Rt-1960-83

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1960-01-16
Publisert:	Rt-1960-83
Stikkord:	Bortfall av parkeringsforbud
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 9/1960
Parter:	Statsadvokat Karl Lous, aktor mot A (forsvarer overrettssakfører Per Kaas - til prøve).
Forfatter:	Rode, kst. dommer Nissen, Roll Matthiesen, Berger. Mindretall: Justitiarius Wold
Lovhenvisninger:	Straffeprosessloven (1887) §414, Veiloven (1912) §68, §69

Dommer Rode: A ble den 20. desember 1955 av politimesteren i Bergen forelagt en bot stor kr. 25, subsidiært 3 dagers fengsel, for å ha overtrådt «lov om vegvesenet av 21. juni 1912 §68 og §69, jfr. trafikkreglenes §48, jfr. §46 nr. 1, hvoretter alle vegfarende er pliktige til å rette seg etter varselskilt og signal som vedkommende myndighet har satt opp eller godkjent, derved at han den 1. desember 1955 i ca. 11.05-tiden hensatte motorvogn O-1160 langs fortauet utenfor Strandgaten nr. 5, Bergen, til tross for at der er satt opp skilt som tilkjennegir at det er forbudt å hensette (parkere) kjøretøy på dette sted, - - -». Av foreleggets datum fremgår at overtredelsen gjelder trafikkreglene av 27. mai 1938, som fra 17. juni 1957 er avløst av trafikkreglene av 27. april 1957. Da forelegget ikke ble vedtatt, ble saken sendt Bergen byrett, som den 17. april 1956 dømte A i samsvar med forelegget. Dommen ble ikke påanket. Ved begjæring av 10. juli 1959 begjærte A saken gjenopptatt, idet han var blitt kjent med at politiet ikke hadde innhentet samtykke fra formannskapet til å sette opp det skilt med parkeringsforbud som er omhandlet i forelegget. Byretten tok den 30. september 1959 begjæringen til følge. Beslutningen herom er ikke påkjært. Ny hovedforhandling ble holdt 8. oktober 1959, og ved dom av 10. s. m. ble A frifunnet og tilkjent kr. 600 i saksomkostninger. Angående saksforholdet viser jeg for øvrig til byrettens domsgrunner.

Politimesteren i Bergen har påanket dommen for så vidt lovanvendelsen angår. Det hevdes for det første at byretten har tatt feil når den har funnet at hjemmelen for parkeringsforbudet må

Side:84

søkes i trafikkreglenes §47 nr. 1, og at det derfor trengte formannskapets samtykke. Forbudet hadde hjemmel i §47 nr. 2, hvorfor slikt samtykke var unødvendig. I denne forbindelse anføres det i ankeerklæringen bl.a.:

«I det foreliggende tilfelle er det på det rene at skiltet ble oppsatt av hensyn til avviklingen av trolleybusstraséen gjennom krysset Strandgaten/Chr. Michelsens gate. Dette var den første trolleybusslinje i Bergen, og man hadde ingen erfaring med hensyn til slik trafikk. Det var først etterat ruten var satt i gang, at man ble oppmerksom på at trolleybussene krevet større sving enn andre busser og at parkeringsforbud på det omtalte sted var nødvendig. Det synes åpenbart at det forbud som da ble etablert, går inn under §47 pkt. 2.

Det antas å være byrettens mening at politiet på et eller annet senere tidspunkt skulle ha innhentet formannskapets samtykke. Som det fremgår av dommen, var det på det rene at det forelå planer om en omregulering av kryssene Torvalmenningen/Strandgaten og Strandgaten/Chr. Michelsens gate. Forbudet var etablert som midlertidig ordning inntil disse planer ble satt i verk. Selv om det gikk lengre tid enn man opprinnelig antok, kan dette ikke ha endret forbudets midlertidige karakter så lenge planene ikke ble skrinlagt. Det ville heller ikke ha vært praktisk å søke formannskapets samtykke til et reguleringstiltak som - ut fra det man til enhver tid visste - kunne ha mistet enhver aktualitet før saken i det hele tatt kom til behandling i formannskapet.

