Rt-1960-446
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1960-03-26 |
| Publisert: | Rt-1960-446 |
| Stikkord: | Skjønnsomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 80B/1960 |
| Parter: | Staten v/Sogn og Fjordane fylkeslandbruksstyre (regjeringsadvokat Henning Bødtker) mot Abraham og Bolette Kvellestad (overrettssakfører Andr. Hodnefjeld). |
| Forfatter: | Bahr, Heiberg, Rode |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §42, §43, Jordloven (1955) §14, §44, Grunnloven (1814) §105, Ekspropriasjonsloven (1918) §1, §2, Jordloven (1928) §10, Jordloven (1955), Oreigningsloven (1959) |
Dommerne Bahr, Heiberg og Rode.
Staten ved Sogn og Fjordane fylkeslandbruksstyre gjorde etter jordloven av 18. mars 1955 gjeldende forkjøpsrett til Abraham og Bolette Kvellestads eiendom i Vevring. Disse begjærte skjønn etter lovens §14, siste ledd. Ved skjønnet ble eiendommens verdi med påheftet kår satt til kr. 15 000, og eierne ble av Sunnfjord herredsrett tilkjent saksomkostninger med kr. 500. Fylkeslandbruksstyret påkjæret omkostningsavgjørelsen.
Gulating lagmannsrett stadfestet den under dissens.
Høyesteretts kjæremålsutvalg forkastet kjæremålet og uttalte:
«Kjæremålsutvalget finner enstemmig at lagmannsrettens
Side:447
avgjørelse ikke er bygget på noen uriktig tolkning av loven, og at kjæremålet derfor må forkastes.
Paragraf 44 første ledd, i den nye jordlov av 18. mars 1955 bestemmer at skjønnsloven av 1. juni 1917 gjelder for skjønn og takster etter jordloven.
I ekspropriasjonssaker fører bestemmelsene i skjønnslovens §42 og §43 etter sikker praksis til at eksproprianten alltid må bære nødvendige skjønnsomkostninger alene med visse unntak for overskjønn, se forarbeidene til den nye ekspropriasjonslov av 24. oktober 1959 (Utvalgsinnstillingen side 64, Ot.prp. nr. 43 for 1957 57).
Statens bruk av forkjøpsrett etter jordloven må for så vidt ansees som en spesiell form for ekspropriasjon, som eiendomsretten i det offentliges interesse blir tatt ved tvang mot et vederlag som etter lovens §14, siste ledd, kan kreves fastsatt ved skjønn, jfr. definisjonsbestemmelsen i ekspropriasjonslovens §1, sammenholdt med §2. På denne bakgrunn er utvalget enig med lagmannsretten i at den generelle henvisning i jordlovens §44 ikke kan innebære, at selgeren påføres skjønnsomkostningene i de tilfelle hvor denne har måttet begjære skjønn for å få verdien fastsatt. En regel av dette innhold ville være i strid med prinsippene i §10 i den tidligere jordlov av 1928 og med det som gjelder i vanlige ekspropriasjonssaker. De spørsmål om forholdet til Grunnlovens §105 som en motsatt fortolkning ville reise, finner utvalget det ikke nødvendig å komme inn på.»