Rt-1961-670

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1961-06-03
Publisert:	Rt-1961-670
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 68
Parter:	Staten ved Sør-Trøndelag fylkeslandbruksstyre (regjeringsadvokat Henning Bødtker). Hjelpeintervenient: Lysøysund Samvirkelag (regjeringsadvokat Henning Bødtker) mot 1. A/S Lysøysund Sildolje- & Kraftforfabrikk (høyesterettsadvokat Nils Daae Rogstad), Lysøysund Handelsforening A/S (høyesterettsadvokat Nils L. S. Jacobsen).
Forfatter:	Bendiksby, Thrap, Gaarder, Endresen, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917), Jordloven (1955) §27, Oreigningsloven (1959) §28, Tvistemålsloven (1915) §178, §384, Skjønnsprosessloven (1917) §14, §28, Jordloven (1928) §71, §8, §22, §28, LOV-1959-10-23

Dommer Bendiksby: Ved kongelig resolusjon av 4. juli 1958 ble Staten v/Sør-Trøndelag fylkeslandbruksstyre i medhold av §27 første ledd nr. 2 i jordloven av 18. mars 1955 gitt tillatelse til å ekspropriere et nærmere beskrevet areal sjøgrunn med en strandlinje på 58 meter under eiendommen Fjæra, g.nr. 71 b.nr. 71 i Jøssund herred, tilhørende A/S Lysøsund Sildolje- & Kraftforfabrik. Videre ble det i medhold av samme lovs §27, jfr. §22, gitt tillatelse til å avløse den klausul om forbud mot å drive handel eller dampskipsekspedisjon på arealet, som Lysøsund Handelsforening A/S har etter skjøte av 1. juni 1957, tinglyst 5. juni s. å.

Ekspropriasjonen var begjært til fordel for Lysøysund Samvirkelag, som skal bruke arealet til lagerhus, kai m.v.

Etter begjæring fra Staten ved Sør-Trøndelag fylkeslandbruksstyre ble skjønn til fastsettelse av erstatningen for avståelsen av arealet og for avløsningen av den nevnte klausul holdt ved Fosen herredsrett den 25. september 1958. Erstatningen til Sildoljefabrikken for avståelsen av arealet ble fastsatt til 3 500 kroner og for ulemper 500 kroner, tilsammen 4000 kroner. Erstatningen til Handelsforeningen for avløsning av den nevnte klausul ble satt til 10 000 kroner. Staten ble tilpliktet å betale hver av de saksøkte saksomkostninger med 500 kroner.

Etter begjæring fra alle parter ble overskjønn holdt ved Fosen herredsrett den 22. desember 1958. Overskjønnet var styrt av byrettsdommer Kjeld Bugge som settedommer med 6 sakkyndige skjønnsmenn, som i medhold av skjønnslovens §14 var oppnevnt utenfor utvalgene og utenfor rettskretsen

Ved overskjønnet ble erstatningen til Sildoljefabrikken for skade og ulempe ved avståelsen av arealet fastsatt til 75 000 kroner. Erstatningen til Handelsforeningen for avløsningen av klausulen ble satt til 125 000 kroner. Staten ved Sør-Trøndelag

Side:671

fylkeslandbruksstyre ble tilpliktet å betale erstatning til Sildoljefabrikken og Handelsforeningen for utgifter til juridisk bistand under overskjønnet med 1 000 kroner til hver.

Staten ved Sør-Trøndelag fylkeslandsbruksstyre har med tilslutning fra Lysøysund Samvirkelag som hjelpeintervenient påanket overskjønnet til Høyesterett. Anken gjelder saksbehandlingen og rettsanvendelsen.

Staten og hjelpeintervenienten, Lysøysund Samvirkelag, har nedlagt følgende felles påstand:

«Det av Fosen herredsrett den 22. desember 1958 avhjemlede overskjønn oppheves.

Ved nytt overskjønn blir ny dommer og nye skjønnsmenn å oppnevne.

