Rt-1960-311

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-02-20
Publisert:	Rt-1960-311
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 16B/1960
Parter:	Ernst Ernstsen m.fl. (overrettssakfører Egil Hagli - til prøve) mot Adolf Johan Lyding (høyesterettsadvokat Hugo Parr).
Forfatter:	Rode, Eckhoff, Gaarder, Skau, Holmboe
Lovhenvisninger:

Dommer Rode: Ved skjøte datert 6. august 1955 overdro den ugifte og barnløse Anders A. Lyding sin faste eiendom, g.nr. 5 b.nr. 134 i Kvinesdal, med besetning og redskaper vederlagsfritt til sin brorsønn Adolf Johan Lyding. Skjøtet er tinglyst. Ved testament datert 17. september 1955 bestemte Anders A. Lyding at alt han etterlot seg skulle tilfalle den samme brorsønn som enearving. Anders A. Lyding døde 10. mai 1956. Ni av hans slektsarvinger, Ernst Ernstsen, Margareth Smith, Agnes Andersen, Jenny Smørsten, Olivia Solnørdal, Anfinn Ernstsen, Hilden Aamodt, Berthe Lyding, Jakob A. Lyding, anla ved stevning av 5. november 1956 sak mot Adolf Lyding ved Flekkefjord herredsrett. De påsto at skjøtet og testamentet skulle kjennes ugyldig og at Anders A. Lydings bo skulle deles mellom hans arvinger etter loven. Adolf Lyding påsto skjøte og testament kjent gyldig og at han skulle anerkjennes som enearving. Herredsretten - dommerfullmektigen som enedommer - avsa den 8. april 1957 dom med slik domsslutning:

«Skjøte av 6. august 1955 fra Anders Lyding til Adolf Johan Lyding kjennes for ugyldig å være.

Testament av 17. september 1955 fra Anders Lyding til Adolf Lyding kjennes for ugyldig å være.

Anders Lydings bo blir å dele mellom hans arvinger etter loven.

Saksomkostninger oppheves.»

De 9 slektsarvinger påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett som avsa dom den 1. september 1958. Domsslutningen lyder:

«Anders Lydings testament av 17. september 1955 kjennes gyldig.

Saksomkostninger tilkjennes hverken for herredsretten eller lagmannsretten.»

Angående saksforholdet viser jeg for øvrig til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Lagmannsrettens dom er påanket til Høyesterett av de samme 9 slektsarvinger, dog så - som nevnt av lagmannsretten - at for den under saken avdøde Berthe Lyding er hennes barn trådt inn. Adolf Lyding har tatt til gjenmæle. Ved bevisopptak til bruk for Høyesterett ved Oslo byrett, Bergen byrett, Flekkefjord herredsrett, Gjerpen herredsrett og Mandal herredsrett har i alt 20 vitner, 4 av de ankende parter og ankemotparten gitt forklaringer, og overlege Bernhard Medbøen har forklart seg som medisinsk, men ikke psykiatrisk sakkyndig. To av de avhørte ankende

Side:312

parter samt ankemotparten har gitt supplerende skriftlige fremstillinger. Også hustruen til en av ankemotpartene har uttalt seg skriftlig. De nevnte parter, den sakkyndige og 17 av vitnene har tidligere forklart seg for lagmannsretten, hvor det videre ble fremlagt et også for Høyesterett dokumentert bevisopptak med forklaring fra ytterligere 3 vitner. For Høyesterett er det fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å spesifisere.

Som det fremgår av dens domsslutning har lagmannsretten ikke truffet avgjørelse angående skjøtets gyldighet. Det heter herom i lagmannsrettens domsgrunner: «Herav vil følge at testamentet må kjennes gyldig. Det blir da ikke nødvendig å drøfte om vilkårene for å opprette gyldig skjøte er tilstede». Dette er partene enige i. De er videre enige om at dersom testamentet er ugyldig må det samme gjelde for skjøtet. For Høyesterett har partene derfor bare kommet inn på skjøtet og de nærmere omstendigheter omkring dette i den utstrekning de har ansett det for å være av betydning for spørsmålet om testamentets gyldighet.

Etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett finner jeg å burde gjøre bemerkninger til et par av lagmannsrettens uttalelser angående det faktiske saksforhold. Det uttales av lagmannsretten angående opprettelsen av testamentet den 17. september 1955: «Det er overveiende sannsynlig at Anders på dette tidspunkt var klar over at skjøtet var offentliggjort og kjent». Anders fikk den 17. september 1955 besøk av sin bror Jakob m. fl. som ville prøve å få rede på sammenhengen med skjøtningen til Adolf. Jeg kan ikke se at det er holdepunkt for å anta at Anders før dette besøket visste at skjøtet var blitt kjent. Det er nå på det rene at testamentet allerede var opprettet da Jakob m. fl. kom. Jeg kan da ikke anta at opprettelsen av testamentet var foranlediget av at Anders hadde fått vite at skjøtet var blitt kjent.

