Rt-1961-45

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1961-01-21
Publisert:	Rt-1961-45
Stikkord:	Eiendomsbyrder, Bruksrettigheter, Servitutter
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 10 B/1961
Parter:	Sivert K. Skorpen og Johannes V. Skorpen (høyesterettsadvokat Sam. Harris) mot Petra L. Skorpen (overrettssakfører Øistein T. Walle - til prøve).
Forfatter:	Rode, Thrap, Hiorthøy, Roll Matthiesen, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:

Dommer Rode: Fra g.nr. 42, b.nr. 1, Skorpen Indre i Hyllestad, ble det ved 2 skylddelingsforretninger av henholdsvis 24. august 1892 og 15. juli 1896 utskilt 2 tidligere plasser som selvstendige bruk, b.nr. 2, Børnes, og b.nr. 3, Gulen. Med årene har laksefiske med kilenot utenfor visse deler av gårdens utmark fått en etter forholdene ikke ubetydelig økonomisk verdi. Mellom de 3 oppsittere oppsto det uenighet om retten til å drive slikt fiske. Uenigheten har utspring i forskjellige oppfatninger med hensyn til eiendomsforholdet i utmarken. Eierne av b.nr. 2 og 3 hevdet at de ved skylddelingene og kjøpet var blitt eneeiere av hver sin nærmere beskrevne slåtteteig i utmarken, og for øvrig var blitt

Side:46

medeiere i denne i forhold til sin skyld. De mente seg derfor eneberettiget til fiske med kilenot utenfor disse slåtteteiger og medberettiget etter skyld til slikt fiske utenfor resten av utmarken. Eieren av b.nr. 1 hevdet på sin side at de 2 utskilte bruk bare ble gitt bruksrett i utmarken, derunder også til slåtteteigene, og at deres rett til fiske med kilenot derfor var begrenset til sjøområdet utenfor deres innmark.

Ved stevning av 3. mai 1957 gikk eierne av b.nr. 2 og 3, Sivert K. Skorpen og Johannes V. Skorpen, til søksmål mot eieren av b.nr. 1, Petra L. Skorpen, ved Ytre Sogn herredsrett for å få sitt syn på fiskeretten satt igjennom. Herredsretten - sorenskriveren med domsmenn - avsa den 10. juli 1958 dom i saken med slik domsslutning: «Saksøkte Petra L. Skorpen frifinnes.» Ingen av partene hadde nedlagt påstand om saksomkostninger.

Sivert K. Skorpen og Johannes V. Skorpen påanket herredsrettens dom til Gulating lagmannsrett som den 6. juni 1959 avsa dom med slik domsslutning:

«Sivert K. Skorpen kjennes som eier av g.nr. 42, b.nr. 2 av Indre Skorpen i Hyllestad eiendomsberettiget til den i skylddelingsforretning av 24. august 1892 omhandlede «Megelvteig» og eneberettiget til det laksefiske som for så vidt tilligger grunneieren.

Johannes V. Skorpen kjennes som eier av g.nr. 42, b.nr. 3 av Indre Skorpen i Hyllestad eiendomsberettiget til den i skylddelingsforretning av 15. juni 1896 omhandlede «Thelandsteig» og eneberettiget til det laksefiske som for så vidt tilligger grunneieren.

For øvrig frifinnes Petra L. Skorpen.

Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Angående saksforholdet viser jeg for øvrig til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Lagmannsrettens dom, unntatt avgjørelsen angående Megelvteigen og Thelandsteigen, har Sivert K. Skorpen og Johannes V. Skorpen påanket til Høyesterett. Petra L. Skorpen har tatt til gjenmæle. Samtlige parter har hatt bevilling til fri sakførsel for herredsrett og lagmannsrett og har fått dette også for Høyesterett.

Så langt saken er påanket foreligger den for Høyesterett i det vesentlige i samme skikkelse som for de tidligere instanser. Det er holdt et bevisopptak ved Bergen byrett hvor jordskifteoverdommer Torstein Johan Haugen er avhørt. Ved bevisopptak ved Ytre Sogn herredsrett har partene og 6 vitner forklart seg. Jeg kan ikke se at det ved bevisopptakene er kommet frem noe nytt av betydning for avgjørelsen.

