Rt-1961-1282

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1961-12-02
Publisert:	Rt-1961-1282
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 141 B/1961
Parter:	Staten ved Hovedstyret for Norges vassdrag- og elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Carsten Melbye) mot eierne av takstnr. 51 Peder Utigard m.fl. (overrettssakfører Torolv Hustad - til prøve - og høyesterettsadvokat Bjørn Dalan) og eierne av takstnr. 55 Gunni og Anne Reitan m.fl. (overrettssakfører Torolv Hustad - til prøve). Eierne av takstnr. 60 Kristen O. Sæther, takstnr. 62 Hans Sæther (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan) mot Staten ved Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (høyesterettsadvokat Carsten Mellbye).
Forfatter:	Endresen, Hiorthøy, Leivestad, Eckhoff, Thrap
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Vassdragsreguleringsloven (1917) §16, Grunnloven (1814) §105, Domstolloven (1915) §20, Skjønnsprosessloven (1917) §28

Dommer Endresen: I anledning av den utbygging av Aura Kraftverk som var besluttet av Stortinget - med regulering av Aura- og Lilledalsvassdraget og overføring av Aura til Lilledalsvassdraget -, ble det 12. mars 1954 ved Nord-Gudbrandsdal herredsrett avhjemlet underskjønn omfattende Eresfjord og Vistdal herred med Eikisdalen i Møre og Romsdal fylke. Skjønnets oppgave var å fastsette erstatning for skader og ulempe i anledning av reguleringens gjennomføring. Sorenskriveren i Nord-Gudbrandsdal var i medhold av domstollovens §20 oppnevnt av Justisdepartementet til uten hinder av jurisdiksjonsgrenser å styre underskjønnet, og sorenskriveren i Romsdal ble på tilsvarende måte oppnevnt til å styre overskjønnet. Overskjønn ble avhjemlet ved Romsdal herredsrett den 6. desember 1956.

Overskjønnet er påanket til Høyesterett både av staten og en rekke grunneiere.

Staten har påanket overskjønnet på grunn av feil i rettsanvendelsen for så vidt en rekke grunneiere er tilkjent erstatninger for grunnvannskader (tørkeskader). Denne del av anken gjelder

Side:1283

takstnr. 51 og 52 (eier Peder Utigard), 54 (Berit Anna Utigard, Olga Utigard og Georg Utigard), 55 (Gunni og Anna Reitan), 58 (Marit Finset), 59 (Olav Finset), 60 (Kristen O. Sæther), 62 (Hans Sæther), 64 (Olav Utigard), 65 (Håkon E. Utigard), 66 (Henry Finset), 67 (Johannes Austigard), 68 (Olga Utigard), 72 (Torstein Austigard), 70 (Johs. Austigard), 71 (Bård Oppigard), 72 (Halvor Reitan), 73 (Peder A. Oppigards dødsbo), 74 (Hans Oppigard), 75 (Jon Lothe), 76 (Harald Oppigard), 77 (Adolf Østigard) og 79 (Torleif T. Utigard). Videre har staten anket over feil i saksbehandlingen, subsidiært feil i rettsanvendelsen for så vidt skjønnsretten under takstnr. 64, 67, 69 og 76 har fastsatt årlig erstatning for ulemper ved atkomst til Kjøttøya. Endelig gjelder statens anke feil i saksbehandlingen, subsidiært feil i rettsanvendelsen for så vidt overskjønnsretten under takstnr. 103 (eier Aslak Vike) har fastsatt en engangserstatning for ulemper for sagbruk.

