Rt-1960-634
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1960-05-07 |
| Publisert: | Rt-1960-634 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 53 B/1960 |
| Parter: | Statsadvokat Harald Siderow Nordgaard, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Knut Blom). |
| Forfatter: | Gaarder, Bendiksby, justitiarius Wold. Mindretall: Helgesen, Leivestad |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, §56, Straffeprosessloven (1887) §345, §346, §393, §39, §44, Straffeloven (1902), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) |
Dommer Gaarder: Ved Agder lagmannsretts dom av 29. januar 1960 ble A, født xx.xx.1904, dømt for forbrytelse mot straffelovens §233 første ledd til fengsel i 6 år med fradrag av 161 dager for varetektsfengsel. Han ble ilagt saksomkostninger med 500 kroner.
Saksforholdet fremgår av lagmannsrettsdommen.
Domfelte har påanket dommen på grunn av lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen.
Anken over lovanvendelsen er grunnet på feil i lagmannens rettsbelæring. Av denne ble følgende protokollert under hovedforhandlingen på forsvarerens foranledning:
«I dette spørsmål blir spurt: Er tiltalte skyldig?
Som vanlig ligger i dette spørsmål: Var tiltalte klar over hva han gjorde? Forsto han at det han gjorde ville volde en annens død? Forsto han at dette var ulovlig - at dette var galt?
Eller er tiltalte ikke skyldig fordi han var i en av de to unntagelsestilfelle, nemlig at han var sinnssyk eller bevisstløs?»
Domfelte hevder ved sin forsvarer, høyesterettsadvokat Knut Blom, at det er 2 feil i det protokollerte. For det første kan man ledes til å tro at det er nok til å utelukke sinnssykdom eller bevisstløshet at tiltalte var klar over det han gjorde, at han forsto at dette ville volde en annens død og at han videre forsto at han opptrådte ulovlig eller galt. Denne forståelse kan særlig voldes ved at annet ledd, som handler om sinnssykdom eller bevisstløshet, innledes med ordet «eller», som jo betegner en motsetning. Men det er - hevder forsvareren - klart at det ikke er noen slik motsetning til stede, fordi en sinnssyk person godt kan være klar over hva han gjør osv. slik som første ledd av det protokollerte omhandler.
Den annen innvending mot den protokollerte del av rettsbelæringen går ut på, at den uriktig gir uttrykk for at sinnssykdom og bevisstløshet etter norsk rett er uttømmende straffrihetsgrunner når det gjelder tilregneligheten.
Disse angrep på rettsbelæringen kan etter min mening ikke føre frem. Hva den første innvending angår, er jeg naturligvis enig med forsvareren i at den omstendighet at domfelte forsto at han handlet galt og at han voldte en annens død, ikke utelukker at han har vært sinnssyk på handlingstiden. Rettsbelæringen sier imidlertid heller ikke dette og er for så vidt ikke uriktig. Det er nok så at ordet «eller» sproglig-logisk gir uttrykk for en motsetning og det kunne for så vidt vært heldigere valgt, men
Side:635
i den forbindelse ordet er brukt her, antar jeg ikke at rettsbelæringen har eller kan ha virket villedende.
Når det gjelder den annen innvending - at det bare er sinnssykdom og bevisstløshet som etter straffelovens §44 kan utelukke tilregneligheten - antar jeg ikke at det er en uriktig rettsbelæring, at lagmannen ikke har uttalt noe om hvorvidt det kan tenkes ekstraordinære situasjoner for hvilke §44 ikke er uttømmende, jfr. Andenæs: Alm. strafferett side 263-65. Jeg ser det slik at de sjelelige eller psykopatologiske momenter som er påberopt og som hevdes å kunne utelukke skyldevnen i dette tilfelle, etter sin art er slike som må antas å være overveiet da loven ble gitt, og at de for øvrig ville gått inn under ett av de to alternativer som straffelovens §44 nevner, dersom de hadde hatt den tilstrekkelige styrke.
