Rt-1960-297

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-02-19
Publisert:	Rt-1960-297
Stikkord:	Jaktrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 15B/1960
Parter:	Overrettssakfører Hans Blom, aktor (til prøve) mot 1. A, 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Nikolai Helseth).
Forfatter:	Hiorthøy, Gaarder, Nygaard, Nissen, Holmboe
Lovhenvisninger:	Jaktloven (1951), Jaktloven (1951) §31, Fjelloven (1920)

Dommer Hiorthøy: A, født xx.xx.1917, og B, født xx.xx.1923, ble av politimesteren i Gudbrandsdal ved likelydende forelegg av 12. februar 1959 hver forelagt en bot av kr. 100, subsidiært fengsel i 21 dager, for overtredelse av:

1. jaktlovens §62, jfr. §31 og Landbruksdepartementets rundskriv av 16. august 1957, jfr. jaktlovens §63 og Landbruksdepartementets skriv av 27. juli 1951, derved at de 25. september 1957 uten å ha jaktkort fra Lesja fjellstyre for villreinjakt i Dalsiden statsalmenning i Lesja herred i Oppland fylke rettsstridig drev slik jakt i området ved Svarthø i Dalsiden statsalmenning,

2. jaktlovens §62, jfr. §7, derved at de til tid og sted som nevnt i punkt 1. drev den omhandlede villreinjakt uten å ha betalt avgift til vilttrygd med kr. 10 for jakt i Lesja herred.

Foreleggene ble ikke vedtatt, og sakene ble sendt Nord-Gudbrandsdal herredsrett til behandling etter straffeprosesslovens §377 fjerde ledd.

Ved herredsrettens dom av 29. juni 1959 ble de tiltalte dømt til straff i samsvar med foreleggene. Herredsrettens dom har denne domsslutning:

«1. A, 2. B, - - - dømmes for forseelse mot jaktlovens §62, jfr. §31 og §7, alt jfr. straffelovens §63, til en bot til statskassen på kr. 100 for hver, eller, hvis boten ikke erlegges, en straff av fengsel i 21 dager.

I saksomkostninger til det offentlige betaler de kr. 50 hver.»

Side:298

A og B har påanket herredsrettens dom til Høyesterett for så vidt de er domfelt for overtredelse av jaktlovens §62, jfr. §31. Anken gjelder prinsipalt lovanvendelsen, herunder spørsmålet om frifinnelse på grunn av rettsvillfarelse. Subsidiært ankes det over saksbehandlingen ved herredsretten.

Saksforholdet og de tiltaltes personalia fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Forsvaret har bl.a. gjort gjeldende at de tiltalte har en særskilt rett (almenningsrett) til villreinjakt i Svarthøområdet, som er sikret dem ved fjelloven av 12. mars 1920 §30, jfr. §2 og §3, 1. ledd. For så vidt de gjør inngrep i denne rett, er de bestemmelser som angis overtrådt - Landbruksdepartementets rundskriv av 16. august 1957, jfr. skriv av 27. juli 1951 - ikke hjemlet i jaktlovens §31. Selv om denne lovbestemmelse må erkjennes å ha gyldighet ved siden av fjelloven og for så vidt danner et supplement til denne, kan den bare antas å gi hjemmel for administrative bestemmelser om fredning, arealbegrensning, jaktmåte o. l., ikke om selve jaktretten som er regulert i fjelloven. Den fullmaktsklausul som inneholdes i jaktlovens §31, kan ikke under noen omstendighet gå så langt at den åpner adgang til regulerende inngrep i jaktretten i strid med positiv lov (fjellovens §2 og §3, første punktum). De bestemmelser av Landbruksdepartementet som saken gjelder, strider i forhold til de domfelte mot prinsippene i Grunnlovens §97 og §105, idet de uten erstatning har berøvet almenningsberettigede økonomiske rettigheter hjemlet i fjelloven. Dersom det må antas at jaktlovens §31 gir adgang til å regulere jaktretten etter fritt skjønn, hevdes det at den skjønnsmessige avgjørelse i det foreliggende tilfelle er ulovlig. Ordningen er vilkårlig og ligger utenfor formålet med loven som er opphjelp av viltpleien i videste forstand.

