Rt-1961-1049

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1961-10-07
Publisert:	Rt-1961-1049
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 111 B/1961
Parter:	Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker ved høyesterettsadvokat Trygve Lange-Nielsen) mot Gudrun Simensen (høyesterettsadvokat Henrik Eriksen).
Forfatter:	Helgesen, Hiorthøy, Roll Matthiesen, Heiberg, Bahr
Lovhenvisninger:	Samferdselsloven (1947), Motorvognloven (1926) §21, Samferdselsloven (1947) §8

Dommer Helgesen: I sak mellom drosjeeier Einar Simensen og Staten ved Samferdselsdepartementet avsa Sarpsborg byrett dom 14. oktober 1958 med denne domsslutning:

«1. Samferdselsdepartementets vedtak om at Einar Simensen fra 15. januar 1952 tilpliktes å utøve drosjebevilling med fast bopel på Tofteberg oppheves.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet dømes til innen 2 uker fra dommens forkynnelse å betale Einar Simensen en erstatning på kr. 15 000 for det tap han er påført ved at Samferdselsdepartementet har pålagt ham å utøve drosjebevilling med fast holdeplass på Tofteberg i Borge.

3. Staten v/Samferdselsdepartementet frifinnes for øvrig for Einar Simensens krav.

4. Sakens omkostninger oppheves.»

Staten påanket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett og Einar Simensen motanket.

Lagmannsretten avsa dom 30. desember 1959 med følgende domsslutning:

«Byrettens dom stadfestes, dog slik at det erstatningsbeløp Staten v/Samferdselsdepartementet tilpliktes å betale Einar Simensen fastsettes til kr. 20 000 og at oppfyllelsesfristen settes til 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.»

Staten har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har nedlagt påstand om frifinnelse.

Einar Simensen døde 8. mars 1960, og hans enke Gudrun Simensen har trådt inn som part i saken. Hun har motanket for så vidt angår lagmannsrettens fastsettelse av erstatningens størrelse. For Høyesterett påstår hun lagmannsrettens dom stadfestet, dog slik at erstatningen begrenses oppad til kr. 45 000.

Om saksforholdet og partenes anførsler viser jeg til fremstillingen i byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

For byretten og lagmannsretten gjaldt saken - foruten krav på erstatning for pålegget til Simensen om å kjøre med sin drosje fra bopel på Tofteberg i Nordre Borge - erstatning i anledning av at han ikke fikk lastebilbevilling. For det erstatningskrav som var begrunnet med samferdselsmyndighetenes nektelse av å gi Simensen lastebilbevilling, ble staten frifunnet i byretten jfr. dennes domsslutning pkt. 3, og lagmannsretten stadfestet denne

Side:1050

avgjørelse. Over lagmannsrettens dom er det for så vidt ikke anket, slik at saken for Høyesterett utelukkende gjelder drosjebevillingssaken.

Den drosjebevilling eller rettere de bevillinger saken gjelder er gitt etter reglene i samferdselsloven av 1947 og ble første gang utferdiget den 21. desember 1948. Den gjaldt til 1. januar 1954. Bevillingen ble etter utløpet av gyldighetstiden forlenget til 1. januar 1959, og derpå av hensyn til den pågående rettssak mellom Simensen og staten forlenget for 6 måneder om gangen. Bevillingen er ikke utøvet etterat Simensen i 1957 solgte bilen og opphørte med å drive drosjevirksomhet. Som nevnt døde Simensen 8. mars 1960.

Til bruk for bevisførselen i Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Sarpsborg byrett 1. og 2. februar 1961. Under bevisopptaket er avhørt 14 vitner. Det er fremlagt en del nye dokumenter, som det ikke er grunn til å spesifisere.

For Høyesterett gjør staten blant annet gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den har funnet at Samferdselsdepartementets pålegg til Simensen om flytning fra holdeplass i Østre Fredrikstad til Tofteberg var vilkårlig og ulovlig. Det anføres at forutsetningen for at det skal foreligge vilkårlighet må være, enten at Simensen har vært utsatt for diskriminerende behandling, eller at avgjørelsen må betegnes som så «urimelig og så stridende mot alminnelig samfunnsoppfatning at den er rettsstridig», jfr. Høyesteretts dom i Rt-1951-19 flg. Det fremheves i denne forbindelse at skal de administrative avgjørelser saken gjelder kjennes ugyldige må det konstateres at vedtakene ikke er bygget på et virkelig skjønn. Staten hevder at ingen av de situasjoner som her er nevnt foreligger.

Samferdselsmyndighetenes avgjørelser i drosjebevillingssaken inneholder ingen vilkårlighet eller urimelighet, men er resultatet av et forsvarlig skjønn som er bygget på det materiale som forelå for nemnda og departementet. Det kleber etter statens mening ingen feil ved samferdselsmyndighetenes behandling av saken. Det bestrides at samferdselsnemnda og departementet hadde plikt til å foreta nærmere undersøkelser av trafikkgrunnlaget i Nordre Borge før de forskjellige vedtak ble truffet.

