Rt-1960-579

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-04-22
Publisert:	Rt-1960-579
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 42 B/1960
Parter:	Berg kommune (høyesterettsadvokat Jac. Ivar Kind) mot Arthur Iversen (høyesterettsadvokat Hans Holmboe).
Forfatter:	Helgesen, Nygaard, Skau, Schei, Berger
Lovhenvisninger:	Veiloven (1912) §22

Dommer Helgesen: I anledning av offentlig veianlegg fra Tranøy grense til Straumsnes i Berg, underskrev 17 grunneiere og én bruker av umatrikulert eiendom i 1935 følgende «erklæring om grunnavståelse m.v.»:

«I anledning av veianlæg fra Tranøy grense til Straumsnes i Berg forplikter undertegnede grundeiere sig til at frafalde erstatning for gjærdehold og grund, derunder indbefattet erstatning for grustak, fyldtak, holdeplasser, oplagstomter, stenbrudd m.v. og for al anden jordskade og ulempe som foranlediges ved veianlægget.

Nærværende erklæring skal være bindende, ogsaa om vore eiendommer overdraes til andre eiere.»

Erklæringen er tinglyst 2. september 1935 og anmerket i realpanteregisteret som heftelse på de respektive eiendommer.

Erklæringen ble bl.a. underskrevet av Andreas Iversen som eier av g.nr. 15 b.nr. 4 Løvdal i Berg. Denne eiendom ble i april

Side:580

1954 overtatt av sønnen Arthur Iversen, og mellom ham og Berg kommune er det oppstått tvist om i hvilken utstrekning Iversen er bundet av erklæringen, og om hans eventuelle forpliktelser etter erklæringen er falt bort ved foreldelse.

Trondenes herredsrett avsa dom i tvisten 20. september 1958. Ved dommen ble Berg kommune frifunnet. Saksomkostninger ble ikke tilkjent.

Arthur Iversen påanket herredsrettens dom til Hålogaland lagmannsrett, som 20. mars 1959 avsa dom med denne domsslutning:

«Den av Andreas Iversen avgitte erklæring om grunnavståelse m.v., tgl. 2. september 1935, forplikter ikke til uten erstatning å tåle uttak av grus m.v. fra dyrket eller dyrkbar innmark av Løvdal, g.nr. 15 b.nr. 4 i Berg.

For øvrig frifinnes Berg kommune.

Berg kommune dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale i saksomkostninger til Arthur Iversen for herredsretten og lagmannsretten kr. 1 200.»

I tillegg til de innsigelser mot grunnavståelseserklæringen han tidligere hadde fremsatt, gjorde Iversen for lagmannsretten også gjeldende at kommunens rett i henhold til grunnavståelseserklæringen er falt bort ved passivitet. Både foreldelsesinnsigelsen og passivitetsinnsigelsen ble forkastet av lagmannsretten, som imidlertid ga Iversen delvis medhold når det gjaldt omfanget av den forpliktelse han har til på eiendommen å tåle uttak av grus m.v.

Berg kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett i den utstrekning lagmannsretten har gitt ankemotparten medhold.

Kommunen gjør gjeldende at den tolkning av erklæringen som ligger til grunn for lagmannsrettens dom er i strid med erklæringens ord og hensikt og at dommen for så vidt er uriktig. Når det gjelder spørsmålet om hvordan erklæringen er å forstå, henholder den ankende part seg til herredsrettens dom og dens begrunnelse, og gjør som for herredsretten gjeldende at ankemotparten har plikt til uten erstatning å avstå grunn m.v. også fra dyrkbar og dyrket innmark, og ikke - som antatt av lagmannsretten - bare fra utmarken.

Berg kommune har nedlagt denne påstand:

«Trondenes herredsretts dom stadfestes, dog således at Arthur Iversen dømmes å betale saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett til Berg kommune.»

