Rt-1960-568

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1960-04-09
Publisert:	Rt-1960-568
Stikkord:	Ekspropriasjonsskjønn
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 41 B/1960
Parter:	Bærum kommune (høyesterettsadvokat Kjell Haavind) mot 1. Roald Sandbu (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan), 2. Dyre Christiansen og W. Schumann, 3. Helge Iversen, 4. Erik Carlsen (høyesterettsadvokat Jens Chr. Hauge for nr. 2).
Forfatter:	Endresen, Roll Matthiesen, Gaarder, Leivestad, Berger
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §28

Dommer Endresen: Bærum skjønnskommisjon avhjemlet 16. juni 1958 forsøksekspropriasjonsskjønn vedrørende en rekke eiendommer på grunnlag av den reguleringsplan for utvidelse og delvis omlegging av Drammensveien på strekningen Lysaker-Sandvika som er vedtatt av Bærum herredstyre og stadfestet av Kommunal- og arbeidsdepartementet. Skjønnet omfattet bl.a. de eiendommer som denne ankesak gjelder, nemlig - nevnt i den rekkefølge lagmannsretten bruker - 1. takst nr. 21, g.nr. 14 b.nr. 281, eier Roald Sandbu, 2. takst nr. 12, g.nr. 14 b.nr. 122, eiere Dyre Christiansen og W. Schumann, 3. takst nr. 47, g.nr. 11 b.nr. 462, eier Helge Iversen og 4. takst nr. 30, g.nr. 11 b.nr. 109, eier Erik Carlsen.

Roald Sandbu, Dyre Christiansen, W. Schumann, Helge Iversen og Erik Carlsen samt flere andre grunneiere påanket ekspropriasjonsskjønnet til Eidsivating lagmannsrett. Lagmannsretten som under hovedforhandlingen var satt med to fagkyndige domsmenn, avsa 27. april 1959 dom som for så vidt angår partene i ankesaken for Høyesterett har denne domsslutning:

«1. Bærum Skjønnskommisjons skjønn av 16. juni 1958 vedkommende takst nr. 21, g.nr. 14 b.nr. 281, eier Roald Sandbu, oppheves for så vidt det er påanket.

2. Bærum Skjønnskommisjons skjønn av 16. juni 1958 vedkommende takst nr. 12, g.nr. 14 b.nr. 122, eiere Dyre Christiansen og W. Schumann, oppheves for så vidt det er påanket.

- - -

5. Bærum Skjønnskommisjons skjønn av 16. juni 1958 vedkommende takst nr. 47, g.nr. 11 b.nr. 462, eier Helge Iversen, oppheves for så vidt angår ulempeerstatningen. Ellers stadfestes det for så vidt det er påanket.

7. Bærum Skjønnskommisjons skjønn av 16. juni 1958 vedkommende takst nr. 30, g.nr. 11 b.nr. 109, eier Einar Carlsen, oppheves for så vidt angår den tilståtte erstatning for ulempe inklusive beplantning. Skjønnet stadfestes ellers for så vidt det er påanket.

8. Saksomkostninger for Skjønnskommisjonen settes for Roald Sandbus vedkommende til kr. 500 og tilsammen for de øvrige ankende parter til kr. 1 500.

9. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Bærum kommune

Side:569

til Roald Sandbu 2 000 kroner og til Dyre Christiansen, W. Schumann, Aksel Jensen og Helge Iversen, Sverre Johansen og Erik Carlsen tilsammen 2 500 kroner. For øvrig tilkjennes ikke saksomkostninger for lagmannsretten.

10. Oppfyllelsesfristen for de tilkjente saksomkostninger er 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann og en annen av de juridiske dommere stemte for stadfestelse av skjønnet på en rekke punkter hvor det ble opphevet.

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.

Bærum kommune har påanket lagmannsrettens dom for så vidt angår de eiendommer som tilhører Roald Sandbu, Dyre Christiansen og W. Schumann i fellesskap, Helge Iversen og Erik Carlsen og har nedlagt slik påstand:

«Prinsipalt: Bærum Skjønnskommisjons skjønn av 16. juni 1958 stadfestes i den utstrekning det er opphevet ved Eidsivating Lagmannsretts dom av 27. april 1959 unntatt det som er omhandlet i lagmannsrettsdommens punkt 8 og Bærum Kommune tilkjennes saksomkostninger for Lagmannsretten og Høyesterett.

Subsidiært: Bærum Skjønnskommisjons skjønn av 16. juni 1958 hjemvises til skjønnskommisjon i den utstrekning det måtte bli opphevet. Kravet om ny sammensetning av Kommisjonen forkastes.»

