Rt-1961-694

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1961-06-10
Publisert:	Rt-1961-694
Stikkord:	Tolking
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 71
Parter:	Haug & Co. (høyesterettsadvokat Ragnar Christophersen ved overrettssakfører Hans Stenberg Nilsen - til prøve) mot Forsikringsselskaper Norge A/S (høyesterettsadvokat Andreas Arntzen).
Forfatter:	Endresen, Gaarder, Bendiksby, Thrap, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Forsikringsavtaleloven (1930) §11, §14, §15

Dommer Endresen: Firmaet Haug & Co., Finnsnes, har reist sak mot Forsikringsselskapet Norge A/S til innkrevning av kr. 10 997,80 for reparasjonsutgifter i anledning av bilskade. Som grunnlag for kravet påberopes en forsikringsavtale som selskapet på sin side hevder ikke var i kraft på det tidspunkt da skaden inntraff. Malangen herredsrett avsa 8. juli 1959 dom med denne domsslutning:

«Forsikringsselskapet Norge A/S, Drammen, frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Haug & Co. påanket dommen til Hålogaland lagmannsrett, som 14. januar 1960 avsa dom med denne domsslutning:

«Herredsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke for lagmannsretten.»

Om saksforholdet vises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Haug & Co. har påanket dommen til Høyesterett. Firmaet har prinsipalt gjort gjeldende at det følger av forholdet mellom partene, at forsikringsavtalen med derav følgende ansvar har bestått uendret den hele tid etter premieforfall uansett forsinkelsen med premiebetalingen. Brevet av 28. oktober 1957 må etter omstendighetene forståes som et tilsagn om at selskapet fortsatt ville vedstå seg forsikringsavtalen om den forfalne årspremie ble betalt snarest. Den ankende part har videre gjort gjeldende at selskapet under enhver omstendighet er ansvarlig i henhold til forsikringsavtalen fordi premien var betalt før skaden inntraff; selskapet har så vel i forsikringspolisen som på de postgiroinnbetalingskort det sender forsikringstagerne til bruk ved premiebetaling, tilkjennegitt at kvittering fra Postverket likestilles med kvittering fra selskapet, og firmaets innlevering til postverket av postgiroutbetalingskort med betalingsordre vedrørende forsikringspremien må da likestilles med betaling. Subsidiært anføres at dersom brevet av 28. oktober 1957 - som hevdet av selskapet - skal ansees som tilbud om å la forsikringsavtalen, som var inngått for 5 år, tre i kraft igjen for det gjenstående tidsrom, må forsikringsavtalelovens §11 få anvendelse, slik at ansvaret begynte å løpe fra 31. oktober 1957 da Haug & Co. sendte selskapets agent meddelelse

Side:695

om at selskapets tilbud ble akseptert. Den ankende part har for Høyesterett nedlagt slik påstand:

«1. Forsikringsselskapet Norge A/S dømmes til å betale Haug & Co. kr. 10 997,80 med 2 1/2 % rente p. a. fra 1. desember 1957 til 18. april 1958 og 4 % rente p. a. fra 19. april 1958 til betaling skjer.

2. Forsikringsselskapet Norge A/S dømmes til å betale Haug & Co. saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Forsikringsselskapet Norge A/S har tatt til gjenmæle og har for Høyesterett gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten og lagmannsretten. Selskapet har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog således at Haug & Co. dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten til Forsikringsselskapet Norge A/S.

2. Haug & Co. dømmes til å betale saksomkostninger for Høyesterett til Forsikringsselskapet Norge A/S.»

Det er for Høyesterett fremlagt en rekke nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere nærmere.

Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere retter.

Jeg nevner innledningsvis at partene i 1957 i lengre tid hadde hatt forbindelse med hverandre, idet Haug & Co. gjennom mange år hadde dekket sine forsikringer hos Forsikringsselskapet Norge A/S. I 1957 hadde firmaet løpende hos selskapet 3 motorvognforsikringer, 1 generalpolise for varer, 3 brannforsikringer og 1 vannledningsforsikring for en samlet premie på bortimot 10 000 kroner årlig. Premiene hadde dels vært dekket gjennom avregning i den ankende parts tilgodehavender hos selskapet eller dettes agent i Finnsnes, overrettssakfører Rolness, dels ved betaling gjennom postverket. I noen tilfelle ble premiene innbetalt for sent - iallfall i ett tilfelle også etter utløpet av 3-månedersfristen i forsikringsavtalelovens §15. Betaling ble imidlertid alltid erlagt for hele tidsrommet etter premieforfall, og selskapet har aldri tidligere overfor firmaet anført at en forsikringsavtale var opphørt å gjelde på grunn av for sen premiebetaling.