A/S Lysøsund Sildolje & Kraftforfabrik og Lysøsund Handelsforening A/S tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett til Den norske stat og Lysøysund Samvirkelag.»

Sildoljefabrikken og Handelsforeningen har nedlagt påstand om at overskjønnet stadfestes, og at de blir tilkjent saksomkostninger for Høyesterett.

Om saksforholdet viser jeg til underskjønnets og overskjønnets premisser.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak ved Fosen herredsrett til avhøring av Samvirkelagets bestyrer, Olaf Hedvard Foss, disponent i Sildoljefabrikken Johannes Andreas Jakobsen, Handelsforeningens bestyrer Halvdan Johannes Braa og 3 vitner. Videre er det avhørt 1 vitne ved bevisopptak i Oslo og 1 ved bevisopptak i Trondheim. Et av de avhørte vitner ga forklaring også ved overskjønnet. Det er fremlagt en del nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å regne opp.

Jeg er kommet til det resultat at anken må forkastes og at overskjønnet må bli å stadfeste.

Når det gjelder saksbehandlingen er det for det første gjort gjeldende som en feil som må lede til opphevelse, at det ikke fremgår av skjønnsgrunnene om overskjønnsretten har vurdert og tatt hensyn til det forhold, at salget av sjøgrunnen fra Handelsforeningen til Sildoljefabrikken og påheftingen av forbudet mot handelsvirksomhet og dampskipsekspedisjon først fant sted etterat det var søkt om ekspropriasjonstillatelse. Det hevdes at det var anført for skjønnsretten at disse disposisjoner hadde ført til fordyrelse for eksproprianten, og at det måtte gjøres fradrag i erstatningene for dette. Innvendingen er gjort gjeldende både i forhold til Sildoljefabrikken og i forhold til Handelsforeningen.

Jeg kan ikke finne at denne ankegrunn kan føre frem.

Til orientering om saksforholdet på dette punkt nevner jeg først at Samvirkelagets første søknad om ekspropriasjonstillatelse er datert 12. oktober 1956; denne søknad gjaldt et areal av sjøgrunnen som lå utenfor - vestenfor - det areal som saken gjelder. Den 16. mai 1957 fikk Samvirkelaget håndgivelse fra Johanne Thoresen på eiendommen Bekken. Håndgivelsen ledet

Side:672

til at Samvirkelaget ved skrivelse av 24. mai 1957 fra overrettssakfører Reidar Selmer til fylkeslandbruksstyret endret søknaden om ekspropriasjonstillatelse til å gjelde det areal saken gjelder, og som ligger like nedenfor eiendommen Bekken. Skjøtet fra Handelsforeningen til Sildoljefabrikken er, som nevnt i underskjønnets premisser, datert 1. juni 1957.

Etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett er det noe uklart hva staten og Samvirkelaget har gjort gjeldende for skjønnsretten på dette punkt, hvilken form anførselen har hatt.

Det er mulig at anførselen har gått ut på at salget til Sildoljefabrikken og påheftingen av handelsklausulen var skjedd i den hensikt å vanskeliggjøre ekspropriasjonen, og at erstatningene av den grunn måtte fastsettes som om disposisjonene ikke hadde funnet sted. Hvis anførselen hadde denne form, var det for skjønnsretten ikke noen tvist eller tvil om den rettssetning som skulle legges til grunn, idet man etter opplysningene må gå ut fra at det var enighet om at forholdet i så fall måtte bedømmes som om Handelsforeningen fremdeles hadde vært eier og handelsklausulen ikke påheftet. Tvisten eller tvilen har i tilfelle dreiet seg om hvilket saksforhold skjønnet skulle bygges på, eller om den måte hvorpå skjønnsresultatet skulle vinnes, med andre ord om det faktisk forholdt seg slik at salget og påheftingen av klausulen var skjedd for å vanskeliggjøre ekspropriasjonen. Men på dette punkt er det ikke noen mangel ved skjønnsgrunnene. Det fremgår klart at overskjønnsretten har gitt full erstatning - uten noe fradrag - både til Sildoljefabrikken og til Handelsforeningen, og at den følgelig har bygget på at disposisjonene ikke var foretatt for å vanskeliggjøre ekspropriasjonen. Jeg tilføyer i denne forbindelse at det fra statens eller Samvirkelagets side heller ikke er godtgjort, eller forsøkt godtgjort at salget og påheftingen av handelsklausulen er skjedd i den hensikt å vanskeliggjøre ekspropriasjonen.

