Rt-1961-293
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1961-03-11 |
| Publisert: | Rt-1961-293 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 31 |
| Parter: | Statsadvokat L.J. Dorenfeldt, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat C.A. Torstensen). |
| Forfatter: | Helgesen, Leivestad, justitiarius Terje Wold. Mindretall: Eckhoff, Endresen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902), Motorvognloven (1926) §17, Straffeloven (1902) §29, §52, §18, §29 |
Dommer Helgesen: Ved Strømmen herredsretts dom av 24. januar 1961 ble A, født xx.xx.1928, dømt for overtredelse av motorvognlovens §29, første og annet ledd, jfr. §17 tredje ledd, til fengsel i 30 dager. Straffens fullbyrdelse ble utsatt med en prøvetid på 2 år uten tilsyn. Han ble frifunnet for tiltalen etter motorvognlovens §17 annet ledd uten at dette uttrykkelig er sagt i domsslutningen.
Påtalemyndigheten har anket over dommen til skjerpelse av straffen. Det gjøres gjeldende i ankeerklæringen at bestemmelsen om utsettelse med straffens fullbyrdelse bør utgå, og at det her foreligger et åpenbart misforhold mellom forseelse og straff. Påtalemyndigheten viser særlig til at domfelte, som er yrkessjåfør, har sonet straff i 1957 for forseelse mot motorvognlovens §17, 2. ledd, jfr. straffelovens §52 nr. 2. Etter denne bestemmelse er vilkåret for å utsette fullbyrdelsen i dette tilfelle, at det foreligger særlige grunner som taler for det.
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til herredsrettens domsgrunner.
Jeg er kommet til det resultat at anken bør forkastes.
Side:294
Etter reglene i motorvognlovens §29 annet ledd, jfr. siste punktum, har herredsretten nyttet fengselsstraff og ilagt tiltalte fengsel i 30 dager, men av særlige grunner gjort dommen betinget. Jeg er enig med herredsretten i dette, og viser til de betraktninger som har vært bestemmende for herredsretten når den har besluttet å utsette fullbyrdelsen.
Jeg tilføyer at etter herredsrettsdommens beskrivelse av saksforholdet, og dens avgjørelse av skyldspørsmålet, finner jeg å måtte legge til grunn at tiltalte ikke med forsett overtrådte forbudet i motorvognlovens §17 tredje ledd, og at han ikke positivt hadde kjennskap til den nye bestemmelsen. At det dreier seg om en riktignok kvalifisert uaktsom, men dog ikke en forsettlig overtredelse av den nye lovforskrift, bør i det foreliggende tilfelle trekke i den retning at det gis betinget straff. I likhet med herredsretten legger jeg da ved avgjørelsen av saken vekt på at dommen vil medføre at domfelte, som er yrkessjåfør, vil miste sitt førerkort for alltid.
Jeg finner ikke tilstrekkelig grunn til i denne sak å drøfte og ta standpunkt til, om domstolene i saker som gjelder overtredelse av den nye bestemmelse i motorvognlovens §17 tredje ledd bør følge den linje rettspraksis har knesatt i saker der det dreier seg om kjøring i påvirket tilstand. Jeg finner dog å burde tilføye at hvis situasjonen i det foreliggende tilfelle hadde vært den at domfelte hadde kjent til den nye bestemmelsen i motorvognlovens §17, 3. ledd, kunne det også for meg ha vært grunn til å overveie anvendelse av ubetinget fengselsstraff.
Jeg stemmer etter dette for denne
kjennelse:
Anken forkastes.
Dommer Eckhoff: Etter min mening bør straffen gjøres ubetinget.
Jeg tar da utgangspunkt i lovens bestemmelse i §29 annet ledd hvor det er sagt, at det skal anvendes fengselsstraff hvor det ikke foreligger særlig formildende omstendigheter så vel ved overtredelse av forbudet mot å kjøre i påvirket tilstand som av forbudet mot å nyte alkohol etter kjøringen, når vedkommende forsto eller måtte forstå at det ville bli politietterforskning som følge av kjøringen. Og jeg mener videre å måtte legge til grunn etter den foreliggende komitéinnstilling og etter en rekke uttalelser i Stortinget, at det har vært meningen med den nye lov at domstolene skal følge den strenge rettspraksis om ubetinget fengselsstraff som er anvendt for kjøring i påvirket tilstand, i de tilfelle hvor det er nytt alkohol senere, hvis det da ikke kan påvises særlig formildende omstendigheter.
