Rt-1961-1089
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1961-10-13 |
| Publisert: | Rt-1961-1089 |
| Stikkord: | Militærvesen |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 116 B/1961 |
| Parter: | Generaladvokat Ivar Follestad, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Jon Simonsen). |
| Forfatter: | Leivestad, Thrap, Hiorthøy, Endresen, Berger |
| Lovhenvisninger: | Militære Straffelov (1902) §34, §35, Straffeloven (1902) §52 |
Dommer Leivestad: Oslo byrett avsa 31. mai 1961 dom med slik domsslutning:
«A, født xx.xx.1937, dømmes for overtredelse av militær straffelovs §35, jfr. §34 til en straff av fengsel i 90 dager.
Saksomkostninger ilegges ikke.»
Saksforholdet går frem av domsgrunnene.
Domfelte har anket over lovanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen. Byretten har etter domfeltes mening feilaktig antatt at en etisk-fornuftsmessig avstandtagen fra krig i sin alminnelighet ikke kan danne grunnlag for en slik alvorlig overbevisning som omtalt i militære straffelovs §35, siste ledd. Subsidiært hevder domfelte at domsgrunnene er egnet til å vekke tvil om byretten har bygget på riktig forståelse av militære straffelovs §35, siste ledd. Atter subsidiært hevder han at straffen burde vært gjort betinget. Han har nedlagt slik påstand:
«Prinsipalt: A frifinnes.
Subsidiært: Byrettens dom med hovedforhandling oppheves. Atter subsidiært: Den idømte fengselsstraff nedsettes og gjøres betinget.»
Jeg finner at anken over lovanvendelsen og saksbehandlingen må forkastes.
Byretten har i det vesentlige gjengitt domfeltes søknad om overføring til vernepliktig sivilarbeid. I den har han ganske utførlig gjort rede for sitt syn på krig og militærvesen som helt forkastelig, og det standpunkt han er kommet til, at det strider mot hans alvorlige overbevisning å ta del i noen form for militær opplæring, og at det ville være å ødelegge en del av en selv. Byretten fastslår på grunnlag av domfeltes anførsler at hans standpunkt bygger på en etisk-fornuftsmessig avstandtagen fra krig i sin alminnelighet.
Som jeg oppfatter dommen, forkaster den i og for seg ikke et slikt grunnlag for å nekte militærtjeneste. Men den uttaler at den ved vurderingen av domfeltes anførsler fester seg ved hans forhold i forbindelse med militærtjenesten: at han først ved innkallingen sommeren 1960 har gjort gjeldende at enhver form for militærtjeneste strider mot hans alvorlige overbevisning, at han flere ganger har fått utsettelse av hensyn til sine studier, at han
Side:1090
etter søknad deltok 8 dager i et kurs for velferdsoffiserer, og at han i januar 1960 møtte til førstegangstjeneste, men etter noen dager fikk utsettelse på grunn av en angivelig nervøs lidelse. Alt dette, sier byretten, er skjedd uten at domfelte i noen form har gitt uttrykk for at militærtjeneste ville stride mot hans alvorlige overbevisning.
På denne bakgrunn er det retten fastslår at det må stilles strenge krav til den overbevisning som skal danne grunnlag for fritak for straff etter militære straffelovs §35, siste ledd, og at retten ikke kan se at den alminnelige innstilling til krig som domfelte påberoper seg med rette kan kalles en overbevisning som alvorlig retter seg mot å gjøre militærtjeneste av noen som helst art.
Det synes for meg utvilsomt at retten her har ment å gi uttrykk for en konkret bevisvurdering, en vurdering som ikke kan prøves av Høyesterett. Selv om domsgrunnene noe klarere kunne gitt uttrykk for at det er sin bevisvurdering retten gir til kjenne når den sier, at den har funnet at den alminnelige innstilling til krig domfelte påberoper seg ikke hos ham representerer den alvorlige overbevisning som loven forlanger, synes jeg at det etter sammenhengen ikke kan være tvil om at det er meningen. Dommen kan ikke oppfattes, slik det fra forsvarets side er hevdet, som den skulle bygge på at en etisk-fornuftsmessig avstandtagen fra krig ikke under noen omstendighet skulle kunne danne grunnlag for en alvorlig overbevisning. Jeg kan derfor ikke se at dommen bygger på noen uriktig forståelse av loven, eller at domsgrunnene er utilstrekkelige.