Det er også mulig at det for skjønnsretten har vært gjort gjeldende at det skulle gjøres fradrag for den «fordyrelse» som salget og påheftingen av handelsklausulen måtte ha medført for eksproprianten, selv om disposisjonene ikke var skjedd for å vanskeliggjøre ekspropriasjonen, at det med andre ord skulle være tilstrekkelig og avgjørende for så vidt at disposisjonene var foretatt etterat det var søkt ekspropriasjonstillatelse. Dette er statens og Samvirkelagets standpunkt for Høyesterett. Dersom anførselen ble fremsatt for skjønnsretten i denne form, forelå det en tvist om hvilken rettssetning skulle legges til grunn for skjønnet, og etter skjønnslovens §28 skulle skjønnsretten da ha redegjort for den rettsoppfatning den la til grunn.

Jeg er imidlertid ikke enig i den rettsoppfatning som her er gjort gjeldende fra statens side. Det var ikke lagt noe bånd på Handelsforeningens rådighet over eiendommen i medhold av bestemmelsen i jordlovens §28, til tross for at overrettssakfører Selmer på Samvirkelagets vegne i brev av 20. november 1956

Side:673

hadde meddelt fylkeslandbruksstyret, at det mellom Handelsforeningen og Sildoljefabrikken var innledet forhandlinger om salg av sjøgrunnen. Det kan heller ikke sees at man ut fra alminnelige rettsgrunnsetninger kunne utlede noen innskrenkning i Handelsforeningens rådighet på grunn av at det var søkt om ekspropriasjonstillatelse, bortsett fra at foreningen ikke kunne foreta disposisjoner med sikte på å vanskeliggjøre ekspropriasjonen. Handelsforeningen hadde således full rett til å selge arealet og påhefte handelsklausulen, og jeg kan da ikke finne noen hjemmel for ikke å tilkjenne full erstatning så vel til Handelsforeningen som til Sildoljefabrikken. Jeg mener å finne støtte for dette i dom i Rt-1923-I side 565.

Jeg tilføyer at det fra statens side er vist til bestemmelsene i §28 første ledd i lov om oreigning av fast eiendom av 23. oktober 1959, idet det med henvisning til forarbeidene (side 116 i innstillingen fra det utvalg som var nedsatt for å utrede spørsmålet om ny lov, Ot.prp. nr. 43/1957 95-96 og Innst. O. nr. VII - 1959 56) er anført, at disse bestemmelser stemmer med det som allerede tidligere var gjeldende rett. Om dette vil jeg si at de regler om innskrenkninger i eierens rådighet som nå finnes i oreigningslovens §28 første ledd, etter min oppfatning ikke følger av alminnelige rettsgrunnsetninger, men forutsetter hjemmel i positiv lov, for så vidt de går videre enn det jeg før har antatt. Jeg peker dessuten på at bestemmelsen i §28 første ledd ikke kan leses isolert, men må sees i sammenheng med paragrafens annet ledd. Etter denne bestemmelse har eieren eller rettighetshaveren rett til erstatning av eksproprianten for den skade eller ulempe han blir påført som følge av rådighetsinnskrenkninger etter første ledd.

Etter mitt syn på rettsspørsmålet kan den mangel ved skjønnsgrunnene som her måtte foreligge ikke ha hatt noen betydning, og overskjønnet kan da ikke oppheves på dette grunnlag, jfr. tvistemålslovens §384.