Ankemotparten Arthur Iversen gjør for Høyesterett prinsipalt gjeldende at grunnavståelseserklæringen eller de rettigheter som denne hjemler er foreldet. Subsidiært henholder ankemotparten seg til lagmannsrettens begrunnelse, og atter subsidiært gjør han gjeldende at grunnavståelseserklæringen bare hjemler rett til vederlagsfritt å utta grus på hans eiendom i den utstrekning dette er nødvendig for grusing av den del av veien som går over hans eiendom.

Side:581

Ankemotpartens påstand for Høyesterett er:

«I. Prinsipalt: Hålogaland lagmannsretts dom stadfestes.

II. Subsidiært: Den av Andreas Iversen avgitte erklæring om grunnavståelse m.v. tgl. 2. september 1935 forplikter ikke til uten erstatning å tåle uttak av grus m.v. utover hva der trengs til fullførelse av vegen over Løvdal g.nr. 15, b.nr. 4 i Berg.

III. Berg kommune ilegges saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett til Arthur Iversen og for Høyesterett til det offentlige som om saken ikke var benefisert.»

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg for øvrig til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for bevisførselen i Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Trondenes herredsrett med avhør av parter og 3 vitner. Det er også fremlagt en del nye dokumenter.

Det nye bevisstoff har etter min mening ikke brakt saken i en annen stilling enn tidligere.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten.

Som det fremgår av det jeg har sagt før, gjør Arthur Iversen for Høyesterett prinsipalt foreldelsesinnsigelsen gjeldende, og jeg finner det naturlig å behandle dette foreldelsesspørsmål først. Jeg er enig med herredsretten og lagmannsretten i at foreldelsesinnsigelsen ikke kan føre frem. Den erklæring som saken gjelder, må leses på bakgrunn av bestemmelsene i veilovens §22, hvoretter enhver er pliktig til å avstå fornøden grunn og veibyggingsmateriale til bl.a. anlegg av offentlig vei. For avståelsen tilkommer eieren erstatning etter overenskomst eller - hvis sådan ikke kan oppnåes - etter skjønn. Den foreliggende erklæring fra grunneierne går ut på at de i anledning av veianlegget frafaller erstatning, og en slik erklæring kan ikke - som påstått av ankemotparten - være gjenstand for foreldelse. Det sier seg selv at heller ikke eierens forpliktelse etter loven til å avstå fornøden grunn m.v. til veianlegget, ettersom dette skrider frem, kan være gjenstand for foreldelse.

Når det gjelder sakens hovedspørsmål, nemlig forståelsen av den såkalte grunnavståelseserklæring, er jeg som nevnt enig med herredsretten, hvis begrunnelse jeg for så vidt i alt vesentlig kan tiltre. Jeg tilføyer at partene er enige om at erklæringen etter sin ordlyd ikke gir grunnlag for å skjelne mellom innmark og utmark slik lagmannsretten har gjort, og at ordlyden heller ikke gir hjemmel for den påstand at Arthur Iversen ikke plikter uten erstatning å tåle uttak av grus m.v. utover hva der trenges til fullførelse av veien over hans eiendom.

Ankemotparten har imidlertid gjort gjeldende at grunnavståelseserklæringen ikke kan forståes slik at den medfører en ubegrenset plikt for underskriveren til vederlagsfritt å avstå grus, fyll og sten til hele veianlegget fra Tranøy grense til Straumsnes i Berg, og at man derfor må finne frem til en innskrenkende tolkning av erklæringen.

Jeg er enig i at en slik erklæring ikke under enhver

Side:582

omstendighet kan tas på ordet, og at det kan tenkes tilfelle der det ville kunne bli plass for en begrensning i den enkelte grunneiers forpliktelse etter erklæringen til vederlagsfritt å avstå grunn m.v. til veianlegget. Jeg behøver imidlertid ikke å gå nærmere inn på dette idet det etter min mening ikke er holdepunkter i saken for å anta at man overfor eieren av Løvdal hittil har opptrådt illojalt eller er gått frem på en måte som er i strid med naturlige og rimelige forutsetninger for erklæringen.