Når det gjelder spørsmålet om unnskyldelig rettsvillfarelse, har forsvaret særlig fremholdt at de tiltalte har handlet i hensikt å gjøre en formentlig rett gjeldende, og at de er blitt bestyrket i sin oppfatning av Grytten fjellstyre.

Med hensyn til saksbehandlingen ved herredsretten har forsvaret anført at det er en feil når retten har unnlatt å ta standpunkt til spørsmålet om de tiltaltes mulige jaktrett i Svarthøområdet.

Jeg er kommet til at anken må gis medhold. Slik som jeg ser på de foreliggende rettsspørsmål, gir herredsrettens dom ikke Høyesterett materiale til å avgjøre om de tiltalte har gjort seg skyldig i en straffbar lovovertredelse, og jeg antar derfor at dommen med hovedforhandling må bli å oppheve.

I den anledning skal jeg bemerke:

Jeg tar utgangspunkt i fjelloven av 12. mars 1920, slik som loven lød før den ble forandret i forbindelse med utferdigelsen av den nye lov om viltstellet, jakt og fangst av 14. desember 1951. Fjelloven ble til etter langvarig forberedelse under hvilken meningene delvis sto steilt mot hverandre, ikke minst når det gjaldt retten til å utøve jakt og fangst i statsalmenningene. Den

Side:299

forberedende lovkomité (Fjellovkomiteen) og den daværende skogdirektør (Saxlund) gjorde her gjeldende prinsipielt forskjellige syn; komiteen ville forbeholde jaktretten for bygdene, mens skogdirektøren holdt på at adgangen til deltagelse liksom før burde stå åpen for samtlige innbyggere i landet (Ot.prp. nr. 52 (1918), bilag 1 og 2). Departementet sluttet seg til Fjellovkomiteens forslag og viste til dens begrunnelse for at det var rettferdig, rimelig og hensiktsmessig at «bygderne nu gjengives og sikres sine gamle rettigheter i fjeldet ogsaa med hensyn til jagt og fangst» (Ot.prp. nr. 52 (1918) side 13; komitéinnst. side 71 og side 122). Bestemmelsene om jakt og fangst (kap. IX) i den endelig vedtatte lov falt i alt vesentlig sammen med proposisjonen, og stillingen var etter dette i hovedtrekkene følgende: Bygdene ble forbeholdt sine bruksrettigheter, bl.a. til jakt og fangst, som fra gammel tid (§2); ordningen av almenningsbruket - unntatt jakt på elg og hjort - ble underlagt fjellstyrenes myndighet (§3, første punktum), og rett til jakt og fangst ble tillagt «norsk borger, som i det siste år har vært og fremdeles er fast bosatt i det herred eller i et av de herreder hvor almenningen er beliggende, eller i bygd eller grend, hvis beboere fra gammel tid har utøvet almenningsbruk innen vedkommende statsalmenning» (§30, første avsnitt). Jaktkort skulle utstedes av fjellstyret i et av de herreder hvor almenningen var beliggende; det kunne normalt ikke nektes fastboende innvånere, men ingen måtte i samme termin utøve jakt eller fangst etter fler enn ett jaktkort av samme slag innen samme almenning (§33). Løsning av jaktkort ga bl.a. adgang til «jakt etter villren mot avgift, som ikke må overstige kr. 10 årlig og med rett til å felle inntil 3 dyr, hvis ikke et mindre antall er fastsatt» (§30 litr. c).

Jaktloven av 20. mai 1899 §6 hadde oppstillet som hovedprinsipp at jakt og fangst i statsalmenning skulle være fri for enhver mot løsning av jaktkort, dog slik at det var gjort unntak bl.a. for jakt på villrein. «Hvorledes der med denne Jagt skal forholdes», heter det i loven, «bestemmes af Kongen eller den, han dertil bemyndiger, efterat vedkommende Kommunestyrers Udtalelse er indhentet». Samtidig med utferdigelsen av fjelloven ble denne paragraf forandret slik at den for fremtiden ikke kom til å omfatte statsalmenninger.

Stillingen var etter dette den at reguleringen av reinjakten helt ut lå under fjellstyrene, bortsett fra bestemmelser om fredningstiden som fortsatt hadde sin plass i jaktloven (§13 jfr. §44).

