart av eiendommen. Som det fremgår av det jeg tidligere har sagt, er dette nå heller ikke bestridt fra noen av partenes side, og den nevnte oppfatning med hensyn til eiendoms- og rådighetsforholdet må derfor også Høyesterett legge til grunn.

Etter dette antar jeg at hustruen ikke kunne treffe rettslige disposisjoner med bindende virkning også for mannens halvdel. Hustruens underskrift på kontrakten av 26. juni 1947 kan etter min mening ikke likestilles med slike disposisjoner som er omhandlet i ektefellelovens §14, og jeg antar derfor at det ikke er plass for - hverken direkte eller analogisk - å bringe til anvendelse fristbestemmelsene i lovens §16. Heller ikke kan jeg finne at Ragnar Aarflot har tapt sitt krav på erstatning ved

Side:263

passivitet i tiden fra 1951 til 1955. Jeg tiltrer i det vesentlige det som overskjønnsretten har anført herom.

Jeg antar således at verkets anke heller ikke her kan føre frem.

Når det gjelder motanken, er jeg enig med verket i at hustruen, Ragnhild Aarflot, i skjønnssaken - hverken personlig eller representert ved mannen - har vært behandlet som part. De innsigelser som nå gjøres gjeldende med hensyn til gyldigheten av kontrakten av 1947, har ikke vært fremsatt hverken ved underskjønnet eller overskjønnet og er ikke gjort til gjenstand for drøftelse i skjønnsretten. Når det i overskjønnsrettens bemerkninger uttales at hustruen ved å underskrive kontrakten har gitt fri grunn for sin halvdel av eiendommen, er dette alene anført som begrunnelse for at mannen ikke kan tilkjennes erstatning for mer enn halvparten av den skade som er påført eiendommen, men noen rettskraftig avgjørelse av at hustruen er avkåret fra å kreve erstatning for sin halvdel foreligger ikke. Slik jeg ser på saken, er hustruen ikke ankeberettiget med hensyn til det foreliggende skjønn, hvorfor verkets påstand om avvisning av motanken må bli å ta til følge.

Verkets anke har ikke ført frem, og jeg antar at den ankende part må erstatte motpartene saksomkostningene for Høyesterett. Av hensyn til oppgjøret mellom dem har deres prosessfullmektig bedt om at beløpet av Høyesterett blir fordelt mellom Ragnar Aarflot og de øvrige parter.

I motankesaken antas saksomkostninger ikke å burde tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet stadfestes for så vidt det er påanket.

Motanken avvises.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Volda kommunale Elektrisitetsverk til Sverre Rotevatn, Ragnar Solheim, Ola Halkjelsvik, Gustav Høystøl, Andreas Nymark, Einar Heltne, Karen Heltne, Helge Heltne, Knut Heltne, Per J. Heltne, Ragnvald J. Heltne, Arne Kinsarvik, Arne S. Driveklepp, Ottar J. Heltne, Martjna Rotevatn, Gotfred Rotevatn, Olav Egge, S. A. S. Rotevatn, Gudmund Rotevatn, Rasmus Rotevatn, Magne O. Rotevatn, Sigurd O. Rotevatn, Andreas Rotevatn, Ragna Drabløs og Signe Vasbotten, Knut Nybøen, Randulf Rotevatn, Johs. Slettebakk, Peder R. Hoggen, Peder S. Hoggen, Rasmus Bakkelid, Reidar Hoggen, Sverre Varholm, L. O. Høydal, Henry Arnesen, Ole Halse, Sakarias Kriken, Lars Rotevatn, Per S. Vadstein, Alf Ervik, Solveig Furnes, og Ragnar Aarflot 3000 - tre tusen - kroner, hvorav tit Ragnar Aarflot 1500 - femten hundre - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Side:264

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll Matthiesen, Bahr og Berger: Likeså.

Av herredsrettens skjønn (sorenskriver Paul Johnsrud med skjønnsmenn Jens Ringstad, Øivind Sve, Jostein Valde, Sigvald Strøm, Lars Digernes og Sverre Svorta):

I årene 1951-53 bygget Volda kommunale Elektrisitetsverk en 60 kv. kraftledning fra sekundærstasjonen i Volda til Purnes med avgrening til Ørsta grense. Fra sekundærstasjonen til Vadsteinsvatnet er ledningen strukket i traséen til en 20 kv. ledning som verket bygget ferdig i 1920. Fra Vadsteinvatnet til Furnes går ledningen gjennom ny trasé.

I 1951 bygget verket en 20 kv. ledning fra Furnes over Roset til sekundærstasjonen.

Linjen er bygget etter konsesjon, men det er ikke gitt ekspropriasjonstillatelse etter lov nr. 7 av 23. juli 1894. Partene er imidlertid blitt enige om at erstatningsplikten og dens omfang skal avgjøres ved skjønn; jfr. skjønnslovens §4, §5 - - -

Særskilt vedkommende 20 kv. ledningen: Furnes-Rotset-sekundærstasjonen.

Her har grunneierne og brukere den 26. juni 1947 skrevet under kontrakt med elektrisitetsverket om avgivelse av fri (gratis) grunn for ledningen. For g.nr. 30 b.nr. 1 (takst nr. 48) lyder underskriften: «R. Aarflot». Det bemerkes at Ragnar Aarflot og hustru har grunnbokhjemmel sammen. Det er mannens farsgård.

