Rt-1961-62

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1961-01-21
Publisert:	Rt-1961-62
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 13 B/1961
Parter:	(privat straffesak): B v/verge, F, C v/verge (høyesterettsadvokat Sverre Askvig) mot A (høyesterettsadvokat Hugo J. Mohn).
Forfatter:	Roll Matthiesen, Rode, Thrap, Hiorthøy. Mindretall: justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §247, Straffeloven (1902), §246, §252, §253

Dommer Roll Matthiesen: I privat mortifikasjonssak avsa Toten herredsrett den 22. mars 1960 dom med denne domsslutning:

«A frifinnes.

B v/verge G, F v/verge J og C v/verge I dømmes til in solidum å betale til A i saksomkostninger kr. 400 innen 14 dager fra dommens forkynnelse.»

Dommen ble avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for at kravet om mortifikasjon skulle tas til følge.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens domsgrunner.

Saksøkerne v/verger har påanket dommen til Høyesterett på grunn av lovanvendelsen. F er blitt myndig etterat ankeerklæringen ble uttatt.

Jeg behandler først Fs anke, idet jeg finner at denne står i en annen stilling enn anken fra de 2 andre.

Herredsrettens flertall har ikke funnet det bevist at A er fremkommet med noen beskyldning mot F. Flertallet legger til grunn at Fs navn er kommet inn i rapporten av 8. januar 1959 ved en misforståelse fra lensmannsbetjentens side, så vidt skjønnes uten noen foranledning fra As side. Det er hermed avgjort at det overhodet ikke foreligger noen beskyldning mot F. Den omstendighet at rettens flertall i sine premisser først behandler politiforklaringene i relasjon til straffelovens §247, uten å pointere at det som anføres der ikke gjelder F, kan derfor etter min mening ikke tillegges noen betydning på bakgrunn av det som flertallet senere fastslår om manglende bevis for beskyldning mot F. Den videre drøftelse av politiforklaringene i forhold til straffelovens §247 synes for øvrig å vise, at det bare er B og C herredsrettens flertall her sikter til. Anken fra F må således bli å forkaste.

Vedkommende B og C har herredsrettens flertall funnet det bevist at A ikke har uttalt noen selvstendig mistanke mot dem, men «at han på forespørsel fra lensmannsbetjenten under politiavhøret om mulig

Side:63

mistanke, bare gjenga et rykte som var gått i bygden gjennom flere år, også før saksøkte slo seg ned i bygden, om at saksøkerne B og C skulle ha sluppet ut mink for de tidligere minkeiere D og E, og at han derfor måtte bygge sin mistanke til saksøkerne på dette grunnlag».

Flertallet fastslår deretter at det har funnet bevist at dette rykte gikk, og at det ikke anså bevis ført for at saksøkerne hadde sloppet ut mink.

Jeg kan ikke finne det tvilsomt at de siterte uttalelser isolert sett inneholder beskyldning som «er egnet til å skade en annens gode navn og rykte», jfr. straffelovens §247. Den omstendighet at uttalelsene om ryktet ikke fremkom som As egen mening, men som referat av et allerede verserende rykte, kan ikke endre denne bedømmelse. Og den som er ærekrenket ved et rykte har etter vår rett i alminnelighet krav på å få ryktet avlivet ved mortifikasjon etter straffelovens §253 overfor enhver som bevislig har brakt det videre. Jeg peker for øvrig på at A - etter det herredsrettens flertall har funnet bevist - ikke bare har referert ryktene, men at han også har uttalt at han «måtte bygge sin mistanke til saksøkerne på dette grunnlag».

Spørsmålet blir da om forholdet stiller seg annerledes fordi uttalelsene fremkom i forbindelse med anmeldelse av en straffbar handling som hadde rammet A selv. Dette kan jeg ikke anta.

For å fylle gjerningsinnholdet i straffelovens §247 kreves at injurianten «i ord eller handling opptrer på en måte som er egnet til...». As prosessfullmektig for Høyesterett har hevdet at det ved vurderingen av hvorvidt et utsagn går inn under straffelovens §247, må være avgjørende på hvilken måte utsagnet er fremkommet. Og han mener at det som herom er anført av herredsrettens flertall, må være tilstrekkelig til å fastslå at det her ikke foreligger beskyldninger i lovens forstand.