Roald Sandbu, Dyre Christiansen, W. Schumann, Helge Iversen og Erik Carlsen har nedlagt påstand om stadfestelse av lagmannsrettens dom, dog slik at takstene henvises til Bærum skjønnskommisjon med ny sammensetning, samt om tilkjennelse av saksomkostninger for Høyesterett.

Under ankesaken for Høyesterett er det fremlagt en del nye dokumenter.

Jeg behandler anken vedrørende hver av de berørte eiendommer for seg.

1. Roald Sandbu.

Utvidelsen av Drammensveien medfører at den nåværende enebolig på Sandbus eiendom må rives, og han har oppført ny enebolig på den del av sin tomt som han beholder etter ekspropriasjonen. Sandbu fremsatte allerede under skjønnet krav om at den eksproprierte bygnings gjenanskaffelsesverdi skulle legges til grunn for erstatningsberegningen. Anken til lagmannsretten var grunnet på at det var en saksbehandlingsfeil at skjønnskommisjonen ikke hadde drøftet hvorvidt gjenanskaffelsesverdien skulle legges til grunn, og en rettsanvendelsesfeil at denne verdi ikke var lagt til grunn for erstatningsberegningen. Subsidiært gjorde Sandbu gjeldende at skjønnet måtte oppheves som vilkårlig. Lagmannsrettens flertall fant at skjønnet måtte oppheves fordi skjønnskommisjonen hadde lagt omsetningsverdien til grunn for erstatningsberegningen, uten å drøfte om gjenanskaffelsesverdien skulle erstattes. Mindretallet fant at det hverken forelå feil ved saksbehandlingen eller rettsanvendelsen

Side:570

som burde lede til opphevelse av skjønnet. Det samme har Bærum kommune gjort gjeldende for Høyesterett.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall.

Etter prosedyren i Høyesterett finner jeg imidlertid grunn til å gå noe nærmere inn på de vurderingsprinsipper som må legges til grunn ved skjønnet. Utgangspunktet for erstatningsfastsettelsen ved ekspropriasjon er at ekspropriaten skal ha erstatning for det tap han individuelt lider. Herav følger at den eksproprierte gjenstands omsetningsverdi eller bruksverdi skal legges til grunn alt ettersom vedkommende verdi for eieren er høyest. Når det gjelder bygninger, vil forholdet imidlertid i et overveiende antall tilfelle være, at en tilsvarende eiendom ikke lar seg skaffe for en erstatning som utmåles etter et av de nevnte prinsipper. Dreier det seg om driftsbygninger, kan det ikke være tvilsomt at ekspropriaten i så fall vil ha krav på at gjenanskaffelsesverdien blir lagt til grunn. Jeg antar imidlertid at det samme må gjelde for den som blir fraekspropriert sin privatbolig og ønsker å skaffe seg en tilsvarende eiendom. For svært mange mennesker representerer det å bo i eget hus en egenverdi som ikke kan erstattes på annen måte enn gjennom anskaffelse av en annen like tjenlig privatbolig, og skjønnspraksis synes derfor med rette i utstrakt grad å ha lagt dette vurderingsprinsipp til grunn ved erstatningsfastsettelsen. Det er i disse tilfelle gjenanskaffelsesverdien vedkommende ekspropriat må ha for å få sitt tap erstattet, og det kan under disse omstendigheter ikke tillegges vekt om erstatning av gjenanskaffelsesverdien skulle bety en formuesforøkelse for eieren sett i forhold til den eksproprierte eiendoms omsetningsverdi. Hva jeg her har sagt, gjelder imidlertid ikke boliger som er saneringsmodne.

Gjenanskaffelse av en tilsvarende bolig vil som regel skje ved nybygg. Spørsmålet blir da videre om og i tilfelle i hvilken utstrekning det skal gjøres fradrag for de fordeler ekspropriaten oppnår ved å få et nytt hus istedenfor det gamle. Så vel Sandbu som Christiansen og Schumann - som spørsmålet også er aktuelt for - har innrømmet at fradrag må skje for de økonomiske fordeler ved det nye hus som består i lavere brensels- og vedlikeholdsutgifter. Jeg er enig i dette; jeg forutsetter da at også den gamle bygnings stand ved ekspropriasjonen tas i betraktning ved vurderingen av hvor store vedlikeholdsutgifter som innspares. De fordeler en bedre planløsning eller tidsmessige byggematerialer medfører utover innsparing i brensels- og vedlikeholdsutgifter, synes det ikke berettiget å gjøre fradrag for så lenge nybygget kan sies å tilsvare det gamle hus; annerledes om det i det nye hus er medtatt w.c., bad eller annet fordyrende utstyr som ikke fantes i det gamle. Det er fra kommunens side også gjort gjeldende at det må gjøres fradrag i gjenanskaffelsesverdien for de fordeler som ligger i at det nye hus vil ha en lengre levetid enn det gamle. Så vel Sandbu som Christiansen og Schumann har protestert mot dette, idet de anfører at en slik beregningsmåte

