Rt-1960-267

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-02-13
Publisert:	Rt-1960-267
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 13B/1960
Parter:	1. Norges Slakter- og Pølsemakerforbund, 2. Landbrukskommisjonærenes Landsforbund (overrettssakfører Ragnar Horn - til prøve) mot Omsetningsrådet (høyesterettsadvokat Sverre Lie).
Forfatter:	Gaarder, Hiorthøy, Nissen, Nygaard, Holmboe
Lovhenvisninger:	Lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror (1936) §11, §1, §2, Lov til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror (1936), Kjøttkontrolloven (1957) §9

Dommer Gaarder: Norges Slakter- og Pølsemakerforbund og Landbrukskommisjonærenes Landsforbund anla ved stevning av 13. september 1957 fastsettelsessøksmål ved Oslo byrett mot

Side:268

Omsetningsrådet i anledning av at saksøkerne mente at deres interesser på rettsstridig måte ble satt til side ved praktiseringen av omsetningsloven (lov av 10. juli 1936 om å fremja umsetnaden av jordbruksvaror). De hevdet at medlemmene av de organisasjoner som står tilsluttet Norges Kjøtt- og Fleskesentral ble ensidig tilgodesett, og nedla påstand om at Omsetningsrådet skulle kjennes pliktig til å ta med under sine markedsregulerende tiltak også slakt som ble omsatt gjennom medlemmer av de saksøkende organisasjoner. Byretten ble ved behandlingen av saken satt med 3 rettskyndige medlemmer. En fremsatt avvisningspåstand - grunnet på at saksøkerne savnet rettslig interesse i saken - ble forkastet ved kjennelse av 23. juni 1958. Den 10. januar 1959 avsa byretten dom som gikk ut på at Omsetningsrådet ble frifunnet, men saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Saksøkerne har påanket dommen ved ankeerklæring av 4. mars 1959, og anken er av kjæremålsutvalget tillatt innbrakt direkte for Høyesterett. De ankende har nedlagt slik påstand:

«I. Prinsipalt: Omsetningsrådet er forpliktet til å medta under de markedsregulerende tiltak det iverksetter, slakt som omsettes gjennom medlemmer av de saksøkende organisasjoner ved å stille midler direkte til deres disposisjon.

II. Subsidiært: Omsetningsrådet er under samme vilkår som nevnt under I forpliktet til å sørge for at Norges Kjøtt- og Fleskesentral medtar sådant slakt ved de markedsregulerende tiltak som gjennomføres av sentralen.

III. Omsetningsrådet dømmes til å betale saksomkostninger i begge retter.»

Motparten, Omsetningsrådet, har nedlagt slik påstand:

«1. Byrettens dom stadfestes.

2. Norges Slakter- og Pølsemakerforbund og Landbrukskommisjonærenes Landsforbund dømmes til in solidum å betale saksomkostninger for byretten og Høyesterett.»

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens dom. De ankendes prosessfullmektig har under prosedyren for Høyesterett anført at hans uttalelser om at Omsetningsrådets praksis krenker det borgerlige likhetsprinsipp og tenderer i retning av monopoldannelse, ikke er slik å forstå at han mener det foreligger brudd på noen grunnlovbestemmelse eller krenkelse av grunnlovbestemte rettigheter.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Oslo byrett der en del partsrepresentanter og vitner er avhørt. Det er også fremlagt noen nye dokumenter. I alt vesentlig frembyr saken imidlertid i faktisk henseende det samme bilde for Høyesterett som for byretten.

Ankemotparten, Omsetningsrådet, som for byretten påsto saken avvist, har for Høyesterett fastholdt som sin oppfatning at de ankende parter ikke har søksmålsrett, uten å nedlegge avvisningspåstand. Om avvisningsspørsmålet sier byretten i sin kjennelse av 23. juni 1958:

«Etter rettens mening har saksøkerne rettslig interesse av å

Side:269

få avgjørelse for om en markedsregulering som ikke stiller alle avgiftsbetalende produsenter likt, er lovmedholdig. Gjennomføringen av en slik regulering kan ha økonomiske følger for saksøkerne, den har innflytelse på deres forretningsvirksomhet, og den kan svekke deres stilling i konkurransen med Norges Kjøttog Fleskesentral. De må da, etter rettens mening, ha rett til ved domstolene å få prøvet om en slik regulering er lovmedholdig».

Jeg er enig i det byretten her sier, og vil alene tilføye at det selvsagt bare er så langt saksøkernes egne interesser rekker at de har krav på dom. Jeg nevner dette fordi de ikke organiserte produsenter står utenfor søksmålet, og fordi de ankendes interesser er avledet fra eller iallfall er nær knyttet til disse produsenters interesser.

Når det gjelder realiteten, er jeg kommet til samme resultat som byretten og kan i vesentlige deler tiltre den begrunnelse den har gitt for resultatet. Foranlediget ved prosedyren for Høyesterett vil jeg imidlertid komme med noen tilleggsbemerkninger for å presisere mitt standpunkt.