Grunneierne har påanket overskjønnet vedrørende takstnr. 58, 59, 60, 62 og 64-77 på grunn av feil i rettsanvendelsen, subsidiært feil i saksbehandlingen for så vidt deres påstand om erstatning for skade på fiske bare delvis er tatt til følge. Overskjønnet vedrørende takstnr. 58, 60, 62 og 64-75 er påanket på grunn av feil i rettsanvendelsen, subsidiært feil i saksbehandlingen for så vidt grunneierne ikke er tilkjent erstatning for vanskeliggjort tømmerfløtning i Aura elv og Lille Eikisdalsvann. Vedrørende takstnr. 72 er anket over feil i saksbehandlingen for så vidt påstand om erstatning for tap av drift av sommerpensjonat ikke er tatt til følge. For takstnr. 64-66 er overskjønnet påanket på grunn av feil i saksbehandlingen for så vidt eierne ikke er tilkjent erstatning for ulempe ved vanskeliggjort opptrekk av tømmer fra Eikisdalsvann til grunneiernes sagbruk. For takstnr. 68, 71, 73, 74 og 76 er overskjønnet påanket på grunn av feil i saksbehandlingen for så vidt erstatning ikke er gitt for forskjellige ulemper som reguleringen av Aura skal ha voldt ved Lindsetbekken. For takstnr. 109 (eier Sigrid Frisvold) er overskjønnet påanket på grunn av feil i saksbehandlingen for så vidt eieren ikke er tilkjent erstatning for trafikkvansker ved Eikisdalsvann. Endelig er overskjønnet påanket for takstnr. 141 b (eier Arne Frisvold) på grunn av feil i saksbehandlingen for så vidt eieren ikke er tilkjent erstatning for skade på fiske og for transportulemper på Eikisdalsvann.

Vedrørende takstnr. 69 er anke over at erstatning ikke er tilkjent for vanskeliggjort båtdrag til naust ved Lille Eikisdalsvann frafalt. Det samme gjelder anke vedrørende takstnr. 55, 64, 65, 67, 68 og 70 over at påstand om erstatning for grunnvannskader ikke er tatt til følge.

Staten v/Hovedstyret for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1. For sak innbrakt ved anke av 19. februar 1957:

Overskjønnet oppheves for så vidt det er påanket.

2. For sak innbrakt ved anke av 25. mars 1957:

Overskjønnet stadfestes.

3. I begge tilfeller: Staten v/Hovedstyret for Norges

Side:1284

vassdrags- og elektrisitetsvesen tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

For Peder Utigard (takstnr. 51 og 52), Kristen O. Sæther (takstnr. 60) og Hans Sæther (takstnr. 62) har deres prosessfullmektig, høyesterettsadvokat Bjørn Dalan, for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. For sak innbrakt ved anke av 25. mars 1957:

Skjønnet oppheves for så vidt det er påanket.

2. For sak innbrakt ved anke av 19. februar 1957:

Skjønnet stadfestes.

3. I begge tilfeller: Peder Utigard, Kristen O. Sæther og Hans Sæther tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

De øvrige grunneiere har gjennom sin prosessfullmektig, overrettssakfører Torolv Hustad, nedlagt slik påstand:

«I. For den sak som er innbrakt ved ankeerklæring fra Gunni og Anna Reitan m. fl. av 25. mars 1957 nedlegges slik påstand:

Overskjønnet av 6. desember 1956 oppheves for så vidt det er påanket.

II. For den sak som er innbrakt ved Statens ankeerklæring av 19. februar 1957, nedlegges slik påstand:

Skjønnet stadfestes.

III. For begge saker påståes de av o.r.sakfører Torolv Hustad representerte parter tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.»

Om saksforholdet for øvrig vises til overskjønnets grunner.

Til bruk for Høyesterett er det 9. oktober 1958 holdt bevisopptak ved Romsdal herredsrett hvor 4 parter og 2 vitner er avhørt. Det er for Høyesterett fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å gjøre nærmere rede for.

Jeg er kommet til at ingen av ankene kan føre frem.

Hovedspørsmålet i saken gjelder forståelsen av de overdragelser av vannrettigheter som de daværende grunneiere på Finset, Sæter og Eikisdalsgårdene i tiden 1906-10 foretok til Ragnvald Blakstad og Johan Haare. Staten hevder at all disposisjonsrett over vannet ved disse overdragelser ble overført til kjøperne, hvilket også innebar at skader og ulempe som måtte bli påført eiendommene ved regulering, ikke særskilt skulle erstattes. Grunneierne hevder på sin side prinsipalt at det bare var selve fallrettighetene som ble avstått, slik at de ved senere regulering må kunne kreve erstatning for skader og ulempe som reguleringen fører med seg. Subsidiært gjør de gjeldende at avståelsene var knyttet til de utbyggingsplaner som Blakstad den gang arbeidet med - planer som har fått uttrykk i det situasjonskart som forelå utarbeidet i november 1907, og senere gjennom Blakstads søknad av 12. april 1910 på vegne av Aktieselskapet Aura om ervervstillatelse m.v. vedrørende Aura og Mardøla. Grunneierne mener derfor at de i hvert fall må kunne kreve erstatning for den merskade som voldes ved at Auravassdraget i stedet for å bli utnyttet i samsvar med disse planer ble overført til utnyttelse sammen med Lilledalsvassdraget. Hvis grunneierne får medhold