Side:571

i gitt fall vil kunne medføre, at en ekspropriat får vesentlig mer tyngende boligutgifter enn han har hatt tidligere, og at det rette derfor må være ikke å gjøre fratrekk for elde når den eksproprierte bygning er i slik stand at den fortsatt vil kunne gjøre tjeneste i årtier. Problemet har sitt grunnlag i at det i disse tilfelle er umulig å gi en naturalerstatning - som er det som i realiteten indirekte gis - med like lang levetid som den eksproprierte bygning; får ekspropriaten fradrag for elde, vil han derfor i virkeligheten måtte betale for den nye bygnings eksistens i en fjern fremtid da han for sitt vedkommende ingen glede vil ha av den. Likevel kan jeg ikke i vår rett finne grunnlag for å frita ekspropriaten for å svare for de økonomiske fordeler som på denne måte tilføres ham; uten lovhjemmel for annet kan denne erstatningsmåte så vidt skjønnes bare anvendes med det forbehold, at fradrag i hvert fall i en viss utstrekning vil kunne kreves for den nye bygnings lengre levetid. På grunn av de mange usikre faktorer som fremtiden byr på, er det imidlertid grunn til å understreke at prinsippet må anvendes med forsiktighet. På den ene side kan selv et gammelt hus ved ordentlig vedlikehold, eventuelt modernisering, fortsatt ha en meget lang levetid, på den annen side vet man ikke om utviklingen kan gå slik at selv hus som bygges i dag, vil være teknisk og boligmessig saneringsmodne langt tidligere enn vi nå regner med. Det synes derfor grunn til å være varsom slik at differansen i de to bygningers alder ikke tillegges for stor betydning. Dertil kommer at man ved eventuelle fratrekksberegninger på dette punkt må ta i betraktning hvilke fordeler ved det nye hus som det allerede på annen måte er gitt fradrag for.

På bakgrunn av det anførte er jeg enig med lagmannsrettens flertall i at skjønnet må oppheves på grunn av feil i saksbehandlingen, jfr. skjønnslovens §28. Det fremgår hverken av kommisjonens generelle bemerkninger (i avsnittet om grunnerstatninger) om at taksten er basert «på omsetningsverdien (tomtepris) som antas større enn bruksverdien for saksøkte», eller av henvisningen til §5 i resolusjonen om prisbestemmelser for omsetning av fast eiendom av 15. oktober 1954, at spørsmålet om erstatning av gjenanskaffelsesverdien har vært overveiet. Jeg anser det for øvrig klart at en prisfastsetting etter sistnevnte bestemmelse ikke faller sammen med den vurderingsmåte som jeg mener må følges ved fastsettelse av hva en erstatning etter gjenanskaffelsesverdien vil føre til.

Anken gjelder også spørsmålet om skjønnskommisjonen har overveiet om ulempeerstatning skal gis bl.a. for rasering av frukttrær på den nye hustomt og planering m.v. ved denne. Jeg er enig med lagmannsretten som enstemmig har antatt at skjønnet for så vidt må oppheves på grunn av mangelfulle skjønnsgrunner.

2. Dyre Christiansen og W. Schumann.

Christiansen og Schumann eier sammen en tomannsbolig som må rives som følge av at Drammensveien får ny trasé over

Side:572

deres eiendom. Den del av deres opprinnelige tomt som de beholder er forholdsvis liten, men partene er enige om at disse ankemotparter skal få overdratt en del tilstøtende gammel veigrunn, slik at denne sammen med gjenværende tomt vil gi byggetomt for to våningshus med felles garasje.

Også disse ankemotparter fremsatte under skjønnet krav om at gjenanskaffelsesverdien - hva det ville koste å bygge en tomannsbolig svarende til den gamle - skulle legges til grunn for erstatningsfastsettelsen. Det videre saksforhold med hensyn til dette krav er det samme som for Sandbus vedkommende, dog så at det ikke påståes at skjønnet må oppheves som vilkårlig.

Jeg er enig med lagmannsrettens flertall i at skjønnet må oppheves også når det gjelder denne eiendom, og henholder meg til det jeg tidligere har anført i tilknytning til anken vedrørende Sandbus eiendom.

