Rt-1961-1350

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1961-12-16
Publisert:	Rt-1961-1350
Stikkord:	Folkerett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 144/1961.
Parter:	Riksadvokatfullmektig F. Gripne, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort).
Forfatter:	Hiorthøy, Eckhoff, Leivestad. Mindretall: Thrap, Berger
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §97, Lov om godkjenning av utenlandsk eksamen (1949), Midl lov om sivil tjenestepligkt for tannleger (1956) §1, §4, EMK (1999), Straffeprosessloven (1887) §377, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915), Lov om bruk av røntgenstråler og radium (1938)1-§6, LOV-1956-06-21-§1, EMK (1999)

Dommer Hiorthøy: A, født xx.xx.1934, ble av politimesteren i Sandefjord 3. november 1960 forelagt en bot av kr. 2 000, subsidiært fengsel i 30 dager, for overtredelse av midlertidig lov om sivil tjenesteplikt for tannleger av 21. juni 1956 §4, jfr. §1, jfr. Sosialdepartementets bestemmelse av 14. desember 1959, hvoretter tannlege A ble pålagt å utføre sivil tjeneste som distriktstannlege, klasse A, i Moskenes i Nordland fylke i ett år. Grunnlaget for forelegget var at A den 20. mai 1960 forlot den ham pålagte siviltjeneste og senere har nektet å gjenoppta arbeidet. Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Sandefjord byrett til behandling i samsvar med bestemmelsen i straffeprosesslovens §377 fjerde ledd. Ved byrettens dom av 20. februar 1961 ble tiltalte dømt til straff i samsvar med forelegget. Byrettens dom har denne domsslutning:

«A, født xx.xx.1934, dømmes for overtredelse av midlertidig lov om sivil tjenesteplikt for tannleger av 21. juni 1956, §4, jfr. §1, jfr. Sosialdepartementets bestemmelse av 4. desember og 14. desember 1959, til å betale en bot til statskassen stor kr. 2 000 eller om boten ikke betales til fengsel i 30 dager. Han tilpliktes dertil å betale det offentlige kr. 150 i saksomkostninger.»

Domfelte har påanket byrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder lovanvendelsen, subsidiært straffutmålingen. De nærmere omstendigheter i saken og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.

Side:1351

Jeg er kommet til det resultat at anken over lovanvendelsen må forkastes. Jeg er i alt vesentlig enig i de betraktninger som på dette punkt er fremholdt av byretten, men finner i anledning av prosedyren for Høyesterett og sakens prinsipielle natur grunn til å presisere min oppfatning noe nærmere.

Forsvarerens angrep på den generelle gyldighet av midlertidig lov av 21. juni 1956 om sivil tjenesteplikt for tannleger under anførsel av grunnlovmessige hensyn finner jeg det klart ikke kan føre frem. Jeg vil visstnok ikke utelukke muligheten av at domstolene i ekstreme tilfelle vil kunne finne en lov uanvendelig fordi den strider mot visse alminnelige rettsprinsipper av grunnlovmessig karakter, selv om loven ikke støter an mot noen positiv bestemmelse i Grunnloven. Men det sier seg selv at det skal overordentlig meget til for at en lov, gitt av Stortinget og sanksjonert av Kongen, på denne måte må settes ut av betraktning som stridende mot Grunnlovens «ånd og prinsipper». Etter det som er opplyst om forhistorien til og bakgrunnen for den foreliggende lov, måten den er praktisert på og den tidsbegrensning som gjelder både for loven og de pålegg den hjemler, er det etter min mening innlysende at den ikke kan tilsidesettes på dette grunnlag.