Det kan således ikke være avgjørende at forbudet ble gjeldende i lengre tid enn opprinnelig forutsatt. Den førstnevnte del av de planlagte arbeider, omregulering av krysset Torvalmenning/Strandgaten, ble fullført vinteren 1957/58.»

For det annet hevdes det, at selv om parkeringsforbudet skulle trenge formannskapets samtykke, så er like fullt overtredelsen av det ulovlig og straffbar etter trafikkreglenes §46 nr. 1. Det er i ankeerklæringen for så vidt henvist til at trafikkreglene inneholder hjemmel for et parkeringsforbud og at dette er «et påbud som ikke retter seg mot en enkelt person eller mot en engere krets, men et påbud som er rettet mot alle trafikanter. Man må også se hen til at forbudet er etablert i den ene hensikt å lette trafikkavviklingen på det aktuelle sted. Videre må det legges vekt på at et formannskapssamtykke i dette tilfelle ikke ville være annet enn en ren formalitet, og at det var politiets syn som ville bli avgjørende. Og endelig må det være av vesentlig betydning at tiltaltes parkering på det forbudte sted ikke hadde noen årsak i at han mente denne parkering var lovlig fordi formannskapets samtykke til forbudet manglet».

Jeg finner at anken må forkastes, idet det på handlingstiden ikke besto noe lovlig forbud mot å parkere på det sted hvor A satte bilen fra seg. Når det gjelder den forståelse av de nå opphevede trafikkreglers §47 nr. 1 og 2 som ligger til grunn for mitt resultat, bemerker jeg at jeg ikke er enig når det i ankeerklæringen er anført at de to punkter ikke omhandler

Side:85

påbud av forskjellig innhold. Når §47 nr. 1 taler om å «fastsette» regulerende bestemmelser og nevner en rekke eksempler på slike, mens nr. 2 taler om regulering av ferdselen «så, ledes som forholdene i særlige tilfelle krever», gir dette etter min oppfatning klart uttrykk for en prinsipiell forskjell mellom de to kategorier av påbud. Noen detaljert avgrensning av disse behøver jeg ikke innlate meg på. Jeg må i ethvert fall anta at hvor det dreier seg om å fastsette et parkeringsforbud som etter forholdene må forutsettes å bli varig, der må hjemmelen søkes i §47 nr. 1. Og etter min oppfatning dreier det seg her om et forbud av denne art. Jeg viser for så vidt til at foranledningen til politiets parkeringsforbud var de vanskeligheter som den nyåpnede, permanente trolleybussrute fikk på grunn av den parkering som foregikk i Strandgaten som ledd i den ordinære trafikk, med andre ord forhold som måtte forutsettes å være varige.

På den annen side kan jeg ikke oppfatte §47 nr. 1 derhen at politiet i en slik situasjon skulle være avskåret fra å gi et parkeringsforbud før det forelå samtykke fra formannskapet. Dersom de uforutsette vanskeligheter som det nye trafikkmiddel skapte, etter politiets skjønn gjorde det nødvendig straks å stenge en del av Strandgaten for parkering, forelå det etter min oppfatning et slikt særlig tilfelle som etter §47 nr. 2 ga politiet rett til å utferdige et parkeringsforbud som en foreløpig foranstaltning inntil forholdet kunne ordnes på den måten som trafikkreglene foreskriver, altså ved parkeringsforbud i henhold til §47 nr. 1. Dersom politiet ikke innen rimelig tid tok skritt for å få formannskapets samtykke, måtte forbudet etter min mening falle bort. Ganske visst vil de faktiske forhold og dermed de ulemper for trafikken som foranlediget det være uforandret. Generelle regler for å avverge slike ulemper er imidlertid gitt i trafikkreglenes §28, og det er ikke tillagt politiet alene å avgjøre om parkeringsadgangen må innskrenkes også utover det som §28 fører med seg.

Hvor lenge politiet kunne vente med å innhente formannskapets samtykke uten at forbudet må ansees bortfalt, finner jeg det ikke nødvendig å gå inn på. Parkeringsskiltet ble satt opp våren 1950, og As parkering fant sted 1. desember 1955. Det var da fremdeles ikke gjort noe for å få formannskapets samtykke, og det vil under enhver omstendighet være for lenge.