Christiansen og Schumann har også anført som en saksbehandlingsfeil at skjønnet ikke har tatt stilling til et krav om kompensasjonstillegg grunnet på, at et billig pantelån i Den Østenfjelske Bykredittforening angivelig ville falle bort som følge av ekspropriasjonen. Jeg er enig i at dette var en feil, og at skjønnet derfor for så vidt må oppheves. Det er imidlertid opplyst for Høyesterett at det billige lån muligens vil la seg overføre til en av disse ankemotparters nye boliger, og at Bykredittforeningen i så fall tillike vil gi tilleggslån på 1. prioritet. Går dette i orden vil dette skjønnskrav falle bort.

Disse ankemotparter har for Høyesterett videre gjort oppmerksom på at det ved det nye skjønn vil bli reist krav om erstatning for ulemper påført dem under arbeidet på den nye Drammensvei, og for boligutgifter i tiden mellom rivingen av det gamle hus og fullføringen av de nye.

3. Helge Iversen.

For denne ankeparts vedkommende gjelder anken at han ikke ble tilkjent ulempeerstatning. Lagmannsrettens flertall fant at skjønnet måtte oppheves på grunn av uklare skjønnsgrunner, mens mindretallet ikke var enig heri og stemte for stadfestelse av skjønnet.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsrettens flertall. Det er uklart hva skjønnskommisjonen har ment med sin anførsel: «Eiendommen er bebygget på grunnlag av reguleringen av 1952 med anvist avkjørsel til Bjerkealleen. Tomten utparsellert 1951/52». Iversen har plasert sitt hus på det sted på tomten som er mest hensiktsmessig også ut fra et reguleringsmessig synspunkt. Medfører Drammensveiens utvidelse ulemper på hans eiendom, skulle også han ha krav på erstatning med mindre han ved kjøpet av tomten oppnådde billigere pris på grunn av de ulemper den forestående utvidelse ville føre med seg. Det foreligger ikke for Høyesterett materiale som gjør det mulig å ta stilling til skjønnskommisjonens generelle uttalelse om, at tilkjennelse av ulempeerstatning kan unnlates ved eiendommer som ligger til Drammensveien, idet muligheten for utvidelse allerede

Side:573

på forhånd har gitt seg utslag i verdivurderingen på eiendommene. Jeg nevner bare at pristaksten av 9. juni 1952 vedrørende denne eiendom er basert på prisene i april 1940, og gir intet holdepunkt for å anta at tomteprisen er satt lavere på grunn av noen forestående veiutvidelse.

4. Erik Carlsen.

Tvisten for denne ankemotparts vedkommende gjelder om skjønnskommisjonen ved sin ansettelse av ulempeerstatning på kr. 8 000, inklusive for beplantning, har lagt tilbørlig vekt på det tap Carlsen lider i sin næring ved, at den garasje han før veiutvidelsen hadde i det industribygg som står på hans eiendom, ikke lenger kan brukes til dette formål. Carlsen driver transportforretning med to lastebiler, og han fremsatte for skjønnskommisjonen krav om erstatning for hva oppføring av ny garasje ville koste. Skjønnet ble påanket prinsipalt på grunn av uklare skjønnsgrunner, subsidiært på grunn av at det var vilkårlig. Lagmannsretten tok enstemmig påstanden om opphevelse på grunn av uklare skjønnsgrunner til følge.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Når skjønnskommisjonen er kommet til at det rom Carlsen hittil har brukt som garasje - et rom som har vært godkjent for dette formål - ikke lenger kan brukes som garasje, vil han ha krav på å få erstattet hva det koster å bygge ny garasje. Til fratrekk kommer da selvsagt den økonomiske verdi som ligger i at det tidligere brukte rom nå kan anvendes til annet formål. Det fremgår ikke av skjønnsgrunnene om skjønnskommisjonen har tatt dette i betraktning ved fastsettelsen av ulempeerstatningen.

Jeg finner etter omstendighetene at ankemotpartenes påstand om at takstene henvises til Bærum skjønnskommisjon med ny sammensetning bør tas til følge.

Etter resultatet finner jeg at ankemotpartene må tilkjennes saksomkostninger også for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt den er påanket, dog således at takstene henvises til Bærum skjønnskommisjon med ny sammensetning.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Bærum kommune til Roald Sandbu 2 000 - to tusen - kroner og til Dyre Christiansen og W. Schumann, Helge Iversen og Erik Carlsen tilsammen 3 000 - tre tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts kjennelse.

Dommer Roll Matthiesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder, Leivestad og Berger: Likeså.

Side:574

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kr. Strømsted, Th. Sverdrup-Thygeson og tilkalt dommer, skifteforvalter Sverre Berg, med fagkyndige domsmenn Finn Bryn og Edvin Gran):

- - -

Det ble for disse eiendommer avgitt følgende skjønn:

I. Sandbu.

«Skjønnskommisjonen takserer bygningen til full markedspris under hensyntagen til de omstendigheter som er angitt i §5 i kgl. res. 31. oktober 1954.