Etter omstendighetene finner jeg at det kan være grunn til å ta anken over straffutmålingen til følge.
Jeg oppfatter byrettsdommen slik at den godtar at domfelte på etisk-fornuftsmessig grunnlag tar avstand fra krig og militæropplæring, selv om den ikke finner at denne hans alminnelige innstilling til krig tilfredsstiller de strenge krav til alvorlig overbevisning som må stilles etter militære straffelovs §35, siste ledd. Domfelte har vært villig til å utføre sivil verneplikt, med den lengre tjenestetid det medfører. Han har meldt seg inn i «Folkereisning mot krig» som har anbefalt hans søknad. Den er også blitt anbefalt av hans lærer ved Universitetet, professor dr. Gutorm Gjessing, og en prest i den menighet hvor han bor. Jeg oppfatter derfor forholdet slik at domfelte har et pasifistisk syn, selv om byretten etter sin bevisvurdering har funnet at det ikke er av den styrke at det kan karakteriseres som en alvorlig overbevisning av den art som loven forlanger. Hans vegring for å utføre militærtjeneste er ikke grunnløs, selv om grunnlaget ikke er funnet tilstrekkelig. For domfelte selv er det rimelig å tro at det har fremstillet seg slik at hans grunner for å nekte militærtjeneste måtte være tilstrekkelige til å oppfylle lovens krav.
Under disse omstendigheter finner jeg at det overfor domfelte vil være rimelig å gjøre straffen betinget. Han er en tidligere
Side:1091
ustraffet mann som utdanner seg for et akademisk yrke, hvor soning av fengselsstraff lett vil kunne påføre ham vansker i fremtiden. Jeg antar at det av hensyn til den alminnelige lovlydighet ikke er betenkelig å utsette soningen i det foreliggende tilfelle.
Tilsyn under prøvetiden må være unødvendig.
Jeg stemmer for denne
dom:
I byrettens dom gjøres den endring at straffens fullbyrdelse utsettes i medhold av straffelovens §52 flg. med en prøvetid av 2 - to - år.
Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Hiorthøy, Endresen og Berger: Likeså.
Av byrettens dom (dommer Kaare Schumann Andersen):
Tiltalte A er født xx.xx.1937. Han bor i - - - veien 30, Oslo, er stud. philol., ingen inntekt siste år og ingen formue. Han er ugift og har ingen å forsørge. Ikke tidligere botlagt eller straffedømt. - - -
Retten finner det bevist at tiltalte har forholdt seg som i tiltalen beskrevet til tid og sted som der nevnt.
