Rt-1960-587

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-04-23
Publisert:	Rt-1960-587
Stikkord:	Dødsboskifte
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 77/1960
Parter:	1. Marie Schøning, 2. Kirsti Mathilde Schøning v/verge Olav Mathisen (overrettssakfører Markus Andresen - til prøve mot 1. Karl Schøning, 2. Einar Schøning (høyesterettsadvokat Roald Angell).
Forfatter:	Bahr, Heiberg, Endresen, Bendiksby, Holmboe
Lovhenvisninger:	Arveloven (1854) §65, Arveloven (1854), Skifteloven (1930) §98

Dommer Bahr: I denne sak som gjelder en tvist om eiendomsretten til g.nr. 83 b.nr. 1 Hillingan i Hamarøy i forbindelse med skifte av boet etter Arnt Schøning og gjenlevende hustru Marie Schøning, avsa Steigen herredsrett - sorenskriveren - den 9. juni 1958 dom med slik domsslutning:

«1. Skjøte av 20. april 1928, tinglyst 16. juli 1928, for så vidt angår overdragelsen av halvparten av daværende g.nr. 83 b.nr. 1 i Hamarøy, nåværende g.nr. 83 b.nr. 1, med ideell halvdel av utmarken under g.nr. 83 b.nr. 1 og 3, fra Arnt Schøning til Karl og Einar Schøning, og den dertil knyttede overdragelse av påstående hus, andel i sagbruk, besetning, gårds- og kjøreredskaper, maskiner, innbo og løsøre, omstøtes og verdien inngår i boet etter avdøde Arnt Schøning og gjenlevende ektefelle.

2. Saksomkostninger ilegges ikke.»

Karl og Einar Schøning påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som den 30. mai 1959 avsa dom med slik domsslutning:

«Karl og Einar Schøning frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes hverken for herredsretten eller lagmannsretten.»

For dette resultat stemte lagmannsrettens flertall, formannen og en av meddommerne. Den annen meddommer kom til samme resultat som herredsretten.

Marie og Kirsti Schøning - sistnevnte ved verge - har i rett tid påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. De har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett. Ankepartene har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Prinsipalt:

Herredsrettens dom stadfestes, dog således at ordene «med ideell halvdel av utmarken under g.nr. 83 b.nr. 1 og 3» går ut.

Subsidiært:

Beslutning på skiftesamling 2. august 1957 i boet etter Arnt Schøning om at eiendommen Hillingan, g.nr. 83 b.nr. 1 i

Side:588

Hamarøy, og kr. 1500 av løsøre og besetning skal holdes utenfor skiftet, kjennes uforbindende for arvingen Kirsti Mathilde Schøning.

2. Prinsipalt og subsidiært:

Karl og Einar Schøning tilpliktes å betale saksomkostninger til det offentlige for alle retter.»

Ankemotpartene Karl og Einar Schøning har tatt til motmæle og har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.

Marie og Kirsti Schøning tilpliktes in solidum å betale sakens omkostninger for alle retter.»

Om saksforholdet og om partenes anførsler henviser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for høyesterettssaken er det holdt bevisopptak ved Steigen herredsrett den 10. og 11. november 1959 og ved Alstahaug herredsrett den 21. desember 1959. Under disse bevisopptak ble det avgitt partsforklaringer av ankeparten Marie Schøning, av ankeparten Kirsti Mathildes verge Olav Alfred Mathisen og av ankemotpartene Einar og Karl Schøning; dessuten ble det avhørt 11 vitner. Samtlige vitner hadde forklart seg også for lagmannsretten.

Det er for Høyesterett lagt frem en rekke nye dokumenter. Av disse skal jeg nevne et brev av 6. juli 1959 fra sorenskriveren i Steigen, hvorav bl.a. fremgår at det til Steigen skifterett ikke er gitt noen oppgave vedkommende boet etter Magnus Schøning, død 24. desember 1946. I dødsfallsinnberetningen fra lensmannen i Hamarøy vedkommende Magnus er det anført: «Intet til skifte.» Sorenskriveren opplyser videre at han etter undersøkelse av uskifteprotokollene ikke har kunnet finne at Arnt Schøning hadde fått uskiftebevilling etter sin første hustru Olive Magdalene Schøning, død 14. februar 1930. Sorenskriveren tilføyer at det i dødsfallsprotokollen hos lensmannen i Hamarøy også vedkommende dette dødsfall er anført: «Intet til skifte.» Jeg har referert disse opplysninger til supplering og korrigering av det som er sagt i herredsrettens dom om at Arnt satt i uskiftet bo etter sin første hustru, og av det som Anne Schøning, Magnus Schønings enke, har forklart for lagmannsretten om at Magnus' halvdel i eiendommen Hillingan ikke ble tatt med som tilhørende fellesboet i hennes oppgave i forbindelse med mannens dødsfall. Men hverken disse opplysninger eller det som ellers er fremlagt av nytt materiale for Høyesterett - og som jeg ikke finner det nødvendig å gjøre nærmere rede for - har etter min mening brakt saken i noen vesentlig annen stilling enn for lagmannsretten.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i det vesentlige tiltre lagmannsrettens flertalls begrunnelse, men skal gjøre noen tilleggsbemerkninger for å presisere mitt syn på saken.