Reinbestandens stadige tilbakegang, som ga grunn til frykt for at reinen kunne bli fullstendig utryddet, foranlediget at det i slutningen av 1920-årene fra flere hold ble reist krav om totalfredning. For å søke å rette opp forholdene ble det ved Ot.prp. nr. 38 (1927), jfr. Ot.prp. nr. 19 (1928), i forbindelse med forslag om forskjellige andre forandringer i jaktloven, foreslått for Stortinget å endre lovens §13 derhen, at villrein skulle være fredet hele året i 10 år i den del av landet som lå øst og nord for

Side:300

en linje betegnet av Bergensbanen østenfra til Gol stasjon og veien fra Gol stasjon til Lærdalsøren. Proposisjonene kom av forskjellige grunner ikke under behandling i Stortinget, og ved Ot.prp. nr. 20 (1930) ble saken tatt opp på ny. Det fremgår av bemerkningene (side 2) at departementet hadde overveiet totalfredning, men av hensyn til omkostningene ved oppsynet ikke fant å kunne tilrå fredning når det gjaldt reintraktene på Hardangervidda og i Lyseheiene. I tilslutning til dette uttales: «Man vil derfor foreslå at der gis adgang til en av Kongen regulert villrenjakt i disse distrikter, idet man finner at det bør overlates Kongen å fastsette jakttiden for villren og treffe de nærmere bestemmelser om utøvelsen av jakt på dette vilt, således at dette også kan skje for den øvrige del av landet, når man har fått erfaring for, hvorledes fredningen der har virket». I prp.utkastet hadde bestemmelsene om fredning av villrein følgende lydelse: §13: «- - - For villren fastsetter Kongen jakttiden og treffer de nærmere bestemmelser om utøvelsen av jakt etter dette vilt. Dog skal villren være fredet det hele år i ti år, regnet fra denne lovs ikrafttreden, i den del av landet, som ligger øst og nord for en linje betegnet av Bergensbanen østenfra til Gol stasjon og veien fra Gol stasjon til Lærdalsøira.» §44: «- - - Fredning av hjort eller villren eller innskrenkning av jakttiden for disse to viltsorter kan ... uten hensyn til fylkes- eller herredsgrenser gjøres gjeldende for naturlig avgrenset strekning». Heller ikke denne lovproposisjon ble tatt under vanlig behandling, men for om mulig å avverge faren for at villreinen skulle bli utryddet, foreslo vedkommende stortingskomité vedtatt en midlertidig bestemmelse om fredning av villrein av dette innhold: «- - - For villren fastsetter Kongen jakttiden ens for det hele land og treffer de nærmere bestemmelser om utøvelsen av jakt efter dette vilt, herunder bl.a. fastsettelse av det antall dyr som skal kunne felles på de enkelte strekninger eller arealer.» I bemerkningene anfører komiteen bl.a. (Innst. O. nr. 74 (1930) side 2): «Man er ... blitt stående ved å overlate til administrasjonen å fastsette jakttiden for villren og treffe de nærmere bestemmelser om utøvelsen av jakten. Komiteen vil uttrykkelig presisere at dens hensikt har vært å få en sterk innskrenkning i jakttiden og likeså innskrenkninger med hensyn til utøvelsen av jakten. Man vil således henstille, at når der utstedes jaktkort i almenninger, at dette kun lyder på rett til å skyte ett dyr». Forslaget ble i uforandret form vedtatt som lov 6. juni 1930. Ved lov av 3. mars 1932 ble bestemmelsen gitt plass som §19 i jaktloven av 1899 uten at den ble undergitt forandringer av betydning. Herfra er den i realiteten uforandret videre overført til den gjeldende jaktlov av 14. desember 1951 §31, som lyder slik:

«Viltstyret fastsetter de nærmere bestemmelser om jakt etter villrein, herunder bl.a. om de områder hvor reinjakt skal kunne foregå og om det antall dyr som skal kunne felles på nærmere bestemt areal.»