Jeg skal hertil bemerke at de siterte ord fra straffelovens §247 kom inn ved lovforandringen av 10. mars 1939. Tidligere rettet §247 seg mot «den som søker å bevirke eller medvirke til, at noget finner tiltro...». Det fremgår av forarbeidene - Ot.prp. nr. 37/1938 1-2 og Innst. O. III/1939 18 - at formålet med lovforandringen var å presisere forholdet mellom straffelovens §246 og §247, ikke å endre bestemmelsen i §247 for så vidt angikk injuriantens opptreden. Jeg kan heller ikke være enig i at lovens ordlyd begrenser rekkevidden av straffelovens §247 derhen, at uttalelser som ellers ville innebære en ærekrenkelse skulle falle utenfor fordi de er fremkommet til en offentlig tjenestemann i forbindelse med en rettmessig anmeldelse av et straffbart forhold på den måte som er skjedd i det foreliggende tilfelle. Jeg er således ikke enig i det som herredsrettens flertall har anført herom. Jeg tilføyer i denne forbindelse at det ikke var interne uttalelser overfor en offentlig tjenestemann

Side:64

A fremkom med. Uttalelsene fremkom i forbindelse med en anmeldelse, som A ønsket skulle bli gjort til gjenstand for etterforskning, og uttalelsene skulle skrives ned i rapporter. Det var derfor klart at etterforskning ville bli satt i gang med avhør av de som var utpekt som mistenkt og av mulige vitner. Den omstendighet at A i sin anmeldelse ikke fremkom med begjæring om tiltale og straff, innebar ikke noen begrensning i omfanget av etterforskningen.

Jeg finner således at det her foreligger beskyldninger i lovens forstand, og mortifikasjon kan da kreves etter straffelovens §253, jfr. Høyesteretts plenumsavgjørelse i Rt-1955-137. Jeg tilføyer at det så vidt skjønnes vil stemme mindre godt med den rettsoppfatning som er lagt til grunn i nevnte avgjørelse, om man i et tilfelle som det foreliggende nektet mortifikasjon gjennom en etter min mening innskrenkende fortolkning av straffelovens §247, slik som herredsrettens flertall har gjort.

Jeg antar at Høyesterett bør avsi dom for mortifikasjon av de beskyldninger som herredsrettens flertall har funnet bevist.

Slik saken ligger an finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes hverken for herredsretten eller for Høyesterett. Jeg finner heller ikke tilstrekkelig grunn til å pålegge A å bestride omkostningene ved en mulig kunngjøring av dommen i avisene, idet slik kunngjøring må være unødvendig.

Jeg stemmer for denne

dom:

1. Fs anke forkastes.

2. De av A uttalte beskyldninger under lensmannsbetjent Einar Karlsens avhør av ham den 26. desember 1958 og 8. januar 1959 om, at han måtte bygge sin mistanke til B og C på det grunnlag at det gjennom flere år var gått det rykte i bygda at disse to skulle ha sloppet ut mink for de tidligere minkeiere D og E erklæres døde og maktesløse.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Rode: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Thrap og Hiorthøy: Likeså.

Justitiarius Terje Wold: Jeg er enig med førstvoterende når det gjelder Fs anke. Men jeg mener at også ankene fra B og C må forkastes.

Et utsagn er en beskyldning i lovens forstand når utsagnet fyller gjerningsinnholdet i straffelovens §247. Dette vil si at en beskyldning foreligger når man ved å fremsette utsagnet «i ord eller handling optrer på en måte som er egnet til å skade en annens gode navn og rykte». Loven fikk sin nåværende ordlyd i 1939. Slik loven lød tidligere, var det en beskyldning når man

Side:65

ved fremsettelsen av den ærekrenkende uttalelse søkte «å bevirke - - eller medvirke til at noe finner tiltro. - - -». Men meningen er den samme etter begge formuleringer.

Det er da uten videre klart at spørsmålet om et utsagn er en beskyldning i lovens forstand ikke kan avgjøres bare ved en isolert tolkning av de ord som er brukt. Man må også ta hensyn til sammenhengen og de omstendigheter som forelå da utsagnet fremkom. Dette har særlig anvendelse hvor utsagnet ikke fremtrer som ens eget, men som en gjengivelse av andres uttalelser, f. eks. en gjengivelse av et rykte. Selvfølgelig kan man ikke fritt gjengi ærekrenkende rykter. En gjengivelse av et ærekrenkende rykte vil i de aller fleste tilfelle innebære at man fremsetter en beskyldning, idet gjengivelsen må oppfattes slik at man søker å gi ryktet tiltro. Men hvis ryktet ikke er fremsatt for å gi det ærekrenkende utsagn tiltro, da er ikke utsagnet egnet til å skade, og da foreligger det heller ingen beskyldning i lovens forstand.

