Rt-1960-676

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-05-14
Publisert:	Rt-1960-676
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 55 B/1960
Parter:	A (høyesterettsadvokat Johan Hjort) mot fru A (overrettssakfører Per Kjær - til prøve).
Forfatter:	Nygaard, Endresen, Hiorthøy, Schei. Mindretall: Berger
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §37, §54, Husleieloven (1939) §32, Tvistemålsloven (1915) §423, §42, Skifteloven (1930) §50, Borettslagsloven (1960) §39, §90

Dommer Nygaard: I ekteskapssak mellom fru A og A avsa Oslo byrett den 28. februar 1957 dom med slik domsslutning:

«1. Fru A og A separeres.

2. Ektefellenes fellesbarn B født xx.xx.1950 blir inntil videre fortsatt på S behandlingshjem. Ingen av foreldrene må ta barnet til seg uten samtykke av Oslo barnevernsnemnd.

3. Fru A skal alene ha retten til å tre inn i den løpende leiekontrakt vedrørende den felles leilighet i Ø-veien 47.

4. Skifte av felleseiet skjer etter ekteskapslovens §54 første ledd.

5. A betaler et bidrag stort kr. 60 pr. måned for barnet hvor det nå er. Til fru A betaler han et ukentlig bidrag stort kr. 40.

6. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett, dog slik at anken ikke gjaldt byrettens avgjørelse om bidrag for ektefellenes fellesbarn B. Under ankeforhandlingen i lagmannsretten godtok han også byrettens avgjørelse av separasjonsspørsmålet. Lagmannsretten avsa dom 11. september 1958 med følgende domsslutning:

«1. Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet B, født xx.xx.1950.

2. A frifinnes for kravet om underholdsbidrag til fru A utover det han allerede har betalt til henne.

3. For øvrig stadfestes byrettens dom i den utstrekning den er påanket.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder punkt 1, 3 og 4 i lagmannsrettens domsslutning - for så vidt angår punkt 3 i den utstrekning byrettens dom var påanket

Side:677

og lagmannsretten ikke tok hans anke til følge. Den ankende part, som for Høyesterett er fritatt for å betale rettsgebyrer, har nedlagt følgende påstand:

«1. A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet B.

2. A frifinnes for fru A's krav om alene å tre inn i retten til den tidligere fellesleilighet i Ø-veien 47,X.

3. A gis rett til å utta bohave overensstemmende med ekteskapslovens §54 fjerde ledd, jfr annet ledd.

4. Skiftet av felleseiet skjer i henhold til ekteskapslovens §54, 4. ledd, jfr. §37.

5. A tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Fru A har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket. A tilpliktes å betale fru A saksomkostninger for byrett og lagmannsrett og det offentlige saksomkostninger for Høyeste rett.»

Overrettssakfører Per Kjær er i henhold til tvistemålslovens §423 annet ledd oppnevnt som hennes prosessfullmektig for Høyesterett.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Det er fremlagt flere nye dokumenter som jeg ikke finner det nødvendig å redegjøre for. Til bruk for Høyesterett er det ved Oslo byrett holdt bevisopptak der partene og 5 vitner ga forklaringer. Blant vitnene var den ankende parts sønn i tidligere ekteskap C og ankemotpartens datter i tidligere ekteskap D. For Høyesterett har psykolog Margrethe Stub Hanve samt overlegene Nic. Waal og Per Anchersen vært oppnevnt som sakkyndige.

Jeg behandler først spørsmålet om foreldremyndigheten over fellesbarnet B.

I tilknytning til den faktiske fremstilling i byrettens og lagmannsrettens domsgrunner nevner jeg at B, som nå er over 10 år gammel, oppholdt seg på Sm behandlingshjem i Y fra august 1957 til april 1959. Han kom da til O guttehjern og var der til april i år. Nå er han på Br friluftsskole.