Etter lovens tilblivelseshistorie og oppbygging er det produsentene den har til hensikt å verne. Etter dens §1 skal dette skje «gjennom samyrke», men det er nå enighet om at dette uttrykk ikke skal forståes derhen at man bare skal tilgodese produsentene gjennom bidrag til samvirkeforetagender. De avgifter som kommer inn, skal nyttes til formål som gavner omsetningen av den avgiftspliktige vare i det hele. Eller som det uttrykkes i Ot.prp. nr. 65 for 1954 8: De tiltak avgiften nyttes til, skal «såvel vera til bate for dei som er med i produsentanes samyrkeorganisasjonar som for dei produsentar som ikkje har slutta seg til desse». I lovens §11 bestemmes det at pengene skal styres av Omsetningsrådet og skal «nyttast... til å fremja omsetnaden av vedkomande varer». Men utenom denne rommelige formålsangivelse inneholder loven ingen direktiver for anvendelsen av midlene. De tiltak Omsetningsrådet - eller Kjøtt- og Fleskesentralen - treffer for å oppfylle lovens formål, må derfor bero på et skjønn hvor mange faktorer spiller inn. Blant disse er selvsagt også hensynet til at den reguleringsordning som etableres, blir effektiv og praktisk, og lar seg gjennomføre uten for stor svikt og vanskelighet. På den annen side kan ikke rådet eller sentralen i ly av loven treffe tiltak som sikter til å fremme formål som loven ikke vil tilgodese, eller som rettsstridig skader andre borgeres interesser. At det under avveiingen av de kryssende hensyn her kan oppstå vanskelige vurderingsspørsmål er klart, og som departementet fremhever i Ot.prp. nr. 65/1954 8, vil det i praksis ofte være «uhyre vanskelig» å avgjøre om avgiftsmidlene i alle tilfelle blir nyttet på en måte som er til felles beste for alle produsenter. Når spørsmålet om lovligheten av Omsetningsrådets praksis blir forelagt domstolene, forstår jeg disses stilling slik at de ikke har adgang til å kjenne tiltak fra rådet rettsstridige med mindre det finnes bevist at de ikke er diktert av hensynet til en lojal gjennomføring av formålet med

Side:270

loven, slik denne skal praktiseres etter sitt innhold og etter de forutsetninger som ligger til grunn for den, eller de fremtrer som vilkårlige eller som utslag av maktmisbruk.

Saken angår ikke noe bestemt konkret tiltak fra Omsetningsrådets eller Kjøtt- og Fleskesentralens side. Derimot hevdes generelt at visse gjennomgående trekk ved reguleringen er rettsstridige. Jeg kan imidlertid ikke se at man i sakens opplysninger har holdepunkt for å konstatere at reguleringsvirksomheten, slik den drives, i noen av de henseender som er påklaget er rettsstridig eller ulovlig.

I det enkelte vil jeg bemerke: I ankeerklæringen er nevnt at Omsetningsrådet finansierer ved avgiftsmidler bygging av slakterier, opplysningsvirksomhet og propaganda, alt i Norges Kjøtt- og Fleskesentrals regi. De to sistnevnte slags tiltak er ikke tatt opp for Høyesterett, og de korresponderer heller ikke med noe punkt i den nedlagte påstand. Dette siste gjelder også anførselen om bidrag til slakteriene, men denne anførsel er dog opprettholdt for Høyesterett. Det er på det rene at Omsetningsrådet har gitt anleggsbidrag til en rekke distriktsslakterier, til dels med betydelige beløp. Omsetningsrådet hevder at bidragene er beregnet på den sektor som tjener markedsregulerende formål, ikke på den forretningsmessige drift, og har også henvist til §9 i slakteriloven av 12. april 1957, hvoretter adgangen til å få slakting utført ved de slaktehus denne lov gjelder, skal være lik for alle i de kommuner der det er innført «slaktetvang». Det nevnes også at slakteriene inngår som ledd i den offentlige kjøttkontroll. Jeg vil om det her omtvistede spørsmål bemerke at fordelingen av byggingsutgiftene på et anleggs enkelte deler er et skjønnsspørsmål. Departementet har allerede i 1933 (se Ot.prp. nr. 65/1954 8) fremholdt at man må skjelne mellom sentralens kommersielle og dens faglige og markedsregulerende virksomhet. Omsetningsrådets årsmelding og regnskap sendes departementet (lovens §3) til kontroll. Dette skulle jo etter departementets refererte prinsipielle syn gi betryggelse, og under enhver omstendighet har Høyesterett intet materiale til å konstatere at det er grepet feil og at det er ytet avgiftsmidler til kommersielle formål. Det er vel for øvrig et spørsmål om ikke de ankende organisasjoners interesser i denne henseende - altså når det gjelder slaktehusene - er for avledet til at de ville kunne reise noe rettskrav. Det er opplyst at de uorganiserte produsenter ikke har fremsatt noen klage enn si noe krav i anledning av støtten til slakteriene.

