Rt-1961-193
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1961-02-15 |
| Publisert: | Rt-1961-193 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 13 |
| Parter: | Einar Slapgård (høyesterettsadvokat Alf Nordhus) mot Staten ved Landbruksdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker). |
| Forfatter: | Gaarder, Hiorthøy, Helgesen, Anker, Berger |
| Lovhenvisninger: | Jordloven (1955) §13, §19, §10, §11, §12, §14, §15, §16, §17, §18, Jordloven (1955) |
Dommer Gaarder: Saken gjelder spørsmålet om statens forkjøpsrett etter kap. IV i jordloven av 18. mars 1955 til eiendommen Tromsdal, g.nr. 254 b.nr. 4 og 5 i Verdal. Ved kjøpekontrakt av 9. juni 1956 solgte Albert Tromsdal eiendommen til Einar Slapgård, og i møte 14. september samme år gjorde fylkeslandbruksstyret vedtak om at eiendommen skulle erverves av staten etter reglene om forkjøpsrett i jordloven. Ervervet skulle skje til fordel for Ingvar Leirseth som eier naboeiendommen, til supplering av hans bruk. Vedtaket om å bruke forkjøpsretten ble etter anke fra Slapgård stadfestet av Landbruksdepartementet. Slapgård mente imidlertid at staten, slik saken lå an, ikke hadde rettslig adgang til å gjøre forkjøpsrett gjeldende, og bøyet seg ikke for vedtaket. Staten gikk derfor til søksmål mot Slapgård ved Stjør- og Verdal herredsrett. Ved herredsrettens dom av 1. juli 1958 ble Slapgård frifunnet og tilkjent kr. 750 i saksomkostninger. Dommen var enstemmig i resultatet, men det var dissenser i begrunnelsen. Sorenskriveren og den ene domsmann mente at fylkeslandbruksstyret hadde oversittet 3-månedersfristen etter jordlovens §13. Den andre domsmann var ikke enig i dette, men mente at landbruksmyndighetene hadde bygget på uriktige forutsetninger om dyrkningsmuligheter m.v., og at vedtaket om å erverve eiendommen derfor var ugyldig.
Staten påanket saken til Frostating lagmannsrett, der den ble behandlet med 2 domsmenn. I sin dom av 9. juni 1959 kom lagmannsretten med 3 mot 2 stemmer til et annet resultat enn herredsretten. Domsslutningen lyder slik:
«1. Staten overtar de rettigheter og plikter Einar Slapgård fikk ved kjøpet av eiendommen Tromsdal nedre og østre, g.nr. 254, b.nr. 4 og 5 i Verdal ved kjøpekontrakt inngått 9. juni 1956 med Albert og Marie Tromsdal.
2. Einar Slapgård dømmes til innen 2 uker fra forkynnelsen av
Side:194
lagmannsrettens dom å utstede skjøte til Staten på eiendommen Tromsdal nedre og østre, g.nr. 254, b.nr. 4 og 5 i Verdal mot å få kjøpesummen 20 000 kroner.
3. Erstatning for saksomkostninger tilkjennes ikke for noen av rettene.»
En av lagmannsrettens fagdommere og en domsmann stemte for herredsrettens resultat. Fagdommeren sluttet seg i sin begrunnelse til herredsrettens flertall, domsmannen var enig med den dissenterende domsmann i herredsretten.
Om sakens nærmere sammenheng henvises for øvrig til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Einar Slapgård har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han gjør gjeldende at fristen etter jordlovens §13 er oversittet, og dessuten at spørsmålet om forkjøpsrett ikke har vært betryggende behandlet av administrasjonen, og at vedtaket om å benytte forkjøpsretten derfor hviler på sviktende grunnlag. Slapgård, som har fått bevilling til fri sakførsel, har nedlagt slik påstand:
«1. Stjør- og Verdal herredsretts dom av den 1. juli 1958 stadfestes.
2. Staten ved Landbruksdepartementet dømmes til å betale Einar Slapgård saksomkostninger for lagmannsretten.»
Staten ved Landbruksdepartementet har nedlagt denne påstand:
«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Einar Slapgård tilpliktes å betale Staten ved Landbruksdepartementet prosessens omkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»
Under sakens behandling for Høyesterett er prosedyren blitt delt, slik at spørsmålet om fristen etter §13 er oversittet er behandlet først. Etter det resultat jeg er kommet til i dette spørsmål, blir den subsidiære ankegrunn - angrepet på den administrative behandlingsmåte - ikke aktuell. Denne ankegrunn er derfor ikke behandlet av prosessfullmektigene.