Når reglene om Sentraladministrasjonens beføyelser

Side:301

vedkommende villreinjakten, slik de har figurert i jaktlovgivningen i tiden 1930 til 1951, sammenholdes med den opprinnelige ordning etter fjellovens kap. IX, forekommer det meg forholdsvis klart at de førstnevnte må stå tilbake hvor det gjelder selve retten til å utøve reinjakt. På den ene side legger jeg da avgjørende vekt på den betydning man i 1920 tilla det forhold at den nye lov «førte jaktretten tilbake til bygdene», - en ordning som betegnet et systemskifte med særlig sikte på å tilgodese de distrikter der jakt i statsalmenningen utgjorde en ikke uvesentlig støttenæring. På den annen side er reglene i jaktlovgivningen rene fredningsbestemmelser. De har i utviklingens medfør riktignok etter hvert overført en mer omfattende bemyndigelse til administrasjonen, men hverken deres ordlyd eller forarbeidene gir holdepunkt for å anta at de gir hjemmel for andre inngrep i bygdefolkets rettigheter enn de som nødvendigvis følger av formålet med fredningsforskrifter. Etter det som er opplyst må jeg gå ut fra at forholdet mellom de to sett bestemmelser opprinnelig også har vært oppfattet og praktisert på denne måte. Jeg viser for så vidt til den kongelige resolusjon av 27. juni 1930 og Landbruksdepartementets skriv av 27. juli 1951.

Som det fremgår av hva jeg før har gjort rede for, er den gjeldende jaktlovs §31 i realiteten overtatt uforandret fra tidligere lovgivning. Isolert sett kan derfor ikke denne bestemmelse medføre noen forandring i den bestående rettstilstand. Imidlertid ble det i forbindelse med utferdigelsen av den nye jaktlov utvirket visse endringer i fjellovens kap. IX. Og det hevdes nå av aktoratet at det nye lovkompleks, sett i sammenheng, må tolkes slik at Sentraladministrasjonen har fått en utvidet fullmakt som eventuelt kan slå igjennom på bekostning av fjellstyrene og de jaktberettigede i bygdelagene. Spørsmålet har frembudt noen uklarhet som følge av misforståelser som synes å ha gjort seg gjeldende under lovforberedelsen samt - og ikke minst - ved den mangelfulle avstemming mellom fjellovens og jaktlovgivningens bestemmelser. Slik som fjelloven er kommet til å lyde og under henvisning til lovens forarbeider, antar jeg imidlertid at aktoratets anførsler ikke kan føre frem. Jeg viser til fjellovens §30 tredje ledd som - i motsetning til forslaget fra Jaktlovkomiteen - uttrykkelig har opprettholdt de fastboende innvåneres rett til å drive jakt på villrein, §31 annet ledd om tillatelse til reinjakt for utenbygdsboende samt §34 som, atter i motsetning til Jaktlovkomiteen, for så vidt angår jakt på villrein, har beholdt sin opprinnelige lydelse. De anførte bestemmelser kom inn i loven etter forslag i Ot.prp. nr, 41 (1949), der det er gitt følgende begrunnelse (side 28): «Om de foreslåtte endringer i fjelloven viser departementet til Jaktlovkomiteens utkast med den begrunnelse som er gitt for dette, se innstillingen side 21-22 og side 29. Det vil herav sees at Jaktlovkomiteen ikke med sløyfningen av bestemmelsen om innenbygdsboendes adgang til villreinjakt i statsalmenning i fjellovens §30 har tilsiktet noen endring i gjeldende bestemmelse, hvoretter bygdens folk har førsteretten til slik jakt i

Side:302

statsalmenning i den utstrekning jakten er tillatt. Men komiteen anså bestemmelsen som overflødig.

Departementet anser det imidlertid riktig at fjellovens §30 også heretter gir uttrykk for den gamle rett som bygdens folk har til å drive villreinjakt i statsalmenning, og foreslår inntatt uttrykkelig bestemmelse om dette idet en forutsetter, at retten til å felle villrein skal omfatte den del av statsalmenningen hvor bygdens folk fra gammel tid har drevet slik jakt. - - -»