De ankende parter har for Høyesterett, som for de underordnede retter, prinsipalt gjort gjeldende, at skjøtningen fra

Side:589

Arnt til sønnene Karl og Einar av en halvpart i Hillingan i 1928 var en proforma overdragelse. Subsidiært hevder de at overdragelsen var en dødsdisposisjon som ikke kan opprettholdes fordi arvelovens regler om pliktdel - i forhold til Kirsti Mathilde Schøning - og om testaments form ikke er iakttatt, og atter subsidiært at det foreligger en dødsgave som nå ikke kan kreves oppfylt, idet den ikke var blitt fullbyrdet innen giverens - Arnts - død, jfr. arvelovens §65.

På samme måte som lagmannsretten finner jeg det unødvendig å ta noe bestemt standpunkt til om skjøtningen i 1928 var proforma. Jeg bemerker imidlertid at jeg etter det som foreligger, ikke finner å kunne utelukke at det har vært Arnts mening ved skjøtningen å overdra også den reelle eiendomsrett. Under enhver omstendighet innebar skjøtningen, som foregikk under medvirkning av verge og overformynderi, den realitet at grunnbokhjemmelen gikk over til Karl og Einar, et forhold som besto uforandret helt til Arnts død i 1957. Det er ganske visst så, at Arnt i forbindelse med skjøtningen forbeholdt seg bruksrett til eiendommen på ubestemt tid, at han ble boende på eiendommen og drev gårdsbruket til sin død - fra 1928-30 sammen med sin første hustru og fra 1947 til sin død sammen med sin hustru nr. 2, den ankende part Marie Schøning -, og at Karl og Einar etter å være blitt voksne skaffet seg egne hjem annetsteds og bare leilighetsvis deltok i gårdsarbeidet under besøk hos faren. Men ved skjøtningen i 1928 hadde Arnt skapt muligheter for senere, uten nye rettslige transaksjoner, å la sønnene få slik andel også i rådigheten over eiendommen, at eiendomsoverdragelsen ble en realitet. Ser man så på den utvikling forholdet senere har vært gjenstand for, må det innrømmes at den byr på visse faktiske uklarheter, og at vurderingen på enkelte punkter kan gi anledning til tvil. Jeg finner imidlertid, på samme måte som lagmannsrettens flertall, at det på grunnlag av en samlet bedømmelse av det som har passert kan fastslåes, at den reelle eiendomsrett om ikke allerede i 1928, så i hvert fall senere i løpet av Arnts levetid, har gått over til Karl og Einar på en slik måte at eiendomsovergangen i forhold til arvelovens regler om pliktdel og testamentsform må karakteriseres som en fullbyrdet livsdisposisjon. Jeg legger i denne forbindelse vekt på de samme momenter som er fremhevet i lagmannsrettens flertalls bemerkninger. Jeg nevner spesielt at jeg på samme måte som lagmannsrettens flertall finner at skylddelingen og skjøtningen av Bjørnbåsen i 1946-47, utstedelsen av kårbrevet den 3. august 1947, Arnts formuesoppgave ved begjæringen om skifte i 1947 og Marie Schønings opplysninger om bankinnskuddet på 3000 kroner - alt sammen forhold som må sees i sammenheng med og på bakgrunn av Arnts nye ekteskap -, naturlig bør oppfattes som bekreftelse av at så vel Arnt selv som Karl og Einars daværende medarvinger har ansett Karl og Einar som reelle eiere i hvert fall fra og med den periode det her er tale om. Jeg finner også at det må legges til grunn at Karl og Einar etter at de ble voksne, har foretatt

Side:590

disposisjoner med hensyn til eiendommen som indiserer en reell eiendomsrett. Jeg nevner utstedelsen av kårbrevet og av skjøtet på Bjørnbåsen, Karl og Einars skogsdrift - selv om den i Arnts levetid var av beskjedent omfang -, deres befatning med anlegget av skogsveien og - ikke minst - deres pantsettelse av eiendommen i forbindelse med opptagelsen av kassekredittlån til trelastforretningen.

Det blir mitt resultat at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Jeg finner at saken har frembudt slik tvil at det heller ikke for Høyesterett bør tilkjennes saksomkostninger.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Heiberg: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Bendiksby og Holmboe: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Erling Bauge):

Arnt Schøning og Magnus Schøning, som var brødre og sameiere til g.nr. 83 b.nr. 1 i Hamarøy, den gang av skyld mark 5,67, utstedte skjøte, datert 20. april 1928, tgl. 16. juli 1928, på Arnt Schønings halvdel av eiendommen til hans sønner Karl og Einar Schøning, og på Magnus Schønings halvdel av eiendommen til hans sønn Joakim Schøning.

