Rt-1960-429

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-03-19
Publisert:	Rt-1960-429
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 59/1960
Parter:	Torodd Thorsen (overrettssakfører Finn Eriksrud - til prøve) mot Staten v/Forsvarsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker v/høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen).
Forfatter:	Nygaard, Roll-Matthiesen, Hiorthøy, Schei, Berger
Lovhenvisninger:	Lov om vaksinasjon mot tuberkulose (1947), Lov om uføretrygd for militærpersoner (1953)

Dommer Nygaard: Da Torodd Thorsen i 1946 gjorde militærtjeneste på Gimlemoen, ble det konstatert at han hadde tuberkulose. Han mente at sykdommen skyldtes smitte under tjenesten, og anla i 1955 sak mot Staten ved Forsvarsdepartementet med krav på erstatning for det økonomiske tap han hadde lidt og med krav på erstatning for tap i fremtidig erverv.

Fra statens side ble foreldelsesinnsigelse mot erstatningskravet frafalt ved kgl. res. av 31. mai 1956.

Ved Oslo byretts dom av 28. juni 1958 ble staten frifunnet, mens saksomkostninger ikke ble tilkjent.

Torodd Thorsen har påanket byrettens dom, og Høyesteretts kjæremålsutvalg har tillatt anke direkte til Høyesterett.

Side:430

Fra den ankende parts side er det gjort gjeldende at det må bebreides den daværende avdelingslege på Gimlemoen at han ikke sørget for at røntgenundersøkelsene av de Pirquet-positive rekrutter ble foretatt på en hurtigere måte. Det hevdes at avdelingslegen her handlet uforsvarlig, og at staten må være ansvarlig for hans uaktsomhet. Videre har den ankende part fremholdt at byretten har tatt feil når den er kommet til at staten ikke har ansvar på objektivt grunnlag i dette tilfelle. Om dette heter det i ankeerklæringen: «Det antaes således å være uriktig når byretten kommer til at «innrykkingsrisikoen» ikke var et i den grad særpreget forhold ved militærtjenesten på Gimlemoen i februar/mars 1946 at denne risiko berettiger til å statuere et objektivt erstatningsansvar. Det riktige antaes å være at «innrykkingsrisikoen» nettopp var av en slik karakter og at det er denne risiko som er av betydning i den foreliggende sak. Det er således uriktig når byretten synes å bygge på at det objektive ansvar er betinget av at Forsvaret driver en «farlig virksomhet» i relasjon til risikoen for tuberkuløs smitte og sykdom som helhet betraktet. Det antas også å være uriktig ikke å tillegge den omstendighet at militærtjenesten er tvungen, betydning for erstatningsspørsmålet.» Derimot har den ankende part ikke for Høyesterett opprettholdt anførselen om at de militære myndigheter opptrådte uaktsomt ved å sette ham til å samle inn klær etter de Pirquet-positive rekrutter etter hvert som disse ble dimittert. Den ankende part, som har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett, har nedlagt slik påstand:

«Staten ved Forsvarsdepartementet dømmes til å betale Torodd Thorsen en etter Høyesteretts skjønn avpasset erstatning, oppad begrenset til kr. 300 000 med 4 prosent årlig rente fra dommen til betaling skjer samt saksomkostninger for byretten.»

Staten har nedlagt påstand om at byrettens dom må stadfestes og om at staten må tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår for øvrig av byrettens dom. For Høyesterett er det fremlagt en del nye dokumenter. Det er holdt bevisopptak ved Oslo og Kristiansand byretter. Her er det gitt forklaringer av Thorsen og 3 vitner, nemlig dr. Arne Petersen, dr. Odd Benestad samt major og sjefshygieniker i Forsvarets sanitet Per Holmboe Waage. Professor dr. med. Hans Jacob Ustvedt og overlege Eyolf Dahl er oppnevnt som sakkyndige også for Høyesterett. De sakkyndige har gitt en skriftlig erklæring i januar 1960 og har gitt muntlige forklaringer under ankeforhandlingen.

Thorsen tok juridisk embetseksamen våren 1958. I august 1958 ble han ansatt som kontorfullmektig ved Aust-Agder fylkesmannsembete, og senere ble han vikarsekretær ved Aust-Agder skatteinspektørkontor. I august 1959 ble han syk igjen, og det viste seg at han hadde fått et tilbakefall av sin tuberkuløse rygglidelse. Han lå først en tid på sykehus i Arendal og ble så i oktober 1959 innlagt på Martina Hansens Hospital, der han

Side:431

ble operert 3. november 1959. Han ble i februar i år utskrevet fra hospitalet. Etter de foreliggende legeerklæringer er det sannsynlig at han fullt ut vil kunne gjenoppta sitt arbeid i juli 1960.

Thorsen fikk i tiden juni 1946 til desember 1949 utbetalt som militær trygd ca. kr. 4600 og i tiden januar 1950 til juni 1953 som understøttelse av statskassen ca. kr. 4250. Han går inn under loven om uføretrygd for militærpersoner av 19. juni 1953 og har fra 1. juli 1953 fått utbetalt pensjon etter reglene i denne lov.

Jeg er kommet til det samme resultat som byretten.

For Høyesterett er det erkjent fra statens side at Thorsen er blitt smittet av tuberkulose etterat han møtte frem på Gimlemoen den 15. februar 1946. De første symptomer på tuberkulose viste seg i begynnelsen av april 1946, og etter en beregning av «inkubasjonstiden» er det sannsynlig at han er blitt smittet i den første tiden etter innrykkingen.

De sakkyndige har foretatt undersøkelser for å søke å få brakt på det rene om bestemte personer i Thorsens avdeling kan være smittekilder. Om dette uttaler de sakkyndige i erklæringen av januar 1960 bl.a.: «Etter opplysningene om de enkelte navngitte tilfellene synes det lite rimelig å regne med at noen av disse rekrutter var smittefarlige i det aktuelle tidsrom. Det har heller ikke etter de opplysninger som foreligger vært påvist smittekilder blant de øvrige rekrutter, tilhørende Thorsens avdeling.» Noen bestemt smittekilde kan således ikke påvises i dette tilfelle. Det er derfor en mulighet for at Thorsen er blitt smittet utenfor leiren. Men etter de opplysninger som foreligger finner jeg å kunne legge til grunn at han er blitt smittet i tjenesten.