Jeg er - som antydet - kommet til at fylkeslandbruksstyret har oversittet fristen etter jordlovens §13, og jeg kan i det vesentlige slutte meg til de betraktninger herredsretten gjør om dette spørsmål, men jeg vil ikke ha uttalt at fristen skal regnes fra den dag jordstyret mottar melding om salget. Etter lovens §13 må man etter min mening holde fast ved at det i prinsippet er fylkeslandbruksstyrets mottagelse av meldingen som danner utgangspunktet for fristen. Men når §19 pålegger selger og kjøper å sende meldingen «gjennom jordstyret» til fylkeslandbruksstyret, så forstår jeg dette slik at jordstyret skal la meldingen passere til rette vedkommende, som er fylkeslandbruksstyret, uten forsinkelse. Etter min mening kan jordstyret på dette stadium ikke foreta noen foreløpig behandling som sinker innsendelsen til fylkeslandbruksstyret. Jordstyret kan selvfølgelig gjøre de nødvendige notater og ta de ønskelige avskrifter, men en forsinkelse utover dette kan ikke gå utover den kjøper hvis rett staten vil tre
Side:195
inn i. Som alt antydet mener jeg at dette syn har noen støtte i lovteksten. Når meldingen skal sendes «gjennom jordstyret til fylkeslandbruksstyret», bringer det tanken hen på en kontinuerlig forsendelsesmåte. Men særlig mener jeg at min forståelse best realiserer det som må ha vært meningen med fristbestemmelsen. Når fristen ble satt så kort som 3 måneder, var det av hensyn til de interesserte private parter, først og fremst kjøperen. Det ville - som herredsretten fremholder - ikke stemme med dette hensyn om fristen skulle kunne forlenges på ubestemt tid fordi meldingen blir liggende i jordstyret, og med varierende tidsrom i de forskjellige tilfelle. I den foreliggende sak er meldingen sendt jordstyret i rekommandert brev 11. juni 1956, etter jordstyrets uttalelse mottatt der den 13. s. m., og senere kan den i ethvert fall ikke være mottatt. Først den 9. juli, nesten 1 måned senere, er den innløpet til fylkeslandbruksstyret. Etter statens standpunkt skulle da forkjøpsretten være i behold til 9. oktober 1956. Jeg er ikke enig i dette, og mener at fristen etter §13 må beregnes som om jordstyret hadde sendt meldingen til adressaten uten unødig opphold. Fristen begynner da etter min mening sitt løp senest den 17. juni. Nå har fylkeslandbruksstyret truffet sitt vedtak i møte 14. september, men dermed er ikke kravet «satt fram». Så lenge det ikke er meddelt kjøper og selger, eller iallfall en av dem, er det et internt anliggende i fylkeslandbruksstyret. Først ved at vedtaket meddeles blir kravet «satt fram». Dette må følge av alminnelig sprogbruk, og det sees også hvis man sammenholder første og annet ledd i §13. I annet ledd tales det nemlig om at eieren kan «setta fram» skriftlig tilbud til fylkeslandbruksstyret. Et slikt tilbud kan ikke være fremsatt før det er kommet til uttrykk overfor fylkeslandbruksstyret. Er «eigaren» f. eks. flere sameiere, er det således ikke nok at disse seg imellom har truffet et vedtak. Om kravet er «satt fram» når det blir avsendt, eller om det i samsvar med alminnelige avtalerettslige regler først skal ansees fremsatt når det er kommet frem til adressaten, er det for så vidt overflødig å ta standpunkt til, men jeg vil nevne at jeg anser den siste forståelse som den riktige. I dette tilfelle er fylkeslandbruksstyrets krav uttalt i dets brev av 18. september 1956, som antas fremkommet 19. eller 20. s. m.
Jeg vil tilføye at hvis det - hvilket ikke er nærmere opplyst - skulle være en av fylkeslandbruksstyret tolerert praksis at jordstyret foretar en virkelig behandling av spørsmålet om bruk av forkjøpsretten straks meldingen innløper, ville det være en behandling som foretas på vegne av fylkeslandbruksstyret, og det ville da være nærliggende å tolke §13 jfr. §19 derhen, at det er mottagelsen i jordstyret som danner utgangspunktet for fristen. I denne sak fører dette til samme resultat som jeg tidligere har antatt.