I forhold til Handelsforeningen har staten videre gjort gjeldende som en feil ved saksbehandlingen, at overskjønnsretten ikke i skjønnsgrunnene har drøftet og tatt standpunkt til statens og Samvirkelagets anførsel om, at det bare er den del av Handelsforeningens virksomhet som har tilknytning til sjøverts transport, som kan tenkes å bli skadelidende ved øket konkurranse fra Samvirkelagets side.

Jeg kan ikke se at det her er noen mangel ved skjønnsgrunnene. Overskjønnsretten har i sine premisser på dette punkt vist til «underskjønnets bemerkninger som den stort sett er enig i». Og i underskjønnets premisser er det uttalt:

«For så vidt gjelder konkurransen på land antar retten at det forhold at Lysøysund Samvirkelag allerede har forretningslokale og en vel innarbeidet forretning gjør, at det for så vidt gjelder dette ikke kan kreves noen erstatning.»

Det må etter dette være klart at overskjønnet - som underskjønnet - på dette punkt har bygget på den oppfatning som staten mener er den rette.

Side:674

Jeg behandler dernest anken over rettsanvendelsen. Det er her gjort gjeldende at overskjønnsretten har tolket bestemmelsen i skjøtet fra Handelsforeningen til Johanne Thoresen på eiendommen Bekken om «nødvendig rett til båtoppsett og sjøhustomt m.v. nedenfor den solgte plass» uriktig, og at den har gitt retten et for snevert innhold. Det er hevdet at retten i virkeligheten omfatter hele arealet med rett bl.a. til å bygge kai.

Jeg finner ikke grunnlag for å anta at overskjønnsrettens tolkning av bestemmelsen er uriktig, og jeg kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Det resultat som overskjønnsretten er kommet til, stemmer med ordlyden i festekontrakten av 1929 og med bruken i den tid som er gått. Dersom det hadde vært meningen å gi retten et videre innhold da skjøtet av 1952 ble utferdiget, må man gå ut fra at det ville blitt klart uttrykt i skjøtet. Jeg peker også på det som overskjønnsretten har nevnt om at eiendommen ved jordlovskjønnet i 1947, som er falt bort, ble tillagt «nødvendig rett til fiskerinæringens fremme, nemlig rett til båtoppsett og sjøhustomt m.v.». I skjøtet er ordene «nødvendig rett til fiskerinæringens fremme», som skjønnsretten har hentet fra jordloven, ikke tatt med, mens ordlyden ellers er den samme.

Til slutt nevner jeg at det fra statens side er gjort gjeldende at overskjønnet er vilkårlig, og at det må oppheves av denne grunn. Det er her særlig vist til den store forskjell mellom underskjønnet og overskjønnet.

Dette kan ikke føre frem. Det er riktignok en meget betydelig forskjell mellom overskjønnets og underskjønnets erstatningsbeløp, men dette kan ikke være nok til at man kan karakterisere overskjønnet som vilkårlig. Etter det som er opplyst må jeg gå ut fra at alle de forhold som har betydning, har foreligget for overskjønnsretten, og det er ikke noe grunnlag for å anta at de ikke har vært vurdert og tatt hensyn til. Høyesterett kan ikke foreta noe skjønn, men jeg vil peke på at det her foreligger forhold som kan forklare at erstatningsbeløpene er blitt høye. Ekspropriasjonen griper således inn i, og fører til øket konkurranse for en gammel, innarbeidet handelsvirksomhet, og ved ekspropriasjonen vil Sildoljefabrikken, som etter forholdene er en betydelig industribedrift, bli fratatt et tomteareal som etter det opplyste kan ha vesentlig betydning for en fremtidig utvidelse av bedriften. At det her dreier seg om betydelige verdier, støttes også av det forhold at Samvirkelaget betalte 55 000 kroner for eiendommen Bekken. Laget solgte huset på eiendommen til nedrivning for ca. 8 000 kroner, slik at tomten, som var ca. 600 m2, faktisk har kostet laget ca. 47 000 kroner.

Etter resultatet finner jeg at staten og Samvirkelaget må betale saksomkostninger for Høyesterett. Jeg bemerker at de omkostninger som ilegges ikke overstiger hva hver av dem hadde måttet betale hvis det ikke hadde vært hjelpeintervensjon, og de blir da å ilegge solidarisk ansvar for omkostningene, jfr. tvistemålslovens §178.

