Rt-1961-371

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1961-03-18
Publisert:	Rt-1961-371
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 39
Parter:	Torgeir Leirud (overrettssakfører Jan Daniel Steen - til prøve) mot Harald Svendsen (høyesterettsadvokat Bjørn Dalan).
Forfatter:	Heiberg, Berger, justitiarius Terje Wold. Mindretall: Gaarder, Rode
Lovhenvisninger:	Veiloven (1912) §80, Veiloven (1912), Skjønnsprosessloven (1917), LOV-1896-07-27-14-§1, §81, §83, Skjønnsprosessloven (1917) §38, Ekspropriasjonsloven (1918)

Dommer Heiberg: Ved lensmannsskjønn, bestyrt av lensmannen i Frogn som settelensmann og avhjemlet 23. juni 1958, ble fru Ragna Hesselbarth som eier av Stakebukten, g.nr. 1 b.nr. 64 i

Side:372

Nesodden, i medhold av veilovens §80 gitt rett til mot erstatning å opparbeide gangvei over Harald Svendsens eiendom Kavringstrand og til å bruke en eksisterende skogsti frem til offentlig vei.

Etter begjæring fra Svendsen avsa Ytre Follo herredsrett 22. oktober 1958 overskjønn med slutning:

«1. Ragna Hesselbarth gis adgang til å opparbeide en inntil 1 meter bred gangvei over Harald Svendsens eiendom «Kavringstrand», g.nr. 2 b.nr. 16, b.nr. 929 og b.nr. 950 i Nesodden etter en av de to alternative traséer som ble påvist under skøjnnet.

2. Ragna Hesselbarth gis mot forholdsvis deltagelse i fremtidig vedlikehold rett til å bruke en allerede eksisterende skogsti fra det punkt hvor den prosjekterte gangvei kommer inn på skogstien og frem til den offentlige vei til Kavringstrand brygge.

3. For den grunn som avståes til gangvei betaler Ragna Hesselbarth til Harald Svendsen en erstatning av kr. 3 pr. m2.

4. Ragna Hesselbarth betaler omkostningene ved skjønnet samt kr. 300 i saksomkostninger til Harald Svendsen innen 2 uker fra forkynnelsen av dette skjønn.»

Svendsen påanket overskjønnet til Eidsivating lagmannsrett. Etterat overskjønnet var avsagt, solgte fru Hesselbarth sin eiendom til politibetjent Torgeir Leirud, som overtok eiendommen 1. januar 1959 og trådte inn i saken. Lagmannsretten avsa 21. september 1959 dom med domsslutning:

«Ytre Follo herredsretts overskjønn av 22. oktober 1958 oppheves for så vidt angår punktene 1-3.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Torgeir Leirud til Harald Svendsen 600 kroner innen 2 uker fra forkynnelsen av denne dom.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet én dommer stemte for stadfestelse av overskjønnet.

Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av skjønnene og lagmannsrettens dom. For Høyesterett foreligger enkelte nye dokumenter, bl.a. erklæringer fra Hesselbarth og frue og fra Leirud og frue om deres bruk av eiendommen. Videre er fremlagt en uttalelse fra Nesodden ligningskontor om at den tidligere eier, Hesselbarth, for skatteårene 1946/47, 1947/48 og 1948/49 (inntektsårene 1945/47) har vært lignet som innenbygdsboende til Nesodden, og i årene før og etter dette tidsrom som utenbygdsboende.

Leirud har nedlagt påstand:

«1. Overskjønnet stadfestes.

2. Torgeir Leirud tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Svendsen har nedlagt påstand:

«Eidsivating lagmannsretts dom stadfestes, og ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Det eneste spørsmål som foreligger til avgjørelse for Høyesterett er hvorvidt veilovens §80 hjemler ekspropriasjonsrett i det

Side:373

foreliggende tilfelle, idet en anke over overskjønnsrettens omkostningsavgjørelse er frafalt under ankeforhandlingen.

Jeg er kommet til samme resultat som de to skjønn og lagmannsrettens mindretall, og jeg tiltrer i det vesentlige den begrunnelse som er gitt av overskjønnsretten.