Sivert og Johannes Skorpen har for Høyesterett i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for herredsretten og lagmannsretten og som det er gjort rede for i disse retters domsgrunner. De har nedlagt slik påstand:

«1. At laksefisket ved utmarken på Indre Skorpen i Hyllestad i fellesskap etter skylden tilkommer g.nr. 42, b.nr. 1, 2 og 3 som grunneiere i den felles utmark.

Side:47

2. At Petra Skorpen dømmes til å betale det offentlige sakens omkostninger for alle retter.»

Også Petra L. Skorpen har stort sett gjentatt sine tidligere anførsler og har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Sivert K. Skorpen og Johannes V. Skorpen dømmes til in solidum å betale sakens omkostninger til staten for alle retter som om saken ikke var benifisert.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Foranlediget av prosedyren for Høyesterett bemerker jeg at jeg for mitt vedkommende ikke legger vekt på den av lagmannsretten nevnte omstendighet, at bestemmelsen om havnegang for b.nr. 2 først er inntatt i skylddelingsbeskrivelsen etterat den andel av gårdens matrikkelskyld som skulle falle på b.nr. 2 var beregnet. Heller ikke legger jeg vekt på at eieren av b.nr. 2 ikke var varslet da b.nr. 3 ble utskilt og skylddelt. På den annen side finner jeg grunn til å understreke lagmannsrettens bemerkninger om at det ikke har vært meningen å gjennomføre en forskjellig ordning for de 2 bruk. For Høyesterett har samtlige parter erklært at de er enige i dette og i at en mulig forskjell i de 2 skylddelingsforretningers ordlyd derfor ikke kan sees som uttrykk for en tilsiktet forskjell i de 2 bruks rettsstilling når det gjelder utmarken.

Angående denne rettsstilling bestemmer skylddelingsforretningen vedkommende b.nr. 2, at havnegangen i utmarken «eies» i fellesskap av dette bruk og b.nr. 1. Derimot sier skylddelingsforretningen vedkommende b.nr. 3, at havnegangen «bliver at benytte» i fellesskap av dette bruk og b.nr. 1. Peker uttrykket i den første forretning i retning av et sameie, så peker uttrykket i den annen minst like sterkt i retning av et bruksfellesskap, og dette til tross for at meningen, som alt nevnt, må forutsettes å ha vært at brukene skulle stilles likt. Forholdet bekrefter etter min mening at det ikke kan legges nevneverdig vekt på hvilke ord som er brukt i skylddelingene, men at det - som også fremholdt av lagmannsretten - må avgjøres ut fra en samlet vurdering av omstendighetene ved salgene og skylddelingene enten meningen har vært å etablere et sameie eller et bruksfellesskap i utmarken.

Når det gjelder denne vurdering viser jeg i det vesentlige til lagmannsrettens dom. Jeg vil imidlertid nevne at når de ankende parter hevder at skylddelingenes bestemmelser om havnegangen skal ha betydning for rettsforholdene i utmarken i dens helhet, og vise at den ligger i sameie brukene imellom og i forhold til deres skyld, så begrunnes dette med at havningen var, om ikke den eneste, så i hvert fall den helt dominerende utnyttelse av utmarken på den tid skylddelingene fant sted. Etter mitt skjønn har dette argument liten vekt i det foreliggende tilfelle. Skylddelingsforretningene viser at foruten om havnegangen, ble det også truffet bestemmelser angående slåtten i utmarken. B.nr. 2 og 3 ble som eiendom tillagt hver sin særskilt avgrensede slåtteteig.

Side:48

B.nr. 2 ble dessuten som eiendom tillagt visse «Afsatser hvor Hø kan slaaes» men fikk for øvrig ikke rett til slått i utmarken, mens derimot b.nr. 3 fikk rett til å bruke de øvrige slåtteteiger i utmarken i fellesskap med b.nr. 1 og på like linje med dette bruk, skjønt brukenes skyld er henholdsvis 0,40 og 1,11. Skylddelingene etablerte således for slåtteteigenes vedkommende et bruks- og eiendomsforhold som ikke er vel forenelig med at de 3 bruk skulle eie utmarken sammen og i forhold til sin skyld.