A er fremdeles ansatt som kelner på restaurant - - - og bor sammen med sin sønn C i leiligheten i Ø-veien 47. Fru A har forsørget seg selv etterat hun i mai 1957 ble utskrevet fra Ullevål sykehus. Fra sommeren 1959 har hun hatt arbeid som serveringsdame på restaurant - - - i X og tjener der ca. 1000 kroner pr. måned. Hun bor nå på en hybel i X.

Jeg finner også å burde referere enkelte deler av de erklæringer som de sakkyndige for Høyesterett har avgitt. Psykolog Margrethe Stub Hanve har i sin erklæring av 14. desember 1959 vesentlig uttalt seg om forholdene under B's opphold på S behandlingshjem i tiden juli 1956 til juni 1957. I hennes konklusjon heter det bl.a.: «Vanlig praksis er vel at det skal svært grove ting til fra morens side for at hun ikke skal kunne ha barna, og det en har sett av hennes forhold i B's S-tid er ikke på noen måte

Side:678

slik at en vil fraråde at hun overtar ansvaret for B, enn si tilråde at faren i steden skulle ha ham. Så vidt krisepreget som familiesituasjonen har vært siden B's tidligste utvikling, er det nærmest overraskende at B kunne ha så vidt mye sunt i sin personlighet, og en er tilbøyelig til å tolke dette dithen at moren trass i alle vansker har hatt et overskudd av varme og trygghetsskapende faktorer. En vil også anse det for sannsynlig at moren er den instans som lettest vil kunne samarbeide ved en eventuell bearbeidelse av B's problemer eller andre tiltak som måtte bli nødvendige.»

Overlege Nic. Waal har i sin erklæring av 16. november 1959 bl.a. gitt en fremstilling av de opplysninger som hennes institutt har innhentet om B og om partene og deres barn fra tidligere ekteskap. I erklæringen uttales det til slutt: «Sett i lys av alle opplysninger og reundersøkelser av herr og fru A, D, C og B, må en si at B's beste må bestå i at han får være hos mor. Man kunne spørre seg selv om ikke den beste løsning for alle barn ville være at C flyttet hjemmefra på yrkesskole, D likeså og B i fortsatt barneheim. Da disse muligheter er små og D og B følelsesmessig er meget trett av barneheimer og lengter etter en vanlig familieheim og mora, må en på det nåværende tidspunkt hevde at B bør tilkjennes mor.»

Fra den tredje sakkyndige, overlege Per Anchersen, foreligger det en erklæring av 4. februar 1960. Han understreker innledningsvis at «en nærmere vurdering av B's tilstand og aktuelle behov ligger i periferien av den sakkyndiges kompetanseområde, idet den sakkyndige ikke er barnepsykiater». I hans «sammendrag og vurdering» uttales det bl.a.: «Den sakkyndige kan ikke uttale at den ankende part er uskikket til å inneha foreldremyndigheten over B. Men på den annen side kan jeg heller ikke uttale at han er godt skikket. Det er imidlertid ingen grunn til å tvile på at den ankende part hele tiden har hatt sønnen B's velferd for øye - ut fra sine forutsetninger. En må også anta at han i fremtiden vil ha det.» Om fru A heter det: «At hun greier seg godt i arbeidslivet og ordner godt opp i sine egne affærer kan det vel neppe være noen tvil om. Det er heller ingen sikre holdepunkter for at hun av psykiske grunner skulle være uskikket til å ha foreldremyndigheten over B. Om hun på lengere sikt kan makte å gjennomføre den stabilitet og trygghet som er nødvendig av hensyn til B's ve og vel, kan vel kun en fremtidig observasjon avgjøre.» For øvrig sies det til slutt i hans erklæring bl.a.: «Som det fremgår av foranstående kan den sakkyndige ikke uttale at noen av partene direkte er uskikket til å inneha foreldremyndigheten. Men jeg antar heller ikke at noen av partene er særlig velskikket. - - - Selvom en ikke kan si at noen av foreldrene er uskikket som oppdragere, er det dermed ikke gitt at de kan skape de beste forhold for B. Men på den annen side er det vel i praksis ikke mulig å realisere ønskemålet om et godt pleiehjem for B. Subsidiært blir det derfor ut fra medisinsk psykiatrisk vurdering aktuelt med plasering av B hos en av foreldrene. Jeg antar det er

Side:679

praktisk talt umulig på rent medisinsk psykiatrisk grunnlag å uttale hva som vil være det beste for B. Det er for mange usikre faktorer til at noe kan sies med sikkerhet.»