For øvrig gjør begge parter i alt vesentlig gjeldende de samme anførsler som for de tidligere retter. Således hevder staten at ankemotparten iallfall ikke har noe erstatningskrav utover den første bevillingsperiode. Etter dette tidspunkt måtte myndighetene stå fritt når det gjaldt å fastsette de nærmere vilkår for den nye bevilling. Jeg nevner videre at staten for Høyesterett på samme måte som tidligere har påberopt seg den passivitet som Simensen angivelig viste overfor de første vedtakene i forbindelse med den såkalte organisasjonsplan for drosjekjøringen i Fredrikstad distrikt.

Subsidiært har staten anket over lagmannsrettens fastsettelse av erstatningsbeløpet.

Når det gjelder ansvarsspørsmålet i den form det nå foreligger

Side:1051

for Høyesterett, er jeg kommet til samme resultat som de tidligere retter og kan på vesentlige punkter tiltre deres begrunnelse.

I anledning av prosedyren for Høyesterett finner jeg grunn til å presisere nærmere det syn på ansvarsspørsmålet som for meg har vært avgjørende.

Som det fremgår av byrettens dom hadde Simensen kjørt drosjebil siden 1934. Fra 1937 drev han drosjenæringen på grunnlag av politibevilling jfr. de den gang gjeldende bestemmelser i §21 i motorvognloven om bevillingstvang blant annet for drosjekjøring. Simensen drev opprinnelig kjøringen fra sin bopel på Tofteberg i Borge herred. Samtidig drev han lastebilkjøring. I 1943 fikk han pålegg av myndighetene om å kjøre drosje fra bilholdeplassen i Østre Fredrikstad, og han fortsatte med det inntil 15. januar 1952 med en mindre avbrytelse i 1944 på grunn av manglende gummi.

Etter frigjøringen - nærmere bestemt 12. februar 1946 - søkte Simensen om drosjebevilling i området Fredrikstad-Borge og fikk søknaden innvilget. Som tidligere nevnt ble den første formelle bevilling gitt 21. desember 1948 med utløpstid 1. januar 1954. Jeg understreker at Simensen sto sterkt blant søkerne. Av dem som ble innstillet ble han ved den endelige behandling av personvalget plasert på listen som nr. 3.

Etter de retningslinjer som gjaldt da Simensen søkte om bevilling, skulle kjørebevilling som regel fortrinsvis gis til person som aktet å drive næringen som eneste yrke. Jeg legger til grunn at dette var årsaken til at Simensen ikke søkte om lastebilbevilling, og at det var hans hensikt å drive drosjekjøringen som hovedyrke med stasjon i Ø. Fredrikstad, eller fra en annen holdeplass i distriktet hvor det var grunnlag for å drive drosjenæringen som en levevei. Jeg må gå ut fra at samferdselsmyndighetene også var klar over dette, og at Simensen for så vidt ikke skulle stå i noen annen stilling enn de 4 andre som samtidig fikk bevilling.

Spørsmålet om hvilke faste holdeplasser bevillingsinnehaverne skulle kunne bruke er ikke berørt i søknadsskjemaet, og jeg må gå ut fra at det heller ikke var angitt i den første bevilling. Disse spørsmål ble åpenbart holdt åpne og ble først avgjort i forbindelse med behandlingen av den før omtalte organisasjonsplan for Fredrikstad distrikt. I mellomtiden kjørte Simensen - som før - fra holdeplassen i Ø. Fredrikstad.

I august 1950 kom så det første vedtak om bestemte holdeplasser.

For Simensens vedkommende heter det i samferdselskonsulentens innstilling, som ble vedtatt av samferdselsnemnda i møte 30. august 1950: «Einar Simensen kjører fra bopel i Tofteberg i Borge.» I brev av 7. april 1951 til samferdselskonsulenten sluttet departementet seg til vedtaket av 30. august 1950. Departementet foretok senere en del endringer i den tidligere vedtatte kjøreordning for drosjene, jfr. departementets brev av 10. desember 1951. Endringene berørte imidlertid ikke den vedtatte ordning for Simensen. Etterat behandlingen av organisasjonsplanen var

Side:1052

avsluttet, skrev samferdselskonsulenten den 11. januar 1952 følgende brev til Simensen: «Godkjenning av drosjesentralen i Fredrikstad. - En viser til oversendt avskrift av brev av 7. april 1951 fra Samferdselsdepartementet til samferdselskonsulenten i Østfold. Det vedtak som nemnda fattet 30. august 1950 i sak 75/1950-7 for Deres vedkommende er på ny stadfestet av departementet. Det går ut på at De kjører fra bopel i Tofteberg, Borge, og at De samarbeider med sentralen og/eller nærmeste holdeplass. Ordningen tar til 15. ds. og De må følge de vedtatte bestemmelser. Gjenpart av dette skriv er sendt drosjesentralen i Fredrikstad.»