Under disse omstendigheter forekommer det meg nokså klart at skylddelingsforretningene med ordet «havnegangen» i hvert fall ikke har ment den del av utmarken som utgjøres av slåtteteigene. Jeg anser det da heller ikke sannsynlig at «havnegangen» er brukt som betegnelse på hele den del av utmarken som ikke er slåtteteiger, idet selve betegnelsen indiserer en avgrensning også i forhold til utmark som ikke byr på beitemuligheter. Den naturlige forståelse må etter mitt skjønn være, at skylddelingene har brukt ordet «havnegangen» som betegnelse på den bruksutøvelse i utmarken som består i at dyrene havner - beiter - der. I bestemmelsene om at havnegangen «eies» eller «benyttes» i fellesskap ligger da ikke mer enn at skylddelingsforretningene fastslår at denne spesielle herlighet i utmarken skal utnyttes i fellesskap. Dette ble formentlig den gang også ansett som fullt tilstrekkelig.

Saksomkostninger er ikke idømt for herredsrett eller lagmannsrett. Denne avgjørelse mener jeg bør bli stående. Til tross for at anken ikke har ført frem, finner jeg at saksomkostninger heller ikke bør idømmes for Høyesterett. Jeg legger da vekt på at saken gjelder et fortolkningsspørsmål av betydelig økonomisk betydning for partene, og at de samtlige har fått støtte av det offentlige for å kunne prøve saken i alle instanser.

Jeg stemmer for slik

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes i den utstrekning den er påanket.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy, Roll Matthiesen og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Tage Petersson med domsmenn Bjarne Larson og Jens Nyland):

- - -

Retten skal bemerke:

Øya Skorpen i Hyllestad besto opprinnelig av 2 gårdsbruk, g.nr. 41, b.nr. 1 Ytre Skorpen og g.nr. 42, b.nr. 1 Indre Skorpen. Den siste eiendom ligger på øyas østligste del og har også grensen til sjøen både mot nord

Side:49

og syd. Eiendommen hadde opprinnelig en skyld på mk. 2,26 og var udelt helt til 1893, da b.nr. 2 ble utskilt ved en skylddeling som ble avholdt 28. og 29. juni s.å., og ble tildelt en skyld på mk. 0,75. Skjøte ble først utstedt i 1896. B.nr. 3 ble utskilt 15. juni 1896 med skyld mk. 0,40. Skjøte på dette bruk er fra 1897. Den nåværende eier av b.nr. 2, saksøker Sivert K. Skorpen, overtok bruket etter faren i 1917. B.nr. 3 ble i 1919 solgt til saksøkeren Johannes V. Skorpen. B.nr. 1 ble i 1923 overtatt av Karl Larsen, men han døde året etter og hans hustru, saksøkte Petra L. Skorpen, har senere sittet med eiendommen i uskiftet bo.

I skylddelingen for b.nr. 2, Børnæs er det foruten innmark tildelt bruket en slåtteteig, «Megelvteigen», i utkanten av slåttemarken. Det heter videre:

«Havnegangen, som eies i Fælleskab, benyttes og bruges i Forhold til hvert Brugs Matrikulskyld. De for Parcellen Børnæs nødvendige Veie for sanking af Kreature til og fra Fjeldhavnen saavel som Hjemmehavnen benyttes uhindret.» Det er også bestemmelse om at det frasolgte jordstykke «er solgt uden Skov eller Adgang til Brændsel uden forsaavidt der maatte findes Torv i Havnegangen». B.nr. 3 var en gammel husmannsplass, «Gulen» og denne fikk ved skylddelingen foruten innmark den såkalte «Thelandsteigen», som ligger sammen med «Megelvteigen» mot sjøen på øyas nordside. Også for b.nr. 3 er det bestemt at havnegangen i utmarken skal ligge i fellesskap, dog uten at det her er sagt noe om at bruk skal foregå etter matrikkelskyld. B.nr. 3 skulle også ha rett til lyngskjær i utmarken. I denne skylddeling er det dessuten bestemt at ingen av oppsitterne skulle ha rett til å hente brendetorv i felles havnegang uten begge parters samtykke.

