Rt-1961-451

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1961-04-13
Publisert:	Rt-1961-451
Stikkord:	Militærvesen
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 49
Parter:	Helge Heiberg m.fl. (høyesterettsadvokat Torleiv Idsøe) mot Staten ved Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker ved overrettssakfører Bjørn Haug - til prøve).
Forfatter:	Gaarder, Thrap, Heiberg, Hiorthøy, Holmboe
Lovhenvisninger:	Lov om vernepliktige sivilarbeidere (1937) §3, §1

Dommer Gaarder: Denne sak er anlagt av sivilarbeidere ved Havnås sivilarbeiderleir i Trøgstad mot Staten ved Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet med påstand om, at staten kjennes uberettiget til å la det militære overta Havnåsleiren til bruk som administrasjonssenter for Nike-batteriet ved Skjæringsrud. Oslo byrett, som var satt med 3 rettskyndige dommere, avsa den 19. november 1959 dom med denne domsslutning:

«Den norske Stat ved Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet frifinnes.

Sakens omkostninger oppheves.»

Om sakens sammenheng henvises til domsgrunnene.

De 14 saksøkere har påanket saken, og anken er med kjæremålsutvalgets samtykke innbrakt direkte for Høyesterett. De ankende gjør i det vesentlige gjeldende at byretten har tatt feil når den har funnet, at lovgrunnen leder til at det er arbeidets art på utførelsestiden som loven om vernepliktige sivilarbeidere sikter til med bestemmelsen i §3, 2. avsnitt. Sivilarbeidernes overbevisning går ut på at det ikke bare er forkastelig å utføre en arbeidsvirksomhet som står i sammenheng med militære innretninger eller foretagender, men også - og ikke minst - på at denne arbeidsvirksomhet ikke må fremme militære interesser eller formål, og det er en overbevisning av dette innhold som loven beskytter. Lovens ordlyd peker ikke hen på noen annen forståelse, tvert imot. De begrensninger byretten oppstiller i statens disposisjonsrett over arbeidsproduktet vil ofte være avhengig av vanskelig vurderbare forhold, og det kan ikke ha vært lovens mening å bygge på dem.

Subsidiært har de ankende anført at selv om man legger byrettens rettslige synspunkter til grunn, er dens resultat uriktig. Det foreligger således ikke reelle saklige hensiktsmessighetsgrunner for spesielt å bruke Havnåsleiren som mannskapsforlegning og administrasjonssenter for Nike-batteriet. Når byretten videre anfører at man må ta hensyn til om det er sannsynlig at arbeidsproduktet i overveiende grad vil tjene militære formål, er hertil å bemerke at det måtte fremstille seg som sannsynlig at et arbeidsresultat som var så utmerket skikket til å tjene militære interesser, også virkelig meget lett ville kunne gjøre det. En angivelig ny situasjon berettiger i og for seg ikke til å tilsidesette lovens fulle formål med sivilarbeidet. Den nye situasjon må gjøre en endret anvendelse nødvendig. Det er en misforståelse når

Side:452

byrettsdommen synes å gi uttrykk for at sivilarbeiderne påstår å ha medbestemmelsesrett over resultatet. Det er loven selv som legger et bånd på statens rådighetsrett.

De ankende har nedlagt denne påstand:

«Den norske Stat kjennes uberettiget til å la Havnås sivilarbeiderleir overta av det militære til bruk som administrasjonssenter og forlegningssted for Nike-bataljonens Skjæringsrudbatteri, og tilpliktes å betale de ankende parter saksomkostninger for byrett og Høyesterett.»

Staten har nedlagt denne påstand:

«Byrettens dom stadfestes, idet de ankende parter dømmes in solidum til å betale Staten ved Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet saksomkostninger for byretten og Høyesterett.»

Det er holdt et bevisopptak ved Oslo byrett til avhør av en del vitner, og det er fremlagt en del nye dokumenter, som jeg finner det overflødig å regne opp. I faktisk henseende foreligger saken i alt vesentlig i samme skikkelse som for byretten.

Jeg er kommet til samme resultat som byretten.