Som nevnt av herredsretten er det mulig at erklæringen vil bli mer byrdefull for ankemotparten enn for noen av de andre grunneiere. Men om så var tilfelle er jeg enig med herredsretten i, at dette ikke kan være tilstrekkelig til å frita ankemotparten for den forpliktelse han har etter erklæringen.

Jeg nevner til slutt at for Høyesterett har ankemotparten særlig gjort gjeldende, at de nye veibyggingsmetoder som i de senere år er tatt i bruk ikke var forutsatt da erklæringen ble underskrevet, og at de nye metoder med bruk av bulldozere og annet maskinelt utstyr har medført et vesentlig større uttak av grus på hans eiendom enn man kunne forutsette i 1935. Jeg kan imidlertid ikke finne det godtgjort at de nye metoder i dette tilfelle har hatt den følge som ankemotparten har påstått. Også tidligere måtte man regne med at grusen ville bli tatt der hvor den fantes, og at en enkelt eiendom for så vidt alltid måtte være forberedt på å avstå mer grus enn andre eiendommer.

Mitt resultat blir etter dette at herredsrettens dom stadfestes.

Statens veivesen har i en skrivelse av 10. juli 1959 til Berg kommune gitt uttrykk for at saken er av stor prinsipiell betydning, idet grunneiererklæringer som den omtvistede brukes overalt. Jeg finner da etter omstendighetene at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen av rettene og stemmer for denne

dom:

Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Nygaard: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Skau, Schei og Berger: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Alf Haaland):

- - -

Saksøkeren anfører i det vesentlige følgende som begrunnelse for sin påstand i saken:

I henhold hertil nektet saksøkeren veivesenet å ta grus og føre det fra eiendommen og bort på veien over andre eiendommer. Han fikk beskjed om å henvende seg til Berg kommune fra veivesenets side, og det ble tatt kontroll over hva som ble ført fra eiendommen. Det vises til dok. 8 i saken hvorav fremgår at det på eiendommen er anvendt fra saksøkerens grustak 725 m3, mens det utenfor eiendommen er anvendt 4209 m3.

Side:583

Det er altså tatt store mengder grus fra saksøkerens eiendom og ført fra denne og brukt på veien på andre eiendommer, og slik som forholdene er, er det utsikt til at det fortsatt kan bli tatt store mengder. - - -

Retten vil bemerke:

I herredstyremøte 12. august 1935 ble det referert brev av 29. juli s. å. med meddelelse fra overingeniøren i fylket, at det var tillatt anvendt kr. 12 000 til opparbeidelse av parsellen Straumsnes-Heggeli på statsveianlegget Svanelvdal-Straumsnes.

Overingenidren henstillet til formannskapet å fatte beslutning om distriktsbidrag m.v. for anlegget.

I henhold hertil besluttet Berg kommunestyre å ordne med fri grunn, grustak m.v. og utrede distriktsbidraget. Det hadde før den tid fra distriktets side vært fremsatt en rekke krav på dette veianlegg.

I beslutningen tok kommunestyret forbehold om at grunneierne avgir tilfredsstillende erklæring om fri grunn m.v. for anlegget.

I henhold hertil ble så den i begynnelsen av denne dom siterte erklæring om grunnavståelse innhentet fra grunneierne.

Retten mener at erklæringen må fortolkes ut fra sitt innhold og ut fra formålet med dens istandbringelse.

Ser man da på innholdet, så er erklæringen meget vidtgående. Grunneierne forplikter seg til å frafalle erstatning for grunn, derunder innbefattet erstatning for grustak og for all jordskade og ulempe som foranlediges ved veianlegget. Hvilket veianlegg det her gjelder er også uttrykkelig nevnt i erklæringen, nemlig veianlegget fra Tranøy grense til Straumsnes i Berg.

Det er en uforbeholden frafallelse av erstatning både for grustak, for jordskade og ulempe som veianlegget fører med seg.