Tilbake står da de direkte reguleringstiltak. Om hvordan disse praktiseres, viser jeg til byrettens dom, men jeg vil for sammenhengens skyld resymere: Det klages for det første over at det bare er slakt fra de organiserte produsenter som blir omfattet av reguleringene. I overskuddsperioder medfører dette - hevdes det - at slakt fra uorganiserte produsenter enten må fryses ned på produsentenes bekostning, eller selges under dagens pris. De organiserte derimot oppnår full noteringspris, og det som blir trukket tilbake fra markedet, blir frosset ned på sentralens

Side:271

(respektive samvirkeslakterienes) bekostning. Det hevdes videre at tilbaketrekningen fra Oslo kjøtthall skjer for sent, etterat markedet alt er for sterkt presset. Og i knapphetsperioder kan sentralen eller samvirkeslakteriene selge frosne varer, mens de ankende organisasjoners medlemmer er avskåret fra å betjene publikum på samme måte. Får de frosne varer fra slakteriene, må de betale full pris, så det ikke blir noen fortjeneste med videresalget.

Mot dette hevder da Omsetningsrådet (Kjøtt- og Fleskesentralen) på sin side at det ville lede til uforholdsmessige praktiske vanskeligheter å ta med under reguleringen slakt fra de ikke organiserte produsenter. Videre hevdes det at det av hensyn til reguleringen er fullt tilstrekkelig at bare de organiserte produsenters varer fryses ned, og at den vesentligste del av reguleringen skjer i distriktene - enten ved regulering «på båsen» eller ved nedfrysing ved de lokale slakterier, slik at det bare er en liten del som trekkes tilbake etter å være markedsført i Oslo. Endelig sies det at de organiserte produsenter ved sitt medlemskap påtar seg plikter som de ikke organiserte er fritatt for, således har de leveringsplikt av alt slakt til sentralen (samvirkeslakteriene), og de må finne seg i å vente med levering når markedet er mettet («regulering på båsen»).

Jeg vil om alt dette si at det selvsagt er spørsmål og argumenter som lar seg diskutere, og meningene er da også meget delte innen Omsetningsrådet. Jeg er imidlertid enig med byretten i at domstolene ikke har grunnlag for å fastslå at det ligger usaklige, vilkårlige eller illojale hensyn bak de utpreget skjønnsmessige avgjørelser som er truffet. Dette siste gjelder også anførslene om manglende vilje til samarbeid fra Omsetningsrådets side. Og jeg ser det videre slik at loven ikke blir praktisert i strid med de forutsetninger som ligger til grunn for den. Jeg kan her på samme måte som byretten henvise til de drøftelser som gikk forut for lovrevisjonen i 1956. I stortingskomiteens enstemmige innstilling (Innst. O. V 1956) side 6 ble i §1 ordene «gjennom samyrke» beholdt med den begrunnelse at jordbrukets omsetningsorganisasjoner, som er bygget opp som samvirkeforetak, er en avgjørende forutsetning for hele omsetningslovsystemet. I §11 hadde departementet foreslått en tilføyelse om at departementet i særlige høve eller for enkelte tiltak kunne samtykke i at rådets vedtak skulle settes i verk på annen måte enn gjennom vedkommende produsentorganisasjon. Stortingskomiteen lot denne tilføyelse gå ut, fordi den ikke kunne se noen grunn til å endre den praksis som hadde vært vanlig hittil, hvoretter tiltakene ble satt i verk av produsentorganisasjonen. I sine alminnelige bemerkninger konkluderer komiteen med «at en revisjon av omsetningsloven ikke bør berøre de prinsipper som her har vært rådende for lovens iverksettelse eller for praktiseringen av den hittil». Jeg henviser for øvrig til den utførlige redegjørelse for lovendringens forarbeider som byretten har gitt og vil sammenfatte mitt syn på dette punkt slik: Fra loven trådte i kraft

Side:272

til dens revisjon ble drøftet i 1956, hadde det på basis av den knappe lovtekst utviklet seg en praksis som i prinsippene må ansees som festnet. Spørsmålet om lovens revisjon i 1956 ble drøftet på bakgrunn av denne praksis, og reformforslag ble forkastet med den uttrykkelige begrunnelse at det ikke var grunn til å endre prinsippene. Når lovgiverens vilje er manifestert på denne måte og den ikke kommer i strid med lovens tekst, må det være en avgjørende grunn for at søksmålet ikke kan føre frem.

Med det jeg har sagt mener jeg også å ha uttalt tilstrekkelig om den anførsel at det alminnelige likhetsprinsipp er krenket.

Jeg skal til slutt si noen ord om de påståtte monopoltendenser hos Kjøtt- og Fleskesentralen. Det som her har vekt, er om de tiltak som treffes av Omsetningsrådet eller sentralen, på ulovhjemlet måte tenderer mot monopol, ikke hva de enkelte medlemmer måtte mene eller si om hva som etter deres mening tjener omsetningen best. I perioden 1953-1958 er det skjedd en viss forskyvning i sentralens favør av de relative omsetningstall for henholdsvis sentralen (slakterisamvirket) og de private, men forskyvningen må sies å være av meget beskjeden størrelse. At en organisasjon vinner i styrke og utbredelse blant dem den henvender seg til, er imidlertid en vanlig foreteelse og tyder i og for seg ikke på at det foreligger misbruk.

Min konklusjon blir derfor at byrettsdommen stadfestes. Da saken gjelder prinsipielle spørsmål av stor betydning og til dels er uklare, jfr. således dissensene i Omsetningsrådet, mener jeg at saksomkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Kst. dommer Nissen, dommerne Nygaard og Holmboe: Likeså.