Jeg vil først bemerke at jeg med byretten finner godtgjort at Nike-batteriet på Skjæringsrud ble plasert uten tanke på å nyttiggjøre Havnåsleiren til militært formål. Spørsmålet om å opprette Nike-batteriet oppsto etterat leiren var ferdig utbygget, og batteriets plasering var tilsagt av avgjørende militære - operative - grunner. Heller ikke har det på noe tidligere tidspunkt vært regnet med som en praktisk mulighet at Havnåsleiren skulle få militær anvendelse. Til støtte for en motsatt mening har riktignok de ankende påberopt seg en passus i St.prp. nr. 1-1949, tillegg nr. 18, der Justisdepartementet foreslår for Stortinget å ta Havnåsleiren til bruk for sivilarbeidere. Den nevnte passus lyder slik: «Departementet legger også vekt på at man ved å nytte disse (dvs. brakkene i Havnåsleiren) til det nevnte formål, derved kan bevare dem og gjøre bruk av dem i en eventuell beredskapssituasjon.» «Beredskap» peker i og for seg ikke hen på et militært formål, men kan også gjelde f. eks. sivil evakuering. Dessuten er det klart at bemerkningen sikter til en ren unntakssituasjon. Betydningen av dette vil fremgå av det følgende.

Når jeg nå går over til den rettslige vurdering, tror jeg det er riktig å nevne at utgangspunktet etter vår ordning er den alminnelige verneplikt, og at spørsmålet om hva man skal gjøre med den unntaksgruppe som nekter å gjøre militærtjeneste, er et lovgivningsspørsmål som kan tenkes løst på forskjellig måte, og som også er løst forskjellig i de forskjellige land. Opplysninger om dette er inntatt i tilråding fra utvalget til revisjon av lovgivningen om vernepliktige sivilarbeidere (Rode-komitéen) av 3. mai 1955 5 flg. Noen land fritar overhodet ikke for væpnet militær tjeneste av overbevisningsgrunner. Andre tillater på visse vilkår overføring til uvæpnet tjeneste som ikke-stridende. Atter andre gir adgang til fritagelse for all militær tjeneste, men pålegger da som regel dem som fritas å utføre tjeneste i sivilforsvaret

Side:453

eller sivilt arbeid for offentlig regning. Hvor langt man skal imøtekomme militærnekterne, er som nevnt et spørsmål om positiv lov, der ingen ordning på forhånd fremtrer som mer eller mindre selvsagt. Etter vår lovs §3 skal de vernepliktige sivilarbeidere utføre «sivilt arbeid for det offentlige», og dette arbeid «skal være uten forbindelse med militære innretninger eller foretagender». Det spørsmål som er reist er da om loven med de siterte uttrykk bare sikter til arbeidsvirksomheten på den tid arbeidet utføres, eller om den også legger et bånd på disponeringen av arbeidsresultatet. De ankende hevder den sistnevnte forståelse, og har til støtte herfor bl.a. påberopt seg lovens tilblivelseshistorie og forarbeidene. Jeg kan imidlertid ikke finne noen avgjørende velledning i dette stoff. De private lovforslag fra statsrevisor Sørensen m. fl. fra 1898 og 1900, som er det historiske utgangspunkt for loven, tyder nokså bestemt på at det er planene på utførelsestiden forslagsstillerne har tenkt på. I formuleringen fra 1900 heter det nemlig i §5: «Det almindelige arbeide for staten skal i intet tilfælde udføres under militært tilsyn eller i direkte militært øiemed.» Men loven - som også er fra en langt senere tid - er redigert på en annen måte enn disse private forslag, og de gir derfor ingen veiledning. Det samme gjelder også motivene til loven av 1937 og dens forgjenger - loven av 1922.