Stillingen er noe tilsvarende når det gjelder anførselen om at loven er ugyldig som stridende mot artikkel 4 i Europakonvensjonen av 4. november 1950 om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Det forekommer meg lite tvilsomt at forbudet i konvensjonen mot å pålegge noen å utføre «tvangsarbeid eller påtvunget arbeid», ikke med rimelighet kan gis en så omfattende tolkning at det rammer pålegg om offentlig tjenesteplikt av den omhandlede art. Det dreier seg her om et kortvarig, vel avlønnet arbeid i eget yrke i umiddelbar tilknytning til avsluttet fagmessig utdannelse. Selv om et slikt pålegg kanskje i mange tilfelle kan komme på tvers av den enkeltes interesser i øyeblikket, finner jeg det åpenbart at det ikke med noen rett kan karakteriseres som et overgrep, enn si som en krenkelse av noen menneskerettighet. Da jeg etter dette ikke kan finne at det er noen motstrid mellom konvensjonen og vedkommende norske lov, behøver jeg ikke gå inn på spørsmålet om hvilken av disse som i tilfelle av konflikt må gis fortrinnet.

Forsvarerens hovedinnvending er at loven av 1956 overhodet ikke omfatter en tannlegekandidat i tiltaltes stilling - den såkalte tredje kategori. Bestemmelsen i §1 første ledd sammenholdt med lovens forarbeider viser etter hans mening at det bare siktes til personer som har fått sin hele tannlegeutdannelse i Norge (første kategori), eller har fått utenlandsk tannlegeeksamen godkjent med samme virkning som norsk tannlegeeksamen i henhold til lov av 8. juli 1949 (annen kategori). Jeg kan være enig i at lovens forarbeider delvis er noe uklare og ufullstendige, og det er meget mulig at sondringen mellom de forskjellige kategorier kan ha stått uklart for enkelte. Som anført av byretten var det etter forholdene naturlig at forholdet til de studenter som hadde avgitt frivillig forpliktende erklæring ved begynnelsen av studiet

Side:1352

(kategori 1 og 2) måtte komme i forgrunnen. Men lovens ord er etter min mening ikke til å komme forbi. Tiltalte har bestått tannlegeeksamen her i riket selv om prøven som følge av hans tidligere utdannelse i utlandet har hatt en innskrenket form. Jeg viser til lov 18. juni 1938 nr. 11 §6, jfr. §7 i reglement av 15. april 1932 (24. mars 1934). Det forekommer meg da også helt uantagelig at lovgiverne, når først ordningen med individuelle forpliktelseserklæringer måtte avløses av lov, skulle ha villet holde utenfor den betydelige kontingent, ca. 100 studenter, som tiltalte tilhørte. Jeg kan ikke se at det etter forholdene kunne ha noen fornuftig mening bare å la loven omfatte de kandidater som ved begynnelsen av studiet hadde avgitt forpliktende erklæringer.

Det er til slutning gjort gjeldende av forsvareren at det er i strid med Grunnlovens §97 når loven av 1956 er gitt anvendelse overfor tiltalte som, da han i 1953 begynte sitt studium i Tyskland, ikke kunne forutse denne følge. Jeg kan heller ikke finne at denne innvending kan føre frem. Da tiltalte ble opptatt på Tannlegehøgskolen i 1958 for å kvalifisere seg for norsk tanlegeeksamen, hadde loven av 1956 vært gjeldende i snart 2 år, og han måtte være fullt klar over at han, på samme måte som sine kamerater, kom inn under lovens bestemmelser om tjenesteplikt når han underkastet seg norsk tannlegeeksamen. Noen beskyttet rettighet som det er gjort inngrep i med tilbakevirkende kraft kan jeg under disse omstendigheter ikke forstå at det kan være spørsmål om.

Jeg finner etter omstendighetene ikke grunn til å gjøre noen forandring i den av byretten utmålte straff.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Thrap: Jeg er kommet til et annet resultat enn førstvoterende. Jeg antar at byretten bygger på en uriktig lovanvendelse når den har gått ut fra, at loven av 1956 om sivil tjenesteplikt for tannleger også omfatter den kategori av tannleger som tiltalte tilhører (kategori 3).