Av det jeg har sagt vil det fremgå at det alltid må være gjenstand for en konkret vurdering av omstendighetene i den enkelte sak om en ærekrenkende uttalelse er fremsatt på en slik måte at det foreligger en beskyldning i lovens forstand. En slik vurdering har herredsretten foretatt, og den har herunder bygget på en rekke forskjellige faktiske omstendigheter som etter min mening alle er relevante og av betydning for avgjørelsen. Jeg nevner at retten har funnet det godtgjort at uvedkommende hadde sloppet mink ut av saksøktes minkgård, og at saksøkte først innskrenket seg til bare å anmelde forholdet, Det var først da han under etterforskningen ble spurt «om mulig mistanke» at han fremkom med de påklagede uttalelser. Han gjenga da et rykte som retten har funnet bevist hadde gått i bygden i flere ar - også før saksøkte slo seg ned i bygden - og han presiserte samtidig like overfor lensmannsbetjenten at når han hadde mistanke til saksøkeren, så bygget han på dette ryktet og intet annet. Herredsretten har videre funnet bevist at saksøkte ikke har uttalt noen selvstendig mistanke mot saksøkerne. Dette må jeg, når jeg ser domsgrunnene i sammenheng, oppfatte slik at retten har funnet at saksøkte ikke har søkt å bevirke at ryktet vant tiltro. Dertil kommer at saksøktes uttalelse fremkom på direkte foranledning av den tjenestemann som hadde etterforskningen i saken, og kun skulle være til hjelp for etterforskningen og var ikke beregnet på å gå videre. Lensmannsbetjenten hadde for øvrig taushetsplikt.

Når alt dette tas med i en samlet vurdering, er det etter min mening ikke noe grunnlag for å fastslå at herredsretten har anvendt loven uriktig når den har funnet, at saksøktes utsagn i dette tilfelle ikke er en beskyldning i straffelovens forstand. Etter min mening måtte saksøkte tvert imot være berettiget til helt fritt å fremkomme med de uttalelser han avga. Det motsatte ville kunne både være en hindring for en saklig etterforskning og en betenkelig innskrenkning i den ytringsfrihet som må herske i et fritt samfunn.

Side:66

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Bjørn Olstad med domsmenn Aslaug Olstad og Ole Skjellerud):

- - -

Saksøkte A startet i juni 1958 en minkfarm på et jordstykke som han hadde leiet av D, Reinsvoll. Allerede i juli 1958 var han utsatt for at uvedkommende var inne i hans minkgård. De uvedkommende hadde ved den anledning revet ned drikkekarene i minkgården og bl.a. tømt en spikerpakke oppe i et vannspann. Etter dette uønskede besøk holdt saksøkte vakt i sin minkgård utover sommeren og høsten, inntil det ble for kalt å sitte ute. I denne tid skjedde heller ingen ting i minkgården.

Den 24. desember 1958 foret saksøkte på vanlig måte sine mink ved kl. 15-tiden. Da han dagen etter, den 25. desember 1958, ved 15-tiden på nytt skulle foreta foring, oppdaget han at uvedkommende hadde vært inne i minkgården. Det var spor i sneen utenfor minkgården, og det så ut som om de uvedkommende hadde klatret opp i en asp som sto like ved gjerdet rundt minkgården, og på den måten kommet seg inn i minkgården. Det viste seg at 2 redekasser var løsnet og vridd vekk fra nettingen, slik at 2 mink var sluppet ut av burene.

Saksøkte telefonerte allerede samme dag til lensmannen i Vestre Toten og anmeldte at uvedkommende hadde vært inne i hans minkgård og sluppet ut mink. Den påfølgende dag, 26. desember 1958, ble etterforskning igangsatt ved lensmannsbetjent Einar Karlsen fra Vestre Toten lensmannskontor, som avhørte saksøkte og opptegnet hans forklaring på en kladd. Forklaringen ble ikke opplest. I forklaringen ble anført at saksøkte mistenkte sønnen til G, B, for å ha sluppet ut dyrene, og at B hadde gjort slike ting før. Videre ble anført at en bykar som hadde vært på besøk hos D hadde iakttatt B og en gutt til, sønnen til H, en gang de slapp ut mink hos D 3-4 år i forveien.

Den 8. januar 1959 henvendte saksøkte seg til Vestre Toten lensmannskontor for å snakke om saken. Lensmannsbetjent Karlsen avhørte på ny saksøkte. I forklaringen, som ble protokollert, er anført at saksøkte ikke hadde fått kjennskap til hvem som var i minkgården hans i julehelgen, men at han hadde mistanke til B, C (sønnen til H) og F for dette. Forklaringen ble opplest for saksøkte og vedtatt av ham ved hans egenhendige underskrift.