Om den videre utvikling av saken viser jeg til fremstillingen i byrettens dom. Som det vil sees av denne klaget advokat Eriksen på vegne av Simensen til samferdselsnemnda over pålegget av 11. januar 1952. Nemnda fastholdt imidlertid sitt vedtak i møte 19. august 1954. Dette vedtak ble påklaget til departementet, som 13. desember 1954 forkastet klagen.

Hovedspørsmålet i saken er om samferdselsnemndas og departementets pålegg til Simensen om «å kjøre fra bopel i Tofteberg, Borge, er ugyldig, og om staten i tilfelle har erstatningsansvar overfor Simensen eller nå hans enke.

Selv om bevillingssaken og de forskjellige vedtak som ble truffet av samferdselsmyndighetene bør sees og vurderes under ett når man skal ta stilling til erstatningskravet, finner jeg likevel grunn til å behandle gyldighetsspørsmålet i relasjon til de to bevillingsperioder: den første som utløp 31. desember 1953 og den annen fra 1. januar 1954 til 31. desember 1958.

Som nevnt tidligere fikk Simensen sin første formelle bevilling etter frigjøringen i desember 1948. Det første påbud om kjøring fra Tofteberg ble truffet av nemnda i 1950, stadfestet av departementet i 1951 og satt i verk fra 15. januar 1952. Pålegget ble med andre ord gitt og satt i verk i en løpende bevillingsperiode. I likhet med byretten må jeg etter det som er opplyst - selve bevillingen har ikke kunnet dokumenteres - gå ut fra at nemnda ved utstedelsen av drosjebevillingen i desember 1948 tok forbehold om å kunne pålegge de vilkår som måtte ansees ønskelige eller nødvendige i bevillingsperioden, og at forbeholdet ble tatt med hjemmel i samferdselslovens §8. Spørsmålet blir da om et slikt forbehold kunne gi samferdselsmyndighetene hjemmel til midt i bevillingsperioden å gjøre et så vesentlig inngrep i en bevillingshavers rett som det her er tale om. På samme måte som byretten og lagmannsretten bygger jeg nemlig på at Simensens inntektsmuligheter i vesentlig grad ble forringet ved flytningen av holdeplassen til Tofteberg. Jeg er enig med lagmannsretten i at flytningen nærmest var ensbetydende med å frata ham hans mangeårige levevei. Som jeg har sagt tidligere måtte eller burde også samferdselsmyndighetene være klar over at Simensen etter frigjøringen hadde valgt drosjekjøringen som sitt hovedyrke, og at han for så vidt sto i klasse med de andre bevillingshavere i området.

Jeg kan etter dette ikke finne det tvilsomt at det forbehold som var tatt i bevillingen ikke kunne hjemle et så vesentlig inngrep i

Side:1053

Simensens rett i den løpende bevillingsperiode. Jeg er enig med byretten når den uttaler: «Det er derfor en helt annen art bevilling saksøkeren har fått ved pålegget om flytning - et pålegg som må antas å gå utenom rammen av det forbehold som ble tatt ved bevillingutstedelsen i 1948.»

Jeg kommer så til spørsmålet om hvordan saken i relasjon til nemndas vedtak av 19. august 1954 og departementets avgjørelse av 13. desember 1954 skal vurderes etterat kjørebevillingen var blitt fornyet for en ny periode fra 1. januar 1954 til 31. desember 1958. Denne fornyelse skjedde - etter hva der er opplyst - rent automatisk. I den nye bevilling som er datert 17. desember 1953/12. mars 1954 er det sagt at bevillingen skal utøves fra bevillingshaverens bopel. Det vil i dette tilfelle si at Simensen fortsatt ble pålagt å kjøre fra Tofteberg i Nordre Borge. Det er videre tatt et generelt forbehold om å pålegge bevillingshaveren - Simensen - å kjøre fra en bestemt holdeplass. Også andre forbehold er tatt, således det samme forbehold om endringer i bevillingsperioden som var tatt i den første bevilling.

Det må være klart at samferdselsmyndighetene når nye bevillinger skal utstedes eller fornyes i og for seg må ha adgang til av saklige grunner - således av trafikkmessige hensyn - å sette ønskelige eller nødvendige vilkår for bruk av bevillingen. Men jeg kan ikke finne at myndighetene i dette tilfelle hadde rettslig adgang til å opprettholde pålegget om kjøring fra Tofteberg, et pålegg som i sine praktiske virkninger gjorde hans bevilling verdiløs. Som jeg allerede har nevnt skjedde fornyelsen automatisk, og det kan ikke sees at der var skjedd noen endringer i den faktiske situasjon som kunne berettige til fortsatt å gjøre en så sterk begrensning i Simensens rett som det her er tale om.