Av byrettens kjennelse (byrettsdommerne G. Wiers-Jenssen, Reidar Friis Bull og Odd Kjemprud):

Lov av 10. juli 1936 har etter §1 som formål «gjenom samyrke» å fremme omsetningen av jordbruksvarer. De tiltak som skal settes i verk for å oppnå dette formål, besluttes av det ved loven opprettede Omsetningsråd, og de utgifter som disse tiltak medfører, dekkes ved en avgift, som betales av alle produsenter av jordbruksvarer. Avgiften oppkreves av omsetningsleddene, og det vil for slakts vedkommende si Norges Kjøtt- og Fleskesentral, som har vel 50 prosent av omsetningen av avgiftspliktig kjøtt og flesk (beregnet etter vekt), de listeførte private engrosforhandlere og slakterier, som har vel 30 prosent av omsetningen, og detaljistene som har ca. 14 prosent av omsetningen.

Side:273

De tiltak som Omsetningsrådet beslutter iverksettes gjennom Norges Kjøtt- og Fleskesentral, og den markedsregulering som iverksettes kommer i første rekke eller umiddelbart kun de produsenter til gode som står tilsluttet sentralen. Norges Slakter- og Pølsemakerforbund og Landbrukskommisjonærenes Landsforbund som driver omsetning av slakt, mener at den markedsregulerende virksomhet etter loven skal stille alle produsenter mest mulig likt. Forbundenes henvendelser til Omsetningsrådet om dette ble resultatløse. - - -

Av byrettens dom (de samme dommere):

Det Omsetningsråd som er opprettet ved lovens §2 har etter lovendringen av 14. juni 1956, 12 medlemmer, oppnevnt av Selskapet for Norges Vel, Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukerlag, Forbrukerrådet, Norges Handelsstands Forbund, Norges Kooperative Landsforbund, Norske Melkeprodusenters Landsforbund, Norges Kjøtt- og Fleskesentral, Norske Eggsentraler, Norges Pelsdyralslag, Gartnernes og Hagebrukernes Salgslag og Landbruksdepartementet. Rådet hadde opprinnelig 6 medlemmer, men ble etter hvert utvidet. Ved lovendringen av 1956 ble medlemstallet øket fra 10 til 12, idet Forbrukerrådet og Landbruksdepartementet fikk rett til å oppnevne et medlem hver. Etter lovens §5 fremsetter rådet forslag om hvilke tiltak som bør settes i verk, og på grunnlag av dette fastsetter Kongen hvilke avgifter som hvert år skal pålegges produsentene. Etter lovens §11 går avgiftsbeløpene til et særskilt fond for hver avgift, og kan bare brukes etter vedtak av Omsetningsrådet til fremme av omsetningen av vedkommende vare. I §12 er bestemt at departementet skal oppnevne et utvalg til å føre tilsyn med det arbeid som utføres og med regnskapene for Omsetningsrådet og for de institusjoner som får tilskudd av omsetningsavgiftene.

Norges Kjøtt- og Fleskesentral (N. K. F.) er en landssammenslutning av distriktsvis oppbyggede slakteriorganisasjoner, og sentralens formål er å fremme produksjonen, foredlingen og omsetningen av slakt og produkter av slakt. Som medlemmer av sentralen kan kun opptas slakterier og salgslag som er samvirkemessig organisert og som har omsetning av slakt som hovedformål. Medlemmenes plikter overfor sentralen er i vedtektenes §5 fastsatt slik:

«Slakteriene plikter å omsette gjennom sentralen alt slakt og innmat som ikke anvendes på vedkommendes lokale marked og slakteriene skal dekke behovet for slakt i sitt distrikt gjennom N. K. F. hvis det ikke kan skje ved tilførsler fra egne medlemmer. Representantskapet avgjør i tilfelle tvil hva der skal regnes til det lokale marked og hva der etter §2 skal regnes for Oslomarkedet. Slakteriene skal følge sentralens bestemmelser angående innmeldinger, lagring og levering til sentralen.

Forat sentralen til enhver tid kan betjene distriktene, kan sentralen også bestemme at en viss prosent av slakterienes tilførsel av slakt skal stilles til sentralens disposisjon. Sentralen kan likeledes påby slakteriene i bestemte forhold å overta foreliggende overskuddslagre til foredling. Grunnlaget for fordelingen skal være slakterienes normale forbruk av vedkommende vareslag. Hvis sentralen finner det nødvendig at levering av slakt fra et område skal skje direkte som levende dyr, kan sentralen gi påbud om det. Avregningen til produsenten skjer da gjennom vedkommende

Side:274

slakteri. Etter innstilling fra styret kan representantskapet gi nærmere regler om levering og overtakelse etter disse bestemmelser.

Sentralens styre kan i den utstrekning det finner det nødvendig for å nå formålet i §2, også gi bestemmelser om omsetning og salgspriser på vedkommende medlems lokale marked, og gi regler for innmelding og regulering av tilførslene til slakteriene fra deres egne medlemmer. For å fremme klassefiseringen og kvalitetsproduksjonen, kan representantskapet gi bindende forskrifter om slakterienes avregning med sine medlemmer.»