Side:1285

i sitt prinsipale syn, vil det innebære at statens anke over at grunneierne er tilkjent erstatning for grunnvannskader ikke kan føre frem, og likeledes at grunneiernes anke over at overskjønnet har unnlatt å tilkjenne erstatning for skade på fiske og vanskeliggjort tømmerfløtning må tas til følge. Og får grunneierne medhold i sitt subsidiære syn, vil også det få betydning for om ankene vedrørende de tre spørsmål jeg har nevnt, kan føre frem.

Jeg er kommet til at grunneierne ikke kan gis medhold i at det bare var selve fallrettighetene som ble overdradd ved grunneiernes salg i 1906-10, slik at de i tillegg til den kjøpesum som ble betalt, kan kreve erstatning for skader og ulempe som iverksettelsen av reguleringen måtte medføre. Overdragelsene omfattet stort sett «all vannrett» tilhørende gårdene samt stranden inntil høyeste flomvannstand. Ordlyden indiserer i seg selv overdragelse av en uinnskrenket disposisjonsrett og gir ikke holdepunkt for noen innskrenkende tolkning. Når vannretten uten forbehold overdras med tanke på kraftutvinning, er det en rimelig forståelse at det skal stå kjøperen fritt å utnytte vannretten i nevnte øyemed uansett om en slik utnyttelse nødvendigvis må gå ut over vannets bruk i annet øyemed, f. eks. ved fiske og tømmerfløtning. At grunneierne har vært klar over at vannregulering i kraftutvinningsøyemed høyst sannsynlig ville få slike følger, viser det forbehold om rett til fiske i den utstrekning dette kan skje uten hindring for kjøperen, som grunneierne i atskillig utstrekning har tatt. Under disse omstendigheter finner jeg det mest nærliggende å se det slik at grunneierne uttrykkelig måtte ha betinget seg det, dersom de i tillegg til den mottatte kjøpesum skulle ha erstatning for skader og ulemper som reguleringen av vannet normalt ville føre med seg.

Heller ikke finner jeg at grunneiernes subsidiære syn kan gis medhold. Flere parter og vitner som enten selv har overdradd sine vannrettigheter eller hvis far gjorde det, har under bevisopptaket gitt uttrykk for at salgsforhandlingene fant sted under den forutsetning at utbyggingsplanene fra 1907-10 skulle bli realisert, hvorved vannkraften ville bli utnyttet i kraftstasjoner ved Finset og Førhamran. Etter planene skulle vannet i regulert stand renne i sitt gamle leie på strekningen mellom Finset og utløpet fra Lille Eikisdalsvann og på strekningen mellom Førhamran og Eikisdalsvannet. Grunneierne gjør gjeldende at salg ikke ville ha funnet sted hvis annet hadde lært planlagt, og at vederlaget for vannrettighetene er fastsatt under den forutsetning at grunneierne fortsatt ville kunne nyttiggjøre seg vassdraget der det ifølge de nevnte planer skulle gå i sitt gamle leie. Slike uttalelser kan gi uttrykk for etterfølgende vurderinger, og jeg finner ikke å kunne tillegge dem avgjørende vekt i konflikt med ordlyden i overdragelsesdokumentene som synes å gi kjøperne en ubegrenset rett til å utnytte vannretten på den måte de fant mest hensiktsmessig. Jeg nevner at da Blakstad i januar 1912 på vegne av A/S Aura sendte inn ny søknad om ervervstillatelse m.v., protesterte grunneierne mot søknadens ene alternativ som gikk

Side:1286

ut på å lede Auravassdraget over til Lilledalsvassdraget til utnytting i Sunndal, men ikke mot det annet alternativ - ledning av vannet fra Aurasjøen gjennom en 24 km lang tunnel til Kuhammeren ved Eikisdalsvann, til tross for at sistnevnte alternativ også ville ha berøvet dem vannets løp i det gamle leie.