Spørsmålet blir så om avdelingslegen på Gimlemoen, dr. Odd Benestad, har opptrådt uforsvarlig. Fra Thorsens side gjøres det gjeldende at avdelingslegen burde ha prøvet andre muligheter, når røntgenundersøkelsene på feltsykehuset ikke kunne foregå på en hurtigere måte. Det er fremholdt at avdelingslegen var oppmerksom på smittefaren og på betydningen av at undersøkelsene skjedde raskt.

For Høyesterett er det opplyst at den avdeling som rykket inn på Gimlemoen 15. februar 1946, var på ca. 150 mann. Ved tuberkulinundersøkelsene viste det seg at ca. 55 av rekruttene var Pirquet-positive. For dem som reagerte positivt, ble det så på feltsykehuset satt i gang røntgenundersøkelser av lungene. Den 22. februar var 7 blitt gjennomlyst, den 1. mars var tallet 38 og den 8. mars - 3 uker etter innrykkingen - var tallet 49. I erklæringen av januar 1960 uttaler de sakkyndige om røntgenundersøkelsene bl.a.: «Undersøkelsene synes å ha vært godt organisert. Det var bare 1 lungespesialist i Kristiansand med omegn som det var rimelig å henvise til. Etter vår mening foreligger det ikke grunnlag for kritikk mot Forsvaret for den måte røntgenundersøkelsene ble organisert og utført på, de vanskelige forhold på den tid tatt i betraktning.»

Idet jeg for øvrig viser til fremstillingen i byrettens domsgrunner, er jeg enig med byretten i at det ikke er tilstrekkelig

Side:432

grunnlag for å rette bebreidelser mot avdelingslegen for at han ikke traff ytterligere foranstaltninger med sikte på at røntgenundersøkelsene kunne skje i et hurtigere tempo. Jeg kan også i alt vesentlig slutte meg til den begrunnelsen som byretten her har gitt. Ved vurderingen av avdelingslegens forhold må det etter min mening legges særlig vekt på de vanskeligheter som man den gang hadde når det gjaldt røntgenundersøkelsene. Det kan således nevnes at Distriktskommando Sørlandet ikke hadde noe skjermbilledapparat i februar 1946 - et slikt apparat ble først anskaffet i september 1946. Når jeg tar hensyn til hvorledes forholdene var på den tiden, finner jeg at avdelingslegen har gjort det som med rimelighet kan kreves for å få fremmet røntgenundersøkelsene på en tilfredsstillende måte.

Jeg går så over til å behandle spørsmålet om et ansvar for staten i dette tilfelle kan bygges på et objektivt grunnlag. Når det gjelder de momenter som må komme i betraktning, kan jeg også her vise til fremstillingen i byrettens dom. For Høyesterett er det fremlagt en erklæring som overlege Dahl i august 1959 har avgitt som sakkyndig i en annen rettssak. Overlegen drøfter bl.a. spørsmålet om smitterisikoen i Forsvaret sammenlignet med smitterisikoen i den sivile sektor, og konkluderer med følgende uttalelse: «Fra den første tid etter frigjøringen kan Forsvarets sanitet ikke fremlegge tuberkulosestatistikk. Det foreligger heller ikke annet materiale som kan gi grunnlag for en noenlunde sikker sammenlikning av tuberkulosesituasjonen i de to sektorer i denne periode. - I henhold til den fremlagte statistikk synes smitterisikoen og sykdomsrisikoen blant omslagere og tidligere smittede i 1948-52 ikke å ha vært større blant menige og korporaler under militærtjeneste enn blant den sivile befolkning. De fremlagte statistikker fra Forsvaret bygger dog på små og meget ofte ikke observerte, men beregnede tall, og de kan ikke uten vesentlige reservasjoner sammenliknes med statistikkene fra den sivile befolkning. Man må derfor være meget forsiktig med å trekke generelle slutninger på grunnlag av de statistiske data jeg har fremlagt. Men hvis man på den annen side under vurderingen av tallene tar i betraktning alle de forhold som jeg har trukket fram, mener jeg å konkludere med at faren for å få tuberkuløs sykdom ikke var større blant rekrutter under tjeneste i disse år enn blant befolkningen ellers i samme alder.» Til dette har professor Ustvedt i den sakkyndige erklæring av januar 1960 gjort følgende bemerkninger: «Beregningen av såvel tuberkuløs smitterisiko som tuberkuløs sykdomsrisiko i Forsvaret bygger på såvidt mange antakelser og usikkerhetsmomenter at en sammenlikning med forholdene i den sivile befolkning ikke kan føre til holdbare konklusjoner. Dahl har selv anført at en slik sammenlikning ikke kan gjøres uten sterke reservasjoner. Ustvedt betrakter disse reservasjoner som så vesentlige, at man ad denne vei ikke kan belyse forholdet mellom tuberkuloserisiko i Forsvaret og i det sivile liv, og han kan heller ikke anvise andre veier til å gjøre dette.» Som det

Side:433

fremgår av disse uttalelser er overlege Dahl av den oppfatning, at faren for å få tuberkuløs sykdom i årene 1948-52 ikke var større for dem som gjorde militærtjeneste enn for den sivile befolkning. Professor Ustvedt mener derimot at det - på grunnlag av det materiale som foreligger - ikke for disse årene kan gis noen uttalelse om forholdet mellom tuberkuloserisikoen i de to sektorer. Om «innrykkingsrisikoen» for rekrutter i 1946 heter det i de sakkyndiges erklæring for Høyesterett bl.a.: «Innrykkingsrisikoen» for rekrutter under militærtjeneste må man anta var stor i 1946. Det kunne som forholdene lå an gå opp til flere uker før tuberkuloseundersøkelsene var gjennomført og eventuelle smittekilder isolert. Risikoen var stor som følge av rekruttenes bolig-arbeidsforhold. Om smitterisikoen i 1946 blant særlig utsatte grupper i den sivile sektor var større eller mindre enn blant rekruttene, kan etter den foreliggende litteratur på området ikke bedømmes.»