I §8 er bestemt at medlemskap er bindende for 5 år, og at et medlem som går ut, ikke har krav på andel i sentralens formue.

Det er i saken fremlagt vedtekter for et av medlemmene i N. K. F. Etter §3 i disse vedtekter kan som andelseiere opptas produsenter av de vareslag laget omsetter. Andelen følger den eiendom som produsenten var eier av da han ble opptatt, og kan ikke uten samtykke fra styret overdras til andre enn gårdens nye eder. Etter §6 plikter eieren å stå i laget i 5 år fra opptagelsen, og har ikke krav på tilbakebetaling av andelsbeløp eller del i lagets formue, hvis han går ut av laget. Om andelseierens plikter heter det i §7:

«Andelseierne har rett og plikt til å levere alt slakt, huder, skinn og ull til laget eller den mottaker laget bestemmer. Unntatt er slikt salg som vanligvis skjer til naboer og slektninger og som ikke kommer i konkurranse med lagets salg.

Utsendingsmøtet kan bestemme at leveringsplikten også skal gjelde for andre varer som laget omsetter.

Styret kan i særlige tilfeller gjøre unntak fra leveringsplikten.

Styret kan fastsette nærinere regler for innmelding av varer og for leveringen. Styret kan også treffe vedtak om at laget inntil videre ikke skal ta imot varer fra andelseiere som har brutt leveringsplikten. Andelseierne har også plikt til å følge de bestemmelser om levering av slakt som blir gitt av N. K. F. I medhold av N. K. F.s vedtekter.»

Saksøkerne er forbund, hvis medlemmer driver omsetning av slakt og pølsevarer, både som grossister og detaljister. Deres leverandører er produsenter som ikke står tilsluttet N. K. F.s slakterier og salgslag.

I årene 1951-1956 hadde N. K. F. gjennomsnittlig 53,2 prosent av omsetningen av kjøtt og flesk (regnet i tonn). De listeførte private forhandlere og slakterier hadde 30 prosent og detaljistene 16,8 prosent. N. K. F.s andel av engrosomsetningen var i disse år 63,9 prosent. For året 1957 var de tilsvarende tall 56 prosent, 27,2 prosent, 15,2 prosent og 67,4 prosent.

Som nevnt iverksettes de tiltak som Omsetningsrådet beslutter, gjennom N. K. F. og N. K. F. får sine utgifter ved iverksettelsen dekket av omsetningsavgiftene. I årene 1931-1957 har N. K. F. fått utbetalt fra Omsetningsrådet kr. 32 969 088 - til omkostninger ved markedsregulering, kr. 12 250 000 - som bidrag til bygging av slakterier, kr. 5 388 763 til dekning av utgifter ved faglig opplysningsvirksomhet og kr. 4 757 615 som driftskapital. For året 1957 var utbetalingen kr. 9 000 000 - hvorav kr. 7 926 883 til reguleringsutgifter, og kr. 1 073 117 til faglig opplysningsvirksomhet.

Den reguleringsvirksomhet som N. K. F. utøver, består vesentlig av at prisene søkes holdt stabile ved at tilførslene i overskuddsperioder holdes

Side:275

tilbake, og at de varer som ikke kan selges til dagens fastsatte pris tas vekk fra markedet og fryses ned. N. K. F. får gjennom oppgaver og meldinger fra medlemmene oversikt over hvilke tilførsler som kan ventes fra produsentene, og har oversikt over salgsmulighetene. Prisene fastsettes for hver uke, vesentlig på grunnlag av produksjonsomkostningene. I slaktetidene, høst og vår hvor markedet naturlig vil tilføres for store kvanta regulerer N. K. F. til dels «på båsen» ved å gi produsentene ordre om å vente med levering, og dels ved å gi de lokale slakterier ordre om nedfrysing av bestemte kvanta, og dels ved selv å foreta nedfrysing av slakt. Produsentene får avregning etter dagens fastsatte pris. Nedfrysingen medfører utgifter, og senere salg av den frosne vare kan bringe tap. Det er disse utgifter som N. K. F. får dekket ved utbetalingene fra Omsetningsrådet.

Saksøkerne hevder at når lovens §1 bestemmer at omsetningen skal fremmes «gjennom samyrke» betyr dette ikke at en omsetningsregulering kun kan fremmes gjennom samvirkelag, salgslag eller produsentorganisasjoner. Alle produsenter betaler omsetningsavgift, og alle produsenter har da krav på å få den samme fordel av reguleringen, uansett om det er tilsluttet N. K. F. eller ei. Slik som reguleringen nå praktiseres, har de produsenter som er tilsluttet N. K. F. særfordeler, og saksøkerne har her særlig fremhevet den ulike stilling produsentene kommer i, når markedet tilføres for meget slakt. N. K. F.s produsenter får da oppgjør etter dagens pris, også for de varer som ikke blir solgt og som trekkes vekk fra markedet og fryses ned. For saksøkerne og deres leverandører blir stillingen den at varer som ikke blir solgt til dagens pris, enten må selges til underpris eller fryses ned på leverandørens egen bekostning. Den nåværende ordning medfører således at ikke alle produsenter stilles mest mulig likt, og dette er etter saksøkernes mening i strid med loven. I strid med prinsippet om den borgerlige likhet for loven.