Jeg vil til slutt uttale at jeg har funnet saken noe tvilsom. Jeg antar imidlertid at tolkningstvil i et tilfelle som dette, hvor det er spørsmål om offentlige inngrep i private rettigheter, bør komme den private til gode. Det kan videre anføres at det påhviler det
Side:196
offentlige å godtgjøre at de rent faktiske vilkår for å bruke forkjøpsretten er til stede, og staten har etter min mening ikke godtgjort at fristen etter §13 er overholdt. At overskridelsen er liten er uten rettslig interesse, da fristen etter sin karakter er absolutt.
Staten bør tilsvare omkostninger for herredsrett og lagmannsrett. For Høyesterett blir det ikke spørsmål om saksomkostninger, da saken er benefisert.
Jeg stemmer for denne
dom:
Einar Slapgård frifinnes.
I saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett betaler Staten ved Landbruksdepartementet til Einar Slapgård 2 200 - to tusen to hundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Dommer Hiorthøy: Jeg er kommet til samme resultat som førstvoterende og kan i meget slutte meg til de betraktninger han har gjort gjeldende. Jeg antar imidlertid - på samme måte som flertallet i herredsretten og den dissenterende lagdommer - at 3-månedersfristen må regnes fra den dag da melding fra partene kom frem til jordstyret. Etter loven og dens forarbeider ser jeg det som et vesentlig moment, at selger og kjøper høyst skal måtte finne seg i en usikkerhetsperiode på 3 måneder. På bakgrunn av dette mener jeg at den tilsynelatende absolutte regel i §13 første ledd må ansees modifisert ved forskriften i §19. Etter forholdet mellom jordstyret og fylkeslandbruksstyret synes det heller ikke unaturlig å se det slik, at det offentliges behandling av saken er innledet i og med at melding er kommet frem til jordstyret, dette uansett hvordan man innretter seg i praksis med hensyn til jordstyrets befatning med meldingen før den sendes videre til fylkeslandbruksstyret.
Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Gaarder.
Kst. dommer Anker: Likeså.
Dommer Berger: Som dommer Hiorthøy.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Aage Thor Falkanger med domsmenn Arve Segtnan og Gunnar Alstad):
- - -
Einar Slapgård er eier av eiendommen Slapgaard i Verdal, g.nr. 248 b.nr. 1. Han overtok denne efter sin far 1. mai 1953. Det er gammel slektsgård, som nu er på 140 dekar dyrket og ca. 15 dekar beitesland. Ingen skog hører til eiendommen og Slapgård har heller ikke eiet annen skog. Ved kjøpekontrakt og skjøte av 9. juni 1956 overtok han imidlertid Tromsdal nedre østre, g.nr. 254, b.nr. 4 og 5 av skyld henholdsvis 0.11 og 0.55 i Verdal. Denne eiendom er på ca. 130 dekar, hvorav ca. 25 dekar er dyrket og 90 dekar er skog. Resten regnes som innmark. Samme dag sendte selgerne, som var Albert og Marie Tromsdal og kjøperen Einar Slapgård, melding om salget til Nord-Trøndelag fylkeslandbruksstyre. Skrivelsen
Side:197
er således datert 9. juni 1956 og det er sagt i denne at den fremsendes gjennom Verdal jordstyre, og 11. samme måned blev den i rek. forsendelse sendt nevnte jordstyre. Meldingen henviste til Jordlovens §19. Jordstyret behandlet saken i møte 30. juni 1956 og oversendte saken til Nord-Trøndelag fylkeslandbruksstyre som mottok den 8. eller 9. juli s. å. Jordstyret rådet til at forkjøpsretten skulle gjøres gjeldende og da til fordel for Ingvar Leirseth, som fra 1. juli 1956 var blitt eier av eiendommen Tromsdal nordre søndre, g.nr. 254 b.nr. 1 og 2. Denne eiendom overtok han efter sin svigerfar. Leirseth hadde tidligere vært overassistent ved fjøskontrollen i Verdal.