Etter skjønnslovens §38 er ankedomstolene bundet av overskjønnets bevisbedømmelse. Med hensyn til karakteren av den bebyggelse saken gjelder, legger jeg således til grunn overskjønnets uttalelse om at det er «en bygning som må ansees for å tilfredsstille de bygningstekniske krav til et vinterhus og som derfor er fullt tjenlig som helårsbolig». Jeg viser også til underskjønnets uttalelse, tiltrådt av overskjønnet, om at «eiendommens størrelse og bebyggelse, gjennomført som den er, gjør at en ikke kan likestille eiendommen med det en vanlig kaller «landsted»». Det dreier seg således om hus som er bygget for og egnet til permanent beboelse.

Etter min mening må det i første rekke være eiendommens beliggenhet og bebyggelsens beskaffenhet, objektivt sett, som er bestemmende for spørsmålet om veilovens §80 kommer til anvendelse. Lovens uttrykk «bosted» er i seg selv ikke entydig, men jeg finner det naturlig å anse en eiendom som den foreliggende som et bosted i relasjon til lovens bestemmelse, selv om eiendommen ikke er i aktuell bruk som helårsbolig. Jeg ser ikke dette som noen utvidende tolkning av loven, og jeg kan heller ikke se at lovens forarbeider gir noe vesentlig bidrag til løsningen av det foreliggende spørsmål. Det er ikke noe som tyder på at det har vært overveiet, og etter min oppfatning utpeker ikke paragrafens forhistorie eller motivenes uttalelser noen bestemt løsning som den rette.

Jeg tilføyer at spørsmålet om det er adgang til ekspropriasjon til vei for hus som ikke er bygget for og tjenlig til permanent beboelse, eller som bare brukes som rene feriesteder, ikke foreligger til avgjørelse i denne sak.

Saken gjelder et prinsipielt lovtolkningsspørsmål. Jeg finner derfor at sakens omkostninger bør oppheves så vel for lagmannsretten som for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Overskjønnet stadfestes.

Saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Gaarder: Jeg er enig i lagmannsrettens resultat og tiltrer i det vesentlige dens flertalls begrunnelse. Med lagmannsretten legger jeg således vekt på den historiske utvikling av ekspropriasjonsregelen i veilovens §80. Bestemmelsens tilblivelseshistorie viser etter min oppfatning at det ikke har vært meningen å la den omfatte et tilfelle som det vi her har for oss, og at det er andre interesser loven har villet tilgodese enn de som foreligger

Side:374

i denne sak. Når lovens tekst opererer med et så vidt ineksakt begrep som bosted, synes jeg det er rimelig å legge vesentlig vekt på motivet til bestemmelsen. Prinsipielt sett antar jeg også at en ekspropriasjonslov i tvilstilfelle bør tolkes forsiktig. Jeg mener endelig at Leirud i tilfelle vil ha adgang til å falle tilbake på bestemmelsen i veilovens §81, hvis administrasjonen finner at hans interesser er sterke nok til å bringe denne regel til anvendelse.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Gaarder.

Dommer Berger: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, dommer Heiberg.

Justitiarius Terje Wold: Som dommer Berger.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett dom overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av overskjønnet (hjelpedommer Jørgen Brøymer med skjønnsmenn Asbjørn Ermesjo, Hans Wennersgaard, Arne Søstrand og Sverre Eidem):

- - -

Skjønnsrettens bemerkninger:

Veilovens §80 gir rett til å kreve avstått grunn bl.a. til privat gangvei når det ved skjønn godtgjøres at veien for vedkommende bosted danner nødvendig atkomst til offentlig vei, jernbanestasjon eller ferdselsvei til vanns. Det blir altså avgjørende for saksøkerens rett om hennes eiendom Jarlsbu blir å anse som bosted i veilovens forstand.

Skjønnsretten er enig med saksøkeren i at det i så henseende ikke er avgjørende hvilken bruk eieren i dag gjør av eiendommen. Veiretten tilligger eiendommen som sådan, og om den er et bosted i den betydning begrepet er anvendt i veilovens §80, må bli å avgjøre etter omstendighetene i det konkrete tilfelle, især blir det avgjørende hvilken bebyggelse eiendommen har og den bruk bebyggelsen vanligvis tilsier eller gir adgang til.

