Rt-1961-1217

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1961-11-18
Publisert:	Rt-1961-1217
Stikkord:	Konkurs
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 137 B/1961
Parter:	Hans Angell Skoglunds konkursbo (overrettssakfører Magnus Torgersen - til prøve) mot Staten ved Finansdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker).
Forfatter:	Bahr, Schei, Heiberg, Eckhoff, Berger
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §96, Prioritetsloven (1912) §1, Særavgiftsloven (1933) §3, §105, Straffeprosessloven (1887) §3, Straffeloven (1902) §28, Skatteloven (1911) §122, Byskatteloven (1911) §113, §114, §2, §4, Særavgiftsloven (1933), Kunstavgiftsloven (1948), Lov om avgift for utøvende kunstnere (1956) §6, Motorkjøretøy- og båtavgiftsloven (1959) §3

Dommer Bahr: I Hans Angell Skoglunds konkursbo som behandles ved Oslo skifterett, har staten ved skattefogden i Akershus anmeldt krav på skyldig, ikke betalt omsetningsavgift kr. 28909, hvorav kr. 9 563 er tilleggsavgift etter lov om omsetningsavgift av 12. mai 1933 §3, fastsatt av skatteinspektøren i Akershus. Kravet på tilleggsavgift ble bestridt fra boets side, men ved skifterettens kjennelse av 18. mai 1961 ble dette krav anerkjent som berettiget til prioritert utlegg av første klasse i konkursboet.

Konkursboet har påanket kjennelsen på grunn av rettsanvendelsen. Anken er med samtykke av kjæremålsutvalget brakt inn direkte for Høyesterett.

Boet hevder at skifterettens avgjørelse er uriktig av følgende grunner:

1. Straffetillegget er i realiteten straff, og kan derfor ikke ilegges uten ved dom, jfr. Grunnlovens §96. Boet henviser i denne forbindelse til Andenæs: Alminnelig strafferett side 13 og 24344.

2. Etter en riktig tolkning av §3 i loven av 1933 kan det ikke være adgang til å oppkreve straffetillegg, når den avgiftspliktige er insolvent og hans bo under konkursbehandling; straffen ville nemlig i så fall ramme kreditorene og ikke den avgiftspliktige.

3. Å ilegge straffetillegg i et tilfelle som dette innebærer en vilkårlighet og urettferdighet, og er i strid med de prinsipper til beskyttelse av individets rettsstilling som har fått uttrykk i Grunnlovens §96 og §105. I denne forbindelse anføres at Grunnlovens §96 etter den ankende parts mening også har til formål å verne individet mot vilkårlighet fra administrasjonens side i økonomiske anliggender.

4. Kravet på straffetillegg var ikke på det rene ved konkursåpningen, idet det avhang av skatteinspektørens skjønn hvorvidt og i tilfelle med hvilken prosentsats straffetillegg skulle beregnes. Kravet kan derfor ikke gjøres gjeldende overfor konkursboet. Denne anførsel er ny for Høyesterett.

5. Selv om Høyesterett måtte komme til at det består et krav på straffetillegg som kan meldes i konkursboet, har staten ikke rett til prioritert eller vanlig uprioritert dekning i boet. Kravet

Side:1218

må likestilles med straffebøter og dermed likestilte fordringer og kommer således på siste prioritet, etter vanlige uprioriterte krav.

Boet har lagt ned slik påstand:

«1. Prinsipalt: Straffetillegget kr. 9 563 anmeldt av Skattefogden i Akershus i Hans Angell Skoglunds konkursbo, anerkjennes ikke som fordring i boet.

2. Subsidiært: Straffetillegget kr. 9 563 anerkjennes som fordring i Hans Angell Skoglunds konkursbo, dog således at fordringen ikke konkurrerer om dividende med de øvrige prioriterte og uprioriterte kreditorer.

3. Atter subsidiært: Straffetillegget kr. 9 563 anerkjennes til uprioritert dekning i Hans Angell Skoglunds konkursbo.

4. I alle tilfeller: Hans Angell Skoglunds konkursbo tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Staten ved Finansdepartementet har tatt til motmæle og har lagt ned påstand om at skifterettens kjennelse stadfestes, og at boet tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett.

Saksforholdet fremgår av skifterettens kjennelse.

Saken foreligger for Høyesterett i samme skikkelse som for skifteretten.

Jeg er kommet til samme resultat som skifteretten og kan i hovedsaken tiltre dens begrunnelse.