Etter dette kan grunneierne ikke få medhold i sitt krav på erstatning for skade på fiske og vanskeliggjort tømmerfløtning. Jeg antar at dette også må gjelde for så vidt angår takstnr. 60 og 62 hvor kjøpekontrakten som skriver seg fra mars 1910, til dels har en annen ordlyd enn den som ellers har vært brukt. Når det gjelder fisket, har selgerne i denne kjøpekontrakt forbeholdt seg fiskerett som før, men bare «i den utstrækning dette ikke strider mod eller er til hinder for kjøperens drift og udnyttelse av vandrettigheterne». Erstatning for skade på fiske kan derfor ikke kreves. Når det dernest gjelder kravet på erstatning for vanskeliggjort tømmerfløtning, bemerkes at selgerne har betinget seg erstatning for skade og ulempe som deres tilbakeværende eiendom måtte bli tilføyet ved regulering av Aura elv eller oppdemning av Lille Eikisdalsvann. Jeg antar at dette forbehold ikke kan tolkes så vidt at det også omfatter ulempe ved vanskeliggjort tømmerfløtning på den avståtte eiendom.

Grunneierne har også anket over saksbehandlingen, idet de gjør gjeldende at overskjønnsretten ikke har drøftet og tatt stilling til deres subsidiære anførsler med hensyn til kravet om erstatning for skade på fiske og for vanskeliggjort tømmerfløtning. Etter det resultat jeg er kommet til når det gjelder disse anførsler, kan anken heller ikke for så vidt føre frem.

Når det gjelder statens anke over at erstatning er tilkjent for grunnvannskader, vil erstatningskravet - etter det resultat jeg som nevnt er kommet til - ikke kunne grunnes på at det er adgang til å kreve erstatning for skader og ulempe i tillegg til den kjøpesum som ble betalt for vannrettighetene i 1906-10. Både underskjønnet og overskjønnets flertall har imidlertid tilkjent erstatning for tap i næring som følge av endrede grunnvannsforhold med den begrunnelse at det ikke foreligger «noen rimelig grunn til å anta at en alminnelig fornuftig jordbruker i Eikesdal på det tidspunkt kontraktene ble skrevet, kunne være oppmerksom på den virkning en regulering av Auravassdraget kunne få for de tilstøtende jordarealers vannforsyning og fruktbarbet». Jeg viser til den nærmere begrunnelse overskjønnets flertall har gitt for det resultat det er kommet til, og finner for mitt vedkommende i det vesentlige å kunne slutte meg til de synsmåter flertallet har gjort gjeldende. Jeg finner derfor at statens anke over denne avgjørelse ikke kan føre frem.

Heller ikke finner jeg at statens anke i de øvrige punkter kan føre frem. Både underskjønnet og overskjønnet tilkjente under takstnr. 64, 67, 69 og 76 erstatning for ulemper ved atkomst til Kjøttøya. Anken over saksbehandlingen gjelder at overskjønnsretten ikke i samsvar med skjønnslovens §28 nærmere har begrunnet sitt resultat, til tross for at spørsmålet ble gjenstand for

Side:1287

ganske omfattende prosedyre. I statens ankeerklæring anføres det at det omhandlede erstatningsspørsmål har sammenheng med grunnvannsspørsmålet. Jeg antar at overskjønnsretten har funnet kravet berettiget på samme grunnlag som når det gjelder grunnvannspørsmålet, og selv om det hadde vært mest korrekt at overskjønnsretten hadde gitt en nærmere begrunnelse, finner jeg ikke tilstrekkelig grunn for å oppheve skjønnet på dette punkt. Etter dette kan heller ikke anken over rettsanvendelsen på dette punkt føre frem.