For Høyesterett har den ankende part ikke opprettholdt anførselen om at fru A ikke er skikket til å ha foreldremyndigheten over B. Jeg finner heller ikke at den ankende part er uskikket til å ha omsorgen for ham. På samme måte som for lagmannsretten foreligger da for Høyesterett spørsmålet om hvem av foreldrene som har de beste forutsetninger for å skaffe B et hjem hvor han kan falle til ro og få den trygghet og stabilitet som han nå trenger. Jeg har funnet avgjørelsen av dette spørsmålet tvilsom og vanskelig, også av den grunn at 13 i de siste 4 årene ikke har bodd sammen med noen av foreldrene, slik at han ikke i dette tidsrom har hatt større tilknytning til den ene enn til den annen.

Imidlertid er jeg blitt stående ved at det etter de opplysninger som er gitt for Høyesterett, ikke er holdepunkter for å fravike lagmannsrettens vurdering når den på grunnlag av umiddelbar bevisføring er kommet til at moren bør tilkjennes foreldremyndigheten. Jeg finner tvert imot støtte for dette resultat i det bevismateriale som foreligger for Høyesterett, og peker her bl.a. på de uttalelser som er gitt av 2 av de sakkyndige, psykolog Margrethe Stub Hanve og overlege Nic. Waal. Jeg tilføyer at jeg ved avgjørelsen av dette spørsmål ikke har funnet å burde legge noen særlig vekt på de opplysninger som for Høyesterett er gitt om morens forhold under krigen og i de første årene etter frigjøringen. At B selv nå har gitt uttrykk for et ønske om å få være hos moren, har jeg heller ikke tillagt noen særlig betydning.

Jeg går så over til å behandle spørsmålet om hvem som skal få retten til å fortsette leieforholdet i Ø-veien 47. A gjør her prinsipalt gjeldende at aksjen med tilknyttet andelsobligasjon og leierett er brakt inn i fellesboet av ham, og at han derfor etter skiftelovens §50 har krav på å få disse aktiva utlagt på sin lodd. Videre har han fremholdt at rett til leie av leilighet etter vedtektene i A/S Ø Borettslag er betinget av at man er eier av en aksje og overtar et innskuddsbevis. Det er også fastsatt i vedtektene at aksjer og innskuddsbevis ikke kan omsettes særskilt og ikke kan eies av andre enn leiere av leilighet. Subsidiært har han gjort gjeldende at leiligheten ut fra en rimelighetsvurdering bør tildeles ham selv om fru A får foreldremyndigheten over B.

Jeg finner ikke i denne saken å kunne ta standpunkt til om aksjen med tilhørende andelsobligasjon er brakt inn i fellesboet av A. Dette spørsmålet må eventuelt avgjøres under skiftet av fellesboet. Men selv om A under skiftet skulle få aksjen + obligasjonen på sin lodd, har domstolene etter min mening med hjemmel i husleielovens §32 jfr. ekteskapslovens §54 adgang til å treffe bestemmelse om at hustruen skal ha rett til å fortsette leieforholdet. Jeg tilføyer at dette resultat er forutsatt i §39 jfr. §90, siste punktum i loven om borettslag av 4. februar 1960, en lov som dog ennå ikke er trådt i kraft.

I husleielovens §32 annet ledd er det bestemt at en avgjørelse

Side:680

som etter §32 første ledd treffes av domstolene om ordning av leieforholdet er bindende for utleieren. Jeg antar at denne bestemmelse må tolkes slik at det ikke i et boligselskaps vedtekter kan gis regler som avskjærer domstolene fra adgangen til å treffe slike beslutninger om leieretten. Det er derfor ikke nødvendig for meg å drøfte spørsmålet om hvorledes vedtektene i A/S Ø Borettslag på dette punkt skal forståes. Styret i borettslaget har for øvrig samtykket i at bruksretten til leiligheten går over til fru A når det legitimeres at hun har fått rett til å disponere over leiligheten.