Under omtalen av døveprest Bonnevie-Svendsens forklaring uttaler lagmannsretten at han «bygger sine uttalelser på sitt tidligere kjennskap til Anders i 1938/39 og det inntrykk han fikk av Anders da han igjen besøkte ham på Solhøgda den 4. november 1955». De ankende parter oppfatter dette slik at lagmannsretten har gått ut fra at Bonnevie-Svendsen bare kjente Anders fra 1938/39 før han besøkte han på ny i 1955. Bonnevie-Svendsen har imidlertid selv forklart at han besøkte Anders årlig fra midt i tyveårene til krigsutbruddet i 1939. Jeg kan ikke se at lagmannsrettens uttalelse nødvendigvis må forståes slik som de ankende parter gjør, men presiserer for ordens skyld at jeg legger til grunn at Bonnevie-Svendsens kjennskap til Anders har det i forklaringen nevnte grunnlag.

Under omtalen av Bonnevie-Svendsens besøk hos Anders på Solhøgda den 4. november 1955 uttaler lagmannsretten at Anders «døde den 10. mai 1956. Det er derfor sannsynlig at Anders var friskere den 17. september 1955 - den dag testamentet ble opprettet - enn da Bonnevie-Svendsen besøkte ham». De ankende

Side:313

parter har pekt på at Bonnevie-Svendsen i et brev av 9. januar 1956 angående dette besøk har uttalt: «Etter opplysning fra sykesøster var han på det tidspunkt i en forholdsvis meget god periode mentalt sett». Etter min mening viser både denne uttalelse og andre opplysninger i saken at Anders' tilstand ikke var jevnt synkende og at tidsforløpet da ikke i og for seg er tilstrekkelig til at man kan gå ut fra at Anders' evne til å oppfatte var patagelig dårligere den 4. november enn den var 17. september.

Lagmannsretten nevner og har lagt noen vekt på at faren - som levet til 1937 - ga Anders skjøte på farsgården allerede i 1913. Dette skjøte er fremlagt for Høyesterett, og det viser at faren for sin og hustruens levetid har forbeholdt seg bruksretten til gården, rett til de årlige lakseavgifter, rett til eventuell innløsningssum for jernbanerettigheter og eiendomsrett til alt innbo og løsøre, men med rett for Anders til å bruke gårdsredskapene i fellesskap med sine to brødre. Selv om disse forbehold i skjøtet til en viss grad virker begrensende når det gjelder den betydning som lagmannsretten har tillagt dette, så antar jeg at det i hvert fall er berettiget å se skjøtet som et uttrykk for at faren mente at Anders evnet å sitte med gården.

For øvrig foreligger saken i det vesentlige i samme faktiske skikkelse som for lagmannsretten.

De ankende parter hevder at lagmannsretten har vurdert bevisene uriktig når den er kommet til at det ikke er ført bevis for at Anders manglet testasjonshabilitet. De har begrunnet sin oppfatning med stort sett de samme anførsler som er gjort gjeldende for lagmannsretten og som det er gjort rede for i dens domsgrunner. De har nedlagt slik påstand:

«1. Anders Lydings testament av 17. september 1955 kjennes ugyldig.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsreft og Høyesterett.»

Ankemotparten, Adolf Lyding, har også i det vesentlige anført det samme som for lagmannsretten og har nedlagt slik påstand:

«At Agder lagmannsretts dom av 1. september 1958 mellom sakens parter stadfestes og at Adolf Johan Lyding tilkjennes saksomkostninger for alle retter.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige slutte meg til dens begrunnelse. Jeg vil allikevel komme inn på noen av de etter mitt skjønn vesentlige sider i saken.

Først nevner jeg da at det ikke er omtvistet at brorsønnen Adolf Lyding har vært hjelpsom og oppmerksom mot Anders og at denne gjerne rådførte seg med ham og i det hele satte ham høyt. Det som er bestridt er at Anders satte Adolf høyere enn de øvrige av slekten som bodde i nærheten av han og hvorav også flere hadde hjulpet ham på forskjellig vis. Det må imidlertid ansees godtgjort at Anders, så vel atskillig før som på tiden omkring og etterat skjøte og testament ble satt opp, har sagt

Side:314

at Adolf skulle ha gården etter ham og også ellers har uttrykt seg på en måte som viste at han følte seg nærmere knyttet til Adolf enn til de øvrige av slekten. Jeg anser det derfor også godtgjort at den disposisjon som fikk sitt endelige uttrykk i testamentet av 17. september 1955 var i samsvar med et begrunnet ønske som Anders i lengre tid hadde hatt og fremdeles hadde. Riktignok lyder testamentet på «alt hva jeg etterlater meg» mens det etter vitneforklaringene synes som Anders bare har snakket om «gården», et uttrykk som det i denne forbindelse er naturlig å forstå som også omfattende besetning og redskaper, muligens også innbo. Så dominerende som gården m.v. er i formueskomplekset og sikkert også har vært i Anders' bevissthet, legger jeg imidlertid ikke vekt på denne forskjell i uttrykksmåte når det spørres om testamentet var i samsvar med det Anders ønsket.