Etter de opplysninger som foreligger, finner jeg å måtte legge til grunn at smittefaren i Forsvaret og særlig «innrykkingsrisikoen» var større i 1946 enn den var i årene 1948-52 som overlege Dahls undersøkelser omfatter. Imidlertid har man for året 1946 ikke noe statistisk materiale for smitterisikoen i Forsvaret. Heller ikke har man for denne tiden sikre opplysninger å bygge på når det gjelder den alminnelige risiko for smitte innen den sivile sektor. Det foreligger således ikke for året 1946 noen bestemte holdepunkter når man skal sammenligne smitterisikoen i Forsvaret med smitterisikoen for den sivile befolkning.

Jeg finner videre grunn til å fremheve at faren for å bli smittet med tuberkulose ikke er noe typisk militært problem. Det heter således i Ot.prp. nr. 45-1947 om lov om tuberkulinprøving og vaksinasjon mot tuberkulose: «Selv om den tuberkuløse smitte nå er atskillig mindre utbredt blant barn og blant voksne i de yngre aldersgrupper enn den var for noen årtier tilbake, har smitten ennå, som det går frem av tabellene, en meget stor utbredelse. - Ennå må alle mennesker regne med før eller senere i sitt liv en gang å bli utsatt for tuberkuløs smitte og den risiko dette innebærer.» (Side 6 første spalte.) Det dreier seg således her om en smitterisiko som man i høy grad er utsatt for også i det sivile liv, og ikke om en spesiell risiko for dem som gjør militærtjeneste.

Selv om jeg regner med at smitterisikoen i den første tiden etter innrykking i 1946 var større enn risikoen under vanlige forhold for ungdom ellers, er jeg enig med byretten i at det ikke er tilstrekkelige holdepunkter for å anta at det generelt sett forelå et ekstraordinært eller særpreget faremoment som - etter de retningslinjer som er trukket opp i rettspraksis - kan gi grunnlag for et rent objektivt erstatningsansvar for staten. Jeg kan også på dette punkt i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse.

Heller ikke kan jeg se at smittefaren kan ha vært særlig stor

Side:434

på Gimlemoen i tiden februar-mars 1946. Etter det som er opplyst i saken, var det foruten Thorsen bare én «omslager» blant dem som rykket inn i februar 1946. Jeg finner ikke å kunne legge særlig vekt på at man på Gimlemoen den gang ikke hadde tilstrekkelig teknisk utstyr og tilstrekkelig personale til å gjennomføre røntgenundersøkelsene på en måte som man i dag anser medisinsk forsvarlig.

Under de forhold som jeg således må legge til grunn i dette tilfelle, er det etter min mening ikke tilstrekkelig til å fastslå et rent objektivt erstatningsansvar for staten at smitten og sykdommen er oppstått under tvungen militærtjeneste i samfunnets interesse. Men i tilslutning til det som er anført av byretten, finner jeg grunn til å tilføye at dette moment kan tale for at Thorsen som er blitt usedvanlig hårdt rammet ved sykdommen, for tiden før 1. juli 1953 blir tilstått en billighetsgodtgjørelse i tillegg til de ytelser som han har mottatt av det offentlige.

Mitt resultat blir etter dette at byrettens dom må stadfestes.

Fra statens side er det ikke nedlagt påstand om saksomkostninger ved byretten. På grunn av sakens prinsipielle karakter finner jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Roll Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy, Schei og Berger: Likeså.

Av byrettens dom (dommer John Vilsted):

- - -

Sakens forhistorie er følgende:

Torodd Thorsen er født xx.xx.1925 og er hjemmehørende i Vegårdshei. I 1944 tok han artium og det var hans plan å studere jus når krigen var over.

Den 15. februar 1946 møtte han som innkalt rekrutt til militærtjeneste på Gimlemoen. Det ble ved legeundersøkelsen 16. februar ikke påvist tegn til at han led av noen sykdom. Pirquet-prøven var negativ. En måneds tid senere følte han seg slapp og svettet. Han gikk likevel militært langrenn med 11 kg pakning den 28. mars. Den 1. april ble han plutselig syk med symptomer fra halsen og feber. Han ble straks innlagt på sykestuen og 6. april overført til feltsykehuset Valhalla. Pirquet-prøven viste nå omslag til positiv reaksjon og det ble påvist knuterosen og fortetninger i venstre lunge og lungekjertel. Etter behandling i feltsykehuset ble han 6. juni 1946 utskrevet og dimittert fra militærtjenesten på grunn av den tuberkulose som var konstatert.

Saksøkeren hadde før innrykkingen i det militære bodd hjemme på sin

Side:435

fars gård og hadde de to siste månedene kjørt tømmer sammen med sin bror, som var helt frisk og tuberkulin-negativ. Det forelå ikke noe kjent tilfelle av tuberkulose i familien.

Etter saksøkerens forklaring ble han ved innrykkingen på Gimlemoen innkvartert i en brakke og bodde i ca. 3 uker på et 16 manns-rom. I brakken lå tilsammen henimot 100 mann. Saksøkeren bodde videre en ukes tid i et 8 manns-rom og ble deretter flyttet over til en annen brakke. I brakkene var som vanlig felles vaskerom m.v. Innkvarteringsforholdene var etter det som er opplyst dårlig, uten at det dermed hevdes at de var verre enn vanlig i militærforlegningene på den tiden. Det er opplyst at det var atskillig forkjølelse blant soldatene.

Ved legeundersøkelsene av de møtende 240 rekrutter ble Pirquet-positive rekrutter den nærmeste tid etterpå sendt puljevis til dr. Arne Petersen for gjennomlysning av lungene.

For retten er fremlagt opplysninger om disse undersøkelser fra helsekortene for i alt 26 av de rekrutter som rykket inn samtidig med saksøkeren, herav 6 av dem som var innkvartert på samme 16 manns-rom som saksøkeren. Av de nevnte 25 rekrutter var 6 negative og ble ikke gjennomlyst. Av de Pirquet-positive ble 1 mann dimittert straks (av annen årsak enn tuberkulose). De øvrige 19 mannskaper sees å være gjennomlyst til følgende tidspunkter: 22. februar: 1 mann - 24. februar: 1 mann - 25. februar: 5 mann - 27. februar: 2 mann - 1. mars: 3 mann - 4. mars: 3 mann - 24. mars: 1 mann - 22. mars: 1 mann - 29. mars: 1 mann og 29. april: 1 mann. Forsvarets Sanitet har på grunn av arkivordningen for helsekortene ikke kunnet skaffe opplysninger for de øvrige mannskaper.