Side:675

Jeg stemmer for slik

dom:

Overskjønnet stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Staten ved Sør-Trøndelag fylkeslandbruksstyre og Lysøysund Samvirkelag, en for begge og begge for en, 7 000 - sju tusen - kroner med 3 500 - tre tusen fem hundre - kroner til A/S Lysøsund Sildolje- & Kraftforfabrik og 3 500 - tre tusen fem hundre - kroner til Lysøsund Handelsforening A/S.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Thrap: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gaarder, Endresen og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av underskjønnet (dommerfullmektig Johan Frid med skjønnsmenn Alfred Johnsen, Reidar Hanssen, Ole Sandnes og Aksel Stjern):

- - -

Sør-Trøndelag fylkeslandbruksstyre har i rettsmøtet i dag fremlagt sådanne skjønnsforutsetninger:

1. Ekspropriasjonen skjer med hjemmel i lov av 18. mars 1955 om tilskiping av jordbruk, §27 første ledd nr. 2.

2. Ekspropriasjonen omfatter en strandlinje på 58 meter med sjøgrunn under eiendommen Fjæra, g.nr. 71 b.nr. 71 i Jøssund. Ekspropriasjonen omfatter videre avløsning av den klausul som Lysøsund Handelsforening A/S har på samme areal i henhold til pkt. 2 i skjøte av 1. juni 1957, tinglyst 5. juni 1957 til A/S Lysøsund Sildolje- & Kraftforfabrik. Pkt. 2 i skjøtet lyder: «Kjøperen forplikter seg til på den kjøpte eiendom ikke å drive handelsforretning eller dampskipsekspedisjon i konkurranse med selger så lenge det nuværende Lysøsund Handelsforening A/S eksisterer som forretning.»

3. Området som erverves, skal overdras Lysøysund Samvirkelag som skal bygge kai og lagerhus på dette sted.

4. Ekspropriasjonserstatningen fastsettes med et samlet beløp en gang for alle til hver av de saksøkte.

5. Det blir under erstatningens fastsettelse å ta hensyn til de rettigheter Lysøsund Samvirkelag alt har til det område som kreves avstått. - - -

I. Ad erstatningen til A/S Lysøsund Sildolje- & Kraftforfabrik.

Skjønnsretten tar her i betraktning at saksøkte må avstå grunn som delvis skulle ha vært nyttet til utvidelse av saksøktes fabrikkanlegg og grenser til det allerede eksisterende anlegg. Som foran nevnt er ca. 25 meter av strandlinjen belagt med en servitutt til fordel for eksproprianten, dette vil etter rettens mening føre til en vesentlig reduksjon av arealets verdi. Servitutten bevirker at det ikke vil bli noen kontinuerlig sammenheng mellom fabrikken på den ene side av servitutten og fabrikkens eiendomsrett til strandlinje med sjøgrunn på den annen side. Ved

Side:676

avståelsen vil mulighetene for utvidelse av fabrikkanlegget eller utbygging av nye notheng bli vanskeliggjort. Erstatningen settes til kr. 3 500.

Ekspropriasjonen vil medføre ulemper for saksøkte ved at transporten fra fabrikkanlegget til fabrikkens eiendom på den annen side av det areal som kreves avstått vil bli forlenget fra 25 til 58 meter. Transporten antas dessuten å bli noe vanskeligere på grunn av de planer eksproprianten har for utbygging av det avståtte område.

Ulempeerstatningen settes til kr. 500.

Saksøkte har hevdet at forutsatt at Lysøysund Samvirkelag bygger sin kai med lagerbygning i umiddelbar nærhet av saksøktes notheng, vil dette føre til at brannfaren for dette vil bli vesentlig forøket, liksom tørketrekken for nothenget vil bli redusert. Da det ikke foreligger nøyaktige planer om hvor på det avståtte område Samvirkelaget har tenkt å bygge og hvilket omfang bl.a. høyde bygningen vil få, finner retten ikke å kunne ta standpunkt til dette ved nærværende skjønn. Dette forhold må således kunne bli gjort til gjenstand for et senere skjønn.