I anledning av boets anførsler for Høyesterett skal jeg bemerke:

Til 1: Systemet med et straffetillegg som ilegges ved administrativ beslutning i tilfelle av unndragelse av skatt eller avgift og lignende overtredelser av skatte- eller avgiftslovgivningen, kom første gang inn i lovverket gjennom de alminnelige skattelover av 1911, jfr. landsskattelovens §122 og byskattelovens §114, begges annet ledd, slik disse paragrafer lød opprinnelig. Det er intet i forarbeidene som tyder på at noen den gang tenkte seg at tilleggsskatten skulle kunne betraktes som en virkelig straff av den art som Grunnlovens §96 handler om. Tvert imot viser den utforming forslaget om tilleggsskatt hadde i utkastene fra Skattelovkomitéen av 1899 og i Ot.prp. nr. 5-1909, at en slik tanke må ha stått fjernt. Etter disse utkast var nemlig adgangen til å kreve etterbetaling med det dobbelte skattebeløp foreslått bare for det tilfelle at skatteunndragelsen ble konstatert etter den skattepliktiges død; kravet på tilleggsskatt skulle med andre ord bare kunne gjøres gjeldende overfor arvingene, ikke overfor den skattepliktige selv. Dette ble senere forandret under behandlingen i vedkommende stortingskomité (jfr. Innst. O.VI-1909 215), slik at straffeskatt kan avkreves også debitor selv. Men adgangen til å kreve straffeskatten hos arvingene ble beholdt.

I de 50 år som er forløpet siden skattelovene ble gitt, er det nevnte system blitt gjennomført i en rekke andre skatte- og avgiftslover. Jeg henviser til redegjørelsen i førstvoterendes bemerkninger i den høyesterettssak som er referert i Rt-1950-674. Til supplering kan nevnes følgende bestemmelser, delvis av senere datum: lov om avgift på offentlig omsetning av bildende

Side:1219

kunst av 4. november 1948 §5 annet ledd, lov om tilverking og avgift av kolsyrehaldige alkoholfrie drikkevarer av 10. juni 1949 §10, midlertidig lov om avgift på offentlig framføring av utøvende kunstneres prestasjoner m.v. av 14. desember 1956 §6 annet ledd og lov om avgifter vedrørende motorvogntrafikken av 19. juni 1959 §3.

Det er nok så, at slike straffetillegg kan sies å ha pønal karakter. På samme måte som truselen om straff i egentlig forstand - jfr. for omsetningsavgiftens vedkommende §2 i loven av 1933 - tar de sikte på å få folk til å avholde seg fra å unndra skatt eller avgift. Men dette er ikke avgjørende for at straffetilleggene kan betraktes som straff i relasjon til Grunnlovens §96. Jeg henviser i denne forbindelse til førstvoterendes betraktninger i den nevnte dom av 1950. Saken gjaldt ganske visst ikke forholdet til Grunnlovens §96, men spørsmålet om tilleggsavgift etter loven om omsetningsavgift er å anse som straff i relasjon til straffeprosesslovens §3. De synsmåter førstvoterende gjør gjeldende, må imidlertid etter min mening være avgjørende også for bedømmelsen av det konstitusjonelle spørsmål vi her har for oss.

Til 2: Jeg finner det ikke tvilsomt at §3 i loven av 1933 gir hjemmel for tilleggsavgift også i tilfelle hvor den avgiftspliktige er insolvent og under konkurs. Det kan nok synes mindre rimelig at tilleggsavgift blir innkrevet i slike tilfelle, idet dette normalt vil ramme den avgiftspliktiges kreditorer og ikke ham selv. Men dette er en lovgivningspolitisk betraktning som ikke kan tillegges noen betydning ved tolkningen av den gjeldende lovs bestemmelse.

Til 3 og 4: Det er etter min mening åpenbart at ingen av disse anførsler kan føre frem. Med hensyn til den siste av dem - at kravet på tilleggsavgift ikke var på det rene ved konkursåpningen - kan henvises til de synspunkter som er fremholdt av førstvoterende i høyesterettssak referert i Rt-1949-743.

Til 5: Jeg finner det klart at §4 i loven av 1933, sammenholdt med §1, 1, a i prioritetsloven av 31. mai 1912, hjemler fortrinnsrett i konkurs også for tilleggsavgift. Når det i §3 i loven av 1933 sies at den avgiftspliktige i slike tilfelle av overtredelse av loven eller forskriftene som paragrafen handler om, er «forpliktet til å erlegge til statskassen det dobbelte, i gjentagelsestilfelle det firedobbelte av det pliktige avgiftsbeløp», oppfatter jeg dette slik at også tillegget i lovens forstand er å anse som omsetningsavgift. Det går derfor direkte inn under ordene «avgift» og «avgiften» i §4. Jeg kan altså ikke tiltre skifterettens uttalelse om at loven av 1933 på dette punkt uttrykker seg uklart.