Ifølge dette skjøte ble eiendommen solgt med påstående hus, besetning, gårds- og kjøreredskaper og maskiner som benyttes til gårdens drift, innbo og løsøre. Kjøpesummen var kr. 5000 hvorav kr. 2500 ble avgjort ved overtagelse av de på eiendommen hvilende heftelser, og resten av kjøpesummen var avgjort på annen omforenet måte.

Skjøtet inneholder bestemmelse om at selgerne Arnt og Magnus Schøning hadde rett til å bruke eiendommen med besetning og redskaper så lenge de fant det formålstjenlig for seg.

Kjøperne var mindreårige i 1928, men Hamarøy overformynderi har ved påtegning av 11. mai 1928 godtatt skjøtet.

På samme skjøte er påført en salgskontrakt, også datert 20. april 1928, om at Arnt Schøning og Magnus Schøning selger sine andeler av det på Innhavet under gården Straumsnes, g.nr. 85, b.nr. 1, 2, 3 og 4 i Hamarøy, stående bryggehus med butikk til Anna Schøning, Solveig Schøning, Julie Schøning og Magda Schøning.

Salgskontrakten omfatter to tredjedeler av nevnte bryggehus og butikk, idet Arnt og Magnus Schøning var eiere sammen med en tredjemann, Arne Andersen Hilling.

Anna og Solveig Schøning var Arnt Schønings døtre, og Julie og Magda Schøning var Magnus Schønings døtre. Alle fire døtre var mindreårige i 1928.

I en vedtagelse av 25. august 1928 anfører H. O. Hansen: «Da kjøperne er umyndige, og jeg for disse er beskikket som verge, vedtages herved på

Side:591

kjøpernes vegne nevnte eiendomshandel» (skjøtet til Karl, Einar og Joakim)..., og lenger nede i samme vedtagelse for så vidt angår salgskontrakten til Anna, Solveig, Julie og Magda... «Da også disse kjøpere er umyndige, og jeg er beskikket til verge for disse, vedtar jeg som sådan nevnte handel, på de i angjeldende salgskontrakt nevnte vilkår.» På denne vedtagelse har Hamarøy overformynderi gitt påtegning den 21. september 1928 om at den er forkynt for og godkjent av overformynderiet.

Arnt Schønings første hustru, Olive Magdalene (Lena) døde den 12. februar 1929, og Arnt Schøning satt deretter i uskiftet bo til 1947 da han begjærte summarisk skifte, og giftet seg igjen. Hans hustru i dette ekteskap er Marie Schøning, saksøker nr. 1, og han hadde i dette ekteskap en datter Kirsti Mathilde, som er født xx.xx.1950, saksøker nr. 2. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Astrup Rindahl og E. Wessel Holst og hjelpedommer Mauritz-Arne Talseth):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Innledningsvis bemerkes at lagmannsretten som herredsretten legger til grunn at sønnene ikke har betalt noen kjøpesum for den eiendom de fikk skjøte på i 1928, og at døtrene ikke kan ha hatt den fulle forståelse av den samtidige salgskontrakt til fordel for dem, og ikke har hatt kjennskap til at deres eiendeler i henhold til denne senere ble solgt av faren, som beholdt kjøpesummen. Det bemerkes videre at kausjonsansvaret for Andreas Winther ifølge dennes forklaring for lagmannsretten var blitt påtatt med kjennskap til, at Winther var i en økonomisk krise og for å hjelpe ham med kapital til fiskeinnkjøp. Lånet som Arnt og Magnus Schøning kausjonerte for ble opptatt den 10. oktober 1927 og var på kr. 3000. Det ble innfridd av kausjonistene i desember 1929 med kr. 3428,96, iberegnet renter og omkostninger.

Enken etter Magnus Schøning har møtt som nytt vitne for lagmannsretten. Hun har forklart at mannen den gang fortalte henne at skjøtningen skyldtes kausjonsansvaret, men at både hun og mannen senere betraktet sønnen Joakim som den virkelige eier av den halvpart av eiendommen som ved skjøtet var blitt overdratt til ham. De hadde på det tidspunkt to døtre, Magda og Julie, og fikk senere sønnen Jakob. Mannens anerkjennelse av Joakim som den virkelige eier kom senest til uttrykk før mannens død i 1946, idet «det siste Magnus ba om var at Joakim måtte ta Jakob inn som sameier». Dette ble gjort etter hans død. For hennes og de øvrige arvingers vedkommende er anerkjennelsen senest kommet til uttrykk ved at eiendommen ikke er tatt med som tilhørende fellesboet på hennes oppgave i forbindelse med mannens dødsfall. Hun har uttalt at hun mener at guttene hennes er eiere av eiendommen, og har alltid hørt at Karl og Einar Schøning var eiere av den annen halvpart av Hillingen. Anne Schøning er nå 69 år og er tante til Arnt Schønings barn og deres nærmeste nabo.