Som det fremgikk av de refererte avsnitt i ankeerklæringen, har politiet som grunn til at det ikke innhentet samtykke bl.a. anført, at det forelå planer om omregulering av kryssene Torvalmenningen/Strandgaten og Strandgaten/Chr. Michelsens gate. Jeg vil i den anledning bemerke at ifølge en dokumentert skrivelse av 8. desember 1959 fra Bergen kommune til forsvareren for Høyesterett, har det ikke foreligget planer om ny trafikkmessig regulering av det strøk som omfatter Strandgaten nr. 1-5 før høsten 1958, da det ble nedsatt en komité til å arbeide med forskjellige trafikkproblemer. For krysset Torvalmenningen/Strandgaten ble det vedtatt reguleringsplan 19. august 1955.

Side:86

Som tidligere nevnt hevder politiet at As parkering er straffbar etter trafikkreglenes §46 nr. 1 selv om formannskapets samtykke til parkeringsforbudet skulle være nødvendig. Jeg anser det klart at denne ankegrunn ikke kan føre frem. På grunn av det manglende samtykke var det parkeringsforbud som varselskiltet ga uttrykk for ikke lovlig. Det kan da ikke medføre straffansvar for A at han ikke rettet seg etter skiltet. Jeg finner det tilstrekkelig å vise til kjennelse av Høyesterett i Rt-1919-700.

Jeg stemmer for slik

kjennelse:

Anken forkastes.

Kst. dommer Nissen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll Matthiesen og Berger: Likeså.

Justitiarius Wold: Jeg antar at anken må tas til følge.

Som førstvoterende antar jeg at politiet etter de dagjeldende trafikkreglers §47 nr. 2 hadde myndighet til å sette opp skilt med parkeringsforbud utenfor Strandgt. 5 i Bergen. Da skiltet ble oppsatt i 1950, var det oppstått en særskilt trafikksituasjon som følge av den nye trolleybussrute i Strandgaten. På grunn av parkering av biler forekom det ofte at bussene sporet av, særlig under svingning inn i Chr. Michelsens gate. Man hadde tidligere ingen erfaring med hensyn til trolleybusstrafikk, og først etterat bussruten var satt i gang ble man oppmerksom på at trolleybussene krevet større sving enn andre busser. Det ble klaget fra Sporveien over parkeringen i Strandgaten. Det var denne situasjon som var grunnen til at politiet av trafikkmessige hensyn satte opp trafikkskiltet. Byretten har derfor etter min mening anvendt loven uriktig når den har lagt til grunn at skiltoppsettingen ikke hadde hjemmel i trafikkreglenes §47 nr. 2. Skiltet var satt opp av «vedkommende myndighet», jfr. trafikkreglenes §46 nr. 1, og parkeringsforbudet var gyldig. Jeg kan ikke se at politiet ved å sette opp skiltet gikk utenfor rammen av den myndighet som i trafikkreglenes §47 nr. 2 var gitt politiet «i særlige tilfelle». Jeg antar også at parkeringsforbudet var fullt gyldig selv om det ikke på skiltet var anført at det var midlertidig og skiltet med hensyn til form og utstyr var et vanlig trafikkskilt. Dette siste var vel for øvrig nødvendig.

Jeg skal så behandle spørsmålet om parkeringsforbudet var bortfalt i 1955 da denne sak kom opp. Det kan jeg ikke anta.

Det er på det rene at politiet ikke på noe tidspunkt mente å opprettholde parkeringsforbudet som en varig eller endelig regulering. Det heter i dommen: «Uten at det kom til uttrykk utad på noen måte var det derimot - etter hva der må legges til grunn - trafikkpolitiets mening da skiltet ble satt opp, at det ikke skulle være ledd i noen endelig ordning, idet meningen