Skylddelingene har ikke flere bestemmelser om rettigheter for de 2 utskilte bruk enn det som er referert foran. Det er etter rettens mening ikke tilstrekkelige holdepunkter for den oppfatning at brukene også skulle ha andel i eiendomsretten til grunnen i utmarken. Bestemmelsen om kreaturveier til og fra fjellhavnen for b.nr. 2 f. eks. tyder på at dette ikke har vært forutsetningen. Det er heller ikke ellers i saken fremkommet noe som kan underbygge saksøkernes påstand om, at det har vært hensikten å gjennomføre et sameierforhold. Det er en bruksrett til den felles havnegang som de utskilte bruk har fått, men det er ikke forbeholdt andre rettigheter, således hverken strandrett eller rett til laksefiske i utmarken. Forklaringen kan være den at det bare var havnerettighetene som på den tid ble tillagt noen særlig verdi, det var disse rettigheter som det var om å gjøre å sikre seg. Laksefiske ble ennå ikke drevet i synderlig utstrekning på øya.

Saksøkerne hevder at den bruksutøvelse som har funnet sted ikke har vært begrenset til havnegangen, men har også bl.a. omfattet laksesfiske. Dette har foregått uten protest fra eierne av b.nr. 1, og i dette ligger det etter saksøkernes mening en erkjennelse av fiskeretten. Etter parts- og vitneforklaringene legger retten til grunn at det er riktig at eierne av b.nr. 2 og 3 har drevet med noe laksefiske, også med kilenot, ikke bare ved sin egen innmark, men også ved utmarken. Fisket har imidlertid vært av beskjedent omfang og må i tidligere tider nærmest ansees som mer tilfeldig forsøk med nokså lite utbytte. Dette antas å være grunnen til at det fra hovedbrukets side så vidt vites ikke har vært

Side:50

nedlagt noen formelig protest eller forbud mot dette fiske. Men selv om fisket har vært tålt, innebærer ikke dette noen erkjennelse av at b.nr. 2 og 3 hadde fiskerett. Annerledes stiller det seg for så vidt heller ikke med det forhold at det har vært skåret en del tang og tare i utmarken. Det er på det rene at saksøkeren Sivert K. Skorpen i noen år ved slåtteteigen drev laksefiske med kilenot sammen med saksøktes 2 sønner og senere hennes svigersønn. Det var imidlertid saksøkte som tok initiativet til dette fiske. Sønnene var for unge til å drive fiske på egen hånd, og av den grunn ble det gjort henvendelse til Sivert om å være med. Året før var en annen fisker forespurt. Siverts deltagelse i fiskerlaget kan ikke oppfattes som utøvelse av en felles fiskerett. Han har da også selv forklart at saksøkte flere ganger ga uttrykk for at det var hun som hadde fiskeretten.

Saksøkerne har påberopt seg et brev som saksøkte i 1938 skrev til Gullak J. Skorpen, en sønn til saksøkeren Johannes V. Skorpen, (dok. nr. 16 i saken). Gullakk forsøkte seg på denne tid med kilenotfiske ved «Thelandsteigen», og det var like før saksøktes sønner og Sivert skulle sette i gang med fiske ved slåtteteigen, som ligger noe lenger øst. Brevet er noe uklart, men kan ikke sees å gi noe bevis for at saksøkte har ment å godkjenne noen fiskerett for saksøkerne.

Retten finner etter dette at saksøkerne ikke har ført bevis for sin påståtte lakserett i utmarken. At de har lakserett ved sin egen innmark er ikke bestridt. Heller ikke saksøkernes subsidiære påstand kan føre frem. Også saksøkernes slåtteteiger ligger i utmarken, og det er ikke ført bevis for at det iallfall har vært forbeholdt fiskerett ved disse slåtteteiger.