Også statens anke vedrørende tilkjent erstatning for ulemper for sagbruk under takstnr. 103 gjelder prinsipalt manglende begrunnelse. Her gjaldt prosedyren mellom partene under overskjønnet særlig hvorvidt erstatning kunne tilkjennes i det foreliggende tilfelle hvor sagbruket var bygget i mars 1951 etterat Stortinget den 4. juli 1949 hadde vedtatt å foreta utbygging av Auravassdraget. Under prosedyren for Høyesterett er opplyst at stortingsvedtaket fra 1949 var et vedtak som skulle gi grunnlag for bevilgninger til utbygging av Auravassdraget. Både kunngjøring i Norsk Lysingsblad om de foreliggende utbyggingsplaner, kunngjøring av skjønnsstevning og Stortingets vedtak om reguleringsbestemmelser ligger derimot i tid etter byggingen av sagbruket. Overskjønnsretten har etter dette formentlig med rette funnet at vedtaket fra 1949 ikke med virkning for erstatningsspørsmålet kunne legge hindringer i veien for grunneierens disposisjoner. Jeg finner under disse omstendigheter ikke tilstrekkelig grunn til å oppheve overskjønnet på dette punkt.

De gjenstående deler av anken fra grunneierne gjelder likeledes at tilstrekkelig begrunnelse ikke er gitt i samsvar med skjønnslovens §28. I enkelte tilfelle - som når det gjelder krav på erstatning for nedgang i turistnæringsinntekt - er kravet uten nærmere begrunnelse uttrykkelig avslått, i andre tilfelle er kravene ikke nevnt. Når det gjelder spørsmålet om erstatning for trafikkvansker under takstnr. 109, var særskilt påstand om slik erstatning ikke fremsatt, men grunneieren har gjort gjeldende at andre som etter hans mening sto i samme stilling som ham, har fått erstatning i henhold til en generell påstand. På bakgrunn av grunneiernes påstander og overskjønnets alminnelige bemerkninger finner jeg det mest nærliggende å anta at erstatning i disse tilfelle ikke er tilkjent fordi overskjønnsretten ikke har funnet at tap er lidt. Skjønt nærmere begrunnelse burde vært gitt, finner jeg heller ikke her tilstrekkelig grunn til å oppheve overskjønnet.

Da ingen av partene - grunneierne på sin side sett under ett - helt ut har fått medhold i sine påstander, finner jeg at saksomkostninger for Høyesterett ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet stadfestes for så vidt det er påanket.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Side:1288

Dommer Hiorthøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Leivestad, Eckhoff og Thrap: Likeså.

Av overskjønnet (sorenskriver Erling Leigh med overskjønnsmenn A. Mollø-Christensen, Erik Aas, O. E. Nes, T. Kvarberg, Knut Snerle, Ola Hammer og Jørgen Remmen):

- - -

Rettens bemerkninger i henhold til skjønnslovens §28 i tilknytning til påstandene vedkommende forhold i Eikesdalen.

I. Innledende bemerkninger.

En rekke gårdbrukere (grunneiere i Eikesdalen) opprettet i årene 1905 til 1911 kontrakter m.v. hvorved de overdro til Ragnvald Blakstad eller til Johan Haare bl.a. eiendommenes vannrett i Aura elv. De rettigheter som Blakstad og Haare på denne måte ervervet har eksproprianten senere overtatt. Ved underskjønnet har alle nåværende eiere av de eiendommer hvis vannrett m.v. ble overdratt til Blakstad og Haare (alle unntatt eieren av g.nr. 22, b.nr. 2 og 3 takst nr. 57) gjort prinsipalt gjeldende, at disse overdragelser er ugyldige mens eksproprianten hevdet at overdragelsesdokumentene var rettslig bindende for de nåværende eiere av de eiendommer som berøres av overdragelsen. - - -

VI. Erstatning for skader ved «grunnvannsendringer» frem kalt ved reduksjon av vannføringen i Aura elv.

Saksøkeren har motsatt seg dette erstatningskrav for så vidt angår de eiendommer som i sin tid ved kontrakter solgte sine vannrettigheter til Ragnvald Blakstad, idet det anføres at selgerne ved disse kontrakter har avskåret seg adgangen til å kreve erstattet de skader og ulemper som måtte oppstå ved at elven ble ledet bort fra sitt naturlige leie.

