Rt-1961-110
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1961-02-04 |
| Publisert: | Rt-1961-110 |
| Stikkord: | Åpning av konkurs |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 7/1961 |
| Parter: | Johan Helge Freberg (overrettssakfører Harald Hesselroth - til prøve) mot 1. A's konkursbo og 2. Staten ved Finansdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker). |
| Forfatter: | Nygaard, Rode, Hiorthøy, Schei, Holmboe |
| Lovhenvisninger: | Konkursloven (1863) §3 |
Dommer Nygaard: Staten ved skattefogden i Oslo fremsatte 24. april 1959 begjæring overfor Oslo skifterett om at Johan Frebergs bo skulle bli tatt under konkursbehandling etter konkurslovens §3. Grunnlaget for begjæringen var krav om etterberegnet omsetningsavgift til staten for årene 1949 til 1956 med i alt kr. 112 308 + renter og omkostninger. Avgiften gjaldt omsetning i firmaet Ingrid Torgersen, Rådhusgaten 5, Oslo. Det ble fra statens side fremholdt at Johan Freberg og Ingrid Torgersen var solidarisk ansvarlige for avgiftsbeløpet. Ved skifterettens kjennelse av 28. april 1959 ble begjæringen tatt til følge, slik at Johan Frebergs bo ble tatt under konkursbehandling.
Johan Freberg har påanket skifterettens kjennelse til Høyesterett. I ankeerklæringen er anført at han ikke har vært knyttet til firmaet Ingrid Torgersen på en slik måte at han er ansvarlig for firmaets gjeld, således heller ikke for den etterberegnede omsetningsavgift. Det er bl.a. gjort gjeldende at Ingrid Torgersen har vært eneinnehaver av firmaet, slik at hun alene er ansvarlig for firmaets forpliktelser. Han hevder at en interessentskapskontrakt mellom Ingrid Torgersen og ham først ble underskrevet av ham i 1956. For øvrig kan man heller ikke av denne kontrakten utlede at han har ansvar for avgiftsbeløpet. Etter Frebergs fremstilling er forholdet at han har vært ansatt i forretningen med en nærmere avtalt lønn, som fra 1. januar 1952 utgjorde halvparten av nettooverskuddet. Han har således ikke vært medeier i firmaet. Han har lånt Ingrid Torgersen penger, men han har ikke gjort kapitalinnskudd i forretningen. Det foreligger derfor etter hans mening ikke noe grunnlag for at han skal være ansvarlig for omsetningsavgiften. Han har nedlagt påstand om at skifterettens kjennelse må oppheves og om at han må bli tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.
Fra statens og konkursboets side er det fremholdt at Freberg i realiteten har vært kompanjong i firmaet i den tiden som det her dreier seg om, og at han derfor er medansvarlig for det etterberegnede avgiftsbeløp. Slik som han har opptrådt og disponert, må han etter ankemotpartenes mening under enhver omstendighet betraktes som selger av avgiftspliktige varer, og dermed være ansvarlig for avgiftsbeløpet etter bestemmelsene om beregning og oppkrevning av omsetningsavgift m.v., fastsatt ved kgl. res. av 9. juni 1950 med senere endringer. Staten og konkursboet har nedlagt påstand om at skifterettens kjennelse må stadfestes og
Side:111
om at Freberg må bli dømt til å betale staten og konkursboet saksomkostninger for Høyesterett.
For Høyesterett er det fremlagt en rekke nye dokumenter som jeg senere skal behandle i den utstrekning de etter min mening har betydning for avgjørelsen i saken. Det er holdt bevisopptak ved Oslo byrett. Her ble det gitt forklaringer av Freberg og av 2 vitner: Ingrid Torgersen og bedriftsrevisor Otto Johannesen.
Jeg er kommet til at skifterettens kjennelse må stadfestes.
Jeg nevner først at det i denne saken ikke er noen uenighet om grunnlaget for avgiftsberegningen eller om avgiftens størrelse. Det som skal avgjøres er bare om Freberg er medansvarlig for den etterberegnede omsetningsavgift.