På bakgrunn av dette forekommer det meg lite tvilsomt at de nye lovregler av 1951 i prinsippet må tolkes på tilsvarende måte som de tidligere gjeldende bestemmelser. Administrasjonen har i henhold til jaktloven bl.a. fullmakt til å utferdige bestemmelser om fredning og om hvilket antall dyr som skal kunne felles på nærmere angitte områder, men kan ikke fastsette bestemmelser som gjør inngrep i fjellstyrenes adgang til å utstede jaktkort for reinjakt i samsvar med bestemmelsene i fjellovens kap. IX. Er det siste skjedd, har departementet overskredet sin bemyndigelse etter jaktlovens §31 med den følge at bestemmelsene må frakjennes gyldighet. Hvorvidt de administrative bestemmelser som er omhandlet i tiltalen, spesielt Landbruksdepartementets rundskriv av 16. august 1957, i forhold til de tiltalte betegner et inngrep som nevnt, avhenger i første rekke av om det, som påstått av de tiltalte, tilligger Øvrebygden i Grytten en hevdvunnen rett til å jakte i Svarthøområdet. Og i bekreftende fall om de anførte bestemmelser har avskåret adgangen for de tiltalte til å nyttiggjøre seg en slik rett. Spørsmålet om hvilke områder som omfattes av jaktkort etter fjelloven kommer også inn.

Herredsretten har ikke ansett det nødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om de tiltaltes jaktrett i Svarthøområdet, idet den har funnet det avgjørende at de i tilfelle må ha «rett til å søke Lesja fjellstyre om jaktkort og rett til å bli stillet på like linje med innenbygdsboende i Lesja». Jeg finner ikke grunn til å gå inn på spørsmålet om hvorvidt det i og for seg ville være tilstrekkelig at man på denne måte kunne henvise til løsning av jaktkort i nabokommunen. Avgjørende må være at herredsretten på dette punkt har bygget på en uriktig lovforståelse. Fjellovens §33, 4. ledd fastsetter nemlig at ingen i samme termin må «utøve jakt eller fangst efter fler enn ett jaktkort av samme slag innen samme almenning». Da det her nettopp dreier seg om en og samme almenning - noen oppdeling i medhold av fjellovens §6 har ikke funnet sted - har det overhodet ikke vært lovlig adgang for de tiltalte til å skaffe seg jaktkort i Lesja ved siden av sitt opprinnelige jaktkort fra Grytten. Etter dette må det være riktig at de tiltaltes mulige jaktrett i Svarthøområdet faktisk er «bortregulert».

Spørsmålet om hvilke områder de meddelte jaktkort skal omfatte, - almenningen som helhet eller det jaktområde som fra gammelt tilligger vedkommende herred - er noe uklart. Ordningen etter fjellovkomiteens forslag var i denne henseende klar, jfr. utkastets §35, 3, ledd som fastsatte at den som har

Side:303

løst reinjaktkort til en del av et mer omfattende jaktområde, mot forevisning av kortet kunne forlange gratis reinkort til de øvrige deler, dog uten at han derved kunne felle flere dyr enn for jakten innen hans eget herred bestemt. Uklarbeten er kommet inn ved at ordet «herred» i komitéutkastets §38 er byttet om med «almenning» i §33 i Ot.prp. nr. 52 (1918). Etter fjellovens ordlyd og forarbeider må jeg imidlertid legge til grunn at loven bygger på forutsetningen om at vedkommende fjellstyre, ubundet av herreds- (fylkes-)grenser, utferdiger jaktkort med gyldighet for det jaktområde som etter omstendighetene må ansees å tilligge vedkommende herred, bygd eller grend.

De tiltalte var ved anledningen forsynt med jaktkort utferdiget av Grytten fjellstyre og lydende på «Grytten herreds jaktområde». For så vidt man må anta at dette jaktområde, som hevdet av de tiltalte, også omfatter traktene omkring Svarthø, har de tiltalte utøvet jakt i henhold til gyldig jaktkort og vil følgelig ikke kunne felles for overtredelse av jaktlovens §62, jfr. §31. Det er mulig man bør ta den reservasjon at den oppdeling etter fylkesgrensen av jaktfeltene i almenningen som er dekretert av departementet, uten hensyn til bestemmelsene i fjellloven vil kunne opprettholdes som gyldig dersom en slik ordning må ansees tvingende nødvendig for å fremme de formål som jaktlovens §31 vil tilgodese. Jeg anser det imidlertid ikke påkrevet å gå nærmere inn på denne mulighet, idet det ikke engang er søkt påvist under saken at en slik tvangssituasjon har foreligget.