Den samme lovforståelse som jeg her har gitt uttrykk for, er lagt til grunn i Konkurs- og akkordlovutvalgets innstilling av 1961 om ny prioritetslov, se bemerkningene på side 13, annen spalte og side 35. Som nevnt i skifterettens kjennelse finner utvalget at den nåværende ordning er uheldig, og foreslår at tilleggsskatter og tilleggsavgifter blir flyttet ned på «etterprioritet» sammen med straffebøter, jfr. §6 i lovutkastet. Jeg er enig i at

Side:1220

ordningen kan synes urimelig, men jeg antar - på samme måte som utvalget - at det ikke kan være noen begrunnet tvil om spørmålets stilling etter gjeldende lovgivning.

Jeg tilføyer at når det i de tidligere nevnte lover av 4. november 1948,10. juni 1949, 14. desember 1956 og 10. juni 1959 er sørget for uttrykkelig hjemmel for prioritet også hva tilleggsavgift angår, oppfatter jeg dette som en presisering og ikke som noe uttrykk for at lovgivningsmakten har gått ut fra at prioritetsbestemmelsene i den tidligere avgiftslovgivning, som f. eks. §4 i loven av 1933, ikke omfattet tilleggsavgifter.

Mitt resultat blir at skifterettens kjennelse må stadfestes.

På grunn av sakens særegne karakter finner jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for slik

dom:

Skifterettens kjennelse stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Schei: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Eckhoff og Berger: Likeså.

Av skifterettens kjennelse (dommerfullmektig B. Beverfelt):

I januar 1960 startet Hans Angell Skoglund forretningen «Skoglunds Matvaresenter» ved Stabekk i Bærum.

Han drev denne forretning til hans bo ble tatt under konkursbehandling ved Oslo skifterett, 2. avdelings kjennelse av 8. juni 1960.

Under bobehandlingen kom det frem at Skoglund ikke hadde anmeldt sin forretning til skattefogden i Akershus, og hadde således overhodet ikke innbetalt omsetningsavgift av den foretatte avgiftspliktige omsetning.

Omsetningsavgiften ble etterberegnet til kr. 19 346. Samtidig fastsatte skatteinspektøren i Akershus den 17. november 1960 den såkalte straffeavgift til kr. 9 563. Kravene ble anmeldt av skattefogden i Akershus ved fordringsanmeldelse, datert den 16. desember 1960. Fordringene er innført i skifterettens fordringsprotokoll som nr. 69.

Fordringene ble prøvet i skiftesamling den 16. desember 1960. Kravet på etterberegnet omsetningsavgift ble anerkjent som anmeldt prioritert, mens kravet på straffetillegget ble bestridt under henvisning til at straffetillegget ikke rammet debitor, men hans kreditorer som ikke kan lastes for hans forhold i forbindelse med omsetningsavgiften. - - -

Retten skal bemerke:

Skifteretten har forstått saksøktes anførsler slik at den foretatte beslutning om iligning av «straffetillegg» ikke bestrides. Retten har videre forstått det slik at konkursboet ikke hevder at beslutningen strider mot Grunnlovens §96 i forhold til konkursdebitor.

En samfunnsmessig reaksjon overfor rettsstridige handlinger i form av økonomiske sanksjoner, det være seg erstatningsansvar, krav om

Side:1221

oppreisning, straffebøter eller - som i den foreliggende sak - «straffetillegg» etter lov om omsetningsavgift, vil ofte føre med seg konsekvenser for kreditorenes mulighet for dekning. Den som rammes av sanksjonen kan være insolvent eller blir insolvent på grunn av det økonomiske ansvar han derved blir påført, og kreditorenes utsikt til dekning vil i neste omgang bli forringet.

En slik følge av økonomiske sanksjoner, for så vidt de må karakteriseres som straff, kan ikke antas å komme inn under straffebegrepet i Grunnlovens §96.

Selv om kreditorene kan rammes ganske hårdt av følgene av økonomiske transaksjoner, står det således lovgiveren, forfatningsmessig sett, fritt å fastsette slike økonomiske reaksjoners stilling i konkursbo.