Retten kan ikke finne at erklæringen gir noe holdepunkt for en så innskrenkende fortolkning som den saksøkeren hevder. Det må jo være klart også for oppsitterne at det var usikkert om det fantes grustak på hver enkelt eiendom til å skaffe grus for den del av veien som gikk over vedkommende eiendom. Når da veien skulle føres frem over de forskjellige eiendommer, måtte det bli nødvendig å ta grus fra et grustak på en eiendom til veien på en annen. Dette kunne bli utjevnet ved at andre eiendommer fikk større byrder ved at selve veilegemet i sin helhet ble ført over innmark, ved at det ble opplagsplasser, avkjøringer m.v. på vedkommende annen eiendom. Det er på det rene at på saksøkerens eiendom går veilegemet ikke over innmarken, men han har fått et grustak på innmark og et grustak på dyrkbar mark.

Retten er av den oppfatning at erklæringens innhold skulle være klar også for de oppsittere som skrev under den. Det står intet om at grustak og grus fra slike grustak bare kan anvendes på veien for vedkommende eiendoms vedkommende, men det står at det frafalles erstatning for grus, jordskade og ulempe som foranlediges ved veianlegget.

Oppsitterne måtte etter rettens mening, hvis de bare ville frafalle erstatning for grus som ble brukt på veilegemet på deres egne eiendommer, ha fått en slik bestemmelse inntatt i avståelseserklæringen, men det har de ikke gjort. De har forpliktet seg til å frafalle erstatning for grustak og jordskade som ble foranlediget ved veianlegget.

Hvis kommunen, slik som formålet med erklæringen var, skulle bli

Side:584

fritatt for ansvar for å skaffe grus, ansvar for jordskade og ulemper m.v., måtte erklæringen også gå så langt. Ellers ville jo kommunen få forpliktelser til også å betale erstatning til de forskjellige grunneiere for den grus eller den jord- og fyllmasse som ble tatt fra vedkommende grunneiers bruk og anvendt på en annen eiendom. Men det kan ikke ha vært ment med erklæringen. Derved ville kommunen foruten ansvaret for distriktsbidraget og ansvaret for fremtidig vedlikehold av veien, også fått ansvaret for jordskade m.v.

Det må erindres at kommunen, det vil jo faktisk si skattyterne i hele kommunen - altså også de som ingen spesiell interesse hadde av dette veianlegg - overtok store forpliktelser i anledning av veianlegget. Det vises til at kommunen har utbetalt som foran nevnt hittil et beløp på kr. 282 495, og også vil få fremtidige forpliktelser ved anlegget og det fremtidige veivedlikehold.

På den annen side har ordføreren hevdet, og retten må legge det til grunn som riktig, at det stadig fremkom krav fra oppsitterne i distriktet om å få veianlegget, og det er også klart at dette hadde den største interesse for eiendommene her. Ved veianlegget steg eiendommene betydelig i verdi. Bruksverdien ble større, det ble lettere atkomst. Fra saksøkerens eiendom kan det nå sendes melk til meieriet på Finnsnes, og han og hans familie har langt lettere adgang til å komme i forbindelse med utenverdenen. Om derfor oppsitterne påtok seg store forpliktelser ved grunnavståelsen kan dette ikke være så urimelig.

Man må også se det slik at grenden eller distriktet som hadde interesse av det omhandlede veianlegg, til en viss grad må få solidariske forpliktelser for å få veianlegget fremmet. Det kan føre til at en får byrder med grustak, en annen med jordskade, en tredje med selve veianlegget og en fjerde med opplagstomter, avkjøringer m.v., men det synes rimelig å si at med et veianlegg som dette, som tilfører grenden meget store fordeler, er det ikke urimelig å si at de forskjellige eiendomsbesittere må ta en slik risiko, når de kan få en vei fremmet.