11. juli sendte Landbruksstyret saken tilbake til Jordstyret til videre behandling. - - -
Jordstyret behandlet saken i møte 30. august 1956 og viste da til Bjørklis uttalelse og rådet til at forkjøpsretten bør bli gjort gjeldende til fordel for Leirseth. - - -
Landbruksstyret behandlet saken i møte 14. september 1956 og vedtaket som ble truffet lyder således:
«Einar Slapgård er gårdbruker på Slapgården, Vuku i Verdal ca. 9 km. fra Tromsdalen. Når han har kjøpt Sveet er det for å skaffe seg en skogteig. Driftsmessig sett er det muligheter for å drive den solgte eiendom Sveet sammen med Slapgårds eiendom som skogtillegg, men avstanden gjør dette noe vanskelig. Når nå eieren av Sveets nabobruk, Tromsdal nordre og søndre, g.nr. 254 b.nr. 1 og 2, Ingvar Leirseth, er interessert i å få overta det solgte bruk på de samme vilkår som Slapgård, finner en at dette samfunnsmessig sett gir den beste løsning, idet Tromsdalen nordre og søndre sammenslått med Sveet (Tromsdalen nedre og østre) blir en eiendom av brukbar størrelse med en etter forholdene god arrondering og gode muligheter driftsmessig sett.
I henhold til ovenstående begrunnelse blir eiendommen Sveet (Tromsdal nedre og østre, g.nr. 254 b.nr. 4 og 5 i Verdal) å erverve ved Statens forkjøpsrett efter Jordloven av 1. mars 1955.»
Det er videre sagt: «Når forkjøpsretten nå er gjort gjeldende, overtar Staten kjøperens rettigheter og plikter. Statens representant er i dette tilfelle Fylkeslandbruksstyret, adresse Steinkjer. En viser ellers til Jordloven av 1. mars 1955 §10, §11, §12, §13, §14, §15, §16, §17, §18, §19»
Landbruksstyrets vedtak med forutgående protokollasjon blev sendt i rekommandert brev 18. september 1956 til Einar Slapgård og Albert og Marie Tromsdal. Dette vedtak ble på Slapgårds vegne av o.r.sakfører Svarva påanket til Landbruksdepartementet ved anke og tilleggsanke av 21. september og 15. oktober 1956. - - -
Efterat Landbruksdepartementet hadde fått samtlige dokumenter, hvoriblant også Jordstyrets uttalelse av 10. november 1956, stadfestet det ved skrivelse av 19. november 1956 Landbruksstyrets vedtak av 14. september 1956. I skrivelsen er anført at departementet ikke godtar at påstanden om at fristen for forkjøp var oversittet. Efter departementets mening begynner fristen efter §13 først å løpe fra det øyeblikk da skriftlig melding kom til Landbruksstyret, og det var den 9. juli 1956. - - -
Retten skal bemerke, at alle rettens medlemmer er kommet til at Slapgård må frifinnes, men på forskjellig grunnlag. Et flertall, bestående av rettsformannen og domsmann Segtnan, mener at 3-månedersfristen
Side:198
må regnes fra Jordstyrets mottagelse av salgsmelding, og da fylkeslandbruksstyrets avgjørelse ikke er truffet innen 3 måneder fra 11. juni 1956, vil forkjøpsretten ikke kunne gjøres gjeldende overfor Slapgård. I denne anledning vil flertallet nevne at Jordlovkomiteen av 1947 foreslo 3 måneders frist for benyttelse av forkjøpsretten. Landbruksdepartementet i Ot.- prop. nr. 59/1953 foreslo en frist på 6 måneder, idet det blev nevnt at 3 måneder var for kort frist. Denne proposisjon ble i sin helhet tilbaketrukket, og Departementet fremsatte ny proposisjon, Ot.prop. 55/1954, hvorefter fristen ble foreslått til 4 måneder. Stortingets landbrukskomité foreslo forkjøpsfristen satt til 3 måneder, og dette ble vedtatt av Stortinget. Det står for flertallet klart, at lovgiverne mente at det måtte være en kort frist, og man mener at det vil være helt urimelig at fristen skulle kunne betraktelig forlenges ved at Jordstyret ikke ekspederer saken raskt til Landbruksstyret. Det er et ganske sterkt inngrep i private rettsforhold at Staten skal kunne gjøre forkjøpsrett gjeldende, og det må da være riktig å fortolke strengt de bestemmelser som er gitt for fremgangsmåten vedkommende forkjøpsrett. Det skal nevnes, at §19 kom inn under Stortingets behandling av saken, og at lovgiverne således kan tenkes ikke hadde vært oppmerksom på spørsmålet om utgangspunktet for 3-månedersfristen. At saken skulle sendes gjennom Jordstyret må sikkert være besluttet for at avgjørelsene skulle kunne treffes så raskt som mulig. Hvis Landbruksstyret fikk meldingen direkte, ville jo det ikke ha forutsetning for å kunne uttale seg om mulig bruk av forkjøpsrett og måtte i alle tilfelle innhente det stedlige jordstyres uttalelse. For den almindelige mann, som leser begge disse paragrafer i Jordloven, må det fremstille seg som det riktige, at fristen skal regnes fra Jordstyrets mottagelse, og flertallet mener, at hvis noe annet skulle være tilfelle, måtte dette klart være sagt også i §19.