Side:87

var at dette skiltet så vel som en del andre skilter i strøket ikke skulle bli stående lenger enn til det tidspunkt da en planlagt regulering av hele det nærliggende gatekrysset Torgalmenning, Strandgaten, Småstrandgaten, med omliggende områder (blant annet også østover til Bryggesporen) var blitt foretatt.» Dette standpunkt opprettholdt politiet hele tiden. Trafikksituasjonen i Strandgaten var den samme i 1955 som i 1950 da forbudet ble gitt, og det er opplyst at politiet hele tiden fant forbudet nødvendig av hensyn til de spesielle trafikkforhold på det nevnte sted i Strandgaten. Angående den nevnte regulering har byplansjefen i Bergen i skriv av 4. desember 1959 opplyst følgende: «En kan bekrefte at den nevnte regulering av gatekryssene Torgalmenningen-Strandgaten-Småstrandgaten-Vågsalmenning-Torget-Strandk aien samt nedre Torget-Bryggen-Vetrlidsalmenning har omfattet en delvis omregulering av gatene med anlegg av refuger, endringer av eksisterende fortau og oppmerking av kjørefelt i kjørebanen. Arbeidet med denne regulering tok til i 1950 og var gjenstand for en rekke behandlinger i reguleringsrådet fra 17. oktober 1952 og fram til 19. august 1955 da planen ble vedtatt.»

Da parkeringsforbudet således den hele tid ble opprettholdt i henhold til §47 nr. 2, trengte forbudet intet samtykke fra formannskapet. Vurderingen av om det var nødvendig å gi og å opprettholde forbudet beror på et lovgivningsskjønn under utøvelsen av delegert lovgivningsmyndighet som tilligger politiet, og ikke kan tilsidesettes med mindre politiet har gått utenfor rammen av sin myndighet. Dette kan jeg ikke anta. Jeg nevner i denne sammenheng at den varige regulering som med formannskapets samtykke ble fastsatt i 1959, er strengere enn politiets parkeringsforbud, idet all stans av biler nå er forbudt i Strandgaten.

Jeg mener videre at det gyldige parkeringsforbud politiet hadde fastsatt, heller ikke senere ble ugyldig av den grunn at det var adgang til å avløse forbudet med en varig regulering i henhold til §47 nr. 1. Trafikkreglenes §47 nr. 2 utfyller bestemmelsen i §47 nr. 1, slik at påbud etter nr. 2 kan gjelde inntil varige bestemmelser blir gitt. Dette er nødvendig av hensyn til trafikksikkerheten. Av hensyn til trafikksikkerheten er det også innlysende at de midlertidige bestemmelser politiet har gitt i henhold til trafikkreglenes §47 nr. 2, så lenge de opprettholdes av politiet, må være bindende for alle. Jeg er oppmerksom på at slike midlertidige trafikkbestemmelser ikke bare i Bergen, men også andre steder har hatt en tendens til å bli langvarige. Det er grunnen til at de nye trafikkregler begrenser gyldigheten av de bestemmelser politiet kan gi til 3 måneder. Noen slik begrensning hadde man imidlertid ikke i trafikkreglene av 1938, og jeg kan da ikke se at man har noe grunnlag for å erklære et av politiet gitt parkeringsforbud som ellers er gyldig, for ugyldig av den grunn at det er gått lang tid uten at forbudet er avløst av en varig regulering.

Side:88

Av byrettens dom (dommer Kåre Lassen med domsmenn Bjarne Gundersen og Audun Grindheim):

- - -

Retten skal først fastslå at tiltalte finnes å ha forholdt seg slik i faktisk henseende som nedenfor nevnt, og som er i samsvar med hva som ble funnet ved Bergen byretts dom av 17. april 1956 i saken som nå gjenopptas:

Den 1. desember 1955 ca. kl. 11.05 satte tiltalte sin bil, en liten Renault personvogn som han brukte til varekjøring, med kjennetegn O-1160, nordvendt inntil fortauskanten utenfor nr. 5 og nr. 7 i Strandgaten, dvs. omtrent hvor Chr. Michelsens gate munner ut i Strandgaten på dennes annen side. Slik bilen således var plasert sto den ved et forbudskilt oppsatt av politiet, et av de blå med rød ring og rød skråstrek over, og som etter hva der er på det rene innebar på vedkommende tidspunkt, at parkering på strekningen langs fortauet fra dette skilt og sydover til krysset Strandgaten-Torvalmenning var forbudt unntagen for av- og pålessing, samt for stansning i forbindelse med avsetting og inntagelse av passasjerer. Noen slags tidsbestemmelse med hensyn til sistnevnte, midlertidige hensettelsesadgang gjaldt ikke, liksom det her skal innskytes at ingen parkeringsvedtekter er fastsatt i Bergen.