Imidlertid er jeg enig i at 1. setning i den någjeldende lovs §3, 2. ledd etter sine ord nærmest tar sikte på sivilarbeidernes aktuelle daglige arbeid, og ikke omfatter arbeidsresultatet. Men selv om en strengt sproglig tolkning taler for dette, hva jeg altså medgir er tilfellet, taler avgjørende reelle hensyn mot å forstå bestemmelsen så snevert. Staten kan etter min mening ikke stå fritt når det gjelder anvendelsen av arbeidsproduktet. Selv om myndighetene mens arbeidet pågår ikke har noen tanker om å anvende produktet til militært formål, må jeg anta at de ikke under uforandrede forhold kan treffe en ny bestemmelse ut fra en endret vurdering, og således overføre en sivilarbeiderleir, bygget av sivilarbeidere for deres formål, til en ren militærleir. Skulle anvendelsen uten innskrenkning være avhengig av de skiftende politiske vurderinger, ville de som av samvittighetsgrunner har nektet militærtjeneste, ofte ikke kunne utføre sivilarbeid uten å komme under et samvittighetspress som det må antas at loven har villet sikre dem mot. På den annen side er det enighet om at det ikke kan være så, at arbeidsproduktet aldri uansett tidsforløpet og uansett skifte i de ytre omstendigheter skal kunne brukes på en måte som kommer det militære til gode. Hvordan grensen skal trekkes har man ingen nærmere holdepunkter for i loven, men teoretisk kan det tenkes flere muligheter. En mulighet er den som professor Castberg har uttalt seg for, nemlig at en «ekstraordinær situasjon kan tvinge staten til å bruke til militært formål et anlegg som er bygget av sivilarbeidere», men at denne anvendelse ikke er tillatelig når det ikke foreligger en «tvingende grunn». Når man imidlertid holder seg for øye at vi her tross alt

Side:454

har for oss en unntakslov, antar jeg det ikke er riktig - når man mangler den fornødne støtte i lovteksten - å legge så stramme bånd på statens disposisjonsrett. Men også jeg mener det må kreves at det er inntrådt en klart ny situasjon som med styrke tilsier den endrede anvendelse.

Går vi så over til dette konkrete tilfelle, så forelå for Justisdepartementet, da det skulle ta standpunkt til overføringsspørsmålet, den omstendighet at et rakettbatteri var besluttet henlagt til leirens nærmeste naboskap. Jeg må legge til grunn at batteriets plasering utelukkende var bestemt av operative militære hensyn, og som nevnt besluttet uten tanke på Havnåsleiren. Jeg er enig med daværende byråsjef Diesen når han i sin vitneforklaring uttaler at «Intet fornuftig menneske ville plasere en sivilarbeiderleir slik kloss opp til et militært etablissement». At naboforholdet måte være uheldig er etter min mening uten videre innlysende, og det er ingen grunn til å tvile på at Justisdepartementets vedkommende fra første stund var oppmerksom på dette. Jeg finner også å burde nevne at behovet for en sivilarbeiderleir av denne størrelse er svunnet inn i de senere år, fordi antallet av overføringer av mannskaper til sivilarbeid er avtatt. Det er riktignok uklart hvor stor vekt dette har vært tillagt av departementet, men ved bedømmelsen av om disponeringen av leiren var objektivt berettiget er det et moment som bør nevnes.

Ved siden herav står da Forsvarets interesser. Som nevnt er det bestridt av de ankende at det forelå reelle saklige grunner for å bruke Havnåsleiren som mannskapsforlegning og administrasjonssenter for Nike-batteriet, og deres prosessfullmektig har detaljert søkt å påvise dette. Jeg har imidlertid ikke funnet grunnlag for å fravike det skjønn som er utøvet i dette fagmilitære spørsmål, og hvoretter det militære enten måtte bygge en ny leir eller overta Havnås. Og under disse omstendigheter talte sterke praktiske og økonomiske grunner for å overta Havnås, som etter det jeg har redegjort for, iallfall var blitt lite hensiktsmessig som sivilarbeiderleir. Jeg finner således ikke grunnlag for å konstatere at beslutningen om å overføre Havnåsleiren til det militære var rettsstridig. At avgjørelsen av sivilarbeiderne er blitt oppfattet som et brudd på forutsetningene for deres arbeid, er imidlertid forståelig. Men når det er blitt fremholdt under saken at de av det passerte må trekke den slutning at de må regne med at deres arbeidsresultater kan bli brukt i militært øyemed, så tror jeg ikke denne slutning er berettiget. Det var som sagt en ganske særegen situasjon som fremkalte avgjørelsen, og sannsynligheten for at en lignende situasjon skal inntreffe er ikke så stor at det er rimelig å regne med den. I denne forbindelse nevner jeg også at Stortingets justisnemnd i sin innstilling om saken uttalte: «Fleirtalet vil òg streka under at vert sivilarbeidarlægeret flutt, bør den nye staden som vert vald, veljast ut frå den tanken at flytjingsspørsmål ikkje kjem upp på ny utan serleg tvingande grunnar ligg føre.»