Simensen hadde i henhold til offentlig bevilling drevet drosjenæringen i mange år, etter krigen i alt vesentlig som sitt hovedyrke. Da bevilling på ny ble gitt etter krigen hadde han - som tidligere påpekt - en meget god ansiennitet. Han ble gitt bevilling i 1948 under den etter min mening klare forutsetning at han skulle ha dette erverv som sin hovedinntektskilde på samme måte som de andre der samtidig fikk sin bevilling, og som senere har fått sine bevillinger fornyet. På bakgrunn av disse forhold må jeg anta at samferdselsmyndighetene i 1953/54 ikke uten saklige grunner kunne ha nektet å gi Simensen bevilling til drosjebilkjøring. Men da kan de etter min mening heller ikke treffe vedtak som gjør den bevilling de gir ham praktisk talt verdiløs. At Simensen fra 15. januar 1952 og bevillingsperioden ut loyalt hadde bøyet seg for det opprinnelige pålegg og drevet fra Tofteberg, kan i denne forbindelse åpenbart ikke påberopes av samferdselsmyndighetene.

Etter dette kommer jeg til det resultat at også vedtakene av 19. august og 13. desember 1954 er ugyldige.

Når det gjelder spørsmålet om de ugyldige vedtak medfører erstatningsplikt for staten overfor Simensen eller nå hans enke, bemerker jeg:

Side:1054

I det foreliggende tilfelle går jeg ut fra at pålegget til Simensen om å kjøre fra Tofteberg skyldes, at samferdselsmyndighetene ikke foretok de nødvendige undersøkelser med hensyn til de muligheter som bød seg for lønnsom kjøring fra Tofteberg. Dette ble - etter det jeg kan se - overhodet ikke gjort selv etterat Simensen så tidlig som i januar/februar 1952 hadde gjort anskrik. I sin søknad av 11. februar 1952 om lastebilbevilling anfører han således til spørsmål 13: «Jeg drev en ganske betydelig transportforretning i det oppgitte tidsrom. Men da Samferdselsloven blev til virkelighet, var det alminnelig oppfatning at man ikke skulle ha mere enn et yrke og en bil. Jeg var loyal overfor transportmyndighetene og valgte Drosje som yrke. Imidlertid har nu samferdselsmyndighetene plasert min drosje på et øde og forlatt sted, hvor jeg ingen som helst sjanse har til å kunne ernære mig. Jeg søker derfor om bevilling på lastevogn, slik at jeg igjen kan begynne min tidligere i mange år drevne transportforretning.»

Samferdselsmyndighetenes vedtak er - som påpekt av lagmannsretten - truffet i forbindelse med en kjøreplan for de daværende yrkesutøvere, der det gjaldt å foreta en nyplasering av drosjene etterat disse i flere år hadde kjørt fra spesielle holdeplasser. Det dreiet seg her om en ordning som i høy grad berørte samtlige bevillingsinnehavere, som alle hadde drosjekjøring som sin vesentlige levevei, og som måtte ha en berettiget forventning om å bli behandlet så likt som mulig. Jeg mener at samferdselsmyndighetene i et slikt tilfelle ikke bare hadde oppfordring til, men plikt til nærmere å undersøke hvorvidt - som lagmannsretten uttrykker det - «den nye plasering av drosjene gjorde det økonomisk mulig for drosjeeierne å livnære seg på stedet». I denne forbindelse burde også Simensens uttalelse på forhånd ha vært innhentet.

Den saksbehandlingsfeil som her foreligger må etter min mening føre til erstatningsansvar for staten.

I et brev av 20. mai 1954 fra samferdselskonsulenten i Østfold til advokat Eriksen heter det bl.a.: «Einar Simensen oppgir selv i sin søknad av 12. februar 1946 om drosjebevilling at hans kjøring skal drives fra Borge kommune. Såvel nemnda som Borge kommune hevder at det i nordre Borge må være stasjonert 1 drosje. Om det er levelige vilkår å kjøre der har man ingen bestemt formening om her, da det ikke gis statistiske og/eller regnskapsmessige oppgaver hertil. Det er forøvrig heller ikke gitt pålegg om dette for innehavere av drosjebevilling.»

Dette kan tyde på at samferdselsmyndighetene ville ha truffet vedtak om å plasere Simensen på Tofteberg uansett om dette for Simensens vedkommende i virkeligheten ville vært ensbetydende med at han - i motsetning til de andre bevillingshavere - ble fratatt sin levevei som drosjeeier. Jeg antar at også et slikt vedtak under de foreliggende omstendigheter ville ha vært rettsstridig og erstatningsbetingende.

Når det gjelder den av staten påberopte passivitet fra Simensens side er jeg enig med lagmannsretten. Jeg finner det klart at

Side:1055

Simensen ikke har forspilt sitt erstatningskrav ved passivitet, og tiltrer for så vidt lagmannsrettens begrunnelse.