Etter bevisførselen er det tvilsomt hvorvidt hele vognen eller bare en del av den sto plasert sønnenfor forbudsskiltet og dermed i sonen forbudet gjaldt, og retten legger derfor til grunn det som iallfall er klart, nemlig at under enhver omstendighet det meste av vognen rakk innover nevnte sone og bare den forreste del sto på det frie område, nord for skillet.

Videre legges det til grunn som bevist at tiltalte plaserte kjøretøyet sitt slik, fordi han skulle levere og bytte inn varer og fordi hele den frie strekning nord for skiltet var besatt av andre kjøretøyer, liksom hans mening bare var å foreta avlevering og ombytting i to forretninger, hvilket for så vidt var tillatt under hensetting av vognen i sonen hvor parkeringsforbudet gjaldt. Enn videre er det godtgjort at tiltalte etter å ha stanset bilen var inne i Nielsens Farvehandel, Strandgaten nr. 3, nemlig i de ca. 5-10 minutter som det der tok å avlevere en del varer og å få disse tellet opp og kontrollert, samt at han deretter gikk ut til vognen, tok en ny pakke derfra og med den bega seg inn i Nordbyes Farvehandel, Strandgaten nr. 7. Også her inne tok selve ekspedisjonen - det dreiet seg her om ombytting av 4 dusin malerpensler eller koster - en 5-10 minutters tid. Da dette var gjennomført ba butikksjefen, som var den som tiltalte handlet med som nevnt, om at tiltalte skulle komme opp til firmaets sjef på kontoret i 2. etasje for å snakke om en annen forretning partene imellom. Dette gjorde tiltalte mens vognen hans fortsatt ble stående utenfor, og vedkommende kontorkonferanse, som gjaldt spørsmålet hvorvidt man skulle ta ut et parti malerpensler som lå på lager hos speditør Samuelsen, varte i ca. 10 minutter. Deretter gikk tiltalte ned til sin vogn og kjørte bort, klokken var da blitt et par minutter på halv tolv. Nevnte sted er et av de mest trafikerte i Bergen, men slik den vesle bilen var plasert som nevnt, var den ikke egentlig i veien for den normale trafikk i gaten.

Som retten den gang finner også retten her videre at et forbudsskilt som det angitte går inn under uttrykket «varselskilt og signal» i trafikkreglenes §46. Det skal for ordens skyld nevnes at dommen under forrige

Side:89

behandling ble avsagt under dissens, idet en av domsmennene ikke fant at det beskrevne forhold rommet noen parkering i strid med nevnte skilt, og med at vognens henståen og tiltaltes fravær fra den skyldtes en «impulsforretning» oppstått i forbindelse med det forretningsærend som anbringelsen av vognen knyttet seg til. Flertallet fant at den adgang til av- og pålessing som skiltet levnet, var overskredet ved det nevnte forhold. Her, under den nåværende behandling av saken, er det enstemmighet om sistnevnte vurderingsresultat.

Overfor gjenopptagelsesbegjæringens anførsel at angjeldende skilt ikke var godkjent av formannskapet, har påtalemyndigheten anført at dette nye faktum ikke er gjort gjeldende tidsnok til at det her i saken kan benyttes, jfr. strprls. §414 nr. 2, annet punktum. Retten finner imidlertid at forholdet ikke er avskåret fra benyttelse ved nevnte bestemmelse. Det var i forbindelse med første gangs behandling av saken ikke fra noen kant blitt uttalt eller undersøkt noe med hensyn til, hvorvidt det forelå samtykke fra formannskapet i forbindelse med trafikkskiltet saken dreiet seg om. Videre må det etter bevisførselen i dag legges til grunn, at tiltalte på nevnte tidspunkt (og også i årene deretter) sto i den tro at samtykke fra formannskapet forelå i forbindelse med skiltet og gikk ut fra dette som en selvfølgelighet. Først ved juletider 1958 da en rekke parkeringsskilt plutselig såes fjernet i Bergen, kom tiltalte på den tanke at skiltet her kanskje manglet samtykkehjemmel og tok så spørsmålet opp med sakfører.