Jeg finner at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Side:455

Jeg stemmer for denne

dom:

Byrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Heiberg, Hiorthøy og Holmboe: Likeså.

Av byrettens dom (dommerne G. Wiers-Jenssen, Lilly Bølviken og A. H. Hillestad):

- - -

Saken gjelder lovligheten av Justisdepartementets beslutning om å overlate Havnås sivilarbeiderleir i Trøgstad til Forsvarsdepartementet til bruk som administrasjonssenter for Nike-batteriet ved Skjæringsrud. Saken er reist av de nåværende eller tidligere sivilarbeidere i Havnåsleiren: 1. arkitekt Helge Heiberg, 2. arkitekt Ole Bue, 3. kst. professor Johan Galtung, 4. boktrykker Rolf Antonisen, 5. stud. theol. Dagfinn Kvale, 6. Kjell Lund, 7. ligningsfullm. Kaare Pettersen, 8. skotøyarb. Arne Melby, 9. landssekretær Niels Mathiesen, 10. sjåfør Leif Foss, 11. sosialarbeider Dag Halvorsen, 12. sekretær O. M. Ellingsen, 13. sekretær Bjørn Jacobsen, 14. stud. theol. Berge Furre. Under saken er saksøkerne nr. 4 og nr. 8 trådt ut, og i deres sted er arkitekt og byggmester Olav Bjoraa og byggmester Bjørn Nilsson trådt inn. - - -

Havnås leir ligger i Trøgstad Østbygd, ca. 12 km. nord for Mysen. Leirens areal er 7-8 mål. Leiren ble bygget under krigen som AT-leir og ble ved frigjøringen tatt i bruk som tvangsarbeidsleir for landssvikfanger. I 1949 var det ikke lenger bruk for den til dette formål, og den ble da tatt i bruk som arbeidsleir for vernepliktige sivilarbeidere. Leiren besto i 1949 av en kjøkken- og spisebrakke, 1 stor og 2 mindre mannskapsbrakker, depotbrakke, verkstedsbrakke, smie, 1 liten vaktbrakke, 1 liten kontorbrakke, funksjonærmesse og badstue. Brakkene var alle av provisorisk karakter, sto på betongpeler og var stort sett i temmelig dårlig forfatning. Det ble derfor tidlig klart at leiren trengte en omfattende hovedreparasjon dersom den skulle bli varig skikket for sitt formål, og i 1953 ble det påbegynt en gjennomgripende ombygning av leiren, og dette byggearbeid sto på til omkring årsskiftet 1956/57, da den nåværende hovedbrakke ble tatt i bruk. Praktisk talt alt arbeid er utført av de tjenstgjørende sivilarbeidere, ikke bare det rent manuelle arbeidet, men også i stor utstrekning selve planleggingen. Administrasjonen av byggearbeidet lå under Justisdepartementet. En byggmester på stedet var ansvarshavende for en del av arbeidet, men ellers ble arbeidet ledet av arkitekter og byggmestere som gjorde tjeneste som sivilarbeidere. Enkelte fagarbeidere ble engasjert til utførelse av spesielle arbeider.