Takst: For grunnavståelse inkl. en del anlegg på grunnen, kr. 20 pr. m2.

Gjerdeerstatning kr. 1 500.

Bygning kr. 65 000.

Beplantning kr. 1 000.

Ulempeerstatning kr. 5 000.

Veivesenet besørger nødvendig omlegging av vannledning til nåværende sidebygning.»

II. Christiansen og Schumann.

«Det gis erstatning for flytning av gammelt gjerde mot Drammensveien, men forøvrig ikke for nytt gjerde rundt den nye tomt.

For grunnavståelse kr. 18 pr. m2 inkl. beplantning.

For bebyggelse kr. 52 000.

Gjerdeerstatning kr. 400.

Ulempeerstatning kr. 5 pr. m2 for gjenværende tomt. Gammel veigrunn kr. 12 pr. m2.

Bygningene er taksert til full markedspris, under hensyntagen til de omstendigheter som er angitt i §5 i Kgl. res. av 15. oktober 1954.» - - -

V. Iversen.

«For grunnavståelse kr. 22 pr. m2 inkl. beplantning.

Gjerdeerstatning kr. 200.

Ingen ulempeerstatning.» - - -

VII. Carlsen.

For grunnavståelse kr. 21 pr. m2.

Gjerdeerstatning kr. 2 000.

Ulempeerstatning kr. 8 000 inkl. beplantning.» - - -

Ad I. Sandbu. - - -

Prosessfullmektigen anfører at skjønnskommisjonen når det gjelder taksten for bygningen, har begått feil både med hensyn til saksbehandlingen og til rettsanvendelsen, feil som må lede til opphevelse av skjønnet.

Med hensyn til saksbehandlingen anføres det at det er en feil at skjønnskommisjonen, til tross for at Sandbus krav gikk ut på å få erstattet det oppføring av et nytt bygg vil koste, ikke har drøftet dette krav. Kommisjonen har henvist til prisbestemmelsen i §5 i kgl. res. av 31. oktober 1954, og dette tyder på at den har følt seg bundet av denne prisbestemmelse. Bestemmelsen gjelder imidlertid ikke når det gjelder taksering av bruksverdi eller gjenanskaffelsesverdi. Riktignok har skjønnskommisjonen i sine generelle skjønnsforutsetninger uttalt, at taksten for alle eiendommer er basert på omsetningsverdien som kommisjonen har antatt å være større enn bruksverdien. Prosessfullmektigen mener imidlertid at denne uttalelse bare gjelder tomtene, og peker på ordlyden i kommisjonens

Side:575

uttalelse som er sålydende: «For alle eiendommer er taksten basert på omsetningsverdien (tomtepris) som antas større enn bruksverdien for saksøkte.»

Under enhver omstendighet, hevder prosessfullmektigen, er det feil rettsanvendelse når skjønnskommisjonen har basert taksten på omsetningsverdien og ikke på gjenanskaffelsesverdien. Selv om det beror på et skjønn hva som betinger den høyeste verdi, er det her spørsmål om en vurdering av dette skjønn som lagmannsretten har kompetanse til å prøve. Og det er ikke tvil om at det her er gjenanskaffelsesverdien som er den største. Sandbu er gått i gang med bygging av nytt hus på den del av tomten som ikke er ekspropriert, og det har vist seg at dette nye hus, som praktisk talt er av samme størrelse som det gamle, vil koste ham ca. kr. 130 000. Dette betinger en husleie på ca. kr. 3 250 pr år (beregnet på grunnlag av lån på ca. kr. 65 000 med 5 pst. rente) mens han nå, på grunn av utleie, praktisk talt ikke har utgifter til husleie. Prosessfullmektigen hevder at Sandbu har krav på å bringes i den status at han ikke får større utgifter enn før. Det kan derfor bare bli spørsmål om noen korrigering f. eks. på grunn av eventuelle lavere utgifter til brensel på grunn av bedre isolering og lavere vedlikeholdsutgifter, men ikke noe fradrag for den bedre boligstandard som kanskje vil følge med det nye hus men som er påtvunget Sandbu.

Subsidiært hevder prosessfullmektigen at skjønnskommisjonens takst er rent vilkårlig og iallfall av den grunn må settes til side. - - -

Kommunens prosessfullmektig hevder vedkommende I. Sandbu at skjønnskommisjonen ikke har gjort feil, hverken hva saksbehandlingen eller rettsanvendelsen angår.