Det første dokument som ble opprettet var et skjøte. Det er på det rene at det ble utvist initiativ fra nabokonen Klara Lydings side før Anders den 6. august 1955 - samme dag som han ble innlagt på Solhøgda helseheim - henvendte seg til sakfører for å få dette gjort. Det er ikke påvist at Klara Lyding - som er ubeslektet med både Anders og Adolf - hadde noen interesse i at gården skulle gå til sistnevnte. Heller ikke at hun eller noen annen har øvet noe press på Anders. Henvendelsen til sakføreren må derfor etter min mening sees som utslag av en bevisst vilje hos Anders til - i samsvar med råd og veiledning han hadde fått av Klara Lyding og mulige andre - å få det før nevnte ønske gitt et i rettslig henseende holdbart uttrykk.

Det er vel ikke egentlig bestridt og i ethvert fall finner jeg det etter de foreliggende opplysninger utvilsomt, at Anders under vanlige forhold ville hatt full forståelse av formålet med det dokument som skulle settes opp. Dette formål var jo også enkelt nok: å sikre at Adolf fikk gården når Anders falt fra. Det hevdes imidlertid at Anders på grunn av sykdom var blitt så åndelig svekket at han ikke lenger evnet å forstå dette. Jeg kan ikke finne det bevist at sykdommen hadde medført en så radikal innsnevring av Anders' åndsevner og henholder meg for så vidt i det vesentlige til det lagmannsretten uttaler angående disse evner i relasjon til det noe senere tidspunkt - 17. september 1955 - da skjøtet ble opprettet. At Anders godtok et skjøte som straks og ubetinget gjorde Adolf til eier kan jeg ikke tillegge særlig vekt i motsatt retning. Skjøte var den form for dokument som var foreslått av Klara Lyding, som også hadde gitt ham et utkast til sådant, og det var også en dokumentart som Anders kjente til. At han ikke var klar over at skjøtet straks og ikke først ved hans død gjorde Adolf til eier, betyr etter mitt skjønn ikke at han heller ikke var klar over hva han ville, men må tilskrives de begrensede muligheter han på grunn av intelligensnivå, medfødt døvhet og liten evne til å meddele seg hadde for helt ut å forstå hva dokumentets ordlyd innebar. Det kan ligge nær å vise til at Anders i sin tid hadde fått skjøte på gården av sin far, som imidlertid hadde forbeholdt seg bruksrett og endel andre rettigheter for sin

Side:315

hustrus levetid. Det forekommer meg vel tenkelig at forbeholdet kan ha medført at Anders ikke har oppfattet seg som eier før etter farens død.

Den 17. september 1955 var Anders hos den samme sakfører, og det ble da opprettet testament som gjorde Adolf til enearving. Som jeg har nevnt under omtalen av det faktiske saksforhold, må det nå ansees på det rene at foranledningen ikke kan ha vært den som lagmannsretten holder for sannsynlig, nemlig at Anders var blitt vitende om at skjøtet var blitt kjent. Hvem og hva som har gitt foranledning til at testamentet ble opprettet er helt på det uvisse, men jeg anser det i hvert fall utelukket at initiativet kan være kommet fra Anders selv. Jeg antar derfor at det forholder seg slik som lagmannsretten nevner som en mulighet: at en eller annen har tilskyndet Anders til å opprette testament. Jeg tillegger ikke dette særlig betydning, idet jeg ikke kan se at det er grunn til å anta at Anders, etterat skjøtet ble skrevet, har skiftet mening hverken når det gjaldt ønsket om at Adolf skulle ha gården eller at dette ønske skulle få en rettslig bindende form. Tvert om har han etter dette tidspunkt overfor flere på helseheimen gitt uttrykk for hvor stor pris han satte på Adolf og for at Adolf skulle ha gården hans. Den testamentariske disposisjon innebar derfor ikke noen ny beslutning fra Anders' side, men var - i hvert fall i det vesentlige - en bekreftelse av den samme enkle beslutning som han allerede tidligere hadde villet gi en i rettslig henseende uangripelig form. Angående selve testamentopprettelsen og vurderingen av denne og av Anders' testasjonsevne, henholder jeg meg til lagmannsrettens dom.