Som nevnt av byretten, og også av førstvoterende, er det i alt 3 kategorier av tannleger. Den første kategori omfatter dem som har studert ved Tannlegehøgskolen og tatt sin eksamen ved denne. Studentene i denne gruppe ble allerede ved studiets begynnelse avkrevet slike erklæringer som det er tale om i saken. Den annen gruppe omfatter dem som er nevnt i lov nr. 4 av 8. juli 1949. Det gjelder her studenter som tok utenlandsk eksamen etter på forhånd å ha vært utvalgt til studiet av norsk universitet eller høyskole. Det er opplyst at studenter av denne gruppe ble immatrikulert ved høyskolen og også før de begynte studiet ble avkrevet erklæring om plikttjeneste etter avsluttet eksamen. Den tredje gruppe omfatter studenter som overhodet ingen tilknytning hadde til Tanlegehøgskolen i studietiden. De ble ikke og kunne ikke før de begynte studiene bli avkrevet slik erklæring

Side:1353

som nevnt. De måtte imidlertid - i likhet med dem som tilhørte kategori 2 - underkaste seg et tilleggskurs ved Tannlegehøgskolen etter bestått utenlandsk eksamen for å kunne gis adgang til å praktisere i Norge. Det er etter opplysningene i saken uklart hvorvidt eller i hvilken utstrekning disse studenter ble avkrevet noen erklæring før de ble tatt opp på tilleggskurset, men jeg nevner at i bilag 3 til Innst. O. VIII (1956) har Sosialdepartementet bl.a. anført: «Studenter som tilhører den tredje kategori har i det hele tatt ikke avgitt noen erklæring. - - - I tillatelsen til å fremstille seg til norsk eksamen vil det kunne settes vilkår at vedkommende etter bestått eksamen må gjøre en nærmere bestemt tjeneste i offentlig tannrøkt.» Dette synes å tyde på at det i tiden fra 1951 og frem til loven av 1956 i hvert fall ikke generelt har vært praktisert at studenter av kategori 3 ble avesket noen erklæring.

Når det gjelder spørsmålet om tiltaltes forhold rammes av loven, vil jeg først nevne at selve lovens ordlyd ikke er helt klar. Det sies i §1 at den gjelder foruten dem som er nevnt i loven av 8. juli 1949 - altså kategori 2 - også «personer som i 1955 eller senere har bestått tannlegeeksamen her i riket». Så vidt jeg forstår kan det reises tvil om uttrykksmåten her også rammer den utenlandsstudent som tilhørte kategori 3 og som måtte underkaste seg slikt tilleggskurs som jeg tidligere har nevnt.

Og etter min mening etterlater også lovens forarbeider tvil om lovgiveren har ment, at også de som tilhørte kategori 3 skulle omfattes av lovens bestemmelser. Jeg nevner at det i odelstingsproposisjonen (nr. 20 for 1956) side 3 anføres: «Under henvisning til dette beklager departementet at det ikke ser noen annen utvei enn å foreslå at det nå i lovs form skaffes hjemmel for departementet til å pålegge tannlegekandidatene den tjeneste i offentlig tannrøkt som de ved opptakingen til studiet har forpliktet seg til å utføre.» Og den samme uttrykksmåte går til dels igjen i odelstingsinnstillingen (nr. VIII for 1956). Det heter her bl.a. i bemerkningene til §1 at «lovutkastet er i full overensstemmelse med den forpliktelseserklæring studentene har avgitt ved opptaking til studiet». Og i komitéflertallets bemerkninger heter det at det er «nødvendig i den nåværende situasjon å lovfeste den forpliktelse som studentene har gått med på». Jeg er klar over at det i lovforarbeidene finnes uttalelser som trekker i den retning at loven skulle gis anvendelse på alle 3 kategorier av tannleger. Men i betraktning av at det i denne sak er spørsmål om det ved lov er gjort et meget vesentlig inngrep i den ellers frie adgang til å velge arbeid, må det etter min mening kreves at loven er helt klar når det gjelder dens anvendelsesområde. Loven og dens forarbeider etterlater etter min mening så vidt stor tvil at det er på sin plass å tolke loven innskrenkende. Lovgiveren har ikke overveiet og drøftet de særskilte spørsmål som reiste seg når det gjaldt de studenter som tilhørte kategori 3. Jeg er ikke enig med førstvoterende i at det overhodet ikke er noen fornuftig mening i å stille dem i noen annen eller gunstigere stilling enn