Når det gjelder straffebøter er det i alminnelighet antatt at straffelovens §28 annet ledd, utelukker slike bøter fra å konkurrere i konkurs, ut fra det syn at en bot ikke lenger har noen hensikt som straffemiddel når den straffede er ute av stand til å betale. Følgen ville da eventuelt bli at konkursdebitorene vil være med på å betale boten gjennom en lavere dividende.

Noen regel som svarer til straffelovens §28 annet ledd, finnes ikke om straffetillegg og straffeskatter i avgifts- og skattelovgivningen. I denne forbindelse skal nevnes at det ved Høyesteretts avgjørelse, inntatt i Rt. for 1950 674, må ansees som fastslått, at «straffetillegg» etter omsetningsavgiftsloven ikke kan karakteriseres som straff i straffelovens forstand.

Straffetilleggenes stilling i konkurs har så vel i avgifts- og skattelovgivningen som i administrativ og skifterettslig praksis vært bestemt ut fra andre synsmåter enn dem, som har ledet til at straffebøter etter gjeldende rett neppe kan antas å kunne konkurrere i konkurs. Her har de strafferettslige og konkursrettslige synsmåter i stor utstrekning veket grunnen for de fiskale resonnementer og hensyn.

Retten kan derfor ikke være enig med konkursboet i at omsetningsavgiftslovens §3 må fortolkes på bakgrunn av alminnelige strafferettslige og konkursrettslige måter.

Hans A. Skoglunds konkursbo kan således ikke gis medhold i at «straffetillegget» bare kan gis utlegg i boet etter de øvrige prioriterte og uprioriterte fordringshavere.

Det gjenstår deretter for retten å ta standpunkt til spørsmålet om omsetningsavgiftslovens §4 gir hjemmel for «straffetilleggets» prioritet i konkurs. Lovens uttrykksmåte synes ikke helt klar. §4 lyder slik: «Forsåvidt angår inndrivelse «av avgift og fortrinnsrett for avgiften, finnes de regler som gjelder formues- og inntektsskatt til staten tilsvarende anvendelse.»

Lovens §3 som hjemler anvendelse av «straffetillegget» benytter seg ikke av betegnelsen avgift på reaksjonsmidlet, idet her anvendes følgende uttrykksmåte: «- - - forpliktet til å erlegge det dobbelte, i gjentagelsestilfelle det firedobbelte av det pliktige avgiftsbeløp».

Lovens §4 hjemler altså etter ordlyden bare fortrinnsrett for avgift, mens §3 ikke i det hele tatt angir noen betegnelse for «straffetillegget». På den annen side sier ikke loven noe om at straffetillegget ikke er avgift.

Den uklarhet som her foreligger må imidlertid ansees for løst

Side:1222

gjennom lengre tids praksis. Det har alltid vært antatt at straffetillegg etter omsetningsloven har vært fortrinnsberettiget i konkurs på samme måte som straffeskatt etter byskattelovens §113. Dette er også antatt av konkurs- og akkordutvalget i innstilling av mars 1961 om utkast til lov om fordringshavernes prioritet i konkurs.

Etter dette må saksøkeren gis medhold i sin påstand om prioritert utlegg for «straffetillegget».

Retten vil til slutt bemerke at dette resultat ikke er synderlig rimelig, og retten kan forstå at de vanlige kreditorer lett vil føle det som noe av et overgrep når deres muligheter for dividende skal beskjæres vesentlig som følge av Skoglunds manglende betaling av omsetningsavgift, et forhold de ikke har noen som helst andel i.

I dette tilfelle vil anmeldelsen av straffetillegget særlig ramme de funksjonærer som var ansatt hos Skoglund.

Retten vil ikke unnlate å nevne at det måtte være mulig for avgiftsmyndighetene å gå frem på en lempeligere måte. Retten stiller seg noe uforstående overfor saksøkerens anførsel om, at avgiftsmyndighetene er forpliktet til å anvende straffetillegget som reaksjonsmiddel overfor debitor av hensyn til den ytterst teoretiske mulighet at det kan tilflyte boet ytterligere midler. Selve avgiftsfastsettelsen viser at avgiftsmyndighetene anser seg berettiget til å fastsette et lavere straffetillegg enn loven hjemler. Hvis det bare er på grunn av nevnte mulighet forat debitor kan komme i besittelse av flere midler at straffetillegget har sin berettigelse, vil man meget lett kunne oppnå samme resultat ved andre fremgangsmåter. - - -