Domsmann Alstad finner ikke dette avgjørende og mener at fristen efter §13 først kan regnes fra det tidspunkt Fylkeslandbruksstyret mottar salgsmeldingen. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagmann Gunnar Nissen, lagdommer E. Midelfart og sorenskriver Leif Rønning med domsmenn Ottar Vasseljen og Karl Selmer):
- - -
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:
Jordlovens §13 gir tydelig uttrykk for at 3-månedersfristen skal regnes fra det tidspunkt da fylkeslandsbruksstyret har mottatt meldingen om overdragningen av eiendommen. Det er etter lagmannsrettens oppfatning ikke noe legalt holdepunkt for å regne fristen fra det tidspunkt da jordstyret mottar meldingen. Bestemmelsen i §19 om at selger og kjøper plikter å sende meldingen «gjennom jordstyret», må betraktes som en administrativ ordensforskrift som ikke kan antas å endre utgangspunktet for fristen etter §13. Loven gir intet holdepunkt for den oppfatning at jordstyret opptrer som fullmektig for fylkeslandbruksstyret eller som et organ for dette. Heller ikke lovens motiver danner tilstrekkelig holdepunkt for en slik slutning. Lagmannsretten finner ikke grunn til å ta standpunkt til hvorledes forholdet ville ha stillet seg om
Side:199
jordstyret hadde ventet så lenge med å oversende saken til fylkeslandbruksstyret, at dette ville ha medført en vesentlig forsinkelse. I dette tilfelle ble fylkeslandbruksstyrets vedtak om å benytte forkjøpsretten truffet bare et par dager etterat det var forløpet 3 måneder fra meldingen ble sendt jordstyret. Lagmannsretten finner derfor ikke at fristen er oversittet. - - -
Sorenskriver Rønning tiltrer i det vesentlige herredsrettens begrunnelse, nemlig at 3-månedersfristen er oversittet. I tilslutning hertil skal han bemerke:
Jordlovens §13 må oppfattes slik at den gir kjøper og selger rett til å se fylkeslandbruksstyrets avgjørelse innen 3 måneder, såfremt de iakttar de regler loven gir for melding om overdragelsen. Han antar at lovens §19 ikke tilsikter å ha noen virkning for denne rett ved å bestemme, at meldingen skal sendes jordstyret hvor meldingen kan bli liggende til behandling i kortere eller lengre tid, uten at kjøper og selger har noen som helst innflytelse på tidspunktet for meldingens videre befordring til fylkeslandbruksstyret.
Når loven i §13 har satt en frist på 3 måneder antar han videre at dens mening er, at også jordstyrets behandling av saken skal falle innenfor denne frist og ikke komme som et mer eller mindre ubegrenset tillegg til fristen. I motsatt fall ville de interesser som har bestemt den relativt korte frist ikke bli tilgodesett. Fristbestemmelsen risikerer å bli helt illusorisk. Skal loven forståes slik vil de som ikke iakttar bestemmelsen i §19 og sender meldingen direkte til fylkeslandbruksstyret, bli stående i en bedre stilling enn de som lojalt følger anvisningen om å sende meldingen gjennom jordstyret. Når loven ikke pålegger å sende melding til begge instanser, vil et slikt resultat bli så vidt urimelig at det neppe faller sammen med lovens mening, §13 og §19 sett i sammenheng.
Gårdbruker Selmer slutter seg til den begrunnelse som er gitt av domsmann Alstad i herredsretten. - - -