Ut fra dette kan straffeprosesslovens §414 nr. 2 ikke utelukke gjenopptagelsesgrunnlaget fra å påberopes. Når bestemmelsen utelukker nye kjensgjerninger og beviser som «tidligere kunne være gjort gjeldende», kan den nemlig ikke sikte til et forhold som det nevnte og som det ikke var noen naturlig foranledning for defensoratet til å ta opp til undersøkelse.

Etter hovedforhandlingen er det nå på det rene - og det er også av påtalemyndigheten erkjent - at skiltet, hvis bestemmelse A ble dømt for å ha overtrådt, var satt opp av politiet uten at noen godkjennelse av formannskapet var innhentet. Videre er det på det rene at noen slik godkjennelse overhodet aldri er blitt gitt i forbindelse med dette skilt, og for øvrig heller ikke søkt om. Denne faktiske side ved gjenopptagelsesgrunnlaget forholder seg således som av tiltalte og hans forsvarer påberopt.

Påtalemyndigheten har fastholdt sitt krav på domfellelse og gjort gjeldende at det ikke trengtes noe samtykke til vedkommende forbudsskilt. Det hevdes at forholdet med skiltet var et særlig tilfelle, hvor politiet ifølge trafikkreglenes §47 nr. 2 kunne regulere ferdselen på egen hånd. Det dreier seg her i saken om de gamle trafikkreglene av 27. mai 1938. Disses §47 hadde to nummererte avsnitt som lød som følger:

«1. Politiet kan med samtykke av formannskapet for visse områder eller for visse veier fastsette en-veis kjøring, rundkjøring, forbud mot å kjøre over til venstre side, forbud mot å hensette kjøretøy mot kjøreretningen, forbud mot å svinge til høyre og til venstre i trafikkregulerte veikryss, forbud mot å gå over kjørebanen uten i veikryss og andre regulerende bestemmelser.

2. For øvrig kan politiet regulere ferdselen således som forholdene i særlige tilfelle krever og herunder om nødvendig fravike trafikkreglene. Dette punkt gjelder også for sporvogn.»

Side:90

I forbindelse med spørsmålet om angjeldende skilt faller inn under punkt nr. 2, eller om det faller inn under nr. 1, slik at samtykke var nødvendig, skal retten fastslå følgende faktiske grunnlag:

Skiltet var av politiet blitt satt opp en gang i begynnelsen av året 1950 og på et tidspunkt da det nylig var innført trolleybussrute i Strandgaten. Nevnte bussrute var ikke ment å skulle være midlertidig og har vært i gang på samme måte gjennom alle årene fra da av. Uten at det kom til uttrykk utad på noen måte var det derimot - etter hva der nå legges til grunn - trafikkpolitiets mening da skiltet ble satt opp at det ikke skulle være ledd i noen endelig ordning, idet meningen var at dette skiltet så vel som en del andre skilter i strøket, ikke skulle bli stående lenger enn til det tidspunkt da en planlagt regulering av hele det nærliggende gatekrysset Torgalmenning, Strandgaten, Småstrandgaten, med omliggende områder (blant annet også østover til Bryggesporen) var blitt foretatt. Angjeldende regulering er den dag i dag ikke endelig gjennomført. Da det heller ikke var noe som på tiden for skiltets oppsetting eller tiden for parkeringsepisoden, eller i mellomtiden, tydet på at den nevnte store regulering ville kunne bli gjennomført synderlig hurtigere enn det nå har vist seg, kan forholdet med den ikke gi skiltet noe preg av midlertidighet i vanlig forstand. Det skal ellers her tilføyes at skiltet ble stående til høsten 1958. På tidspunktet for den påtalte parkering hadde det altså stått der i nærmere 6 år. Overhodet har det ut fra de foreliggende opplysninger om regulering, like så litt som etter de om trolleybuss, ikke foreligget noe som gir dette skiltet noen annen karakter - med hensyn til varighet eller annet - enn den som preger trafikkskilt flest. Noen prøveordning var det ikke tale om. Den omstendighet at skiltet ikke var ment å skulle stå der for alltid, finnes ikke å gi skiltet noe særpreg. Andre faktiske forhold enn de to nevnte har påtalemyndigheten ikke påberopt til begrunnelse for at det skulle være punkt nr. 2 i §47 om «særlige tilfelle» som var bestemmende for angjeldende skilt. Noe annet i den retning foreligger ikke heller.