Saksøkerens eiendom Jarlsbu består av et solid bygget hus med 48 m2 grunnflate på støpt mur iandelt i peisestue, 2 rom, kjøkken og gang. Det er innlagt vann, elektrisk lys og dobbelte vinduer. Ved siden av hovedhuset er det støpt egen husholdningskjeller. På eiendomen er det videre oppført en 36 m2 stor sidebygning.

Retten finner det ikke tvilsomt at man her har for seg en bygning som må ansees for å tilfredsstille de bygningstekniske krav til et vinterhus og som derfor er fullt tjenlig som helårsbolig. Eiendommen må da bli å betrakte som bosted slik dette uttrykk er å forstå i veilovens §80. På tilsvarende måte har Ytre Follo herredsrett i en tidligere sak løst spørsmålet ut fra en konkret vurdering av forholdene ved kjennelse avsagt den 18. juni 1958.

Om det også ville kunne kreves avstått veigrunn til en sommerhytte etter veilovens §80 behøver retten etter det som er anført ikke å ta standpunkt til.

Ved avgjørelsen av om en gangvei fra saksøkerens eiendom til den kommunale vei kan sies å være «nødvendig», har retten ut fra en vurdering av forholdene på stedet funnet at saksøkeren må ha atkomst over land. Den eneste mulighet saksøkeren i dag har for å komme til

Side:375

Kavringstrand brygge med anløp av Nesodd-fergene fra Oslo, eller til den kommunale vei som går fra bryggen opp til fylkesveien, er å bruke båt. Det kan være vanskelig å komme frem med båt på grunn av værforhold, isvanskeligheter osv., og det kan også bli problematisk å finne båtfeste ved den kommunale bryggen på Kavringstrand. Alt i alt tilsier forholdene at saksøkeren får veirett over saksøktes eiendom. Slik veien nå er planlagt høyt oppe i fjellet bak saksøktes eiendom, kan den heller ikke skjønnes å ville medføre noen skade eller ulempe for saksøkte. Dette gjelder også parsellen Åslia g.nr. 2, b.nr. 929 og 950 som A/S Norske Esso har forkjøpsrett til. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Th. Sverdrup-Thygeson og Paul H. Vindhol og kst. dommer, sorenskriver P. G. Sandvik):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Lov nr. 14 av 27. juli 1896 §1 bestemte at grunn til atkomstvei kunne kreves avgitt når det ved skjønn ble godtgjort, «at veien for en gård eller grend danner dens fornødne og eneste hensiktsmessige adkomst til offentlig vei eller vannkommunikasjon». I høyesterettsdom i Rt-1899-769 flg. er uttalt at det med dette antokes alene å være siktet til egentlige gårdsbruk, ved hvilke jordbruket iallfall var det vesentligste, og at ekspropriasjonslover som unntagelseslover måtte fortolkes strengt og ikke utvidende. Det samme standpunkt inntok Høyesterett i en dom Rt-1904-452 med det resultat, at loven ikke antokes å hjemle adgang til å ekspropriere vei til et hus med tomt.

Rettstilstanden før veiloven av 1912 var således på dette felt klar nok.

Foranlediget ved høyesterettsdommen av 1904 ble det for Stortinget 1905-1906 av representanten Myrvang fremsatt et forslag som tok sikte på å gjøre loven av 1896 anvendelig også for småbruks vedkommende (St.dok. nr. 34 for 1905-1906). Forslaget ble oversendt den i 1906 nedsatte departementale komité som skulle overveie en revisjon av veilovgivningen, og i komiteens innstilling (av november 1907) til ny veilov heter det side 79: «Komiteen finder en utvidelse av den gjældende lov i den her foreslaaede retning ønskelig og antar ikke, at dette kan være betænkelig i nogen væsentlig grad. Særlig efter at der ved hjælp av laan av arbeiderbruk- og boligbanken i stor utstrækning bygges bosteder av arbeiderklassen paa landet, vil det være et savn og en stor ulempe, om man ikke har en saadan bestemmelse som den av komiteen her foreslaaede.»