Med hensyn til erstatningens størrelse er jeg også enig med lagmannsretten. Under henvisning til de momenter som er anført av lagmannsretten finner jeg at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å forhøye erstatningsbeløpet på grunn av den tid som er gått etter avsigelsen av lagmannsrettens dom. Jeg finner med andre ord at den samlede erstatning for det tap som må antas å være lidt ikke kan settes høyere enn til kr. 20 000.

Ankemotparten har hatt fri sakførsel for Høyesterett.

Ingen av partene har påstått saksomkostninger, og jeg stemmer etter dette for denne

dom:

1. Østfold samferdselsnemnds og Samferdselsdepartementets vedtak om at Einar Simensen tilpliktes å utøve drosjebevilling med fast bopel på Tofteberg i Borge kjennes ugyldige.

2. Staten ved Samferdselsdepartementet dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom å betale Gudrun Simensen 20 000 - tjue tusen - kroner.

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll Matthiesen, Heiberg og Bahr: Likeså.

Av byrettens dom (sorenskriver Christian B. Apenes):

Einar Simensen som har kjørt drosjebil siden 1934, og hadde politibevilling fra 1937, fikk i 1947 drosjebevilling i henhold til den nye samferdselslov i Borge herred sammen med 5 andre personer. Opprinnelig hadde han drevet sin drosjekjøring fra sin bopel på Tofteberg i Nordre Borge, men fikk fra 1943 pålegg om å kjøre fra holdeplassen i Fredrikstad Ø.

Den 30. august 1950 vedtok nemnda en ny ordning for drosjene i Fredrikstad-distriktet i forbindelse med godkjenning av drosjesentralen i byen. I innstillingen fra samferdselskonsulenten foreslåes det at Einar Simensen fra nå av igjen skal kjøre fra sin bopel på Tofteberg. «Det synes helt rimelig,» heter det, «at Nordre Borge får sin egen vogn, både fordi strøket har sin egen telefonsentral, og ikke minst av den grunn at det grenser til Sarpsborg, slik at kjøring til og fra nevnte by ville bety ekstra utgifter ved bruk av vogner fra Sellebakk eller Østre Fredrikstad.» De øvrige 5 bevillingsinnehavere i Borge fikk holdeplass på Sellebakk, og skulle kjøre i tur og omgang med de 3 drosjeeiere som hører hjemme i Gamlebyen, som da skulle være den annen holdeplass for disse 7 vogner.

Etterat ordningen var godkjent av Samferdselsdepartementet, fikk Einar Simensen den 11. januar 1952 pålegg om å kjøre fra fast holdeplass, Tofteberg i Borge, fra 15. s. m.

Simensen rettet en del muntlige og skriftlige henvendelser til samferdselsnemnda med anmodning om å få endret bestemmelsen om holdeplass på Tofteberg. Han ba således i skriv av 16. januar 1952 om å få

Side:1056

plass på Moum Bensinsentral. Han begrunner sine klager med at det ikke er levelige vilkår for en drosje i Nordre Borge.

I skriv av 12. mars 1954 til samferdselsnemnda inngir saksøkeren klage over avgjørelsen om flytning av holdeplass. Det anføres her bl.a.:

«Herr Simensen vil hevde at den beslutning som er fattet er ensbetydende med at han fratas sin bevilling. Bortsett fra den aller nærmeste omegn kan man ikke komme frem til hr. Tofteberg uten gjennom rikstelefon, og selv i lokaltelefonen kommer man ikke frem etter klokken 21.00. - - -

Tofteberg i Borge gir lokalt ingen mulighet for å ernære seg ved drosjekjøring. Det er liten trafikk og det lille som er tar rutebilene.»

I svar av 20. mai 1954 anfører samferdselskonsulenten: «Einar Simensen oppgir selv i sin søknad av 12. februar 1946 om drosjebevilling at hans kjøring skal drives fra Borge kommune. Såvel nemnda som Borge kommune hevder at det i Nordre Borge må være stasjonert en drosje. Om det er levelige vilkår å kjøre der har man ingen bestemt formening om. - - -

Nemnda antar heller ikke å ville motsette seg om Simensen søkte om å drive sideerverv, som med hell kunne kombineres med drosjeyrket. - - -

I møte den 19. august 1954 ble saken behandlet av samferdselsnemnda. Her ble det vedtatt at henvendelsen ikke foranlediger noen forføyning fra nemndas side, men at man intet hadde imot at han kunne oppta en annen virksomhet, som kunne kombineres med drosjeyrket.»

Vedtaket ble klaget til departementet den 6. september 1954 og klagen forkastet den 13. desember s. å.

Einar Simensen hadde utenom sin drosjekjøring også drevet lastebilkjøring. Dette hadde han drevet siden 1938 og hadde ved frigjøringen 1 drosjebil og 2 lastebiler.

