Rt-1961-218
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1961-02-18 |
| Publisert: | Rt-1961-218 |
| Stikkord: | Dyrevern |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 24 B/1961 |
| Parter: | Statsadvokat Anton Hiorth, aktor, mot A, B og C (forsvarer høyesterettsadvokat Gunnar Meyer). |
| Forfatter: | Leivestad, Bendiksby, Eckhoff, Heiberg, Skau |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1887) §287, §377, Straffeprosessloven (1887), Straffeloven (1902) §291, Straffeloven (1902), Lov om avlivning av husdyr (1929), Dyrevernloven (1935) §16, §1, §354, §52, §63, Lov om avlivning av husdyr (1929) §4, Dyrevernloven (1935) |
Dommer Leivestad: Ryfylke herredsrett - dommerfullmektigen med domsmenn - avsa 22. oktober 1960 enstemmig dom med slik domsslutning:
«Tiltalte nr. 1, A, født xx.xx.1941, X, tiltalte nr. 2, B, født xx.xx.1937, X, og tiltalte nr. 3, C, født xx.xx.1941, X, dømmes til en straff av fengsel i 24 dager for hver. Straffens fullbyrdelse utstår med en prøvetid på 2 år uten tilsyn. De 3 tiltalte ilegges også en ubetinget bot stor kr. 100, subsidiært fengselsstraff 10 dager på hver for overtredelse av straffelovens §291 og lov nr. 13 av 7. juni 1935 §16 jfr. §1 jfr. lov nr. 7 av 21. juni 1929 §4 jfr. Landbruksdepartementets skrivelse av 24. januar 1930.»
De domfelte har anket over saksbehandlingen, rettsanvendelsen og straffutmålingen. De hevder at når det er utferdiget forelegg i saken, strider dette mot straffeprosesslovens §287, idet strafferammen etter straffelovens §291 er 1 år og etter dyrevernlovens §16 6 måneder, altså tilsammen mer enn 1 år.
Følgen av at forelegg er utferdiget er at saken er pådømt uten oppnevnelse av forsvarer. De domfelte hevder at dette har hatt betydning for rettens avgjørelse.
Videre hevder de at retten ikke har tatt standpunkt til om overtredelsen av dyrevernloven er skjedd forsettlig eller uaktsomt. Premissene tyder på at retten har lagt til grunn at strafferammen for uaktsom overtredelse er 6 måneder.
De domfelte påstår prinsipalt at dommen må oppheves. Subsidiært hevder de at straffen er for strengt utmålt.
Saksforholdet går frem av herredsrettens domsgrunner.
Jeg finner at anken bør forkastes.
Den første anførsel, at det etter straffeprosesslovens §287 ikke skulle ha vært adgang til å utferdige forelegg i saken, fordi strafferammen for de 2 lovovertredelser saken gjelder samlet overstiger 1 år, er etter mitt syn ikke holdbar. Straffeprosesslovens §287 annet ledd har i praksis vært oppfattet slik, at avgjørende er at strafferammen for de enkelte forhold forelegg utferdiges for ikke overstiger 1 år. Denne forståelse har gode reelle grunner for seg, idet man ellers ville få en sterkere begrensning i adgangen til å utferdige forelegg enn hensiktsmessig. Jeg viser her til Salomonsens kommentar til straffeprosesslovens §287 note 2.
Side:219
Det er således ikke noen prosessuell feil at det ble utferdiget forelegg mot de domfelte, og at saken er fremmet i samsvar med straffeprosesslovens §377 uten at forsvarer på forhånd var oppnevnt.
De domfeltes forhold er av herredsretten vurdert strengere enn av patalemyndigheten, idet den har funnet å burde idømme fengselsstraff, en vurdering jeg for øvrig er enig i. Det kunne da være grunn for retten til å overveie om saken burde utsettes, slik at forsvarer kunne bli oppnevnt. Jeg viser her til dom i Rt-1949-554. Forholdet lå imidlertid i den sak atskillig annerledes an: det viste seg der at det faktiske forhold var vesentlig grovere enn tidligere antatt; saken ble også pådømt uten domsmenn. I det foreliggende tilfelle kan jeg ikke se at det er grunn til å anta at det har hatt noen betydning at forsvarer ikke er blitt oppnevnt.