Av dem som ble forelagt utkastet, sees bare Smaalenenes amtsingeniør å ha uttalt seg om spørsmålet, se Oversigt over erklæringer (som er avgitt om utkastet) side 166. Uttalelsen gikk ut på at den foreslåtte adgang til å ekspropriere grunn til privat vei til bosted (tomt) var farlig som et sterkt inngrep i den private eiendomsrett.

I Ot.prp. nr. 31/1909 om utferdigelse av lov om veivesenet anføres side 4-5:

«Med hensyn til spørsmål om utfærdigelse av nye lovregler vedkommende andre forhold skal departementet bemerke, at man bl.a. særlig har fæstet sig ved spørsmaalet om ved nye bestemmelser at utvide adgangen til tvungen avstaaelse av grund til anlæg av private veier.

Side:376

Departementet skulde efter de krav, som fra tid til anden er fremkommet herom og efter hvad der i det hele foreligger, anta, at det utover landet er et ikke litet behov herfor. Man skal i saa henseende henpeke paa, at loven om tvungen avstaaelse av grund til gaardsveier av 27de juli 1896 - i henhold til de ved forskjellige høiesteretsdomme trufne avgjørelser - alene gir ekspropriationsret til egentlige «gaardsbruk», ved hvilke jordbruket ialfald er det væsentlige. Efter nævnte lov vil det altsaa ikke være adgang til at ekspropriere grund til vei for et bosted, som ikke danner noget eget gaardsbruk. Man antar, at der er opfordring til gjennem lovgivningen at rette paa dette forhold. Særlig skulde man anse en utvidelse av ekspropriationsretten i den her omhandlede retning ønskelig nu, da der - bl.a. ved hjælp av laan av arbeiderbruk- og boligbanken - i stor utstrækning bygges bosteder av arbeiderklassen i landdistrikterne.»

I Indst. O. XVI - 1911 fra veikomiteen heter det side 5:

«I lovforslagenes anden del er indtat bestemmelser om private veier. Her er bestemmelserne i loven av 27de juli 1896 om gaardsveier og vinterveier samt loven av 30te mai 1891 (veilovens §83) optat tildels i noget ændret form. Ved siden herav er det bragt i forslag en betydelig utvidet adgang til tvungen avståelse eller benyttelse av andenmands grund til private veier. Mens saaledes den nuværende gaardsveilov alene aapner adgang til ekspropriation av vei til egentlige gaardsbruk, foreslaaes efter propositionernes lovutkast, at der ogsaa skal kunne eksproprieres grund til vei for et bosted, som ikke danner noget eget gaardsbruk, og - efter propositionen av 1911 - grund til vei mellem et gaardsbruks enkelte dele.»

Mot denne bakgrunn må det antas at lovkonsipistene bare har hatt for øye det man kan kalle «egentlige» bosteder, jfr. den tilsvarende karakteristikk av gårdsbruk i høyesterettsdommen av 1899, Ot.prp. nr. 31/1909 og Indst. O.XVI - 1911, og det synes så meget mindre grunn til nå å legge noe annet og mer i uttrykket «bosted», som det fremdeles i daglig tale betyr vedkommendes faste bopel, jfr. Schjødt: Hva er min eiendom verd (1955) side 154.

Heller ikke kan det ettervises at uttrykket er gitt en annen eller videre ramme av rettspraksis. Det sees da bort fra at Follo herredsrett i en kjennelse av 18. juni 1958 har ansett hytter som «bosteder», og at Bergens overrett i en dom i R. G. 1934 120 har bygget på at det ikke er nødvendig at en tomt er bebygget forat den i lovens forstand skal ansees som «bosted», når det er sannsynliggjort at den aktes bebygget, en oppfatning som også er akseptert i Bang og Kolles kommentarutgave av veiloven (2. utg.) note 3 til §80.

Av Leiruds prosessfullmektig er under prosedyren antydet at årsaken til at fortolkningen av uttrykket «bosted» i veilovens §80 første ledd ikke oftere har vært forelagt domstolene, skulle skyldes at man ganske enkelt har gått ut fra at det også må omfatte andre eiendommer enn lovkonsipistene har hatt i tankene. Årsaken er vel imidlertid heller å søke i det helt naturlige forhold at en tomtekjøper vanligvis ikke kan innlate seg på å kjøpe en tomt som han akter å bebygge, uten at han har sikret seg en atkomstvei som er tilstrekkelig for hans bruk, - og videre at hjemmelen er klar nok for de egentlige bosteder.