Etter mitt syn kan man ikke legge særlig vekt på det forhold at tiltalte har forklart at han ikke kjente lovbestemmelsen. Jeg nevner her at den nye lov hadde vært i kraft i over ett år før
Side:295
overtredelsen, og at tilltalte som nevnt av herredsretten var yrkessjåfør.
I den foreliggende sak er det på det rene at tiltalte kjente til at hans hjelpere hadde drukket sprit før kjøringen begynte. Det ble videre ved utforkjøringen påført bilen atskillige skader, og et gjerde ble også ramponert i en lengde av 12 meter. Under disse forhold måtte tiltalte som herredsretten bemerker ha en sterk oppfordring til å melde fra til politiet om at uhellet hadde funnet sted. Men han venter, tar en kraftig rangel et par timer senere, og melder seg til politiet i påvirket tilstand den følgende dag.
Jeg mener at dette forhold skiller seg fra - - - saken pådømt 22. november 1960 i Høyesterett.*) Det ble der lagt vekt på at det var sannsynlig at A hadde hatt en lettere hjernerystelse etter kjøringen som kunne unnskylde ham, og A var ikke som tiltalte i denne sak tidligere dømt for kjøring i påvirket tilstand.
- ) Se Rt-1960-1393.
Dommer Endresen: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Eckhoff.
Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Helgesen.
Justitiarius Terje Wold: Jeg er kommet til samme resultat som dommer Helgesen og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse. Jeg skal imidlertid tilføye at det for meg avgjørende i denne sak er at jeg under henvisning til herredsrettens bevisbedømmelse må legge til grunn at tiltalte ikke kjente til bestemmelsen i motorvognlovens §17 tredje ledd da han etter kjøringen nøt alkohol. Bestemmelsen er forholdsvis ny og gjelder et forhold som tidligere ikke har vært belagt med straff. Under disse omstendigheter mener jeg at det bør tillegges betydelig vekt at herredsretten har bygget på at tiltalte, til tross for at han var yrkessjåfør, ikke hadde kjennskap til straffebestemmelsen. Hadde dette ikke vært tilfelle, ville jeg funnet det riktig i denne sak å anvende ubetinget fengsel. For så vidt henviser jeg til den grunngiving dommer Eckhoff har gitt. Skal den nye bestemmelse i motorvognlovens §17 tredje ledd nå sitt formål, er det nødvendig å anvende ubetinget fengsel når omstendighetene er så graverende som i denne sak.
Etter stemmegivningen avsa Høyesterett kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.
Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Jon R. Gundersen med domsmenn Hans Valstad og Sigurd Karlsen):
A er født xx.xx.1928 i Oslo og bor i A.vn. 88. Han er av yrke sjåfør og var tidligere ansatt i firma B, Oslo. Han oppgir sin inntekt siste år til ca. kr. 13 000 og er uformuende. Etterat hans sertifikat ble beslaglagt av politiet, har han hatt tilfeldig arbeid. Han er ugift, skilt, og forsørger 1 barn. Han oppgir seg tidligere straffet en gang i 1957 for overtredelse av mtvnl. §29, jfr. §17 annet ledd, men for øvrig ikke straffet eller bøtelagt.