Når det gjelder taksten for bygningene anfører prosessfullmektigen at det av begrunnelsen for de heromhandlede takstsummer, sammenholdt med den foran siterte uttalelse i de generelle skjønnsforutsetninger som Ikke bare gjelder tomtene men også bygninger, fremgår at skjønnskommisjonen har overveiet hvorvidt omsetningsverdi eller gjenanskaffelsesverdi vil gi den største erstatning. Når så kommisjonen er kommet til at omsetningsverdien vil gi den største erstatning, er dette en skjønnsmessig avgjørelse som ikke kan settes til side av lagmannsretten med mindre skjønnet måtte finnes å være vilkårlig. Noen vilkårlighet foreligger imidlertid ikke, og heller ikke noen feil rettsanvendelse, idet man, hvis man skulle ansette erstatningen på grunnlag av gjenanskaffelsesverdien, iallfall ikke ville kunne komme høyere enn den takst kommisjonen er kommet til på grunnlag av full markedspris. Det er riktignok så at man ved ansettelsen av bruksverdien under den «prisstopp» som gjaldt fra 1940 til 1954 ikke var bundet av de prisbestemmelser som gjaldt ved omsetning av eiendommer. Etter §5 i prisbestemmelsene av oktober 1954 er forholdet imidlertid det, at det er likegyldig om man opererer med omsetningsverdi eller gjenanskaffelsesverdi når det gjelder eiendom av den art som det her er tale om.

De fradrag som etter §5 i nevnte prisbestemmelse må gjøres ved ansettelsen av markedsverdien, er de samme som gjaldt for bruksverdien under de tidligere prisbestemmelser, og som også ble brukt før man fikk prisbestemmelser i det hele tatt. Det er bare det økonomiske tap som skal erstattes. Fradrag må derfor gjøres for all den fordel som erverves ved

Side:576

nytt hus, ikke bare direkte sparte utgifter som f. eks. lavere brenselsutgifter og vedligeholdsutgifter, men også den økede boligstandard og økede verdi som ligger i det nye hus, selv om dette betinger en høyere husleie enn før.

- - -

Lagmannsretten bemerker:

Ad I. Sandbu.

Rettens flertall, dommer Sverdrup-Thygeson og de to domsmenn bemerker:

I skjønnskommisjonens premisser vedrørende dette takstnummer heter det: «Det avståes foruten grunn også hovedbygningen som må rives. Saksøkte har redegjort for hans planer om oppføring av et nytt våningshus på den resterende eiendom. Hans erstatningskrav omfatter bl.a. det oppførelse av et nytt bygg vil koste. Skjønnskommisjonen takserer bygningen til full markedspris under hensyntagen til de omstendigheter som er angitt i §5 i kgl. res. av 31. oktober 1954.»

Det er opplyst at kommunen under skjønnet hevdet at husets verdi skulle fastsettes til hva det var verd i handel og vandel, det vil si omsetningsverdien. Det forelå da tvist om på hvilken måte skjønnsresultatet skulle vinnes, og man må da stille det krav til skjønnsgrunnene at det kan sees at skjønnet har overveiet de relevante spørsmål, jfr. skjønnslovens §28. Skjønnskommisjonen har som ovenfor nevnt taksert bygningen til full markedsverdi, uten å gi nærmere begrunnelse for hvorfor den ikke har tatt Sandbus påstand om gjenanskaffelsesverdien til følge. Sandbus påstand for skjønnskommisjonen gikk ut på full dekning for det et nytt bygg vil koste. Dette krav overstiger utvilsomt omsetningsverdien. Under ankeforhandlingen har Sandbu modifisert sitt krav til å omfatte omkostningene ved nybygg med fradrag av de økonomiske fordeler et nytt hus vil gi ham. Men selv et slikt krav kan man ikke uten videre si faller sammen med omsetningsverdien fastsatt på grunnlag av de någjeldende prisbestemmelser. I nærværende tilfelle må Sandbu også ha krav på å få dekket utgiftene til planering og istandsettelse av den nye tomt. I oppgaven av 2. april 1958 over sine erstatningskrav har Sandbu selv anslått utgiftene hermed til kr. 3 000. Skjønnskommisjonen har bare taksert den gamle bygning og har da neppe tatt hensyn til denne utgiftspost. I den nevnte oppgave over erstatningskrav har Sandbu også ført opp tap ved rasering av frukttrær på den nye tomt. Posten er ført opp med kr. 10 000. Hvorvidt man vil betrakte dette krav som en del av ulempeerstatningen eller ta det med i gjenanskaffelsesverdien er for så vidt likegyldig. Men man kan av kommisjonens skjønnsgrunner ikke se om dette krav i det hele tatt er behandlet. Det samme er tilfelle med andre poster som flytningsutgifter m.v. Det er fra kommunens side hevdet at skjønnskommisjonen har foretatt en vurdering og spørsmålet om hvilken beregningsmåte vil gi den største erstatning. Det vises i den forbindelse til de generelle uttalelser kommisjonen er fremkommet med og hvor det heter: «For alle eiendommer er taksten basert på omsetningsverdien (tomtepris) som antas større enn bruksverdien for saksøkte.» Det fremgår imidlertid av kommisjonens premisser at denne uttalelse er fremkommet under redegjørelsen for det grunnlag skjønnet bygger på når det gjelder grunnerstatningen. Man kan derfor etter flertallets mening ikke herav slutte at en slik vurdering også er foretatt når det gjelder bygninger. I ethvert fall er det ikke klart hva skjønnskommisjonen