Etter en av saksøkte fremlagt oppgave var byggeomkostninger i tiden 1952/53 til og med 1956/57 i alt kr. 519 938, og sivilarbeiderne deltok i byggearbeidet i samme tidsrom med 11 513 dagsverk. Byggeomkostninger og dagsverk innbefatter også vedlikeholdsarbeid på bygningene

Side:456

i leiren, men bygge omkostningene innbefatter ikke dagpenger til sivilarbeiderne. Til de rene nybygningsarbeider er anvendt ca. kr. 480 000.

Av den opprinnelige bebyggelse står nå bare depotbrakke, verkstedbrakke, smie og badstue igjen i noenlunde uforandret skikkelse. Den store mannskapsbrakken og funksjonærmessen er helt fjernet. De øvrige brakker er bygget om, delvis innenfor samme grunnplan som før, men delvis slik at en bare utnyttet materialene så langt de rakk, og leiren har da fått følgende permanente bygninger: Vakt- og kontorbrakke, hovedbrakke og 2 mindre mannskapsbrakker. Hovedbrakken inneholder i kjelleren proviantlager med kjølerom m.v., kjøkken og spisesal. I første etasje er det messe for personalet, legekontor, sykerom, bibliotek og undervisningsrom, samt mannskapsrom og toalettrom. Den ene av mannskapsbrakkene er bygget sammen med hovedbrakken. Den står fortsatt på betongpeler, men under den andre er det full kjeller med toalettrom, et stort rom beregnet til vaskeri, oppholdsrom og hobbyrom, samt sentralfyringsanlegg for oppvarming av begge mannskapsbrakker og hovedbrakken. Den siste av brakkene som ble ferdig var hovedbrakken som ble tatt i bruk i 1957, og leiren fikk dermed i det vesentlige sin nåværende skikkelse.

Leiren har nå en forlegningskapasitet på ca. 120 mann. I årene 1951-55 var det i leiren og de skogforlegninger som var knyttet til leiren, fra 123 til 166 sivilarbeidere. Fra 1956 var det ikke behov for å sette sivilarbeidere til skogsarbeid i dette distrikt, og i årene 1956-1959 har antallet sivilarbeidere knyttet til Havnåsleiren vært 37, 54, 75 og 29. Allerede under bygningen av hovedbrakken var Justisdepartementet oppmerksom på at den mulighet forelå, at leiren ville bli for stor for sivilarbeidernes behov, og at det ved innredningen av brakken også burde tas hensyn til mulig annen fremtidig bruk.

Den 3. juni 1958 vedtok Stortinget oppsetning av 4 rakettbatterier som luftforsvar for Oslo-området. Ett av disse batterier fant de militære sakkyndige måtte legges ved Skjæringsrud i Trøgstad. Retten skal allerede her bemerke at det ingen grunn er til å tvile på at det ved valget av denne batteristilling kun ble tatt saklige hensyn, og at det ikke spilte noen rolle at Havnåsleiren lå ca. 2 km. fra batteristillingen. Det var først under en befaring vedrørende ekspropriasjon og servituttbeleggelse av området rundt batteristillingen, at Forsvarsdepartementets folk ble oppmerksom på at Havnåsleiren egnet seg særdeles godt som administrasjonssenter og forlegningsleir for batteriet. Den lå i riktig avstand fra batteristillingen, og var av passende størrelse.

Forsvarsdepartementet henvendte seg da i juli/august til Justisdepartementet, og foreslo et makeskifte, hvorved Forsvarsdepartementet skulle få overta Havnåsleiren, mot å stille en annen passende leir til rådighet for Justisdepartementet. Dette forslag er bekreftet i brev av 26. september 1958 fra Forsvarsdepartementet. Justisdepartementet stillet seg velvillig til planen. Departementet tok da i betraktning at Forsvarsdepartementet hadde behov for leiren, at leirens betydning som administrasjonssenter og forlegning for sivilarbeiderne i de senere år var blitt mindre, og at det kunne være uheldig å ha en sivilarbeiderleir i nærheten av et militært anlegg og en militær leir.