Side:296
Han har benektet riktigheten av 2 anmerkede påtaleunnlatelser fra henholdsvis 1944 og 1947. - - -
Tiltalte var klar over at han etter uhellet på grunn av bilens skader ikke kunne fortsette kjøringen, og at han ikke under noen omstendighet kunne få bilen på veien ved egen hjelp. Han har forklart at han forsøkte å melde fra om uhellet til eieren, men fikk ikke noe svar hos ham, og det viste seg at han var reist til utlandet. Tiltalte tenkte ikke på å melde uhellet til politiet, men fikk i stedet tak i en drosje på Strømsveien og kjørte hjem til en venn C's bopel. C var første gang tiltalte kom til hans bopel ikke til stede, da han hadde reist tilbake for å se etter bilen med flyttelasset. Han hadde ikke sett selve uhellet, men skjønte at det måtte ha skjed noe etter å ha ventet noen tid på veien. Da tiltalte senere på aftenen traff C, ble de enige om at de skulle lesse om møblene til den bil C disponerte, og midlertidig plasere dem hjemme hos ham. Etterat omlessingen var foretatt og møblene var kommet vel frem til C, ble tiltalte og D sittende en stund hos C utover aftenen. Det ble drukket en hel flaske 60 % sprit oppblandet med Solo, og drikkingen begynte bare et par timer etterat kjøringen hadde funnet sted. - - -
Retten skal bemerke:
Hva angår tiltalens pkt. I finner retten at tiltalte må bli å frifinne. - - -
Retten finner derimot at tiltalte må bli å straffelle etter tiltalebeslutningens pkt. II. Det bemerkes at tiltalte har erkjent at han drakk et betydelig kvantum alkohol fra ca. 2 timer etterat kjøringen hadde funnet sted og videre utover aftenen. Han har imidlertid benektet at han forsto eller måtte forstå at det kunne bli politietterforskning på grunn av kjøringen. Retten finner det klart at denne påstand ikke kan føre frem. Det finnes tilstrekkelig å peke på at følgene av uhellet var betydelige materielle skader, så vel på den bil som ved anledningen ble kjørt av tiltalte, som på gjerdet ved N.S.B.'s eiendom. Tiltalte benyttet bilen uten eierens samtykke, og som yrkessjåfør burde han være oppmerksom på at det kunne bli tale om etterforskning i saken. Til slutt pekes det på at det måtte være naturlig for tiltalte å tro at politiet ville fatte mistanke om promillekjøring, særlig når man ser hen til at de øvrige deltagerne ved flytningen var påvirket av alkohol. Tiltalte som tidligere en gang er straffet for promillekjøring, hadde derfor sterk oppfordring til å melde fra til politiet om uhellet, så han ikke senere ville komme opp i vanskelige bevisspørsmål. Da retten etter dette har funnet at tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningens pkt. II, må han bli å dømme for overtredelse av mtvnl. §29, første og annet ledd, jfr. §17 tredje ledd.
Tiltalte har anført at han ikke hadde kjennskap til bestemmelsen i mtvnl. §17 tredje ledd. Han har imidlertid selv erkjent at han som sjåfør til enhver tid plikter å være oppmerksom på de gjeldende bestemmelser for føring av motorvogn. Retten finner det utvilsomt at denne villfarelse med hensyn til straffbarbeten ikke kan virke straffriende.
Retten finner at straffen passende kan settes til fengsel i 30 dager.
Retten har imidlertid under noen tvil kommet til at straffens fullbyrdelse i medhold av strl. §52 må bli å utsette, da en antar at hverken hensynet til den alminnelige lovlydighet eller hensynet til å avholde domfelte fra nye straffbare handlinger, gjør det påkrevet å fullbyrde
Side:297
straffen. Det pekes på at domfelte ved dom av Oslo forhørsrett av 4. juli 1957 er dømt for overtredelse av mtvnl. §29, jfr. §17 annet ledd til frihetsstraff i 30 dager, men retten finner likevel at det foreligger slike særlige grunner at fullbyrdelsen i medhold av strl. §52 nr. 2, kan utsettes. Retten henviser for så vidt til høyesterettsdom av 22. november 1960 og den begrunnelse som der er fremkommet. Så vidt retten kan se er forholdet i det foreliggende tilfelle ganske parallelt, og lovbestemmelsen var neppe særlig bedre kjent på tidspunktet for den i dette tilfelle foretatte straffbare handling. Når retten har kommet til at ubetinget frihetsstraff i det foreliggende tilfelle ville virke urimelig hårdt, skyldes det ikke minst at loven her har kriminalisert handlinger som tidligere ikke bare har vært straffrie, men overhodet ikke klanderverdige, og at man foreløpig ikke har noen erfaring for hvorvidt man av generalpreventive hensyn bør reagere med ubetinget fengselsstraff. Retten har også lagt betydelig vekt på at denne dom i henhold til mtvnl. §18 tredje ledd, 3. pkt. for tiltalte som er yrkessjåfør vil få den alvorlige konsekvens, at sertifikatet blir inndradd for bestandig. - - -