Side:1354

dem som tilhører de øvrige kategorier. Det er - som jeg tidligere har pekt på - på det rene at de som tilhørte kategori 3 i hvert fall ikke ved studiets begynnelse ble avesket eller kunne bli avesket noen erklæring om plikttjeneste. Jeg synes også det er grunn til å fremheve at de på egen hånd hadde skaffet seg sin utdannelse i utlandet uten noen medvirkning eller hjelp fra Tannlegehøgskolens side. Jeg nevner i denne forbindelse at Justisdepartementet, som av stortingskomitéen ble forelagt til uttalelse spørsmålet om grunnlovmessigheten av loven, i brev av 20. april 1956 (bilag 5 til odelstingsinnstillingen) uttalte at Grunnloven ikke var til hinder for at reglene om tjenesteplikt som foreslått ble gitt anvendelse «også overfor tannleger som ble opptatt på Norges tannlegehøgskole (eller påbegynte studier i utlandet) før lovens ikrafttreden og i den anledning har underskrevet erklæring om tjenesteplikt». Denne uttalelse gjelder, som det vil sees, alene grunnlovmessigheten, men jeg synes også den har en viss betydning når det gjelder spørsmålet om hvor langt selve loven rekker og hvilke overveielser som ligger til grunn for lovens vedtagelse.

Jeg antar etter dette at tiltalte må frifinnes. Det er da ikke grunn for meg til å gå nærmere inn på de øvrige spørsmål som er reist i saken.

Dommer Eckhoff: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende. Med ham legger jeg til grunn at loven av 21. juni 1956 om sivil tjenesteplikt for tannleger §1 første ledd (alternativet: «personer som i 1955 eller senere har bestått tannlegeeksamen her i riket») også omfatter tannlege A gruppe. Jeg viser her til bemerkninger til §1 så vel i Ot.prp. nr. 20 (1956) som i Innst. O. VIII (1956). Utdraget av innstillingen er for øvrig gjengitt av byretten. Det forekommer meg, som sagt av førstvoterende, at det må være lovens fornuftige mening å ta den tredje kategori med, og at det, i forhold til første og annen kategori, vil være uriktig å frita tredje kategori for sivil tjenesteplikt.

Dommer Leivestad: Som tredjevoterende, dommer Eckhoff.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Thrap.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av byrettens dom (sorenskriver H. Th. Knudtzon med domsmenn Gudrun Ormar og Odd Thorieif From):

Politimesteren i Sandefjord utferdiget den 3. november 1960 slikt forelegg:

A, født xx.xx.1934, i Sandefjord, tannlege, bopel - - -gate 3, Sandefjord, forelegges herved for overtredelse av midl. lov om sivil tjenesteplikt for tannleger av 21. juni 1956, §4, jfr. §1, for å ha unnlatt å etterkomme pålegg om å overta stilling i offentlig tannrøkt som tross kunngjøring står åpen, og som Sosialdepartementet etter nærmere bestemmelse for en tid av inntil 2 år kan pålegge person som i

Side:1355

1955 eller senere har bestått tannlegeeksamen her i riket eller fått utenlandsk tannlegeeksamen godkjent med samme virkning som norsk tannlegeeksamen etter lov av 8. juli 1949, jfr. Sosialdepartementets bestemmelse av 14. desember 1959, hvoretter tannlege A ble pålagt å utføre siviltjeneste som distriktstannlege, kl. A, i Moskenes i Nordland fylke, i ett år, ved at han den 20. mai 1960 - etter høsten 1958 å være blitt autorisert som norsk tannlege på grunnlag av forutgående utenlandsk tannlegeeksamen og ved å avlegge prøver i nærmere bestemte fag - forlot den ham av Sosialdepartementet den 14. desember 1959 for ett år pålagte siviltjeneste som distriktstannlege i Moskenes i Nordland, hvortil ved kunngjøring ingen søker hadde meldt seg - etterat ban hadde tjenstgjort i stillingen fra 11. januar 1960, en bot av kr. 2 000 til statskassen, eller hvis boten ikke erlegges, en straff av 30 dagers fengsel. - - -