Gjennomlysningsundersøkelsen brakte for dagen at en av saksøkerens kamerater fra 16 manns-rommet - Kåre Lunde - led av tuberkulose. Han ble dimittert og tilrådet å søke spesialist. Saksøkeren hevder at i alt 7 mann ble dimittert. Bortsett fra forholdet med Kåre Lunde og den tidligere nevnte (som ikke led av tuberkulose) er det ikke klarlagt om det blant de dimitterte var konstatert smitteførende tuberkulose.

Om Kåre Lunde har dr. Arne Petersen forklart at han ved sin undersøkelse 14. mars 1946 ikke anså ham som smitteførende. Professor Ustvedt og overlege Dahl sier i sin erklæring av november 1956 bl.a. at «lungeforandringene tyder på at Lunde ikke hadde tuberkulose i smittsom form. Det foreligger dog ikke undersøkelser på tuberkelbasiller og da han hostet og det ble påvist slimlyd over lungene, kan muligheten for smitte ikke utelukkes.»

I sitt svar på spørsmål om saksøkeren kan antas å være blitt smittet før innrykkingen, har de sakkyndige konkludert med at «han kan være smittet før innrykkingen i militærtjenesten. Det er dog større mulighet for at han er smittet etter innrykkingen, selv om det ikke er lykkes å finne frem til noen bestemt smittekilde.» I sin diskusjon (erklæringen av november 1956 9) har de sakkyndige utdypet dette slik:

«16. februar 1946 var saksøkeren Pirquet-negativ. 1. april fikk han knuterosen og Pirquets prøve var positiv. Det går vanligvis 4 til 8 uker fra smittetidspunktet til tuberkulinprøven blir positiv. Det kan således regnes med at saksøkeren er smittet i tiden primo februar-primo mars, i de siste 2 uker før eller de 2 første uker etter innrykkingen. Det foreligger ikke opplysninger om smittemuligheter før innrykkingen. Det har heller ikke

Side:436

lykkes å klarlegge tuberkulosesituasjonen blant mannskapene i de 2 uker etter innrykkingen saksøkeren eventuelt er blitt smittet. Han opplyser selv at 7 rekrutter ble permittert i tilslutning til røntgenundersøkelsen. Det er ikke klarlagt om det blant disse var tilfelle av smitteførende lungetuberkulose. Selv om opplysningene om de rekrutter han var sammen med er mangelfulle, er det sannsynlig å anta at han heller er smittet etter enn før innrykkingen. I de 2 første uker etter innrykkingen var han sannsynligvis i kontakt med en betydelig større gruppe mennesker enn han var før innrykkingen.»

Overlege dr. med. Fredrik Roscher har i en erklæring av 17. desember 1954 uttalt at det må ansees sannsynlig at Torodd Thorsen ble infisert med tuberkulose «umiddelbart etter at han ankom til Gimlemoen».

Retten finner det etter disse uttalelser overveiende sannsynlig at saksøkerens tuberkulose er forårsaket ved smitte i løpet av de 2 - muligens 3 - første uker under militærtjenesten.

Etter saksøkerens forklaring - som retten bygger på - ble han på Gimlemoen bl.a. satt til å ta imot klær og effekter fra de rekrutter som ble dimittert fra tjenesten.

Etter utskrivningen fra Valhalla sykehus 6. juni 1946 oppholdt saksøkeren seg under legekontroll i sitt foreldrehjem i Vegårshei til 18. desember s. å. Han ble da lagt inn på Aust-Agder og Arendal fylkessykehus, og har senere i tiden frem til august 1948 en rekke ganger vært innlagt der og operert for tuberkuløs seneskjedebetennelse på venstre håndrygg og i høyre bitestikkel. Fra 1. september 1948 var han i Oslo i ca. 3 måneder og tok her de forberedende prøver ved Universitetet. Den 20. desember 1948 ble han igjen operert for seneskjedebetennelsen. I januar 1949 ble påvist tuberkuløs spondylitt (ryggsøylebetennelse) i 3. lendehvirvel, og han ble under et nytt sykehusopphold i januar-april s. å. operert for denne lidelse. Fra 18. maj-29. august 1949 lå han på ny på sykehus for dobbeltsidig nyretuberkulose. Mellom og etter de nevnte sykehusopphold var han hjemme i Vegårshei, men var arbeidsudyktig og under legekontroll.

Ca. 1. september 1950 begynte han på det juridiske studium. Han tok eksamen i sosialøkonomi høsten 1951 og 1. avdeling våren 1956 (med karakter 3.05). Han hadde planer om å ta 2. avdeling våren 1957, men ble i november 1956 på ny innlagt på sykehus. Han ble utskrevet 8. mars 1957, men under den fortsatte observasjon ble påvist tuberkuløse forandringer i 11. og 12. brystvirvler. Saksøkeren har vært oppe til juridisk embetseksamen våren 1958, men resultatet er ikke kjent for retten.

Når det gjelder bedømmelsen av saksøkerens sykdom og hans fremtidsmuligheter har de sakkyndige kommet til følgende konklusjoner:

«Saksøkeren har hatt en alvorlig tuberkulose. Utsikten til varig helbredelse synes nå å være god, men nye fremstøt av sykdommen kan ikke utelukkes.

Han har vært helt arbeidsufør - 100 prosent invaliditet - fra 1. april 1946 til august 1950. Delvis arbeidsufør - 50 prosent invaliditet - fra 1. september 1950 til 31. desember 1951, 40 prosent invaliditet fra 1. april 1952 til 31. desember 1953 og 15-20 prosent invaliditet fra 1. januar 1954.»

«Fra medio november 1956 til ultimo mars 1957 har han igjen vært helt arbeidsufør med 100 prosent invaliditet. Fra april 1957 delvis arbeidsfør med 40 prosent invaliditet til juni 1957.»

Side:437

«Fra juni 1957 har han fortsatt vært delvis arbeidsfør - arbeidsfør til lettere arbeid med 40 prosent invaliditet. Den fremtidige invaliditetsprosent må fastsettes - de første 4 til 5 år etter årlig revisjon. Det må regnes med en varig Invaliditet på 10 til 15 prosent.»