Når det gjelder oppfatningen ellers i bygden, har ingen av vitnene noen gang hørt at Arnt etter 1928 har uttalt at han var eier. Det er godtgjort at det var alminnelig kjent at gården var skjøtet over til sønnene, og at Arnt ved en rekke anledninger uttrykkelig har gjort merksam på at sønnene var eiere og han bare bruker. Søsteren Solveig Schøning, nå gift

Side:592

Rørvik, har forklart at hun, før hun flyttet hjemmefra i 1942, kjente til at det «egentlig var Karl og Einar sin gård», og at hun også kjente til skjøtet. Foreholdt opplysningene i det brev som overrettssakfører Ivar A. Romstad den 23. september 1947 på hennes vegne sendte til Steigen skifterett, har hun forklart at hun aldri har ment å bestride brødrenes eiendomsrett, men at hun mente at brødrene ikke hadde betalt kjøpesummen, og at hun i det hele tatt reagerte over at faren hadde oppgitt å ha bare kr. 7000. Lagmannsretten har oppfattet henne slik at det er overrettssakfører Romstad og ikke hun som har reist tvil om overdragelsen var reell. Edvard Steinbakk, som møtte for Solveig Rørvik på skiftesamlingene i 1948/49, har som vitne forklart at han bare fikk anmodning om å vareta hennes tarv på beste måte og ingen instruks fikk om å bestride skjøtet. Og Solveig Rørvik har videre forklart at hun ble forbauset da hun av oppgjøret i 1950 fikk se at eiendommen var oppført som boets.

Det er godtgjort at sønnene ved skylddelingsforretninger i 1936, 1942 og 1946 og ved utskiftningsforretninger i 1944, 1946, 1947 og 1948 av faren er oppgitt å være eiere av eiendommen. De har også til dels møtt personlig ved disse forretninger. Ved den førstnevnte skylddelingsforretning av 25. juli 1936 ble av den felles utmark under g.nr. 83, b.nr. 1 og 3 utskilt Bjørnbåsen, b.nr. 4, og skylddelingen ble fremmet med behørig samtykke av vergen for en umyndig av eierne og godtatt av overformynderiet. Den utskilte del ble ved skjøte av 1. mars 1947 solgt til Arnt og Anne Schøning for kjøpesum kr. 1000. Det er ikke gitt lagmannsretten noen rimelig forklaring på hensikten med denne skylddeling og skjøtning vedrørende en del av utmarken på bakgrunn av påstanden om at overdragelsen i 1928 er proforma, slik at Arnt fremdeles var eier av den utskilte del.

Om bakgrunnen for kårbrevet av 3. august 1947 har sønnene forklart at dette ble skrevet etter farens ønske, fordi han mente at han ville trenge kår, når han ikke lenger selv greiet å drive eiendommen i henhold til sin bruksrett, og at han ellers ville stå uten noen som helst rett, om eiendommen av en eller annen grunn skulle komme på fremmede hender.

Det er på det rene at faren allerede før skjøtningen av Bjørnbåsen den 1. mars 1947 hadde planer om å gifte seg på ny. Det nye ekteskap med Marie Schøning ble inngått 9. september 1947. Det synes naturlig å se både skjøtningen og kårbrevet i lys av det forestående ekteskap.

Arnt Schøning var født xx.xx.1888 og var altså i sitt 59. år da han giftet seg på ny. Marie Schøning er født xx.xx.1906 og var altså i sitt 41. år. Det er godtgjort bl.a. ved enkens forklaring, at han var sterkt knyttet til gården og redd for at den skulle gå ut av slekten. Det må være naturlig og rimelig å anta at han i forbindelse med sitt nye ekteskap, ganske særlig har hatt sin oppmerksomhet på dette forhold.

Lagmannsretten vil da peke på at det nevnte skjøte på Bjørnbåsen og kårbrevet den 11. august 1947 av faren ble sendt sorenskriveren i Steigen til tinglysing med uttalelse om, at det «ønskes påført vedlagte skjøte, at min halvdel i denne eiendom ikke skal selges eller utgå fra hovedbruket Hillingen, men tilfalle de nuværende eiere Karl og Einar Schøning», - en uttalelse som ble underskrevet av Karl og Einar Schøning som «Eiere av gårdsnr. 83, br.nr. 1». Et par dager før - nemlig 8. august 1947 - hadde faren i brev til Steigen skifterett begjært skifte i henhold til skiftelovens §98 og vedlagt status i fellesboet etter den under 12. februar 1929 avdøde