Side:577

har ment. Skjønnet må derfor etter flertallets mening for så vidt bli å oppheve.

Når det gjelder ulempeerstatningen er det under dette takstnummer ikke anført noe spesielt om hva den omfatter. Ser man hen til kommisjonens generelle uttalelser angående ulempeerstatning, skulle de av Sandbu påståtte ulemper som rasering av frukttrær m.v. ikke være medtatt i det av kommisjonen fastsatte erstatningsbeløp. Da det kan herske tvil om hva den tilståtte ulempeerstatning omfatter, finner man at også denne erstatningsfastsettelse bør oppheves og hjemvises til ny behandling i forbindelse med ny behandling av erstatningsspørsmålet vedrørende bygningen.

Rettens mindretall, dommerne Strømsted og Berg ser skjønnskommisjonens begrunnelse slik at den har vært fullt klar over problemstillingen: Gjenanskaffelsesverdi kontra omsetningsverdi, at den har overveiet problemet og funnet at omsetningsverdien i dette tilfelle vil gi den høyeste erstatning, eller iallfall ikke noen lavere erstatning enn om man opererer med gjenanskaffelsesverdi. Mindretallet finner derfor ikke å kunne stemme for opphevelse av skjønnet på grunn av feil ved saksbehandlingen.

Mindretallet finner heller ikke å kunne gi den ankende part medhold i at skjønnskommisjonen har gjort feil ved rettsanvendelsen når den har fastsatt erstatningen på grunnlag av full markedsverdi, idet mindretallet må erklære seg enig med kommunens prosessfullmektig i, at de beregninger som kommisjonen har bygget sin erstatning på synes å måtte bli de samme enten man nå kaller verdien gjenanskaffelsesverdi eller omsetningsverdi. Mindretallet tiltrer for så vidt de anførsler som kommunens prosessfullmektig er fremkommet med.

Når det gjelder tapet ved rasering av frukttrær, flytningsutgifter til det nye hus m.v., regner mindretallet, overensstemmende med den ankende parts prosedyre, med at disse behandles i forbindelse med anken over den tilståtte ulempeerstatning. På dette punkt erklærer mindretallet seg enig med flertallet i, at det her foreligger så vidt mangelfulle skjønnsgrunner at skjønnet for så vidt blir å oppheve.

Ad II. Christiansen og Schumann.

Rettens flertall, dommer Sverdrup-Thygeson og de to domsmenn bemerker:

Christiansen og Schumann nedla under skjønnet påstand om at de skulle tilkjennes erstatning for riving av hus etter gjenanskaffelsesverdien. kjønnskommisjonen har også i dette tilfelle lagt omsetningsverdien til grunn, uten at man av skjønnsgrunnene kan se at spørsmålet om gjenanskaffelsesverdien har vært drøftet. Flertallet finner derfor at skjønnet for så vidt må bli å oppheve og hjemvise til ny behandling, idet man viser til det som er anført ovenfor under takst nr. 21 Sandbu.

Rettens mindretall, dommerne Strømsted og Berg, finner at det her, likeså litt som når det gjelder Sandbu, foreligger feil ved saksbehandlingen eller rettsanvendelsen som bør lede til opphevelse av skjønnet. Mindretallet henviser for så vidt til det som er anført vedkommende Sandbu. - - -

Ad V. Iversen.