II. Ad erstatningen til Lysøsund Handelsforening A/S.

Ved verdsettelsen av den klausul som forbyr eieren av det avståtte område å drive handelsforretning og dampskipsekspedisjon i konkurranse med Lysøsund Handelsforening A/S, har skjønnsretten tatt følgende i betraktning.

For så vidt gjelder konkurransen på land antar retten at det forhold at Lysøsund Samvirkelag allerede har forretningslokale og en vel innarbeidet forretning gjør, at det for så vidt gjelder dette ikke kan kreves noen erstatning.

Ved salg og kjøp med tilknytning til sjøen har retten funnet at fremtidig kaianlegg og vareskur vil gi eksproprianten konkurransemuligheter i forhold til saksøkte, som allerede har slike anlegg. Retten legger dessuten vekt på at eksproprianten har mulighet for bygging av oljetankanlegg og salg til fiskefartøyer i konkurranse med saksøktes virksomhet. Retten vurderer også det forhold at en fremtidig kai gir mulighet for fiskeoppkjøp og ekspedisjon av varer i konkurranse med saksøkte. Mulighetene for oppnåelse av anløp av ruteskip og inntekter i forbindelse med dette er vurdert.

Kaianlegget forutsettes dessuten å kunne gi Lysøysund Samvirkelag gode muligheter for kjøp og salg av varesorter som med fordel kan transporteres sjøveien slik som sement, kraftfor, gjødning og fast brensel m. m.

De forannevnte hensyn tatt i betraktning finnes den samlede erstatning å burde settes til kr. 10 000. - - -

Av overskjønnet (settedommer Kjeld Bugge med skjønnsmenn Sverre Klinkenberg, Fjeld Olsen, O. O. Bjerkestrand, Hermann Semmelmann, Frithjof Eilertsen og Arnulf Gjervan):

Om forutsetningene for overskjønn vises til de forutsetninger som er inntatt i underskjønnet, idet disse er likelydende med forutsetningene for overskjønnet, bortsett fra at punkt 6 om saksomkostningene utgår. Dessuten er tilføyet følgende punkter 6, 7 og 8:

6. Skjønnet legger til grunn at lagerhus og kai (av tre) oppføres som

Side:677

skissert på det fremlagte tomtekart av 13. desember 1958, dog således at lagerhuset kan bygges i 2 vanlige etasjer.

7. Skjønnet legger til grunn at bensintank bygges underjordisk ikke nærmere nothenget enn 15 meter.

8. Skjønnet legger til grunn at en solartank legges i en avstand fra nothenget på minst 15 meter. - - -

Når det gjelder den rett som er tillagt eiendommen Bekken, g.nr. 71 b.nr. 50 til «nødvendig rett til båtoppsett og sjøhustomt m.v. nedenfor den solgte plass», skal retten bemerke:

Retten er ved festekontrakt av 18. desember 1929 formulert slik: «Festeren har adgang til oppførelse av båtnøst ved sjøen og landingsplass nedenfor de oppsatte merker».