Når det gjelder spørsmålet om A eller fru A ut fra en rimelighetsvurdering skal få retten til å fortsette leieforholdet, har jeg vært i sterk tvil. Jeg er imidlertid blitt stående ved det samme resultat som byretten og lagmannsretten slik at leiligheten tildeles fru A. Riktignok er det så at A er blitt boende i leiligheten også etter samlivsbruddet, og at også hans sønn C for tiden bor der. Men når fru A får foreldremyndigheten over B, står det likevel for meg som den rimeligste løsning at hun får retten til å fortsette leieforholdet. Det er opplyst at hennes datter D som fremdeles bor på A pikehjem, i så fall vil kunne flytte til moren. Som nevnt av lagmannsretten er A medlem i - -. Han vil om noen tid kunne bli tildelt leilighet der slik at hans boligproblem skulle kunne bli løst på en tilfredsstillende måte.

Jeg er på samme måte som lagmannsretten enig med byretten i at det ikke er tilstrekkelig grunn til å treffe bestemmelse om, at A skal ha rett til å ta ut bohave etter reglene i ekteskapslovens §54 fjerde ledd jfr annet ledd, eller til å treffe bestemmelse om at delingen av felleseiet skal foregå på den måten som er nevnt i ekteskapslovens §37.

Jeg finner ikke grunn til å gjøre noen endring i lagmannsrettens avgjørelse av omkostningsspørsmålet. Da saken etter min mening har vært særlig tvilsom, bør det heller ikke tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes for så vidt den er påanket.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy og Schei: Likeså.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende unntagen for så vidt angår spørsmålet om hvem av partene bør få retten til å fortsette leieforholdet med A/S Ø Borettslag. Jeg mener at A bør få adgang til fortsatt å bo i leiligheten som han nå har bodd i i mange år, og også hele tiden etter samlivsbruddet, og hvor også hans sønn av første ekteskap bor

Side:681

sammen med ham. Så usikre som forholdene er her, finner jeg det ikke rimelig at det gjøres noen forandring i dette forhold. Jeg gjør oppmerksom på at fru A med utgangspunkt i A's medlemskap i - - - vil kunne bli tildelt leilighet således at hennes boligproblem kan løses på en rimelig måte og innen rimelig tid.

Av byrettens dom (dommer Reidar Friis Bull):

Fru A, som er født xx.xx.1919, ble 5. mars 1949 gift med A, født xx.xx.1914. Ektefellene har ett felles barn, B, født xx.xx.1950. - - -

Saksøkte har gjort gjeldende at saksøkeren ikke er skikket til å ha omsorgen for barnet. Han viser til at hennes barn av første ekteskap, D født xx.xx.1940, ved X vergeråds beslutning av 20. februar 1946 ble satt på barnehjem og saksøkeren ble da ansett som uskikket og uverdig til å ha omsorgen for barnet. Hun fikk det først tilbake da hun giftet seg med saksøkte. Han ble innkalt til vedkommende myndighet og forespurt om han ville ha ansvaret for D. I den tid B var hjemme, sto hun ofte sent opp og gutten ble henvist til å kle seg selv. Han mener det skyldtes henne at gutten er blitt nervøs. Han hevder også at hennes omgang med alkohol kan kritiseres, og hun har vært ute om kveldene sammen med andre kvinner og menn. En tid etterat saksøkte kom tilbake fra et opphold på Dedichens sykehus i mars 1955, begynte hun å opptre provoserende mot ham for å få ham til å forløpe seg. Han mener hun gjorde dette for å få et grunnlag til å få ham på nerveklinikk. Hun har således to ganger meldt ham til myndighetene for observasjon. Hennes opptreden førte til at saksøktes eldste sønn en tid forlot hjemmet. Hun har den alt overveiende skyld for at ekteskapet er gått overstyr.