Jeg kan ikke finne at det er riktig når det hevdes, at herredsretten ikke har tatt standpunkt til om de domfeltes overtredelse av dyrevernlovens §1 er forsettlig eller uaktsom. Retten uttaler at dyrevernloven ikke selv avgjør hvilken skyldgrad som kreves, men kommer til at også uaktsomhet må rammes forat loven skal nå sitt mål. Denne drøftelse burde riktignok vært overflødig etter den ordlyd dyrevernlovens §16 har hatt siden 1951. Men drøftelsen av dette, sammenholdt med gjerningsbeskrivelsen, gjør det klart at retten har oppfattet de domfeltes forhold som uaktsomt. Jeg peker her på at det heter at «retten har lagt vekt på at ingen av de tre foretok noen undersøkelse om hunden virkelig var avlivet», og at den uttaler at alle 3 var vel kjent med avlivning av dyr, slik at en kunne forlange av de domfelte at de foretok undersøkelse for å se om hunden var død, eventuelt avblødet dyret.
Derimot må jeg være enig med de domfelte i at det ser ut til at herredsretten har antatt at strafferammen for uaktsom overtredelse av dyrevernloven er 6 måneder, idet den uttaler at det er forøvet flere forbrytelser mens det korrekte er at det dreier seg om én forbrytelse og én forseelse. På den annen side henvises det til straffelovens §63, som synes å tyde på at herredsretten har regnet med bøtestraff for det ene straffbare forhold. Jeg kan ikke finne at en mulig feiltagelse på dette punkt kan ha spilt noen praktisk rolle til de domfeltes skade. Den straff som er utmålt, kan jeg under enhver omstendighet ikke finne er for streng for så vidt graverende hærverk og dyremishandling.
Domsslutningen er noe uheldig formet: henvisning til straffelovens §63 og §52 flg. mangler men må underforståes. Jeg anser det imidlertid ikke for nødvendig å forme ny konklusjon og stemmer for slik
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Bendiksby: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Eckhoff, Heiberg og Skau: Likeså.
Side:220
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Glenny Wøien med domsmenn Knut Gjil og Lars Vadla):
- - -
Tiltalte nr. 1, A, er født xx.xx.1941, arbeider hjemme på gården, bor X, inntekt ca. kr. 2 500, ingen formue, ugift og uten forsørgelsesbyrde. Han har tidligere fått en bot på kr. 20 for å ha kjørt uten førerkort.
Tiltalte nr. 2, B, er født xx.xx.1937, arbeider på - fabrikk i Stavanger, bor X, uformuende, inntekt ca. kr. 3-4 000 i året, ugift og uten forsørgelsesbyrde. Ikke tidligere straffet eller bøtelagt.
Tiltalte nr. 3, C, født xx.xx.1941, arbeider hjemme på gården, bor X. Ingen formue, ugift, uten forsørgelsesbyrde. Ikke tidligere straffet eller bøtelagt.
Når det gjelder foreleggets punkt I finner retten det bevist at de 3 tiltalte lørdag den 21. mai 1960 om kvelden på D's bopel på X tildelte dennes hund flere kraftige slag i hodet med en øks, med den følge at hunden ble så sterkt skadet at den måtte avlives et par dager etter. Videre finner retten det bevist at ovennevnte handling ble foretatt etter avtale mellom de 3 tiltalte, og at hver enkelts handling var nødvendig for handlingens utførelse. Ved de 3 tiltaltes i retten avgitte uttalelse finner retten det godtgjort, at hunden ikke var farlig og ved nevnte tidspunkt overhodet ikke satte seg til motverge. Det er følgelig på det rene at de 3 tiltalte ikke kan påberope seg straffelovens §354 annet ledd. Noen annen straffeutelukkelsesgrunn foreligger heller ikke.
De 3 tiltalte har ved sin ovenfor beskrevne handlemåte gjort seg skyldig i overtredelse av straffelovens §291. Under henvisning til Høyesteretts praksis legger retten til grunn, at skade på annen manns hund rammes av nevnte lovbestemmelse.
De 3 tiltalte har når det gjelder foreleggets punkt II påstått seg frifunnet, grunnet at de ved avlivningsforsøket var sikker på at hunden var død og fordi ingen av dem tilsiktet å bibringe hunden lidelser.