Etter sin siste undersøkelse av saksøkeren den 11. januar 1958 uttalte de sakkyndige i sin tilleggserklæring II bl.a.:

«De senere kontroller etter juni 1957 synes å vise at prosessen er kommet i rolig stadium. Den har holdt seg godt begrenset omgitt av sclerotisk vev, ingen senkningsabscess. Blodsenkningsreaksjonen er nå normal. Han har ingen subjektive symptomer. Prosessen må dog fremdeles nøye overvåkes. Han må være under regelmessig kontroll av spesialist. Operativ behandling kan komme på tale for å sikre et gunstig forløp i løpet av kortest mulig tid.

Han er f. t. fullt arbeidsfør til lettere arbeide. Han må dog i lengere tid fremover ta hensyn til sin sykdom - unngå alle større legemlige påkjenninger. Selv om prosessen i løpet av noen år skulle vise klinisk og røntgenologisk helt inaktive funn, må det i fremtiden regnes med en viss risiko for tilbakefall hvis det syke vev ikke blir fjernet operativt. Ved tuberkuløse rygglidelser regnes det ikke med «full helbredelse», men med en innkapsling av prosessen.»

Under hovedforhandlingen har de sakkyndige anslått invaliditeten nå til 20-25 prosent. Om tilbakefallsrisikoen kan man ikke nå si noe nærmere.

De sakkyndige mener at saksøkerens tuberkuløse sykdom vil kunne hindre fast ansettelse i offentlig tjeneste, foreløpig på helt ubestemt tid.

I tiden 9. juni 1948-31. desember 1949 har saksøkeren fått utbetalt dagpenger og sykepenger av Militær Trygd, og i tiden 1. januar 1950-30. juni 1953 understøttelse av statskassen. Etter 1. juli 1953 har han hatt pensjon i henhold til lov av 19. juni 1953 om uføretrygd for militære personer. - - -

Begge prosessfullmektiger har under saken henvist til en rekke artikler i Tidsskrift for Den norske legeforening, således av Mauritz Akre i nr. 1-2 for 1948 - av professor Axel Strøm i nr. 11 for 1948 - av Martin Seip i nr. 13 for 1949 - av S. W. Brochmann og av Herman Høst i nr. 9 for 1953 - av Sjefen for Forsvarets sanitet, T. Dale i nr. 11 for 1953 - og av A. Øverland og professor Axel Strøm i nr. 11 for 1954.

Videre er for retten fremlagt en rekke dommer i saker om erstatning bl.a. for skader oppstått under militærtjeneste. Av dommer som gjelder tuberkulose oppstått ved smitte under tjenesten nevnes: Hålogaland lagmannsretts dom av 9. mai 1957 i sak nr. 91/1956: Antonsen mot Forsvarsdepartementet, hvorved staten med 2 mot i stemme ble kjent erstatningspliktig på objektivt grunnlag for tap ved tuberkulosesmitte i 1946. Ved Salten herredsretts dom av 20. mars 1956 var staten frifunnet.

Bergen byretts dom av 27. november 1957 i sak nr. 191/1955: Viksøy m. fl. mot Forsvarsdepartementet, hvorved staten med domsmennenes stemmer ble kjent objektivt ansvarlig for tuberkulose oppstått i 1947. Rettens formann voterte for frifinnelse.

Retten skal først behandle spørsmålet om det fra de militære leger på Gimlemoen er begått feil eller forsømmelighet som må medføre at staten blir erstatningspliktig.

Side:438

Fra Forsvarets Sanitet, Hygienisk avdeling, var det i et rundskriv datert 8. februar 1946, gitt direktiver om tuberkuloseundersøkelser. Det heter i rundskrivet bl.a.:

«For å hindre utbredningen av tuberkulose skal alle militære snarest etter innkallingen

a) undersøkes med tuberkulin,

b) underkastes røntgenundersøkelse av lungene.

Hvis tjenesten varer 3 mndr. og derover skal undersøkelsene gjentas etter utløpet av denne tid. Ved 2nen gangs undersøkelse er det dog ikke nødvendig å gjøre tuberkulinprøver på dem som var positive første gang.»

Om røntgenundersøkelsene sier rundskrivet bl.a.: «Røntgenundersøkelse av et større antall skjer hensiktsmessigst ved skjermbildefotografering. - - -

Hvor det gjelder undersøkelse av et mindre antall personer vil det i regelen være et stort apparat å sette igang skjermbildefotografering. Avdelings-, skips-, stasjonslegen treffer i slike tilfeller avtaler med nærmeste diagnosestasjon om å utføre undersøkelsene.»

Det har ikke kunnet klarlegges når rundskrivet av 8. februar 1946 kom frem til avdelingslegen på Gimlemoen, som var den som hadde ansvaret for undersøkelsene i dette tilfelle. I mangel av nærmere opplysninger må retten anta at rundskrivet - som ble ekspedert via DK-legen - i hvert fall bør ha nådd frem til avdelingslegen omkring 18.-20. februar 1946. Dette støttes også ved at det dreiet seg om en ny fremgangsmåte ved undersøkelsen. Man hadde tidligere ikke noe påbud om røntgenundersøkelse av mannskapene, og etter år. Benestads og de sakkyndiges forklaringer må det antas at man tidligere tok Pirquetprøver og senkningsreaksjon på de positive. Bare mistenkelige tilfelle ble sendt til nærmere undersøkelse ved røntgen m.v.

Etter direktivene i rundskrivet skulle undersøkelsene gjennomføres «snarest», hvilket etter alminnelig sprogbruk må leses som ensbetydende med «snarest mulig». På denne måten er direktivets innhold også gjengitt i et skriv av 26. mars 1946 fra Sjefen for Forsvarets Sanitet (inntatt i Ot.prp. nr. 45 for 1947 2, 2. spalte).