I saken er det trukket inn endel begivenheter som fant sted etterat testamentet ble opprettet og som således bare har betydning for så vidt de måtte kaste lys over partenes forhold og Anders' åndsevner inntil testasjonen fant sted. Av disse begivenheter nevner jeg at Anders samme dag som testamentet var opprettet fikk besøk på helseheimen av 3 av sine slektninger som kom for å få rede på sammenhengen med skjøtet til Adolf som de nettopp hadde fått kjennskap til og hadde med seg en utskrift av. Samtalen resulterte i at Anders skrev under på en erklæring datert 17. september 1955 og forfattet av hans søstersønn Jørgen Lyding, gående ut på at han ikke kjente til at han hadde skjøtet gården til Adolf, at han var i den tro at han fremdeles var eier og at han var enig i at broren Jakob skulle «ta de nødvendige skritt for å få dette på det rene ved hjelp av sakfører eller sorenskriver». Ti dager senere fikk de samme slektninger Anders til å undertegne begjæring om å bli «satt under vergemål således at det kan bli oppnevnt en verge som kan dra omsorg for meg og mitt gods». Begjæringen ble tatt til følge ved kjennelse av 4. oktober 1955. Den 11. s. m. har Anders satt sitt navn på en erklæring, hvorved han påanker denne kjennelse med den begrunnelse at han ikke hadde visst hva vergemål var. Han visste ikke at det medførte at han ble umyndig, men trodde det bare innebar at det ble satt noen til å passe sakene hans mens han

Side:316

var borte. Den 15. oktober undertegnet Anders igjen en erklæring. Den gikk ut på at han fragikk erklæringen av 17. september og at alt som var skrevet og gjort mellom ham og Adolf skulle stå ved makt. Ved utferdigelsen av begge disse erklæringer var Adolf til stede. Ved flere senere anledninger ga Anders uttrykk for at det var han som fremdeles eiet gården.

De her nevnte og endel andre etterfølgende omstendigheter som jeg ikke finner det nødvendig å redegjøre for, synes egnet til å vekke tvil om Anders' evne til å fatte en selvstendig beslutning. Jeg kan imidlertid ikke finne at de viser at den enkle testamentariske disposisjon det her er tale om, faller utenfor det område hvor han evnet å gjøre seg opp en selvstendig mening og fatte en overveiet og begrunnet beslutning. Hans reaksjoner ved slektningenes første 2 besøk kan etter min mening naturlig forklares som utslag, dels av forargelse over at skjøtet, tross hans krav herom, ikke var holdt hemmelig, dels av forskrekkelse da han fikk forklart at han etter skjøtets tekst hadde gitt fra seg gården. De senere reaksjoner og de gjentatte uttalelser om å være den som eiet gården, kan på den annen side naturlig sees som utslag av at det hadde lykkes Adolf å overbevise ham om, at uansett skjøtets ordlyd var det ikke meningen å ta gården fra ham. At det forholder seg slik støttes etter min mening av at det ikke foreligger opplysninger som viser at Anders har fått noen annen innstilling overfor Adolf enn han hadde før skjøtet ble skrevet.

Etter min oppfatning er den omstendighet at den begunstigede - Adolf Lyding - var til stede ved opprettelsen av så vel skjøte som testament blant de momenter, som under de foreliggende omstendigheter er egnet til å fremkalle tvil om hvorvidt Anders' beslutning er resultat av en helt fri og selvstendig overveielse. Dette er imidlertid et forhold som også forelå til vurdering for lagmannsretten og som den ikke har tillagt avgjørende betydning. Blant annet under hensyn til at Adolf Lyding har møtt personlig og forklart seg for lagmannsretten, finner jeg ikke å ha grunnlag for å fravike dens vurdering.

Jeg er således kommet til at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at det foreligger omstendigheter som kan føre til underkjenning av det formelt gyldige testament. Jeg har imidlertid funnet at saken frembyr slik tvil at det - i likhet med for herredsrett og lagmannsrett - heller ikke bør idømmes saksomkostninger for Høyesterett og stemmer for slik

dom:

Lagmannsrettens dom i stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder, Skau og Holmboe: Likeså.

Side:317

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Ole M. Engh):

- - -

Sakens historie facti er i korthet følgende:

Anders Lyding født xx.xx.1878 bodde alene på sin eiendom og var inntil 1948 i arbeid ved Trælandsfoss A/S. Han trakk seg da tilbake, men fortsatte en tid sin sidegeskjeft, skoreparasjon. Med hjelp fra andre stelte han litt på eiendommen sin, som ble drevet som et lite gårdsbruk.

Anders hadde i alle år vært døvstum og hadde gått på døveskole en tid, slik at han i en viss grad kunne skrive og lese (herom mer senere).

Den saksøkte har i alle år bodd et par hundre meter fra Anders og skal helt fra barneårene være kommet meget godt ut av det med Anders.

Anders Lyding skulle den 6. august 1955 innlegges på Solhøgda tuberkulosehjem. Han reiste inn til Mandal sammen med Adolf Lyding, som skulle følge ham til Solhøgda. De gikk dog også innom overrettssakfører E. O. Foss' kontor i Mandal hvor det ble skrevet skjøte sålydende:

«Undertegnede Anders A. Lyding født xx.xx.1878 overdrar og skjøter herved min eiendom b.nr. 5 g.nr. 134 Lyding i Kvinesdal herred til min brorsønn Adolf Johan Lyding født xx.xx.1927, som ingen annen fast eiendom har. Besetning og redskaper følger også med.

Kjøpesummen er kr. 15 000 for den faste eiendom, som er opp- og avgjort.

Mandal den 6. august 1955

Anders A. Lyding.