Side:593

Olive Magdalene Schøning og ham selv, og her oppgitt at boet «Ved arvefallet» bare hadde aktiva i kontanter kr. 7000. Registreringsforretning ble holdt 25. november 1947 i overvær av Arnt Schøning og Einar Schøning og representanter for den umyndige og de fraværende loddeiere. Ved registreringen ble alt skrevet opp, også «Halvdelen av eiendommen Hillingen, g.nr. 83, b.nr. 1 og 3 med de hus som står på boets halvdel kr. 22 000». Det ble imidlertid tilført protokollen: «Det ble under registreringen lagt fram skjøte utstedt 20. april 1928, tgl. 16. juni samme år fra Arnt Schøning til hans sønner Karl og Einar hvorved Arnt Schøning overdro halvdelen av eiendommen Hillingen, g.nr. 83, b.nr. 1, nå g.nr. 83 b.nr. 1 og 3, med bygninger, besetning, gårds- og kjøreredskaper samt maskiner til gårdens drift, alt for en kjøpesum av kr. 2500 som oppgis å være betalt, men da såvel eiendommen med hus som de i skjøtet nevnte andre ting fortsatt er i Arnt Schønings besittelse, er de tatt med under registreringen.» Skiftesamling ble deretter holdt 21. april 1948 under ledelse av dommerfullmektig Rolf Lundberg og deretter den 29. juli 1949 under ledelse av ny dommerfullmektig Knut Vadla. Sistnevnte foretok oppgjør og utlodning 5. januar 1950, som ble sendt loddeierne til vedtagelse og vedtatt av samtlige.

Vitnet Edvard Steinbakk som møtte som fullmektig for Solveig Rørvik, har forklart at Arnt Schøning på direkte forespørsel fra dommerfullmektig Lundberg bekreftet at skjøtet var slik å forstå at sønnene eiet gården. På skriftlig forespørsel har tidligere dommerfullmektig Lundberg i brev av 19. november 1958 til høyesterettsadvokat Angell opplyst, at det skjøte som ble fremlagt under registreringen av boet, tinglyst 16. juni 1928, ikke ble bestridt fra noen side, og at det ingen innvending var mot at Arnt Schøning skulle fortsette driften av gården. Dommerfullmektig Lundbergs protokollasjon om dette på skiftesamlingen 21. april 1948 er uklar, men lagmannsretten må etter det som foreligger bygge på, at sønnene dengang ble anerkjent som reelle eiere av gården m.v. I henhold til skjøtet. Lagmannsretten kan derfor ikke legge noen vekt på at den neste dommerfullmektig som har behandlet boet, åpenbart har misoppfattet forholdet på grunn av den uklare protokollasjon og ved utlodningen ført opp eiendommen som tilhørende boet. At loddeierne ikke har anfektet dette, kan heller ikke få noen betydning. Lagmannsretten vil i denne forbindelse vise til at det er på det rene at loddeierne ble enige om at boet skulle gjøres opp etter aktiva tilsammen kr. 20 000, og det er da naturlig at de har lagt mindre vekt på hvorledes dette beløp fremkom i oppgjøret. Lagmannsretten må nærmest oppfatte loddeiernes stilling til oppgjøret slik, at de visstnok hadde anerkjent sønnenes eiendomsrett til gården, men antagelig mente at de hadde betalt for lite eller intet for den, og at faren - kanskje også i erkjennelsen av at døtrene ikke hadde fått sitt i henhold til salgskontrakten av 20. april 1928 - derfor gikk med på at boets aktiva ble satt til kr. 20 000 istedenfor kr. 7000, for at døtrene på den måte skulle bli tilgodesett. Og dette ble som nevnt godtatt. Den oppførte eiendomsverdi må derfor i virkeligheten betraktes og oppfattes som betalingen for boets solgte eiendeler, og det er for så vidt opplysende at det på skiftesamlingen 21. april 1948 ble bestemt at sønnene skulle utrede de øvrige arvelodder.

Det finnes allerede etter dette godtgjort at faren både før og etter inngåelsen av sitt nye ekteskap 9. september 1947 klart har gitt uttrykk

Side:594

for at sønnene i henhold til skjøtet av 1928 var de virkelige eiere av dommen, og at dette forhold er blitt godtatt av de øvrige loddeiere under det skifte som ble avsluttet i 1950. Men denne oppfatning er til overflod etter lagmannsrettens oppfatning bekreftet også ved enkens partsforklaring og utviklingen frem til Arnt Schønings død 28. januar 1957.