Anken over saksbehandlingen skyldes at spørsmål nr. 2 til lagretten etter den ankendes mening ikke skulle vært stillet. Spørsmålet lød:
«Er den i 1. hovedspørsmål anførte handling forøvet under tvang eller under forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten som ikke er en følge av selvforskyldt rus?»
Jeg er enig i at det var uriktig å stille dette spørsmål, noe som for øvrig etter det opplyste var foranlediget av forsvareren. Spørsmålet tar åpenbart sikte på om straffelovens §56 kan anvendes, men §56 er en straffutmålingsregel, og spørsmålet har derfor ikke hjemmel i straffeprosesslovens §345 og klarligvis heller ikke i §346. Men det er unødvendig å gå inn på om feilen kan ha hatt betydning for rettens resultat, fordi det også er anket over straffens størrelse. Jeg skal i forbindelse med denne del av anken drøfte om straffelovens §56 kan anvendes.
Hva nå straffutmålingen angår, er domfelte ilagt lovens ordinære minstestraff. Men forsvareren hevder at straffen bør nedsettes etter straffelovens §56 litra b fordi domfelte har handlet under en forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten. Om dette spørsmål vil jeg uttale:
De sakkyndige har i sin rettspsykiatriske erklæring konkludert med at domfelte på handlingstiden ikke var sinnssyk og ikke led av forbigående nedsettelse av bevisstheten. Av erklæringen fremgår det imidlertid at han led av en sinnslidelse som måtte sies å ligge opp mot grensen til sinnssykdom. Det heter herom: «Hans sjalusiforestillinger har avgjort et sykelig preg, men har allikevel etter vårt skjønn ikke karakter av sinnssykelige vrangforestillinger. Obs. har jo trots alt visse holdepunkter for sin sjalusi og helt utilgjengelig for korreksjon er hans forestillinger ikke. Men hans sinnslidelse må på tiden omkring ugjerningen ansees som såpass alvorlig at den må sies å ligge opp mot grensen til sinnssykdom uten, som nevnt, etter vårt skjønn å overstige denne grense». - Etter lagmannsrettsdommen har domfeltes forsvarer forelagt de sakkyndige forskjellige spørsmål for å få presisert uttalelser de var fremkommet med under sine muntlige forklaringer for lagmannsretten. Det foreligger skriftlig svar
Side:636
fra overlege Lingjærde av 22. februar 1960 og fra overlege Jakhelln av 29. s. m. Overlege Lingjærde uttaler: «Jeg ga» (d. e. under hovedforhandlingen) «uttrykk for at A i,,gjerningsøyeblikket etter alt å dømme hadde befunnet seg i sterk affekt (jeg brukte visstnok uttrykket,,sinnsopprør) med de symptomer som helt normalt følger med en sånn tilstand: Affektivt betinget utkobling av motforestillinger og sviktende selvkontroll. Sånne normale tilstande kommer ikke inn under straffelovens begrep:,,Bevistløshet eller forbigående nedsettelse av bevisstheten, idet det her siktes til abnorme eller sykelige tilstande». Overlegen bekrefter videre at gjerningen etter hans mening var rent sykelig betinget, slik at den etter hans oppfatning av tiltalte overhodet ikke kunne vært foretatt med mindre han hadde lidt av en sykdom på sinnet». Derpå fortsetter overlege Lingjærde:
«Jeg vil gjerne ha tilføyet at gjerningen synes helt fremmed for A's mentalitet sånn han var før sykdommen, og at man psykiatrisk vanskelig kan forklare drapet på annen måte enn ved tilstedeværelsen av en abnorm sinnstilstand, som imidlertid ikke kommer inn under noen av de tilstande som er omtalt i straffelovens §39. Man kan kanskje si at A's sinnsopprør på gjerningstiden fikk en særlig betydning på grunn av hans sinnslidelse. Den utkobling av motforestillinger og kontrollerende mekanismer som normalt finner sted under enhver affekt ble vel ytterligere aksentuert ved A's svekkede sinnstilstand.»