Det bekreftes at Anders A. Lyding er over 21 år og har underskrevet i mitt nærvær.

E.O.Foss,

overrettssakfører.»

Den 4. september 1955 ble Anders av sin bror Jakob - som intet visste om skjøtet, begjært umyndiggjort. Begrunnelsen for begjæringen var at Anders «p.g.a. manglende taleevne og hørsel samt åreforkalkelse mangler evnen til å dra omsorg for seg og sitt gods». Det ble dessuten nevnt i begjæringen at den gamle visstnok hadde store kontante beløp skjult rundt omkring på gården sin, og at det kunne være fare for at disse kunne komme bort.

Det var først noen dager senere Jakob fikk kjennskap til skjøtet fra en pressemelding om tinglysingen.

Noen av slekten reiste da den 12. september 1955 opp til Solhøgda og fikk skriftlig erklæring fra den gamle om at denne mente fremdeles å være eier av gården Rafoss. Det er på det rene at den gamle ved denne anledning skal ha vært «mektig vred» og han brukte ordet «fusk» i forbindelse med skjøtet.

Den saksøkte har forklart at Anders formodentlig var sint fordi meningen var at skjøtet skulle holdes hemmelig og ikke tinglyses, Anders ville derved slippe bråk med arvingene. At skjøtet likevel ble tinglyst skyldtes en misforståelse, idet Adolf leverte det inn til sorenskriverkontoret til stempling og fikk det tilbake noen dager senere i tinglyst stand uten at han hadde bedt om det. Det er først på et senere tidspunkt kommet for dagen at Anders om morgenen den 17. september hadde vært en tur på byen sammen med Adolf Lyding og Andreas L. Svindland. Under turen

Side:318

avla de besøk hos overrettssakfører E. O. Foss hvor et testament ble satt opp sålydende:

«Undertegnede Anders A. Lyding, født xx.xx.1878 bestemmer herved som min siste vilje, at alt hva jeg etterlater meg ved min død skal tilfalle brorsønn Adolf Johan Lyding født xx.xx.1927, som enearving etter meg. Dermed følger, at ingen annen har lov eller rett til å fjerne noe fra g. nr. 134 b.nr. 5 Lyding i Kvinesdal.

Mandal den 17. september 1955

Anders A. Lyding.

Vi bekrefter som spesielt tilkalte vitner, at vi var tilstede samtidig, at Anders A. Lyding selv underskrev testamentet etter at han hadde lest det igjennom, at vi etter hans ønske og i hans nærvær deretter underskrev som testamentsvitner, og at han er ved full sans og samling. Vi bekrefter videre gjensidig, at ingen av oss lider av sinnssykdom eller annen åndelig forstyrrelse eller svekkelse.

Andreas L. Svindland E. O. Foss,

overrettssakfører.»

På grunn av pasientens døvstumhet var det til å begynne med under vergemålssaken ikke mulig å skaffe sakkyndige til vurdering av Anders Lydings tilstand. På skifterettens foranledning ble så Anders selv bedt om han ville begjære seg satt under vergemål. Slik begjæring ble underskrevet av Anders den 29. september 1955 i nærvær av blant annet overlege Medbøen på Solhøgda, og Anders ble satt under foreløpig vergemål den 4. oktober 1955. Han var til stede ved registreringsforretningen som ble holdt hos ham den 22. s. m.

Anders døde den 10. mai 1956 og vergemålssaken falt bort. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Torgeir Moi, lagdommer Reidar Borge og sorenskriver Petter Wildhagen):

- - -

Lagmannsretten bemerker:

Innledningsvis må det nevnes at Anders Lydings søster, Berthe Lyding, døde den 27. april 1958. Hennes barn er trådt inn i saken.

I herredsrettens dom er det opplyst at Anders Lyding var født xx.xx.1878. Etter et fremlagt brev fra sognepresten i Kvinesdal går det imidlertid frem at han er født xx.xx.1877.

Etter det som er opplyst begynte Anders Lyding på døveskole i Kristiansand i 10-12 års alderen. Her var han i 5 år og deretter gikk han på døveskole i Oslo i 3 år og ble konfirmert da han var 18 eller 20 år.

Torjus Ropeid, Stavanger, som gikk sammen med Anders på døveskolen, har som vitne forklart at Anders i åndelig utrustning sto noe tilbake for sine skolekamerater. Ropeid har videre forklart at han arbeidet sammen med Anders på skofabrikk i Stavanger i 6 år frem til 1911. Omkring denne tid begynte Anders som arbeider ved Trælandsfoss A/S i Kvinesdal, og arbeidet der til han trakk seg tilbake 12. februar 1949, 71 1/2 år gammel.

Anders Lyding var nr. 3 av en søskenflokk på 5. Han hadde 2 eldre søstre og 2 yngre døvstumme brødre, Lars og Jakob. Den ankende part

Side:319

er nest eldste sønn etter Lars. For letthets skyld vil Anders Lyding nedenfor bli kalt Anders og den ankende part Adolf.