Det ble i 1947 begjært skjønn etter jordlovens §8 til avståelse av tomten Bekken fra saksøkte nr. 2. Saksøkte nr. 2 hevdet, at skjønnet ikke kunne fremmes fordi innehaveren av festet enkefru Thoresen var friserdame og ikke fisker. Skjønnet bestemte at eiendomsretten til plassen skulle avståes til Jøssund kommune for å overdras til fru Thoresen. Det ble tillagt tomten nødvendig rett til fiskeribedriftens fremme, «nemlig nødvendig rett til båtoppsett og sjøhustomt m.v. nedenfor den avståtte tomt». Erstatningen ble satt til kr. 1 000. Ved overskjønn ble det bestemt at eiendommen skulle avståes med full eiendomsrett, også full strandrett. Erstatningen ble fremdeles satt til kr. 1 000. Frostating lagmannsrett opphevet ved kjennelse av 14. mars 1950 overskjønnet fordi det ikke kunne kreves avståelse til en friserdame, når det bare foreligger hypotetisk mulighet for at en eller flere av hennes sønner vil få tilknytning til fiskeridriften. Underskjønnet ble ikke opphevet fordi avståing ikke fant sted etter jordlovens §71. Avståing ble senere ikke gjennomført, men som nevnt ovenfor ble det 15. januar 1952 utstedt skjøte fra saksøkte nr. 2 til fru Thoresen for kr. 1 000 med «nødvendig rett til båtoppsett og sjøhustomt m.v.». Eiendommen er ved skjøte av 29. juni 1957 av Johanne Thoresen solgt til Lysøysund Samvirkelag for kr. 55 000 med tilhørende «rettigheter til sjøgrunn».

Retten er av den oppfatning at derunder går oppsetting av sjøhus og båtopptrekk, men ikke kai og notheng. Underskjønnet har derfor gitt «rettigheter til sjøgrunn» for stort omfang.

Når det gjelder erstatningen til saksøkte nr. 1 bemerkes:

Retten er enig med underskjønnet i at det må tas hensyn til at saksøkte må avstå grunnen, som skulle ha vært nyttet til utvidelse av fabrikkanlegget og grenser til det allerede eksisterende anlegg. Fabrikken har sikret seg 166 meter strandlinje til utvidelse av sin bedrift. Ved ekspropriasjonen deles strandlinjen opp på en måte som vil vanskeliggjøre denne utbygning.

Det er fremlagt et tomtekart av 13. ds. som viser hvordan Samvirkelaget vil utbygge det eksproprierte areal. Disse planer forelå ikke for underskjønnet. Det skal dessuten graves ned en bensintank og plaseres en solaroljetank på området, dog ingen nærmere enn 15 meter fra nothenget. Størrelsen av disse tanker er ikke oppgitt.

Retten forutsetter at nedgravningen av bensintank og oppførelsen av solaroljetank vil bli foretatt overensstemmende med gjeldende sikkerhetsforskrifter.

Side:678

Retten finner ikke at tørketrekken for nothenget vil bli redusert. Retten går også ut fra at forsikringspremien for saksøkte ikke vil bli nevneverdig forøket som følge av disse anlegg.

Retten finner at avståelsen av grunnen i stor utstrekning vil hindre saksøktes utvidelse av fabrikkanlegget, og dessuten vil medføre atskillig ulempe for bedriften. Retten vurderer denne skade og ulempe atskillig høyere enn underskjønnet. Retten tar også hensyn til den nevnte servitutt som nå innehas av Samvirkelaget. Servitutten fører til en reduksjon av arealets verdi, men retten kan ikke være enig med underskjønnet i at det fører til en vesentlig reduksjon av verdien.

Alle forhold tatt i betraktning finner retten at den erstatning som saksøkte nr. 1 må tilkomme for skade og ulempe som påføres ved ekspropriasjonen, må settes til kr. 75 000.

Når det gjelder erstatningen til saksøkte nr. 2 bemerkes:

Retten viser til underskjønnets bemerkninger som den stort sett er enig i. Ved avløsning av den nevnte klausul som forbyr eieren av det avståtte område å drive handelsforretning og dampskipsforretning i konkurranse med saksøkte nr. 2, vil Lysøysund Samvirkelag oppnå konkurransemuligheter med saksøkte som det på annen måte ikke kunne få. Denne avløsning vil etter rettens mening påføre saksøkte et ikke uvesentlig tap, som saksøkte har krav på erstatning for. Retten vurderer dette tap atskillig høyere enn underskjønnet har gjort. Det nevnes også at Samvirkelagets kai blir liggende først i leden, og derfor naturlig blir anløpt før Handelsforeningens kai.

Alle forhold tatt i betraktning finner retten at erstatningen til saksøkte nr. 2 må settes til kr. 125 000. - - -