Etter rettens oppfatning går det beskrevne tilfelle av skiltoppsetning ikke inn under §47 nr. 2, men derimot inn under §47 nr. 1, som også er sitert foran, nemlig dette punkts sluttpassus om «andre regulerende bestemmelser».

Retten kan altså etter dette fastslå at det trengtes samtykke fra formannskapet til den trafikkregulering skiltet representerte.

Spørsmålet blir derfor om A er hjemfallen til straff når skiltet han var ulydig mot altså har vært oppsatt av politiet, uten det samtykke fra formannskapet som ifølge trafikkreglene skulle til.

Retten er enstemmig kommet til at dette spørsmål må besvares med nei. Den bygger sitt resultat for det første på selve ordlyden i §46, nr. 1, 1. punktum. Denne bestemmelse, som var den A ble dømt etter under sakens førstegangsbehandling, lyder: «Alle vegfarende er pliktig til å rette seg etter varselskilt og signal som vedkommende myndighet har satt opp eller godkjent.» Denne bestemmelsen må etter rettens antagelse fortolkes derhen at det med ordene «eller godkjent» siktes til godkjennelse fra en annen offentlig myndighet enn den som setter skiltet opp, altså for eksempel en slik godkjennelse eller samtykke som ifølge de samme trafikkreglers neste paragraf - jfr. bemerkningene foran om §47 - trenges fra formannskapet i de fleste tilfelle av skiltoppsetning. Når §46

Side:91

istedenfor sin nåværende ordlyd ikke har formulert sitt påbud med ordene: som vedkommende myndighet har satt opp og godkjent, er det formentlig nettopp fordi en godkjennelse jo ikke trenges i alle tilfelle og bindeleddet «og» derfor ville ha vært misvisende.

Etter rettens oppfatning fremgår det altså av selve ordlyden i påbudet, at dette er begrenset til å gjelde skilter som enten er satt opp uten å trenge godkjennelse eller som er godkjent. Det er dette slags alternativ som ligger i påbudets ord: «som vedkommende myndighet har satt opp eller godkjent». Allerede ut fra en direkte fortolkning av det konkrete påbud finnes altså A å måtte frifinnes i forbindelse med at hans handlemåte knytter seg til et skilt som trengte formannskapets godkjennelse, men ikke hadde fått noen sådan. Han rammes ikke av §46 nr. 1 slik retten fortolker bestemmelsen som nevnt.

Da denne bestemmelse også kan gi rom for annen fortolkning og det i forbindelse hermed gjør seg tvil gjeldende, vil retten ikke unnlate å tilføye, at den også ut fra en annen fortolkning av påbudet ville ha kommet til samme frifinnende resultat. Dette da på grunnlag av en prinsipiell vurdering av borgernes lydighetsplikt overfor dekreter som mangler full lovhjemmel.

§46 kan tenkes fortolket på to andre måter enn den ovenfor nevnte, og retten vil her for lettvinthets skyld kalle disse for fortolkning nr. 2 og nr. 3. Fortolkning nr. 2 går ut på at uttrykket «som vedkommende myndighet har satt opp eller godkjent» nok sikter til godkjennelse fra en overordnet instans, som f. eks. formannskapet, men at det mener å ramme enhver oppsetning (fra politiets eller veimyndigheters side) allikevel. Ut fra den fortolkning ville imidlertid ordene «eller godkjent» bli uten enhver betydning og meningsløs, når jo altså allikevel påbudet skulle ha relevans overfor enhver oppsetning. Retten setter derfor denne fortolkning - som, også den, har vært berørt under saken - helt ut av betraktning. Fortolkning nr. 3 har mer for seg og går ut på at påbudet med ordet «godkjent» ikke sikter til noen godkjennelse av den art som f. eks. §47 handler om, altså f. eks. godkjennelse fra formannskapets side, men at det derimot sikter til godkjennelse fra den samme myndighet som setter skilt opp, altså i et tilfelle som her politiet selv. I betraktning av at det visstnok stundom settes opp skilter av privatpersoner, som deretter godtas av politiet, kan påbudet istedenfor å forståes som av retten foran antatt også oppfattes som om ordene hadde lydt: Alle veifarende er pliktige til å rette seg etter varselskilt og signal, som politiet (eller veivesenet) har satt opp eller godkjent. Ut fra den fortolkning har altså §46 nr. 1 overhodet ikke uttalt seg om f. eks. formannskapsgodkjennelse. Man har ut fra den fortolkning altså ingen veiledning i selve påbudets tekst med hensyn til, hvorvidt påbudet skal ramme også i et tilfelle hvor den foreskrevne plikt til å adlyde skiltet knytter seg til et skiltmessig direktiv som er meddelt uten full lovhjemmel. Mens den foran forkastede fortolkning nr. 2 innebar at §46 nr. 1 positivt utelukker en godkjennelse som formannskapets som betingelse for at en overtredelse skulle kunne rammes, er påbudet ut fra den nå omhandlede fortolkning nr. 3 taust med hensyn til virkningen av en slik godkjennelsesmangel.