Retten mener at det ikke foreligger noen rimelig grunn til å anta at en alminnelig fornuftig jordbruker i Eikesdal på det tidspunkt kontraktene ble skrevet, kunne være oppmerksom på den virkning en regulering av Auravassdraget kunne få for de tilstøtende jordarealers vannforsyning og fruktbarbet.

Et inngrep som i sterkere eller svakere grad hindrer den naturlige vanntilførsel til en jord hvor vannforsyningen i mange tilfelle før er minimumsfaktoren, vil alt etter sin grad svekke grunnlaget for den fremtidige jordbruksdrift. Kjennskapen til vannets bevegelser og dets innflytelse på planteveksten var på den tid svært lite undersøkt og kjent selv blant fagfolk. En mangler selv i dag fullstendige undersøkelser på dette felt. Hertil kommer at disse kontrakter ble opprettet på et så tidlig tidspunkt i vår vassdragsregulerings- og kraftutbyggingshistorie at de praktiske følger av disse var lite kjent.

Utbyggings-(regulerings-)teknikken har jo ført til en mer og mer total utnyttelse av vassdragenes vannføring hele året. Så vidt en kjenner til er det også ved de senere skjønn en er blitt noenlunde klar over hvilken virkning vassdragsreguleringene kan ha for vanntilførsel og plantevekst i de tilstøtende områder.

Eikesdal har et forholdsvis tørt klima med moderate nedbørstall i vekstmånedene. Dette sammen med de jordbunns- og gjennomstrømningsforhold som en mener stort sett gjør seg gjeldende i Eikesdal, gjør

Side:1289

at en ikke kan se bort fra at Auras betydning for vanntilførselen til jorden vil gjøre seg gjeldende også i øvre områder (Finsetsæter), selv om fallet i elven der er sterkere enn i områdene lengre nede.

Det forhold at det i kontraktene ikke er tatt forbehold om erstatning for skade i forbindelse med eventuelle grunnvassendringer (som følge av utbyggingen) bør, - etter rettens mening under henvisning til foranstående, ikke komme grunneierne til skade. Størrelsen av de i kontraktene fastsatte kjøpesummer gir intet grunnlag for den antagelse at partene den gang mente at kjøpesummene skulle dekke mulige skader også ved grunnvassendringer. Ut fra Grunnlovens §105 om full erstatning finner retten i likhet med underskjønnet å måtte ta dette erstatningskrav til følge for de eiendommers vedkommende hvor skader av denne art antas å ville oppstå. Av hensyn til mulig «revisjonsskjønn» om 12 år har retten under hvert takstnummer hvor erstatning tilkjennes, angitt størrrelsen av det jordareal som det gis erstatning for. Avgjørelsen gjelder ikke takstnr. 57 - se spesialavgjørelse i avsnitt 3 foran.

For så vidt angår grunnvannsskader på utmark i Eikesdal bemerkes at utmarken her bare delvis er utskiftet, idet de enkelte bruk er blitt tillagt skogen i bestemte områder, mens selve beitet er felles for flere eller færre eiendommer. De utmarksstrekninger hvor det kan bli tale om grunnvannsskader ligger på vestsiden av elven på strekningen Kuhammeren-Selskregrinden, og her er beitet felles for alle bruk i Eikesdalen (Reitan, Utigard, Austigard og Oppigard). På østsiden gjelder det strekningen Katthammeren til Lillevannet og her er det Reitan og Oppigard som har beiteretten. Underskjønnet har ved sin fastsettelse av erstatning for grunnvannsskader bare gitt erstatning til vedkommende skogeier, men nærværende rett finner at skaden kanskje vel så meget vil ramme beitet som skogen. En har derfor opprettet 2 nye takstnummer - et for fellesskapet på østsiden og et for fellesskapet på vestsiden av elven og angitt for hver av disse hvilke arealer som ansees grunnvannsskadet og hvilken skogteig vedkommende areal refererer seg til.

Skjønnsrettens medlemmer, formannen og Mollø-Christensen, er ikke helt enige med rettens flertall i dens avgjørelse av grunnvannsspørsmålet.