Han ble utskrevet fra Dedichen som ikke sinnssyk og har siden vært i arbeid og har vært frisk.

Saksøkte hevder at ektefellene fikk en 4 værelses leilighet fordi han skulle kunne ha sine barn av tidligere ekteskap hos seg. Det taler for at han bør tildeles leiligheten.

Saksøkeren hevder at ekteskapet er gått overstyr på grunn av mannens brutalitet. I fjor sommer slo han henne bevisstløs. Hans oppførsel henger sammen med at han lider av schizofreni. Han innbilder seg å høre stemmer. Hun er derfor redd ham. Det er grunnen til at hun ikke tør legge seg før han er kommet hjem fra sitt kveldsarbeid. Derfor må hun sove om dagen. Hun hevder å være fullt skikket til å ta hånd om barnet.

Overlege Caroline Helju (Nic. Waal) har forklart seg som sakkyndig for retten, idet både saksøktes barn av første ekteskap C og fellesbarnet B har vært til behandling ved hennes institutt. B ble henvist til instituttet fordi han hadde begynnende nervøse vansker. Hun har hatt vanskelig for å få den kontakt med foreldrene som hun mener er ønskelig ved en slik behandling. Hun har forstått at barnet hadde forskjellige karakterproblemer som bundet i det dårlige forhold mellom foreldrene. Hun ser det slik at saksøkeren har søkt trygghet i ekteskapet med saksøkte etterat hun tidligere hadde hatt vansker med å ordne sin tilværelse. Det var derfor et stort sjokk for henne at saksøkte kom på sinnssykehus. Hun har vært utilgjengelig for opplysninger om at det ikke var noe sinnssykelig hos saksøkte. Han på sin side har ikke kunnet forstå hennes angstsituasjon

Side:682

og at hun derfor reagerer som hun gjør. Den sakkyndige bekrefter å ha uttalt til saksøkte at barnet lider av seksualangst. For så vidt dette har sin grunn i morens opptreden, er det imidlertid ikke noe som tyder på at dette skyldes spesielle egenskaper hos moren som gjør henne uskikket til å oppdra barnet. Det er ikke usedvanlig at moren i en slik konfliktsituasjon som her er til stede, søker en så sterk kontakt med barnet at det kan føre til vansker hos barnet, som gjør seg gjeldende i seksualangst. Den sakkyndige tok det standpunkt at begge barna burde vekk fra foreldremiljøet. Hun fant imidlertid at C allikevel burde bli hjemme, da han var kommet i arbeid. B ble imidlertid etter samtykke fra begge foreldrene sendt til S behandlingshjem for nervøse mindre barn. Foreldrene undertegnet dessuten en erklæring om at ingen av dem ville påberope denne anbringelse i barnefordelingssaken. B er konstitusjonelt bra utrustet og han har båret de vansker det har vært i hjemmet etter omstendighetene bra, og er på behandlingshjemmet i betydelig grad kommet til ro. Den sakkyndige er av den oppfatning at saksøkeren så vidt hun har kunnet konstatere ikke er noen dårligere mor enn mødre flest, og at det for så vidt ikke skulle være noe til hinder for at hun får barnet hos seg. Barnet bør dog være hvor det er til saken mellom foreldrene er helt avgjort også i økonomisk henseende, slik at foreldrene er kommet til ro hver på sin kant.