Tiltalte er en ca. 24 år gammel mann som studerer filologi ved Oslo universitet og som bor hjemme hos sine foreldre. Han oppgir at han var på sesjon i 1956, og i 1958 søkte han opptagelse ved et befalskurs på Lahaugmoen med henblikk på utdannelse som velferdsoffiser. Han deltok i slikt kurs fra 6. til 14. januar 1958, men sluttet da denne form for opplæring ikke passet ham. Den 11. januar 1960 ble han innkalt til rekruttjeneste ved Øyanmoen. Allerede 20. s. m. ble han dimittert av medisinske grunner, idet han anga å ha en nervelidelse og ble henvist til spesialist i Oslo. Noen slik lidelse kunne imidlertid ikke spesialisten fastslå. Tiltalte, som snart er 24 år gammel, har for øvrig flere ganger fått utsettelse med militærtjenesten av hensyn til sitt studium. Sommeren 1960 ble han innkalt på ny, og i brev av 6. juni s. å. søkte han Justisdepartementet om å bli overført fra de militære ruller til sivilarbeider Søknaden er begrunnet med at det strider mot hans alvorlige overbevisning å ta del i noen form for militæropplæring, idet «det ville være å ødelegge en del av en selv». I søknaden anfører han for øvrig: «... Jeg mener at krig er en forbrytelse mot menneskeheten, at enhver form for krig er et tenkende menneske uverdig og at en slik form for mellomfolkelige løsninger ikke noen gang vil kunne føre til et resultat verden er tjent med. En burde ha lært av historiens eksempler, av oldtidens samfunnsødeleggende kriger - aller best klarlagt i Romerrikets historie - av middelalderens og den nyere tids erobringskriger med undertrykkelse og elendighet for store folkegrupper som resultat, men våre dagers hendelser i Korea, Suez, Ungarn, Algerie, Tibet og Sør-Afrika gir ikke noe bevis for at så er skjedd. Alt synes å gå i det engang opptrukne spor; ingen av de ansvarlige statsmenn har mot til å forsøke noe radikalt for å løse motsetningene i verden. Det er ingen radikal løsning å gripe til
Side:1092
større kanoner, sterkere bomber og bedre raketter, og dermed tro en har gjort sitt for menneskeheten. Det som må til er en syntese av Ghandi og Schweitzer. Når tanken om ærefrykt for livet kan komme sammen med Ghandis lære om ikke voldelige midler i gruppekonflikter, da er en kommet et langt skritt i riktig retning i å gjøre verden god for hele menneskeheten - for den alminnelige mann og kvinne, ikke bare for militærpolitiske prinsipp- og prestisjeryttere. Jorden kunne være god å leve på dersom en engang kom så langt at menneskerettighetene ble respektert, at fredelige løsninger måtte være de eneste løsninger på stridsspørsmål folkene imellom. Drap i uniform må ansees for å være like stor forbrytelse som vanlig mord, selv om drap under krigføring er forårsaket av massepsykose og gir hver enkelt deltaker følelsen av ikke å være ansvarlig for sine handlinger. Krig vil ingen være tjent med; både angriper og forsvarer vil ha store tap av menneskeliv og materiell, foruten unødige lidelser for sivilbefolkningen. Følelsen av og respekten for ro og orden vil svekkes, og samfunnet kan dermed komme opp i indre vansker utenom dem som er forårsaket av de ytre krigshandlinger. Det er, som disse betraktningene gir uttrykk for, min overbevisning at enhver form for krig vil ha nedbrytende virkning i et samfunn, uten å løse noe som helst problem. Mer enn noen gang tidligere, på grunn av de enorme ødeleggelsesmuligheter hos de moderne våpen, er det av betydning å få en «New Deal» inn i løsningen av mellomfolkelige stridsspørsmål. Den militaristiske vei vil ikke føre fram; ved stadig rustning vil faren for krig alltid være tilstede da ingen nasjoner med motsetningsforhold tør stole på hverandre.»
Søknaden om overføring til sivilarbeidertjeneste er anbefalt av res. kap. Olav Aarflot i Grefsen menighet og av LK-presten ved Bodø flystasjon, Olav Tysnes. Likeledes er den anbefalt av tiltaltes lærer ved Universitetet, professor Gutorm Gjessing. Samtlige gir uttrykk for at det er grunn til å tro at tiltaltes ønske om ikke å gjøre militærtjeneste bygger på en alvorlig overbevisning. Personalsjefen ved Bodø flystasjon henviser til prestens uttalelse og anbefaler tiltalte overført til sivilarbeidertjeneste. To dager før søknaden til Justisdepartementet ble sendt, nemlig 4. juni 1960, hadde tiltalte meldt seg inn i forbundet «Folkereisning mot krig». Det henvises til den vedlagte uttalelse fra forbundets sekretær om tiltaltes innmeldelse og forbundets medlemserklæring (dok. 4).