Rettens flertall, dommer Sverdrup-Thygeson og de to domsmenn bemerker:

Side:578

Iversens krav på ulempeerstatning er av skjønnskommisjonen ikke tatt til følge. I premissene vedrørende dette takstnummer heter det: «Eiendommen er bebygget på grunnlag av reguleringen av 1952 med anvist avkjørsel til Bjerkealleen. Tomten utparsellert 1951/52». Det er etter flertallets mening uklart hva kommisjonen har ment med denne anførsel. Etter det som er opplyst ble reguleringsplanen vedtatt av Bærum herredstyre den 28. oktober 1952. Det er på det rene at tomten er kjøpt før reguleringsplanen ble vedtatt, og etter det som er opplyst for lagmannsretten er også byggingen av huset påbegynt før vedtagelsen av planen. Iversen har opplyst at han ikke hadde kjennskap til reguleringsplanen hverken da han kjøpte tomten eller da han bygget huset. Han finner det eiendommelig at bygningsmyndighetene ikke har underrettet ham om dette i forbindelse med approbasjonen av byggemeldingen. Det er også de kommunale myndigheter som har anvist hvor gjerdet skulle settes. Huset er for øvrig trukket så langt tilbake fra veien som det er mulig etter forholdene, men en beskjæring av tomten i henhold til reguleringsplanen vil utvilsomt medføre verdiforringelse for den gjenværende del. Flertallet er av den oppfatning at det er tiden for reguleringsplanens vedtagelse som må være avgjørende når det gjelder spørsmålet om vedkommende har krav på erstatning. En større eller mindre mulighet for ekspropriasjon bør i alminnelighet ikke tillegges betydning. Hvis prisen på tomten er fastsatt under hensyntagen til reguleringsplanen og eieren derfor ikke lider noe tap, vil spørsmålet stille seg annerledes. Dette er i tilfelle et spørsmål som skjønnet må ta standpunkt til. Da skjønnsgrunnene i dette tilfelle er uklare vil skjønnet for så vidt bli å oppheve og hjemvise til ny behandling.

Rettens mindretall, dommerne Strømsted og Berg, bemerker med hensyn til postene ulempeerstatning at de ikke kan finne at det hersker noen uklarhet i skjønnskommisjonens begrunnelse for at erstatning for ulempe ikke er gitt.

Spørsmålet blir etter dette om skjønnet må oppheves fordi Iversen kjøpte tomten før reguleringsplanene ble vedtatt, angivelig uvitende om at reguleringen ville få noen innflytelse på tomten, og at han derfor har krav på ulempeerstatning, i likhet med de mange andre tomteeiere som har fått slik erstatning. Mindretallet finner heller ikke på dette punkt å kunne gi ham medhold. Etter de foransiterte brev fra selgeren, fru Kilde Thorstensen, er det på det rene at iallfall hun før salget var fullt klar over reguleringsplanenes inngripen på hennes eiendom, og retten må erklære seg enig med kommunens prosessfullmektig i at det ikke godt kan tenkes at Iversen ved kjøpet ikke var klar over det. Den lave pris for tomten - kr. 6,50 pr. m2 - tyder også på dette, selv om det tas i betraktning at han selv måtte bekoste kloakkledning på 140 meter. Mindretallet finner derfor at Iversen må ha vært klar over den ulempe ved den utvidede Drammensveiens nærhet som klebet ved tomten da han kjøpte den, og at han derfor ikke har noe krav på erstatning av kommunen for denne ulempe. Det skal for øvrig bemerkes at det under ankeforhandlingen ble opplyst at reguleringsplanen av 1952 senere er endret, en endring som er til gunst for Iversen for så vidt som veiutvidelsen er forskjøvet noe til den annen side av den nåværende Drammensvei.

Hva gjerdeerstatningen angår bemerkes at retten enstemmig ikke finner tilstrekkelig holdepunkt for å betegne den skjønnsmessige ansettelse

Side:579

av denne som vilkårlig. Skjønnet vil derfor for så vidt bli å stadfeste. - - -

Ad VII. Carlsen.

Retten bemerker enstemmig:

Med hensyn til gjerdeerstatningen finner retten at denne ikke kan karakteriseres som vilkårlig, og skjønnet vil derfor for så vidt bli å stadfeste.

Hva angår erstatningen for ulempe og beplantning finner retten imidlertid å måtte oppheve skjønnet. Det er riktignok så at skjønnskommisjonen i sin begrunnelse har berørt garasjespørsmålet, men retten må erklære seg enig med Carlsens prosessfullmektig i, at det er uklart hvorvidt kommisjonen ved sin vurdering har lagt til grunn, at det her dreier seg om godkjent garasje, og at ny garasje på grunn av Carlsens næring er nødvendig på hans eiendom eller eventuelt annetsteds.

Skjønnet blir derfor for så vidt å oppheve og hjemvise til ny behandling.

Med hensyn til anken over skjønnskommisjonens fastsettelse av erstatningen for saksomkostninger, må retten erklære seg enig med de ankende parter i at disse er for lavt ansatt. Retten finner å burde fastsette disse for Sandbu til kr. 500, og tilsammen for Christiansen og Schumann, Jensen, Jacobsen, Iversen, Johansen og Carlsen til kr. 1 500. - - -