Retten finner at det ikke er fremkommet opplysninger i saken som gir grunn til å tvile på at den vurdering som den sakkyndige har gitt av ektefellenes og barnets situasjon stort sett er riktig. Retten finner således at begge foreldre har nevrotiske konflikter som til dels bunner i ekteskapelig situasjon. For tiden er således ingen av partene skikket til å ta hånd om barnet. Det synes også på lengre sikt å være tvilsomt hvorvidt noen av ektefellene vil være fullt skikket til å ta hånd om barnet. Det synes således for retten at det vanskelig kan utelukkes at begge foreldre har nevrotiske vansker også uavhengig av den akutte ekteskapelige konfliktsituasjon. Mannen var fra desember 1954 til 15. mars 1955 innlagt på Dedichens sinnssykeasyl. Han ble utskrevet som ikke sinnssyk. Med partenes samtykke har retten telefonisk innhentet opplysninger fra overlege Dedichen og meddelt disse i retten. Overlege Dedichen uttalte at diagnosen lød på Psychosis ex constitutione (schizofreni). Når schizofreni ble satt i parentes, var det fordi hans tilstand under oppholdet bød på mange schizofrene symptomer og at schizofreni derfor var en mulighet man måtte regne med. Hva den endelige diagnose måtte bli, avhenger bl.a. av hvordan han senere ville tilpasse seg, men da han var så vidt kjekk da han reiste, ble diagnosen som nevnt, idet schizofreni bare ble sett som en mulighet. Om hans tilstand i dag har retten bare partenes forklaring å bygge på, bortsett fra at han har vært kontinuerlig i sitt arbeid og vært tilpasningsdyktig.

Saksøkeren er for tiden på psykiatrisk avdeling på Ullevål og har fremlagt attest for at hun under oppholdet ikke har vist tegn på sinnssykdom. Hun har under rettssaken anført at saksøkte stadig viser sinnssykelige symptomer, således at han hører stemmer. Retten er ikke i tvil om at saksøkerens innstilling overfor saksøkte er så affektbetonet at hennes uttalelser må sees på med den største kritikk, men finner ikke å kunne se bort fra at de kan inneholde en kjerne av sannhet. Retten er derfor kommet til at det for tiden ikke vil være tilrådelig å gi omsorgsretten for barnet til noen av partene. Barnet bør inntil videre bli hvor det er. Det skal foreløpig

Side:683

ikke være hos noen av foreldrene. Ingen av partene skal ha rett til å ta barnet til seg uten samtykke av barnevernsnemnda.

Retten finner, idet den viser til hva der ovenfor er nevnt, at det er utvilsomt at det er oppstått slike uoverensstemmelser mellom ektefellene at det av hensyn til disse og spesielt av hensyn til barnet ikke billigvis kan forlanges at samlivet skal fortsette. Separasjon bør derfor gis etter ekteskapslovens §42 annet ledd. Derimot finner den ikke at betingelsene etter §42 første ledd foreligger for noen av partene.

Det står overmåte tvilsomt for retten hvem som bør tildeles leiligheten. De har begge behov for den. Hvem som i det lange løp vil ha mest behov, avhenger av hvem som i sin tid vil få omsorgsretten til fellesbarnet. Saksøkte har vist til at han skrev seg på liste i vedkommende borettslag allerede i november 1948, mens partene inngikk ekteskap i mars 1949. I september 1949 ble det sendt ut spørreskjemaer til dem som hadde tegnet seg på listen. Saksøkte tegnet seg da for en 3 værelses leilighet, men kom kort etter til forretningsføreren og meddelte at han gjerne ville ha en 4 værelses leilighet. Han hevder at dette ble gjort for å skaffe plass til hans barn av første ekteskap. Retten finner ikke at disse omstendigheter har noen betydning for hvem som nå skal ha leiligheten. Saksøktes eldste sønn E er 23 år og nesteldste sønn er 15 år. Hans datter F bor for tiden hos sin onkel, men saksøkte hevder at han ønsker å ta henne til seg. Den avgjort beste løsning ville være at ektefellene søkte å skaffe seg to mindre leiligheter i bytte for den nåværende 4 værelses leilighet. En av ektefellene må imidlertid tildeles leiligheten. Situasjonen er da den at mannen for tiden har behov for leiligheten til seg selv og C, mens saksøkeren trenger den til seg selv og sin datter D av tidligere ekteskap. Hun er 16 år. Dertil kommer at en etter rettens mening må regne med at saksøkeren med tiden vil bli tildelt fellesbarnet B. Retten finner derfor at saksøkeren bør tildeles leiligheten.- - -