Jeg kan ikke i det tidligere forhold mellom partene finne tilstrekkelig grunnlag for å anta, at forsikringsavtalen i det foreliggende tilfelle har vært gjeldende den hele tid etter premieforfall uansett forsikringstagerens unnlatelse av å betale premie i rett tid. I likhet med herredsretten og lagmannsretten finner jeg derfor, at selskapets ansvar i samsvar med forsikringsavtalelovens §14 opphørte å løpe 14 dager etterat overrettssakfører Rolness i juli 1957 hadde purret etter premiebetaling, og at forsikringsavtalen deretter i samsvar med lovens §15 opphørte å gjelde 7. september 1957.

Spørsmålet blir imidlertid hvilken virkning selskapets brev av 28. oktober 1957 skal tillegges. I brevet minner selskapet om at premien «står ubetalt pr. 7. juni d. å., med kr. 875 som vi tør be Dem være så vennlig å sende oss snarest, slik at denne restanse

Side:696

kan bli eliminert». Brevet opplyser således intet om at selskapet - etter det standpunkt det inntar i denne sak - betraktet forsikringsavtalen bortfalt fra 7. september 1957, og følgelig også krevet premie for et tidsrom som forsikringstageren etter selskapets oppfatning ikke pliktet å betale premie for. Selskapet hevder at meningen var å gi forsikringstageren adgang til å gjenoppta den avbrutte 5-års forsikringskontrakt med de fordeler den ga i form av halvt premiefritak det 5. år. Brevet inneholder imidlertid heller intet om dette, og vil etter sin ordlyd kunne gi en forsikringstager den oppfatning at forsikringsavtalen ville gjelde uforandret for hele tidsrommet etter premieforfall dersom premieinnbetaling fant sted snarest.

Brevet av 28. oktober 1957 med den etterfølgende premiebetaling bevirket at forsikringsavtalen igjen trådte i kraft, og spørsmålet blir om ansvaret først begynte å løpe 2. november 1957 da Haug & Co.s betalingsordre ble kontoført på postgirokontoret, eller om det kan ansees gjenoppstått med virkning fra et tidligere tidspunkt, slik at selskapet blir ansvarlig for den skade som inntraffødt xx.xx.1957. Under de foreliggende forhold kan brevet etter sitt innhold trekke sterkt i retning av, at selskapets ansvar ansees gjenoppstått allerede ved Haug & Co.s mottagelse av brevet når premien som her er blitt betalt snarest mulig. Den omstendighet at premie er krevet og betalt som om den har vært løpende den hele tid, uten at selskapet har tatt forbehold om at ansvaret først skulle begynne å løpe fra et senere tidspunkt, taler også for at ansvaret må ansees gjeninntrådt så tidlig som det hensett til begge parter finnes forsvarlig. Etter omstendighetene finner jeg da at selskapet i hvert fall må ha ansvar, når skaden som her er inntrådt etterat Haug & Co. har sendt betalingsordre til postgirokontoret og meddelelse om dette til selskapets agent. Ved dette har firmaet på fyldestgjørende måte tilkjennegitt at forsikringsavtalen fortsatt skal gjelde, og den - her riktignok kortvarige - spekulasjonsmulighet fra forsikringstagerens side som kunne tenkes å volde betenkeligheter, er dermed borte. Jeg ser da bort fra - som uten praktisk betydning - forsikringstagerens mulighet for å tilbakekalle betalingsordren. Bestemmelsen i forsikringsavtalelovens §15 annet ledd får ikke anvendelse i det foreliggende tilfelle som gjelder gjenopplivelse av forsikringsavtale som var opphørt å gjelde. Alle forhold tatt i betraktning finner jeg det derfor på grunnlag av brevet av 28. oktober 1957 riktigst å anta at selskapets ansvar etter forsikringsavtalen var gjenoppstått på det tidspunkt da skaden inntraff.

Etter resultatet antar jeg at Haug & Co. må tilkjennes saksomkostninger for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

Forsikringsselskapet Norge A/S dømmes til å betale Haug & Co. 10 997,80 - ti tusen ni hundre og nittisju kroner og åtti øre -

Side:697

med 2 1/2 % rente p. a. fra 1. desember 1957 til 18. april 1958 og 4 % rente p. a. fra 19. april 1958 til betaling skjer.

I saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett betaler Forsikringsselskapet Norge A/S til Haug & Co. 4 000 - fire tusen - kroner.

Oppfyllelsefristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Gaarder: Jeg er enig i førstvoterendes resultat og kan i det vesentlige tiltre hans begrunnelse.