Da herredsretten som det fremgår ikke har behandlet det etter mitt syn avgjørende spørsmål om den materielle rett, vil dommen med hovedforhandling for så vidt måtte oppheves.

Dommen er ikke påanket av de tiltalte for såvidt de er straffelt for overtredelse av jaktlovens §62, jfr. §7. Da dette forhold ikke har noen nødvendig sammenheng med de forseelser som er omhandlet i ankesaken, antar jeg at denne del av herredsrettens dom bør opprettholdes, således at Høyesterett fastsetter straffen for dette forhold.

Jeg stemmer for denne

dom:

I herredsrettens dom gjøres den endring at A og B dømmes for forseelse mot jaktlovens §62, jfr. §7, til en bot av 50 - femti - kroner for hver, eller, hvis boten ikke betales, til en straff av fengsel i 10 - ti - dager.

For så vidt de er dom felt for forseelse mot jaktlovens §62, jfr. §31, oppheves herredsrettens dom med hovedforhandling.

Dommer Gaarder: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Nissen og Holmboe: Likeså.

Side:304

Av herredsrettens dom (sorenskriver Egil Lund med domsmenn Hans M. Doseth og Laurits Joramo):

- - -

Tiltalte nr. 1, A, er snekker, har hustru og 2 barn å forsørge, bor på Verma, har en formue på ca. kr. 5 000 og en inntekt på ca. kr. 10 000.

Tiltalte nr. 2, B, er linjearbeider, har ingen å forsørge, har en formue på ca. kr. 2 000 og en inntekt på kr. 8 000, bor Verma. - - -

Alle de tiltalte har i retten i dag erkjent at de den 25. september 1957 var på jakt etter villrein i området ved Svarthø i Dalsiden statsalmenning. De var alle klar over at de befant seg i Lesja herred. Tiltalte nr. 1 og 2 hadde jaktkort utferdiget av Grytten fjellstyre. Jaktkortet ga dem adgang til i statens høyfjell (innen Grytten herreds jaktområde) å felle inntil ett reinsdyr i jakttiden 1957. Tiltalte nr. 3 hadde jaktkort som ga ham adgang til å felle ett reinsdyr i Kors sogn sameie (et privat sameie). Ingen av de tiltalte hadde betalt avgift til vilttrygd for jakt i Lesja herred.

De tiltalte har ikke erkjent seg skyldig etter tiltalen, og de begrunner dette med at innbyggerne i Grytten, iallfall innbyggerne i øvre del av Romsdal, fra gammel tid av har jaktet i området ved Svarthø, og at de derfor har rett til å jakte der. De hevder at hvis de ikke skal ha anledning til å gå over grensen til Lesja og drive jakt i Svarthø-området, vil jakten på rein for dem vært i alt vesentlig forringet. Forholdet er nemlig at reinen på den tid jakt kan foregå, trekker sør- og østover gjennom den del av statsalmenningen som ligger i Grytten herred, og inn i Lesja, slik at muligheten for å få skutt et dyr i Grytten ganske fort forspilles. De mener at fjellovens §30 slår fast at den gamle rett de har til å jakte i Svarthøområdet ikke kan tas fra dem, og de mener at om deres jaktkort på grunn av de regulerende bestemmelser som departementet har truffet, bare skal kunne gjelde for Grytten herred, så er dermed deres lovlige rett til jakt i Svarthø-området «bortregulert». De har samtidig med at de fikk utlevert jaktkortet fått utlevert Landbruksdepartementets skriv av 16. august 1957 og de har lest dette skriv og er klar over innholdet. Da de imidlertid som nevnt mener at departementet ikke kan sette slike regulerende bestemmelser, har de ment seg berettiget til å handle i strid med det som er anført i rundskrivet. De mener også at det fremgår av jaktkortets tekst at de ikke er avskåret fra å jakte utenfor Grytten herreds grenser, idet det i jaktkortet står anført «Grytten herreds jaktområde» og til Grytten herreds jaktområde hører etter deres mening også området ved Svarthø i Lesja. De viser også her til forklaring fra formannen i Grytten fjellstyre der han hevder at jaktkortet er slik å forstå, og at det er riktig som de tiltalte sier at departementet ikke ved regulerende bestemmelser kan hindre de som har jaktkort fra Grytten fjellstyre i å jakte over grensen til Lesja.