I tider med overfylt marked kan saksøkernes medlemmer ikke gi sine leverandører så gode oppgjør som N. K. F. kan gi sine leverandører. Dette medfører at leverandørene søker seg over til N. K. F., som derved etter hvert vil få monopol på omsetningen. Saksøkernes medlemmer vil da miste sine forretninger. En slik monopoldannelse har ikke vært lovens mening.

Saksøkerne hevder at domstolene kan prøve om den nåværende reguleringsordning er i samsvar med loven. Det foreligger her ikke et spørsmål om hvorledes reguleringen mest hensiktsmessig bør gjennomføres. Og selv om så var, inneholder den nåværende ordning en vilkårlighet, som domstolene kan gripe inn overfor.

Saksøkerne hevder videre at det i nærværende tilfelle må være adgang for domstolene til å fastsette bestemmelse om at saksøkernes medlemmer skal være berettiget til å delta i markedsreguleringen. Det er ingen uoverstigelige hindringer for et samarbeid mellom partene, og reguleringen vil ikke bli mindre effektiv ved et slikt samarbeid.

Saksøkte hevder at det er lovens mening at markedsreguleringen skal skje gjennom produsent - samvirkelag. Slik har loven den hele tid vært praktisert, og denne praksis er uttrykkelig stedfestet som lovlig under behandlingen av lovendringen av 1956.

Alle produsenter har nå fordeler av reguleringen, også de som ikke er tilsluttet N. K. F. Og når det sees hen til de plikter og byrder som

Side:276

produsenter tilsluttet N. K. F. må påta seg, mener saksøkte at det ikke kan sies at disse produsenter står i noen fordelaktigere stilling enn andre produsenter.

N. K. F. har ingen monopolstilling, og vil ikke i fremtiden få noen slik stilling. Forholdet mellom N. K. F.s omsetning og den private omsetning har i de senere år vært noenlunde konstant.

Videre hevder saksøkte at det er praktisk ugjørlig å la saksøkerne delta i markedsreguleringen. De har ikke adgang til å pålegge sine leverandører noen som helst plikter og har da ikke den nødvendige oversikt eller den nødvendige makt til å foreta noen regulering.

Saksøkte mener at domstolene ikke har adgang til i nærværende tilfelle å gi pålegg om hvorledes reguleringen skal gjennomføres, og dette må lede til sakens avvisning.

Retten skal bemerke:

I Ot.prp. nr. 65 for 1954 om endringer i omsetningsloven anfører Landbruksdepartementet:

«I St.meld. nr. 11 for 1938 «Om Omsetningsrådets virksomhet og regnskap for året 1937» vart det vidare sagt.

«Departementet skal bemerke at ved spørsmålet om hvad omsetningsavgiften kan nyttes til, må man ta i betraktning at avgiften ikke bare er pålagt medlemmene av vedkommende omsetningsorganisasjon, men også utenforstående produsenter. Efter departementets opfatning må avgiftene derfor anvendes til slike formål som i såvidt mulig like grad kommer medlemmene som ikke medlemmene til nytte. I første rekke vil det da være markedsreguleringen som bør fremmes ved omsetningsavgiften.

Til disse merknader vart det ikkje gjort innvendingar frå Stortinget si side.

Ei onnor sak er det at samyrkeorganisasjonane er ein naturleg føresetnad for gjennomføringa av del tiltak som kan bli sett i verk etter lova.

Om avgiftsmidlane i praksis i alle tilfelle blir nytta på ein måte som er til felles beste for alle produsentar er ofte uhyre vanskeleg å avgjere. I mange høve avheng dette av eit skjønn som både kan krevja eit inngåande kjennskap til den verksemda det gjeld og forretningsmessig innsikt elles. Om det t. d. vert bygd eit forretningsanlegg for ein samyrkeorganisasjon og ein del av dette anlegget også skal tene markedsregulerende føremål, vil det vera overlag vanskeleg sikkert å segja kor stor del av anleggsutgiftene som ein kan dekkje ved hjelp av tilskott frå avgiftsmidlar. Ei løyving frå Omsetningsrådet kan i slike tilfelle bli møtt med kritikk som det kan vera uråd å føre prov mot. Det kan heller ikkje nektas for at det ofte er kome fram kritikk mot ymse av dei tiltak som er sett i verk for avgiftspengar. Mykje av denne er sikkert grunnlaus, men ein kjem ikkje frå at det ville vera ein styrke om Omsetningsrådet hadde ein samansetning som i seg sjølv innebar garantier for ei objektiv handsaming av sakene og som kunne tene til å gjeva rådet ei sterkare stilling i folket.