I brev til Krigskommissariatet i Akershus av 17. september 1960 meddelte Justisdepartementet at man ikke fant det godtgjort at det ville stride mot tiltaltes alvorlige overbevisning å gjøre militær tjeneste av enhver art. Meddelelse herom ble gitt tiltalte 7. oktober s. å.
I brev av 1. november 1960 fra Luftkommando Nord-Norge ble tiltalte innkalt til førstegangsopplæring på Øyanmoen i Stjørdal 5. januar 1961. Den 8. s. m. bekreftet han mottagelsen av denne innkallelse, men meddelte samtidig at han ikke ville møte frem av de grunner han tidligere hadde anført. Etter anmodning fra Luftkommando Nord-Norge er så tiltalebeslutning i nærværende sak utferdiget.
Under hovedforhandlingen har tiltalte anført at han som begrunnelse for sitt standpunkt i det vesentlige kan henvise til det som er gjort gjeldende i forannevnte søknad av 6. juni 1960.
Side:1093
Etter dette er det på det rene at tiltalte var lovlig innkalt til avtjening av militærtjeneste på Øyanmoen 5. januar 1961, og at han unnlot å møte i hensikt «aldeles å unndra seg sin militære tjeneste». Han søker sin frifinnelse i bestemmelsen i militær straffelovs §35, siste ledd, idet han anfører at det strider mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militær tjeneste av noen som helst art.
Ved vurderingen av tiltaltes anførsler har retten festet seg ved at han først ved innkallelsen sommeren 1960 gjør gjeldende at enhver form for militærtjeneste strider mot hans alvorlige overbevisning. Slik tjeneste var aktuell for ham allerede i 1957/1958, og han har siden flere ganger fått utsettelse av hensyn til kontinuiteten i sine studier. I 1958 ble han etter søknad opptatt på et kurs for velferdsbefal på Lahaugmoen, men sluttet her etter 8 dagers forløp. I januar 1960 møtte han etter innkallelse til førstegangstjeneste på Øyanmoen, men ble dimittert og fikk tjenesten utsatt noen dager senere på grunn av en angivelig nervøs lidelse. Denne lidelse kunne ved senere undersøkelse hos spesialist ikke påvises. Alt dette er skjedd uten at tiltalte i noen form har tilkjennegitt at utførelse av militærtjeneste ville stride mot hans alvorlige overbevisning. Til nærmere forklaring herav har tiltalte under hovedforhandlingen fremholdt at han først utover og sommeren 1960 kom til klarhet i sitt nåværende standpunkt. Han ser det slik at hans nervøse lidelse i januar 1960 «var forårsaket av ubevisst motstand mot militærsystemet, fremkalt av den spesielle situasjon å være i forlegningen».
Retten oppfatter tiltaltes anførsler slik at hans vegring av å utføre militær tjeneste bygger på en alminnelig uvilje mot å bære våpen, et standpunkt som igjen bygger på den oppfatning at enhver form for krig til løsning av mellomfolkelige stridigheter «er uverdig for et tenkende menneske». Det synes således å være en etisk-fornuftsmessig avstandtagen fra krig i sin alminnelighet som er grunnlaget for hans standpunkt.
Det må stilles strenge krav til den «overbevisning» som skal danne grunnlag for straffefritagelse etter militær straffelovs §35, siste ledd, og retten kan ikke se at den alminnelige innstilling til krig som tiltalte påberoper seg med rette kan kalles en overbevisning som alvorlig retter seg mot å gjøre «militær tjeneste av noen som helst art». Han kan derfor ikke frifinnes for straffansvar etter militær straffelovs §35, siste ledd.
Straffen fastsettes til fengsel i 90 dager.
Retten kan ikke se at det i et tilfelle som dette foreligger slike særlige omstendigheter at det er grunnlag for å fravike den alminnelige praksis med ubetinget fengselsstraff i saker av denne art. - - -
Side:1094