Det er opplyst at Anders overtok farsgården i 1913, og så vidt retten har forstått det, ble det da fraskilt parseller til 2 av hans søsken.

Med hensyn til hva som skjedde i forbindelse med opprettelsen av skjøtet og testamentet legger lagmannsretten følgende saksforhold til grunn:

Sommeren 1955 hostet Anders en del. Han oppsøkte distriktslege Hjelmestad i Kvinesdal. Distriktslegen fryktet for at det kunne være tuberkulose og ordnet med innleggelse på Solhøgda Helseheim ved Mandal.

Anders skulle reise den 6. august 1955 og visstnok distriktslegen hadde bedt Adolf om å følge Anders til helseheimen. Om morgenen før avrelse kom Klara Lyding inn til Anders for å hilse på ham. Hun hadde da vært Anders' nærmeste nabo i ca. 35 år og hadde lært seg døvesproget slik at hun kunne tale med ham. Klara Lyding visste at Anders satte pris på Adolf og hun hadde hørt sterke rykter om at Anders hadde overdradd gården til Adolf og spurte om det var tilfelle. Til det svarte Anders nei. Anders hadde flere ganger de senere år uttalt til henne at Adolf skulle ha gården, og hun skrev nå på en lapp noe som så:

«Jeg erklærer her og undertegner at Adolf Johan Lyding skal ha gården min.»

Hun ba Anders lese, han leste, nikket og sa det var bra og skrev navnet sitt på lappen. Klara Lyding sa da at det ikke var nok at han skrev under, det måtte vitner til. Klara Lyding har forklart at Anders ved denne anledning var noe rørt over å måtte reise fra hjemmet, og legemskreftene var noe svekket, men ellers var han som før.

Da Anders og Adolf kom til helseheimen sa Anders at han ville en tur ned i byen, han ville til sakfører for å få skrevet skjøte på gården. De kom til overrettssakfører Foss som har forklart at Anders leverte ham en lapp som viste at at han hadde overdradd gården, men overdragelsen var ikke formelt i orden, det manglet blant annet kjøpesum. Foss skrev så en lapp til Anders om at det av hensyn til stempel og tinglysing måtte settes en sum og foreslo kr. 15 000. Anders svarte med en lapp at det var i orden det, men tilføyet at skjøtet ikke måtte komme i avisen.

Deretter skrev Foss skjøtet som Anders leste, han nikket og ga uttrykk for at det var i orden. Adolf forholdt seg helt passiv, han bare svarte på spørsmål fra sakføreren.

Etter de fremkomne opplysninger fortalte Andreas Svindland til Adolf at han skulle til Solhøgda å besøke Anders, og spurte om han ville bli med. Adolf forsto det slik at Anders hadde bedt Svindland om å komme. Da de kom til Solhøgda sa Anders at han ville til overrettssakfører Foss. Da disse tre kom til Foss overleverte Anders ham en lapp hvor det var skrevet noe som så: «Skriv testament, Adolf skal ha alt.» Overrettssakfører Foss har forklart at Anders hadde selv skrevet det som sto på lappen. Deretter skrev Foss testamentet uten at det så vidt han husker ble utvekslet noen lapper mellom ham og Anders. Da testamentet var ferdigskrevet leste Anders det igjennom og sa at det var bra. Mens Anders leste gjennom testamentet hadde han kontakt med Svindland om innholdet.

Det vil fremgå av det som er sagt foran at man har det klart for seg hvorfra utkastet til skjøtet stammer. Derimot er det ikke tilfelle for testamentutkastets vedkommende. Overrettssakfører Foss oppfattet det slik

Side:320

at Anders selv hadde skrevet det som sto på lappen. Det hadde vært av stor betydning å få Andreas Svindlands forklaring på dette punkt, men som nevnt er han død etter herredsrettens behandling av saken. Av høyesterettsadvokat Parrs brev av 8. november 1957 til Svindland fremgår det, at Anders hadde anmodet Svindland om å bli med til en sakfører da han skulle ha skrevet noe som han ville ha Svindland som vitne på. Men det fremgår ikke av brevet at Svindland var klar over at det gjaldt et testament. Det kan ikke utelukkes at en eller annen har tilskyndet Anders til å opprette testament, men det er i de fremkomne opplysninger ikke noe holdepunkt for å anta at Adolf eller hans nærmeste har øvet noen påvirkning på Anders i forbindelse med opprettelsen av testamentet. Det er fremkommet opplysninger om at Anders var tilhenger av hemmelighetskremmeri, og det er ikke usannsynlig at han ble skuffet da hans påbud om å holde skjøtet hemmelig ikke ble fulgt, og at dette kan ha forbindelse med opprettelsen av testamentet den 17. september 1955. Det er overveiende sannsynlig at Anders på dette tidspunkt var klar over at skjøtet var offentlig og kjent.