Den ene domsmann - Jens Nyland - vil ha uttalt at han har funnet saken tvilsom. Det er etter hans mening særlig tvilsomt om b.nr. 2 og 3 bare har fått bruksrett i utmarken, da det også kan være gode grunner for å se forholdet slik at det er blitt et sameie. Etter bestemmelsene i skylddelingene og i mangel av ytterligere opplysninger finner han imidlertid å måtte slutte seg til at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for saksøkernes påstand. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne H. F. Marthinussen og Jonas Madsø og hjelpedommer Dagfinn Breistein):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn herredsretten.

Med hensyn til spørsmålet om hvorvidt b.nr. 2 og 3 ved utskillelsen i henholdsvis 1892 og 1896 ble tillagt eiendomsrett til utmarksgrunnen i alminnelighet, eller om de bare ble forbeholdt bestemte bruksrettigheter i hovedbrukets utmark, bemerkes at selv om de 2 skylddelingsforretninger avviker noe fra hverandre, finnes det klart at det ikke har vært meningen for så vidt å gjennomføre en forskjellig ordning for de 2 bruk.

Noe bestemt svar på spørsmålet om hvilken ordning som har vært tilsiktet, gir ikke teksten i skylddelingsforretningen. Selv om enkelte av bestemmelsene nok kan gi en viss støtte for den oppfatning at det er etablert et sameie i utmarken, finner imidlertid lagmannsretten, i likhet med herredsretten, at det ikke er tilstrekkelig holdepunkt for å legge dette til grunn.

Side:51

Det som med en viss styrke kan tale for at det er tillagt de utskilte bruk andel i eiendomsretten til utmarken, er fellesskapet med hensyn til havnegangen sammen med den omstendighet, at det den gang hva utmarken angår trolig bare var havnerettighetene som ble tillagt noen vesentlig verdi. I denne forbindelse bemerkes for øvrig at bestemmelsen om rett til kreaturveier til og fra fjellhavnen for b.nr. 2, som herredsretten sees å ha lagt en viss vekt på etter det som er opplyst for lagmannsretten, i og for seg synes å kunne forklares ved at atkomsten til utmarken, iallfall den gang b.nr. 2 ble utskilt, delvis førte over hovedbrukets innmark. Den omstendighet at havnegangen ligger i fellesskap behøver imidlertid ikke, selv om det som her praktisk talt ikke fantes skog på eiendommen - etter det opplyste bare noen furutrær - bety mer enn fellesskap med hensyn til bruken. Noe mer er det heller ikke gitt uttrykk for i skylddelingsforretningen vedrørende b.nr. 3. Den omstendighet at det i skylddelingsforretningen for b.nr. 2's vedkommende er sagt at havnegangen «eies i fellesskap», finner lagmannsretten ikke å kunne tillegge avgjørende vekt som uttrykk for et alminnelig sameie til utmarksgrunnen. I tilslutning hertil bemerkes at bestemmelsen om havnegangen i dette tilfelle først er inntatt etterat den frasolgte parsells størrelse i forhold til det samlede bruk er beregnet og matrikkelskylden ansatt på grunnlag herav.

Ifølge begge skylddelingsforretninger er det en parsell som er frasolgt hovedbruket, for b.nr. 3's vedkommende uttrykt slik at det er en del av gårdens «innmark» som er solgt. Utgangspunktet synes da å måtte være at når intet annet er sagt, er det ikke overført andre rettigheter med hensyn til utmarken enn de som positivt fremgår av skylddelingsforretningene. Tilstrekkelig støtte for den oppfatning at dette i det foreliggende tilfelle er mer enn en felles bruksrett, gir de bestemmelser om utmarksrettighetene som skylddelingsforretningene inneholder etter lagmannsrettens mening ikke. Det syn at det skulle være etablert et sameieforhold i utmarken synes for øvrig vanskelig å kunne forenes med det forhold, at da b.nr. 3 ble utskilt i 1896, ble i skylddelingsforretningen som selger bare oppført eieren av b.nr. 1, ikke tillike eieren av det tidligere utskilte b.nr. 2, som etter det opplyste heller ikke kan sees å ha hatt noen annen befatning med utskillelsen eller salget.