Tuberkulinprøvene på Gimlemoen ble som før nevnt tatt i løpet av innrykkingsdagen og dagen etter, dvs. 15. og 16. februar 1946. Resultatet av undersøkelsene kan først konstateres etter 2 à 3 dager, og forelå antagelig tidligst 18. februar (den 17. var en søndag), dvs. omtrent på den tid rundskrivet må antas å være ankommet. Røntgenundersøkelsen ble for de 19 positive rekrutter som retten har fått opplysninger om påbegynt 22. februar. I tiden frem til og med 1. mars var i alt 12 mann og fra til og med 4. mars i alt 15 mann gjennomlyst. Hvis disse opplysninger kan sees som representative for tempoet i undersøkelsen som helhet, vil det innebære at ca. 3/4 av de innkalte mannskaper ble gjennomlyst i løpet av 2 uker etterat tuberkulinprøveresultatene forelå (ca. 17 dager etter innrykkingen), men resten til dels betydelig senere.

Som nevnt i den faktiske fremstilling legger retten til grunn at saksøkeren ble smittet i løpet av et tidsrom av omkring 2 - i høyden 3 - uker etter innrykkingen. Sykdommen kunne med andre ord ikke ha vært unngått med mindre gjennomlysing og isolasjon av smittekilden hadde vært foretatt før utløpet av dette tidsrom. Og det spørsmål som retten

Side:439

må ta stilling til er om avdelingslegen kan bebreides for at ikke samtlige positive rekrutter ble røntgenundersøkt i løpet av den nevnte ca. 2-3 ukers tid.

Dr. Petersen har forklart at han overfor bataljonslegen hadde påtatt seg å undersøke de rekrutter som kom fra avdelingen i den utstrekning han kunne overkomme det. Han hadde et sterkt arbeidspress. Ved siden av sin private praksis var han beordret overlege ved Valhalla feltsykehus - hvor han gjerne arbeidet fra kl. 8 til kl. 10 om formiddagen. Videre var han garnisonslege i Kristiansand og hadde herunder legetilsynet med divisjonsstaben og 3. divisjons befalsskole. Arbeidet med de militære måtte innpasses i hans praksis. Som regel tok han røntgengjennomlysingen av rekruttene om ettermiddagen og da gjerne i puljer fra 2-3 opp til 6-8 mann. Dr. Petersen mener at undersøkelsene av rekruttene ble foretatt så raskt som det var mulig for ham. Men han hadde lange ventelister og kan derfor ikke nå utelukke at han - særlig under en viss periode, som han dog nå ikke tør tidfeste - måtte si fra at rekruttene først kunne komme om et par uker.

De sakkyndige har på grunnlag av Oslo-statistikken anslått antallet av tuberkulinpositive ved vaktbataljonen på Gimlemoen til ca. 100 mann. Dr. Petersen mener at tallet er for høyt, og at det i hvert fall før krigen sjelden var over ca. 25-30 prosent av de vaksinerte. Retten går derfor ut fra at tallet på dem som skulle gjennomlyses har ligget noe under 100 personer.

Med hensyn til mulighetene for å gjennomføre undersøkelsene hos andre enn dr. Petersen er opplyst, at røntgenapparater fantes på Valhalla feltsykehus, Kristiansand sykehus, St. Josephs hospital og på Kongsgård Sanatorium, som alle befant seg i rimelig avstand fra Gimlemoen. Kristiansand diagnosestasjon ble først opprettet 1. april 1946 og var til å begynne med på år. Petersens kontor med ham selv som kommunens tuberkuloseinspektør. Ved siden av år. Petersen var det på den tid det her gjelder bare én lungespesialist i Kristiansand, nemlig dr. Per von der Lippe, som hadde etablert sin praksis antagelig i februar 1946, og som for øvrig tjenstgjorde som avdelingslege ved vaktbataljonen etter dr. Benestad fra 11. mars s. å. Røntgenundersøkelsene kan bare foretas av en lungespesialist eller røntgenolog. Av legene ved Valhalla var det ingen andre enn dr. Petersen selv som kunne foreta gjennomlysing. I hvilken utstrekning de andre sykehus hadde røntgenologer er ikke opplyst, men retten må anta at røntgenundersøkelser om nødvendig kunne bli foretatt der.

De sakkyndige har under saksforberedelsen vært forelagt følgende spørsmål: «Var de forholdsregler som ble tatt ved innrykkingen for å konstatere tuberkulosesmitte og for å hindre dens utbredning tilfredsstillende?» Herom heter det i erklæringen av november 1946 bl.a.:

«De Pirquet-positive ble ikke isolert. Dette ville i tilfelle ha vært en helt uvanlig fremgangsmåte. Etter vanlige retningslinjer i det forebyggende tuberkulosearbeide isoleres ikke tuberkulinpositive personer før smitteførende sykdom er påvist etter supplerende undersøkelser.» - - -

«Det er en selvfølge at røntgenundersøkelse skal foretas snarest etter innrykkingen og dette fremgår også av rundskriv fra Forsvarets sanitet datert 8. februar 1946. Det ville idag kunne kritiseres Forsvaret sterkt om

Side:440

røntgenundersøkelsene av mannskaper først ble foretatt 3 til 4 uker etter innrykkingen. Forsvarets sanitet er idag så godt oppbygget og så godt utstyrt med tilstrekkelig antall skjermbildeapparater og kvalifisert arbeidshjelp at tuberkuloseundersøkelsene overalt blir gjennomført de første dager etter innrykking og senere hver 3. mnd.

Forholdene lå ganske annerledes an i 1946. Forsvarets sanitet måtte etter frigjøringen bygges opp fra grunnen. Tuberkuloseundersøkelsene var ennå ikke effektive. Det var stor mangel på skjermbildeapparater. Røntgenundersøkelsene måtte ved de fleste forlegninger gjennomføres ved hjelp av røntgengjennomlysning. Mannskapene måtte henvises - etter nærmere avtale - kortere eller lengere veg til de sivile diagnosestasjoner eller sykehus med røntgenavdeling. Henvisningene måtte foregå puljevis som følge av diagnosestasjonenes og sykehusenes begrensede kapasitet. Røntgenundersøkelsene måtte derfor nødvendigvis bli tidsrøvende. De skulle også samordnes med andre legeundersøkelser og andre viktige gjøremål under innrykkingen.»

De sakkyndiges konklusjon er sålydende:

«De tuberkuloseundersøkelser som ble gjort ved innrykkingen for å konstatere tuberkulosesmitte og for å hindre dens utbredelse var tilfredsstillende. Spørsmålet om røntgengjennomlysningen kunne ha vært gjennomført i løpet av kortere tid må vurderes etter skjønn basert på nærmere opplysninger om arbeidsforholdene de første uker etter innrykkingen.»