Men hvordan den rette sammenhengen enn er i dette punkt, så kan ikke et formelt uklanderlig testament kjennes ugyldig av den grunn at man ikke kan finne frem til de enkelte detaljer ved dets tilblivelse. Her kommer også det til at testamentets bestemmelser i og for seg representerer en fornuftig tanke, som Anders gjentatte ganger hadde gitt uttrykk for i de senere år. Retten finner ikke grunn til å tvile på opplysningene om at Anders satte særlig pris på Adolf. Det er også fra flere hold fremholdt at Anders var en bestemt mann som visste hva han ville. Det avgjørende må derfor bli hvorvidt Anders ved opprettelsen av testamentet var i en slik åndelig tilstand at han klarte å innse konsekvensen av en slik disposisjon. Herom vil lagmannsretten bemerke:

De av ankemotpartene som har forklart seg for lagmannsretten har i bestemte ordelag gitt uttrykk for, at Anders ikke hadde forutsetninger for å forstå innholdet av de dokumenter om hvis gyldighet det her kjempes. En av ankemotpartene, Sigurd Lyding, har endog gått så langt at han i sin forklaring for lagmannsretten karakteriserte Anders som absolutt idiot. På den annen side synes de samme ankemotparter å mene at Anders forsto innholdet i erklæringene av 17. og 27. september 1955 som av dem ble forelagt Anders til underskrift. Disse dokumenter er omhandlet i herredsrettens dom, men datoen er feilaktig angitt til 12. september og 29. september 1955.

Adolf og hans bror, Arthur Lyding, har gitt uttrykk for en motsatt oppfatning og har hevdet at Anders forsto innholdet i skjøtet og testamentet når det ble forklart for ham.

Av de forklaringer som naboer og sambygdinger har gitt synes de fleste å ha den oppfatning at Anders var en nokså alminnelig forstandig mann. Således har 1. vitne Olav Olsen Rafoss uttalt, at bortsett fra at Anders var døvstum, var han som folk flest. Dette vitnet talte med Anders dagen før han reiste til Solhøgda. Anders var noe blekere den siste tiden, men mentalt var han uforandret etter dette vitnets syn.

2. vitne Oskar Egenes har forklart at Anders ikke var skarp, men han hadde orden i sine pengesaker. I noenlunde samme retning har 3. vitne Bøgvald Berntsen Gullestad forklart seg. Gabriel Staddeland 4. vitne har

Side:321

forklart at han arbeidet på samme skift som Anders på Trælandsfoss og var meget sammen med ham. Etter vitnets oppfatning var Anders en pliktoppfyllende og alminnelig forstandig mann. Dette vitnet har forklart at Adolf var noe ekstra både for Anders og hans bror Jakob. De siste 10 år så vitnet lite til Anders. Klara Lyding 11. vitne, som var nærmeste nabo til Anders i 35 år, har forklart at Anders var døv, men en forstandig mann i sitt arbeid og yrke. Noen sa at den var best, andre at den var best, av de tre døvstumme brødrene. Men vitnet fant ingen forskjell på dem i så henseende.

Thorvald Rafoss derimot har som 7. vitne forklart at Anders var den tyngste av de 3 brødrene. Hans ordforråd var sterkt begrenset og han skrev nokså ubehjelpelig hva formen angikk. Vitnet tror neppe at Anders forsto rekkevidden av et skjøte og testament uten nærmere forklaring

Døveprest Bonnevie-Svendsen har i sin forklaring uttalt at man ikke generelt kan si at en døvstum er uskikket til å inngå rettshandler. Når det gjelder Anders' evne i så henseende forstår man Bonnevie-Svendsens uttalelser i lagmannsretten slik, at det må antas at Anders kjente noe til hva det å arve innebærer eller er, og at det måtte gå an å forklare Anders innholdet i testamentet. Lagmannsretten har videre forstått det slik at Bonnevie-Svendsen bygger sine uttalelser på sitt tidligere kjennskap til Anders i 1938/39, og det inntrykk han fikk av Anders da han igjen besøkte ham på Solhøgda den 4. november 1955. Det er vel grunn til å anta at det gikk stadig nedover med Anders i den tiden har var på Solhøgda til 10. mars 1956 da han ble flyttet til Flekkefjord sykehus. Han døde den 10. mai 1956. Det er derfor sannsynlig at Anders var friskere den 17. september 1955 - den dag testamentet ble opprettet - enn da Bonnevie-Svendsen besøkte ham.

Døveprest Hammer har under bevisopptak ved Oslo byrett den 21. februar 1957 uttalt at han fant det vanskelig å si hvor meget Anders forsto eller ikke forsto av hva det betød da han underskrev testamentet, men han hadde vanskelig for å tro at Anders var fullt klar over hva han skrev under på.

Ved en nærmere analyse av døveprestenes forklaringer kan lagmannsretten ikke finne at deres uttalelser kan tas til inntekt for det standpunkt at Anders ikke forsto innholdet i testamentet, når det ble nærmere forklart for ham.