Side:457

Da disse planer ble kjent ble det uro blant sivilarbeiderne i Havnåsleiren. Forholdet ble tatt opp i Stortinget den 15. oktober 1958, hvor justisministeren på et spørsmål om slike planer forelå, svarte bekreftende og redegjorde for de grunner som tilsa at Havnåsleiren ble overlatt til Forsvarsdepartementet. Sivilarbeiderne protesterte mot en slik overføring i brev av 8. november 1958, idet de mente at overføringen ville være i strid med loven. Departementet svarte 26. november 1958 at lovens bestemmelser ikke var til hinder for statens fri disposisjonsrett over Havnåsleiren. Ved skrivelse av 1. desember 1958 til Forsvarsdepartementet erklærte så Justisdepartementet seg prinsipielt enig i at Havnåsleiren skulle overdras til Forsvarsdepartementet.

Sivilarbeiderne fastholdt sitt standpunkt, og fikk tilslutning fra forskjellige hold. Den 16. mars 1959 avga professor Frede Castberg en betenkning, som støttet sivilarbeidernes oppfatning. Justisdepartementet utarbeidet så en stortingsmelding om saken, nr. 70/1959. Denne ble behandlet i Justisnemnda den 23. juni 1959, hvor flertallet erklærte seg enig i at Havnåsleiren ble overlatt til Forsvarsdepartementet. Saken ble den 26. juni 1959 behandlet i Stortinget, som med 97 mot 40 stemmer sluttet seg til Justisnemnda. Sivilarbeiderne reiste så nærværende sak.

§3 i lov av 17. juni 1937 om vernepliktige sivilarbeidere lyder slik: «De vernepliktige civilarbeidere skal utføre civilt arbeide for det offentlige i den utstrekning denne lov bestemmer. - Det i denne lov omhandlede civile arbeide skal være uten forbindelse med militære innretninger eller foretagender og utføres under civilt opsyn. Arbeidets utbytte tilfaller staten». Den tidligere lov av 22. mars 1922 hadde de samme bestemmelser. - - -

Retten skal bemerke:

Det heter i lovens §3 at «civilarbeiderne skal utføre civilt arbeide for det offentlige» og at «det i denne lov omhandlede civile arbeide skal være uten forbindelse med militære innretninger eller foretagender». I lovens §1 er brukt uttrykkene «overføres til civilt arbeide» og «at det vilde stride mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste av enhver art». Etter rettens mening viser disse uttrykk at det loven tar sikte på er arbeidets art på det tidspunkt da det utføres. Lovgrunnen, respekten for sivilarbeidernes alvorlige overbevisning, leder også til at det er arbeidets art på utførelsestiden loven sikter til. For det er ved arbeidets utførelse at det må vurderes og avgjøres om utførelsen strider mot overbevisningen.

Om arbeidsproduktet inneholder loven ingen annen uttrykkelig bestemmelse enn at «Arbeidets utbytte tilfaller staten».

Det er etter dette rettens oppfatning at det er ved arbeidets utførelse at det må bedømmes om det tilfredsstiller lovens krav, at det skal være av «sivil» art. En må imidlertid gi saksøkerne medhold i at det ved denne bedømmelse også må tas hensyn til om arbeidsproduktet er av den art at det er sannsynlig at det senere i overveiende grad vil tjene militære formål. Sivilarbeiderne plikter ikke å utføre et arbeid hvis man ut fra en vanlig vurdering må regne med en slik sannsynlighet. Enda mer må det gjelde hvis det er det offentliges hensikt å overlate arbeidsproduktet til de militære. Da må det etter rettens mening foreligge en direkte krenkelse av lovens §3. Men det er i nærværende sak godtgjort at det ikke

Side:458

før i august 1958 oppsto noen tanke om å overføre Havnåsleiren til militært bruk. Saksøkeren har heller ikke hevdet at det for så vidt er utvist noen illoyalitet fra Justisdepartementets side.