2. Når det gjeld råderetten over avgiftsmidlane innanfor den ramma som er nemnd under §1, er Omsetningsrådet heilt suverent. Korkje Tilsynsutvalget eller departementet kan gripe inn mot eit vedtak som ligg innanfor føremålet med lova. Da den første omsetningslova vart gjeve i 1930, var jordbruket oppe i ei hard krise. Det var vanskeleg å finne avsetning for helle produksjonen og prisene var kome ned på eit lågmål. Det

Side:277

det galdt om var å setja i verk tiltak som einsidig tok sikte på å vinne over krisa i jordbruket. Gjenom omsetningslova var det i fyrste rekke tatt sikte på å få ein betre organisasjon av omsetninga, jamne ut marknadstilførslene og regulere bort overskotstilførsler. Omsetningslova hadde såleis grunnlaget sitt i ein situasjon der samfunnsinteressane falt samen med produsentinteressane. Derfor var det også produsentene som gjenom sine organisasjonar fekk vide fullmakter i lova. Lova vart likevel gjeve som ei millombels lov og i det må liggja ein føresetnad om at ho i den form ho hadde, skulle gjelde berre så lenge dei tilhøva var til stades som lova grunner seg på.

Departementet ser det likevel slik at etter heile oppbygginga av lova er det i fyrste rekke produsentanes eigne omsetningsorganisasjonar som skal stå for iverksetjinga av dei tiltak rådet gjer vedtak om. Men dette kan ikkje hindre - og har heller ikkje hindra - at iverksetjinga kan skje på ein annan måte når dette er den mest praktiske løysinga. Da dette er eit avvik frå den hovudreglen som ein går ut frå lova bygger på, tilrår ein at avgjerda blir lagd til departementet. Og departementet bør da også kunne ta ein slik avgjerd av eige tiltak når det ligg føre sterke praktiske grunnar for det. Men departementet vil streke under at det berre reint unntaksvis kan bli spørsmål om å nytte andre ordninger.»

Departementet foreslo som nytt siste ledd i §11:

«Dei tiltak som rådet gjer vedtak um, skal setjast iverk gjennom den produsentorganisasjon som har umsetnaden av den vare tiltaket gjeld. I særlige høve eller for einskilde tiltak kan departementet samtykkje i eller gjera vedtak um ei anna ordning.»

I Innst. O. V. 1956 fra Landbrukskomiteen anføres om departementets forslag til lovendring: «Komiteen kommer derfor alt i alt til den konklusjon at en revisjon av omsetningsloven ikke bør berøre de prinsipper som har vært rådende for lovens iverksettelse eller for praktiseringen av den hittil.» «Komiteen har sløyfet siste ledd i paragrafen (§11). Proposisjonen gir ikke noen nærmere begrunnelse for hvorfor dette ledd er tatt med i forslaget, og komiteen kan ikke se noen grunn til å endre den praksis som har vært vanlig hittil, hvorefter tiltakene som settes i verk på et område utføres av den produsentorganisasjon som ellers omsetter vedkommende varer.»

Komiteens forslag ble vedtatt av Stortinget.

Retten må etter dette bygge på at lovgiveren har vært på det rene med hvorledes loven ble praktisert, og har godkjent at denne praksis er i samsvar med loven. At Omsetningsrådet overlater til N. K. F. å iverksette reguleringen av omsetningen av kjøtt og flesk, og betaler omkostningen ved dette av avgiftsmidlene, kan da ikke antas å være i strid med omsetningslovens bestemmelser. Dermed er intet sagt om at andre ordninger, hvorved andre omsetningsorganisasjoner deltok i reguleringen, ville være i strid med loven.

Såfremt da den praktiserte ordning skulle være rettsstridig, måtte det være fordi den er i strid med prinsippet om den borgerlige likhet, eller gir N. K. F. en monopolstilling.

Alle produsenter betaler avgift, og bør da stilles mest mulig likt, ha de samme fordeler av avgiftsmidlenes anvendelse, uansett om de er medlemmer av noen organisasjon eller ei. Men retten kan ikke se at det er en

Side:278

slik forskjell på medlemmers og utenforstående produsenters stilling, at det skjer et brudd på prinsippet om den borgerlige likhet for loven. Alle produsenter har den samme fordel av det vesentlige ved reguleringen, nemlig å holde prisene stort sett stabile, unngå de store svingninger og hindre at bunnen faller ut av markedet. Og ved en sammenligning av de to grupper bør det også tas i betraktning, at medlemmer av de salgslag som er tilsluttet N. K. F., i regulerings interesse påtar seg forpliktelser av økonomisk art, og at ikke-medlemmer har en friere adgang til å utnytte gode markedskonjunkturer.

Retten legger også vekt på at det i saken ikke foreligger opplysninger om at produsenter som ikke er medlemmer mener seg urettferdig behandlet ved reguleringen. Og retten må anta at såfremt produsentene mente at det ble begått noen vesentlig urett mot dem, ville de latt høre fra seg.

Men en viss ulikhet medfører reguleringen. Når markedet blir overfylt, fryser N. K. F. sine overskuddsvarer ned uten avgift for seg selv, og gir produsenten oppgjør etter dagens pris. Medlemmer av saksøkernes forbund må enten selge overskuddsvarene under dagens pris, eller fryse varene ned på produsentens bekostning. Dette er en iøynefallende ulikhet som særlig gjelder Oslo og de større byer, og det er denne ulikhet som saksøkerne mener er en urettferdighet ved reguleringen. Men på bakgrunn av den samlede virkning av reguleringen, kan retten ikke anta at denne ulikhet er så vesentlig at den kan begrunne noe rettskrav på endring i den nåværende reguleringspraksis.