Under hovedforhandlingen tok retten imot forklaring av tiltalte samt vitneforklaring av byråsjef i Sosialdepartementet S. Bryhn Ingebrigtsen. Det ble dokumentert vitneforklaring avgitt av tannlege fru Lilli Sverdrup ved bevisopptak for Lofoten forhørsrett den 1. ds. For øvrig ble det foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Etter bevisførselen legger retten følgende faktiske forhold til grunn for sin avgjørelse:

Etter å ha tatt eksamen artium søkte tiltalte i 1953 om opptagelse ved Norges Tannlegehøgskole, men nådde ikke opp. Han henvendte seg på ny til Tannlegehøgskolen for om mulig - ved dennes formidling - å bli opptatt ved en av de utenlandske høyskoler hvor de norske myndigheter hadde skaffet plass for et antall odontologi-studenter. Også her fikk tiltalte avslag. Angivelig betydet Tannlegehøgskolen ham at han burde ta artium om igjen for om mulig å forbedre sine karakterer. Tiltalte, som etter eget utsagn var fast bestemt på å bli tannlege om han enn skulle bli nødt til å praktisere i utlandet, søkte etter dette på egen hånd om opptagelse ved tannlegehøyskolen i Göttingen - og ble opptatt. Tannlegeeksamen tok han ved universitetet i Düsseldorf i mai måned 1957.

Kommet hjem til Norge søkte tiltalte om å bli opptatt ved det tilleggskurs for utenlands-utdannede tannleger som skulle ta til ved Tannlegehøgskolen i september måned, men kom - i likhet med de øvrige som hadde reist utenlands på egen hånd - (nedenfor betegnet som kategori 3) - ikke inn. Derimot fikk han dispensasjon av Sosialdepartementet for å arbeide under skoletannlegen i Hedrum.

Etter ny søknad ble tiltalte fra januar 1958 opptatt på tilleggskurset ved Tannlegehøgskolen. I motsetning til de kandidater som var sendt til utlandet ved Tannlegehøgskolens formidling (nedenfor betegnet som kategori 2), måtte kandidatene av kategori 3 angivelig også underkaste seg skriftlige prøver i 3 fag. Mens kandidatene av kategori 2 fikk sin norske tannlegeeksamen ved vårsemesterets avslutning, måtte kandidatene av kategori 3 vente med å ta sin norske eksamen til i løpet av september måned 1958.

Sommeren 1957 hadde tiltalte gjennomgått et offiserskurs. Etter avlagt tannlegeeksamen ble han beordret som militærtannlege på Setermoen for på dette vis å avtjene sin militære verneplikt.

Da avslutningen av militærtjenesten nærmet seg for tiltalte, fikk

Side:1356

han i likhet med de øvrige nyutdannede tannleger, som det var meningen å pålegge plikttjeneste etter den midlertidige lov om sivil tjenesteplikt for tannleger av 21. juni 1956, sendende fra Tannlegekontoret i Sosialdepartementet en oppgave over stillinger i den offentlige tannrøkt som tross kunngjøring sto ubesatt, med oppfordring om å melde fra hvilken stilling - hvilke stillinger - han fortrinnsvis søkte. I brev til Sosialdepartementet av 2. november 1959 søkte tiltalte om ansettelse som assistent-tannlege ved Gjerpen kommunale skoletannklinikk. Brevet sluttet slik:

«Hvis Sosialdepartementet finner å måtte plasere meg f. eks. i Åmot i Østerdalen eller Bremanger i ytre Sogn, så er det muligens til mitt eget beste, vel i alle fall ikke for å være vrien, det er jo flere som søker. Dog vil jeg bare oppføre Larvik som et alternativ, da jeg foretrekker å ta en tur til utlandet igjen dersom det ikke er mulig å tiltrede hverken i Gjerpen eller i Larvik, selv om økonomien tilsier at man helst burde arbeide noget mer først.»