Den annen sakkyndige, overlege Jakhelln, uttaler bl.a.:
«Under hovedforhandlingen ga jeg uttrykk for at A fra han hadde hatt sin influensa i juni hadde betydelige og tiltagende sjalusireaksjoner og tendenser til selvhenføringer som tydelig ga uttrykk for at disse var vrangforestillinger. Disse vrangforestillinger betegnet jeg som sinnssykelige (jeg burde vel ha betegnet dem som sykelige og ikke sinnssykelige) og ga uttrykk for at de omtalte symptomer ikke var så massive at de ga grunnlag for å anta at det forelå sinnssykdom.»
Videre bekrefter overlegen at tiltalte da handlingen ble begått hadde befunnet seg i en tilstand hvor motforestillinger ikke gjorde seg gjeldende, at han (overlegen) under hovedforhandlingen ga uttrykk for at tiltalte i gjerningsøyeblikket hadde en meget nedsatt selvkontroll, og at han karakteriserte denne tilstand som en «sterk innsnevring av bevisstheten». Videre uttaler han:
«Jeg kan bekrefte at gjerningen etter min mening var rent sykelig betinget. Gjerningen må antas å være helt fremmed for A's følelse om hvad som kunne være riktig, og jeg antar at han ikke kunne gjort denne gjerning med mindre han hadde en sykdom på sinnet - som dog etter min oppfatning ikke har overskredet grensen av sinnssykdom.»
Til slutt heter det i overlegens skrivelse:
«Jeg antar at A sommeren 1959 led av en sykelig sjalusi som i alle fall for en del var en følge av den post infectiøse neurastheni.
Side:637
Denne sinnstilstand antar jeg har vært medvirkende årsak til at A's motforestillinger i gjerningsøyeblikket ikke har gjort seg gjeldende.»
Jeg må etter dette slå fast at domfelte på handlingstiden hadde en sinnslidelse som lå «opp mot grensen av sinnssykdom», at han i handlingsøyeblikket befant seg i en tilstand hvor motforestillinger ikke gjorde seg gjeldende, en «abnorm sjelstilstand», et «sinnsopprør», som fikk en særlig betydning på grunn av hans sinnslidelse, og at han i denne tilstand har begått en gjerning som synes helt fremmed for hans vanlige mentalitet og som bare kan forklares ved hans alminnelige svekkelse og den derav influerte affekttilstand. Når de sakkyndige ikke vil betegne den «abnorme sjelstilstand» som de beskriver, som en «forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten», skyldes det - Så vidt skjønnes - at domfelte etter deres mening har et klart erindringsbilde om det som skjedde den skjebnesvangre natt. Jeg føler meg ikke trygg på at det ved den strafferettslige bevisbedømmelse er riktig å la dette moment være avgjørende. Hva som er virkelig erindring og hva som er en etterfølgende rekonstruksjon av et ganske visst opprørende, men likevel enkelt og ukomplisert ytre hendelsesforløp, kan etter min mening være gjenstand for tvil, og denne tvil får komme tiltalte til gode. Det kan tilføyes at det i et brev fra overlege Jakhelln datert 27. august 1959 - fem dager etterat domfelte var innlagt på sykehuset - er uttalt at det ikke er sikkert brakt på det rene om han i det hele tatt husker selve kvelningen. Jeg kan ikke tilegne meg den oppfatning at den sinnstilstand hos tiltalte som er beskrevet av de sakkyndige - en allerede tidligere tilstedeværende patologisk tilstand som grenset til sinnssykdom og som jeg må anta er kausal i forhold til det akutte sinnsopprør - ikke går inn under lovens begrep «sterk nedsettelse av bevisstheten», i den betydning disse ord må antas brukt i straffeloven.
Når det gjelder spørsmålet om den passende straff for domfeltes forbrytelse, er jeg - alle forhold tatt i betraktning - blitt stående ved en fengselsstraff av 3 år.
Etter lagmannsrettsdommen har han sittet i varetekt 99 dager.
Jeg stemmer for denne
dom:
I lagmannsrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 3 - tre - år, med fradrag av 260 - to hundre og seks ti - dager for utholdt varetektsfengsel.
Dommer Helgesen: Jeg er kommet til det resultat at anken i sin helhet må forkastes.