Da det i 1946 ble bestemt at han måtte søke bevilling på ny, fikk Simensen fra kompetent hold den opplysning at man nå måtte velge yrke. Hvis man ville fortsette som drosjeeier kunne man således ikke samtidig vente å få lastebilkjøring. Simensen søkte da ikke om lastebil. Først i 1949 tok han dette spørsmål opp med samferdselsmyndighetene, og i 1952 etterat han hadde flyttet sin holdeplass til Tofteberg, innsendte han formell ansøkning på en ledig bevilling. Han ble imidlertid ikke tildelt noen bevilling. I et brev av 24. mai 1954 henvendte Simensen seg gjennom sin advokat til nemnda om en lastebilbevilling.

På dette tidspunkt var det imidlertid ingen rett ledig. Året etter ble 2 bevillinger kunngjort. Simensen var da syk og meldte seg ikke som søker til disse.

Simensen mener at samferdselsmyndighetene ikke har rett til å fastsette slike vilkår for utøvelse av en drosjebevilling at det blir umulig å drive denne.

Han mener enn videre å ha rettskrav på lastebilbevilling, og at denne derfor skulle være tildelt ham i 1952, og iallfall i 1955, idet nemnda måtte vite at han var ansøker til slik bevilling selv om han ikke formelt hadde søkt. - - -

Retten skal bemerke:

Det første spørsmål som foreligger til avgjørelse i denne sak er om

Side:1057

Samferdselsdepartementets avgjørelse av 13. desember 1954 er lovmedholdig. Ved denne avgjørelse stadfestes etter anke Østfold samferdselsnemnds tidligere beslutning, opprinnelig fattet den 30. august 1950 om at saksøkeren skulle utøve sin drosjebevilling i Borge fra sin bopel på Tofteberg, nord i bygden. Det er på det rene at nemnda ved utstedelsen av drosjebevillingen til saksøkeren den 21. august 1948 tok forbehold om å kunne pålegge de vilkår som måtte ansees ønskelig eller nødvendig i løpet av bevillingsperioden. Dette var da også i samsvar med samferdselslovens §8. For så vidt kan det altså ikke sies formelt sett å være noe i veien for å pålegge saksøkeren en annen stasjon enn den han tidligere hadde hatt.

Det ansees videre å være på det rene at det fra kommunens side - antagelig etter påtrykk fra den befolkning som bor i denne nordre del av bygden - var et sterkt ønske om å få en drosje stasjonert der. Det var et forhold som her gjorde seg særlig gjeldende. Strøket hadde ikke direkte telefonforbindelse med den del av bygden som omfatter tettbebyggelsen nedover mot Fredrikstad, og måtte bruke rikstelefon om de skulle bestille drosje derfra. Da befolkningen dessuten hadde sin byforbindelse med Sarpsborg, ble kjøringen fordyret når de skulle være nødt til å hente sine drosjer helt fra Sellebakk eller fra holdeplassen i Østre Fredrikstad.

Etter det foreliggende må det antas at nemnda ved sin avgjørelse har funnet å måtte bøye seg for dette trafikkmessige krav fra kommunen, uten hensyn til om det var økonomisk mulig å livnære seg som drosjeeier på stedet. Nemnda hadde ikke selv materiale til å avgjøre dette, og hadde for så vidt heller ikke oppfordring til å foreta undersøkelser. Oppfatningen er nemlig - etter hva som er fremkommet under saken - at det mange steder rundt i landet må gis drosjebevillinger som ikke gir fullt levebrød, og at det derfor forutsettes at utøveren har bierverv.

Retten finner at bevisførselen i saken tydelig har klarlagt at det ikke er mulig å skaffe seg full levevei ved å drive drosjetrafikk på de vilkår som er fastsatt for saksøkeren. Vilkårene er så vel av ham som av andre blitt oppfattet slik at han kun kan kjøre etter bestilling på bopel, og at han således ikke har noen anledning til å søke forbindelse med de vanlige holdeplasser rundt om. Det blir da kun den nærmeste grend som kan søke ham gjennom telefon. Dette var inntil for et års tid siden en lokaltelefon som stengte kl. 21,00, og som om søndagene kun var åpen noen timer på dagen.

Distriktet har for øvrig god rutebilforbindelse både med Sarpsborg og Fredrikstad, og de fleste av gårdbrukerne og mange av de arbeidere som bor der har selv biler.

Kjøringen - selv på lørdager og søndager - gir etter hva der er opplyst i saken svært magert resultat.

Det er dokumentert at saksøkeren allerede like etterat han fikk beskjed fra nemnda om at vedtaket av 30. august 1950 skulle effektueres, skrev til nemnda og påpekte de vanskeligheter de nye vilkår bød ham. Nemndas pålegg ble gitt i brev av 11. januar 1952, og saksøkerens henvendelse skjer allerede den 16. januar s. å. Han søker her om å få en holdeplass i den nærmeste del av tettbebyggelsen - nemlig på Moum.