Sosialdepartementet fordeler de disponible tannleger etter innstilling fra et utvalg bestående av representanter for Den norske tannlegeforening og Offentlige Tannlegers Forening. I samsvar med utvalgets innstilling gikk stillingen i Larvik til den eneste kvinnelige tannlegen i gruppen, mens stillingen i Gjerpen - på samme måte - gikk til en tannlege som var gift og for hvem også helbredshensyn spillet avgjørende inn. I alt var det ved anledningen 35 tannleger som skulle beordres. En av dem ble fritatt av helbredshensyn og en fordi han hadde fastlagt program for videre studium i utlandet. Av de gjenstående ble 23 anbrakt i stillinger i folketannrøkten, 10 i stillinger i skoletannrøkten.

Den 4. desember 1959 skrev Tannlegekontoret slik til tiltalte:

«Deres søknad av 2. november 1959.

Det har ikke vært mulig for Sosialdepartementet å disponere Dem til noen av de to skoletannlegestillinger De har søkt som tjenestested for siviltjenesten.

De øvrige stillinger som denne gang er godkjent for siviltjeneste er vesentlig i Nord-Norge. Da man er klar over at De har hatt en lengere militærtjeneste på Setermoen, vil man herfra foreslå at De overtar stillingen som distriktstannlege kl. A i Moskenes tannrøktdistrikt i Nordland for ett år. For resttjenestens vedkommende vil De få anledning til å søke stilling i offentlig tannrøkt i Sør-Norge etter dette ene års tjeneste i Moskenes.

Man ber Dem omgående underrette dette kontor.»

Tiltalte hadde deretter den 14. desember 1959 en samtale med byråsjef Bryhn Ingebrigtsen på dennes kontor i Helsedirektoratet. Her erklærte byråsjefen - på departementets vegne - at tiltalte skulle slippe med ett års tjeneste på Moskenes. Han ble med andre ord fritatt for resttjenesten. Tiltalte erklærte seg etter dette villig til å overta stillingen i Moskenes og uttrykte - ifølge vitnet byråsjef Bryhn Ingebrigtsen - endog sin takknemlighet for pen behandling.

Tiltalte tiltrådte stillingen som distriktstannlege i Moskenes den 11. januar 1960. Allerede den 21. mars s. å. skrev han imidlertid slik til Sosialdepartementet:

«På tross av et års militærtjeneste i Troms innland, på tross av intense

Side:1357

forsøk fra min side på å slippe plikttjeneste nordpå og på tross av ledige stillinger sørpå, ble jeg av Departementet deportert hit ut til Moskenes for å utføre tvangsarbeid i ett år.

Etter min mening foreligger allerede her plausibel grunn for protest. Men når man så på toppen av det hele erfarer at privatpraktiserende tannleger bokstavlig talt tvinges til å nedlegge sine praksiser og at Departementets åpenbare hensikt går i retning av tannlegeyrkets sosialisering, må og bør det protsteres.

I protest mot denne utvikling nedlegger jeg arbeidet den 31. mai d. å. Jeg er klar over at jeg i den anledning blir dømt for brudd på lov av 21. juni 1956, men heller sone for realt lovbrudd enn som nu å utføre tvangsarbeide for forseelser man ikke kjenner til.»

Den 20. mai 1960 forlot så tiltalte stillingen på Moskenes og har senere ikke vært villig til å vende tilbake til den. - - -

Forsvareren har kort fortalt bygget sin påstand på følgende betraktninger:

1. Det dreier seg her om påstått brudd på tiltaltes plikt til å overta stilling i «offentlig tannrøkt», jfr. lovens §1. Forholdene på Røst, som faller inn under stillingen som distriktstannlege i Moskenes, var imidlertid ikke lagt slik til rette at det var mulig å utøve «offentlig tannrøkt» der.