Hvis Justisdepartementets vurdering av arbeidsproduktets fremtidige skjebne hadde vært åpenbart uriktig, idet det allerede på utførelsestiden måtte fremstille seg som sannsynlig at arbeidsproduktet ville komme de militære til gode, ville det muligens også foreligge en krenkelse av sivilarbeidernes rettigheter. Men det er intet som tyder på at departementets vurdering var uriktig. Det var, mens arbeidet i Havnåsleiren pågikk, ingen forhold ved leiren eller ved dens beliggenhet som gjorde det rimelig å regne med den mulighet at leiren ville få interesse for de militære myndigheter. Det skal tilføyes at når tvister av den art det her gjelder ikke er oppstått i den årrekke loven har vært gjeldende, viser dette etter rettens mening at Justisdepartementets håndhevelse har vært forsvarlig, og loyal overfor sivilarbeiderne.

Utførelsen av arbeidet i Havnåsleiren var således lovlig pålagt sivilarbeiderne, idet arbeidet ikke hadde forbindelse med militære innretninger eller foretagender. Og retten kan da ikke anta at sivilarbeiderne under nye endrede forhold oppstått etter arbeidets avslutning, kan motsette seg at leiren går over til militært bruk. Loven inneholder intet om at sivilarbeiderne har noen bestemmelsesrett over det produkt, som er frukten av et arbeid som lovlig er pålagt dem å utføre. Sivilarbeiderloven er en unntakslov, som fritar en gruppe borgere for en alminnelig borgerplikt, og den kan da ikke fortolkes utvidende. Særlig når det, som her, gjelder en fast eiendom, må det etter rettens mening kreves klar hjemmel for innskrenkninger i statens fri disposisjonsrett.

Skulle sivilarbeidernes krav om at Havnåsleiren ikke kan overlates til militært bruk kunne gis medhold, måtte det i hvert fall påvises, at det ikke er oppstått slike endrede forhold som tilsier en slik overlatelse. Men det er på det rene at det først var i august 1958 at det ble nødvendig å få en militærleir av omtrent samme størrelse som Havnåsleiren, og i omtrent den avstand fra Nike-batteriet som Havnåsleiren ligger. Når Havnåsleiren da ikke lenger passet for det behov man hadde for administrasjon og forlegning av sivilarbeidere, kan retten ikke se annet enn at en rasjonell og fornuftig disponering av statens eiendommer tilsa at Havnåsleiren ble overlatt til militært bruk. Og for å gjøre disposisjonen lovlig og berettiget, kan det etter rettens mening ikke kreves mer enn at den er rasjonell og fornuftig og begrunnet i endrede forhold. Det kan ikke kreves at disposisjonen skal være en tvingende nødvendighet.

Det er fra saksøkernes side å påvise at det vil koste like meget eller mer å omgjøre Havnåsleiren til militært bruk, og dessuten bygge en ny leir eller sette en gammel leir i brukbar stand for sivilarbeiderne. Retten finner det unødvendig å gå nærmere inn på disse beregninger, men skal kun bemerke at så vidt skjønnes er det nå ikke behov for en sivilarbeiderleir av samme størrelse som Havnåsleiren. Det avgjørende for denne del av saken er at overdragelsen av Havnåsleiren til militært bruk fremtrer som en rasjonell disposisjon begrunnet i nye forhold, og således ikke er en unødvendig disposisjon foretatt av usaklige grunner.

Det er forståelig at sivilarbeiderne føler seg skuffet og krenket, når det viser seg at Havnåsleiren blir overdradd til militært bruk. Og dette

Side:459

særlig når slik overdragelse skjer kort tid etterat deres arbeid er avsluttet. Det er fra deres side anført at denne krenkelse er så dyp, at de vil miste tilliten til at loven for fremtiden vil bli loyalt håndhevet. Derved vil hele lovens system falle sammen, idet de vil måtte nekte å utføre sivilarbeid. Retten finner dette synspunkt overdrevent. Og retten kan heller ikke se at det skulle være noen grunn for sivilarbeiderne til å tvile på at Justisdepartementet i fremtiden vil praktisere loven på samme måte som hittil.

Retten finner det ovenfor anførte tilstrekkelig til å begrunne at saksøkernes krav ikke kan gis medhold, og finner det da unødvendig å gå inn på de øvrige anførsler. - - -