Det foreligger ikke opplysninger om bruksutøvelsen i utmarken som viser at brukene har oppfattet forholdet på noen annen måte. Med hensyn til det laksefiske som har vært drevet ved øya er det opplyst, at den daværende eier av b.nr. 2 i 1906-07 satte en kilenot utenfor utmarken, og at denne visstnok ble stående noen år. Senere ble det ikke drevet laksefiske før ca. 1920 da eierne av b.nr. 2 og 3 hadde not 1 års tid. Regelmessig laksefiske ble først drevet fra 1936. I årene 1936-38 fisket Gullak Johannessen, sønn av den ankende Johannes Skorpen, sammen med Hans Endstad utenfor «Thelandsteigen». Dette fiske, som etter det opplyste var ganske lønnsomt, opphørte da ankemotpartens eldste sønn, og senere den yngste, sammen med den ankende Sivert Skorpen gikk i gang med laksefiske. Dette ble drevet i fellesskap helt til 1956 og ga bra avkastning, etter de ankendes opplysning som nevnt 6-8000 kroner pr år.

Gullak Johannessen og Hans Endstad betalte landslott til eieren av b.nr. 3, mens det ikke ble betalt noe til ankemotparten i forbindelse med det senere fiske.

Side:52

Som nevnt bygger de ankende ikke sitt krav om fiskerett på den bruksutøvelse som har funnet sted, og lagmannsretten kan heller ikke finne at det fra det fiske som etter det anførte har funnet sted, kan trekkes noen slutning som er egnet til å rokke den forståelse av skylddelingsforretningene som foran er lagt til grunn. Hva særskilt angår fisket 1938-1956 bemerkes, at lagmannsretten finner det godtgjort at årsaken til at Sivert Skorpen opprinnelig ble med på dette var, som nevnt av herredsretten, at ankemotparten anså sin sønn for å være for ung og uerfaren til å drive laksefiske på egen hånd.

Ankemotpartens brev til Gullak Johannessen av 13. april 1938 ble skrevet for å varsle Gullak om at ankemotpartens sønn og Sivert Skorpen ville sette ut not. Som nevnt av herredsretten er brevet noe uklart, men kan nok - ved anførselen om at «me er vel dei største parthavarne i lakseverpet» - gi en viss støtte for at ankemotparten anså fisket for å tilligge samtlige bruk i fellesskap. At dette den gang måtte ha vært ankemotpartens oppfatning, kan imidlertid i tilfelle ikke sees å ha noen nevneverdig betydning. At brevet skulle inneholde en rettslig bindende erkjennelse av fiskeretten, er som nevnt ikke påstått.

Det er på det rene at b.nr. 2 og 3 ved utskillelsen ikke særskilt er forbeholdt rett til laksefiske. Slik rett på grunnlag av medeiendomsrett til gårdens utmark foreligger etter hva der foran er lagt til grunn, heller ikke. Lagmannsretten er derfor for så vidt kommet til samme resultat som herredsretten.

Derimot er lagmannsretten med hensyn til eiendomsretten til de 2 slåtteteiger, «Megelvteigen» og «Thelandsteigen» og den dermed forbundne fiskerett kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Også når det gjelder spørsmålet om hvorvidt de 2 teigene er tillagt henholdsvis b.nr. 2 og 3 som eiendom, eller om det bare tilkommer dem en mer eller mindre omfattende bruksrett til teigene, gir skylddelingsforretningene anledning til tvil. Det dreier seg i begge tilfelle om utmarksteiger, som er benevnt «slåtteteiger». De bestemmelser skylddelingsforretningene ellers inneholder om teigene, taler imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning i overveiende grad for den forståelse, at teigene er tillagt de utskilte bruk til eiendom. I begge tilfelle er det gitt uttrykk for at teigen tilhører den solgte parsell. Retten legger videre vekt på at det også for teigenes vedkommende er gitt en grensebeskrivelse, og at denne er inntatt i umiddelbar tilslutning til angivelsen av grensene for parsellene. Iallfall for b.nr. 2's vedkommende synes det etter sammenhengen også å måtte legges til grunn, at teigen er medregnet som en del av parsellen ved beregningen av hvor stor del av den samlede eiendom den utskilte parsell utgjør. - - -

Side:53