Denne linjen ble stukket i 1949 og bygget i 1951. Den går like ovenfor husene på gården og under stikningen henvendte Ragnar Aarflot seg til verket for å få endret den litt av hensyn til en tomt han aktet å selge. Dette ble imøtekommet. Den 25. mai 1949 skrev han under følgende kontrakt med verket:

«Underskrivne gjev hermed Volda komm. Elektrisitetsverk rett til, mellombils å byggja ei elektrisk ledning 10 kv. frå transformatoren på Rotsetlia til den nye 20 kv. høyspentledning ovanfor museumstomta og rett til skogrudning om det trengs. Alt utan vederlag til grunneigeren. Når den nye 20 kv. høgspentledning frå Furnes til Volda er bygt ferdig, skal denne 10 kv. leidningi takast ned og grunnen rydjast.»

Ragnar Aarflot har forklart i retten at han så linjen ble bygget i 1951 og at han regnet med at det var noe som verket «tok seg til» og at han så det ble «svære takster på østlandet» og at han regnet med at han ville få oppgjør med tiden. Han har videre forklart at han under samvær med en nabo i 1955 fikk greie på at de interesserte grunneiere skulle ha avgitt erklæring om fri grunn til 20 kv. ledningen, fikk «mistanke» og gikk på sorenskriverkontoret for å undersøke nærmere. Her fikk han så se at det også var skrevet under kontrakten for hans eiendom. Under 13. mai 1955 skrev han følgende til sorenskriverkontoret:

«Eg var ikkje tilstades då denne kontrakta vart underskriva. Fyrst no har eg fått greie på at kona mi skreiv under kontrakta etter fyreteljing frå representant frå Volda komm. Elverk. Det er eg som stend som heimelsinnehavar av g.nr. 30 b.nr. 1 og 11. Eg kan difor ikkje stå ved avtala som

Side:265

er gjort då El.verket ikkje hadde fått mitt samtykke til dette om eg hadde vore tilstads. - Attpart av skrivet er idag sendt Volda komm. El.verk»

Først nå fikk saksøkeren kjennskap til Ragnar Aarflots standpunkt.

Sammenhengen er at han da kontrakten ble skrevet under, var fraværende fra bygden og at hustruen skrev under. Hun heter Ragnhild Aarflot og undertegnet med «R. Aarflot.»

I slutten av 1947 kom Ragnar Aarflot tilbake - og han har nå forklart at han ikke visste om det hustruen hadde gjort før han var på sorenskriverkontoret i 1955.

Fra saksøkerens side er hevdet at han må ha hatt kjennskap til dette før. Det er henvist til lov om ektefellers formuesforhold §14 og den foreldelsesfrist som er nevnt i §16 for omstøtelse av en rettshandel som er foretatt av den annen ektefelle i strid med §14. Disse bestemmelser angår avhendelse og pantsettelse og angår således ikke direkte det forhold som denne sak gjelder. Men loven gir holdepunkt for at man skal opptre aktivt og ikke la det gå lang tid før man sier fra til den annen part. Det er pekt på at Ragnar Aarflot i 1949 visste at det skulle gå en 20 kv. ledning over hans eiendom, han så stikningen ble foretatt og gjorde henvendelse til verket om en mindre endring av retningen, at han ved nevnte kontrakt av 25. mai 1949 omtaler ledningen «ovanfor museumstomta» at han senere så at den ble bygget og ikke foretok seg noe overfor verket før i 1955. Ved nevnte kontrakt av 25. mai 1949 fikk han jo vite at verket ikke «tok seg til rette» og det er hevdet at Ragnar Aarflot ved sin opptreden - sin passivitet - har gitt verket inntrykk av at han ikke ville kreve erstatning for den nye 20 kv. ledning og er bundet til ikke å kreve noe nå. Subsidiært er hevdet at det her ikke dreier seg om tomtegrunn.

Fra saksøktes side er hevdet at han ikke var klar over situasjonen - naboene hadde glemt at de hadde skrevet under kontrakten av 1947, og at det ikke var så rart at han selv på et så sent tidspunkt ble klar over sammenhengen. Det er pekt på at det her gjelder store økonomiske interesser, som langt overskrider det naboene ga fra seg ved nevnte kontrakt.

Retten bemerker at det synes underlig at Ragnar Aarflot ikke på et tidligere tidspunkt har forstått situasjonen, og at han ikke har sagt fra til verket om sitt standpunkt før. Det hadde sikkert hatt atskillig betydning for verket allerede ved stikningen å få vite dette, da det vil påføres forholdsvis store utlegg for verket å føre kraftledningen over et større innmarksområde - 440 m.

På den annen side burde verket, som etter alt å dømme visste at han var fraværende, straks etter hans hjemkomst ha sørget for å innhente hans samtykke. Retten er - om enn under tvil - kommet til at Ragnar Aarflot - alt tatt i betraktning - ikke har gitt avkall på erstatning for de forholdsvis store verdier som går tapt ved at ledningen føres over eiendommen, og at han for så vidt har gjort regning med at det senere ville komme et økonomisk oppgjør.

Her skal dog nevnes at både han og hustruen som nevnt står som hjemmelshavere, det er skjøte utstedt til dem begge. Hustruen Ragnhild Aarflot har ved å underskrive kontrakten av 1947 gitt fri grunn for sin andel i eiendommen - 1/2 - og den erstatning som bestemmes for eiendommen kan således tilgodesees Ragnar Aarflot bare med 1/2. - - -

Side:266

Det er påstått tillagt renter av erstatningsbeløpene. Det er her begjært skjønn flere år etterat linjene ble bygget, og retten finner derfor at kravet må tas til følge. - - -