Når det gjelder spørsmålet om Freberg før sommeren 1956 i realiteten var kompanjong i firmaet, viser jeg til det som var avtalt i en fremlagt selskapskontrakt mellom Freberg og Ingrid Torgersen. Utkast til den kontrakt ble satt opp av Freberg og ble deretter gjennomgått av hans advokat. Kontrakten ble så underskrevet av Ingrid Torgersen. Den skulle «gis virkning fra 1. januar 1951». Freberg hevder imidlertid at han først underskrev kontrakten i 1956. Det heter i kontrakten bl.a.: «Freberg inntrer som deltager i frk. Torgersens forretning i Rådhusgt. 5, Oslo. Freberg har arbeidet fast i forretningen siden 1. juni 1945. Nærværende kontrakt er en skriftlig bekreftelse med mer bestemte regler av det forhold som hittil har bestått. Forretningens overskudd har hittil vært delt likt, og ingen av partene har noe krav på den annen i anledning av den ordning som hittil har bestått. Den nåværende varebeholdning, samt det inventar og utstyr som forefinnes er opparbeidet ved felles innsats og tilhører oss med en halvpart på hver.» Ellers er det bl.a. tatt inn i kontrakten bestemmelser om at dersom en av partene ville selge «sin del i forretningen» eller si opp kontrakten, hadde «den annen rett til å utløse hans part». Det var også regler om utløsning dersom en av partene ikke kunne fortsette kontraktsforholdet på grunn av langvarig sykdom eller lignende. Utløsningssummen skulle i alle tilfelle være «halvparten av verdien av varebeholdningen og utstyr m.v. etter dagens pris, men ikke goodwill».
Spørsmålet blir så fra hvilket tidspunkt kontrakten ble gjort gjeldende. Jeg legger her betydelig vekt på en overenskomst som partene traff sommeren 1956. Etter en korrespondanse mellom høyesterettsadvokat Harald Wellén på vegne av Freberg og høyesterettsadvokat Roar Fjeld på vegne av Ingrid Torgersen ble partene enige om å heve avtalen om kompaniskap. En overenskomst om dette ble underskrevet av Ingrid Torgersen den 13. juli og av Freberg den 17. juli 1956. Overenskomsten lyder slik: «Den mellom undertegnede frøken Ingrid Torgersen og Johan Freberg opprettede kontrakt om i fellesskap å drive forretningen i Rådhusgaten 5, Oslo, er partene herved enige om å heve. Kontrakten bortfaller altså og mellomværende mellom oss i den
Side:112
anledning ordnes således at Johan Freberg betaler til frøken Torgersen kr. 23 000, som er halvparten av det kontantbeløp som er i hans besiddelse. Freberg beholder ennvidere de innkjøpte tomter på Øvrevoll i Bærum og på disse har han allerede tinglest skjøte. Forøvrig har partene intet å kreve av hverandre i anledning nærværende overenskomst.» Som det fremgår av overenskomsten hadde Freberg i sin besittelse et kontantbeløp på kr. 46 000. Dette var penger som gjennom et lengre tidsrom var blitt overført fra forretningens kasse til Frebergs bankboks. Når det gjelder de tomtene på Øvrevoll i Bærum som også var nevnt i overenskomsten, anser jeg det godtgjort at de var kjøpt av Freberg i 1950 for penger som skrev seg fra forretningen. På grunnlag av en samlet vurdering av de opplysninger som foreligger i saken, er jeg etter dette kommet til at Freberg iallfall fra januar 1952 i virkeligheten var medinnehaver av firmaet og ikke bare lønnet funksjonær.
Det er riktignok så at Ingrid Torgersen i handelsregisteret sto som eneinnehaver av forretningen. Heller ikke var det i melding til skatteinspektøren om omsetningsavgiften gitt noen opplysning om at Freberg var medinnehaver av firmaet. Jeg kan imidlertid ikke se at dette kan tillegges noen betydning i denne saken. Heller ikke legger jeg noen vekt på opplysningene i de fremlagte selvangivelser, idet disse var satt opp i samsvar med forretningens bøker som var ført på en uriktig måte. Under de omstendigheter som foreligger i dette tilfelle, må Freberg etter min mening være medansvarlig for at omsetningsavgift i den tiden han var kompanjong i firmaet, ikke ble betalt etter reglene om beregning og oppkrevning av omsetningsavgift m.v. Også Freberg har i relasjon til disse reglene omsatt varer for egen regning, og er dermed ansvarlig for at omsetningsavgift ikke ble betalt til statskassen i samsvar med reglene.
Konkursbegjæringen er bygget på at Freberg er medansvarlig for den etterberegnede omsetningsavgift for tiden 1949 til 1956. Etter det resultat som jeg er kommet til, er Freberg ikke ansvarlig for avgiftsbeløp for tiden før 1952. Imidlertid er det for Høyesterett erkjent at Frebergs midler er utilstrekkelige til å betale også den del av avgiftsbeløpet som gjelder tiden fra januar 1952 til sommeren 1956, slik at vilkårene for å ta hans bo under konkursbehandling foreligger, jfr. konkurslovens §3.
Jeg finner at Freberg må betale saksomkostninger for Høyesterett både til staten og til konkursboet.
Jeg stemmer for denne
dom:
Skifterettens kjennelse stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Johan Helge Freberg til Staten ved Finansdepartementet og Johan Helge Frebergs konkursbo i fellesskap 1000 - ett tusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Side:113
Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Hiorthøy, Schei og Holmboe: Likeså.