Jeg vil dog presisere at brevet av 28. oktober 1957 etter min mening må forståes slik, at forsikringen skal ha sin gyldighet hvis premien «snarest» betales. Om polisen under denne forutsetning i henhold til brevet skal ansees for å ha vært i kraft den hele tid, er det ikke nødvendig å avgjøre, fordi man iallfall må legge det i brevet at forsikringen skal omfatte skadetilfelle som inntreffer etterat premien er sendt på den måte som her skjedd. Hvis selskapet har ment å gjøre ytterligere reservasjoner, Så burde det ha talt tydeligere.

Dommer Bendiksby: Jeg er enig med annenvoterende, dommer Gaarder.

Dommer Thrap og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver J. Johnson):

- - -

Om de vesentlige faktiske omstendigheter i saken kan retten ikke se at det er noen tvil til stede. Forsikringsavtalen hadde bestått i 1 år ved forfallsdag 7. juni 1957, premieterminen var ettårig, påminnelse ble gitt i juli 1957, skaden oppsto 1. november 1957 ca. kl. 2, den beløp seg til kr. 10 997,80, og premien ble betalt 2. november 1957. Da det heller ikke er grunn til å frakjenne agentens påminnelse i juli 1957 virkning etter forsikringsavtalelovens §14, skulle forsikringsavtalen være opphørt å gjelde da forsikringstilfellet inntraff, således at saksøkte ikke vil kunne holdes ansvarlig for skaden.

Saksøktes brev til saksøkeren av 28. oktober 1957 kan dog medføre en viss tvil for så vidt, idet det gir mulighet for motstridende oppfatning med hensyn til saksøktes mening om tidsrommet for forsikringsavtalens gyldighet. Da brevet ble avsendt, var forsikringsavtalen opphørt å gjelde som følge av vesentlig forsømmelse fra saksøkerens side, og det må da antas at saksøkte i brevet ville ha sagt uttrykkelig fra, at forsikringsselskapet tross slik forsømmelse var villig til å anse polisen gjeldende fra forfallstid, dvs. å inngå ny forsikringsavtale med tilbakevirkende kraft, hvis det hadde ment å ville påta seg et slikt i tid mer omfattende ansvar enn det som forsikringsselskapet pliktet å vedstå seg etter forsikringsavtalelovens §15 annet ledd, når premien betaltes ennå mens den opprinnelige avtales gyldighet ikke var opphørt. Det kan således neppe legges mer i saksøktes brev enn et tilsagn om å la forsikringsavtalen gjenoppstå fra den tid premien måtte bli betalt, men når dette skjedde først 2. november 1957, må saksøkte være uten ansvar for skaden av 1. november 1957. - - -

Side:698

Av lagmannsrettens dom (lagmann Sigmund Walen, lagdommer Hans M. Michelsen og hjelpedommer Mauritz-Arne Talseth):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og bemerker:

Partene er enige om de faktiske omstendigheter i saken. Det er således på det rene at årspremien forfalt til betaling 7. juni 1957, at varsel ble gitt en gang i juli, at premien er godskrevet forsikringsselskapets postgirokonto den 2. november, og at skaden på vognen inntrådte 1. november.

Konsekvensen av at varsel ble gitt etter forsikringsavtalelovens §14 må bli, at selskapets ansvar opphørte 14 dager etter varsel. Da forsikringstageren fremdeles unnlot å betale premien, opphørte forsikringsavtalen etter lovens §15 første ledd å gjelde 3 måneder etter forfallsdag, hvilket vil si den 7. september 1957.

Prinsipalt har den ankende part gjort gjeldende at forsikringsselskapet ved brevet av 28. oktober 1957 har gitt et bindende utsagn om at forsikringsavtalen besto uforandret, og at konsekvensen herav må bli at brevet må oppfattes som et nytt varsel som gir den ankende part en ytterligere 14 dagers frist etter lovens §14.

Lagmannsretten kan ikke være enig i denne oppfatning. Brevet er i formen en purring om betaling av årspremien, og intet annet. Partene forutsettes å være klar over at selskapets ansvar hadde vært suspendert etter lovens §14, og at avtalen senere var falt bort etter §15. Retten antar at purringen om innbetaling av premien i brevet av 28. oktober ikke kan ansees som varsel etter lovens §14, slik at ny frist begynner å løpe. Var dette meningen måtte det uttrykkelig ha vært sagt, idet selskapet, som herredsretten bemerker, i så fall ville ha påtatt seg et mer omfattende ansvar enn hva det var forpliktet til etter lovens §15 annet ledd som lar ansvaret løpe først fra betalingen, når premien betales i tiden fra ansvaret opphører og til forsikringsavtalen faller bort. Etter lagmannsrettens mening må det være mer naturlig og rimelig å fortolke brevet slik, at det er et tilsagn om mot betaling av årspremien å la 5-årsavtalen gjenoppstå med de fordeler som for forsikringstagere knytter seg til den. Denne fornyelse av avtalen kan ikke bli effektiv før premien er erlagt. - - -

Side:699