Jeg er enig med førstvoterende i at den del av anken som gjelder lovforståelsen ikke kan gis medhold.
Heller ikke anken over saksbehandlingen kan etter min
Side:638
mening føre frem, fordi det ikke er sannsynlig at den påberopte feil i spørsmålsstillingen kan ha virket bestemmende på dommens innhold, jfr. straffeprosesslovens §393. Jeg anser det utvilsomt at lagmannsretten ville ha kommet til samme resultat som lagretten selv om spørsmål 2 ikke var blitt stillet til og besvart av lagretten med nei med mer enn 6 stemmer.
Når det gjelder straffutmålingen bemerker jeg:
Domfelte er ved lagrettens kjennelse kjent skyldig i å ha voldt sin hustrus død ved kvelning, slik som nærmere beskrevet i hovedspørsmålet til lagretten. For denne handling er han dømt til lovens minstestraff. Skal straffen kunne nedsettes under det bestemte lavmål, må Høyesterett finne at drapet er foretatt «under en forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten», jfr. straffelovens §56. Etter loven er det ikke tilstrekkelig at det dreier seg om en nedsettelse av bevisstheten, men denne må - som loven sier - ha vært sterk.
Jeg antar at lovens betingelse for å nedsette straffen i dette tilfelle ikke er til stede.
Spørsmålet om domfelte i gjerningsøyeblikket led av en forbigående nedsettelse av bevisstheten er behandlet av de rettspsykiatrisk sakkyndige i deres erklæring av 26. november 1959. I konklusjonens post 2 sier de sakkyndige at «vi antar ikke at A på tiden for den påklagede handling var bevisstløs eller led av forbigående nedsettelse av bevisstheten». Erklæringen er avgitt blant annet på grunnlag av observasjoner av og samtaler med domfelte under dennes langvarige opphold på Sentralsykehuset i Tønsberg, hvor han ble lagt inn 22. august 1959 (drapet ble begått natten mellom den 21. og 22. august). Den rettspsykiatriske erklæring har på vanlig måte passert Den rettsmedisinske kommisjon uten anmerkninger for så vidt konklusjonens post 2 angår. De sakkyndige møtte begge under hovedforhandlingen i lagmannsretten og gjentok der - etter å ha hørt domfeltes og vitnenes forklaringer - at domfelte på gjerningstiden ikke led av forbigående nedsettelse av bevisstheten. De sakkyndige har også i senere uttalelser til forsvareren i anledning av anken begge fastholdt sin første erklæring.
Lagmannsretten uttaler i sin dom at tiltalte i gjerningsøyeblikket «må antas å ha handlet ikke med nedsatt bevissthet, men med noe innsnevret bevissthet».
Når jeg på bakgrunn av de sakkyndiges konklusjon og lagmannsrettens dom skal ta stilling til spørsmålet om domfelte handlet under sterk nedsettelse av bevisstheten, understreker jeg at de sakkyndiges konklusjon - som naturlig er - hviler på et materiale av utpreget medisinsk og rettspsykiatrisk art, hvor særlig domfeltes muntlige forklaringer og karakteren av hans sykdom må ha vært av avgjørende betydning for bedømmelsen. Jeg finner ikke grunn til i strid med de sakkyndiges enstemmige konklusjon og deres oppfatning av domfeltes sykdom og dens innflytelse på domfeltes sinn i handlingsøyeblikket, å fravike den bedømmelse av tilregneligheten som lagmannsrettens dom bygger
Side:639
på og som har støtte i de sakkyndiges erklæring (konklusjon). Når jeg ikke finner for så vidt å burde sette til side dommen, er det fordi jeg legger særlig vekt på den adgang de sakkyndige og retten har hatt til å se domfelte og høre hans fremstilling av sine egne personlige forhold, hans opplysninger om sin nervøse lidelse og hans forklaring om hendelsesforløpet den natt han drepte hustruen. I denne forbindelse peker jeg på spørsmål B, 4 i forsvarerens brev av 12. februar 1960 til overlege Jakhelln og dennes svar. Spørsmålet lyder: «Når De under hovedforhandlingen uttalte at der ikke forelå sterk nedsettelse av bevisstheten, hva var da Deres begrunnelse?» På dette svarer overlege Jakhelln: «A har i detalj kunnet fortelle om det som skjedde den natten. Han har gjentatte ganger forklart det samme og erindringsbilledet om det som hendte er helt klart.» Denne begrunnelse har naturligvis sammenheng med vurderingen av de medisinske data i saken ellers.