De sakkyndige har under hovedforhandlingen uttalt at undersøkelsene av rekruttene burde vært gjennomført i løpet av 2-3 uker etter innrykkingen hvis det var faktisk mulig. Professor Ustvedt tilføyet at det i dag ville vært «forferdelig» om undersøkelsene hadde tatt så lang tid. På den annen side har de sakkyndige sterkt understreket at forståelsen av hvor hyppig smitte fant sted under forlegningsforhold o. 1. ikke på langt nær var trengt slik igjennom i 1946 som nå, og at man derfor må være varsom ved vurderingen av forhold fra denne tid.

Om forholdene i andre land har Forsvarets sjefshygieniker, dr. Vaage, i retten opplyst, at man i Sverige i 1956 regnet med at det stort sett gikk ca. 14 dager fra innrykkingen til skjermbildefotografering av rekruttene. Deretter blir bildene tydet ved en sentral i Stockholm. I Danmark regnet man samme år med en tid av 1 à 2 uker på lungeundersøkelsene. I England regnet man i 1955 med ca. 1 mnd. (ambulerende skjermbildeapparat med tydning på stedet). I den amerikanske sone i Tyskland ble flåtemannskapene høsten 1956 fotografert på dagen - i hæren tok undersøkelsene noe lenger tid.

Retten må anta at det nok ville ha vært faktisk mulig å gjennomføre røntgenundersøkelsene av samtlige mannskaper ved den bataljon hvor saksøkeren gjorde tjeneste i 1946 i løpet av kortere tid enn 2 à 3 uker, dersom disse undersøkelsene var blitt forsert frem med utnyttelse av de mulighetene som forelå ved sykehusene i distriktet. Men en kan ikke se at det er tilstrekkelig grunnlag for å bebreide avdelingslegen for at dette ikke ble gjort. Dr. Benestad - som var en erfaren militærlege - har fulgt rundskrivets direktiv ved straks å treffe avtale med lungespesialist (den senere leder av diagnosestasjonen), og det er intet som tyder på at dr. Petersen - som lovet å undersøke de rekrutter han kunne overkomme - har gitt uttrykk for at han ikke kunne fremme undersøkelsene så hurtig

Side:441

som etter datidens syn ble ansett nødvendig. Det kan ikke sees at det under disse forhold var tilstrekkelig oppfordring for avdelingslegen til å treffe avtale om ytterligere foranstaltninger for å fremme undersøkelsene. Så sent som rundskrivet var kommet, hadde det heller ikke vært anledning til noen forhåndsplanlegging og forhåndsbestilling av tid hos legen for undersøkelsene.

Retten finner heller ikke at det på annen måte ble utvist ansvarsbetingende uaktsomhet, såsom ved å sette saksøkeren til å motta klærne fra de rekrutter som skulle dimitteres.

I forbindels med spørsmålet om hvorvidt staten har et objektivt erstatningsansvar har den ene av de sakkyndige, overlege Dahl, gjort rede for sine (ennå ikke publiserte) undersøkelser om smittehyppigheten i Forsvaret sammenlignet med det sivile liv. Som materiale er brukt dr. med. Herman Høsts undersøkelser om tuberkulosesmitte i Forsvaret i 1949-50 og dr. med. Martin Seips undersøkelser for året 1948, og for den sivile sektor Statistisk Sentralbyrås «tuberkulinkurve», dvs. antall positive menn i forhold til antall undersøkte i alderen 20-24 år i Oslo og en rekke andre byer og bygder i forskjellige strøk av landet. Overlege Dahl er kommet frem til at antall påviste smitteførende i 1949 utgjorde i Forsvaret 1,8 pr. tusen mann, i Oslo 1,7 pr. tusen, og i riket 2,5 pr. tusen. Antall «omslagere», dvs. tilvekst av tuberkulinpositive (herunder også syke), er av overlegen beregnet til ca. 4,31 promille av den gjennomsnittlige forsvarsstyrke og til ca. 24 promille av befolkningen i samme aldersgruppe. Selv om disse beregninger er foreløpige og det ikke er helt på det rene hvilken vekt man kan tillegge dem, mener overlege Dahl at de gir uttrykk for en klar tendens om at smittehyppigheten i 1948 og 1949 var større i det sivile liv enn i Forsvaret. Hvordan smittesituasjonen og sykdomshyppigheten var i 1946 i henholdsvis den militære og den sivile sektor er ikke nærmere påvist, men retten finner etter det anførte ikke holdepunkter for å anta at risikoen for tuberkuløs smitte og sykdom som helhet betraktet var slik, at Forsvaret kunne sies å drive noen slik «farlig virksomhet» at det kan betinge objektivt ansvar for skade ved tuberkulose som oppsto i tjenesten.

Når det gjelder vurderingen av smitterisikoen i den første tid etter innrykkingen i militærtjenesten - «innrykkingsrisikoen» - har saksøkeren bl.a. vist til fungerende sjefshygieniker i Forsvaret, professor Axel Strøms artikkel «En tuberkuloseepidemi i Forsvaret» (Legeforeningens tidsskrift 1948 270) der det bl.a. heter:

«I den første tid etter frigjøringen så vi atskillige tilfelle av tuberkuløse sykdommer blant de militære. Tilfellene hadde vesentlig sin årsak i at under de noe kaotiske forhold like etter frigjøringen ble soldatene kalt inn og satt i tjeneste, uten at det tekniske apparat var i orden for å undersøke dem på en medisinsk forsvarlig måte. Kom det da en smitteførende tuberkuløs inn blant de øvrige, hvorav mesteparten var tuberkulinnegative, måtte det nesten nødvendigvis resultere i en til dels kraftig smittespredning.»

Etter en omtale av de senere påbud om røntgenundersøkelse, isolasjon av mistenkelige tilfelle, tilbud om BCG-vaksinasjon av tuberkulin negative, nye undersøkelser hver 3. måned under tjenesten m.v. fortsetter artikkelen:

«Disse bestemmelser har utvilsomt nedsatt risikoen for

Side:442

tuberkulosesmitte i forsvaret meget betydelig, men de har dog ikke vært tilstrekkelige. Vi har også etter gjennomføringen av dem hatt mange tilfelle av tuberkuløs smitte blant soldatene, til dels i form av rene epidemier. Særlig har sjøforsvaret vært utsatt for dem, fordi smittemulighetene på båtene gjennomgående er meget større enn i de andre forsvarsgrenene.»