Retten finner at det de tiltalte her har anført til sin frifinnelse ikke kan føre frem. Det må være på det rene at det i jaktloven og med hjemmel i jaktloven kan treffes regulerende bestemmelser med hensyn til villreinjakten for at bestanden skal kunne bevares, og slike bestemmelser kan treffes både for privat eiet grunn og for statsalmenning. De tiltalte har ikke bestridt dette for en del vidtgående regulerende bestemmelser vedkommende. De har således ikke bestridt at det kan treffes bestemmelser om total fredning, om fredning for visse tider av året og om at det

Side:305

fastsettes bestemte antall for felletillatelse for bestemte områder. De har heller ikke i og for seg bestridt at statsalmenning kan deles opp i bestemte områder som det så gis jaktkort for, men det de bestrider er at det i et tilfelle som det foreliggende trekkes grenser for et område, slik at de som får jaktkort i området ikke skal kunne følge reinen når den går ut av området og over i tilstøtende områder hvor jaktkortinnehaveren har rett til å jakte. Retten finner at det nok må sies å være på det rene at de tiltalte og andre fra Grytten som mener seg å ha tilsvarende rett, har fått sine jaktmuligheter atskillig begrenset, men det vil jo oftest være tilfelle når det gis slike regulerende bestemmelser, og retten kan ikke være enig i at de tiltaltes adgang til å drive den jakt de har rett til er bortregulert. Forholdet for de tiltalte vil jo være det at hvis de har rett til jakt i Svarthø-området - et spørsmål som retten ikke finner det nødvendig å ta standpunkt til - så må de også ha rett til å søke Lesja fjellstyre om jaktkort og rett til da å bli stillet på like linje med innenbygdsboende i Lesja. De tiltalte har ikke henvendt seg til Lesja fjellstyre med krav om å få jaktkort som innenbygdsboende. Det er fjellstyrene for de enkelte herreder som utsteder jaktkort, og departementet har funnet det naturlig å iandele statsalmenningen i områder svarende til de områder som ligger innen de enkelte herreder. Det er jo klart at ved slik oppdeling vil jaktberettigede som har rett som strekker seg over flere herreder få sine områder beskåret, eller iallfall jakten fordyret ved at de eventuelt må søke og betale for jaktkort i flere herreder. Retten mener imidlertid at det med hjemmel i jaktlovens §31 må være anledning til slik oppdeling i områder, og at departementets skjønnsmessige avgjørelse for så vidt angår oppdelingen må respekteres så lenge det ikke kan hevdes at departementets skjønn i så måte må betegnes som vilkårlig, og retten finner ikke at det kan gjøres i det foreliggende tilfellet.

Forsvareren har hevdet at de tiltalte i alle tilfelle må bli å frifinne på grunn av rettsvillfarelse, og viser i så henseende til de tiltaltes og også til Grytten fjellstyres sterke overbevisning om at fjelloven hjemler dem deres gamle rett til jakt i Svarthø-området, og at departementet ikke kan frata dem denne rett. - - - Retten finner det også klart at de to andre tiltalte heller ikke kan frifinnes på grunn av rettsvillfarelse. De var begge fullt klar over innholdet i Landbruksdepartementets skriv av 16. august 1957. Det kan heller ikke tillegges noen vekt at Grytten fjellstyre har gitt jaktkortene en slik ordlyd (Grytten herreds jaktområde), og at Grytten fjellstyre på samme måte og med samme begrunnelse som de tiltalte mente at de ikke pliktet å respektere Landbruksdepartementets skriv. Både de tiltalte og fjellstyret har etter Landbruksdepartementets skriv vært klar over at det måtte være tvilsomt at deres syn på saken ville føre frem, og det kan ikke være noen unnskyldelig rettsvillfarelse når de allikevel forsøker å trosse seg frem.

Retten kommer etter det foran anførte til at de tiltalte må bli å dømme overensstemmende med tiltalen for så vidt punkt 1 angår.

For så vidt punkt 2 i tiltalen angår er det på det rene at de tiltalte har forholdt seg som der anført, og de har ikke kunnet anføre noen rimelig grunn for at de ikke kan erkjenne seg skyldig. De tiltalte blir derfor å dømme også for dette punkts vedkommende. - - -