Førstvoterende har sitert en rekke uttalelser, som de sakkyndige har fremkommet med i den skriftlige rettspsykiatriske erklæring og til forsvareren i forbindelse med ankeforhandlingen i Høyesterett. Han trekker av disse uttalelser den konklusjon at domfelte i lovens forstand hadde en sterkt nedsatt bevissthet i gjerningsøyeblikket. Jeg er ikke enig i at man kan trekke en slik slutning av de siterte uttalelser. Forholdet er åpenbart - som jeg tidligere har gitt uttrykk for - at de sakkyndige på grunnlag av sin vurdering av domfeltes sykdom m.v. er kommet til at han ikke handlet under en nedsettelse av bevisstheten. Noen uenighet hos de sakkyndige om denne konklusjon er det ikke. At de sakkyndiges endelige vurdering av alle de relevante medisinske forhold og de sakkyndiges konklusjon er resultatet av en uriktig forståelse av hva der ligger i straffelovens ord «sterk nedsettelse av bevisstheten», kan jeg ikke anta.
Jeg stemmer etter dette for at anken forkastes.
Dommer Leivestad: Jeg er kommet til at anken over lovanvendelsen bør tas til følge.
Som nevnt av førstvoterende innebærer ordet «eller» sprogliglogisk et visst motsetningsforhold mellom to ledd. De to protokollerte avsnitt av rettsbelæringen kan derfor forståes slik at sinnssykdom eller bevisstløshet ikke kan foreligge hvis tiltalte har vært klar over hva han gjorde, har forstått at det han gjorde ville volde en annens død og at dette var ulovlig - at det var galt. Oppfattes rettsbelæringen slik, er den uriktig og leder til feil forståelse av straffelovens tilregnelighetsregler.
En slik forståelse av rettsbelæringen er ikke nødvendig, og kanskje ikke engang nærliggende. Jeg finner det imidlertid vanskelig å utelukke muligheten av at det protokollerte kan være oppfattet slik av lagretten eller noen av dens medlemmer.
Et forhold som bidrar til at jeg vanskelig kan se bort fra denne mulighet er den omstendighet at lagmannsretten etter førstvoterendes oppfatning, som jeg deler, feilaktig har antatt at
Side:640
tiltalte ikke hadde sterkt nedsatt bevissthet på gjerningstiden. Ved at det, riktignok med urette som påpekt av førstvoterende, ble stillet lagretten tilleggsspørsmål om hvorvidt handlingen var foretatt under en slik nedsettelse av bevisstheten, og dette spørsmål er blitt besvart med nei, har lagretten gitt uttrykk for det samme syn som rettens juridiske dommere. Det er nærliggende å anta at det også hos lagretten skyldes en uriktig forståelse av begrepet sterkt nedsatt bevissthet i straffelovens §56 1 b.
Når det gjelder ankegrunnene for øvrig, er jeg enig med førstvoterende og slutter meg til hans resultat når det gjelder straffutmålingen.
Dommer Bendiksby: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Justitiarius Wold: Som dommer Bendiksby.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av lagmannsrettens dom (kst. lagmann L. Z. Backer og sorenskriverne H. Th. Knudtzon og Kr. Randmel):
- - -
Følgende spørsmål er forelagt lagretten:
«1. Hovedspørsmål:
Er tiltalte A skyldig i å ha forvoldt en annens død derved at han mellom fredag 21. og natt lørdag 22. august 1959 i S.gaten 2, X, med hendene tok kraftige kvelertak rundt halsen på sin hustru og beholdt takene inntil hun ble kvalt og døde?
2. Tilleggsspørsmål:
Er den i 1. hovedspørsmål anførte handling forøvet under tvang eller under en forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten som ikke er en følge av selvforskyldt rus?