2. Departementet har ikke adgang til å pålegge plikttjeneste i en stilling som det er mulig å få besatt på annet vis. Det hevdes at dette var tilfelle med den her omhandlede stilling.

3. Under ingen omstendighet har konsipistene ment at loven skulle finne anvendelse på kandidater av kategori 3, dvs. de som helt på egen hånd hadde studert i utlandet. Forsvareren har i denne forbindelse vist til Ot.prp. nr. 20 (1956), Innst. O. nr. VIII (1956) samt forhandlingene om loven i Odelstinget og Lagtinget. Det hevdes at formålet med loven var å fange inn de kandidater som enten var utdannet ved Norges Tannlegehøgskole (kategori 1) eller som hørte til kategori 2, og som ved opptagelsen til odontologistudiet hjemme eller i utlandet hadde forpliktet seg til etter nærmere bestemmelse av Sosialdepartementet å gjøre tjeneste i offentlig tannrøkt i inntil 2 år umiddelbart etter fullført tannlegeeksamen. Det understrekes at det her dreier seg om tvangslov, om hvis grunnlovmessighet det under behandlingen i Stortinget ble reist tvil. Etter vanlige fortolkningsprinsipper må loven derfor fortolkes innskrenkende. Under ingen omstendighet kan den gis en slik slagkraft at den også rammer en gruppe kandidater som ingen ved lovens vedtagelse tenkte den anvendt på.

4. Tiltalte var meget langt på vei med sine studier i utlandet da loven ble vedtatt, og han hadde altså ikke underskrevet noen erklæring om plikttjeneste. Under enhver omstendighet vil det derfor være i strid med Grunnlovens §97 å anvende loven overfor ham.

5. Sluttelig har forsvareren hevdet at loven i sin helhet ikke er bindende - både fordi den strir mot Grunnlovens ånd og prinsipper, og fordi den strir mot konvensjonen om menneskerettighetene som også Norge har sluttet seg til.

Rettens bemerkninger:

Innledningsvis skal retten minne om bakgrunnen for loven om plikttjeneste for nye tannleger: på den ene side den gryende erkjennelse av tannrøktens store betydning for folkehelsen, manifestert i loven om

Side:1358

folketannrøkt av 28. juli 1949, på den annen side de kolossale vansker som var - og fortsatt er - forbundet med å få besatt de ledige stillinger i den offentlige folketannrøkt.

Ovenfor har retten redegjort for sammenhengen med tiltaltes beordring til Moskenes. Her skal den understreke at alle nye tannleger blir pålagt slik plikttjeneste. For tiden er det ca. 250 tannleger i plikttjeneste. Det følger av seg selv at det ikke er «ønskestillinger» som må besettes på dette vis.

For øvrig bemerker retten til forsvarerens anførsler:

1. Etter bevisførselen legger retten til grunn at forholdene på Røst både når det gjaldt underbringelsen, forpleiningen og mulighetene for å gi skikkelig tannbehandling, var fullt brukbare og ikke dårligere enn mange andre steder, hvor det i likhet med Røst bare var spørsmål om et par måneders ambulerende virksomhet hvert år. Det er på det rene at tannlege Erik Sommer Eriksen, som var beordret i stillingen som distriktstannlege i Moskenes fra 16. august 1956 til 13. juli 1957, etter uttalelse til Tannlegeforeningen fant forholdene i dette distrikt helt brukbare - og det ikke bare når det gjaldt hovedklinikken på Reine, men også stasjonen på Røst. I den tid tiltalte betjente stillingen i Moskenes distrikt, oppholdt han seg for øvrig bare på Reine, slik at hans kritikk over forholdene på Røst alene bygger på uttalelse fra tannlege fru Sverdrup som tidligere drev praksis på Reine., Retten finner at det forsvareren har anført under dette punkt, ikke kunne frita tiltalte for å etterkomme Sosialdepartementets pålegg. Retten har da også inntrykk av at forsvareren nærmest har tatt dette med som et støtteargument.