Enken har under ankeforhandlingen forklart at Arnt en tid etterat de var blitt gift - visstnok i 1948 - kom og ga henne kr. 3000 som var innsatt på bankbok på hennes navn. Hun ble meget forbauset og ville ikke ta imot boken, idet hun sa til ham at hun ikke kunne skjønne hvorfor hun skulle ha disse pengene, siden de hadde felleseie og «ditt er jo mitt». Det var enten ved samme anledning eller litt senere at han fortalte henne at «han hadde skjøtet eiendommen over på guttene» og begrunnet dette med, at han «var redd for at eiendommen skulle gå ut av slekten» og «han ville at de skulle ha den». Det ble den gang ikke mer snakk om dette, men etter at mannen sommeren 1950 hadde hatt sitt første slagtilfelle og Kristi Mathilde var blitt født xx.xx.1950, fant hun på tross av at det av legen var blitt advart mot å utsette mannen for sinnsbevegelser - å måtte snakke nærmere med ham om forholdet. Hun tror det var da hun fikk se skjøtet, hvoretter alt var sønnenes og mannen bare hadde sikret seg bruksrett. Hun sier at hun reagerte sterkt overfor dette, men når hun ville snakke med ham om dette senere, slo han det bare bort med at «alt skulle deles». - Sammenholdt med det som er blitt fastslått foran, kan det etter lagmannsrettens oppfatning neppe være tvil om at mannens hensikt med å fortelle henne om overdragelsen var å gjøre det klart for henne at sønnene var de virkelige eiere av eiendommen, og at hans tanke med de kr. 3000 var at hun da lettere ville akseptere det faktum. At hun opprinnelig også har akseptert det, synes å fremgå av uttalelser like etter mannens død om at det var guttene som eiet alt og at hun ikke hadde mer der å gjøre. Det er neppe trolig at Arnt Schøning regnet med livsarvinger i sitt nye ekteskap, men den omstendighet at han etter datterens fødsel intet foretok seg med hensyn til eiendommen - eventuelt ved å sørge for at den da ble tilbakeskjøtet - på tross av de bekymringer hustruens snakk omkring skjøtet måtte røpe for ham, synes også klart å vise hans oppfatning med hensyn til sønnenes eiendomsrett. Visstnok var mannen utvilsomt svekket og sykelig i årene utover, men det er av enken bekreftet at han dog var i stand til delvis å gå sønnene til hånde i den trelasthandel de begynte i 1954.

Det er på det rene at sønnene i 1954 begynte trelastforretning og skaffet seg kassakreditt på kr 40 000 ved bl. a å pantsette Hillingen. I løpet av 1955 og 1956 ble kassakredittlånet øket til kr. 80 000 mot pant i samme eiendom. På tross av enkens benektelse synes det ganske uantagelig at hun og mannen har vært ukjent med denne pantsettelse. Sønnene hevder at de holdt sin far fullt orientert, og at det ble snakket om dette i farens hjem med ham og mens hustruen gikk til og fra. Det synes naturlig at faren som kjente sine sønners økonomiske stilling, også har vært klar over at de trengte stor kapital til en slik virksomhet og ble holdt orientert om på hvilken måte de skaffet seg den. At han selv som den virkelige eier av eiendommen skulle ha samtykket i slik pantsettelse, kan derimot neppe antas.

Det er også av enken fremholdt at han var særdeles engstelig for

Side:595

å stifte gjeld, og at han bare meget motstrebende ytet Karl et mindre kortvarig lån.

Det er videre på det rene at sønnene i årene før farens død har drevet en utstrakt skogsdrift på Hillingen i forbindelse med den nevnte trelastforretning, og har hatt utlegg på ca. kr. 12 000 til opparbeidelse av skogsvei utover offentlige bidrag som de etter søknad var blitt tildelt. At faren var fullt orientert om dette er ikke bestridt - bare at deres utlegg overstiger nettoutbyttet av driften. Dessuten er det ved 4. vitne, Langmos prov godtgjort at Arnt på forespørsel fra vitnet om å få kjøpe ved på rot engang etter 1950, henviste vitnet til sønnene og Joakim som eiere av utmarken, og at vitnet deretter fikk avtale med disse.

Lagmannsretten vil endelig bemerke at iallfall hos de vitner fra Schønings bekjentskaps- og omgangskrets som har forklart seg for lagmannsretten, synes å ha vært den bestemte oppfatning at et tinglyst skjøte under medvirkning av verge og overformynderi nødvendigvis må være reelt og ikke senere kan rokkes. Hva bakgrunnen for skjøtningen i 1928 enn må ha vært, utelukker ikke lagmannsretten at også Arnt Schøning kan ha hatt den samme oppfatning, og at han altså selv har gått ut fra at han med samtykke av verge og overformynderi foretok en reell overdragelse til sønnene. At overdragelsen den gang ble foretatt med tanke på en ordning av eiendomsforholdet først etter hans død, kan ikke antas. Det er visstnok på det rene at overdragelsen innebar en gave til sønnene, men i og med at disse etter lagmannsrettens oppfatning iallfall i 1948 ble anerkjent som de virkelige eiere av eiendommen og deretter har disponert som eiere, må det bygges på at gaven dermed var fullbyrdet.

Etter dette vil Karl og Einar Schøning bli frifunnet, og det blir unødvendig for lagmannsretten å behandle de øvrige anførsler og innsigelser.