3. Tilleggsspørsmål:
Foreligger det særdeles formildende omstendigheter?»
Ved lagrettens kjennelse som retten legger til grunn, er spørsmål 1 og 3 besvart bekreftende, spørsmål 2 benektende.
Tiltalte blir således å dømme for forbrytelse mot straffelovens §233, 1. ledd.
A er 55 år gammel. Han er gårdbruker på Y, har gjennomgått folkeskole og ungdomsskole og har senere arbeidet hjemme på farsgården. Han er eier av en middels stor gård med ca. 20 kyr, 140 da innmark og noe skog. Han har ikke kunnet oppgi nøyaktig formue eller inntekt. Han er uten forsørgelsesbyrde. Han er ustraffet. Han har erkjent å ha utført den handling han er tiltalt for, men har ikke erkjent seg straffskyldig.
Ved utmålingen av straffen har retten lagt til grunn:
Tiltalte ble gift i 1950 med fornærmede, som var fem år eldre enn ham. Det er ikke barn i ekteskapet, men forholdet mellom ektefellene har vært godt. Han var svært avhengig av hustruen.
Tidlig på året 1959 ble hustruens mor meget syk, og hustruen reiste til X for å pleie henne. Mot formodning trakk pleien ut og varte til moren
Side:641
døde i august. Tiltalte var flere ganger og besøkte hustruen. Han savnet henne meget. Uten virkelig grunn fikk han etter hvert den tanke at hustruen ikke ville komme tilbake til ham. Denne mistanke hadde dels sin rot i en tilfeldig bemerkning fra svigermoren, som da var sterkt åreforkalket.
Etter begravelsen ville tiltalte reise hjem så fort som mulig sammen med hustruen, men hun ville bruke noen dager til å pakke møbler o. l.
Tiltalte hadde sommeren 1959 hatt influensa og var senere nedfor og nervøs. Ved legeundersøkelse ble påvist at det ikke var noe annet i veien med ham.
Om kvelden den 21. august var han og hustruen gått til sengs ved siden av hverandre. Som vanlig hadde han tatt foreskreven nervetablett og sovetablett.
Om natten våknet han med den tanke at hustruen ikke ville komme hjem til ham. Når han ikke fikk henne, måtte begge dø. Han tok strupetak på sin hustru og kvalte henne. Hustruen gjorde en del motstand. Kampen må ha hatt en viss varighet.
Etterpå tok tiltalte en god del sovetabletter for å ta livet av seg. Etter sakkyndig uttalelse var det dog langt fra dødelig dose. Han gikk også ut i uthuset og hengte opp et rep for å henge seg, men fikk det ikke til. Han gikk så inn og la seg til å sove.
Senere har han vært meget ulykkelig over hva han har gjort og kan ikke forstå hva som gikk av ham.
Han har vært underkastet rettspsykiatrisk observasjon. De oppnevnte sakkyndige er kommet til denne konklusjon:
«1. Vi anser ikke A som sinnssyk nå. Vi antar heller ikke at han var sinnssyk på tiden for den påklagede handling, men siden juli-august 1959 har han hatt en nervøs sinnslidelse som på gjerningstiden var så alvorlig at det etter vårt skjønn nærmet seg grensen til sinnssykdom. Denne nervøse sinnslidelse er senere tydelig bedret, men vedvarer fremdeles.
2. Vi antar ikke at A på tiden for den påklagede handling var bevisstløs eller led av forbigående nedsettelse av bevisstheten.
3. Vi anser ikke A som en person med mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner (jfr. dog punkt 1).»
Retten har tatt i betraktning som særlig formildende omstendighet den sykelige tilstanden hos tiltalte, som de psykiatrisk sakkyndige har karakterisert som grensende opp mot sinnssykdom.
I gjerningsøyeblikket må tiltalte antas å ha handlet, ikke med nedsatt bevissthet, men med noe innsnevret bevissthet.
Videre har retten tatt i betraktning hans tidligere gode vandel og de gode skudsmål han har fått fra sine naboer.
I skjerpende retning vites intet særlig å bemerke. - - -
Side:642