Dr. Martin Høst skriver i sin artikkel om en undersøkelse av tuberkulosen i Forsvaret i 1949-50 (Legeforeningens tidsskrift 1953 337 flg.) bl.a.:

«I årene etter krigen har tuberkulose vært det alvorligste medisinske problem i Forsvaret, hvilket blant annet fremgår av Militær trygds regnskaper. En finner her at i 5 årsperioden 1947-52 fikk i alt 3046 militærpersoner stønad på grunn av sykdom oppstått under militærtjeneste. Hos 1337, svarende til 43,9 prosent, var sykdomsårsaken tuberkulose. - - -»

Dr. Høst fremhever også at «den viktigste årsak til epidemiene i 1949 og 1950 var forsinkelse med skjermbildeundersøkelsen ved innrykk med den følge at smitteførende tuberkuløse som var rykket inn, fikk opptre som smittebærere opptil uker før deres lidelse ble oppdaget.»

Den 12. desember 1947 ble det utferdiget en lov som åpnet adgang til å påby tuberkulinprøving og vaksinasjon mot tuberkulose. I forarbeidene til loven, jfr. særlig Ot.prp. nr. 45 for 1947, peker departementet (side 10) bl.a. på at det vil være uoverkommelig for helsevesenet å vaksinere alle tuberkulinnegative individer og at «det vil være nødvendig å begrense vaksinasjonen til de befolkningsgrupper hvor den kan gjøre mest nytte, og hvor det personell som disponeres for formålet kan utnyttes mest effektivt. - - - Smitterisikoen er, som tidligere nevnt, særlig stor i ungdomsårene, likesom også hovedtyngden av de nye tilfelle av tuberkuløs sykdom oppstår i disse aldersklasser. Departementet er derfor i overensstemmelse med utvalget av den oppfatning at systematisk vaksinasjon bør søkes iverksatt i disse aldersgrupper.»

I den utvalgsinnstilling som departementet viste til, heter det (prp. side 24) bl.a. at ifølge den offentlige medisinalstatistikk var ca. 6 prosent av de anmeldte nye tilfelle av smitteførende tuberkulose under 15 år, mens 49 prosent var i aldersgruppen 15-30 år. Om sykeligheten av tuberkulose heter det at den er «forholdsvis liten før 15 års alderen, øker sterkt mellom 15-20 år og når sitt maksimum i 20 års alderen.» I proposisjonen side 6 er pekt på at «risikoen for alvorlig sykdom i tilslutning til den første smitte i skole alderen er meget liten, muligens ca. I prosent, mens den i ungdomsårene, da det største antall individer blir smittet, er vesentlig høyere, muligens ca. 10 prosent. I tillegg hertil kommer de mindre alvorlige tuberkuløse sykdommer. - - -»

Departementet forutsatte i proposisjonen at tvungen vaksinasjon skulle gjennomføres for folkeskolebarn og ytterligere for «leger, sykepleiersker, sykehuspersonell og personer i andre spesielle yrker med stor smitterisiko og i yrker med høy tuberkulosesykelighet, så som sjøfolk, fiskere, m.v., for elever ved andre skoler (såsom fortsettelsesskoler, høyere almenskoler, ungdomsskoler, høyskoler, universitet m.v.) og for vernepliktige. Foruten de vernepliktige antar departementet at også de innrulleringspliktige bør gjøres til gjenstand for vaksinasjon, idet også de som ved den militære legebedømmelse ikke blir kjent tjenestedyktige

Side:443

befinner seg i en aldersgruppe hvor risikoen for tuberkuløs smitte og sykdom er særlig stor.»

Retten må etter det anførte og i samsvar med uttalelser fra de oppnevnte sakkyndige overlege Dahl og professor Ustvedt legge til grunn, at det i 1946 var en betydelig risiko for at tuberkulin-negative rekrutter kunne bli smittet i den første tid etter innrykkingen, og at det i deres alder var større mulighet for at noen ville få tuberkuløs sykdom enn i noen annen alder. Retten kan imidlertid ikke se at dette var et i den grad særpreget forhold ved militærtjenesten, at det berettiger til å statuere et objektivt erstatningsansvar for staten. Etter uttalelsene i Ot.prp. nr. 45 for 1947 må ennå »alle mennesker regne med før eller siden å bli utsatt for tuberkuløs smitte og den risiko dette innebærer.» Faren ved kontakt med smitteførende mennesker var således en alminnelig risiko som enhver - særlig i ungdomsårene - sannsynligvis ville møte i et eller annet av livets forhold, særlig hvor mange mennesker er samlet på ett rom i kortere eller lengre tid. Hvorvidt smitten resulterer i sykdom, vil så vidt skjønnes bero på vedkommendes egen motstandsevne og på mulige andre faktorer som ikke er klarlagt. De sakkyndige har uttalt at det er en teori - men ingen fastslått erfaring - at anstrengelser nedsetter resistensen mot tuberkulose. Etter de sakkyndiges uttalelser er det heller ikke grunnlag for å anta at forkjølelse, som er opplyst å ha vært alminnelig i det militære, medfører øket mottagelighet for smitte. Retten finner etter dette ikke tilstrekkelig holdepunkt for å anta at militærlivet for så vidt medfører noen særpreget risiko som kan begrunne at staten blir erstatningspliktig.

Retten finner for øvrig ikke at det forhold at militærtjenesten er tvungen kan tillegges særlig betydning for erstatningsspørsmålet. Noe annet er at dette særlige moment kan tilsi at det ytes en billighetserstatning til de rekrutter som blir skadelidende gjennom alvorlig sykdom. I denne forbindelse bemerkes at Professor Ustvedt har fremholdt som sannsynlig, at et forhold som det langrenn saksøkeren deltok i 28. mars 1946, kan ha bevirket en videre spredning av sykdomsbasillene ved primærinfeksjonen og dermed vært årsak til at saksøkerens sykdom har fått et så alvorlig forløp som tilfellet er. - - -