Hjelpedommer Talset er kommet til et annet resultat enn flertallet og skal anføre:

Det spørsmål som reiser seg i saken er om hvorvidt de disposisjoner som ble truffet under skiftet av fellesboet etter avdøde Lena Schøning og gjenlevende Arnt Schøning til beste for sønnene Karl og Einar Schøning, er av en slik karakter at de kan stå seg i forhold til arvelovens bestemmelser om testamentsform og pliktdelsregler overfor livsarvingen Kirsti Mathilde, født xx.xx.1950, og gjenlevende hustru i siste ekteskap.

Det fremgår av den registreringsforretning som ble holdt 25. november 1947 over fellesboets midler, at den faste eiendom representerte den største del av verdien, idet den ble ansatt til kr. 22 000. Det er også på det rene at denne eiendom sammen med sønnenes to andre eiendommer har vært stillet som sikkerhet for kassakredittlån på kr. 80 000. De to øvrige eiendommer hadde fullverditakster på kr. 70 000 og kr. 30 000, og var før belånt med henholdsvis kr. 20 000 og kr. 10 000. Etter de fremlagte kladdelister for ligningen de senere år, er skattetaksten kr. 25 000, og ved branntaksten av 28. april 1945 ble bygningene alene taksert til i alt kr. 45 650. Erfaringsmessig ligger skattetakstene betydelig lavere enn salgsverdien, og etter de foreliggende opplysninger antas det derfor at eiendommens verdi - selv etter åsetestakst - er vesentlig høyere enn kr. 25 000. Sønnene har således funnet det forsvarlig alene av hensyn til skogens verdi å kunne investere kr. 12 000 i skogsbilvei.

Ved overdragelsen i 1928 overtok sønnene foruten gården, også

Side:596

besetning, redskaper og innbo, som sikkert hadde atskillig verdi. Til gjengjeld skulle de overta heftelsene på kr. 2500 og det resterende av kjøpesummen - kr. 2500 «var avgjort på omforenet måte». Det er imidlertid på det rene at intet ble betalt hverken ved overdragelsen eller senere.

Ved skiftet i 1947 ble det inngått arveforlik mellom Arnt Schøning og barna. Sønnene skulle også etter dette forlik ha gården med besetning, redskaper og innbo slik som opprinnelig var forutsatt i avtalen av 1928, mot at de to øvrige arvinger hver fikk utbetalt kr. 2000 som sønnene betalte. Det er derfor tydelig at pliktdelsreglene ikke ble etterlevet, og at Arnt Schøning - for at sønnene skulle få gården - ga avkall på det vesentligste av den del av fellesboet som etter vanlig oppgjør ville ha tilfalt ham. Det er på det rene at grunnen til at Arnt Schøning ville at sønnene skulle ha gården, var at han på den måte mente å sikre seg mot at gården gikk ut av slekten.

Så vel etter overdragelsen i 1928 som etter skifteoppgjøret var det forutsetningen at Arnt Schøning skulle drive gården så lenge han ønsket. Ikke noen av de trufne ordninger ledet derfor til reelle endringer for Arnt Schønings vedkommende. Han ble sittende på gården som før, drev den og skogen, og hadde således de samme inntekter som før, og det er opplyst at det var en fullt tilstrekkelig levevei. Han drev ikke forretninger og hadde derfor ikke behov for å benytte eiendommen som kredittgrunnlag, og var ellers meget forsiktig i pengesaker.

Jeg antar derfor at de disposisjoner Arnt Schøning tok sikte på både 1928 og under skiftet etter den avdøde hustru, var å fordele formuen mellom arvingene etterat han selv var død. Man står således overfor en dødsdisposisjon. Det foreligger ikke slike opplysninger at det med noen rimelighet kan antas at sønnene ved arbeid på gården eller ytelser på annen måte overfor faren, kan kreve verdien av gården m.v. som et høvelig vederlag.

Jeg kan for min del ikke se at det relativt beskjedne kår sønnene i 1947 påtok seg å yte faren når de skulle overta gården, kan lede til en annen vurdering av eiendomsoverdragelsens karakter. Heller ikke kan det for så vidt ha noen betydning at sønnene - som hadde grunnbokhjemmel til eiendommen siden 1928 - opptrådte som formelle eiere under de avholdte utskiftningsforretninger som ikke gjorde gårdens verdi ringere eller reduserte avkastningen av den, og derfor ikke hadde noen betydning for bruksverdien. Hva skylddelingsforretningene angår, er det på det rene at den ene gjaldt en parsell - Bjørnbåsen - av den utmark som lå i fellesskap mellom b.nr. 1 og 3 og som ble overdratt til Arnt Schøning og Anna Schøning i fellesskap. Heller ikke dette kan endre forholdets karakter så meget mer som det var Arnt Schønings hensikt å tilbakeføre sin anpart til sønnenes gård. Sett på bakgrunn av denne overdragelse fra sønnene og Joakim Schøning til Arnt Schøning, har den ankende part gjort gjeldende at hvis det ikke hadde vært meningen reelt å gjøre sønnene til eiere i 1928 og senere på skiftet etter moren, ville det vært naturligere at det ble utferdiget skjøte fra sønnene til faren på hele eiendommen og ikke bare på en parsell. At dette ikke ble gjort, skulle nettopp tyde på at overdragelsen uavkortet skulle gjelde mens faren ennå levet.