På bakgrunn av det anførte finner retten å måtte gå nærmere inn på hendelsen og skal få bemerke følgende:
Dyrevernsloven av 1935 inneholder ikke selv noe nærmere om hvilken skyldgrad som skal legges til grunn ved straffebudets anvendelse. Retten finner å måtte legge til grunn at handlingen må være straffbar også i sin uaktsomme form, hvis loven effektivt kunne fremme sitt formål.
Det faktiske forhold som også er innrømmet av de 3 tiltalte er som følger:
Lørdag den 21. mai 1960 om kvelden var de 3 tiltalte på basar på X. De 3 ble så enige om å gå til D's eiendom og avlive D's hund. Det er på det rene at hunden sto innelåst i gangen på våningshuset, og at de 3 tiltalte ble klar over hvor hunden befant seg på grunn av at hunden gjødde. De fant nøkkelen i bislaget og låste seg inn. Samtlige vitner avhørt ved hovedforhandlingen har uttalt og de 3 tiltalte har innrømmet, at hunden ikke var bisk, skjønt den var til ulempe for syklister og biler som den alltid løp etter. Hunden satte seg ikke til motverge, men lot seg lede ut til bislaget. Samtlige 3 tiltalte forklarer i retten at de ikke hadde gjort seg opp noen mening om avlivningsmetoden før de kom frem til D's eiendom. En av de tiltalte fant imidlertid en øks i bislaget, og denne ble
Side:221
brukt. Hunden ble så plasert mellom 2 av de tiltalte, en foran og en bak forat hunden ikke skulle rygge unna slagene. Tiltalte B tildelte så hunden et slag i hodet med den butte enden av øksen. Hunden sto oppreist, og det er etter rettens oppfatning tvilsomt om slaget kunne få full effektivitet forholdene tatt i betraktning. Hunden falt bevisstløs om. De 3 tiltalte har ikke i retten kunnet beskrive slagene nærmere, men har uttalt at da det var halvmørkt, var det ikke lett å avgjøre hvor slagene falt, men antagelig traff de over det ene øyet. Uten at noen av de 3 foretok nærmere undersøkelser for å bringe på det rene hvorvidt hunden var død, og uten avblødning, ble så hunden slengt bak D's uthus. Det viste seg at hunden ikke var avlivet. Fornærmedes hustru har i retten oppgitt at en nabo skal ha hørt at en hund hylte om natten. Den neste morgen ved 10-tiden hadde den klart å karre seg ned til D's nabo E i sterkt lidende tilstand. Naboens hustru samt vitnet F som ble tilkalt for å avlive hunden har begge forklart, at hunden var sterkt blodig på den ene siden av hodet, særlig rundt øret, og at det øyensynlig var et hull i skallen like over det ene øyet. Hunden var ved fremkomsten til naboen våt og skitten og nesten ute av stand til å gå. Vitnet F, som etter eget utsagn har avlivet flere hunder, har i retten forklart at han ved slike anledninger alltid avbløder dyret for å være sikker på at hunden er død, da det er større muligheter for at dyret bare er bevisstløs etter slag i hodet.
De 3 tiltalte har i retten samtlige innrømmet at de er vant med og har deltatt i slagt av dyr og vel kjent med at dyret skal stikkes med en gang.
Retten har enstemmig kommet til at de 3 tiltalte må bli å domfelle også for overtredelse av lov nr. 13 av 7. juni 1935 §16 jfr. §1. Retten har lagt vekt på at ingen av de 3 foretok noen undersøkelse om hunden virkelig var avlivet, på tross av at lyset muligens gjorde det vanskelig å se hvordan slagene traff. Videre legger retten vekt på at alle 3 tiltalte var vel kjent med avliving av dyr, samt at alle 3 tiltalte er såpass voksne, 23 og 19 år, at en kan forlange at de foretok nødvendige undersøkelser for å se om hunden var død, eventuelt avblødet dyret.
I skjerpende retning har retten lagt vekt på at det er forøvet flere forbrytelser, se strl. §63, og at de 3 tiltalte har utvist unødig brutalitet ved sin behandling av hunden. I formildende retning har retten lagt vekt på at ingen av de 3 tiltalte tidligere er straffet for lignende forbrytelser. - - -
Side:222