Saksøkerne, B, F og C har gjort gjeldende at de overhodet ikke har vært inne i saksøktes minkgård. De har funnet saksøktes uttalelser i hans politiforklaringer av 26. desember 1958 og 8. januar 1959 for så vidt angår dem, som ærekrenkende for seg. - - -

Rettens flertall, de to domsmenn, finner det ikke godtgjort at saksøktes uttalelser i politiforklaringene av 26. desember 1958 og 8. januar 1959 har de objektive kjennemerker som er angitt i strl. §247, nemlig at de skal være egnet til å skade en annens gode navn og rykte, eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit. På grunnlag av 4. vitne, lensmannsbetjent Einar

Side:67

Karlsens forklaring finner flertallet det bevist at saksøkte ikke har uttalt noen selvstendig mistanke mot saksøkerne, men at han på forespørsel fra lensmannsbetjenten under politiavhøret om mulig mistanke, bare gjenga et rykte som var gått i bygden gjennom flere år, også før saksøkte slo seg ned i bygden, om at saksøkerne B og C skulle ha sluppet ut mink for de tidligere minkeiere D og E, og at han derfor måtte bygge sin mistanke til saksøkerne på dette grunnlag. At ryktet gikk finner rettens flertall bevist av provene fra vitnene E, D og K. Denne uttalelse kan ikke være en injurie i lovens forstand. Rettens flertall finner det godtgjort at mink virkelig var sluppet ut av uvedkommende i saksøktes minkgård i julen 1958, og at saksøkte hadde rettmessig adgang til å anmelde forholdet. Når han så i forbindelse med anmeldelsen ble avesket en forklaring, hadde han plikt til å uttale seg sannferdig om det han måtte kjenne til av betydning for saken, slik at undersøkelser kunne bli igangsatt. I og med at ryktet ble gjengitt til en offentlig tjenestemann, som hadde taushetsplikt, måtte uttalelsen få en helt annen karakter enn om uttalelsen hadde vært gjengitt overfor andre. Under de forhold som er nevnt, kunne uttalelsene ikke ansees å være egnet til å skade en annens gode navn og rykte eller til å utsette ham for hat, ringeakt eller tap av den for hans stilling eller næring fornødne tillit.

Flertallet bemerker at det burde ha fremstillet seg som mer nærliggende for saksøkerne å ta opp spørsmålet om de ærekrenkende rykter med de personer som har satt ryktene i sving og holdt dem i sving gjennom flere år.

Med hensyn til uttalelsen av saksøkte i politiforklaringen av 8. januar 1959 om F, finner rettens flertall det ikke bevist at saksøkte er fremkommet med noen beskyldning mot denne. Flertallet finner det godtgjort at uttalelsen, «men han har mistanke til B, C (sønnen til H) og F for dette», må skyldes en misforståelse av lensmannsbetjenten som opptok forklaringen, hvilket lensmannsbetjenten i sin vitneforklaring heller ikke har kunnet utelukke muligheten av.

Rettens flertall bemerker også at det ikke anser bevist at saksøkerne har sluppet ut mink.

Etter dette blir saksøkte å frifinne.

Rettens formann finner det bevist at saksøkte har uttalt til lensmannsbetjenten i politiforklaring at B hadde sluppet ut mink for ham, at B hadde gjort slike ting før og videre at han gjenga en angivelig uttalelse fra D om at en bykar, som hadde vært på besøk hos D, hadde iakttatt B og en gutt til, sønnen til H, en gang de slapp ut mink hos D, og endelig at han i politiforklaring av 8. januar 1959 bl.a. uttalte mistanke til F for å ha vært inne i hans minkgård i julehelgen 1958. Rettens formann bygger dette på lensmannsbetjentens vitneforklaring om at saksøkte uttalte sin mistanke mot B, og deretter begrunnet denne med hva han ryktevis hadde hørt om B og C. Med hensyn til forklaringen av 8. januar 1959, hvor F av saksøkte er

Side:68

angitt som mistenkt, bygges det på at saksøkte har underskrevet forklaringen, og at han må ha vært klar over at denne forklaring inneholdt en mistanke rettet mot F, uansett hva han måtte bygge sin mistanke på. Hans brev dagen etter til lensmannskontoret fremtrer ikke etter formannens oppfatning som noen tilbakekallelse av den fremsatte mistanke, men inneholder kun en konstatering av naboenes mening.

Rettens formann antar at når det gjelder spørsmålet om mortifikasjon etter strl. §252, altså ikke om straff, er det sannheten av uttalelsen som er det avgjørende. Det må derfor være uten betydning for mortifikasjonsspørsmålet om saksøkte har hatt plikt til å uttale seg som anført når han først gikk til anmeldelse. At han har utvist fornøden aktsomhet, vil heller ikke utelukke mortifikasjon når sannhetsbevis ikke er ført.

Rettens formann finner ikke at saksøkte har ført sannhetsbevis for sine uttalelser. At uttalelsen, objektivt bedømt, er egnet til å skade en annens gode navn og rykte, finner rettens formann er tilfelle. Uttalelsene har derfor de kjennemerker som er angitt i strl. §247, og betingelsene for mortifikasjon etter strl. §253 er derfor til stede. Formannen finner støtte for sin oppfatning i Høyesteretts kjennelse i saken L mot M, Rt-1955-137, ff. Da formannen er i mindretall, formes ingen konklusjon. - - -