Retten må anta at den nåværende ordning av reguleringsvirksomheten har en tendens i seg til å gi N. K. F. monopol på omsetningen av kjøtt og flesk. N. K. F. er en levende, vel utbygget virksomhet, og det er ingen grunn til å tvile på at den har en naturlig trang og vilje til utvidelse. Når N. K. F. da får seg overlatt å iverksette markedsregulering uten utgift for seg selv, har den et tryggere grunnlag for utvidelse. I Ot.prp. nr. 65 for 1954 3, er gjengitt en uttalelse fra Omsetningsrådet, som etter rettens mening synes å tyde på at rådets flertall er enig i at N. K. F.s virksomhet bør utvides til å gjelde all omsetning av kjøtt og flesk. Det heter her: «Talar ein om mjølk og meieriprodukt, kan ein seia at organiseringa og utbygginga stort sett er gjennomført etter lova. For flesk og kjøt står det ennå mykje att å gjera, og dette gjeld enno meir dei vareslaga som seinare er teke med i lova, nemleg grønsaker, frukt, pelsdyrskinn og egg.

Fleirtalet i Omsetningsrådet meiner at det framleis er bruk for ei vidare utbygging av omsetnaden av dei jordbruksvarer som er nemnt i lova, og etter dei liner som er sett og som har fest seg av di dei er praktisert av Omsetningsrådet.»

Men retten kan ikke anta at denne monopoltendens nå er så utpreget, eller har gitt seg slike utslag, at det foreligger et rettsstridig forhold overfor saksøkerne. Retten legger da vekt på at man så vel innen Omsetningsrådet som i Landbruksdepartementet og i Landbrukskomiteen er oppmerksom på at det foreligger muligheter for monopoldannelse, og at en viss kontroll derfor er nødvendig. Således uttaler Norges Handelsstands Forbunds representant i Omsetningsrådet (Ot.prp..nr. 65/1954 a.4): «Jeg vil understreke som min oppfatning at det ikke har vært omsetningslovens hensikt at der skal etableres fullstendig monopolisering av omsetningen gjennom salgssentraler o. l. for alle de jordbruksprodukter som er nevnt

Side:279

loven. Loven utelukker ikke konkurranse i omsetningen av disse produkter.» Og departementet anfører på side 9: «All den tid omsetningsavgifta er pålagt ved lov bør samfunnet ha slik kontrol at det ikkje kan reisast mistanke om at avgifta vert nytta i strid med samfundsinteresser.» Landbrukskomiteen anfører i Innst. O. V. 1956 6: «For de andre vareslags vedkommende blir fremdeles en større eller mindre del omsatt av andre enn organisasjonene, og det kan ikke påvises noen spesiell grunn til at ikke disse forretningsdrivende fortsatt vil beholde en rimelig del av omsetningen eller at konkurransemomentet er redusert så sterkt at prisene til forbrukerne av den grunn blir unødig høye.»

En av de lovendringer departementet foreslo var utvidelse av Omsetningsrådet, slik at det ble bedre uttrykk for de samfunnsmessige interesser som loven representerte, og ikke ensidig et uttrykk for landbrukets interesser. Dette ledet som nevnt til at rådets medlemsantall ble øket fra 10 til 12, idet Forbrukerrådet og Landbruksdepartementet fikk rett til å oppnevne hver et medlem.

I årene 1951-1956 var det liten endring i forholdet mellom N. K. F.s omsetning og den omsetning som saksøkernes medlemmer og andre private hadde. I 1957 steg N. K. F.s omsetning med ca. 3 prosent av totalomsetningen. Ser man tidsrommet 1951 til 1957 under ett, må det sies at mulige monopoltendenser i dette tidsrom kun har gitt seg svake utslag.

Den nåværende ordning gir etter rettens mening saksøkerne grunn til å nære en viss frykt for at N. K. F. med tiden vil få monopol på omsetningen av kjøtt og flesk. Det er da forståelig at de føler stillingen utrygg. Og som nevnt medfører den nåværende ordning at det til tider blir en viss ulikhet i de oppgjør som N. K. F. og saksøkernes medlemmer kan by produsentene. Retten er enig med de medlemmer av Omsetningsrådet som har forklart at det bør opptas forhandlinger for å få i stand et samarbeid mellom saksøkerne og N. K. F., og kan ikke anta at vanskeligheter ved et slikt samarbeid er uoverstigelige eller vil bringe reguleringen i fare. En ordning hvorved saksøkernes medlemmer i en viss utstrekning fikk dekket omkostninger ved nedfrysing av overskuddsvarer, ville fjerne den iøynefallende ulikhet mellom de produsenter som er tilknyttet N. K. F. og andre produsenter, og derved fjerne følelsen av at Omsetningsrådet understøttet monopoltendenser i N. K. F.

Men retten har som anført ikke funnet den nevnte ulikhet så vesentlig, eller monopoltendensen så fremtredende, at saksøkerne kan ha krav på endringer i den måte som loven nå praktiseres på. Saksøkte må da bli å frifinne. - - -

Side:280