En finner ikke tilstrekkelig grunn til å gi noen av partene rett til å ta ut bohave etter ekteskapslovens §54, 2. jfr fjerde ledd. Det er heller ikke tilstrekkelig grunn til at skifte skal skje etter §54 fjerde ledd jfr. §37. Skifte bør skje i samsvar med §54 første ledd. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Thor Breien, lagdommer Th. Sverdrup-Thygeson og tilkalt dommer, sorenskriver Petter Larsen):

- - -

Lagmannsretten er, når det gjelder spørsmålet om foreldremyndigheten, kommet til et annet resultat enn byretten og skal bemerke:

Fellesbarnet B, er født xx.xx.1950 og er således i dag 8 år. I juli 1956 ble partene etter råd fra overlege Waals institutt enige om å anbringe gutten på S behandlingshjem. Det var konstatert at han hadde behov for behandling og at det ville være uheldig for ham å bo hjemme under de rådende forhold. Sommeren 1957 var fru A serveringsdame på en restaurant. Under hennes fravær fikk A anledning til å ta gutten hjem på besøk, men da han mente at gutten ikke likte seg på S, beholdt han gutten hos seg, inntil fru A i samråd med barnevernsnemnda fikk gutten plasert i Sm behandlingshjem. Guttens plass på S var da opptatt. Den 22. august 1957 traff Oslo barnevernsnemnd, rettsutvalget sålydende vedtak:

«Nemnda overtar omsorgen for B, født xx.xx.1950 og anbringer ham

Side:684

inntil videre i Sm behandlingshjem. Garanti gis for oppholdet fra anbringelsen.»

Av premissene for nemndas vedtak hitsettes:

«Nemnda finner for sitt vedk. å måtte legge til grunn at gutten er nervøs og trenger behandling. En anser det også på det rene at faren for tiden ikke er skikket til å ha gutten hjemme hos seg. Det blir derfor nødvendig at barnevernsnemnda inntil foreldremyndigheten er avgjort overtar omsorgen for barnet overensstemmende med morens ønske, idet det må antas at barnets utvikling kan utsettes for skade eller alvorlig fare hvis det skal bo hos faren.»

Etter de for lagmannsretten foreliggende opplysninger, må det antas at begge foreldre må ansees skikket til å oppdra gutten. Da gutten ikke er mer enn 8 år, må det imidlertid antas at han har sterkest behov for en mors omsorg. Man legger i denne forbindelse vekt på dr. Nic. Waals uttalelse om at gutter opp til 14-15 års-alderen bør være hos moren, såfremt ikke særlige omstendigheter taler for en annen løsning. Etter hennes mening foreligger ikke slike omstendigheter i dette tilfelle. Det må også antas at fru A lettere vil kunne sørge for det nødvendige stell av gutten, selv om hun har arbeid utenfor hjemmet. Hun vil også kunne få hjelp av sin datter D, som for tiden går i gymnasiet. Faren derimot vil hvis han får omsorgen for gutten, bli avhengig av hushjelp.

Etter det anførte vil foreldremyndigheten over B bli å tilkjenne fru A.

Da hun skal ha omsorgen for gutten, finner lagmannsretten at hun også bør tilkjennes leiligheten i Ø.veien. Etter hennes forklaring vil hun også overta omsorgen for sin datter D, som for tiden bor i et pikepensjonat. For lagmannsretten er det opplyst at A står som medlem i - - - og kan få tildelt leilighet når han selv ønsker det. Hans boligforhold vil således kunne bli løst på en tilfredsstillende måte også for det tilfelle at hans sønn C, som nå er til sjøs, vil ta opphold hos faren.

Byrettens avgjørelse vil bli å stadfeste.

Lagmannsretten er enig med byretten i at det ikke er grunn til å gi den ankende part rett til å ta ut bohave i medhold av ekteskapslovens §54, 4. ledd, jfr. §37 og stadfester dens avgjørelse. - - -