Umiddelbart etter den 18. februar s. å. gjør han i brev til nemnda

Side:1058

oppmerksom på at det er umulig å livnære seg med drosjekjøring fra Tofteberg. Han uttaler her bl.a.: «Det er helt på det rene at jeg ikke kan fortsette med dette, og kan ikke en ordning gjøres for å få levevilkår må jeg selvfølgelig innstille.»

Idet retten således bygger på den kjensgjerning at saksøkeren etter den 15. januar 1952 var henvist til en drosjekjøring, som i motsetning til den kjøring han tidligere hadde hatt ikke ville kunne gi ham et fremtidig levebrød, men kun et bierverv, finner retten departementets beslutning vilkårlig og ulovlig.

Hvor saklige enn samferdselsmyndighetenes motiver har vært når det gjaldt å skaffe Nordre Borge en tilfredsstillende drosjebetjening, så finner retten likevel ikke at man helt vilkårlig blant 5 tidligere likestillede bevillingsinnehavere kan henvise en av dem til så vesentlig dårligere vilkår. De drosjebevillinger som drives i tettbebyggelsen med alternerende holdeplasser i Fredrikstad og Sellebakk, er iallfall alle ment som full levevei. Dette kan saksøkerens kjøring fra Tofteberg - hvilket nå må ansees som ubestridt - ikke gi ham. Det er derfor en helt annen art bevilling saksøkeren har fått ved pålegget om flytning - et pålegg som må antas å gå utenom rammen av det forbehold som ble tatt ved bevillingsutstedelsen i 1948.

Den omstendighet at saksøkeren da han begynte sin drosjekjøring kjørte fra bopel på Tofteberg, kan etter rettens mening ikke spille inn. Uansett hvordan han ble overflyttet til holdeplassen i Fredrikstad, kan dette ikke sees på som et midlertidig arrangement. Han kjørte derfra i hele 9 år, og så vel hans egne forhold som forholdene for øvrig, må i løpet av denne tid antas å være så forandret at det ikke her kan snakkes om noen tilbakevending til et opprinnelig forhold. Den kjensgjerning at han tidligere hadde kjørt under disse spesielle vilkår - og at denne kjøring har vært med på å gi ham ansiennitet setter ham, etter rettens mening, ikke i noen annen stilling enn de 5 andre bevillingsinnehavere.

Heller ikke den omstendighet at han tilfeldigvis har bolig i distriktet skal kunne tvinge ham til mot sin vilje å flytte holdeplass.

Retten finner således at departementets beslutning må bli å oppheve. - - -

Etter det resultat retten således er kommet til, blir saksøkeren å tilkjenne erstatning for det tap han har lidt ved at han siden 15. januar 1952 er pålagt å drive drosjebevilling på bopel Tofteberg. Derimot har han intet krav fordi han er nektet lastebilbevilling.

Ved den skjønnsmessige fastsettelse av det nevnte tap må retten ta hensyn til de opplysninger som gjennom ligningsvesenet er fremkommet om hans inntekter som drosjeeier. Inntektene ligger i årene 1947 til 1951 på mellom to og tre tusen kroner, bortsett fra året 1949 da han tjente kr. 7 578. Siden 1952 har inntektene ligget noe lavere inntil han i 1955 helt oppga kjøringen og kvittet seg med bilen. Det er imidlertid opplyst at han i de siste år før overflytningen hadde en gammel og utslitt bil som trengte mange reparasjoner, og at nettofortjenesten av denne grunn ble uforholdsmessig lav. Like før flytningen hadde han etter kjøpetillatelse skaffet seg en ny bil og ventet nå atskillig større fortjeneste.

Retten må anta at dette medfører riktighet, og finner å måtte ta hensyn til dette ved tapsberegningen. Imidlertid føler ikke retten, etter det

Side:1059

som er opplyst i saken, seg overbevist om at saksøkeren har gjort alt det som kunne kreves av ham for å utjevne sitt inntektstap, og at det til en viss grad skyldes hans egne forhold at han nå er kommet i en økonomisk sett meget vanskelig situasjon. Bl. a. må det bemerkes at hans førerkort i en periode fra mars 1951 til november 1953 var inndratt av politiet.

Under hensyn til hva der her er anført, ansettes den del av det økonomiske tap i årene fra 1952 til i dag som skyldes den uberettigede flytning, til kr. 15 000. Det bemerkes at saksøkte ikke har gjort noen foreldelsesinnsigelse gjeldende. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne R. Dick Henriksen og Arne Aas og tilkalt dommer, sorenskriver Alf Hærem):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten, dog slik at erstatningsbeløpet forhøyes til kr. 20 000. En tiltrer i det vesentlige de grunner byretten har gitt.