Ut fra sistnevnte fortolkning må spørsmålet om virkningen av politiets hjemmelsmangel løses i samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger,

Side:92

om borgernes plikt eller ikke plikt til å vise såkalt foreløpig lydighet overfor forvaltningsorganene. Altså her plikt eller ikke plikt til å adlyde politiets trafikkskilt skjønt foreskreven godkjennelse fra formannskapet manglet.

Dette lovspørsmål må etter rettens enstemmige oppfatning avgjøres i den retning at lydighetsplikten i et slikt tilfelle ikke består. Man viser til professor Castbergs bok «Innledning til forvaltningsretten», utgave av 1955 71. Her heter det: «At borgerne ikke plikter å adlyde et påbud eller forbud av forvaltningsorganene, som avgis uten hjemmel i gjeldende rett, må ansees for en uomtvistelig fundamentalsetning i vår offentlige rett. Det er nok så at den som nekter å etterkomme et pålegg av et offentlig myndighetsorgan gjør dette på eget ansvar. Viser det seg at pålegget likevel hadde hjemmel i rettsordenen, kan følgen bli at den som nektet å etterkomme pålegget, blir rammet av straff, uansett om han har vært i god tro. Men blir det først brakt på det rene at pålegget ingen hjemmel hadde i rettsordenen, er det dermed gitt, at det ikke er rettsstridig å unnlate å etterkomme pålegget.»

Disse bemerkninger antas å ha gyldighet også for tilfelle som det foreliggende, idet de unntagelser som Castberg deretter omtaler omfatter andre slags forhold. Man siterer Castberg videre: «En annen sak er at de forvaltningsorganer som går inn under politiet, og som har å sørge for den offentlige sikkerhet, på en måte kan sies i kraft av rettsordenen å ha generell bemyndigelse til å gripe inn for å opprettholde fred og orden.» Retten bemerker i den forbindelse at det å sette opp et skilt som forbyr hensetting av kjøretøyer unntagen for av- og pålessing ikke kan kalles et inngrep for å opprettholde fred og orden. Heller ikke kan det her foreliggende forhold sammenlignes med spørsmålet om utstrekningen av nødvergerett overfor handlinger fra politifolk. Videre vil retten sitere Castberg i samme verk på side 74: «Virkningen av at et forvaltningsorgan har gitt påbud eller forbud, som etter sitt innhold ikke har hjemmel i lovgivningen, er som nevnt at de private individer som budet er rettet til ikke plikter å etterleve det. Dersom spørsmålet om påbudets eller forbudets rettsvirkninger blir forelagt for domstolene, må det frakjennes gyldighet. Og hvis det reises straffesak for unnlatelse av å etterleve budet, må tiltalte frifinnes.» Disse bemerkninger har gyldighet også for det her i saken behandlede tilfelle, hvor det forbud som ligger i det oppsatte trafikkskilt har en mangelfull hjemmel, nemlig den at det manglet nødvendig samtykke fra formannskapet.

Endelig vil retten nevne Høyesteretts dom inntatt i Rt-1934-710, hvorved en mann ved ankebehandling ble frifunnet for å ha overtrådt et forbud gitt i skrivelse fra Kirkedepartementet, fordi Kirkedepartementets forbud fantes å mangle lovhjemmel. - - -

Side:93