Retten kan derfor ikke komme til annet resultat enn at en rettslig fortolkning av erklæringen slik som den lyder må føre til, at kommunen har rett til å kreve at det kan tas grus fra saksøkerens eiendom, når man ikke bruker grusen utenfor det veianlegg som er oppgitt, nemlig fra Tranøy grense til Straumsnes. Erklæringen ble opplest for saksøkerens forgjenger og han hadde da full anledning til å forstå den» innhold, og når han da ikke har fått med noen innskrenkning gående ut på at grusen bare skulle anvendes på b.nr. 4, må han være forpliktet til å tåle at det anvendes grus også utenfor eiendommen, slik som en naturlig fortolkning av erklæringen må føre til. Det samme gjelder hans etterfølger, saksøkeren, da erklæringen uttrykkelig også skal gjelde når eiendommen overdras til andre. Dette er for øvrig ikke bestridt av saksøkeren.

Det kan være mulig at resultatet vil bli meget tyngende for saksøkeren, og at hans forpliktelser etter en slik fortolkning av erklæringen vil bli mer byrdefull enn for andre oppsitteres vedkommende. Å si noe sikkert herom er retten avskåret fra fordi retten i grunnen ikke har hel og full oversikt over de byrder som pålegges andre bruk ved erklæringen. Men retten mener at selv om så skulle være tilfelle, at forpliktelsene ble særlig tunge for saksøkeren, så kan det ikke gi retten adgang til ikke å gi dom etter den

Side:585

fortolkning av erklæringen som retten finner riktig. Det måtte da i tilfelle bli tale om en billighetserstatning fra kommunens side, men retten kan ikke tilplikte kommunen til å gi noen billighetserstatning.

Retten kan heller ikke gi saksøkeren medhold i foreldelsesinnsigelsen.

Erklæringen må klarligvis være avgitt for å kunne brukes etter som veien skrider frem. Da erklæringen ble gitt var det ingen som sikkert kunne si når veien ble opparbeidet over de forskjellige eiendommer. Det avhang jo av de bevilgninger som kunne gis til den. Oppsitterne hadde intet rettskrav på å få den ført frem innen en bestemt tid. Hvis de ville gjøre erklæringen avhengig av at veien skulle være ferdig i sin helhet innen et bestemt tidspunkt, finner retten også at da måtte de ha tatt forbehold herom og sagt at på betingelse av at veien var ferdig innen den og den dato, ville de frafalle de erstatningskrav som er nærmere spesifisert i erklæringen.

Dette er så langtfra gjort. Tvert imot gir erklæringen i seg selv uttrykk for at den skal være bindende også om eiendommen overdras til andre eiere, hva der etter rettens mening må forutsette at den skulle gjelde i lengre tid.

Det er også på det rene at veien for så vidt uten noen slags protest er opparbeidet over saksøkerens eiendom i 1955, og han er også enig i at det til veien som er opparbeidet da kan tas grus fra hans eiendom. Det ville da etter rettens mening være helt uriktig å si, at noe krav eller noen rettighet etter erklæringen var foreldet før det i ethvert fall var gått 10 år etter opparbeidelsen av veien over saksøkerens egen grunn.

Retten finner det unødvendig i denne sak å avgjøre om en slik erklæring om grunnavståelse overhodet blir gjenstand for foreldelse, fordi retten finner at slik som forholdene ligger an i denne sak, må veivesenet ha adgang til etter erklæringens egen naturlige forståelse, etter hvert som veien skrider frem, å ha adgang til å bruke erklæringen og gjøre seg nytte av de rettigheter den gir. Da veien er ført over eiendommen i 1955 kan det derfor etter rettens mening ikke være tale om at noen foreldelse nå er inntrådt. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Astrup Rindahl og E. Wessel Holst og sorenskriver Olaf Sirnæs):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Arthur Iversen ble eier av Løvdal, g.nr. 15 b.nr. 4 i Berg ved skjøte av 3. april 1954 fra faren Andreas Iversen, som i 1935 ga den omtvistede erklæring om grunnavståelse m.v. Veianlegget Tranøy grense-Straumsnes er oppgitt å være ca. 17 km. langt, hvorav ca. 750 m går over Iversens utmark i 5-6 m bredde. Veien over Iversens eiendom er anlagt fra høsten 1955 eller 1956. Av veianlegget er ca. 7 km nå ferdig og overlevert, mens resten for det meste er planert og stykkevis opparbeidet. Iversen har erkjent at han høsten 1955 eller høsten 1956 samtykket i at det ble åpnet grustak på hans innmark, men han hevder at dette etter konferanse med veiingeniør Bjørnstad ble gjort i tillit til at veivesenet ville føre kontroll med hvor meget som ble uttatt og benyttet utenfor hans eiendom, og at han ville få betaling av veivesenet eller kommunen. Veivesenet har den 6. mai 1958 gitt oppgave, hvoretter 4209 m3 grus er anvendt på veianlegget utenfor