Dr. Medbøen har for lagmannsretten forklart at han betraktet Anders som temmelig senil. Men dr. Medbøen har videre uttalt at det var meget vanskelig å komme i kontakt med Anders fordi han var døvstum. Det var av den grunn også meget vanskelig å bedømme hans psykiske tilstand. Som rent ytre merker på senilitet har legen fremhevet at Anders den første tiden hadde vanskelig for å finne tilbake til sitt rom når han hadde vært på toilettet, og han var urenslig. Dette sammenholdt med at blodårene var så fortykket, ga etter legens mening grunn til å anta at Anders var temmelig senil. Medbøen har videre fremholdt at en tilstand av status astmatikus, stadige anfall og stadig tung pust, hemmer blodtilførelsen til hjernen og nedsetter dens funksjonsevne.

Dr. Medbøen har videre forklart at Anders' tilstand varierte fra tid til annen, og at han omkring 17. september 1955 - den dag testamentet ble opprettet - var kvikkere. Retten er blitt stående ved at man ikke av

Side:322

dr. Medbøens forklaring kan utlede noe sikkert med hensyn til spørsmålet om Anders denne dag var uskikket til å opprette testament. Sluttelig kan det nevnes at dr. Medbøen i skriv av 12. september 1955 har uttalt om Anders: «Hverken søstrene eller jeg har kunnet merke at han er mere sløvet enn svarende til alderen.» Det må dog tilføyes at dr. Medbøen forklarte for lagmannsretten at han angret på denne uttalelsen.

Retten finner ikke å kunne tillegge det noen betydning for spørsmålet om Anders' mentale tilstand at han lot seg narre med hensyn til jenter, og at han lot seg innbille at det skulle bygges en stor fabrikk på hans eiendom.

Etter en samlet vurdering av de til dels meget detaljerte opplysninger som er fremkommet under sakens behandling, sitter retten igjen med det inntrykk at Anders nok var noe tung, og selvfølgelig hemmet av å være døvstum. Men han var energisk og brukte de midler han rådet over til å trenge inn i de situasjoner livet bød på. Leste han noe han ikke riktig forsto, var han ikke sjenert for å be om hjelp for å få en nærmere forklaring.

For avgjørelsen av det foreliggende spørsmål kan det ikke være uten betydning at Anders var fabrikk- og skiftarbeider fra 1905 til 1949. Det er ikke opplyst at han hadde vanskelig for å klare sitt arbeid, og han fikk sin påskjønnelse av Trælandsfoss A/S på samme måte som andre veltjente arbeidere da han sluttet der ca. 71 1/2 år gammel. Det kan også nevnes her at Anders overtok farsgården allerede i 1913 og fikk skjøte på den. Hadde det vært påtagelig dårlig med Anders, hadde det neppe blitt ordnet slik. Faren omkom ved brannen i 1937, og det finnes iallfall usannsynlig at faren hadde gitt gården fra seg til Anders så tidlig, dersom det hadde vært noen grunn til å frykte for at Anders ikke ville klare å ta hånd om den på forsvarlig måte.

Fremgangsmåten ved opprettelsen av testamentet er omtalt foran. Retten finner det betryggende at det skjedde hos en sakfører som må forutsettes å ha anstrengt seg for å forvisse seg om at testamentets innhold stemte med testators vilje. Hadde overrettssakfører Foss vært i tvil om det, må man forutsette at han ikke hadde medvirket ved opprettelsen. Etter advokat Parrs foran nevnte brev av 8. november 1957 til Andreas Svindland ble det utvekslet lapper mellom Foss og Anders da testamentet ble opprettet, men dette har Foss ikke kunnet bekrefte i lagmannsretten. Derimot har han forklart at Anders kontaktet Svindland om testamentets innhold. Retten har forstått det slik at Anders og Svindland var godt kjente og at Anders hadde tillitt til Svindland. Det må forutsettes at Svindland kunne fingersproget, skjønt dette ikke er positivt opplyst under saken.

Når det gjelder spørsmålet om Anders virkelig har forstått innholdet i testamentet og konsekvensene av det og om det gir uttrykk for hans siste vilje, legger lagmannsretten sterk vekt på at Anders - etter de fremkomne opplysninger - satte Adolf særlig høyt og at han - som allerede nevnt foran - ved flere anledninger hadde uttalt at Adolf skulle ha gården hans. I tillegg til det som tidligere er sagt herom, vil lagmannsretten peke på forklaringene fra de 3 sykesøstrene på Solhøgda Helseheim. Overfor to av disse har Anders gitt uttrykk for at han hadde til overs for og satte særlig pris på Adolf. Overfor søster Theodora Petersen hadde Anders enn videre gitt uttrykk for at den ankende part skulle ha gården.

Side:323

Når det som her foreligger et i formen gyldig testament, har ankemotpartene bevisbyrden for at Anders ikke var testamentfør, dersom testamentet skal kjennes ugyldig.

Retten har funnet dette spørsmål vanskelig og tvilsomt å avgjøre, men under henvisning til det som er sagt foran er lagmannsretten blitt stående ved at sådant bevis ikke er ført. - - -