Jeg for min del ser forholdet annerledes, hvilket fremgår av det som er sagt foran, idet jeg finner at ved å gi sønnene grunnbokhjemmel i 1928

Side:597

og fortsatt la dem beholde den etter skiftet etter moren, er det i det ytre gitt til kjenne at det var farens vilje at sønnene skulle overta eiendommen etter hans død. Noe mer kan det ikke legges i grunnbokhjemmelen i dette tilfelle, og det er like fullt en dødsdisposisjon. Jeg finner som herredsretten at det var faren som var den dominerende i alt som angikk den faste eiendom - ikke alene da sønnene var umyndige, men også senere og etter skiftet og iallfall inntil han ble vesentlig svekket av sykdom.

Skylddelingen av 1942 gjaldt salg av hyttetomt til apoteker Claussen av den felles utmark. Salget fant sted i 1939/40, og det er på det rene at Arnt Schøning selv beholdt b.nr. 1's anpart av kjøpesummen.

Sønnene, som begynte trelastforretning i 1954, har stillet gården som sikkerhet, sammen med sine eiendommer på Innhavet, for kassakredittlån som etter hvert er blitt forhøyet til kr. 80 000. Angivelig er dette skjedd med farens vitende og samtykke. Det er på det rene at faren første gang fikk slag i 1950 og at han senere fikk flere, hvilket ledet til at han ble stadig mer redusert, men han drev fremdeles gården. Han hadde hjelp hertil av sønnene, særlig i onnene. Hvis det er så at faren var fullt ut orientert om og hadde den fulle forståelse av sønnenes lånetransaksjoner og samtykket i dem, finner jeg allikevel under de foreliggende omstendigheter ikke å kunne tillegge det noen avgjørende vekt for vurderingen av om man står overfor en dødsdisposisjon, at sønnene har utnyttet sin grunnbokhjemmel. Det avgjørende for så vidt antas som foran nevnt å være Arnt Schønings bedre prioriterte bruksrett til eiendommen, idet det er denne som gir overføringen av den faste eiendom til sønnene karakter av en dødsdisposisjon, og dette forhold har etter min mening vært helt klart inntil flere år etterat den nye arving kom til. Jeg finner at sønnene ikke kunne utnytte sin formelle hjemmel til å pantsette eiendommen etterat Kirsti Mathilde ble født, idet dette måtte lede til at Arnt Schønings disponering av sin del av felleseiet på skiftet måtte korruere. På samme måte finner jeg det heller ikke avgjørende at sønnene etter Kirsti Mathildes fødsel har vært med og opparbeidet skogsbilvei med offentlig bidrag og store utgifter for dem selv, hvilket dog også øket gårdens bruksverdi.

Det er ikke opplyst at Arnt Schønings formuesforhold hadde undergått vesentlige endringer fra skiftet og inntil dødsfallet fant sted. Det vesentligste han etterlot seg består såvidt skjønnes av en del bankinnskudd uten at det er nærmere opplysninger herom, og registreringsforretning er ikke fremlagt, men så vidt skjønnes representerer det en brøkdel av de verdier som tilfalt sønnene på skiftet etter moren. Det ansees for å være på det rene at datteren Kirsti Mathilde faktisk blir tilsidesatt - iallfall i forhold til sine halvbrødre - om arveforliket skulle bli stående ved makt, idet hennes pliktdel blir krenket. For den del av bomassen som tilfalt Arnt Schøning på skifte etter den første hustru, og som han fritt kunne ha disponert til fordel for sønnene uten hinder av pliktdelsreglene, er det ikke opprettet testament.

Etter det som er anført, antar jeg at arveforliket ikke kan stå seg i forhold til Kirsti Mathilde og heller ikke i forhold til hennes mor.

Jeg finner ikke grunn til å berøre spørsmålene om godtroerverv og hevd for sønnenes vedkommende da disse innsigelser først er fremsatt under ankeforhandlingen og motparten har motsatt seg at spørsmålene tas opp.

Side:598

Da arvefallet etter den første hustru fant sted, hadde gjenlevende ektefelle ikke arverett etter avdøde ektefelle. Det er på det rene at det besto fullstendig felleseie mellom ektefellene. I boet etter Arnt Schøning må det - etter det resultat jeg er kommet til - i forhold til ankemotpartene legges til bomassen verdien av den ideelle halvdel av den faste eiendom og de gjenstander påstanden omfatter. Det vil med andre ord si den del som ved et normalt skifteoppgjør ville ha tilfalt Arnt Schøning i 1947-50, og som nå ville ha tilhørt bomassen i dødsboet etter ham. - - -