Side:586

eiendommen. Fastsettelsessøksmålet er foranlediget av dette. Han krever ingen erstatning for fyllmasser og grus til veien over hans eiendom.

Andreas Iversen har som vitne forklart at han ved sin erklæring i 1935 ikke tenkte seg muligheten av, at det var spørsmål om å forplikte seg til å avgi gratis grus m.v. til annet enn den del av veien som gikk over hans eiendom. Når det gjelder bruk av eiendommen til holdeplasser, opplagstomter og stenbrudd, kan det ikke ha vært forutsetningen at bruken bare skulle være foranlediget ved anlegget av den del av veien som gikk over eiendommen. Annerledes antas forholdet å kunne stille seg for så vidt angår grus- og fylltak. Ut fra selve ordlyden i avståelseserklæringen eller fra det som er opplyst av Andreas Iversen og partene under saken kan imidlertid intet sikkert utledes om dette.

Etter det opplyste må lagmannsretten bygge på at veianleggets trasé var på det rene og utstukket i 1935, men at forekomstene av egnede fyll- og grusmasser langs traseen ikke var blitt undersøkt. Veianlegget gikk imidlertid i alt vesentlig gjennom utmark, og det er derfor nærliggende å anta at alle parter etter forholdene den gang regnet med at fyll- og grusmasser ville være tilgjengelige i umiddelbar nærhet etter hvert som anlegget skred frem, og likeså at det for partene i ethvert fall ikke var noen avgjørende forutsetning at massene fra de mindre verdifulle utmarksområder bare ble anvendt innenfor vedkommende eiendom. Det samme må antas å gjelde overflødige masser i veianleggets trasé eller fra udyrkbar innmark. Lagmannsretten antar derimot at grunneierne neppe kan ha regnet med, at det ville kunne bli nødvendig å ta fyllmasser og grus fra oppdyrket eller dyrkbar innmark - enn si at de forpliktet seg til uten erstatning å avstå slik verdifull innmark til anlegg utenfor egen eiendom. Etter lagmannsrettens oppfatning synes dette å måtte ha en så sterk formodning mot seg at det måtte ha vært gjort klart for grunneierne, om kommunen selv mente at erklæringen skulle ha en slik rekkevidde.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at erklæringen ikke kan tolkes slik at Iversen plikter å avstå grus m.v. fra dyrkbar eller dyrket innmark. Hans prinsipale påstand vil bare for så vidt bli tatt til følge.

Derimot antas Iversen ifølge erklæringen forpliktet til å måtte tåle uttak av grus m.v. fra utmarken uten erstatning. Lagmannsretten er kommet til at denne forpliktelse hverken er falt bort ved passivitet eller foreldelse. Avgjørende antas det å være at erklæringen av 1935 åpenbart tar sikte på et veianlegg av lang varighet på grunn av usikre bevilgninger. Det er således opplyst at den første bevilgning var på kr. 12 000 av «nødsmidler» og bare strakk til for en km. Det er videre på det rene at det - bortsett fra et opphold under krigen 1940-45 - er blitt arbeidet jevnt på veianlegget. Ut fra partenes forutsetninger kan det derfor ikke antas at det i denne tid har løpt noen foreldelse for forpliktelsen til å avstå grus m.v. fra utmarken. For så vidt vil kommunen derfor bli frifunnet. - - -