Mollø-Christensen mener at den regulering av vassdraget som nå er gjennomført med overføring av Aurafallet med Stordalsåna og Kløvåna, gir en høyere utnyttelse av vannet enn man må gå ut fra man regnet med da vannrettighetene ble ervervet.

Det vil derved oppstå større skadevirkninger ved grunnvannssenkingen enn man den gang kunne forutsette.

Overføringen bevirker dessuten senkning av Eikesdalsvann. I den ovenforliggende slakere del av Aura opp mot Lillevatn vil den bevirke ekstra grunnvannssenking. På denne strekning av Aura stemmer han for erstatning for grunnvannssenking.

For Sæter og Finset er spørsmålet mer tvilsomt. Men også her finner han at erstatning for øket skadevirkning bør gis om ikke i den utstrekning som skjønnets flertall har fastsatt.

Formannen mener for sitt vedkommende at i og med at vannrettighetene var solgt måtte selgerne være forberedt på at vannmengdene - selv om utbyggingen fant sted i Eikesdal - ville bli mindre, og selv

Side:1290

om det teoretiske studium av grunnvannsproblemer den gang ikke var kjent, er det i og for seg en naturlig ting å tenke seg at det vil bli tørrere omkring en elv med et redusert eller uttørret elveleie enn om elven går med full vannføring. At utslaget i så henseende vil bli enda større dersom vannkraften overføres til et annet dalføre er nok så, men man føler seg likevel ikke helt overbevist om at dette har noen avgjørende betydning i juridisk henseende. Hensett til de sterke rimelighetsgrunner som imidlertid taler for at erstatning gis, slutter formannen seg likevel til Mollø-Christensens resultat.

Rettens avgjørelse:

Erstatning gis for tap i næring som følge av endrede grunnvannsiorhold under de takstnummer hvor slike tap antas å ville oppstå.

Tapene er i alle tilfelle uavhengig av «nyelvene».

VII. Erstatning for skade på fisket i Aura elv, Lillevann og Eikesdalsvann.

De saksøkte har gjort krav på erstatning for skade på fisket så vel i Aura elv som Lillevann og Eikesdalsvann.

Til dette har eksproprianten gjort gjeldende at samtlige elveeiere i forbindelse med salg av sine vannrettigheter i Aura elv også har gitt fra seg sine fiskerettigheter i elven og for en vesentlig dels vedkommende også har solgt fiskeretten i Lillevann.

Den eneste saksøkte som står i en særstilling er takstnr. 55 (g.nr. 20 b.nr. 18 Flatvad) som ikke har solgt noen vannrettigheter. Her tilkommer derfor bruket fiskeerstatning dersom skjønnsretten finner at reguleringen vil påføre denne eiendom noe tap.

Retten er enig med eksproprianten i at eierne av de eiendommer hvis vannrettigheter i Aura elv med Lillevann (eller bare i Aura elv) tidligere er blitt solgt til ekspropriantens rettsforgjengere ikke har krav på erstatning for de skader på fisket i de solgte eiendommer av vassdraget som overføringen av Aura til Lilledalsvassdraget bevirker. I og med at «all vannrett» ble solgt, måtte eierne være forberedt på at Aura elv ville bli lagt i rør eller tunnel i forbindelse med utnyttelse av vannkraften, slik at det gamle elveleie helt eller delvis ble tørt med den følge at mulighetene for fisket ville opphøre eller bli redusert. I flere av kontraktene er det uttrykkelig sagt at «selgeren forbeholdes fiske som før i den utstrekning dette ikke strider mot kjøperens drift og interesser» - hvilket tydelig viser at selgeren forsto at han ved salg av vannretten måtte regne med at fisket kunne bli ødelagt.

Det vil således ikke bli tilkjent erstatning for tap av fiske i Aura elv til noen av de saksøkte bortsett fra takstnr. 55. - - -

XIII. Erstatning for vanskeliggjort tømmerfløtning.

Retten finner at grunneierne ved salget av sine rettigheter i Aura elv måtte være forberedt på at en utbygging av vassdraget ville kunne legge hindringer i veien for bruken av elven til tømmerfløtning og at de derfor ikke kan nå frem med noe erstatningskrav i denne anledning. Saken står i så henseende i en annen stilling enn når det gjelder grunvannskadene. - - -

Side:1291