Vitneførselen for lagmannsretten har ytterligere underbygget at drosjekjøring med holdeplass på Tofteberg i Borge ikke kan være noen levevei, men i høyden gi en ubetydelig biinntekt. Det synes for øvrig etter vitneførselen under ankeforhandlingen som om det nok har vært et visst ønske i nordre Borge om å ha en drosje stasjonert der, men at dette ønske neppe kan ha gjort seg så sterkt gjeldende som antatt av byretten, og at det iallfall ikke kan sies å ha fremkommet noe «trafikkmessig krav» fra kommunen i denne retning, slik som byretten antar.

Lagmannsretten finner i likhet med byretten at det var en vilkårlig og ulovlig avgjørelse av samferdselsmyndighetene å pålegge Simensen å kjøre fra Tofteberg, hvilket i det foreliggende tilfelle nærmest var ensbetydende med å frata ham hans mangeårige levevei.

Det tilføyes at en ikke er enig med byretten i at samferdselsnemnda, her hvor det gjaldt en kjøreplan for eldre yrkesutøvere, ikke hadde oppfordring til å undersøke hvorvidt den nye plasering av drosjene gjorde det økonomisk mulig for drosjeeierne å livnære seg på stedet. At forholdene kan ha gjort det vanskelig for nemnda å løse denne oppgave fullt ut, er en annen sak.

Det er så at Simensen tidligere hadde drevet drosjetrafikk fra Tofteberg. Men dette hadde bare vært mulig med lastebiltrafikk som sidenæring, og da den nye kjøreordning ble vedtatt i 1950 og satt i verk i 1952, hadde Simensen forlengst opphørt med lastebilkjøringen. Hvorvidt det ville vært adgang til å føre ham tilbake til Tofteberg hvis lastebilbevillingen hadde vært i behold, eller hvis han hadde fått denne bevilling tilbake, er det ikke nødvendig å ta stilling til.

I ankeerklæringen var det fra statens side gjort gjeldende at Simensen hadde forspilt sine krav ved passivitet. Under ankeforhandlingen kan det ikke sees å være kommet nærmere inn på denne innsigelse, og det synes ikke klart om den er opprettholdt. Lagmannsretten finner likevel for ordens skyld å burde bemerke at det ikke finnes at innsigelsen kan føre frem. En finner at Simensen har reagert mot den trufne bestemmelse uten ugrunnet opphold, og at han deretter har fremmet sin sak så vidt raskt at noe rettstap ikke kan komme på tale. At han har vist en viss tålmodighet i håp om at det kunne finnes frem til en ordning som var

Side:1060

tjenlig for ham, bør ikke komme ham til skade. Noen ankefrist har Simensen ikke oversittet. - - -

Når det gjelder den erstatning Simensen tilkommer for tap han har lidt ved at han siden 15. januar 1952 er pålagt å drive sin drosjebevilling fra Tofteberg, finner lagmannsretten ikke noe grunnlag for å holde tiden etter 31. desember 1953 utenfor, slik som den ankende part har hevdet ville være riktig. Det er på det rene at Simensen fikk sin bevilling fornyet fra det nevnte tidspunkt, uten hensyn til at hans personlige førerkort da var inndratt for 2 år (til noe ut i 1954). Det kan ikke sees at det ville ha vært mer grunn til å nekte å fornye bevillingen om Simensens holdeplass ikke hadde vært på Tofteberg.

Det knytter seg ellers atskillig usikkerhet til tapsberegningen. Etter ligningsoppgavene var de inntekter Simensen selv har oppgitt vedkommende drosjekjøringen, som anført av byretten, forholdsvis beskjedne, også i den tid han kjørte fra Fredrikstad Ø. For noen av årene har imidlertid ligningsvesenet skjønnsmessig forhøyet drosjeinntektene med forholdsvis betydelige beløp, uten at Simensen har gjort noen innvending. Når det gjelder tiden etter 15. januar 1952 var Simensen fratatt sitt førerkort fra noe ut i 1952 og 2 år fremover og deretter på ny for 3 år fra 17. mai 1956. Etter dette synes det for den vesentligste del av tiden bare å kunne tas hensyn til hva Simensen har tapt ved ikke å kunne drive med leiesjåfør fra en gunstigere holdeplass.

I ca. 2 1/2 års tid må en likevel regne med at han kunne kjørt personlig. Hvorvidt Simensen, som da for tredje gang var fratatt sitt førerkort, kunne ha fortsatt å utøve sin bevilling også utover i den bevillingsperiode som begynte 1. januar 1959, synes å være noe usikkert.

Byretten har beregnet tapet frem til domsavsigelsen 14. oktober 1958, slik at så vel tapte drosjeinntekter som rentetap m. m. etter dette tidspunkt er holdt utenfor. Lagmannsretten er etter en skjønnsmessig vurdering blitt stående ved at det samlede tap frem til lagmannsrettens dom, alle usikkerhetsmomenter tatt i betraktning bør settes til kr. 20 000, som Simensen har krav på å få erstattet. - - -