Det kan også erindres at dersom det av spesielle grunner er av

Side:377

betydelig interesse å få vei til andre eiendommer enn de som er angitt i veilovens §80, vil det etter §81 - slik denne bestemmelse lyder etter lov nr. 2 av 22. november 1945 - være anledning til å søke Kongen om ekspropriasjonstillatelse. I Ot.prp. nr. 122/1945/1946, som ligger til grunn for endringen, uttales det side 3 at når avgjørelsene etter §80 er tillagt et skjønn og etter §81 - det siktes her til den tidligere bestemmelse - Kongen, hadde dette formentlig sin grunn i den oppfatning at en søknad etter §81 burde behandles på en presumptivt mer omhyggelig måte, - og om forslaget til ny §81 heter det side 3-4:

«Da det vil kunne være behov for å gi adgang til å erverve privat veg også utenfor de tilfelle som loven nå hjemler adgang til, vil en foreslå en bestemmelse herom i stedet for den nåværende §81. Avgjørelsen bør her ligge til Kongen.»

Det foreligger således intet tvingende behov for en utvidende fortolkning.

Det kan i denne sammenheng tilføyes at det i innstilling (av 6. mars 1957) til ny veilov fra veilovkomiteen av 1951 er foreslått (utkastets §116) at Kongen i alle tilfelle skal avgjøre om ekspropriasjon bør finne sted. Herom heter det i innstillingen side 206-207:

«En understreker hva en har antydet foran under de alminnelige bemerkninger til kapitlet: at anvendelsen av §116 ikke er avhengig av at det påvises et bestemt interesseforhold, f. eks. jordbruk, bosted, seterdrift, industrielt anlegg, eller at den private veg skal ha tilknytning til bestemte offentlige ferdselsveger, fløtningsvassdrag, opplagsplasser m.v. Paragrafen er i så henseende uten begrensning.»

Etter det foran anførte finner lagmannsretten at uttrykket «bosted» må forståes som det permanente bosted eller det sted som i vanlig daglig tale er vedkommendes bosted. Det er for avgjørelsen av den foreliggende sak unødvendig å ta standpunkt til om det i veilovens forstand kan tales om bosted også i det tilfelle at hus til permanent beboelse aktes oppført, resp. at bruken av et allerede oppført hus aktes endret til permanent beboelse. Heller ikke er det nødvendig å drøfte spørsmålet om det kan tenkes tilfelle hvor eier (eller bruker) kan sies å ha mer enn ett permanent bosted. Stakebukten har nemlig hverken for Hesselbarth og frue eller for Leirud og frue vært deres permanente bosted, og dette selv om de sistnevnte sies å ha hatt til hensikt «å bruke eiendommen i størst mulig utstrekning.» Og noen aktuelle planer om å benytte den som helårs- eller permanent bosted, foreligger ikke. Det er uttalt at det er «på lengere sikt» at Leirud må ha en løsning av veispørsmålet. - - -

Lagdommer Sverdrup-Thygeson bemerker:

Når det gjelder påankede spørsmål er jeg kommet til samme resultat som overskjønnsretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Av de foreliggende opplysninger fremgår det at huset på omhandlede eiendom tilfredsstiller de tekniske krav til vinterbolig, og er derfor fullt brukbart som helårsbolig. Så vidt jeg har forstått bruker den nåværende eier huset som bolig i sommerhalvåret og bor for øvrig i huset så ofte som hans arbeid tillater det. Etter min mening har da eieren av eiendommen en så fast tilknytning til denne, at eiendommen må ansees som «bosted» i lovens forstand. Den omstendighet at eieren også har bolig i Oslo forhindrer ikke etter min mening at han også kan ha et

Side:378

bosted på Nesodden. Det er etter mitt skjønn ikke anført noe i lovens motiver som taler imot en slik forståelse og lovens ordlyd kan heller ikke antas å være til hinder for en slik oppfatning. Jeg voterer derfor for at overskjønnet blir å stadfeste. - - -