2. Det er på det rene at stillingen i Moskenes på vanlig måte var kunngjort ledig i Norsk Lysingsblad i september 1959 med en henvisningsannonse i Legeforeningens medlemsblad. Det forsvareren her sikter til, er at den ovenfor nevnte tannlege fru Sverdrup, som hadde vært konstituert i stillingen i 2 år fra august 1957, men som ikke søkte stillingen da den ble kunngjort ledig, overfor departementet skal ha sagt seg villig til å overta stillingen igjen fra sommeren 1960 - dog under forbehold av at hun ikke ville betjene Røst.

Retten kan ikke finne at forsvarerens argumentasjon her fører frem.

3. Etter sin ordlyd finner loven om sivil tjenesteplikt for tannleger anvendelse på «personer som i 1955 eller senere har bestått tannlegeeksamen her i riket eller fått utenlandsk tannlegeeksamen godkjent med samme virkning som norsk tannlegeeksamen.» Den rammer således også tannleger av den ovenfor omhandlede kategori 3. Dette fremgår også tydelig av Innst. O. VIII, hvor det under merknadene til de enkelte paragrafer heter - ad §1: «Pålegg kan gis studenter... samt studenter som uten å være uttatt til studiet, studerer i utlandet.»

Riktignok er det så at forholdet med de ovenfor nevnte forpliktende erklæringer, som myndighetene i første omgang grep til for å løse problemet med betjeningen av de omhandlede stillinger i den offentlige tannrøkt, fikk en overordentlig bred plass da Sosialdepartementet allikevel fant å burde fremme den nevnte lovproposisjon. Men dette måtte - så vidt retten forstår - ligge i sakens natur. Retten kan ikke i lovens forarbeider finne støtte for den fortolkning at loven ikke rammer tannleger som på egen hånd har studert i utlandet.

Side:1359

Anførslene under punktene 4 og 5 drøftes her under ett:

Retten antar at det ikke trenger noen nærmere påvisning at loven ikke kan settes til side av domstolene som stridende mot konvensjonen om menneskerettighetene.

Retten deler heller ikke forsvarerens oppfatning: at loven i sin alminnelighet strider mot Grunnlovens ånd og prinsipper. Den viser til det som er sagt ovenfor om bakgrunnen for loven. Etter rettens oppfatning må de nyutdannede tannlegers interesse av straks å utøve sitt yrke på det sted og på den måte vedkommende måtte ønske det, ad lovgivningsveien kunne settes til side for de store almene interesser som knytter seg til gjennomføringen av den offentlige folketannrøkt. Retten understreker her at slik plikttjeneste er begrenset til 2 år, og at departementet i prinsippet stiller alle de nye tannleger likt. For å sette det hele i relieff nevner retten at lønnsvilkårene i slik plikttjeneste er relativt gode. Den stilling denne sak gjelder er således plasert i lønnsklasse 21. Alt i alt kan ikke retten finne at inngrepet overfor de nye tannleger har noen snev av utilbørlighet. Og etter byråsjef Bryhn Ingebrigtsens vitneforklaring sitter retten igjen med det bestemte inntrykk at departementet så langt det er mulig sørger for at plikttjenesten blir så rimelig som etter omstendighetene mulig og fordelt på en rettferdig måte.

Retten kan ikke finne at det strider mot Grunnlovens §97 å gi loven anvendelse på tiltalte. Visstnok er det så at tiltalte hadde begynt sitt studium før loven ble vedtatt og uten å ha gitt noen erklæring. Han har imidlertid vært kjent med at studentene av kategori 1 og 2 ble avkrevet slik erklæring og hele det problemkompleks som var bakgrunnen for den etablerte ordningen. Retten kan da ikke finne at det vil virke urimelig, urettferdig eller utilbørlig at den nye lov fanget inn også studenter av hans kategori. - - -